Anders Fongen

3

Kjærligheten størst av alt - jo mer jo bedre?

Vi har utvannet ordet "kjærlighet" til å inkludere selvdyrking. Hvor ble pliktetikken av?

Publisert: 19. des 2010

Er virkelig kjærligheten størst av alt? La meg starte med et tenkt eksempel:

En mann forlater sin høygravide hustru og sine små barn for å være sammen med sin flotte og vakre kollega, som han er blitt mer glad i enn i sin egen kone.

Ikke mange av oss vil applaudere denne handlingen og uttrykke glede over at kjærligheten tilslutt seiret over konformiteten og at de elskede endelig fikk hverandre. Nei, de fleste av oss vil tenke slik at denne mannen fikk værsågod bli hos sin kone og ta ansvar for det barnet han har avlet. Det er faktisk hans plikt!

Du er sikkert en av disse. Smak på ordet pliktetikk, og velkommen inn i den viktorianske moralismen, den utskjelte.

Eksemplet ovenfor er valgt for å vise at ordet "kjærlighet" brukt på en ureflektert måte kan forsvare selvnytelse, egoisme og endog overgrep. Det er et ord som kan røves for sitt innhold av medfølelse, respekt og selvbeherskelse, og fylles med begjær, ærgjerrighet og utålmodighet.

Det er i samlivsdebatten vi ser at dette skjer. Kjærlighet, et ord fylt med de store verdiene som ramses opp av Paulus i 1.Kor.13, kapres til å forsvare en partneradferd som fokuserer på rask dekning av behov, egenprestasjon, selvbekreftelse og sprenging av grenser. Kjærlighet er å like de samme sexleketøyene.

I den nå tilbakelagte debatten om ny ekteskapslov ble det terpet på at "alle voksne og frivillige samlivsformer" skulle likestilles. I iveren etter å inkludere samkjønnede partnere i ekteskapsbegrepet ble innvendinger møtt med slagordet "størst av alt er kjærligheten", men uten at tilhengerne reflekterte over det skrekkelig vidtrekkende i en slik argumentasjon. Samme kjønn javel, men hvor mange, hvor nære slektninger, hvem skal avle barna? Barnet ble behørig kastet ut med badevannet og man satte tilside enhver samlivsnorm for å vinne frem i dette ene spørsmålet. Og neste trekk kommer nå:

På kveldens nrk.no foreslår familieterapeut Jim Sheehan at et ekteskap skal kunne romme flere enn to personer. Egentlig en selvsagt følge av diskusjonen rundt ny ekteskapslov, og en selvsagt "rett" for Jon Bertelsens to koner, som med rimelighet kan forlange samme rett til arv og uskifte.

Men skurrer det ikke litt i instinktene våre? At likestillingen mellom partene blir forskjøvet, at vissheten om å være unik i den andres øyne blir borte? Det bor nok en pliktetiker i mange av oss som kjenner på denne følelsen. Allikevel, dette er kort som vi har spilt fra oss allerede, og vi står nå uten ideologisk forsvar siden Jon Bertelsen og hans to koner trolig elsker hverandre. Og det er blitt det eneste som er viktig.

Jeg slår gjerne et slag for at "kjærlighet" betyr å "forplikte seg".

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

All form for moralsk tenkning åpner for bruk og missbruk. Det gjelder pliktetikk såvel som konsekvensetikk. Når plikten blir viktigere enn mennesket så vil pliktetikk være ett onde. Det viktigste ved ulike former for etiske teorier er etter mitt syn muligheten til å reflektere over hva en gjør, og bli bevist på hvorfor en gjør hva en gjør og hva en ønsker å gjøre.

For meg ligger konsekvensetikk i bakgrunnen. Hvis jeg velger pliktetikk så er det for at konsekkvensen av pliktetikk er bedre enn alternativene. Hvis jeg velger holdningsetikk så er det fordi at konsekvensene av holdningsetikk er bedre enn alternativene.

 

I praksis så er jeg eklektisk. Vi vet ikke konsekvensene av hva vi gjør, så jeg bruker de verktøy jeg har til rådighet og vurderer mine handlinger så godt det gjør, ved hjelp av holdningsetikk, pliktetikk, konsekvensetikk og mer.

 

En av de konklusjoner jeg har kommet til er at manglende fleksibilitet er roten til mye ondt. Der man blir rigid og dogmatisk så mister man essensen i moral, hvordan vi relaterer oss til andre individer. Mennesker blir ofret på etikkens alter, der etikken skulle gjøre at vi behandlet hverandre godt. Jeg tror ikke at verden blir bedre av dette på lang sikt heller, slik at det har en verdi å ofre noen individer for å få en større mengde total lykke. Tvert imot så vil en regeletikk om å se på individet føre til en større mengde total lykke, og vår plikt blir derfor å se mennesker ikke regler.

Kommentar #2

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Kjærligheten størst av alt...

Publisert nesten 9 år siden

Ja sukk, tenkte jeg da jeg leste ditt innlegg, for det er et samfunn med normer i hurtig endring vi lever i og der de skrevne lover med nødvendighet må bli hengende etter i større og større grad. Og kjærlighetsargumentet er på en måte uangripelig som du selv er inne på. Presten og etikeren Knud Løgstrup hevdet at kjærlighet er ett av disse mangetydige fenomenene som unndrar seg menneskelig makt og kontroll ved at den ikke lar seg entydig definere. Det tror jeg han har rett i, men dermed muliggjøres også denne legitimeringen av adferd som innebærer svik, troløshet og også overgrep med henvisning til at kjærligheten er viktigst av alt. Dog vil det mener jeg, til syvende og sist bli et spørsmål om hva man er villig til å la andre mennesker (ektefelle, barn, øvrig familie) bli utsatt for av lidelser for selv å få sine behov og ønsker tilfredstilt. Det er vel i dette spørsmålet det moralske aspektet ligger. Det som gjør det hele veldig komplisert er at forelskelse (i en annen) kan være en så sterk følelsesmessig opplevelse at den ikke uten grunn har blitt sammenliknet med galskap. Og i praksis kan man registrere at dette medfører voksne som blir blinde for andre menneskers lidelser som følge av deres egen intense forelskelse. Barns ulykkelighet, den svekne ektefellen og sjokkert og vantro familie forøvrig glir liksom utenfor syns- og erkjennelsesranden til endel  forelskede mennesker. Det er ikke få som i ettertid når forelskelsen har lagt seg litt, må innrømme at de faktisk ikke skjønte eller tenkte så meget over dem rundt seg sine reaksjoner. Når så de samfunnsmessige normene er svake (det har blitt akseptabelt i stadig større grad at alle har rett til og må få leve ut en slik forelskelse) blir det samtidig et bidrag til at fokuset mot dem som "sitter ulykkelig igjen" forsvinner, det er faktisk ingen instanser igjen lengre som med noe autoritet eller rett lengre kan si at det er galt dette du nå er i ferd med å gjøre. Mange hilser en slik utvikling velkommen. Frihet kaller man det, og tenker på dette begrepet som retten til å gjøre det man har lyst til.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere