Hvorfor feirer humanister jul?

I flere lokalaviser pågår det en debatt om hvorfor humanister (også kalt humanetikere) feirer jul, når julen i uminnelige tider har vært en kristen høytid. Fra Human-Etisk Forbunds side anfører Jens Brun-Pedersenet at julen er eldre enn kristendommen og at det er kirken som i sin tid annekterte denne solfesten (Roma) og dette joleblotet (Norden). Det var ikke bare smart gjort av kirken, det var også klokt og riktig – på samme vis som det er klokt og riktig av humanister i dagens sekulære Norge å feire jul. Kultur- og slektstradisjoner ivaretar nemlig verdier som er viktigere enn konfesjoner og organisasjoner, nemlig alle sivilsasjoners årsløps og livsløpsmarkeringer, de regelbundne begivenheter som binder generasjonene sammen, opprettholder samholdet i slekt og samfunn. Derfor feirer både kristne og humanister bryllup  fødselsdager, samles til gravferd og heiser flagg på nasjonaldager. Ingen konfesjoner har eierskap til slike begivenheter. Ubrytelige monopoler vil være krenkelser, noe det desseverre er nok av eksempler på i kristne enhetskulturer, mens ateistiske regimer kan klandres for det samme.

Det liberale, sekulære samfunn står for første gang i menneskehetens historie i fare for å miste de verdier som kultur- og slektstradisjonene representerer. At bare 15% av det norske folk går til kirke på julaften, er ikke noe humanister vil beklage, men både vi og kirkens egne folk bør spørre: Hvor går de hen? Er det andre felles arenaer hvor man kan møtes, oppleve nærhet, gi hverandre anerkjennelse? Eller sitter vi to og to med årets svineribbe fra Rema 1000 og trykker på fjernkontrollen? Organiserte humanister i Norge har prioritert seremoni-arbeidet fremfor noen annen aktivitet. Noen spør om dette kan være en livssynsorganisasjons viktigste oppgave. Jeg tror faktisk det er det. Men kan vi også fremme til en varmere og mer inkluderende julefeiring i det avkristnede Norge? Kanskje en felles julefeiring for alle! skoleelever kan være et bidrag?