Roy Vega

59

Brev til en spion i maktens indre korridorer!

"Martin" er/var hans kodenavn. Så langt har minst to KGB-avhoppere pekt på hans eksistens - på statsministerens kontor gjennom 1980-årene. Han oprerte på høyt nivå i forlengelsen av Arne Treholt. Jeg har valgt å sende ham et brev som er gjengitt her.

Publisert: 1. des 2010

 

 

Kjære Martin!

Martin, det var et kodenavn du fikk i første halvdel av 1980-årene, og du beholdt det til sovjets relative oppløsning i 1991. Det har minst to KGB-avhoppere pekt på, henholdsvis, Oleg Gordievski og Michail Butkov. Sistnevnte hoppet av midt i Oslo i 1991, men ble gjort til banditt i våre medier i ettertid, siden han rotet seg opp i økonomisk kriminalitet i London; riktignok mange år etter sin gjerning som KGB-major i Oslo. Mens du Martin sitter der like stueren, med solid fartstid på maktens tinder. Utvilsomt hjulpet av sentrale partikolleger.

Da Gro Harlem Brundtland gikk på som statsminister i 1986 fikk du, stadig med ”Martin” som kode fra KGB, med ett en sentral oppgave som rådgiver og pådriver på statsministerens kontor; også når det gjaldt å knytte Norge til verden der ute. Over tid er det imidlertid på det rene at du som energisk, politiske medarbeider helt samtidig arbeidet for den utviste KGB-general Gennadij Titov, som på sin side arbeidet som leder på KGBs fremskutte hovedkvarter i Karlshorst i Øst-Berlin. (Titov ble utvist fra Norge i 1984). Årsaken til at du slapp unna en pågripelse i tilknytning til Treholt-saken var trolig at KGB frøs sitt nettverk et god tid etter den skjebnesvangre januardagen i 1984; altså da Arne Treholt ble arrestert på Fornebu på vei til sin partner Titov med 61 graderte dokumenter i dokumentmappen. En mann du kjenner, Martin. Men han ble tatt. Det ble aldri du. Jeg vet ikke om du fikk en annen føringsoffiser å forholde deg til fra og med 1986-87, men du skal etter alt å dømme ha fortsatt ditt samarbeid med KGB helt frem til 1991, da KGBs Butkov hoppet av i Oslo.

Hvorfor ble du ikke tatt?

Når det har tatt tid å feste din egentlige identitet til kodenavnet ”Martin” tror jeg det kan skyldes flere forhold:

1) Du ble først forvekslet med en annen sentral plassert person som også hadde arbeidet for KGB frem til ca. 1990-91, og som bl.a omtales som medlem av forsvarskommisjonen i KGB-avhopper Michail Butkovs  bok.

2) Din kontakt med KGB opphørte en periode på grunn av arrestasjonen av Arne Treholt.

3) Det kom et maktpolitisk lokk over ulmende spionsaker som kunne ende i media, så tett opp under arrestasjonen av Treholt. Nå mente man kanskje at det fikk være nok med en spionsak? Dette handler mye om politikk, makt - og avmakt.

4) En annen person med kodenavn ”Martin” fantes også i Stasi-arkivet. Men han var svensk! Det kunne naturligvis ha kommet til forvekslinger, som har reddet deg mer enn du og jeg aner. Forvekslinger kunne det også ha blitt da Jens Stoltenberg ble stanset av det daværende overvåkningspolitiet, med kodenavnet ”Steklov” i KGB. Dette etter å ha møtt sin KGB-kontakt Boris I. Kirillov for mange ganger. KGB-avhopper Mikail Butkov hevdet at Stolteberg var KGBs mann ennå mens han satt i forsvarskommisjonen ut på 1990-tallet. Butkov er etter sitt avhopp en særdeles upopulær person blant norske maktfyrster,

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=5916647

 

5) I oktober 1985 kom det telex til statsministerens kontor i Oslo fra Storbritannia, med krav om at Einar Førde måtte fratas alle politiske verv, da han han var identifisert som KGB-medarbeider. Denne episoden er omtalt i historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksens bok, ”Den hemmelige krigen” (Cappelen, 1998). I perioden som nå fulgte forsvant Førde gradvis ut av det politiske liv, for så å dukke opp som NRK-sjef i 1989. Han skal ha hatt kodenavnet ”Dudin” i KGB. Noen kan først ha trodd at du Martin endelig ble identifisert. Men ditt kodenavn var jo fortsatt ”Martin”, så det var litt rart. Men det er nettopp slike rariteter jeg her dveler ved.

Som du nok leste og fortsatt husker, Martin: Dagbladet kom det 11.8. 2007 en helside som i sin helhet bagatelliserte Einar Førdes kontakt med KGB, da de eiendommelige forbindelsene angivelig var ”klarert” med noen ikke navngitte personer i Arbeiderpartiets ledelse. Dette for øvrig helt i tråd med den autoriserte Førde-biografien til Tor Obrestad, som karakteriseres best ved sin skjønnmaling – og ved det som ikke tas med om en av de mest sentrale intrigemakerne i Arbeiderpartiet. Førde ble nå i 2007 redesignet som en politisk helt og en utradisjonell diplomat, som følgelig – på linje med flere av sine nærmeste venner og partikolleger – måtte ha kontakt med KGB om det skulle bli noe skikk på sakene. Dagbladets fyldige oppslag i august 2007, om Førde som utradisjonell diplomat og ”bakkanal”, ble raskt gjengitt av Norsk Telegrambyrå, og også Harald Stanhelles Aftenposten gjengav denne NTB-artikkelen i et stort oppslag umiddelbart. Slik lages nemlig nyheter i Norge, og slik skrives den politiske historien, om ikke annet så under et totalt fravær av kritiske tilnærminger og kritiske journalister. I dette riket er det nemlig overvåkerne som er de slemme.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1931931.ece

Som det fremgår innledningsvis i denne artikkelen heter det også at Førdes mildt sagt spesielle diplomati var ”godkjent av Forsvarets etterretningstjeneste”. Uten at kilde er oppgitt. Det er mildt sagt vanskelig å etterprøve denne opplysningene. Men nå er det politiets overvåkningstjeneste (POT, forkortes nå PST) som hadde entydig ansvar for den direkte kontakten med politikere, som i ren vanvare kanskje måtte ha følt behov for mer eller mindre heftige, men veldig diskret KGB-forbindelser. Forsvarets etterretningstjeneste har ansvar for utenlandsetterretningen, utenfor landets grenser. Siden jeg tilbragte første del av mitt voksne liv i Forsvaret, med noe kunnskap om strukturer og oppgaver, tillater jeg meg å betvile opplysningene om at Førde skal ha klarert ut sine forbindelser i forsvarets organer; blant annet når det gjelder Førdes mangeårige kontakt med KGB-resident Leonid Makarov.

En av de mest sentrale kildene og pådriverne for skjønnmalingen av Førde er daværende leder for Norsk Telegrambyrå, Thor Viksveen. Han var selv politisk aktiv i kretsen rundt Einar Førde, helt siden tiden da Førde ble politisk sekretær hos utenriksminister Knut Frydenlund, fra 1973 til 1975. Det dreier seg om et maktsentrum, med sitt eget, indre politiske gravitasjonsfelt helt på toppen av det politiske liv. En makt som konsoliderte seg da Thor Viksveen svingte seg opp som leder for Norsk Telegrambyrå med Einar Førde som leder for Norsk Rikskringkasting. NTBs nyhetsmeldinger ble pumpet ut i 95% av landets nyhetsredaksjoner. Førde og Viksveen var lenge de to personene med størst mulighet til å sette den politiske dagsorden i Norge.

Her er Dagbladets  artikkel hvor Førdes KGB-forbindelser med ett blir veldig uskyldsrøde:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/08/11/508528.html

 

”Spitze” og Førde-venn som kilde

Som du sikkert har konstatert, Martin: En av de mest signifikante kildene for ”rosemalingen” av Førde er altså den mangeårige leder (på åremål) for Norsk Telegrambyrå (NTB), Thor Viksveen. Han fikk selv kodenavnet ”Spitze” av det øst-tyske hemmelige politiet Stasi, i 1973. Han var på linje med Einar Førde i sekretariatet for Knut Frydenlund, helt samtidig som mappen med kodenavnet ”Spitze” ble ordnet i Øst-Berlin. Et kodenavn som ble kjent – også for Thor Viksveen selv – i forbindelse med etterforskningen av broren, Stein Viksveen. Sistnevnte har vært journalist i Stavanger Aftenblad i en årrekke, i en lang periode med eget kontor i Vest-Tyskland. Stein Viksveen fikk etter alt å dømme kodenavnet ”Lanze” av Stasi. Nå ble Stein Viksveen aldri dømt som spion, men etter at hele fem føringsoffiserer i Stasi etter hverandre pekte ham entydig ut som Stasi-medarbeider, skrev Riksadvokaten likevel i sin domsavsigelse at Stein Viksveen hadde dde ”innlatt seg” med Stasi-offiserer opp gjennom årene. Så får vi tolke dette som vi vil.

I Oberstads biografi om Einar Førde er det nære vennskapet med Arne Treholt behørig omtalt. De to var en radarpar i flere år i en fraksjon av Arbeiderpartiet, hvor Thorbjørn Jagland også var en del av forsamlingen. Daværende Arbeiderblad-journalist Harald Stanghelle var også med som aktør, når det passet seg slik, helt inn i bakkanalen til Midtøsten, i Oslo-prosessens tidlige fase. Oberstad romantiserer det meste i sin Førde-biografi. Mangelen på kritisk tilnærming er påfallende, i møte med en så vidt sentral politisk aktør på maktens tinder, som til overmål var kjent som en solid intrigemaker foran og bak kulissene. Men hva var egentlig ditt bidrag til Tor Obrestad, Martin?

 

Ensporet formidling av norsk historie - og politisk journalistikk

Som Martin med tilfredshet har konstatert: Nyere norsk historie synes å ha det til felles med norsk journalistikk i et formidlingsperspektiv at den formes og blandes i bestemte politiske støpeformer. Det ene er en funksjon av det andre, siden mange journalister jo har fått sin politiske virkelighetsoppfatning innprentet på våre universiteter og høyskoler. Former og linjer som indirekte og direkte nok favoriserer bestemte politiserte paradigmer, med bestemte politiske preferanser. Karl Marx sitter liksom i tapeten, ofte sammen med Lenin. Fortsatt, i 2010, er Berge Furres omfangsrike verk om nyere historie pensum på universiteter og høyskoler i Norge. Altså skrevet av en sentral aktør og politisk edderkopp som selv har vært på innsiden av gravitasjonsfeltet for den samme historien som han jo selv har formet som politisk edderkopp, og så skrevet ut som pensum for studenter over hele landet. Politisk sett et praktstykke, historisk og akademisk sett - høyst tvilsomt. Furres posisjon som politisk designer og bakmann lå slett ikke langt fra skikkelser som Thor Viksveen, Arne Treholt og Einar Førde. Det er det ingen som vil bestride.

Og skulle en stakkar finne på å ta historie grunnfag eller det som nå så flott heter årsenhet ved universiteter som NTNU i Trondheim, så skal hun eller han vite at forelesningen ”Den amerikanske revolusjon i lyset av Karl Marx” fortsatt kommer tidlig, og før du har lært noe som helst verken om Marx eller den amerikanske revolusjon! I fjor på denne tiden avsluttet et sant stjernelag av internasjonalt kjente Israel-hatere en forelesningsserie på NTNU, som på en måte bekrefter en akademisk tragedie – stadig med tanke på grunnprinsippene om åpenhet og politisk fordomsfrihet i akademia. Det er etablert alt for mye modellmakt og tankefengsler i en av Europas klart mest stats- og sentralstyrte land. Vi kan være i ferd med å etablere tankefengsler som masseproduserer fordommer og illrøde snakkebobler - som ikke fikser møtet med en mageartet og komplisert verden der ute. Fordommer, også i møte med jøder. Jøder omtales ikke lenger i noen positiv modus i dette landet. Samtidig er naturligvis alt galt med lilleputt-staten Israel, mens de totalitære Hamas-kulturene forherliges. Den politiske venstresiden synes for tiden å danse ringdans rundt islamister verden over, i nesegrus forståelse for terrorismen som politisk uttrykk og potensiale - i håp om at blodspruten bereder grunnen med tilstrekkelig kaos til at Marx og Engels kan redesignes og reinkarneres? Nå er sannelig Gaza et slags kvasi-religiøst brohode for politiske svermere på vei til det de definerer som fred på sin måte. Et skremmende tendens isolert sett, med en ny, dyster politisk korrekthet på hjemmebane, fra akdemia til massemedia. Men alt kan vel ikke være galt med jøder og dette landet i Midtøsten? Nei ikke alt, Martin! Den bemerkelsesvedige fusjonen mellom islamister og sosialister bekymrer meg. Det hele kan bli til et nytt politisk monster. Fascismen har som kjent allerede blitt modellert inn som en fast del av den totalitære familien. Slik KGB helst ser det gjennom det meste av dette århundre, og nå sannelig rehabilitert bak Kremls murer. Siden noen synes å ha snakket sammen om at norske medier ikke skal skrive noe kritisk om Russland og Putin-regimet, blir dette bare til nok et eksempel på det jeg velge rå kalle enøyde - maktpolitiske - tilstander i norske medier. Medier som er i utakt med sitt punlikum.

Martin, etter så mange år i maktens korridorer: Nå er det sannelig på tide at du forteller din historie, og aktivt bidrar til å kaste nytt og kanskje mindre naivt lys over nyere helnorsk politisk historie. Ikke forstår jeg hvordan du kunne komme unna etter å ha blitt identifisert av overvåkerne. Men jeg tar grep nå fordi det aner meg at dette har med usunne maktpolitiske grep å gjøre. Noen som trolig satt og sitter slik til kan ha skjermet deg og din virksomhet som spion, mot bedre vitende. Jeg representerer bare meg selv. Som historiker og blogger, Martin, peker jeg ikke på annet enn demokratiet som min preferanse. Mitt bidrag her gjøres i et forsøk på å få mer puls i det som jo bør betrakter som et demokrati, tross alt, og med flere politiske partier enn bare SV, AKP og Arbeiderpartiet. Altså med langt mer spenst og bredde enn det du som garvet kommunikator - og media - evner å favne for tiden.

 

Ærbødigst, og på demokratiets vegne.

Roy Vega

Blogger og historiker

1.desember 2010

 

Etterord

For ordens skyld finner jeg å ta med en liste med kodenavn på norske Stasi-medarbeidere som jeg nylig fikk fra en svensk blogger. Alle med direkte eller indirekte tilknytning til media:

 

”Akker”: Rekruttert i 1966. Har levert materiale norsk utenrikspolitikk, primært vs. Tyskland.

”Cello”: Rekruttert i 1974. Ansatt i det norske utenriksdepartementet (Under Frydenlund).

”Christoph”: Rekruttert i 1974. Har rapportert systematisk om norsk utenrikspolitikk.

”Harry”: Rekruttert i 1969. Levert materiale om Norge og spesielt om OSSE.

”Hein”: Rekruttert i 1965, og har rapportert mye om norsk utenrikspolitikk.

”Sydow”: Rekruttert i 1980, Har levert mange dokumenter om norske økonomiske forhold.

”Spitze”: Rekruttert i 1973. Har levert materiale om utenrikspolitiske forhold fra UD.

”Toepper”: Rekruttert i 1966, har levert mye materiale om norske, utenrikspolitiske forhold.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Vega; Jeg synes du skulle kaste litt lys over kretsen rundt Senterpartiet fra ca 1970-85. Det var minst en trio som var i søkelyset, men bare en av dem skal ha vært spion på ordentlig. Han de egentlig lette etter var til sist parkert på et ufarlig sted da de fant ut om ham og det hele rant ut i sanden. Kanskje var de bare løsmunnet men dette vet du kanskje mer om Vega?

Kommentar #2

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

En spion kommet inn i varmen?

Publisert over 9 år siden

Leseverdig artikkel spør du meg, men i disse tider hvor det er gått inflasjon i konspirasjonsteorier stiller man seg uvegerlig spørrende til hvorfor smågutten Arne ble sendt til Forsvarets Høyskole og senere arrestert, mens Martin har tilsynelatende har beveget seg ubesværet i Regjeringsbygget i flere år etterpå. Men det viser seg at noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Inntil videre er det vel bare å ta påstandene til etterretning...

 

 

 

Kommentar #3

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

KGB og Stasi fokuserte SV og ledere i Arbeiderpartiet

Publisert over 9 år siden

Njål: Så langt, i Stasi-perspektiv, utgjør partier som Senterpariet og Venstre marginale fenomener. Senterpartiets Bjørn Unneberg blir likevel et navn å ta med, da det finnes en del materiale på ham fra øst-tysk side (Kilder: Bl.a Svein G. Holstmark i boken "Avmaktens diplomati").  I 1970 kom Bjørn Unneberg inn som nestleder i "Den norske komite for normalisering av forholdet Norge-DDR", og ble øyeblikkelig viet mer oppmersomhet på grunn av sine spesille utenrikspolitiske preferanser. Det synes særlig å være samtidig pengebeløp distribuert gjennom Berge Furres allestedsnæværende partner, Georg Rosef, som binder inn Unneberg i brogete landskap for en periode.

Det er bare den andre partneren til Furre, Knut Løfsnes, som har sterkere bånd til Øst-Tyskland (og implisitt - Moskva) - enn nevnte Rosef. Knut Løfsnes omtales i et Øst-Berlin-dokument som "vår viktigste kontakt" (i Norge). (Kilde: Holstmark, side 245). Av Berlin/Stasi-materialer forøvrig kan en lese seg til at Løfsnes kom inn i folden i 1959 (noe over et år før Sosialistisk Folkeparti (SF) tok form). Dokumentene viser at at det i årene som fulgte også ble levert utførlig, volumiøst og til dels teknisk detaljert materiale bl.a. om NATO-øvelser i Norge - til Stasi-kontakter i Øst-Berlin. Materialet inneholdt også endel analyser. Kilde: Sveig G. Holsmark, "Avmaktens diplomati". Pr. definisjon er dette materiale som nok faller innenfor rammen av det som må kalles for regulær spionasje til fordel for en fremmed makt i gjeldende politi-instukser. Og det rammer Knut Løfsnes og hans to nærmeste medarbeidere, Georg Rosef og Berge Furre. Slik kan vi vel kritisk sett slå fast at Furre har blitt stemoderlig behandlet av overvåkningspolitiet som han på sin side synes å ha hatt som sin hovedfiende gjennom det meste av livet.

Men det var nok i egenskap av sin rolle som stortingsmann på Akershus-benken fra 1969 og ikke minst - senere som leder av justiskomiteen at Unneberg fanget oppmerksomhet i Øst-Berlin. Da han så avleverte bombastiske uttalelser mot overvåkningspolitiets "fascistiske metoder" i SV-avisen Ny Tid i 1977, var det ikke lenger bare Stasi som fattet interesse for Unneberg. Det skal ikke så mye fantasi til for å tenke seg at Unneland nok fikk en mappe hos det norske overvåkningspolitiet også, som nok forlengst hadde sporet Unnelands forbindelser både med pengefordeler Georg Rosef og ikke minst i nærkontakt med representanter fra Stasi i Øst-Tyskland.

Når det ellers gjelder Bjørn Unneberg er det hans befatning med Mellbyutvalget, som nok er verd en nærmere studie ved senere besøk i Berlin-arkiver. Mellby-utvalget gransket sikkerhetstjenestene i Norge, og var oppnevnt ved kgl resolusjon 28. januar 1966. Utvalget avga sin endelige utredning i to deler den 12. mai 1967, og både Stasi og KGB jaktet intens på den hemmeligstemplede delen av utredningen. Berge Furre var blant dem som kjempet intenst for å offentliggjøre den hemmelige delen av nevnte innstilling.

Partiet Venstre har en toneangivende person i arkivene: Det er den kjente Venstre-veteranen Gunnar Garbo som er tydeligst i forbindelse med øst-europeiske arkiver i sin alminnelighet, og ikke bare i forhold til Stasi. Han fikk på et tidspunkt kodenavn som konfidensiell kontakt av KGBs resident i Oslo, og synes generelt å ha hatt et noe naivt forhold til østlige etterretningstjenester.

Sistemann i Venstre er tidligere nestformann i Unge Venstre, Bjørn Johannessen, som svermet veldig for kontakt med Øst-Berlin fra 1968-1969, periodevis sammen med den samtidige UV-formann, Kjell G. Rosland. Bjørn Johannesen meldte seg ut av Unge Venstre i januar 1970, etter en opprivende diskusjon om sine nære forbindelser østover.

Tradisjonelt har KGBs pesonell maskert som kultur- og ungdomssekretærer viet Unge Venstre betydelig oppmerksomhet opp gjennom årene, i håp om å fiske inn en vordende storpolitiker. Men sett under ett, det er Gunnar Garbo som klart står sterkest, og somn er den mest interessante som fremtidig forskningsobjekt når det gjelder arkivmateriale i og fra Moskva og Øst-Berlin.

_________________

 

Leif: Arne Treholts som elev på Forsvarets Høyskole ble ekstremt besværlig, da det på ett eller annet tidspunkt må ha kommet til en kommunikasjonsbrist i prosessen:

Det var nettopp sommeren 1982 at representanter for amerikanske myndigheter på et møte med norske sikkerhetsmyndigheter gav uttrykkelig melding (mildt sagt) om at de betraktet Arne Treholt som KGB-agent, etter omfattende nærstudier av hans bevegelser i USA. Da var allerede Treholt akseptert av en opptakskomite på Forsvarets Høyskole, og melding om dette hadde blitt avsendt til Treholt. Dersom dette skulle reverseres kunne det gi Treholt og hans KGB-partnere signal om at noen ante ugler i mosen. Noe som kunne bli svært ødeleggende. I verste fall kunne Treholt hoppe av til Moskva, og bli borte for godt. Men hva som egentlig skjedde inne i hodene på dem som i første hånd klarerte inn Treholt på Forsvarets Høyskole, se det er ett av gåtene rundt spionen.

****

Sett i forhold til SVs grunnleggere og en ikke så uvesentlig venstrefløy i Arbeiderpartiet blir øvrige politiske parti marginale i møte med Stasi- og KGB-arkiv. Betydelige mengder KGB-stoff finnes nå både i USA og Storbritannia. Det dreier seg om over 400 000 dokumenter, hvor Mitrokhin-arkivet foreløpig fremstår som det mest interessante.

 

Roy Vega

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentar #4

Eivind Lundager

24 innlegg  62 kommentarer

KGB i Oslo-kanalen?

Publisert over 9 år siden

Dette begynner jo å bli litt skremmende: Ser vi bort fra grunnfjellet, Haakon Lie og Jens Chr. Hauge,  er det vel snart bare gamlegutta Oddvar Nordli og Trygve Bratteli og kanskje Rolf Hansen igjen på toppen av Arbeiderpartiet som ikke har ført tette, diskrete samtaler med KGB-offiserer opp gjennom årene?

I hvor stor grad har vitale politiske beslutningsprosesser i Norge vært farget av Kremls interesser?

Roy, du har tidligere nevnt boken ”Sokea Peili” (Blindt speil) som kom ut i Finland, 19. august 1997, med over 500 innholdsrike sider. Der kommer det til en tøff håndtering av en rekke sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet. KGB-avhopperen Oleg Gordievski hadde journalisten Inna Rogachi som medforfatter. Her blir både Mona Juul, Terje Røed Larsen og Thorbjørn Jagland viet mye oppmerksomhet som konfidensielle KGB-kontakter. I boka blir også Marianne Heiberg (søster til Thorvald Stoltenbergs kone, Kari) og hennes mann, Johan Jørgen Holst nevnt spesielt. Det blir også daværende statssekretær Jan Egeland, og med det er sannelig hele teamet i Oslo-prosessen sladdet av KGB. Hvis alt dette er riktig.

I den finske boken blir det også pekt på Terje Røed Larsens kontakter i Beirut, der hovedforbindelsen Fathi Arafat (Yassir Arafats halvbror) omtales i klare ordelag som KGBs mann. Hvordan de så klarte å bevare integriteten i Oslo-prosessen, med KGB i begge ender av kanalen, blir til enda en gåte.

Oslo-prosessen jomfruelighet som norsk anliggende flises litt opp, liksom. Under alle omstendigheter ser det ut til at Moskva har stått begivenhetene nærmere enn det et knippe norske politikere vil vedkjenne seg. Og hvor i all verden ble det av arkivet om Oslo-prosessen som ble regelrett fjernet fra utenriksdepartementet en mørk natt? Det er fortsatt savnet.

En kuriositet til slutt: Dagbladets journalist Gunnar Hultgren skriver hjem til sin avis, etter pressekonferansen med omtalte bokslipp i Finland: ”I boka, som flere finske reportere karakteriserte som et makkverk uten troverdighet, er en rekke nordmenn nevnt.”

Som Dagbladet kan skrive !

Kommentar #5

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Siden det er så stor frimodighet omkring navn her våger jeg meg frempå med det som jeg "visste" om dette. Det kan være litt underlig siden Vega tydeligvis har vært i arkiver og satt seg inn i stoffet på en måte som jeg ikke har, men i tillegg til Unneberg var både Haugestad og Stålsett fremme i bildet som mulige agenter. Haugestad ble på et relativt tidlig tidspunkt sjaltet ut så vidt jeg vet, mens Stålsett forble i søkelyset lenge. Dette fikk for noen sin endelige avklaring da han ved sin avgang fra Kirkenes Verdensforbund sørget for at en tidligere kleriker fra Sovjet etterfulgte seg i stillingen, i stedet for en portugiser med en sterkere klerikal bakgrunn. Jeg trodde at dette var brikken som fikk det hele på plass for de som hadde sånt å drive med.

 

Ellers har jeg i årene etter murens fall lurt veldig på hvor det ble av de russiske nasjonalister, NTS. Det ble så stille etter murens fall, men før det planla de attentater til og med i Trondheim. Planen var å likvidere KGB's mann ved NTH, men planen ble avbrutt før den var gjennomført.

Kommentar #6

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

Sokea Peili - halv seier for KGB!

Publisert over 9 år siden

Eivind Lundager viser i sitt innlegg til boka "Sokea Peili" som kom ut i Finland, med freelance-journalisten Inna Rogachi som medforfatter. Denne historien er noe spesiell, da boka ble presset ut under alt for smale tidsrammer uten språkvask og - enda verre - Oleg Gordievski - fikk ikke lest sluttkorrektur. Dette, etter at hans russiske tekst levert fra London, spekket med symbolikk, metaforer og faguttrykk fra spionasjens dunkle verden - ble ikledd en ugrei finsk språkdrakt. Inna Rogachi hadde ikke den sensitivitet og tolmodighet som skulle til for å få kvalitet i sluttproduktet.

Etterretningsstoff er fullt av historier inne i historien, og det er uhyre krevende å formidle dette slik at folk virkelig forstår hva de leser eller hører, og samtidig holde en narrativ struktur med spenst. Det er eventyrlig lett å falle gjennom om kontekstene og kunneskapen om faktiske, politiske prosesser og begivenheter ikke er tilstede. Inna Rogachi falt litt igjennom da hun selv suverent skulle overstyre den garvede Oleg Gordievski i rollen som korrektur-leser. Avstanden mellom det Gordievski faktisk mente å uttrykke og det Rogachi plasserte inn i slutt-teksten ble ofte for stor. Boken er med andre ord upresis. Hovedinnholdet står ved lag.

Men når en så, oppe i dette, går løs på enkeltpersoner og deres kontakt med KGB, må presisjonen være tilstede! Her kommer ulvene nemlig raskt til og sabler ned hele bokprosjektet, dersom det er anstrøk av omtrenteligheter og rett og slett dårlige resonnementsrekker. Med andre ord, Sokea Peili er et ugreit prosjekt for en som finleser og vil ha med seg detaljene. Men siden det er en av verdens klart fremste KGB-eksperter som er med på laget, og som til overmål hadde Skandinavia som spesieltfelt i sin tjenestetid - er nok hovedlinjene greie nok.

Vinteren 1996 - 1997 begynte KGB i Finland å rotere i miljøet rundt Inna Rogachi, i det som i bokstavelig forstand utkrystaliserte seg som en ny jakt på avhopperen Oleg Gordievski. Han hadde tilhold på hemmlig adresse i Storbritannia, men var ventet til Finland for et kortere opphold i tilknytning til det store bokprosjektet. Stort, fordi boken skulle ut på flere språk.

Medforfatter Inna Rogachi var indiskret i sine bevegelser og i sin telefonbruk. Da Gordievski og Rogachi så begynte å drøfte en parallell utgivelse på russisk, skar det seg: KGBs store stab i Helsinki snappet informajon om den russiske versjonen av boka, og fulgte Rogachis aktivitet. Da hun så trosset Gordievskis advarsler og leverte hans originalmanuskript for gjennomlesning til en konsulent i forlaget, slo KGB til. På høylys dag sparket en storvokst pensjonist (bosatt i Finland) fra den russiske etterretningen GRU opp dørene i forlaget, raste rett inn til en av lederne i forlaget og fikk utlevert originalmanuskriptet!

Oleg Gordievski fikk vite om episoden fra en opprørt Inna Rogachi, og ble så rasende som en russer kan bli. Han ville foreløpig stanse bokprosjektet også i finsk versjon, men Rogachi er også en særdeles temperamentsfull dame, og kjørte fra nå av sitt eget løp i samråd med forlaget. Uten at Gordievski fikk lest korrektur, uten at det kom til noen språkvask mellom russisk originaltekst til finsk, og uten at han som kjente sakskomplekset best fikk mulighet til å lese over det Rogachi la til og trakk fra i omtalen av de ulike personene i boka. Manuskriptet var nemlig ikke helt ferdig, og den finske medforfatteren måtte fylle hullene selv for at det skulle bli til en bok. Siden hun har begrenset kunnskap om flere av enkeltsakene i boka ble boka "Sokea Peili" et produkt som ikke er helt godt.

Oslo-prosessen i Midtøsten

Når det er nevnt, det at aktørene i Oslo-prosessen har kommet så sterkt inn i bildet i denne spesielle boka er en interessant observasjon, isolert sett. Dette har Gordievski åpenbart lagt vekt på. Men i det Rogachi skulle sette hans anførsler sammen ble det rotete. Rett og slett fordi Rogachi ikke hadde tilstrekkelig grunnkunskaper inne om prosessen, og aktørene, som sådan. I kombinasjon med manglende korrekturlesing, hvor flere navn på sentrale norske aktører bare er noe av feilene, sitter vi igjen med selve hovedpoenget i Gordievskis påpekning: KGB hadde interesser i Oslo-prosessen og sikret kontakt med flere av aktørene over tid. Det er med andre  ord ikke bare Inna Rogachis solospill i sluttfasen av en bokproduksjon som bidrar til ruglete fremstilling her: Vi står igjen med et åpent spørsmål knyttet til de impulser som ble gitt fra Moskva, presumtivt av en skikkelse som Evgeni Primakov, i en tidlig fase av Oslo-prosessen. Så tidlig at det kan ligge i forspillet, kanskje flere år før prosessen kommer til overflaten i Oslo.

Evgeni Primakov har både vært leder for den russiske utenlandsetterretningen, som nå kalles SVR, og utenriksminister fra 1996 - 1998. Allerede i 1970 kom han inn på arenaen i Midtøsten, første gang i Egypt. Han har beveget seg i KGBs sirkler i 40 år, og er den russiske politiker som har hatt mest med Midtøsten å gjøre av alle. At en slik størrelse skulle sitte i Putins team i Kreml og forholde seg passive i det Oslo-prosessen begynte å rulle, er nesten utenkelig.

Primakovs menn hadde direkte kontakt med Thorvald Stoltenberg siden høsten 1966. Og da Johan Jørgen Holst ble gift med søster til kona hans, og flyttet inn i en tvillingleilighet vs Stoltenberg - var det i en setting som nesten umulig kunne foregå uten at russiske diplomater i Oslo ikke fanget opp begivenhetenes gang. Det er ingen hemmelighet at KGBs offiserer i Oslo hadde hyppig kontakt både med Stoltenberg og ikke minst Thorbjørn Jagland over mange år. Det samme gjaldt intrigemakeren Einar Førde. Bare ved å lese noen sider i boka "Den hemmelige krigen" av Trond Bergh og Knut Einar Eriksen kan en få bekreftet forbindelsene til Moskva, som gikk på flere spektakulære plan i denne gruppen i Arbeiderpartiet. Thorvald Stoltenberg har alltid befunnet seg mer til venstre utenrikspolitisk enn det en kan få inntrykk av ved å se han folde seg ut med sine studio-til-studio-sko. Hans sans for Moskva ble behørig registrert av KGB, og selv bekrefter han at han fra 1966 bla. hadde flittig kontakt med KGBs Vasili Toropov, i sistnevntes dekkleilighet i Martin Linges vei 29 ved Fornebu. En kontakt som fortsatte i flere år, og som praktisk talt aldri har tatt slutt hva russiske diplomater angår. Stoltenberg kan kanskje være noe naiv i omgang med russiske diplomater? Han utdyper sin vennskapelige kontakt med en nå forlengst seksjonssjef i forsvarets etterretningstjeneste,men det er mitt bestemte inntrykk at denne seksjonssjefen (egentlig sjef) har blitt til en lett tilgjengelig alibi for koryfeer på toppen av Arbeiderpartiet. Men det lyder utvilsomtlitt bedre enn det Berge Furre viser til, for å bortforklare styrken i sin intense kontakt med bl.a. KGB-oberst Stanislav Tsjebotok i kjølvannet av Listesaken, i 1979 - 1982. Furre mener å huske at han kommuniserte med Knut Frydenlund, som nå er alt for død til å kunne bekrefte noe som helst, men som neppe drev noen privat kontra-etterretningsvirksomhet i sin rolle som utenriksminister. Aller minst overfor  Berge Furre i hans nidkjære fellesinteresse med KGBs offiserer, når det gjaldt NATOs signalanlegg på flyplasser og langs norskekysten forøvrig.

Det er kombinasjonen av de lukkede, politiske maktstrukturene i parti-apparat i Oslo, versus  det gigantiske etterretnings-apparatet i Moskva som er uheldig i dette perspektivet. Det er nærmest en naturlov at KGB ikke vil la noen anledning gå fra seg til å infiltrere dette kompakte miljøet,  og ikke minst da Oslo-prosessen tok form. En kan ikke se bort fra at KGB også slanget seg inn i bakkanalen til PLO i Midtøsten fra Oslo, dersom de kunne se inn i denne kanalen fra begge ender. Slik en størrelse som KGB-avhopper Gordievski mer enn antyder i sine anførsler.

Å sprette opp som reaktør Harald Stangehelle i Aftenposten (selv en diskret aktør i Oslo-prossesen) og Hans Wilhelm Steinfeldt (Med solid, tidlig politisk skolering fra Berge Furres Øst-Berlin-sponsede "Sosialistiske Folkeparti" -SF) gjør for å svartmale den mest kjente KGB-avhopperen gjennom tidende, blir lett til en type "overkill" som utløser kontraspørsmål om deres reelle motiver som vaktbikkjer for den mest lukkede delen av den politiske eliten i dette landet.

Både Arbeiderpartiet og SV har lukkede strukturer. SV har dessuten, i 2010, fortsatt - gjennom sitt internasjonale apprat - kontakt med om lag 45 kommunistiske organisasjoner globalt. Som om den kalde krigen fortsatt pågår i full skala.

Slutning:

Det er behov for full utlufting! Og informasjon om KGBs mann "MARTIN", i og utenfor statsministerens kontor, bør slippes løs. Å tviholde på denne personens merittliste, sentralt i så mange år i norsk politikk, er en skandale isolert sett. De få som kjenner historien forsøker å beskytte vedkommende. Vel, enten kan de jo bidra til mer åpenhet selv om dette, eller så kan andre komme til å gi utfyllende forklaringsbilder som nok ikke gir spesielt god utteling foran et valgår? Når det er nevnt, det er mildt sagt ikke bare undertegnede som er interessert i å få klarhet i Moskvas reelle innflytelse på toppen av norsk politikk, i historisk perspektiv og i det vi skriver inn valgåret 2011.

 

Roy Vega

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentar #7

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Er det en mulighet at "Martin" har kontor på 7. juni-plassen?

Kommentar #8

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

Thorvald og Jens Stoltenberg sitter på svaret!

Publisert over 9 år siden

Først en parallell historie:

23. oktober 2000 tok en VG-journalist springfart og smalt ut en artikkel om KGBs mann "Steklov", som daværende, assisterende overvåkningssjef Stein Vale kunne bekrefte var identisk med Jens Stoltenberg.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=4877451

Det som imidlertid lå som en katapult i denne historien var tidligere avgitte opplysninger om KGBs kodenavn "Steklov" i boken "Den hemmelige krigen" av historikerne Knut Einar Eriksen og Trond Bergh. Her går det nemlig klart frem at personen bak kodenavnet Steklov hadde samarbeidet med KGB-offiser Boris I. Kirillov. Dette gjaldt bl.a. planting av politiske artikler i Dagbladet. Hverken mer eller mindre. Med andre ord en kontekst som hvilken som helst journalist under normale forhold ville betrakte som en drømmesak!

Men så får vi igjen et eksempel på at vår tids journalistiske utøvere uavlatelig stanser halvveis i møte med maktens fyrster (journalistisk yrkesetikk snus m.a.o. på hodet), så lenge 'Makten' representerer de politisk korrekte fargene. Hva skjer så? Ingen ting! Jens Stoltenberg overlot til sin statssekretær Jan-Erik Larsen å svare for seg, i det som snart ble til 8 timers overtidsarbeid for Stoltenberg, etter at VG begynte å nærme seg. Her er en omhyggelig formulert tekst fra Stoltenberg/Larsen som ble gjengitt i VG:

Stoltenberg avsluttet kontakten i tiden rundt da han ble oppnevnt i Forsvarskomiteen, da han fikk bekreftet mistanke om at Kirillov var KGB-offiser.

(VG, 24.10.2000)

Tiden rundt? Går tiden rundt både for Stoltenberg og VG her?

