Monsens unødvendige provokasjoner

En bokanmeldelse jeg har skrevet om Monsens bok i Utsyn, er i dag tema i Vårt Land(2.12). Der kommenterer også Monsen min kritikk. Jeg vil gjerne bidra med noen oppklaringer og begrunnelser.

Jeg vil nødig at det jeg sier om boken hennes oppfattes som et personangrep. Men jeg innser at artikkelen i Vårt Land kan oppleves slik. Det er riktig at jeg omtalter Monsen som "selvgod og lite raus", men karakteristikken er altså rettet mot boken hun har skrevet og den måten hun der fremstår. Når hun skriver om ondskap og godhet, om de onde og de gode, om de som forstår ting og de som ikke gjør det, er det aldri noen tvil om at Monsen er blant de (få) som er god og som kan tenke og forstå.

Monsen sier til Vårt Land at hun skriver som sin egen erfaring, en erfaring jeg ikke er kjent med. Det er riktig. Monsen er oppvokst i et humanetisk hjem, mens jeg vokste opp med kirke og bedehus. Men det betyr ikke at Monsen nøyer seg med å fortelle sin historie, en historie jeg forøvrig karakteriserer som interessant i min anmeldelse. Tvert i mot bruker hun sine egne erfaringer som utgangspunkt for svært unyanserte angrep på sosialister og feminister (og en del andre). Siden Monsen i Vårt Land etterlyser at jeg begrunner mine påstander, vil jeg her vise til fire sitater fra boken hennes:

a) "Det humanetiske livet er tomt og meningsløst, uten dybde eller høyde, og håpløsheten rammer spesielt ensomme og ressurssvake barn. Det lages dårlig tenkning og dårlige relasjoner" (side 12).

b) "Et karakteristisk trekk ved sosialisme, humanetikk og statsfeminisme er tausheten om de store spørsmålene. Man definerer ut ånden og sjelen og interesserer seg derfor ikke for svar på de store spørsmålene. Man er ikke en gang i stand til å forstå dem" (side 15).

c) "Jeg har lenge trodd på demokratiets ideal, dialogen og debatten: De som har de beste argumentene skal vinne til slutt. Men i dagens Norge er det makten som vinner, den er udemokratisk, den er ond, løgnaktig og stygg" (side 171).

d) "De onde er i dag likestilt med de gode, de får de samme rettigheter, det er sannsynlig at de får flere, de er ofte offergisler som er tilgitt på forhånd, de er mestere å snakke bitterhet og tyrranniserer alle med sine sårede følelser. De har gitt fra seg sin personverdighet. De har utviklet en kravmentalitet uten sidestykke. De bruker slagord for å nå sine irrasjonelle og destruktive mål, de kan bare kjenne medfølelse for den gruppen de selv representerer. Venstresiden har frigjort det onde, mens det gode latterliggjøres" (side 205).

Disse eksemplene sier en del om hvor bastant Monsen skriver, og det finnes mange tilsvarende sitater. Et stort problem er at disse voldsomme påstandene hennes i liten grad blir begrunnet. Jeg er rett og slett overrasket over at en belest filosof i så liten grad presenterer resonnementer og argumentasjon. Boken mangler i stor grad referanser og henvisninger, og det er rett og slett useriøst at hun har følgende referanse når hun skriver om feministen Kate Millett: "(se internett)".

Jeg begynte å lese boken til Monsen med stor interesse og med forventning. Det er interessant å vite hva som har fått en humanetiker til å velge kristen tro, og jeg håpet at boken kunne være nyttig for søkende eller tvilende mennesker. Dessverre ble jeg grundig skuffet. I Utsyns anmeldelse, og i denne artikkelen, har jeg forsøkt å forklare hvorfor.