Verdidebatt

Blyge Blomar

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var avskjedstime. Utenfor var det nordavindkaldt, her inne et slags nærvær av livslang varme. Kroppen var tom for krefter. Var iferd med å gjøre seg klar til avreise, for siste gang.

Selv om han lå i senga, var det akkurat som han satt og vippet på kanten av siste vers. Alle disse versene som ble Deres liv til del - den gode del - var inne i sin aller siste strofe. Verseføtter hun ikke orket å formulere selv, så hun lot Kari Bremnes synge dem fra en ipod på avskjedsbordet:

"Æ sto igjen i skyggen da du gikk. Æ fulgte dæ så langt æ hadde lov. Så var du borte på et øyeblikk. Æ sto igjen og kunne bare stå i skyggen av den dagen da Du dro".

Hun speidet litt tilbake - orket det såvidt - her hun satt i tårevåt stillhet ved enden av levd liv.    Til tider da Han møtte Henne. To blyge blomar som smugtittet på hverandre. (Blyge blomar kaster seg ikke over hverandre, selv ikke i ungdomsår). De smugtitter, slik får de kjennskap til hverandre.. Deres ord til Hinannen fant på underfullt vis - fundamentet sitt - i avstanden mellom dem! I distansen som riktignok ikke var ment å være der særlig lenge, en slags ventetid i adventfarger.

"Det var der han tok imot mæ, det var dagen æ blei ny.                                                             Vil du komme inn i varmen, sa han, æ ska gje dæ ly".

Så kom de altså på sporet av livet - Tilsammans. De satte spor etter seg også, djupe spor. Og her hun satt å tenkte på alle de langsomme øyeblikkene som var måltid dem imellom, så var det vanskelig for henne å skille mellom styrken og skjørheten.. Det var noe finmasket, vevd tett i sammen, der det ene ikke utelukket det andre. For det var ikke bare "sorgen og gleden som vandret Tilhope" - det sterke og det skjøre bar det samme evangelium i seg. Og i Dette var det plass til mange flere enn dem selv. Mennesker som falt til ro, falt på plass i kjølevannet av Deres forhold.

Det var først og fremst dette hun satt og tenkte på - i bunnløs takknemlighet - summen av forholdet mellom dem og hvilken rekkevidde det utgjorde! (Her var ingen "Sex i Bibelen" og dens kroppsvæsker tilstede). Hun hørte derimot lyden av vann. De elsket jo dette livselementet. Lyden av bølger som skylte innover, mens to mennesker falt til bobilRo. Bølger som var akkurat så velsignet kraftige at de ikke trakk deg "under the surface". Og liksom strender ble skylt rene, var det akkurat som om kroppens innside tok del i den samme prosessen.

Eller lyden av rennende elver og bekker små. Vann som fikk livet til å sildre i "skal vi danse" takt? Alle disse minnene var på vei fra Han til Henne, da ruglete hender berørte hinannen, i det Øyeblikk livet ebbet ut og kun et tomt hylster lå tilbake.

Livet hadde båret dem igjennom rytmen mellom flo og fjære, nå var det kun et sort sorgfullt vann tilbake. Hun visste jo at det skulle komme. Visste det så sterkt at det kanskje var derfor hun greide å bli sittende ved enden av senga - ved enden av Mannen i Hennes liv..

Hun trengte en Annen kraft nå, her hun vaklet med en overdose av etterlatt kjennskap til livet.. Hentet frem en bok hun har behag i. Tekster som ble til 700 år før krybbebarnets fødsel, krabbet inn i livet hennes ved enden av en sykeseng, ved et stille og fredfullt Farvel mellom to Blyge Blomar.

Jesaja 35. "Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær. Si til de urolige hjerter:                          Vær frimodige, vær ikke redde! Se der er deres Gud.."

Var det trøst nok, disse langveisfarende ordene fra Jahve-tiden? Trøst nok til å gi henne de første kreftene hun trengte for å kunne traske videre på verseføtter uten Ham?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt