Den skamlause fattigdomen

Spørsmåla som dukkar opp i den offentlege debatten om tigging i dag, er ikkje nye. Fattigdom og tigging har vore forbunde med fare og mistru i all tid, meiner historikar.

Reportasje

Dei siste ti åra har bybildet i dei fleste større byane i Noreg endra seg drastisk. På fortau og gatehjørne sit middelaldrande kvinner i skjørt og skaut med ein pappkopp og eit bilde av barn og barne­barn dei må forsørgje i heimlandet. Der finn vi også unge kvinner som sel gatemagasinet Folk er folk og godt vaksne menn som spelar trekkspel med meir eller mindre gjenkjennelege melodiar. Dei narkomane tiggarane har fått konkurranse, og debatten rasar i den norske ålmenta: Er dette menneske i nød som vi er pliktige til å hjelpe? Eller er dei del av store kriminelle nettverk med bakmenn som håvar inn pengar på lettlurte nordmenn? Der somme tar til orde for eit tiggeforbod, meiner andre at det er umenneskeleg å gjere det forbode å be om hjelp.

Byfrukost

I Kirkens Bymisjon i Tøyenkirken i Oslo er det gjort klart for ByFrokost, eit tiltak retta mot dei fattige tilreisande. Denne morgonen er det full rulle, både i kafeen, borte på denprovisoriske frisørsalongen og nede i vaskekjellaren – der er det fullt, dei kan ikkje ta imot meir skittentøy i dag. Kapasiteten er stort sett sprengd, får vi høyre av arrangørane. Dei som er innom her, er folk frå Polen, Latvia, Sør-Afrika og Portugal, folk som ikkje finn arbeid. Majoriteten er rom. Alle er dei utan bustad i Noreg.

Blir jaga vekk

Ein rumensk tolk omset for oss, for Vilceanu snakkar ikkje engelsk. Ho fortel at ho har reist hit utan familien sin, tre barn og seks barnebarn heime i Romania. Familien er heilt avhengig av pengane ho kan sende heim, og arbeidsdagen på gata i Oslo sentrum startar tidleg.

– Eg står opp kl. 06.30 og prøver å sjå om eg kan finne meg ein kopp kaffi. Så går eg til plassen min, og sit der så lenge eg klarer. Eg må opp og gå ofte, fordi eg har diabetes, men prøver å tigge heile dagen.

Ofte blir ho jaga vekk av private vakter. Det kan dei eigentleg ikkje gjere. Tigging har vore lovleg i Noreg sidan lausgjengarlova vart oppheva i 2006, og folk har lov til å sitte kor dei vil i offentlege rom.

– Er du klar over at dei ikkje har lov til å jage deg vekk?

– Ja. Men dei forstår ikkje kva eg seier, og eg forstår ikkje dei. Og så er eg redd for dei.

– Har du ein stad å sove?

– Som regel søv eg her. Då betaler vi 15 kroner for ein soveplass. Men det er ikkje alltid plass til alle, og då blir det loddtrekning. Dei som taper, må sove ein annan stad.

Jamvel om det er fleire private organisasjonar som driv ulike tiltak for rom og andre fattige tilreisande, er det på langt nær nok overnattingsplassar i byen.

– Kor søv du då?

– Ute ein stad, gjerne under ei bru.

– Har du telt eller sovepose?

– Nei. Det klarer eg ikkje bere med meg.

Tvangsarbeid

Tigging, eller betling, har lange tradisjonar i Noreg, og det same har den offentlege debatten om temaet. Historikar i Oslo byarkiv, ­Johanne Bergkvist, meiner det finst likskapar mellom det offentlege ordskiftet i dag og på 1700-­talet: Skiljet mellom dei vi ser på som verdige fattige - dei som verkeleg treng vår hjelp - og uverdige fattige - tilsynelatande arbeidsføre menneske som blir sett på som late, umoralske, utakksame og gjerne kriminelle.

– Som på 1700-talet ser vi at debatten til dels er prega av forakt og moralisme, og vi diskuterer i ­liten grad dei strukturelle årsakene til fattigdommen som får folk til å tigge, seier Bergkvist.

Den gongen var det forbode å tigge, og straffa var arbeidsanstalt eller tukthus.

