Verdidebatt

Herr Biedermann og brannstifterne

"Karen Jespersen og Ralf Pittelkow retter et overbevisende anklageskrift mot den politisk korrekte elite som viser ettergivenhet overfor den totalitære islamismen." Tina Maagard, Berlingske Tidende

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det går føre seg ein kontinuerleg debatt om islam og islamismen her på Verdidebatt. Debattredaktør Espen Utaker sitt innlegg, "Ensidig om "den muslime fare"?", om filmen til Walid al-Kubaisi, fekk heile 93 kommentarar, så engasjementet er stort. Vårt Land sin leiar i dag, "Fryktens logikk", tek opp det faktum at 61% av befolkninga fryktar konflikt med den muslimske verda. Avisa kommenterer dette m.a. slik: "Diffus frykt som ikke er forankret i konkrete realiteter, er derimot farlig. Den kan føre til reaksjoner som skaper og fremmer det vi frykter."

Og i neste avsnitt:"Frykt kan føre til av vi isolerer oss og trekker oss tilbake. Da blir det vanskeligere å få tak på realitetene, og isolasjonen bidrar til å gjøre oss enda reddere. Langt på vei synes det å være en mekanisme som har slått ut i forhold til muslimene. All politisk oppmerksomhet om islam og muslimer som potensiell fare, har også bidratt til mer frykt, fordi det ikke følges av tiltak rettet mot konkrete trusler mot tryggheten for folk flest."

I siste avsnitt konkluderer leiarskribenten slik: "Dermed kan selve fryktens logikk bidra til at verden blir farligere, fordi frykten skaper nye trusler, mens virkelige trusler blir neglisjert."

No er dette litt ullent og kryptisk skrive, så eg vågar meg ikkje på noko tolkning. Men det gav litt assosiasjonar til Jespersen og Pittelkow si bok, som kom på norsk i 2007 med tittelen: "Islamister og naivister". Mange på Verdidebatt har sikkert lese boka, men neppe alle. Difor vel eg å sitere dei to første sidene i boka, sidan både denne leiarartikkelen og utsegner frå folk innan media, politikk og akademia har fått meg til å tenkje på det som der står om  "Herr Biedermann og brannstifterne":

"På slutten av 1950-tallet skrev den sveitsiske forfatteren Max Frisch stykket Herr Biedermann og brannstifterne. Det ble en fabel om hvordan den vanlige borger – herr Biedermann – lukket øynene for samfunnsødeleggende krefter på frammarsj. Slik det skjedde med nazismen.

I stykket viser de destruktive kreftene seg i form av den ene påsatte brannen etter den andre. Brannene skremmer alle, også herr Biedermann og hans kone. Da to menn dukker opp hjemme hos dem, reagerer ekteparet med uvilje og mistro til mennenes hensikter. Men de to mennene opptrer med en blanding av krevende anmasselse og appell om medlidenhet som samfunnets ofre, og derfor klarer ikke herr og fru Biedermann å ta seg sammen og be dem om å gå sin vei.

Mennene blir installert på loftet, der de straks går i gang med forberedelser til å tenne på huset. De ruller fat med bensin inn på loftet. De jobber med fenghette og lunte. De går ut for å finne treull. Biedermann ser og hører alt dette, og innimellom blir han også urolig, men han får seg ikke til å sette det hele i et mønster og trekke den åpenbare konklusjonen at han står overfor en alvorlig fare som må bekjempes.

I stedet gjør han alt han kan for å gjøre de to herrene til lags i håp om at det kan avverge faren. Han inviterer dem på middag og beordrer hushjelpen til å dekke bordet på den mest spartanske måte for å understreke at familien ikke på noen måte føler seg finere enn de to gjestene, men tvert imot er helst innstilt på å komme premissene deres i møte. Gjestene er jo ofre.

