I forkant av Kirkemøtet publiserte Aftenpostens kristne journalist, Dag Kullerud (nå også redaktør for det kristne tidsskriftet "Kirke og kultur") en artikkel 14/11 med tittelen: "Kirke søker sin samtid".
Etter Kirkemøtets nylige avvikling kan vi vel med rette konstatere at Den norske kirke ikke på noen måte har søkt, reflektert eller relatert seg til samtidens historisk-kritiske religionsforskning. Tvert i mot, Den norske (stats)kirkes teologi om Jesus synes like sementert, autoritær og reaksjonær som i de foregående århundrer (for ikke å si årtusener).
Det såkalt "nye" i kirkeordning og liturgirevisjon er ikke annet enn "pudder og sminke". Dette rent "kosmetiske" avslører et sterkt misforhold mellom kirkens offisielle lære og teologi OG de forandringer Kirkemøtet foreslår i håp om å få flere til å interessere seg for kirken. Hvis Den norske kirke mener at lystenning, flere "amen" og flytting av noen liturgiske ledd skal bringe folk flest nærmere kirken, tror jeg nok de har feilberegnet sitt publikum.
Det er interessant at de to rapportørene fra Kirkemøtet på dette debattforum (Thor Bjarne Bore og Helene Bjerkestrand) ikke evnet å vekke den minste interesse eller debatt om Kirkemøtets saker. Vårt Lands nettavis har på sin side informert skandaløst dårlig om Kirkemøtets konkrete saker. Det lover ikke godt verken for det kirkelige "demokrati", eller for den såkalte "folkekirken".
En av Kirkemøtets gjester utenfra var den katolske biskop Bernt Eidsvåg. Han uttrykte seg meget klart og forståelig da han i følge Vårt Lands papiravis 19. nov. uttalte følgende:
"Demokratiets elementer er vel og bra, men hvis vi gir slipp på TEOKRATIETS vilje til å la Gud styre oss, vil neppe demokratiske prinsipper redde oss. Fadervår er ingen demokratisk bønn: Vi ber om at Guds vilje må skje også på jorden, også når den ikke passer oss, eventuelt et flertall av nordmenn".
I Vårt Lands papiravis 18. nov. hadde avisens journalist, Trygve W. Jordheim, en kommentar til Kirkemøtets overordnete tema: "Luther glede". Her fortelles at kirkeminister Rigmor Aasrud ble spurt om sitt forhold til Martin Luther. Jeg forstår det slik at hun svarte like unnvikende og kunnskapsløst som ethvert annet (passivt) kirkemedlem. Til dette sier så nylig avgåtte Kirkerådsleder, Nils Tore Andersen:
"Dette er ikke noe mediene kommer til å kaste seg over, men det er viktig for vår identitet å vite hva slags kirke vi er, og hva det betyr. Så det er først og fremst til INNVORTES BRUK".
Er det virkelig tilfelle at kirkelededelsen ikke anser det viktig for kirkemedlemmene å vite hvilken kirke og teologi de er døpt til?
2. akt i Gelius-farsen "sprakk" midt under Kirkemøtet, og dette forumets deltakere kastet seg "glupsk" over Gelius-saken. Tilfeldig? Var det kanskje et taktisk trekk for å avlede offentlighetens oppmerksomhet fra Kirkemøtets mange diskusjoner om teologiske meningsløsheter - som bare er til "innvortes bruk"..? Det ble bl.a. diskutert på Kirkemøtet om man skal fortsette å fremsi "Du Guds lam som BAR verdens synd" (eller BÆRER?). To av biskopene argumenterte for fortsatt bruk av fortidsformen, mens flertallet gikk inn for presensformen...
(Jeg vil si det slik: stakkars lam, som på sin spinkle rygg skal bære en slik syndebyrde).
Den kristne hannkjønnsguden
I Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad kunne vi 14/11 lese en artikkel med følgende tittel: "Gud skal bli mindre macho". http://www.aftenbladet.no/livssyn/1289733/-_Gud_skal_bli_mindre_macho_.html
Mer viril og macho kan den kristne "Gud" vanskelig bli. Han skal bare bli "mindre macho"... (At Gelius' og hans kirkes gud er maskulin og "seksuell" er derfor ingen overraskelse).
Nå vet vi jo at den kristne gudens KJØNN har vært på programmet i flere år (jf. teologiprofessor Merete Thomassen, som blir nevnt og sitert i artikkelen). Selve diskusjonen avslører hvor bundet kirkens teologer er av det mytologiske gudsbildet. Her er det liten forskjell mellom liberalteologer, feminist-teologer OG den ortodokse/konservative teologi.
Gudstjenestens liturgi skal angivelig bli mer overlatt den enkelte lokale kirke. Men hvor skal grensene gå når det gjelder gudsbetegnelse? Hvor langt skal "friheten" gå?
Det alvorlige og kritikkverdige er at verken mannlige eller kvinnelige "liberale" statskirke-teologer drøfter offentlig hvordan de nye såkalt "kjønnsnøytrale" bestemmelser står i forhold til Den norske kirkes grunnleggende, autoritative og konstitusjonelle dogmer om Jesus. Bør de ikke nå holde opp med å "mumle" og antyde OG heller snakke SANT om hvem den historiske Jesus var? Hvis de nye gudsbetegnelser svekker Jesu guddommelighet bør det sies åpent og ærlig.
Å svekke eller oppheve kjønnsbestemmelsen av den kristne "Gud" er så radikalt at ingen moderne teologer kan komme utenom et offentlig oppgjør med kirkens og kristendommens dogmer om Jesu brudd på fundamentale naturlover for menneskelivet (jomfrufødsel, oppstandelse, himmelfart). Hankjønnet er så til de grader dominerende i kristendommens gudsbilde at den guddommelige og/eller idealiserte Jesus fra Nazareth ikke bare er en MANN, men endog "den enbårne Sønn" til en "Gud", som også betegnes som MANN ("Herren", "Far")!
I nær 1700 år har Kirken lært og forkynt at den kristne hankjønnsguden besvangret en jordisk kvinne: jomfru Maria. Enhver forstår vel at den som besvangrer en kvinne - og blir far til denne kvinnes sønn - er en MANN?!
Dette handler selvsagt ikke om "metaforer", slik noen moderne liberalteologer gir inntrykk av. Det handler tvert i mot om konkrete gudsforestillinger, forstått og formulert i kirkens offisielle bekjennelsesskrifter som reelle, faktiske forhold og hendelser.
Om få uker innleder Den norske kirke feiringen av sitt årlige jule-evangelium: "Guds" og "Faderens" inkarnasjon i et lite guttebarn. La oss håpe at de mannlige og kvinnelige teologer som ivrer for "kjønnsnøytrale" gudsbetegnelser nå omsider kan uttale seg offentlig, klart og tydelig, om sitt syn på hvem Jesus-barnet i krybben var.
Mvh. G. Ullestad