– I 1741 kom tukthusordninga i Akershus, og det vart etter kvart oppretta tukthus i dei største norske byane. Tukthusa skulle huse alle tiggarar og lausgjengarar.

Utgangspunktet var at ein skulle lære dei uverdige fattige disiplin og arbeidsmoral. Dei skulle bli meir effektive menneske. I praksis var tukthusa ein straffeanstalt som avla fattigdom og som ramma ein stor del av folke­setnaden, meiner Bergkvist. Arbeidet var hardt og monotont, sovesalane overfylte og maten var dårleg.

Lausgjengarlova

Frå 1845 kom den første nasjonale fattig­lova, og i 1900 skjedde det ei ­todeling av lova som forsterka skiljet mellom verdige og uverdige fattige ytterlegare. På den eine sida fekk vi rettar for dei verdige fattige: barn, eldre, sjuke, som peiker fram mot velferdsstaten. Parallelt med det oppstod lausgjengarlova, som trådde i kraft i 1907. Ho retta seg mot dei som ikkje hadde rett på fattigstøtte og skulle først og fremst få has på dei som ikkje var i fast og stadbunde arbeid, men også på tigging og alkoholisme.

Det er denne lova som vart sett på som forelda og oppheva i 2006, den gongen det var svært få som tigga i Noreg. Lite visste vi då om alle dei fattige tilreisande som skulle kome som ein følgje av Romanias medlemskap i Ei 2007 og at det vart mogleg for borgarar av EØS-medlemsland å ferdast over grensene utan visum. Med det vart dimensjonar av fattigdom vi ikkje har hatt i Noreg på lenge, brått svært synlege. Aggressiv tigging, forsøpling­ og mistankar om organisert kriminalitet førte til at regjeringa i 2015 fremja forslag om å innføre eit nasjonalt tiggeforbod, ni år etter at det var blitt lovleg å tigge. Forslaget fekk ikkje nok støtte frå Stortinget den gongen, men framleis er det mange som ser dette som einaste løysing på problemet.

Johanne Bergkvist meiner eit forbod er problematisk.

– Forbod mot tigging har historisk sett ikkje ført til betring for dei fattige eller mindre tigging. Det er det sosial endring som har gjort. Velferdsstaten, ikkje lausgjengarlova, sette ein stoppar for tigging i Noreg.

Ho meiner også at slektsgransking kan vere medisin for mange når det gjeld å døme dei som tigg i dag.

– Vi skal ikkje mange generasjonar tilbake før mange av oss vil finne nød og fattigdom i familien, kanskje også skamlaus tigging. Dei som hamna på botnen, kunne nok oppleve det som svært urettferdig og kjenne på sinne og frustrasjon.

Velferdsstaten, ikkje lausgjengarlova, sette ein stoppar for tigging i Noreg.

—   Johanne Bergkvist

Ikkje evig

Sjølv om vi har ei lang historie med forbod mot tigging i Noreg, understrekar Bergkvist at det ikkje alltid har vore slik.

– Tanken om forbod kom med politiske rørsler som innebar ei veldig moralsk forståing av fattigdom som følgje av latskap og umoral, i kjølvatnet av reformasjonen og luthersk lovlydnad og arbeidsetikk. Før reformasjonen var det å hjelpe fattige sett på som gode gjerningar, seier ho.

Noko av det same skjedde også i katolske land, så ho meiner ikkje det skuldast Luther aleine.

– Det heng også saman med modernisering, ­effektivisering og industrialisering. Alle skulle gjere nytte for seg, og synet av fattige som tigga kunne få andre på tanken om at det var betre å tigge enn å arbeide under dårlege forhold.

Dei måtte derfor fjernast frå bybildet og tuktast.

– Det var den synlege, plagsame fattige som skulle disiplinerast. Dette pregar debatten også i dag: Det er densynlege fattigdomen som er tema.

Vi skal ikkje mange generasjonar tilbake før mange av oss vil finne nød og fattigdom i familien, kanskje også skamlaus tigging.

—   Johanne Bergkvist

Husgang og almisse

Historikar og tidlegare bibliotekar ved Institutt for samfunnsforsking og NOVA, Sidsel Grevle, meiner tigging aldri har vore akseptert praksis i Noreg, heller ikkje før reformasjonen.