Hva er det som avholder Biedermann fra å se sannheten i øynene? En del av svaret er veloppdragenhet – en veloppdragenhet som ikke er uttrykk for dypere moralske prinsipper, men for konfliktskyhet. Eller som det blir formulert av brannmannkoret som hele tiden kommenterer historien: ”Fordi han håper at det gode oppstår av godmodighet.” Denne konfliktskyheten blir utnyttet av de to gjestene. Da Biedermann begynner å stille kritiske spørsmål, lar de ham forstå at de føler seg krenket.

Samtidig evner de to brannstifterne å gi Biedermann inntrykk av at de vil det samme og bygger på de samme humanistiske verdier som ham. Den ene av dem sier rosende til Biedermann at når han har latt dem finne plass i sitt hus, så er det uttrykk for hans menneskelighet. Biedermann tar denne karakteristikken ivrig til seg. Den egentlige årsaken til at han ikke stenger gjestene ute er jo at saken dreier seg om menneskelighet – han respekterer gjestenes behov for å oppholde seg i hans hus med bensinfat og det hele.

Men bak den konfliktsky veloppdragenheten og de stadige omfortolkningene av virkeligheten ligger frykten. Til syvende og sist er det den som driver Biedermann og får ham til å leve med de to gjestenes stadig mer åpenlyse forberedelser til brannstiftelse. I takt med at de opptrer mer selvbevisst og truende, mister han helt motet til å ta en konfrontasjon med dem. På et tidspunkt sier han rett ut: ”Hvis jeg melder dem, de to mennene, så vet jeg at jeg gjør dem til mine fiender. Hva får jeg ut av det? En fyrstikk, og huset står i flammer.”

Men hver gang frykten dukker opp, forsøker Biedermann å fortrenge den. Han holder ikke ut å se den i øynene, han vil bare ha en normal tilværelse og glemme alt om brannstifterne. Derfor har han behov for å se gjestene i et positivt lys, og derfor sluker han de falske positive vendingene de slenger om seg med, slike som menneskelighet og samvittighet. Når de snakker åpent om bensinfat, velger han å oppfatte det som humoristiske bemerkninger. Når de ubehagelige kjensgjerningene stirrer ham like opp i ansiktet, velger han å kalle sin blindhet for tillit:

”.... kort sagt, jeg er drittlei av det hele. Dere og brannstifterne deres! Jeg gidder ikke sette meg ved stambordet mitt lenger. Har dere ikke noe annet å prate om for tiden? Vi lever bare en gang. Hvis vi tror at alle mennesker er brannstiftere, hvordan skal det noen gang bli bedre? Herregud, litt tillit må vi ha, litt godvilje. Mener jeg.”

Til slutt går Biedermann så langt i sitt forsøk på å tilfredsstille brannstifterne og innbille seg selv at det bare handler om å vise vennlighet og menneskelighet, at han forærer de to mennene de fyrstikkene de mangler for å fullbyrde planen sin. Huset til Biedermann og byen rundt ender som flammenes rov.

Nazismen, kommunismen, islamismen
Med dette stykket ønsket Max Frisch å skjerpe folkets oppmerksomhet overfor de mekanismer som brakte nazistene til makten, for på den måte å forhindre gjentakelser.

Problemet er bare at historien ikke gjentar seg på samme vis. Kampen mot de totalitære ideologier er fortsatt påtrengende, men i dag kommer ikke den totalitære trusselen fra en bevegelse som ligner nazismen. Heller ikke kommunismen i dens mer eller mindre stalinistiske utgaver utgjør i dag den totalitære fare den en gang gjorde – selv om den fortsatt er den offisielle ideologien i det mektige Kina og i enkelte andre land. Det siste tiåret har vi i stigende grad blitt konfrontert med en ny form for totalitær trussel – islamismen.

Islamismen er ikke det samme som islam. Den er en radikal strømning innenfor islam som eksisterer side om side med andre strømninger. Men islamismen vinner kraftig fram både i den muslimske verden og i Europa, og den utgjør en stigende trussel mot demokratiske og frihetsorienterte verdier."

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt