Hvem kan gi oss en familiestyrkende politikk?

I Norge har vi ingen egentlig familiepolitikk. Regjeringen Bondevik prøvde å gjøre noe med det ved å opprette vårt første barne- og familiedepartement, men Stoltenberg har i etterkant koblet barn til likestilling. Og deri ligger misèren.

Tiltak rettet mot barn og foreldre preges av en ensidig likestillingstankegang, der sosialisme, utilitarisme og radikal feminisme har fått legge premissene, uten noensinne å klare å endre den strukturelle uretten i lønnsnivåer, arbeidslivsordninger, beskatning og fødselspermisjonsordninger, ei heller snu den økende skilsmissefrekvensen. Man klatter og klatter på et lovverk som fortsatt ekskluderer flere grupper foreldre fra samfunnsgoder vi har vennet oss til å ta for gitt. Staten tvinger fedre til "likeverdig deltaking" i omsorgen for nyfødte; den lager kunstige permisjonsordninger som tilpasses arbeidslivet, virker direkte familiesplittende og glemmer barnets primærbehov og morens behov for restitusjon. Derfor er det oppmuntrende å kunne lese at 54% mammaer er "ulydige" og drar på ferie sammen med barnefar under dennes pappapermisjon. Et sunnhetstegn ville jeg kalle denne "sivile ulydigheten". Ganske enkelt betyr det at vel halvparten av norske foreldre har skjønt at det er best for dem å være sammen om det å innlemme et nytt barn i familien.

Å bruke fødselspermisjonen for å utjevne lønnsforskjellene mellom mann og kvinne, er et bomskudd. Lovverket bør i stedet sikre enhver persons rett til lik lønn for likt arbeid og sanksjonere arbeidsgivere som ikke etterlever dette. Det er ikke barnet som skal straffes med mindre mulighet til å bli ammet, med en mor som er utslitt fordi hun dyttes ut i arbeid før hun er fullt restituert etter en fødsel, og en far som skal kompensere for begge.

Hadde man forstått hva likeverd mellom mann og kvinne betyr, og frikoblet begrepet fra likestillingens klamme tvangstrøye, ville man forstått at mor og far blir bedre foreldre av å få være mor og far sammen. For mor er selvsagt den beste hjelpen å ha sin nærmeste venn og make med seg i det å ta imot og integrere et nytt barn i familien. Det er faktisk meningen at farsrollen skal leves og utvikles i et jevnbyrdig samspill med barnets mor. Slik veves familien sammen, og makenes likeverd som foreldre styrkes. Det har definitivt også barnet best av.

Det er i det hele tatt uhørt av staten å blande seg inn i familiens anliggender. Vi burde være langt mer bevisst familiens suverenitet og forrang før staten, gitt ved at familien er det første samfunn og den grunnleggende organisme for etableringen av ethvert samfunn. Den er fremfor alt et kjærlighetsfellesskap, og må derfor gis de vekstbetingelser som styrker kjærligheten medlemmene i mellom. Ønsker vi en endring, må vi insistere på at staten etterlever subsidiaritetsprinsippet, ved å la familien selv få avgjøre det som angår den, ved å gi familien rom for sin iboende kapasitet til å fungere selv, og bare yte hjelp ved behov.

En familievennlig politikk må derfor styrke familien som enhet, gi den tid og anledning til å være sammen som familie, og gi den mulighet til å klare seg godt økonomisk. Staten må gjerne sikre familier gode ferie- og permisjonsordninger som omfatter fødsler, samt barns, ektefelles eller foreldres sykdom, men familiene må selv kunne velge fritt hvordan permisjonstiden fordeles mellom mor og far og hvordan de organiserer sine liv. Hadde man tenkt familiestyrking - og jeg er sikker på at mange samliv kunne vært reddet med et så enkelt tiltak - ville det vært naturlig å gi mor og far en større porsjon fødselsperm sammen.  Dette ville vært det enkleste tiltak for å fremme både foreldrenes likeverd og likelønnsprinsippet!

Hvilke familiestyrkende tiltak kunne vurderes?

Ta utgangspunkt i følgende:

• Å fostre opp barn er den viktigste oppgave i et samfunn, og fortjener langt høyere anerkjennelse, også i lovs form.
• Barn har rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre så langt det er gjørlig. Ergo: I oppveksten skal barn ha rett til nok tid med mor og far til å oppleve å kjenne dem som sine viktigste kjærlighets- og omsorgsgivere.
• Foreldre må få den nødvendige forberedelse til å ville og kunne holde sammen.
• Hvert barn skal være garantert å nyte godt av en anstendig andel av mors og fars lønnsinntekt.
• Foreldrenes rett til å oppdra barnet i overensstemmelse med sin tro, sine verdier og sin kultur skal være garantert i forhold til skole og andre offentlige institusjoner.

Det burde være mulig for en familie å kunne leve godt av én enkelt lønning under småbarnsårene, slik at barna kunne få mest mulig av sin barndom med foreldrene som hovedoppdragere; hvem av foreldrene som arbeider ute til enhver tid, får mor og far selv finne ut av etter hva som gavner familien best. I denne sammenheng er forsørgerbyrde et nøkkelbegrep som idag neglisjeres og avspises med et skarve foreldrefradrag. Hadde man snudd på flisa og tenkt på hvor stor andel av foreldrenes lønn hvert enkelt barn skulle få nyte godt av, hadde beskatningen sett ganske annerledes ut! (Og jeg skal ikke falle for fristelsen til å hente frem Kåre Willochs regnestykke om hvordan storfamilier diskrimineres økonomisk.) Det burde være en selvfølge at familien får sitt før staten. Da ville den klare seg bedre og trenge færre statlige overføringer.

Aleneforeldre burde gis mulighet til å arbeide 50-60%, men motta støtte som tilsvarer full lønn. Dette for å sikre at barna får nok tid med forelderen, istedenfor å leve storparten av dagen prisgitt offentlige omsorgs- og tilsynsordninger. Solidaritetsbeskatning av høytlønnede øremerkes lavtlønnede (og ikke til å holde liv i byråkratiet). Grensen for hva som er en anstendig minsteinntekt økes og garanteres for av felleskassen, som et fattigdomsavskaffende tiltak.

La fødselspenger følger barnet, uavhengig av mors og fars arbeidsstatus eller -lengde. Slik avskaffes gapet mellom støtten alminnelige lønnsmottakere og andre grupper får (en del selvstendig næringsdrivende, studenter, hjemmeværende, arbeidsledige, osv.)

Bedømmelsen av hva som er samfunnsnyttig arbeid må inkludere og belønne oppfostring av barn. Omsorgslønn kunne vurderes innført f.o.m. etablert graviditet, i hvert fall f.o.m. 12. svangerskapsuke, men gjerne før, dersom det er realiserbart. Arbeidslivet kunne innrettes etter familiens behov - forslagsvis tre dager i uken forbeholdt arbeid for familie og vedlikehold av hjem, tre dager i uken viet arbeid for samfunnsfellesskapet. Den syvende dagen holder man hviledagen hellig, i henhold til tro og overbevisning. Jeg vil tro at en slik ordning vil påvirke både forbruksmentalitet og arbeidsledighet. Vi vil sannsynligvis få en enklere levestandard, men bedret livskvalitet og kulturliv.

Dette er på ingen måte en uttømmende liste, men løse tanker som har slått meg som mor og arbeidstager, og som jeg gjerne skulle sett drøftet av flere. Jeg anbefaler sterkt å lese Charter of the Rights of the Family for en langt mer helhetlig gjennomgang av hva familien er og hvilke grunnleggende rettigheter familien bør være garantert i et samfunn: http://www.vatican.va/roman_curia/pontifical_councils/family/documents/rc_pc_family_doc_19831022_family-rights_en.html  Den turde være et godt utgangspunkt for en mer adekvat familiepolitikk.

Jeg utfordrer familievennlige samfunnsvitere, jurister og sosialøkonomer - og ikke minst familier selv - til å tenke videre rundt disse spørsmålene. Vi trenger å bygge et menneskeligere samfunn; det gjør vi best ved å ta utgangspunkt i familien og behandle den som eget subjekt.