– Kristen religion tar like fullt med seg almisse­ideologien. I seinmiddelalderen fekk tiggarane ei viktig religiøs rolle i formidlinga av tidebøna, som blant anna kunne forkorte tida i skjærselden for den dei bad for. Tigging kunne vere utbreidd i middelalderens veksande byar, men det var ­likevel ikkje populært i bondesamfunnet, seier ho.

Det stod nedfelt i lovene at ein hadde plikt til omsorg for dei fattige i bygda. Ordninga vart kalla legd eller husgang, og innebar at fattige gjekk frå gard til gard og søkte mat og husly. Bøndene var forplikta til å hjelpe; dei som nekta, fekk bøter. Dette ser vi variantar av både i Gulatingslova, der dei eldste delane stammar frå 900-talet, og i Magnus Lagabøtes landslov frå 1274.

– Men då var det først og fremst snakk om husbondens ansvar for at ingen i hushaldet skulle tigge, og utvida eit ansvar for sambygdingane - ikkje for framandfolk, påpeiker Grevle.

Hjelp til sjølvhjelp

I delane frå Frostatingslova som stammar frå kring 1170 e. Kr., er dette ansvaret redusert, noko ein ifølgje Grevle må sjå i samanheng med kyrkja og almisse­systemet.

– Noreg var likevel det einaste landet i Europa der bondesamfunnet sjølv fekk disponere fattig­luten, som innebar at ein fjerdedel av tiendene, skatten, skulle gå til dei fattige.

Grevle understrekar at det truleg ikkje var tiggarar som fekk ein slik stønad. Det handla om hjelp til sjølvhjelp og å få folk på fote. Heller ikkje på denne tida var det lov for uverdige fattige å tigge, arbeidsføre folk skulle arbeide. Skiljet mellom verdige og uverdige fattige meiner ho vi kan spore tilbake til romerrett frå cirka år 540 e. Kr.

– Fattigdom og tigging har vore forbunde med fare og mistru i all tid, og folk har alltid vore redde­ for framande fattige - folk som ser ut som dei kan jobbe, men som ikkje vil, som står utanfor samfunnet. Det er vel eit menneskeleg instinkt. Nestekjærleik byrjar med naboen, dei som er som oss - ikkje med omstreifarar.

Fattigdom og tigging har vore forbunde med fare og mistru i all tid.

—   Sidsel Grevle

Organisert kriminalitet

Debatten om dei utanlandske tiggarane i Noreg blussa opp igjen no i vår med NRK sin Brennpunkt-dokumentar «Lykkelandet», som avdekker kriminelle nettverk blant dei fattige tilreisande i Bergen. «Lykkelandet» vekte sterke reaksjonar og mange såg han som ei stadfesting av mistankane dei har hatt om at tiggarane er kriminelle, og ikkje så fattige som dei vil ha oss til å tru. Han syner fram nokre grupper tilreisande frå Romania som tener gode pengar på prostitusjon og narkotikasal. Somme av rom-tiggarane er ifølgje Brennpunkt knytte til desse nettverka. Mange sjåarar reagerte med vantru, og i dagane etter sendinga vart fleire tiggarar i Bergen utsette for trakassering, hets og vald frå nordmenn.

Forskingsrapportar frå Fafo og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) viser at koplinga mellom tiggarar og kriminelle nettverk truleg ikkje er særleg utbreidd, og at det ikkje er bakmenn som tar ein del av kaka av det tiggarane får inn. Rapportane peiker på at når det gjeld tilreisande rom, er det først og fremst storfamilien som utgjer nettverket deira. Dei er ofte ikkje organisert på annan måte enn i ein patriarkalsk familiestruktur, og det at dei tiggar i meir eller mindre i organiserte former, betyr ikkje at kvar einskild tiggar ikkje får behalde utbyttet sjølv.

Slett journalistikk

Forskar ved NOVA, Ada I. ­Engebrigtsen, er kritisk til Brennpunkts dokumentar og meiner det er slett journalistikk.

– Det som var svakt ved den, var at den handlar om prostituerte, ikkje om tigging. Dei snakkar ikkje med forskarar, og det er dårleg research. Det er klart at det skjer ein del småkriminalitet, og somme driv kanskje i større skala, men dei teikna eit overgeneralisert og urealistisk bilde, seier ho til Vårt Land.

Ho meiner tanken om at det er bakmenn som tar overskotet frå dei som tiggar, strir imot sunn fornuft.

– Det er rett og slett ikkje noko for bakmenn å tene på tigging. Blant tradisjonelle rom er det dessutan ofte sterk motstand mot å jobbe under nokon dei ikkje stoler hundre prosent på. Det ville forbause meg veldig om dei var underlagde noko slags mafiasystem. Det er heller ingen som jobbar i Noreg og Europa med tigging som har funne spor av at tigginga er organisert på den måten.

Journalist Kjersti Knudssøn frå Brennpunkt-­redaksjonen seier at dei har gjort grundig research i arbeidet med programmet, og at dei òg har lese ei rekke forskingsrapportar frå inn- og utland. Brennpunkt dokumenterer tydeleg at tigging også kan vere organisert og knytt til grov kriminalitet, meiner Knudssøn.

– «Lykkelandet» avdekker eit organisert nettverk på 140 personar som dreiv med prostitusjon, tigging, narkotikasal og tjuveri. Brennpunkt gir eit presist bilde av kva som faktisk gjekk føre seg. Dette blir stadfesta også av politiet og representantar for Kirkens Bymisjon i Bergen.

Knudssøn meiner at kritikken av «Lykkelandet» verkar underleg, særleg sett i lys av delar av ­Engebrigtsens eiga forsking.

– I forskingsrapporten Gateliv omtalar ho ein rapport frå Romania som kan tyde på at menneskehandel for tigging er eit aukande problem. Ho omtalar også ein rumensk dom der bakmenn utnytta kvinner til tigging og prostitusjon. Dette er heilt i tråd med det «Lykkelandet» avslørte i Bergen, seier Knudssøn.

Det er rett og slett ikkje noko for bakmenn å tene på tigging.

—   Ada I. Engebrigtsen

Skamlaus tigging

Engebrigtsen er medforfattar av NOVA-rapportane Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? (2012) og den nemnde Gateliv. Kartlegging av situasjonen til utenlandske personer som tigger (2014). Eit viktig tema i rapportane er etniske rom si forståing av seg sjølve som annleis enn majoritetsfolkesetnaden.

Hundreår med undertrykking, forfølging og diskriminering av rom har vore med på å forme skiljet mellom dei og majoritetssamfunnet. Frå dei kom frå India til Europa på 1200-talet, vart dei inkorporerte i den føydale økonomien som slavar og liveigne. I Romania var det berre etniske rom som var slavar. Det var ikkje lov å gifte seg med ein slave, og slik vart dei ifølgje Engebrigtsen produserte som interne framande.

– Dei har måtta leve frå hand til munn, som handverkarar, gjennom småsal eller tigging.

Denne posisjonen gjer at normene i deira eige samfunn ofte blir viktigare enn normene i majoritetssamfunnet. Derfor ser dei heller ikkje naudsynleg på tigging som noko skamfullt, meiner Engebrigtsen.

Aylin Desiree Karayazgan, ho som driv Kirkens Bymisjons Rom for fattige tilreisende og som viser oss rundt denne dagen, er forundra over oppfatninga mange har av at rom motset seg arbeid fordi dei heller vil tigge.

Stigma.

– Vi manglar kunnskap om forholda dei kjem frå, seier ho, og meiner vi må ta hol på mytane om rom og forminske stigma dei ber med seg.

– Som til dømes at dei blir oppfatta som skitne. Det er jo ikkje så rart, når dei bur på gata og ikkje kan vaske kleda sine. Vi er den einaste staden i Oslo der dei kan vaske kleda sine.

Ho meiner nærværet av dei fattige tilreisande utfordrar den norske identiteten, og at det er derfor vi blir så provoserte.

– Vi ser på oss sjølve som medlemmar i eit egalitært samfunn. Dei viser oss at det ikkje lenger er tilfelle.

På spørsmålet om korleis ho blir behandla av nordmenn, svarer Daniela Vilceanu at mange er snille, somme er slemme.

– Det er deira land, så det må vi berre tole, seier ho.

Men ho er lei seg for at ho ikkje får formidla si historie.

– Når eg er oppe og går på grunn av diabetesen, er eg redd for at folk skal tenkje at eg ikkje eigentleg er i naud. Eg får ikkje fortalt at eg er sjuk. Kor dyrt det er med medisin. Eller kor tøft det er å sitte her på gata og tigge.