Det mangler et vesentlig poeng i dette: Det var nemlig overvåkningspolitiet (POT, forkortes PST nå) som plugget igjen Stoltenbergs kontakt med KGB-offiser Kirillov. Og, ikke en journalist i dette landet så seg i stand til å kjøre Jens Stoltenberg hardere på tidspunktet for avbruddet i kontakten med KGB. Og hvorfor ringte det ingen bjeller for statsministeren på et langt tidligere tidspunkt? Han hadde i 1991 samarbeidet med Kirillov i flere år, så intimt at det i følge noen av Norges fremste historikere dreide seg om desinformasjon plantet i Dagbladet, på vegne av KGB. Gir dette ikke grunn til skikkelige nyhetsoppslag? Eller mer research?

Minner igjen om at det i følge selskapet Agenda Tracker kom til 7700 nyhetsinnslag om overvåkingen ved den amerikanske ambassade i norske medier.

Naturlige spørsmål ville være knyttet til nøyaktig tidspunkt for Jens Stoltenbergs brudd med sin KGB-forbindelse. Dersom han her bekreftet at han fortsatt hadde kontakt med KGB etter sin plass i forsvarskommisjonen fra januar i 1990, med det første formelle møte 23. februar samme år, ville Jens Stoltenbergs politiske karriere defintivt være over. Så uendelig knappe som marginene her blir i tid og rom, ville det være naturlig at flokker av kritiske journalister naturligvis hev seg over den mulige spionen, og begynte å grave mye mer i denne materien. To anerkjente norske historikere, Knut Einar Eriksen og Trond Bergh hadde jo tidligere pekt på KGB-partner STEKLOV som bidragsyter til KGBs desinformasjon, bla. i forhold til planting av artikler i avisen Dagbladet. Hva om det så hadde dreid seg om en politiker i Fremskrittspartiet i en slik setting? Ville journalistene ha gitt seg uten videre da også? Det tror jeg ikke.

KGB-avhopper Michail Butkov, som kjente den absolutte innside av de politiske prosessene ved KGBs residentura i Oslo til og med 1991, hevdet bestemt i gjentatte samtaler med norsk og britisk sikkerhetstjeneste at vedkommende STEKLOV også hadde rapportert inn detaljer fra forsvarskommisjonen.

Som nevnt, Jens Stoltenberg gikk inn i forsvarskommisjonen i januar 1990, og hadde nesten to år tidligere fått kodenavnet "Steklov" i KGB. Tidlig i 1989 ble det opprettet et nytt dossier på Jens Stoltenberg i Moskva. Kan KGB ha fått kunnskap om Stoltenbergs plass i forsvarskommisjonen?

Nå var tidens som ungdomspolitiker over for SToltenberg. Den vordende statsminister hadde lenge samarbeidet med KGB-offiser Boris I. Kirillov, og hadde ut i 1989 oppnådd status som "kofidensiell kontakt" i KGBs arbeidsregistre i den russiske føderasjons ambassade i Oslo og i DOR-mappene, (Delo operativnoj razrabotki), som det finnes utvidede kopier av ved KGBs hovedkvarter i Moskva. Med en rekke underlagshenvisninger.

Lenke til info. om Stoltenbergs DOR-mappe i KGB:

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.908112

_____________________________________________

 

Kodenavnet "MARTIN" går parallelt med STEKLOV. Det sitter minst en avisredaktør i Oslo og kjenner til at det kan ha vært en toppspion på statsministerens kontor gjennom lang tid. Kodenavnet er på bordet. Men det er ikke en journalist som finner dette interessant. Heller ikke nærmere søk etter tidspunktet for Stoltenbergs brudd med KGB. Det sier like mye om en usunn mediakultur med alt for tett føringer i forholdet til maktens tidender, som det sier noe om statssekretær Jens Stoltenbergs integritet.

Må vel for ordens skyld minne om at dette ikke er skrevet som utslag av "konspirasjonsteorier", som er et mye brukt begrep som forsvarsmekanisme i vår orwellske media-virkelighet; slike begrep dukker gjerne opp når det ikke lenger nytter å ignorere eller stigmatisere dem som stiller politisk 'ukorrekte' spørsmål på andre måter. Der journalistikken slutter har vi nemlig fått fenomenet bloggere. Og det kan faktisk skape en hel ny politisk dimensjon, slik media er gjennompolitisert i dette landet.

 

Roy Vega

 

 

 

 

 

 

 

Kommentar #9

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Vega; Jeg registrerer at du ikke vet noe mer om Senterparti-sporet, men finner det usedvanlig interessant det du skriver om Stoltenberg-sporet. Jeg er rimelig sikker på at det du skriver er sant, eller vi har en veldig interessant dementi-fase foran oss. Dette kan bli morsomt.

Når det er sagt vil jeg også få uttrykke min begeistring for WikiLeaks. Takk Gud for at det finnes noen som tør å lette på sløret. Utad vil det være business as usual, men vær forvisset om at internt vil det være litt annen form på forsendelsene fra ambassadene til de ulike utenriksdepartementer heretter. Jeg synes det er godt at vi får se verden slik den egentlig er, og at det er spennende at f.eks. den arabiske verden er så splittet i synet på Iran. Verden er mer fragmentert enn det kan se ut til ved første øyekast.

Kommentar #10

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Spioner, finns dom?

Publisert over 9 år siden

Ja - dom finns. Rent tilfeldig ville skjebnen at jeg en gang endte opp som tilsynsfører (ikke føringsoffiser) for en vaskeekte spion. La meg kalle ham "Ole". Han hadde sonet sin dom innenfor fengslets murer for spionasje til fordel for det den gang mektige Sovjet-Unionen. Han hadde aldri tenkt å bli landsforræder, ei heller hatt kommunistsympatier. Han bare avtjente sin verneplikt på Kolsås NATO-senter slik som mange andre.

En dag gikk han på en kafe alene bare for å hygge seg. En fremmed mann kom bort til spisebordet og spurte om han kunne få slå seg ned. Det skulle vise seg å være en hyggelig og sympatisk herre. Etterhvert som samtalen skred fram, kunne den fremmede fortelle menig Ole en god del om Oles egen historie og livssituasjon. Samtalen endte med spørsmålet om Ole var interessert i å tjene noen lettvinte penger?

Akkurat det var Ole, og for å gjøre en lang historie kort, så ble Ole vervet som spion. Han hadde fra før av adgang til gradert NATO-materiale, så det var bare å fortsette i samme lei men samtidig å sørge for at kopier ble formidlet til Moskva.

Inntil det hele ble avslørt, og arrestasjon, rettssak og dom fulgte.

At det muligvis fortsatt går noen "Martin"er iblant oss er derfor langt fra usannsynlig. Det er faktisk lett å tro, når man ser hvor enkelt det var - og sikkert fortsatt er - å skaffe seg hjelp for utenlandske tjenester. Det gjelder bare å få kontakt med like hyggelige mennesker som Ole. For ingen ville i sin villeste fantasi kunne forestille seg ham som Sovjet-spion.

 

Kommentar #11

Eivind Lundager

24 innlegg  62 kommentarer

Da Makta droppet droppet sikkerhetsklarering

Publisert over 9 år siden

Ut fra denne dokumentasjonen og problemstillingen som kommer fram fra Roy Vega over her, er det vel også på det rene at Jens Stoltenberg ikke ville fått nødvendig sikkerhetsklarering for sin plass i Forsvarskommisjonen i 1991? Han hadde jo samarbeidet med KGB-offiser Boris I. Kirillov helt til han kom inn i kommisjonen. Og for alt vi vet, enda litt til?

Og nettopp derfor er det at noen med alt for mye makt og innflytelse med ett bestemte at kravet om sikkerhetsklarering skulle droppes! Noe som faktisk ble tema da en del kommisjonsmedlemmer møttes på forberedende møter  i januardagene i 1990.

Generalmajor Arnvid Brage Løvbukten (61) var militær sekretær i Forsvarskommisjonen i 1991. Han distribuerte en rekke dokumenter merket ”Top Secret” som orienteringssaker til kommisjonens medlemmer. Medlemmer som på sin side IKKE var sikkerhetsklarert, noe som strider mot all sedvane. En slik klarering ville automatisk skandalisere Jens Stoltenberg på grunn av hans nære KGB-forbindelser og sende ham rett ut av kommisjonen! Dette var formodentlig eneste grunn til at kommisjonsmedlemmene ikke ble sikkerhetsklarerte.

Litt om den militære sekretæren i forsvarskommisjonen: For øvrig den eneste som hadde forskriftsmessig sikkerhetsklarering tildelt:

http://www.mil.no/luft/start/omlf/Luftforsvarets_ledere/article.jhtml?articleID=50432

Dette skulle det være en godbit for minst EN journalist i Kongeriket!

Kommentar #12

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Eivind Lundager. Gå til den siterte teksten.

Dette skulle det være en godbit for minst EN journalist i Kongeriket!

Vel, vi har rimelig nær kontakt til Vårt Land, har vi ikke? Har de ikke et gravemannskap i redaksjonen? Eller er de alle satt på oppgaven å finne personer som kan bryte den øredøvende tausheten om sexuelle overgrep i kristelige samfunn?

Noe sier meg at Stoltenberg MÅ være sikkerhetsklarert i dag. Jeg gadd se noen skrive om hvordan det eventuellt har seg, hvordan det gikk til etc, siden det er åpenbart kan være lik i skapet her.

Kommentar #13

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

Kodenavn MARTIN vil bli eksponert..

Publisert over 9 år siden

Det er makta som rår, sa kallen, han sparka ut katta.

Eivind, det vi med andre ord kan slå fast er at en hel flokk politikere over tid har fått innsyn i noe av landets dypeste, militære hemmeligheter uten å være klarert for noe som helst. Det har vel ikke skjedd siden Arne Treholt ble elev på Forsvarets Høyskole?

