Prosesser

Det gjelder på flere områder. For eksempel vil enkelte pastorer gjerne ha folk til å "ta imot Jesus" den første kvelden de er innom et religiøst møte, og manipulerer dem i enkelte tilfeller til å komme fram til forbønn. I stedet tror jeg det ville vært bedre om et menneske kunne fått frihet til å lukte nærmere både på budskapet og miljøet uten å føle presset hele veien.

Også når det gjelder ulike former for helbredelse, tror jeg det skjer flere mirakler gjennom prosesser enn gjennom umiddelbare hendelser. Det ene er ikke mindre verdt enn det andre. "Mange går glipp av det overnaturlige fordi de hele tiden søker det spektakulære," hørte jeg noen si. Det er utrolig godt sagt. Når man setter stekeovnen på 250 grader, blir den ikke så varm i samme sekund. Men det betyr ikke at den ikke funker.   
Ikke minst er det viktig å innse at psykisk helbredelse alltid er en prosess. Gud helbreder, men Han driver ikke lobotomi. Et tre som nettopp har falt, vil fortsatt ha grønne blader noen dager, selv om det i praksis er dødsdømt.

Jeg tror det var min lillebror (og pastor) Thomas som sa at man ofte har et overdrevent bilde av hva Gud kan utrette i et enkeltmenneskes liv på en dag, mens man samtidig sterkt undervurderer hva Han kan gjøre i løpet av et år. 
  
Det er farlig om vi skaper overflatiske mennesker i menighetene. Jeg tror det blant annet er flere tidligere brukere av narkotika som sliter voldsomt med diverse ettervirkninger rundt i ulike menigheter. Men de holder det skjult. For alle andre har jo hørt at de har tatt imot Jesus og blitt fri, og å da røpe at de likevel sliter vil jo "skade vitnesbyrdet". Men de sliter, og en uærlig form for kristendom gjør at helbredelsesprosessen tar mye lenger tid enn nødvendig.   
Ofte jobber menigheter veldig med å få mennesker med alvorlige problemer til Jesus. Helt til de blir troende. Da blir de krysset av på lista, og man går videre til nestemann.

Men det er løgn at alt blir greit i samme sekund som man begynner å tro på Jesus, og mange sitter skuffet og frustrerte tilbake fordi kristne bygde opp under en forventning om at det var så enkelt.   
La oss heller få menigheter hvor vi tør å være bånn ærlige med hverandre, og ikke må ivareta en slags "gladkristendom" som gjør oss irrelevante for alle mennesker utenfor våre lykkelige klikker. Vi trenger ikke mere plastikk i verden i dag. Det vi trenger er liv. Og gjerne levd liv.

Gud kan uansett bare ta oss videre fra det stedet vi faktisk er, og ikke fra det stedet vi kanskje innbiller oss at vi er. Derfor er det å stikke fingeren i jorda alt annet enn å være vantro.

Når man i større grad omfavner prosesser, kan man samtidig i større grad omfavne NÅET. Det er en enorm kraft i ordet NÅ. Vi slipper å vente med å kjenne Gud til vi har blitt gode nok. Vi slipper å vente med å få ut fingeren til Herren sender en engel som maler store bokstaver på veggen vår.

Vi kan begynne NÅ. Der vi er. Akkurat nå. Vi kommer aldri til å være høyere elsket av Gud enn det vi er akkurat NÅ. Ånden kommer aldri til å  være på jorden i større grad enn Han er akkurat NÅ.

Dette var et lite utdrag fra "Regnet som aldri kommer". For mer info, se http://davidsliv.blogspot.com