Tigging som livsstil

Etter Moldova, er Romania det fattigaste landet i Europa. Rom er dei fattigaste i Romania. Dei blir diskriminerte i skulesystemet og i arbeidslivet, låg utdanning og arbeidsløyse er store problem. Jamvel om ein del bur i dei større byane, bur også mange i enklavar på landsbygda, på stader utan industri, produksjon eller offentleg forvalting - det finst ikkje arbeidsplassar.

Somme av dei som har reist til Noreg for å tigge, kjem heim og byggjer seg hus her. Det kan vere flotte hus, men dei har ikkje nødvendigvis råd til å varme dei opp, og dei har kanskje korkje tilgang til straumnettet eller innlagt vatn. Dei fleste rom ønskjer seg arbeid, men kjem seg ikkje inn på ­arbeidsmarknaden.

Mange av dei som reiser ut for å tigge, hadde ­arbeid fram til Ceaușescu-regimet fall i 1989, ­andre vart arbeidslause først etter finanskrisa­ i 2008. Dette er noko av det som kjem fram i Fafo-­rapporten Poverty meets ­affluence (2015), medforfatta av Fafo-forskar Guri Tyldum.

Tyldum er skeptisk til eit tiggeforbod, og meiner det er urimeleg å seie at det ikkje skal vere lov til å be om hjelp eller til å gi. Eit anna spørsmål er om det nyttar.

– Slik det er for mange rom no, er tigging ein livsstil som dei ikkje ser nokon veg ut av. Og då hjelper det ikkje at vi er med på å oppretthalde den.

Alternativet er tøft for eit folk som ikkje veit om så mykje anna enn diskriminering og undertrykking.

– Dei må byrje krevje sosiale rettar, kjempe mot diskriminering og for tilgang til arbeidsmarknaden. Eg forstår at det er lettare å halde fram slik dei gjer no, at det er ein kamp det er vanskeleg å ta - men det kan ikkje fortsetje slik.

---

Tigging i Noreg

  • 1274: I Magnus Lagabøtes lov blir det lovfesta å gi mat og husly til dei fattige i bygda.
  • 1539: Reformasjonen kjem til ­Noreg. Over tid inneber det at fattigdom i større grad blir sett som resultat av latskap og umoral.
  • 1604: Kong Christian IVs norske­ lov forbyr betling og omstreifing.­
  • 1741: Fattigvesenet og tukthusanordninga blir etablert i Akershus. Same år blir Christiania tukthus oppretta. Dei store norske byane får alle fattigvesen og tukthus i løpet av 1700-talet.
  • 1830-1920: Cirka 800.000 nordmenn utvandra til Nord-Amerika, mange på grunn av fattigdom.
  • 1845: Nasjonal lov om fattigvesenet blir vedtatt.
  • 1899: Christiania-krakket fører til massiv arbeidsløyse på byrjinga av 1900-­talet.
  • 1900: Ny lov om fattigvesenet blir vedtatt, med ordningar for fattigstøtte for verdige fattige som peiker fram mot dagens velferdsstat.
  • 1907: Lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab trer i kraft. Rammar særleg marginaliserte samfunnsgrupper.
  • 1927: Framandlova blir vedtatt, med ein paragraf om at romanifolk og andre omstreifarar blir nekta åtgang til riket. I 1934 blir 68 norske romani nekta innreise og fråtatt sine norske pass. Dei blir seinare sende til nazistanes konsentrasjonsleirar, der 56 av dei mistar livet.
  • 1956: «Sigøynarparagrafen» i Framandlova blir oppheva.
  • 1964: Lov om sosiale tenester blir vedtatt.
  • 1989: Siste arbeidskoloni for romanifolk på Svanviken blir nedlagd.
  • 2006: Lausgjengarlova blir oppheva.
  • 2007: EØS avviklar grensekontroll mellom medlemslanda.
  • 2013: Politikarar frå Frp uttaler i media at vi bør kunne stoppe potensielle tiggarar på grensa til Noreg og får kritikk for å forsøke å vekke sigøynarparagrafen til live.
  • 2015: Regjeringa fremjar forslag om nasjonalt tiggeforbod, men får ikkje nok støtte frå Stortinget. Lillesand kommune innfører lokalt forbod som den einaste i Noreg.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje