Geir Jørgen Bekkevold

21

Samfunnet som integrerer

Noe av det verste som kan skje er at innvandrers barn ikke føler seg norske. Og at de ikke har like gode muligheter som andre som er født i landet.

Publisert: 15. des 2010

Barn av innvandrere skårer ikke nevneverdig dårligere på sosiale indikatorer i dag, enn befolkningen forøvrig. Men antallet innvandrere i Norge har de siste årene økt. Det må tenkes annerledes om innvandringspolitikk i dag enn det vi tenkte for 10 år siden. Fordi situasjonen er annerledes.

Norge har, sett under ett, ikke spesielt mange innvandrere. Men det er en sterk konsentrasjon av innvandrere på Østlandet.

De som innvandret på 70-tallet kom som arbeidsinnvandrere til et mer homogent samfunn. De som innvandrer til Norge i dag, møter et flerkulturelt Norge. De er i stor grad arbeidsinnvandrere fra nærliggende land, men også en stor andel på familieinnvandring og asylsøkere fra konfliktområder.

Vi står ovenfor en rekke problemer knyttet til integrering. Et mer segregert Oslo. Lav yrkesdeltakelse blant enkelte innvandrergrupper. Noen barn av innvandrere tar ikke utdanning, fordi de ikke tror de har en sjanse til å lykkes. Vi kan også se etniske nordmenn  som tar barna sine ut av skoler med høy innvandrer andel.

Jeg tror ikke på enkle løsninger. Problemene kommer ikke til å forsvinne. Men hvis vi kommer dit hen, at barn av innvandrere har de samme mulighetene som alle andre barn, hvis disse barna får en like god utdannelse og opplever et nærmiljø som bryr seg om dem og et storsamfunn som de er en del av – så vil Norge bli et samfunn som integrerer.

Et samfunn som inkluderer handler om mye mer en statlige eller kommunale integreringstiltak. Et samfunn som inkluderer er et varmt samfunn. Der menneskene er trygge på sine verdier i møte med andres. Et samfunn som inkluderer handler om sosiale felleskap som inkluderer nordmenn og innvandrere, som arbeidsplasser, organisasjoner og lag.

Et godt eksempel på et integrerende felleskap er Vålerenga Fotball. Vålerenga er Norges mest fargerike fotballklubb. Klubben har en målsetning om å være en inkluderende klubb. ”Fotball for alle handler om respekt og rettferdighet. At alle skal ha mulighet til å bli involvert i og for fotball uavhengig av etnisk bakgrunn, religion, seksuell orientering, sosial bakgrunn eller funksjonshemning. ” http://www.vif-fotball.no

Det er den enkelte innvandrer og innbyggers mulighet til å oppnå trygghet, arbeid, sosial tilhørighet og fremtidstro – som skaper et samfunn som integrerer.

Samfunnet som integrerer, er et varmt samfunn.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #101

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Nasjonenes gjenfødelse

Publisert over 9 år siden

Partiet Sannfinnländerna i Finland har brutt den venstre-liberale konsensus og inntatt andreplassen på meningsmålingene, ved å minne velgerne om at Finland ikke bare er et geografisk område, men et land som defineres av språk, kultur og historie; et land som til en høy kostnad ble forsvart mot det sovjetiske ønsket om å absorbere det, og som takket være EU nå blir ranet for sine sparepenger for å fylle lommene til Middelhavets kleptokrater. Finnene har avslørt at de ikke liker å bli manipulert av politiske eliter utenfor landet. De ønsker å vise verden at Finland er ikke bare en kuriøs levning definert av et merkelig språk og romantisk folklore, men en reell og selvstyrt nasjonalstat, hvis ressurser tilhører dens innbyggere, og hvis borgere ønsker å hevde sine forfedres territorium som sitt eget.

En lignende følelse har manifestert seg i Frankrike, med økende støtte til Jean-Marie Le Pens Front National, og Le Pens dynamiske datter, som sannsynligvis vil lede partiet til maktposisjoner og innflytelse i hele landet (se Joseph A. Harriss, s. 54). Nederlenderne har samlet seg rundt Geert Wilders, hvis frittalende angrep på islam og oppfordringer til å begrense innvandring har brakt en ny stemning av nasjonal trass i politikken i Nederland. Belgia er ute av stand til å danne regjering på grunn av nasjonalistiske ambisjoner i det flamske flertallet, mens Lega Nord i Italia presser på for en omdefinering av den italienske staten, en som vil erkjenne skillet mellom landets lovlydige nord og det mafiaplagede sør.

I hele Europa syder nasjonene av frustrasjon, mot en politisk tvangstrøye som hindrer dem i å hevde sine gamle rettigheter. Årsakene til dette er mange, men det er særlig to som skiller seg ut: innvandring og EU. De to sakene henger sammen, da det er EUs ikke-forhandlingsbare insistering på fri bevegelse av arbeidskraft som har forhindret nasjonalstatene fra å utøve en meningsfull kontroll over sine grenser. I en tid da arbeidsledigheten i Storbritannia er på over 2 millioner, har mer enn èn million innvandrere fra Øst-Europa kommet for å ta det som finnes av jobber. En slik situasjon kan umulig opprettholdes uten å fremprovosere sterke følelser av nasjonal urett blant den innfødte befolkningen, og våre styrende eliter sliter tungt for å hindre disse synspunktene i å komme frem i lyset.

Gjeldskrisen i EU har imidlertid vært like provoserende. I en tid da befolkningen i Storbritannia blir fortalt at den står overfor kutt i offentlige tjenester som vil føre til omfattende vanskeligheter, blir de også fortalt at skattebetalerne må bidra med fire milliarder pund — omtrent 200 pund hver — for å betale for ekstravagansen til portugisiske politikere, som har passet sine lommer ved å stjele fra sitt folk på tradisjonelt vis, og stolt på at euroen ville beskytte dem. De spissfindige økonomiske argumentene som blir brukt til å rettferdiggjøre dette, klarer ikke å overbevise folk om at de ikke blir ranet. Og det er en attraktiv side ved de nasjonalistiske partiene i Europa at de ærlig forteller folk at de blir ranet for å subsidiere livsstilen til eliter som ikke har noen historisk tilknytning til dem, og at folk har rett til å forsvare seg når de blir ranet.

[...]

Som et resultat ble europeisk integrasjon unnfanget i en-dimensjonal form, som en prosess med stadig økende enhet under en sentralisert kommandostruktur. Hver økning av sentral makt skulle motsvares av en reduksjon av nasjonal makt. Hvert toppmøte, hvert direktiv, og hvert klikk i tannhjulet har siden båret i seg denne bestemte ligningen. Den politiske prosessen i Europa har derfor fått èn retning. Det er ikke en retning som folket i Europa har valgt, og hver gang de gis rett til å stemme over den, avviser de den — derfor blir alt gjort for å sikre at de aldri får sjansen til å stemme over den. Prosessen beveger seg alltid mot sentralisering, ovenfra og ned-kontroll, ikke-valgte byråkraters og dommeres diktatur, oppheving av lover vedtatt av folkevalgte parlamenter, konstitusjonelle traktater formet uten noen innspill overhodet fra folket — kort sagt: prosessen beveger seg alltid mot en imperial regjering. Og bare én ting står i veien for dette resultatet, og det er de europeiske folkenes nasjonale følelser.

Nettopp av denne grunn er nasjonale følelser blitt demonisert. Hev stemmen til forsvar for Jeanne d’Arc og le pays réel (det ekte Frankrike), for St. George og det kongelige britiske øyriket, for Lemmenkäinens dystre skoger og for de “sanne finnene” som vandrer i dem, og du vil bli kalt fascist, rasist og ekstremist. Det er en fordømmende liturgi som gjentas over hele Europa av en styrende elite som skjelver i møtet med vanlig lojalitet. Men faktum er at nasjonalfølelse er, for de fleste vanlige europeere, det eneste motivet som vil rettferdiggjøre ofre i offentlig sak. I den utstrekning folk ikke stemmer til fordel for sine egne lommer, stemmer de for å beskytte en felles identitet mot angrep fra dem som ikke tilhører den, og som forsøker å plyndre en arv de ikke har rett til.

Det vi nå ser i Europa, er at gårsdagens radikale visjoner ikke kan forvandles til dagens politiske behov. Det keiserlige prosjektet er gått inn i konflikt med den eneste kilden til følelsene det kunne tenkes å hente legitimitet fra. Nasjonalstatene er ikke like stabile, like demokratiske, like frie eller like lydige mot rettsstaten. Men de er alt vi har. De alene inspirerer til lojalitet og lydighet i det europeiske folket, og uten dem er det uråd for unionens maskineri å handle. Ved å erstatte nasjonal ansvarlighet med et fjernt byråkrati, har maskineriet etterlatt folk avvæpnet og forvirret i møtet med den pågående krisen. Euroen, som ble oppfunnet og pålagt uten tegn til at folk i “eurosonen” hadde noe ønske om noe slikt, ble straks forstått av Middelhavets kleptokrater som en måte å øke den nasjonale gjelden på, og å overføre den til hardtarbeidende tyskere. Og folket i Hellas, Spania og Portugal var enige, siden ingen advarte dem om kostnadene — de nasjonale kostnadene — som vil bli betalt når eurosonen bryter sammen, noe den helt sikkert vil.

Nå som oppgjørets time nærmer seg, føler folk over hele kontinentet behov for å forberede seg på harde tider. I en krise gjør folk “opp status”, noe som betyr at de trekker seg tilbake til hovedkilden til sin sosiale identitet, og forbereder seg på å forsvare den. De gjør ikke dette bevisst. Men de gjør det likevel, og forgjeves forsøk fra komfortable eliter på å fordømme som “ekstremister” de mennesker hvis arv de har stjålet, forverrer bare reaksjonen. Men situasjonen er ikke god. Ikke bare er det land som det flamske og den engelske som ikke har noen egen nasjonalstat. Det halve århundret med fred og velstand har næret seg på den europeiske kulturarven uten å fornye den. Eurokratenes konstitusjonelle traktater og transnasjonale domstoler har gjort et poeng av å ikke gi noen fordeler til den kristne tro, og ånden av multikulturalisme har sørget for at nasjonale kulturer ikke får noen subsidier hverken fra nasjonale myndigheter eller fra EU. En “minoritetenes kult” er blitt pålagt ovenfra.

Denne kulten er smertelig tydelig i England, hvor jeg skriver fra. Engelske skoler som nekter å feire jul vil likevel insistere på en dag viet til Diwali og en annen til Eid, “mangfold” er temaet for våre offisielle festivaler, og Arts Council of England nekter selv å støtte den engelske Music Festival, på grunn av det krenkende ordet “engelsk” i tittelen. Samtidig – her som ellers i Europa – aksepterer ikke lenger folk denne kulten. I hele Europa blir “multikulturalisme” avvist, både av vanlige mennesker og mange av deres tillitsvalgte. For mens multikulturalismen ikke har gjort noe for å forsone innvandrermiljøer med sine nye omgivelser, har den ødelagt de skrøpelige restene av nasjonale kulturer som overlevde den andre verdenskrig.

Dette er èn grunn til at folk som står opp for sin nasjonale identitet så lett blir utlagt som “ekstremister”. Du ser ikke ut som en ekstremist hvis du uttrykker din nasjonalfølelse i form av en Péguy, en Orwell, en Lampedusa, eller Sibelius. Men når du ikke har noen andre nasjonale ikoner enn flagg og fotballag, vil du finne det vanskelig å vise det viktigste aspektet ved nasjonalfølelse, som er at det er en påkallelse av fred og ikke et rop om krig. Det er derfor kultur betyr noe, og hvorfor dens tap i krisetider er et tap for hele samfunnet, og ikke bare for det utdannede mindretallet som er klar over dette faktum.

----------------------

Ovenstående er utdrag fra en artikkel av Roger Scruton i The American Spectator. Teksten er oversatt til norsk av Nina Hjerpset-Østlie hos Document.

Kommentar #102

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Korsveibevegelsen og den nye herlighetsteologien

Publisert over 9 år siden

Denne uken har jeg lagt ut en artikkelserie der jeg belyser det jeg mener er blitt en skjev og ubalansert teologi i mange kristne miljøer. Jeg har valgt betegnelsen den nye herlighetsteologien på fenomenet, fordi det viser seg å være fire nokså konkrete fellestrekk mellom den klassiske herlighetsteologien og det aktuelle fenomenet.

Teologien legger premisser for hvordan kristne tenker, og jeg mener derfor dette er et spørsmål av stor interesse, ikke minst for kristne som er politisk engasjerte. Her er de tre artiklene:

Den nye herlighetsteologien. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Korsveibevegelsen.

Kommentar #103

Ole David Østli

2 innlegg  154 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

de tar det for gitt at dette vil gå bra dersom vi bare legger godviljen til og anstrenger oss.

Uansett om man er enig med Anfindsen i hans syn på mange ting, er dette en uro jeg deler. Det er farlig å lukke øynene for de utfordringene innvandringen skaper.

Nå er ikke innvandring vårt eneste problem, og det er ikke den politikk i verden som kan garantere at våre samfunn forblir såpass trygge som de tross alt er nå, i all fremtid. Anfindsen mener vel at innvandringen gir oss ett problem mer enn vi hadde behøvd, eller at den har et for stort omfang. Størrelsen på innvandringen er noe man må justere opp og ned, og dette er etter min mening helt hverdagslige justeringer.

Innvandringen er fremdeles såpass ny her i landet at vi fremdeles høster erfaringer, men i utgangspunktet tror jeg likhet for loven, like rettigheter og muligheter vil forme et samfunn der de fleste føler de har en fair sjanse. Man bør vel ikke være så pessimistisk at det blir selvoppfyllende profetier av det.

Kommentar #104

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

"Aldri mer fremmed"

Publisert over 8 år siden

Jeg henter fram igjen denne gamle tråden, som stoppet opp sånn rundt 22/7 - for å poste en henvisning til et meget velreflektert post 22/7-essay av Shabana Rehman Gaarder.  Det ble publisert i tidsskriftet Samtiden før jul (november 2011) - og hun har i dag lagt det ut på sin egen blogg:

http://shabanawriter.blogspot.com/2012/01/aldri-mer-fremmed.html

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere