Er du etterkommer av Israels 10 stammer?

På nettet kan vi finne mye interessant, og jeg har ofte lurt på hvor Israels 10 stammer ble av?  De skulle som kjent bli like tallrike som havets sand!  Her får du svaret:

Historien kan vise til mange gåter. En av dem er "Israels ti tapte stammer". Etter fangenskapet i Assyria i det 7. århundre f. Kr. forsvant ti av israels tolv stammer (i hvert fall hovedmassen av dem) brått fra Bibelen og historiens annaler. Det er uforståelig at de skulle forsvinne så brått uten å sette spor etter seg. Eller kanskje sporene likevel finnes?

Hentet fra nettsiden, innsyn.

http://www.innsyn.com/artikler/israel2.html

Det er et udiskutabelt faktum at hovedmassen av ti av Israels tolv stammer, sammen med et større antall av Juda og Benjamin stamme, ble bortført til Assyria i årene 740-715 f.Kr. Denne etniske omgrupperingen kan vi lese om i Bibelen. Akkurat dette volder ikke problemer, fordi det står skrevet i Guds ord.

Det som derimot volder problemer for mange, for ikke å si de fleste, er: Hvor ble det av disse stammene og deres etterkommere? Hvor ble det av de millioner av hebreere som var Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere? Ble de assimilert i Det assyriske rike, slik enkelte hevder, og forsvant på den måten? Eller ble de spredt rundt omkring på jorden, utvannet ved inngifte og på andre måter, og forsvant på den måten, slik andre hevder? Disse to teoriene er direkte i strid med de evige pakter Gud opprettet med Abraham, Isak og Jakob (Israel). En tredje teori går ut på at hebreerne vandret videre fra Assyria og inn i Europa, og dermed dannet opphavet til den hvite, europeiske rase -- de kristne nasjoner i nord-Europa. Vi må aldri glemme at Guds løfte til Abraham, var at hans ætt skulle bli overmåte tallrik, så hvor finner man dem i dag? Det er helt klart at det ikke dreier seg om dagens jøder, som jo ikke kan sies å være særlig tallrike. De er en liten minoritet (ca. 16 millioner) i verdenssamfunnet.

Arkeologien har ved en rekke interessante funn løst to store problemer. 1) Hva skjedde med de hundretusener av israelitter som "forsvant" syd for Kaukasus? og 2) Hvilket folk var opphavet til kimmeriene og de gåtefulle, nomadiske stammene som gikk under navnet skytere, et folk som plutselig dukket opp nord for Kaukasus, og på samme tidspunkt i historien? Begge disse folkeslagene var israelitter. Det dreide seg bare om en etnisk omgruppering. Der den ene forsvant, dukket den andre opp.

Denne artikkelen forsvarer teorien om at hebreerne vandret videre innover i det til da stort sett ubefolkede europeiske kontinent og ga opphav til en rekke av Europas nasjoner og kongehus. Det er mange indisier fra både historie og arkeologi, folklore, tradisjoner og legender, som gir støtte for denne teorien. Som vi etter hvert vil oppdage, er den både logisk og fornuftig, og er i harmoni med Bibelen.

Som vi også vil oppdage, utvandret en rekke hebreere vestover allerede fra den tid Israel oppholdt seg i Egypt og senere, etter hvert som utferdstrangen ble for stor og Kanaans land for trangt. Dette gjelder spesielt Dans stamme.

Uforbeholdne løfter

Bibelens store troshelter, Abraham, Isak og Jakob, fikk ved gjentatte anledninger et uforbeholdent løfte fra Gud om at deres etterkommere skulle bli til en mengde folkeslag.

"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes" (1 Mos 12,1-3).

Skandinavia

Etter at angelsakserne vandret over til England ca. 450-600 e.Kr., ble det tilbake på vestkysten av Norge to viktige grupper av skytisk/israelittisk opphav: Daner og nordmenn. Historiebøkene kaller disse noe uriktig for "vikinger". Den norske befolkning nedstammer så godt som totalt fra disse nordmenn. De var en gren av skyterne som kom fra Skandinavia. De nedstammer fra israelitter av enten den skytiske eller den kimmeriske gren av de gamle gimirri, det assyriske navnet på israelitter.

I sitt verk The Viking Age sier Du Chaillu at --

"Med hjelp av oldtidens greske og romerske skribenter vil en omhyggelig gjennomgåelse av sagaene bidra til å hamre ut en ganske så kontinuerlig historie, og uten noe alvorlig avbrudd i begivenhetenes kjede. Dette kaster betraktelig lys over forfedrene til det engelsktalende folk og deres vandringer nordover fra deres gamle hjem ved bredden av Svartehavet, deres religion og deres bosetting i Skandinavia og England" (National Message, 13. nov. 1926, s. 715).

Norrøn mytologi

Snorres Ynglingesaga forteller om Odin, som ledet asa-folket fra bredden av Svartehavet gjennom Russland til Syd-Skandinavia, der de kom til å utgjøre aristokratiet, den regjerende slekt. Asa-folket kalte seg en guddommelig rase. Det er gjenom eddaene vi hører om de norrøne guddommer Odin, Thor, Frøya, Balder, Frigg etc. Prof. L.A. Waddell har påvist at navnet Thor er avledet av Dar i "Indara", det arianske navnet på Jehova. Thor ble gjort til tordengud.

De fleste gotiske sagaer kretser om Odin, som selv om han på et senere tidspunkt ble mytologisert, likevel var en virkelig, historisk person. Han var leder for asa-folket eller æser (asia-folket) med sitt hovedsete i Asgard i Asia, der han også hadde sin borg Valhall. Odin kom fra Asaheim (Sentral-Skytia). Ifølge Andersons Kongelige ættetavler levde Odin i siste halvdel av det 3. århundre e.Kr. Odin-folket (asa, æser) var kort og godt israelitter som hadde tatt Zoroasters tro, Ashas religion, som Asia har fått sitt navn etter. Asa-folket beseiret de kongelige skytere og inntok deres hovedstad Gerrhus (det nåværende Kiev) ved elven Dniepr. Gerrhus ble kalt Asgard. Asa-invasjonen drev de kongelige skytere (sakai) inn i det nåværende Tyskland, der de ble kjent som saksere. Odin samlet en stor hær i Asgard, og de vandret opp Dniepr-dalen og vestover til Østerjøen, som tidligere ble kalt Pelagus Scythium, skyternes hav. Til slutt kom de til Skandinavia. Det var fra Odins hær Svear at Sverige fikk sitt navn. En av Odins sønner, Balder, ble visekonge over anglerne, og fra ham regner angelsakserne sitt opphav. De to saksiske høvdingene Hengist og Horsa, som kjempet med engelskmennene i det 5. årh. e.Kr., regnet Odin eller "Wodin" som sitt opphav.

Et manuskript i Herald's College forteller om Odin, som i år 250 e.Kr. giftet seg med Freja, datter av den engelske silurkongen Cadwalladr (det var mange småkonger i England på den tiden. Siluria var en engelsk provins med sin egen konge). Cadwalladr nedstammet fra Brutus, som igjen nedstammet fra Juda. Fra Odins sønner nedstammet Rurik, som grunnla Det russiske rike i 840 e.Kr., samt de skandinaviske kongehus. Europa har hatt de fleste kongehus, igjen en oppfyllelse av Guds løfter til Abraham, Isak og Jakob: "Konger skal utgå fra deg."

Rev. Milner viser i sine ættetavler at Odin nedstammet fra kong Priam av Troja, som i likhet med Gallam, Irlands erobrer og Brutus, Londons grunnlegger, nedstammet fra Juda/Serah. Odin bosatte seg senere i Danmark og Syd-Sverige, der han døde. Odin ble senere mytologisert i Syd-Sverige. Byen Odense i Danmark er oppkalt etter Odins komme til Danmark.

Skandinavene har sitt opphav fra områdene syd for Svartehavet og Det kaspiske hav. Den såkalte "nordiske rase" oppsto ikke i nord, men av israelittene i Asia.

Jylland og Danmark

Før anglerne kom inn i Nord-Tyskland, vandret en annen beslektet stamme, jydene til halvøya nord for Angli, og kalte den Jutland (Jylland). Jydene stammet fra Arianas (Persias) juti, som igjen nedstammet fra de av Judas stamme som assyrerkongen Sankerib førte til Assyria i Esekias' tid (2 Kong 18,13). Sankerib sier selv på Taylor-prismet at han tok 200 150 fanger av Juda stamme.

Den jødiske skribenten Eldad (9. årh. e.Kr.) skrev til spanske jøder at på kong Jeroboams tid (975 f.Kr.) var Dans stamme uvillige til å utgyte sine brødres blod, og heller enn å utgyte Judas blod, forlot de Israels land og vandret over til Grekenland og Danmark. (Danmark = Dans mark). De kalte landet for Danmares, Dans land.

Språk

Engelsk, tysk, hollandsk og de skandinaviske språk er alle grener av en sentralstamme: gammel-gotisk, som først ble representert ved runer og futharker, men som igjen er avledet av ariansk/fønikisk. Både gresk og latin har gitt sitt bidrag til det engelske språket, men det vil overraske de fleste å høre at over 75% av de engelske ordene stammer fra hebraiske ord eller deres røtter. Lange sammenlignings-tabeller viser dette klart. Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.

Dette er klare indisier på at de første engelskmenn var hebreere, israelitter. Tyrerne og fønikerne, som talte en tidlig form for hebraisk, var de første som kom til "Tinn-øyene" for å lete etter tinn (som de brukte til å lage bronse), bly, sølv og jern. Mileserne og dannan-folket talte hebraisk. Bevisene er overveldene for at hebraisk dannet selve grunnvollen for det engelske språk, ganske enkelt fordi hebreerne var de første engelskmenn.

Minnesmerker

Danittene, som var nært knyttet til fønikerne, har satt spor etter seg på sine vandringer over det europeiske kontinent. Dan var imidlertid også en sjøfarende nasjon, og utvandret også sjøveien. Overalt hvor fønikerne dro, hører vi om danai-folket. Vi finner bl.a. mange stedsnavn f.eks. elver, der navnet er knyttet til Dan: Danube (Donau), Danastris (Dniester), Danapris (Dniepr), Don, Rhodan (Rhone), Eridan (Po). Også andre navn er knyttet til Dan: Danzig, Codan (Østersjøen), Danmark, Doncaster, Dannonia, (Devonshire), Dundalk, Donegal. Det er ikke så oppsiktsvekkende at erobrere oppkalte steder etter seg selv. Ser vi på et kart over Aleksander den stores hellenistiske rike, ser vi at omtrent hver eneste by bærer navnet Aleksandria eller Aleksandropolis. Et av Dans kjennetegn var at han skulle sette spor etter seg, "som en slange på stien" (1 Mos 49,17).

På Krimhalvøya ved Svartehavet er det funnet mange dysser og gravhauger med interessante inskripsjoner som forteller om hebreernes vandringer. Prof. Bruce Hannay nevner f.eks. et slikt manuskript som ble funnet i en av disse gravhaugene, og som lyder:

"Jeg er Jehudi, Mose sønn, sønn av Jehudi den mektige, en mann av Naftali stamme, som prins Salmanesser i Israels konge Hoseas dager bortførte fra Samaria sammen med de andre Israels stammer. De ble bortført til Halah, til Habor -- som er Kabul -- til Gozan og til Chersonesus -- som er Krim."

På Krim har man også funnet tallrike gamle gravkammere med hebraisk/fønikiske innskrifter på gravsteinene. Prof. Chwolsen fra Petrograd tydet syv hundre av disse inskripsjonene. En av disse lyder:

"Dette er gravsteinen til Buki, sønn av presten Itzhak. Måtte hans hvile være i Eden ved tiden for Israels frelse. I året 707 av vår landflyktighet." Hvis vi daterer dette fra Samarias fall i 717 f.Kr. stammer gravsteinen fra ca. 15 f.Kr.

Det er påfallende at det finnes så mange minnesmerker etter hebreere på Krim, og at de av en eller annen grunn blir ignorert av moderne forskere.

Raser

Stikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, "å vise blod i ansiktet", å være "lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme" -- et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene -- en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som vistes gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam, og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende. De var begge fullkomne, skapt i "Guds bilde".

Blant Dødehavsrullene som ble funnet i grotte 1 finnes en rull som kalles Genesis Apocryphon, også kalt Patriarkenes rull. Her står det at Abrahams hustru Sara hadde "hvit og myk hud", og at hun hadde langt, vakkert hår. Abraham nedstammet i rett linje til Sem, Noas sønn. Noa selv nedstammet i rett linje til Adam. Det er ikke grunnlag for å tro annet enn at også Noa, Sem og Abraham var hvite. Dette strider vel mot de vante forestillinger, men det er ikke grunnlag for å tro annet.

Laban, Rebekkas bror, var sønn av Nakor, Abrahams bror. Abraham ønsket at hans sønn Isak skulle ha en hustru av hans egen slekt (1 Mos 24,4). Navnet Laban betyr "hvit". Det er ikke grunn til å tro annet enn at resten av Abrahams slekt var hvite. Isak, Abrahams sønn var naturligvis også en hvit mann.

Alle indisier tyder på at bibelens israelitter, Abrahams etterkommere, tilhørte den "nordiske rase", med lys hus, klassiske trekk, lyst hår og blå øyne. Egyptiske relieffer viser bl.a. fanger fra Kanaan, som viser utseendet til israelittene/judaittene. De avbilder dem som høyvokste mennesker med alle europeiske trekk. Naturligvis var det også variasjoner blant dem. Har noen egentlig tenkt nøye over hvem som opp gjennom historien og fram til denne dag utgjør Abrahams etterkommere? Han skulle jo bli til "en mengde folkeslag (nasjoner)". Det er ikke afrikanere, heller ikke asiater, men den hvite, europeiske rasen som befolket Den vestlige verden. Så enkelt er det.

I sitt verk The Passing of the Great Race (1916) påpeker historikeren Madison Grant at sacai (skyterne, israelittene) var blonde, lyse mennesker som antropologisk sett var langskaller. Han nevner også at historikeren Strabo kaller disse menneskene for skytere og sakasener.

Romerske forfattere omtalte germanerne som "høyvokste, blonde og blåøyde" (Aschehoug/Gyldendals ettbinds-leksikon, art. germanere.)

Både essenerlitteratur og andre kilder forteller at israelittene, og Jesus selv, var høye, lyse, blonde, blåøyde mennesker. I en rapport som Pilatus sendte til keiseren, beskriver han Jesus slik:

"En dag da jeg gikk forbi Siloa, så jeg mange mennesker som var samlet. I midten av denne gruppen la jeg merke til en ung mann som lente seg mot et tre og stille og rolig talte til forsamlingen. Det ble meg fortalt at dette var Jesus. Det kunne jeg egentlig ha tenkt meg, så stor var forskjellen mellom ham og de som lyttet til ham. Hans gylne hår og skjegg ga ham et nærmest himmelsk utseende. Han så ut til å være rundt tredve år gammel. Aldri før hadde jeg sett et så mildt ansikt med en slik opphøyd ro. Hvilken kontrast mellom ham og hans tilhørere, med deres svarte skjegg og svartmuskete utseende." (Uthevelser tilføyd.) Dette manuskriptet befinner seg i Archo-bindet i Konstantinopel som kap. VIII, Valleus' anmerkninger -- Acta Pilati, eller Pilatus' rapport til keiseren om Jesu arrestasjon, rettssak og korsfestelse.

I Archo-volumet finner man også et intervju med Gamaliel, som beskriver Jesus slik: e2ec4b25-4c33-4abe-a1fd-dedbd958fb9f

"Josef er en tømmermann. Han er svært høy. . . .Håret hans ser ut til å ha vært kastanjebrunt i yngre dager. Øynene hans er grå. . . .Jesus. . . .Han er et bilde på sin mor, men har ikke hennes myke, runde ansikt. Håret hans er noe mer blondt enn hennes, noe som også kan skyldes solen. Han er høy. . . .Øynene hans er store og blå." (Uthevelser tilføyd.) Denne beskrivelsen faller sammen med den beskrivelsen Pilatus ga.

Enda en beskrivelse av Jesus finner vi fra Publius Lentrelus i et brev til keiseren i Rom. Publius Lentrelus bodde i Judea på keiser Tiberius' tid. Dette brevet dukket først opp i skriftene til erkebiskop Anselm av Canterbury i det 11. århundre:

"På denne tid bor det i Judea en mann av helt spesiell moral. Hans navn er Jesus Kristus. Hans etterfølgere elsker og tilber ham som Den udødelige Guds Sønn. . . .Han er en høy, velproporsjonert mann med et vennlig og ærverdig utseende. Håret hans har en farge som knapt kan etterlignes, og som faller i elegante krøller. . . .kinnene hans er lytefrie, med en frisk rødfarge. . . .Skjegget hans har en farge som passer til håret. . . .Øynene hans er tindrende blå, klare og rolige." (Uthevelser tilføyd.)

Det skal nevnes, at da den engelske maleren William Holman Hunt i 1840-årene fikk i oppdrag å male Jesus, "Verdens lys", gjorde han grundige forundersøkelser for om mulig å finne ut hvordan Jesus hadde sett ut. Var han mørk, eller var han lys? Holman Hunt reiste bl.a. til Jerusalem for om mulig å komme på sporet der. Etter alle sine forundersøkelser malte han Jesus, Verdens lys -- lys og blond, med blå øyne.

Vi har av og til hørt fra talerstolen at Jesus lignet på en hvilket som hest araber. Synes du ovennevnte beskrivelser passer på en mann med et østerlandsk, eller arabisk utseende?

Flere av oldtidens skribenter, som f.eks. Polemon av Ilium, Galienos og Klemens av Aleksandria, beretter at sakaiene eller skyterne, var lik kelterne og germanerne i utseende, lyse, med rødaktig hud. Ammianus (ca. 350 e.Kr.) beskriver den skytiske stamme alanerne som "høye og vakre, med et nesten gult hår og et fryktinngytende blikk." I sin bok The Ultimate World Order avslører major R.H. Williams at de opprinnelige italienere var lyse i huden og hadde blondt hår og blå øyne. De opprinnelige grekere (som var israelitter) ble beskrevet (ifølge Polemo) som lyshudete med rødskjær, blondt hår -- en høy, muskuløs mennesketype med blå øyne. (Se f.eks. Elizabeth C. Evans: Physiognomics in the Ancient World, den jødiske lege og sofist Adamantios (4. årh. e.Kr.), Hans F.K. Günther: The Racial Elements of European History m.fl.) Når vi ser på statuer av de gamle grekere, minner de ikke mye om dagens grekere. De var av en utpreget nordisk type.

I den talmudske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som "hvit" og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype.

Det er den hvite, europeiske rase, hebreernes etterkommere, som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag er det den hvite mann som erobrer de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav -- ja, selve verdensrommet. Overalt hvor den hvite mann slo seg ned, grunnla han blomstrende nasjoner. Den hvite rase er den eneste som er blitt til "mange nasjoner." Gud hadde velsignet dette folket framfor alle andre folkeslag, ikke bare med fruktbart land på den vestlige halvkule, men på mange andre måter. Den hvite mann er blitt verdens mest framgangsrike jorddyrkere. Det er den hvite mann som har frambrakt kunstens store skikkelser i litteratur, musikk og bildende kunst. Den hvite mann har stått for de store oppfinnelser og teknologiske nyvinninger som har gjort livet lettere for jordens innbyggere. "I deg skal all jorden velsignes", var Guds løfte til Abraham, og vi ser at disse løftene til fulle er gått i oppfyllelse.

Det er den hvite mann som har brakt Evangeliet om Jesus til alle jordens folkeslag. Det er han som har trykt 97% av all verdens bibler. Det er påfallende at apostlene dro vestover med Evangeliet, og ikke østover. De dro i kjølvannet til "de tapte får av Israels hus", og det var også disse som var de første til å ta imot budskapet. Senere ble "de tapte får av Israels hus" de fremste forkynnere av Sannheten. Dette lyder som en lovsang over den hvite mann og kan kanskje oppfattes som "rasisme". Det er imidlertid ikke "rasisme", men et uomgjengelig faktum, som er grunnlagt på Guds egne ord og hans egne løfter til Abrahams ætt, "den hvite mann". Sviktet Gud disse uforbeholdne løftene til de store trosheltene? Aldri! Ingen andre folkeslag har fått disse store løftene. Det lar seg ikke bortforklare. Gud hadde aldeles ikke til hensikt at dette folket, Abrahams, Isaks og Jakobs ætt skulle forsvinne og utvannes når det kom i kontakt med andre raser. Guds løfter til trosheltene i fordums tid var uforbeholdne evige. "Du skal bli til mange folk."

Et omfattende emne

Denne artikkelen har bare forsøkt å gi et oversiktsbilde over hebreernes vandringer både før og etter deportasjonen til Assyria. Det er et stort og vidløftig emne, som krever et omfattende studium av tilgjengelig kildemateriale. Det er ikke plass her til å gå inn i alle detaljer, og flere emner er utelatt, av hensyn til oversikten.

Det er en legende som sier at profeten Jeremias kom til Irland i 586 f.Kr., sammen med en hebraisk prinsesse som giftet seg med en irsk prins (som nedstammet fra hebreerne) og førte den irske kongerekke videre. Dette og andre emner som har med Israels vandringer å gjøre, vil jeg ta opp i etterfølgende artikler.

Det er sikkert noen som vil hevde at mye av dette stoffet er bygget på myter og legender, og derfor ikke kan tas alvorlig. Det er imidlertid slik at en legende (sagn) er bygget over en virkelig hendelse, og derfor gir viktige, historiske hint. Eksempler på dette er norrøn mytologi, Arthur-legendene, irske sagn, samt greske og romerske sagn. Disse sagnene bygger på virkelige, historiske hendelser, som senere er blitt kledd i atskillige flere fjær enn den opprinnelige fjæra. Hendelsen er blitt en legende -- et sagn. Disse gir imidlertid viktige nøkler, bl.a. i våre studier av folkevandringer og nasjoners oppkomst.

Hvorfor vier ikke moderne historikere, etnologer og arkeologer det gamle Israel større oppmerksomhet? Hvorfor ignorerer de tilsynelatende de klare indisier på at Israel er opphavet til den hvite, vestlige verden? Svaret er enkelt. Moderne forskere har ingen tro på Bibelen og dens beretning om menneskets og folkeslagenes opprinnelse. Deres vantro får dem til å ignorere eller fortie viktig materiale som bekrefter Bibelens troverdighet. De prøver derfor å belyse historien fra helt andre vinklinger. I likhet med mennesket, hevder moderne forskning, oppsto også nasjonene nærmest av seg selv. Skyterne "oppsto" i Asia, og Europa ble etter hvert befolket med folkegrupper som alle "kom et eller annet sted fra" i Asia, bare ikke syd for Kaukasus, der Israel ble bortført! Ironisk nok kaller forskerne den hvite rase for "Den kaukasiske rase", og sporer den tilbake til Kaukasus-områdene. Hvis forskerne hadde belyst det hele fra bibelsk ståsted, og gått over Kaukasus, ville de løst problemet på gåten. Men da ble de samtidig tvunget til å ta Bibelens beretning om menneskets og nasjonenes/folkeslagenes opprinnelse nærmere i øyesyn. Så enkelt er det.

Som nevnt tar denne artikkelen bare sikte på å gi et overblikk over hebreernes vandringer. Det er store mengder stoff som må gjennomgås for å kunne skrive en slik artikkel, og mulighetene er derfor til stede for at det kan ha sneket seg inn feil og unøyaktigheter. Det er imidlertid ikke de enkelte detaljer som er viktige, men derimot helhetsbildet: Hva skjedde med Abrahams ætt, som skulle bli umåtelig tallrik? Hva skjedde med Bibelens israelitter, som forsvant fra sitt eget land? Denne artikkelen har forsøkt å klargjøre disse spørsmålene ut fra alle indisier som foreligger.

Copyright (c) 1996: Å. Kaspersen

www.evangeliekirken-arendal.no