Det frie ord har sprengkraft. Men det er foruroligende å se på hvor mange saker som blir til ikke-saker i avisene, på det sikkerhetspolitiske feltet generelt - og når det gjelder tema som KGB, Stasi og Putin spesielt. GULAG-administratorene går stadig fri i en ny politisk korrekthet.

La oss gjøre et forsøk på å få et bedre bilde av de historiske linjene frem til at KGB sikret seg "MARTIN" på statsministerens kontor i Oslo:

Her er navnet på de KGB-ledere i Oslo som hadde brattest karrierestige etter tjeneste i Norge.

 

1. Viktor Grusjko.

KGB-resident (leder) ved ambassaden i Oslo 1971 - 72, primært for å følge opp gamle saker og for å koordinere noe så prosaisk som kampen mot EF! Kampen mot alle typer vestlig samarbeid var nemlig høyt prioritert.

Grusjko dukket første gang opp i Oslo i 1954 til 1958, og bygde opp et team på 4 - fire - personer som fulgte opp Einar og Werna Gerhardsen med familie i en årrekke. Tidvis ved å sitte barnevakt da paret var ute på diverse arrangementer. Dette er alt annet enn ærerike år i norsk sikkerhetspolitiske historie.

I 1961 var Grusko innom ambassaden bare noen måneder. 6. juli dette året gav Stortinget regjeringen fullmakt til å forhandle om medlemskap i EEC (EU). I Moskva satt det imidlertid uavlatelig aldrende menn som helst så at Norge ble isolert fra Europa, og til syvende og sist meldte seg ut av NATO. Dette var den store visjon, i flere årtier. Det kom også tegn på en viktig verving av en norsk politiker i 1961, men den legendariske Ørnulf Tofte i overvåkningspolitiet hadde ikke ressurser og mannskap nok til å identisere hvem det dreide seg om. Det skal ha vært frost og mangel på spanere som gjorde at vervingen glapp.

Sosialistisk Folkeparti (SF) fikk inn to representanter på Stortinget i 1961, og kom i vippeposisjon. Fra nå av fulgte en strøm av meldinger om det indre liv i Storting og regjering til Øst-Berlin. Noe som også fremgår av historikeren Sven G. Holstmarks bok, "Avmaktens diplomati. Radarparet Knut Løfsnes og Berge Furre ble edderkopper i gjentatte kampanjer mot norsk sikkerhetstjeneste, men satte desto mer pris på nærkontakt med øst-tyske og russiske tjenester gjennom mange år. Første KGB-kontakt for Berge Furre var Ivan A. Teterin i 1956! Denne politikeren burde klart være kvalifisert for Guinnes Rekordbok når det gjaldt interesse for nærkontakt med dystre menn fra Øst-Berlin og Moskva.

KGB-resident Aleksander Startsev fulgte opp med intense samtaler med Knut Løfsnes og Berge Furre. Samtalene tok imidlertid brått slutt tidlig i 1963, noe som kan skyldes overvåkningspolitiets forstyrrelser. Fra nå av øker trafikken inn og ut av Øst-Berlin. Kilde: "Den hemmelige krigen", Trond Bergh og Knut Einar Eriksen.

I 1961 - 1962 gjennomfører den "norske" KGB-mannen Viktor Grusjko KGBs 101-skole for senioroffiserer; noe som tyder på at hans karrierestige er økende. Han må mht. - så langt -ha hatt suksess, bl.a. rundt Einar Gerhardsen, Knut Løfsnes og Berge Furre.

I 1977 ble Viktor Grusjko sjef for den viktige 3. avdeling i KGBs første hoveddirektorat, med følgende ansvarsområder: Skandinavia (Norge spesielt prioritert), Storbritannia, Austeralia, og New Zealand.

I 1981 ble Grusjko utnevnt til nestsjef i KGB, med Europa som sitt ansvarsområde. Nå kom det store, belyste bildet av Brudeferden i Hardanger opp over den brede sofaen i stua til Viktor Grusjko i Moskva.

Enda i 1999 deltok Grusjko som gjesteforeleser om Skandinavia og Norge ved KGBs skoler i Jasenevo i Moskva. Vittige tunger i Storbritannia mener Grusjko må ansees som den personen som ved siden av den til enhver tids sittende statsminister har hatt en nøkkelrolle i norsk politikk i etterkrigstiden.

 

2. Gennadij Titov

KGB-leder med det interne kjælenavnet "Krokodil" - i Oslo fra 1972 til 1977. Kom fra London. Da han først kom til Norge i 1971 var det som ny føringsoffiser for Gunvor Galtung Haavik. I 1977 ble han erklært uønsket og utvist, på grunn av sin rolle bak Haavik. Hadde åpenbart rikelig tilgang på informasjon fra utenriksdepartementet, både direkte og via Stasi og KGBs fremskutte hovedkvarter i Øst-Berlin.

Titov var teknisk sett å betrakte som Arne Treholts føringsoffiser helt fra 1972 til arrestasjonen i januar, 1984. Dette var klart det viktigste aktivum som bidro til at Titov ble general i KGB. Titov var nært knyttet til tidligere omtalte Grusko i KGBs hierarki, som tidligere nestsjef for 3. avdeling i Første hoveddirektorat da Grisjko var leder der.

Tidlig i 1979 ble Gennadij Titov så personlig rådgiver for KGB-general Krusjukov, som igjen var KGB-leder Juri Andropovs nærmeste medarbeider i KGB. I 1981 ble Titov så sjef for tidligere omtalte, mektige 3. avdeling i KGBs Første hoveddirektorat.

I månedsskiftet april- mai 1984 ble Gennadij Titov forfremmet til stedfortrende sjef KGBs store avdeling i Øst-Berlin, med kontor i Karlhort. Dette umiddelbart etter at hans store agent, Arne Treholt var arrestert i Oslo.  I de senere år har Titov og en del andre av hans mer yngre kolleger hatt en god del kontakt med Treholt. For ikke så heltig - gammelt vennskaps skyld.

Det foreligger helt konkrete indikasjoner på at en toppspion til befant seg på statsministerens kontor i Norge gjennom 1980-årene, under dekknavnet MARTIN. Også han under kontroll av Gennadij Titov i Karlshort, Øst-Berlin.

 

3. Leonid Aleksevitj Makarov.

KGB-leder i Oslo fra 12. februar 1977 til 30. januar 1984. Overlappet Titov i mange saker. I denne perioden hadde KGB mellom 50 og 70 enkeltsaker gående under linjen for politisk spionasje. Slike saker, som inkluderte mye planting av desinformasjon, ble kalt "Aktive tiltak". Residenturet hadde i denne perioden store ressurser satt inn på å sikre data rundt nye signalanlegg på NATO-flyplasser, samt nye navigasjonssystemer for ubåter. Dette var en interesse KGB delte med Berge Furre og en frontorganisasjon kalt "Nei til atomvåpen". Derfra ble idealister sendt ut på foto-oppdrag for å ta bilder av flyplasser, offisielt for å identifisere mulige atomvåpen. Hvor informasjonen havnet er det ingen som syntes å reflektere over. I 1977 kom Listesaken, hvor det ble avslørt at det bl.a. i redaksjonslokalene til SV-avisen Ny Tid befant seg store mengder tekniske data innsamlet fra militære og sivile kilder. Detaljert informasjon om ansatte i norsk sikkerhetstjeneste var samlet over lang tid. En kopi av det hele var også i et bakrom i avisen "Klassekampen".

Det ligger i sakenes natur at Leonid Makarov hadde mye å hente ved å følge tett på personellet i Listesaken.

Makarovs nestkommanderende, Stanislav Tsjebotok, tok seg spesielt av endel utvalgt nøkkelpersonell i den Moskva-tro delen av fredsbevegelsen, og ikke minst Berge Furre, gjennom en hel serie møter med SV-lederen. Furre videreførte nemlig sitt nidkjære og omfangsrike arbeid med å samle data om nye signalanlegg på flyplasser og for marine formål i NATO - også i årene etter Listesaken. I 1983 kom boka "Forsvar for fred" med en del av disse militærtekniske detaljene. Men bare en del. Furre mente stadig han representerte norske interesser mot NATO-ineteresser i sine sterkt retoriske ordspill i media. Det var imidlertid dem som mente at Furre egentlig tjente andre interesser.

Under revolusjonsfeiringen i oktober 1983 ble Makarov forfremmet til generalmajor, og fikk senere full generaltittel. Han ble sendt til Ukraina som general.

Makarov ble utvist fra Oslo i forbindelse med Treholt-saken i 1984.

 

4. Gennadij Sevrjugin

Kom til Oslo i 1984. Arbeidet mye med å bygge opp nye rutiner etter Treholt-arrestasjonen, hvor flere KGB-partnere ble "frosset" helt til siste halvdel av 1985 og ut i 1986, da kontakten forsiktig ble gjenopptatt.

Sevrjugin er fjerdemann som ble general i KGB etter tjeneste i Oslo.

______________________________________________________

 

Tjenestemenn fra overvåkningspolitiet identifiserte og rapporterte alle vesentlige operasjoner i KGB-regi, men ble stort sett ikke hørt av sine overordnede myndigheter.  Ofte skortet det både på mannskap og penger. De stadige kampanjene i media gjorde også sterkt inntrykk, på en etat hvor folk må være topp motiverte og lojale for å gjøre en god jobb.

Etter Treholt har ingen norsk spion vært pågrepet. I 2010 er spionasjen i Norge ca. 25% over det den var på det høyeste under den kalde krigen. Dette gjelder både politisk spionasje og industrispionasje.

For ordens skyld: KGB kalles i dag FSB i Russland og utenlandsetterretningen (Tidl. Første hoveddirektorat - kalles SVR).

Ut i 1980-årene ble det bygd opp en "Arktisk gruppe" i linjen for politisk spionasje ved den sovjet-russiske ambassaden (Kalt "Linje PR"). Der var også han som  hadde ansvaret for MARTIN på statsministerens kontor. Her var det også kontakt også med Jens Stoltenberg, på flere plan, helt siden han var leder for AUF.

 

Roy Vega

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentar #14

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Jva med grupper som Tjen Folket og SOS Rasisme?

Kommentar #15

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

Resirkulasjon av ekstremist-celler

Publisert over 9 år siden

Vel, nå værer alt som kan krype og gå av variabler i den totalitære familie en mulig krise i Europa. Vi kan se tilbake på den europeiske erfaring fra 1970-årene, under oljekrisen, da Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann, plutselig fant at de måtte sende 33 personer fra egne rekker til PLO-leire i Midtøsten (til Arafats Fatah-fraksjon), for spesialtrening i terror. Der var også ETA i Spania, IRA i Nord-Irland, Røde Brigader i Italia, Baader Meinhof/Røde Arme-fraksjonen i Tyskland og også representanter fra AKP i Norge. De som i Oslo først koordinerte denne trafikken og som selv deltok på terroraksjoner gjennom Jordan-dalen fra og med 1970, er identisk med dem som har følt seg så iherdig ulovlig overvåket i Norge.

Den forbrødring som fant sted mellom tyske nynazistiske ledere og kommunister i PLO-leire er verd å merke seg. Det dreier seg om parallelle variabler i den totalitære familien, som nå har fått islamistene som nytt tilskudd og ny impuls. Også Hitler trente opp islamiske styrker i Europa, og samarbeidet tett med den islamistiske stormufti Husseini  i Jerusalem.

Nå trekkes de i samme retning nok en gang, i håp om å skape optimal politisk polarisering og kaos. Ut fra det øker det sin rekruttering og håper å få deler av verden til å gå i takt under den totalitære parasoll nok en gang. Hitlers nasjonalsosialister og de internasjonale sosialistene, med Stalin og Mao i lederroller, kostet mer enn 200 millioner mennesker livet. De gav oss Holocaust, GULAG-leire i øst, og nå er det tilstrekkelig avstand til elendigheten i tid og rom til at de totalitære styrkene igjen organiserer seg. Og de er voldelig orienterte. Historien vet å fortelle oss at terroren er en av deres mest eksponerte politiske uttrykk.

De kan se så uskyldige ut, de som nå organiserer seg i nye strukturer etter at Blitz i Oslo er tonet ned. Med nå er disse nettverkene internasjonalisert, hvor tilsvarende miljø i Danmark, London, Tyskland og Spania er med. Dette er såkalte "Black Blocks", svartskjorter, som infiltrerer aksjoner og demonstrasjoner. Plutselig bryter de ut og slår til med voldsbruk kraft mot utvalgte mål. Det første konkrete eksempel på dette var i Gøteborg, da en rekke celler fra Norge deltok i grove voldshandlinger og med til dels avansert tekisk kommuniaksjonsutstyr. Det er tydelig at disse miljøene, som skiftevis bærer svarte og røde flagg og går kledd i svarte klær, har fått tilført betydelige økonomiske midler de senere årene.

Dette miljøet er anti-semittisk, selv om enkelte fronter kaller seg "anti-fascistiske" og "anti-rasiske". I prakis er det grupper, kampceller og kadre som er det nærmeste du kommer facisme og kommunisme helt samtidig her i landet.

I London var det for en tid siden voldsomme studentdemonstrasjoner knyttet til en planlagt førhøyning av studieavgiften. Midt oppe i dette brøt en svartkledd blokk med demonstranter ut og angrep bygningen hvor det konservative partiet har sitt hovedkvarter. De slo seg opp i etasjene med voldsom presisjon og kraft, men ble stanset før de nådde helt inn i partilokalene.

Fascismens faner er igjen hevet der ute. Det viftes med røde og svarte flagg, og jødehatet tar seg kraftig opp. Disse kreftene har nemlig også anti-semittismen felles.

 

Roy Vega

 

Kommentar #16

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 9 år siden

.............. og det samme skjedde i Athen og på Nørrebro, og i banlieuene i Paris. Bra analysert. Undertrykkelse kjenner mange navn men essensen er den samme; De vil ha pengene eller livet, av og til begge deler. Kommunismen har hatt én stor historisk fordel; De var med og vant andre verdenskrig. Siden mai 1945 har de fått lov å hovere over nazismen som den overlegne part. For meg er det to sider av samme sak. Undertrykkelsen kan være mer eller mindre i statlig regi, men prinsippet er det samme; Vi skal nektes å leve frie liv. De er redde for frie mennesker. Frihet fra diktatur er en menneskerett, og vi må ikke tape denne av syne i våre politiske valg.

Forøvrig er det mye som tyder på at vår samfunnsform trenger litt utluftning og en oppruskning i rollegalleriet.

Kommentar #17

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

Høyt maktspill i KGB-spionens

Publisert over 9 år siden

 

Njål, tilbake til maktens indre korridorer. Over her har vi berørt manglende ryddeoperasjoner i maktens indre korridorer, bl.a. i forhold til denne sentralt plasserte KGB-medarbeideren på statsministerens kontor, med dekknavnet ”Martin”.

Enda en historie om høyt maktspill i "Martins" krets

Etter at Arne Treholt ble arrestert i januar 1984, skapte det sjokkvirkninger i Treholts omgangskrets. Einar Førde var Treholts aller nærmeste venn gjennom flere år, og Førde hadde også vært forlover i bryllupet da Treholt giftet seg med NRK-journalisten Kari Storækre.

I følge historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen var Einar Førde første gang fanget oppmerksomhet for norsk sikkerhetstjeneste i 1972. (Den hemmelige krigen, s. 336.) Akkurat dette er imidlertid noe diffust, siden Einar Førde deltok på de såkalte ”Østersjø-ukene” i Øst-Tyskland, bl.a. i 1970, og var en del av ”Hellas-komiteen” på Blindern sammen med Arne Treholt. Allerede på dette tidspunktet i siste halvdel av 1960-årene var det så vidt mye kontakt med øst-europeiske ambassade-personell at det mildt sagt er påfallende at Førde ikke kom i søkelyset. Einar Førde var også en aktiv del av det politiske miljøet i Arbeiderpartiet som ivret sterkt for å anerkjenne Øst-Tyskland.  

Stadig i følge nevnte historikere Bergh og Eriksen var det KGB-avhopperen Oleg Gordievski, (som hadde ansvar for Skandinavia) som i samtale med representanter fra overvåkningspolitiet (bl.a Ørnulf Tofte) i en av de siste dagene i november 1985 fortalte at Einar Førde var vervet som konfidensiell kontakt på slutten av 1981, av KGB-resident Leonid Makarov. (Bergh og Eriksen, s. 336). Makarov var en person Førde for øvrig hadde mye kontakt med. 6.12 1985, skriver Ørnulf Tofte og kollega Brusletto et internt notat om saken (OVS, sak. 7463), som nok utløste betydelig stress i maktapparatet rundt Førde.

På side 337 i boken ”Den hemmelige krigen” skriver Berg og Eriksen videre:

”Det fremgår imidlertid av saksdokumentene i overvåkningstjenesten at Oftedal, i motsetning til Førde (min uthevelse), også sørget for å holde ovevråkningspolitiet ganske regelmessig orientert om sine mange møter med med sovjetiske etterretningsoffiserer i perioden 1964 – 1968.”

Refereanse oppgitt til overvåkningspolitiets arkiv: OVS. Sak 10.211/d 82. Denne saksregistreringen bygger på et notat/rapport etter avhør av Einar Førde, som er datert 23. oktober 1984.

Da Gordievski også pekte ut Førde som viktig KGB-informant i november 1985 begynte det å ”brenne på kammerset” i partiapparatet. Et underlig element i det som nå fulgte var et besøk Einar Førde hadde i fengslet til sin venn Arne Treholt, umiddelbart etter at Oleg Gordievski i rettssalen hadde avgitt sitt sterke vitneprov mot Arne Treholt. Hvorfor fikk Førde slippe inn til Treholt i denne fasen? Hvem ordnet denne kontakten? Hvorfor kunne det ikke utsettes? En eiendommelig sak, kritisk sett.

Muligheten for at Arne Treholt fikk varslet Einar Førde om den høytstående KGB-avhopperen, som så gav Førde mulighet til å gi melding ut til KGB – var reell nok. En mulighet som også er antydet av historikerne Bergh og Eriksen.

I media ble det spekulert over om den amerikanske KGB-agenten  Aldrich Ames kunne ha tipset KGB om Gordievski, slik at sistnevnte  kunne pågripes under sitt besøk i Moskva senere: Det var ingen ringere enn Treholds føringsoffiser gjennom mange år, Gennadij ”Krokodil” Titov som dopet ned Gordievski da han ankom Moskva, og torturerte ham, i håp om å få informasjon om dobbeltspill. Men Gordievski klarte ved hjelp av britiske venner/agenter å rømme gjennom Finland og Norge, til Storbritannia i 1985.

 

Førde besøkte Treholt i fengslet

Dersom det hadde vært amerikanske KGB-agenten Aldrich Ames som hadde skaffet seg informasjon nok til å røpe dobbeltagenten Gordievski (han arbeidet for britisk etterretning de siste årene som KGB-mann) - for sine KGB-forbindelser, ville amerikanske og britiske myndigheter neppe ha lagt så stort press på Norge. Den direkte telex-kommunikasjon med  statsministerens kontor i november og desember 1985 (Willoch var statsminister frem til mai 1986) – for å få Einar Førde ut av norsk politikk. Stadig med referanse til hva Gordievski hadde sagt under månedslange debrief i London. Nå var det for lengst,  flere år tidligere, dokumentert irregulær kontakt mellom Einar Førde og KGB-sjef Leonid Makarov i Oslo, skal vi tro Bergh og Eriksen. Dette ved inngangen til 1980-årene.

