Verdidebatt

Brev til en spion i maktens indre korridorer!

"Martin" er/var hans kodenavn. Så langt har minst to KGB-avhoppere pekt på hans eksistens - på statsministerens kontor gjennom 1980-årene. Han oprerte på høyt nivå i forlengelsen av Arne Treholt. Jeg har valgt å sende ham et brev som er gjengitt her.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjære Martin!

Martin, det var et kodenavn du fikk i første halvdel av 1980-årene, og du beholdt det til sovjets relative oppløsning i 1991. Det har minst to KGB-avhoppere pekt på, henholdsvis, Oleg Gordievski og Michail Butkov. Sistnevnte hoppet av midt i Oslo i 1991, men ble gjort til banditt i våre medier i ettertid, siden han rotet seg opp i økonomisk kriminalitet i London; riktignok mange år etter sin gjerning som KGB-major i Oslo. Mens du Martin sitter der like stueren, med solid fartstid på maktens tinder. Utvilsomt hjulpet av sentrale partikolleger.

Da Gro Harlem Brundtland gikk på som statsminister i 1986 fikk du, stadig med ”Martin” som kode fra KGB, med ett en sentral oppgave som rådgiver og pådriver på statsministerens kontor; også når det gjaldt å knytte Norge til verden der ute. Over tid er det imidlertid på det rene at du som energisk, politiske medarbeider helt samtidig arbeidet for den utviste KGB-general Gennadij Titov, som på sin side arbeidet som leder på KGBs fremskutte hovedkvarter i Karlshorst i Øst-Berlin. (Titov ble utvist fra Norge i 1984). Årsaken til at du slapp unna en pågripelse i tilknytning til Treholt-saken var trolig at KGB frøs sitt nettverk et god tid etter den skjebnesvangre januardagen i 1984; altså da Arne Treholt ble arrestert på Fornebu på vei til sin partner Titov med 61 graderte dokumenter i dokumentmappen. En mann du kjenner, Martin. Men han ble tatt. Det ble aldri du. Jeg vet ikke om du fikk en annen føringsoffiser å forholde deg til fra og med 1986-87, men du skal etter alt å dømme ha fortsatt ditt samarbeid med KGB helt frem til 1991, da KGBs Butkov hoppet av i Oslo.

Hvorfor ble du ikke tatt?

Når det har tatt tid å feste din egentlige identitet til kodenavnet ”Martin” tror jeg det kan skyldes flere forhold:

1) Du ble først forvekslet med en annen sentral plassert person som også hadde arbeidet for KGB frem til ca. 1990-91, og som bl.a omtales som medlem av forsvarskommisjonen i KGB-avhopper Michail Butkovs  bok.

2) Din kontakt med KGB opphørte en periode på grunn av arrestasjonen av Arne Treholt.

3) Det kom et maktpolitisk lokk over ulmende spionsaker som kunne ende i media, så tett opp under arrestasjonen av Treholt. Nå mente man kanskje at det fikk være nok med en spionsak? Dette handler mye om politikk, makt - og avmakt.

4) En annen person med kodenavn ”Martin” fantes også i Stasi-arkivet. Men han var svensk! Det kunne naturligvis ha kommet til forvekslinger, som har reddet deg mer enn du og jeg aner. Forvekslinger kunne det også ha blitt da Jens Stoltenberg ble stanset av det daværende overvåkningspolitiet, med kodenavnet ”Steklov” i KGB. Dette etter å ha møtt sin KGB-kontakt Boris I. Kirillov for mange ganger. KGB-avhopper Mikail Butkov hevdet at Stolteberg var KGBs mann ennå mens han satt i forsvarskommisjonen ut på 1990-tallet. Butkov er etter sitt avhopp en særdeles upopulær person blant norske maktfyrster,

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=5916647

5) I oktober 1985 kom det telex til statsministerens kontor i Oslo fra Storbritannia, med krav om at Einar Førde måtte fratas alle politiske verv, da han han var identifisert som KGB-medarbeider. Denne episoden er omtalt i historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksens bok, ”Den hemmelige krigen” (Cappelen, 1998). I perioden som nå fulgte forsvant Førde gradvis ut av det politiske liv, for så å dukke opp som NRK-sjef i 1989. Han skal ha hatt kodenavnet ”Dudin” i KGB. Noen kan først ha trodd at du Martin endelig ble identifisert. Men ditt kodenavn var jo fortsatt ”Martin”, så det var litt rart. Men det er nettopp slike rariteter jeg her dveler ved.

Som du nok leste og fortsatt husker, Martin: Dagbladet kom det 11.8. 2007 en helside som i sin helhet bagatelliserte Einar Førdes kontakt med KGB, da de eiendommelige forbindelsene angivelig var ”klarert” med noen ikke navngitte personer i Arbeiderpartiets ledelse. Dette for øvrig helt i tråd med den autoriserte Førde-biografien til Tor Obrestad, som karakteriseres best ved sin skjønnmaling – og ved det som ikke tas med om en av de mest sentrale intrigemakerne i Arbeiderpartiet. Førde ble nå i 2007 redesignet som en politisk helt og en utradisjonell diplomat, som følgelig – på linje med flere av sine nærmeste venner og partikolleger – måtte ha kontakt med KGB om det skulle bli noe skikk på sakene. Dagbladets fyldige oppslag i august 2007, om Førde som utradisjonell diplomat og ”bakkanal”, ble raskt gjengitt av Norsk Telegrambyrå, og også Harald Stanhelles Aftenposten gjengav denne NTB-artikkelen i et stort oppslag umiddelbart. Slik lages nemlig nyheter i Norge, og slik skrives den politiske historien, om ikke annet så under et totalt fravær av kritiske tilnærminger og kritiske journalister. I dette riket er det nemlig overvåkerne som er de slemme.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1931931.ece

Som det fremgår innledningsvis i denne artikkelen heter det også at Førdes mildt sagt spesielle diplomati var ”godkjent av Forsvarets etterretningstjeneste”. Uten at kilde er oppgitt. Det er mildt sagt vanskelig å etterprøve denne opplysningene. Men nå er det politiets overvåkningstjeneste (POT, forkortes nå PST) som hadde entydig ansvar for den direkte kontakten med politikere, som i ren vanvare kanskje måtte ha følt behov for mer eller mindre heftige, men veldig diskret KGB-forbindelser. Forsvarets etterretningstjeneste har ansvar for utenlandsetterretningen, utenfor landets grenser. Siden jeg tilbragte første del av mitt voksne liv i Forsvaret, med noe kunnskap om strukturer og oppgaver, tillater jeg meg å betvile opplysningene om at Førde skal ha klarert ut sine forbindelser i forsvarets organer; blant annet når det gjelder Førdes mangeårige kontakt med KGB-resident Leonid Makarov.

En av de mest sentrale kildene og pådriverne for skjønnmalingen av Førde er daværende leder for Norsk Telegrambyrå, Thor Viksveen. Han var selv politisk aktiv i kretsen rundt Einar Førde, helt siden tiden da Førde ble politisk sekretær hos utenriksminister Knut Frydenlund, fra 1973 til 1975. Det dreier seg om et maktsentrum, med sitt eget, indre politiske gravitasjonsfelt helt på toppen av det politiske liv. En makt som konsoliderte seg da Thor Viksveen svingte seg opp som leder for Norsk Telegrambyrå med Einar Førde som leder for Norsk Rikskringkasting. NTBs nyhetsmeldinger ble pumpet ut i 95% av landets nyhetsredaksjoner. Førde og Viksveen var lenge de to personene med størst mulighet til å sette den politiske dagsorden i Norge.

Her er Dagbladets  artikkel hvor Førdes KGB-forbindelser med ett blir veldig uskyldsrøde:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/08/11/508528.html

”Spitze” og Førde-venn som kilde

Som du sikkert har konstatert, Martin: En av de mest signifikante kildene for ”rosemalingen” av Førde er altså den mangeårige leder (på åremål) for Norsk Telegrambyrå (NTB), Thor Viksveen. Han fikk selv kodenavnet ”Spitze” av det øst-tyske hemmelige politiet Stasi, i 1973. Han var på linje med Einar Førde i sekretariatet for Knut Frydenlund, helt samtidig som mappen med kodenavnet ”Spitze” ble ordnet i Øst-Berlin. Et kodenavn som ble kjent – også for Thor Viksveen selv – i forbindelse med etterforskningen av broren, Stein Viksveen. Sistnevnte har vært journalist i Stavanger Aftenblad i en årrekke, i en lang periode med eget kontor i Vest-Tyskland. Stein Viksveen fikk etter alt å dømme kodenavnet ”Lanze” av Stasi. Nå ble Stein Viksveen aldri dømt som spion, men etter at hele fem føringsoffiserer i Stasi etter hverandre pekte ham entydig ut som Stasi-medarbeider, skrev Riksadvokaten likevel i sin domsavsigelse at Stein Viksveen hadde dde ”innlatt seg” med Stasi-offiserer opp gjennom årene. Så får vi tolke dette som vi vil.

I Oberstads biografi om Einar Førde er det nære vennskapet med Arne Treholt behørig omtalt. De to var en radarpar i flere år i en fraksjon av Arbeiderpartiet, hvor Thorbjørn Jagland også var en del av forsamlingen. Daværende Arbeiderblad-journalist Harald Stanghelle var også med som aktør, når det passet seg slik, helt inn i bakkanalen til Midtøsten, i Oslo-prosessens tidlige fase. Oberstad romantiserer det meste i sin Førde-biografi. Mangelen på kritisk tilnærming er påfallende, i møte med en så vidt sentral politisk aktør på maktens tinder, som til overmål var kjent som en solid intrigemaker foran og bak kulissene. Men hva var egentlig ditt bidrag til Tor Obrestad, Martin?

Ensporet formidling av norsk historie - og politisk journalistikk

Som Martin med tilfredshet har konstatert: Nyere norsk historie synes å ha det til felles med norsk journalistikk i et formidlingsperspektiv at den formes og blandes i bestemte politiske støpeformer. Det ene er en funksjon av det andre, siden mange journalister jo har fått sin politiske virkelighetsoppfatning innprentet på våre universiteter og høyskoler. Former og linjer som indirekte og direkte nok favoriserer bestemte politiserte paradigmer, med bestemte politiske preferanser. Karl Marx sitter liksom i tapeten, ofte sammen med Lenin. Fortsatt, i 2010, er Berge Furres omfangsrike verk om nyere historie pensum på universiteter og høyskoler i Norge. Altså skrevet av en sentral aktør og politisk edderkopp som selv har vært på innsiden av gravitasjonsfeltet for den samme historien som han jo selv har formet som politisk edderkopp, og så skrevet ut som pensum for studenter over hele landet. Politisk sett et praktstykke, historisk og akademisk sett - høyst tvilsomt. Furres posisjon som politisk designer og bakmann lå slett ikke langt fra skikkelser som Thor Viksveen, Arne Treholt og Einar Førde. Det er det ingen som vil bestride.

Og skulle en stakkar finne på å ta historie grunnfag eller det som nå så flott heter årsenhet ved universiteter som NTNU i Trondheim, så skal hun eller han vite at forelesningen ”Den amerikanske revolusjon i lyset av Karl Marx” fortsatt kommer tidlig, og før du har lært noe som helst verken om Marx eller den amerikanske revolusjon! I fjor på denne tiden avsluttet et sant stjernelag av internasjonalt kjente Israel-hatere en forelesningsserie på NTNU, som på en måte bekrefter en akademisk tragedie – stadig med tanke på grunnprinsippene om åpenhet og politisk fordomsfrihet i akademia. Det er etablert alt for mye modellmakt og tankefengsler i en av Europas klart mest stats- og sentralstyrte land. Vi kan være i ferd med å etablere tankefengsler som masseproduserer fordommer og illrøde snakkebobler - som ikke fikser møtet med en mageartet og komplisert verden der ute. Fordommer, også i møte med jøder. Jøder omtales ikke lenger i noen positiv modus i dette landet. Samtidig er naturligvis alt galt med lilleputt-staten Israel, mens de totalitære Hamas-kulturene forherliges. Den politiske venstresiden synes for tiden å danse ringdans rundt islamister verden over, i nesegrus forståelse for terrorismen som politisk uttrykk og potensiale - i håp om at blodspruten bereder grunnen med tilstrekkelig kaos til at Marx og Engels kan redesignes og reinkarneres? Nå er sannelig Gaza et slags kvasi-religiøst brohode for politiske svermere på vei til det de definerer som fred på sin måte. Et skremmende tendens isolert sett, med en ny, dyster politisk korrekthet på hjemmebane, fra akdemia til massemedia. Men alt kan vel ikke være galt med jøder og dette landet i Midtøsten? Nei ikke alt, Martin! Den bemerkelsesvedige fusjonen mellom islamister og sosialister bekymrer meg. Det hele kan bli til et nytt politisk monster. Fascismen har som kjent allerede blitt modellert inn som en fast del av den totalitære familien. Slik KGB helst ser det gjennom det meste av dette århundre, og nå sannelig rehabilitert bak Kremls murer. Siden noen synes å ha snakket sammen om at norske medier ikke skal skrive noe kritisk om Russland og Putin-regimet, blir dette bare til nok et eksempel på det jeg velge rå kalle enøyde - maktpolitiske - tilstander i norske medier. Medier som er i utakt med sitt punlikum.

Martin, etter så mange år i maktens korridorer: Nå er det sannelig på tide at du forteller din historie, og aktivt bidrar til å kaste nytt og kanskje mindre naivt lys over nyere helnorsk politisk historie. Ikke forstår jeg hvordan du kunne komme unna etter å ha blitt identifisert av overvåkerne. Men jeg tar grep nå fordi det aner meg at dette har med usunne maktpolitiske grep å gjøre. Noen som trolig satt og sitter slik til kan ha skjermet deg og din virksomhet som spion, mot bedre vitende. Jeg representerer bare meg selv. Som historiker og blogger, Martin, peker jeg ikke på annet enn demokratiet som min preferanse. Mitt bidrag her gjøres i et forsøk på å få mer puls i det som jo bør betrakter som et demokrati, tross alt, og med flere politiske partier enn bare SV, AKP og Arbeiderpartiet. Altså med langt mer spenst og bredde enn det du som garvet kommunikator - og media - evner å favne for tiden.

Ærbødigst, og på demokratiets vegne.

Roy Vega

Blogger og historiker

1.desember 2010

Etterord

For ordens skyld finner jeg å ta med en liste med kodenavn på norske Stasi-medarbeidere som jeg nylig fikk fra en svensk blogger. Alle med direkte eller indirekte tilknytning til media:

"Akker": Rekruttert i 1966. Har levert materiale norsk utenrikspolitikk, primært vs. Tyskland.

"Cello": Rekruttert i 1974. Ansatt i det norske utenriksdepartementet (Under Frydenlund).

"Christoph": Rekruttert i 1974. Har rapportert systematisk om norsk utenrikspolitikk.

"Harry": Rekruttert i 1969. Levert materiale om Norge og spesielt om OSSE.

"Hein": Rekruttert i 1965, og har rapportert mye om norsk utenrikspolitikk.

"Sydow": Rekruttert i 1980, Har levert mange dokumenter om norske økonomiske forhold.

"Spitze": Rekruttert i 1973. Har levert materiale om utenrikspolitiske forhold fra UD.

"Toepper": Rekruttert i 1966, har levert mye materiale om norske, utenrikspolitiske forhold.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt