eksistensielt mot eller positiv tenkning

Jeg fikk lyst å skrive litt om det som ble snakket om i dette programmet, fordi det inspirerte meg.

Denne mannen som var overlevende fra flyulykken for endel år siden, ble spurt av Skvalan: var det positiv tenkning som gjorde at akkurat dere klarte å finne veien ut av fjellene - noe som ifølge eksperter egentlig skulle være en umenneskelig prestasjon? Hva tenkte du egentlig?

Mannen svarer uten noe som helst nøling: jeg tenkte på min far der hjemme. Jeg tenkte på at han hadde fått beskjed om at han hadde mistet flere av sine kjære og at han ikke ville kunne sove, spise og fungere pga. dette. Jeg måtte prøve å ta meg hjem!

Han beskriver så hvordan han og kameraten forlater de andre overlevende for å finne hjelp. De venter å se hjemlandet Chile og grønne daler over neste høye, snødekte fjelltopp. Men det eneste de ser er stadig nye topper. Kreftene er langt fra på topp etter både mangel på mat og drikke og i tynne sko.

Kameraten sier til ham: vi har gjort så mye sammen, la oss også dø sammen! Også velger de det å fortsette, sette en fot foran den andre og komme stadig ett skritt nærmere målet - på sin vei mot døden.

Heldigvis døde vi ikke, sier han, med et lunt smil. Men han bruker dette som et eksempel på det ultimate vennskap - dette å være innstilt på til og med å dø sammen.

Livet seirer altså - men ikke fordi de sa: dette skal vi greie! Vi skal nå hjem og når vi kommer hjem skal vi gjøre dette og hint. Såkalt påkrevd positiv tenkning som noen kanskje ville kunne forvente var nødvendig i en slik ekstrem situasjon.

I programmet betegnes dette som eksistensielt mot.

Er det ikke egentlig akkurat det mange er nødt å ta i bruk i vanskelige livssituasjoner, er spørsmålet mitt? Det er ikke så enkelt når man har det ekstremt tøft, å oppleve at noen sier til en: du må bare lære å tenke positive tanker!  Noen har sikkert mer anlegg for å gjøre akkurat det enn andre.

Kanskje vi bare må akseptere at noen er slik laget at de rett og slett benytter seg av eksistensielt mot i møte med livets strabaser. Ikke alle greier å tenke positivt når det pågår. De velger bare rett og slett å sette en fot foran den andre - ta ett skritt av gangen.

Andre som har tanker rundt dette?