Det er på det rene at Arbeiderpartiet rent politisk ikke ville tåle en ny tiltale etter Treholt-saken. Daværende overvåkningssjef Jostein Erstad skal ha drøftet Førde-saken inngående i sene nattetimer hjemme hos Gro Harlem Brundtland på Bygdøy. Hun var påtroppende statsminister, og gikk på fra mai 1986. I desember 1986 er det betydelig stress internt i Arbeiderpartiet. Nå gjaldt det for enhver pris å skyve Førde-saken frem til Brundtland gikk på som statsminister, slik at saken kunne dempes og settes inn i rammer som var til å overleve med, rent politisk.

Einar Førde ble tatt ut av de fleste verv av betydning, slik myndighetene i USA og Storbritannia krevde i meldinger - som ikke var til å ta feil av - i november og desember 1985.  Førde gikk på som kringkastingssjef i 1989. Under normale omstendigheter og sunne maktpolitiske forhold, ville de begivenhetene som her kanskje hatt en helt annen utgang. La meg presisere at jeg her omtaler Einar Førde i rollen som sentral Arbeiderparti-politiker; det var også i egenskap av sin posisjon at han var interessant for KGB opp gjennom årene. Jeg skal ikke spekulere noe videre i eventualitetene her, men vi ser igjen at det fortsatt sitter igjen mye uskrevet historie i maktens indre korridorer.

Martin og Oslo-kanalen

Hvem som så gikk under dekknavnet ”Martin” på statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor er imidlertid en annen stor og ubesvart gåte. Det var i denne perioden bakkanalen til Midtøsten antok nye former. Foran i 1. mai-toget i 1985, fortsatt som opposisjonspolitiker og statsministerkandidat, gikk Gro Harlem Brundtland smilende og vinkende arm i arm med PLOs representant i Norge, Alawi (Persona non grata i Nederland!), for å gjøre forbindelsene til PLO-ledelsen i Tunis mer 'dynamiske': I Sverige ble nemlig daværende arbets.- og innvandrerminister Anita Gradin og etter hvert også Olof Palme utsatt for dødelige trusler fra Yassir Arafats eget kontor. Nærmere bestemt fra områdeansvarlig for Europa-kontoret, Abu Tayeb i ”Styrke 17”ved PLOs hovedkvarter. En direktør i svensk UD forsøkte desperat og megle med Arafat og et par av hans utsendinger, uten å lykkes. Konflikten med Arafat toppet seg for Palme da tre ledere ved PLOs kontor i Stockholm ble utviste. Dette var begivenheter som var den direkte årsak til at Arafat ikke ble invitert i Palmes begravelse, samtidig som det var en del av sjefsetterforsker Hans Holmers "Arabiske spor" etter drapet på Palme, 28. ferbuar 1986.

Også ved PLOs kontor i Alperosevej i bydelen Amager i København ble det drevet terrorvirksomhet, med forgreninger til Norge. Brundtlands utmarsj med PLOs representant i 1. mai-toget i 1985 var med andre ord like vågalt som det var fryktelig naivt.

Nå var det et kontor i FAFO, under Terje Rød Larsen og et kontor i utenriksdepartementet som forestod kontakten. En kontakt som Arne Treholt slett ikke var ukjent med, før han ble arrestert. Igjen er vi ved enda et beksvart hull i norsk politisk historie.

Da undertegnede skulle se på utenriksdepartementets arkiv, knyttet til de tidlige faser av Oslo-prosessen (spes. Sarpsborg-dokumentet), ble hele arkivet fjernet en mørk natt! For siden aldri å dukke opp. Ingen vil si hvor arkivet er i dag. Selv Hilde Henriksen Waage hisset seg opp over arkivets totale fravær. Men siden hun er politisk korrekt og blant de innvidde i maktens korridorer  ble det ikke til noe mer enn litt småkjefting på telefon fra hennes side.

 

Roy Vega

Kommentar #18

Eivind Lundager

24 innlegg  62 kommentarer

Norske Stasi-medarbeidere beskyttes av ensporet media!

Publisert over 9 år siden

Det er da i sannhet en ansamling av politiske maktfyrster på toppen, som synes å ha kontrollert seg selv helt suverent, med overvåkningspolitiet som forstyrrende elementer? Ellers godt hjulpet av politisk skakkjørte sentrale medier, og andre journalister som også er så historieløse at det rent skremmer. Når en ser på omfanget av samarbeidet med KGB og Stasi er det vanskelig å se for seg at alle kan være så drivende uskyldige?

Her er en lenke til en veldig tradisjonell og ’politisk korrekt’ Dagblad-artikkel om overvåkingspolitiet:

http://www.dagbladet.no/2010/09/25/magasinet/historie/arne_treholt/innenriks/spionasje/13514982/

Artikkelen er et knakende godt eksempel på tradisjonell Dagblad-retorikk. Her er en bildetekst som fanger oppmerksomheten innledningsvis. Teksten er brukt 25. september i år, i Dagbladets ”Magasinet på nett”:

”Filmen viste hvor omfattende det øst-tyske hemmelige politiet STASI overvåket sine innbyggere. Også i Norge har vi hatt en rekke eksempler på telefon- og romavlytting.”

Artikkelen kunne i sin helhet vært klipt ut fra kilometerlange gamle ordspill fra Berge Furre og Johan Galtung, som synes å ha laget en hel retorisk skole med omskrivinger som nå er i ferd med å bli vår nye, politisk korrekte virkelighet. Før var slike artikler stort sett forbeholdt Klassekampen og NKP-avisen ”Friheten”. Nåvel, vi leser sannelig en hel setning om Stasi i nevnte Dagblad-artikkel, før temaet øyeblikkelig dreies mot det forhatte og dumme norske overvåkningspolitiet. Resten handler faktisk bare om det, med retorisk ladede eksempler, inntullet i det som skal gi et skimmer av historikk.

Denne artikkelen, signert journalist Astrid Meland, føyer seg inn i rekken av hundrevis av Dagblad-artikler hvor overvåkningspolitiet konsekvent er de slemme, i en verden hvor Stasi og KGB bare er der.

Men i en billedtekst i omtalte Dagblad-artikkel fra 25. september heter det sannelig at også Stasi drev og overvåket! Det var da noe. Samtlige norske kommunister ved SVs og NKPs røtter er ustanselig så helt uskyldige ofre i dette vårt mediabilde. Knoppskuddet AKP er også helt uskyldig. Om de programerklærte væpna revolusjon og har hatt kontakt med IRA og de mest ekstreme terroristgrupper i Midtøsten gjennom årtier, var fortsatt overvåking av dem så aldeles forfeilet, får vi vite. Og nå har de krøpet til topps i våre medier som opinionsmakere. Vi har sett Mads Gilbert og Erik Fosse som TV2-journalister i kirgurg-image i venstre-ekstremistenes nye mekka, Gaza. Nå i symbiose med Hamas-islamister.

Fakta om Stasi:

Stasi, det hemmelige politiet i Øst-Tyskland, disponerte omkring 100 000 heltidsansatte, og hadde ca. 500 000 faste informanter, som opererte på de aller fleste områder i et forferdelig samfunn. Det dreide seg om et kommunistisk terror-regime som aldri nølte med å slå hardt ned på all opposisjon, og fengslet tusener uten lov og dom. Mange forsvant, etter å ha blitt hentet på sin bopel, for aldri å komme tilbake. Det var vanlige politiske uttrykksformer som direkte og indirekte ble støttet av en rekke norske Stasi-medarbeidere som aldri har blitt tiltalt, men snarere vært skjermet av norske medier.

Stasi hadde en rekke medarbeidere i det politiske liv, også i Norge. Dette var medarbeidere som leverte en mengde rapporter tilbake, som regulære spioner. De forrådet sitt land. Under en urovekkende mangel på frittstående medier, redaksjoner og journalister som kan ta et oppgjør med dem det gjaldt blir også dette til nok et eksempel på behov for nye, friske medier som arbeider mer fordomsfritt og profesjonelt i møte med et fenomen som faktisk fortsatt heter kommunisme. Og mot alle totalitære avskygninger for øvrig, det være seg kommunisme, fascisme eller islamisme.

Kaster vi et kritisk blikk på dagens Norge, ser vi konturene av to særdeles tvilsomme maktsystemer, på hvert sitt plan: Først en politisk elite på toppen som synes å ha samarbeidet alt for tett med KGB og Stasi opp gjennom årene. Dertil kommer ensrettede journalister. Slik blir de det gjelder også konsekvent beskyttet av mediene som en samlet blokk. Det er derfor et demokratisk underskudd når det gjelder det frie ord og den frie tanke i Norge for tiden.

Kommentar #19

Thomas Haugen

0 innlegg  29 kommentarer

Takk!

Publisert over 9 år siden

For at kunnskapsrike bloggere kan dele sin viten på områder der journalister tilsynelatende, av flere årsaker, ikke kan eller tør stikke frem sine undersøkende hoder og penner...

Kommentar #20

Roy Vega

59 innlegg  468 kommentarer

Usynlig diskusjon?

Publisert over 9 år siden

Siden diskusjonen rundt Berge Furre og Knut Løfsnes i spion-perspektiv av en eller annen grunn har blitt helt usynlig for dem som slår opp på Verdidebatt, vedlegger jeg her en lenke til innlegget, som ble lagt inn for et par dager siden.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread110077/#post_110077

Roy

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1456 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 1284 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1281 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 822 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 820 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 560 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere