Espen Utaker

298

Debatten mellom Nordhaug og Haaland

Debatten mellom Nordhaug og Haaland trenger en ny start.

Publisert: 26. nov 2010

 

De som har ytret seg i den gamle debatt-tråden på en mindre seriøs måte har nå fått sagt sitt. Alle tendenser til avsporinger ol. vil bli slettet.

Jeg legger ut utgangskronikken til Nordhaug på nytt, og Haalands svar deretter. Debattråden vil bli strengt moderert. Avsporinger og brudd på etiske retningslinjer kan medføre utestengelse fra verdidebatt.no.

-----------------

Halvor Nordhaugs kronikk:

 

Landet og løftene

Har løftene om landet som ble gitt til Abraham i Det gamle testamentet politisk relevans i dag?

Kirkens utgangspunkt er at alle- Bibelens løfter har sin oppfyllelse i Kristus:«For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære»(2 Kor 1,20). Kristne- leser Det gamle testamentet (GT) ut fra troen på Jesus med ståsted i Det nye testamentet (NT); og NT forholder seg radikalt til sentrale gammeltestamentlige instanser som tempelet og offerkulten. I og med Kristi frelsesverk er deres funksjon nå oppfylt (Joh 2,19; Hebr 8,13). Slik blir de bekreftet i den rolle de har hatt å spille fram til Kristus. Men det betyr også at deres tid nå er forbi. Noe nytt og langt bedre er kommet i stedet. NT har slik en konsekvent kristologisk forståelse av løftene.

 

Universialisering. Den mest omfattende refleksjon over løftene til Israel og deres betydning i den nye pakt, finner vi hos Paulus. I Galaterbrevet (3-4) og Romerbrevet (4) tar han sitt utgangspunkt i løftene som ble gitt til Abraham, der Herren lover ham at han skal arve landet, bli stamfar til et stort folk og til velsignelse for alle jordens slekter (1 Mos 12 + 15). For Paulus er dette nå oppfylt i Kristus, og alle som tror på ham er arvinger til løftene: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Gal 3,28-29). Abrahams arvedel er derfor ikke et avgrenset landområde men«verden»(Rom 4,13).

I det gammeltestamentlige Israel er Jerusalem sentrum i landet, og templet er sentrum i Jerusalem. Når templet kommer i en ny stilling i den nye pakt, får det følger for Jerusalem og for landet. Alle Israels løfter og privilegier, også landløftene, utvides nå til å gjelde både jøder og hedninger i Kristus. Landet som Guds folk skal arve er ikke lenger et territorium i Midtøsten, men noen langt større: en nyskapt jord og et nytt Jerusalem som i Guds time skal komme ned fra himmelen (Åp 21). Landløftene oppfylles i Kristus på universelt vis og på en måte som går langt ut over det som først var lovet!

Landløftet.Israelsmisjonen leverte i 2004 enæring om kirkens forhold til det jødiske folk og om dette folkets plass i Guds frelseshistorie: Her finner vi to posisjoner i synet på løftene og landet. På den ene side sier man: «Løftets land blir altså utvidet til å omfatte hele det forløste skaperverket» Rett etterpå leser vi følgende: «Det finnes ingen nytestamentlig tekst som direkte opphever landløftet til Israel. NT utelukker altså ikke at det fortsatt kan være en frelseshistorisk forbindelse mellom Israels folk og Israels land.» (5.4)

Hvor godt henger disse utsagnene egentlig sammen? Dersom løftets land utvides og oppfylles i Kristus til å omfatte hele det forløste skaperverket, er ikke da tiden ute for landløftet i sin begrensede, geografiske mening? Kan Jerusalem og templet miste sin betydning uten at det berører landløftene? Trenger vi egentlig noen tekst i NT som direkte opphever landløftet til Israel, når dette uansett er den nærliggende konsekvens av en kristologisk forståelse av løftene?

Men hvis landløftene er oppfylt i Kristus, er da Israel forkastet? Paulus svarer: «Slett ikke» (Rom 11,1). Gud har ikke forkastet dette folket, men vil gi dem del i frelsen i sin tid (Rom 9-11). Men det er viktig å legge merke til at landløftene ikke omhandles når Paulus her drøfter Israels rolle i den nye pakt. Særlig påfallende er det at landet ikke er med blant de jødiske privilegier som Paulus omtaler i Rom 9,4. Den gang bodde de fleste jøder trolig utenfor landet til fedrene. Men Paulus er ikke opptatt av deres bosted, bare av deres frelse.

Folkeretten.Den som vil være bibeltro, har ingen grunn til å innrømme dagens israelske statsdannelse noe politisk privilegium i forhold til palestinerne. Israel er en sekulær stat av jøder og arabere, og det er ikke noe spesielt med denne statsdannelsen, sett fra et teologisk ståsted. Vi bør gi begge parter de samme rettigheter i utgangspunktet, og støtte eller kritisere dem på dette grunnlaget. Denne konflikten må vurderes på helt allmenne etiske prinsipper, ut fra menneskerettighetene og folkeretten.

Med et folkerettslig utgangspunkt er det likevel ingen tvil om at Israel har rett til sin stat som de ble tildelt av det internasjonale samfunn gjennom FN's vedtak fra 1947.

Utenforstående kan vanskelig helt forstå hvor sterkt bundet jødene er til landet og dets lange historie. Men også palestinerne har bodd her i uminnelige tider og har dype røtter i dette området. Begge parters legitime- rettigheter og sikkerhetsbehov må ivaretas i en fredsprosess fram mot en endelig løsning med to stater. Hvordan grensene for disse statene i dag skal trekkes, gitt de historiske og aktuelle realiteter, finnes det ingen patentoppskrift på. De blir nok ikke som FN tegnet opp i 1947, men de må likevel trekkes slik at den nye palestinske staten blir levedyktig og lar seg administrere. Fredsprosessen er ytterst krevende, og trenger vår forbønn.

Samtidig har vi som kirke en særlig forpliktelse overfor våre- kristne søsken. Kristne jøder og arabere har det vanskelig på ulikt vis, og det gjelder både inne i Israel og på Vestbredden og Gaza. Mange kristne arabere- reiser ut fra dette området. Det er et stort tap for kirken, men også for fredsprosessen på bakke-nivå fordi kristne spiller en viktig rolle som agenter for forsoning. Årsakene til denne utflyttingen er sammensatte, men de handler både om vanskelige livsvilkår pga. Israels politikk og om motstand fra muslimske omgivelser. De kristnes forhold til muslimene er i det hele tatt blitt forverret i hele Midtøsten på grunn av krigen som USA og deres allierte innledet i Irak i 2003.

Hellig land? Den første kirke- hadde ingen interesse av et såkalt hellig land. For dem var Kristus det nye tempel. Overalt hvor han var, der var Gud selv nærværende. Verken Jerusalem eller andre steder fikk derfor noen spesiell åndelig betydning (Joh 4,21-24). Kristus sendte disiplene for å forkynne både til Roma og «helt til jordens ender» (Apg 1,9). Det finnes i NT ingen antydning om at kristne, eller jøder for den saks skyld, helst skulle være i «Det hellige land». En slik forståelse av landets betydning kommer derimot inn med korstogene, og fører til stor ulykke.

I sin nye bok: Jesus and the Land, skriver NT-professor Gary- M Burge følgende: «Paulus ville ganske sikkert ha blitt overrasket, til og med sjokkert, hvis han hadde fått vite at kristne- i Korint eller Efesus hadde adoptert en Hellig Land-teologi av samme type som hans tidligere rabbinske venner i Jerusalem.» (s. 94).

Det er heller ingen grunn for oss i dag til å tilegne oss en slik teologi. Tvert imot. Dessuten - hvis landet gis en selvstendig betydning, løsrevet fra Kristi- person og hans kirke som er Kristi kropp, kan det medføre en fortynnet kristologi og en svekket forståelse av Kristi sentrale stilling i frelseshistorien?

Likevel betyr det området vi i dag gjerne kaller «Det hellige land» mye for kristne. Landet er viktig for oss, slik det også er for jøder og muslimer. Vi tror at Guds frelse er uløselig knyttet til historien med Israel fra Abraham av; og at den når sitt mål når Guds nærvær ikke lenger knyttes til et sted men til en person: Jesus fra Nasaret. Men da blir også Nasaret, Kapernaum, Betlehem og Jerusalem viktige steder å besøke for kristne pilegrimer. Her har vår tro sine røtter, og her finnes det kristne, både jøder og arabere. De ønsker å bli sett og bekreftet av medkristne. En pilegrimsreise- til dette området bør derfor inkludere besøk til dem som her er våre nærmeste søsken.

 

kildene:

Gary M Burge:Jesus and the Land, Grand Rapids, 2010

Jens Olav Mæland:Glemt av sine egne. Rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land, Oslo 2009

Den norske Israelsmisjon:Det jødiske folk, evangeliet og løftene. Prinsipp-erklæring om kirkens forhold til det jødiske folk og om dette folkets plass i Guds frelseshistorie, Oslo 2004

Land Israel i Religion in Geschichte und Gegenwart(RGG), Bd 5, 2002

 

----------------

Svar fra Gunnar Haaland:

 

Løftene og landet

Har løftene om landet som ble gitt til Israels folk i Det gamle testamentet teologisk gyldighet i dag? Dette innlegget (her lett bearbeidet) sto på trykk i Vårt Land 19.11, og er en respons på biskop Halvor Nordhaugs kronikk i Vårt Land 08.11.

Det behøver ikke – og bør ikke – være noen motsetning mellom å fastholde teologisk landløftene til Israel og å anerkjenne, støtte og fremme palestinernes rett til selvbestemmelse og rettferdighet. Med dette som utgangspunkt tillater jeg meg noen kritiske kommentarer til den landløfteteologien som biskop Halvor Nordhaugs presenterer i sin kronikk 8. november.

Er tiden ute eller inne?

Biskop Halvor argumenterer for at "tiden er ute for landløftet i sin begrensede, geografiske mening". I Kristus er nemlig landløftet ikke lenger knyttet til landet, men til "noe langt større: en nyskapt jord og et nytt Jerusalem". Han begrunner dette blant annet med at Jerusalem og dets tempel mister sin teologiske betydning i NT, og at det samme dermed gjelder for landet Israel.

For meg er det et tankekors at det til stadighet og med styrke hevdes at templets tid er forbi og at landløftets tid er ute, mens NT friskt og freidig proklamerer at timen er kommet og at tiden er inne. Her er det snakk om to helt forskjellige måter å tenke teologisk om løftenes oppfyllelse: erstatningsteologi og bekreftelsesteologi.

Erstatningsteologi eller bekreftelsesteologi?

Det synes som om biskop Halvor anvender et svært så utbredt teologisk regnestykke der noe må trekkes fra for at noe annet skal kunne legges til: Templet og ofringene har gått ut på dato og blitt erstattet av Jesu soningsverk. Løftet om et konkret landområde til Israel har gått ut på dato og blitt erstattet av en universell oppfyllelse av landløftet.

Som et alternativ til en slik erstatningsteologi (eller nullsumteologi) vil jeg holde frem en bekreftelsesteologi (eller addisjonsteologi) som tar på alvor at Jesus ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle (Matt 5,17–19), og som følgelig leter etter sammenhenger og kontinuitet mellom GT og NT heller enn kontraster og brudd, en teologi som lar den utvidede oppfyllelsen av løftene komme på toppen av den konkrete, en teologi som i likhet med Ole Brum sier "Ja, takk, begge deler".

Oppheve eller oppfylle?

Bergprekenens Jesus hevder at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle (Matt 5,17–19). Og da kan vi vel ikke tolke "oppfylle" slik at det i praksis betyr "oppheve"? Så langt jeg kan forstå, er det verken teologisk holdbart eller intellektuelt redelig å påstå at Gud oppfyller sine løfter samtidig som man hevder at han har omdefinert dem til det ugjenkjennelige. Det henger ikke på greip å si med Paulus at løftene har "fått sitt ja" i Kristus (2 Kor 1,20), hvis man samtidig mener at dette "ja" egentlig betyr at de har "fått sitt nei".

Den utvidete oppfyllelsen av landløftet innebærer altså ikke at løftets konkrete betydning først må nullstilles. For vi må vel tenke at Gud makter å holde to tanker i hodet samtidig?

Hva med Israels folk i den nye pakts tid?

De siste tiårene har kristne og jøder i økende grad lest Bibelen i fellesskap. Det overrasker meg at biskop Halvor tilsynelatende ikke tar til seg av den teologi som har kommet ut av slike møter – om løfter og pakter, om folk og land, om kontinuitet og samhørighet. Har han virkelig ikke noe annet positivt å si teologisk om Israels folk i den nye pakts tid enn at de skal få "del i frelsen i sin tid"? Og i håp om at svaret er "Jo": Hvordan kan han da likevel teologisk sett nullstille relasjonen mellom Israels folk og Israels land?

Gud holder sine løfter

For meg er jødenes tilbakevending til Israels land de siste hundre og femti årene et tegn på Guds trofasthet – ikke et bevis, men et tegn. Jeg tror på en Gud som kan holde (minst) to tanker i hodet samtidig, som både kan være trofast mot Israel og forbarme seg over folkeslagene. Jeg tror på en Gud som holder sine løfter og oppfyller dem så det blir fullt og renner over, ikke en gud som omdefinerer løftene til det ugjenkjennelige for så å påstå at det var dette han egentlig mente. Følgelig etterlyser jeg en teologi som vektlegger sammenhengene mellom den gamle og den nye pakt snarere enn bruddene, som peker på kontinuiteten mellom GT og NT i stedet for kontrasten. Og jeg utfordrer biskoper, prester og predikanter til å forkynne at "timen er kommet" og at "tiden er inne", ikke at tiden er ute eller forbi.

---------------

 

De videre to kommentarene fra Haaland i debatten finner dere her.

God debatt.

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Halvor Nordhaug

35 innlegg  21 kommentarer

Erstatningsteologi eller oppfyllelsesteologi?

Publisert rundt 9 år siden

Gunnar Haaland karakteriserer i VL 19.11 min forståelse av landløftene i GT til Israelsfolket (VL 8.11) som “erstatningsteologi”. Dette begrepet fungerer ofte nærmest som et skjellsord som ikke fremmer dialogen. Men Haaland forklarer hva han forstår med ordet. Det handler om en “nullsumteologi” der “… noe må trekkes fra for at noe annet skal legges til. Templet og ofringene har gått ut på dato og blitt erstattet av Jesu soningsverk. Løftet om et konkret landområde til Israel har gått ut på dato og blitt erstattet av en universell oppfyllelse av landløftet”.

Haaland mener derimot at løftene til Israel fortsatt gjelder også i sin avgrensede, gammeltestamentlige betydning. Men hva med ofringene og templet? Har sonofrene fortsatt sin misjon også etter Kristus? Templet var viktig for de første kristne som et sted for bønn og undervisning, men ikke for sitt primære formål: ofringer og rituell renhet (Jfr. Oskar Skarsaune: In the Shadow of the Temple, 2002, 93-98;155-160).

Som prismet bryter lysstrålene og lar oss se fargespektret, slik brytes løftene fra GT i Kristus. Her får de sin bekreftelse og oppfyllelse under perspektivet: ”allerede – ennå ikke”. Dette skjer på en langt mer fargerik og innholdsfylt måte enn utgangspunktet i GT lar oss ane, og likevel er det løftene fra GT som oppfylles.

For landløftenes del betyr dette en utvidelse fra et begrenset landområde til hele den nyskapte jord som er for alle Abrahams arvinger i Kristus, både jøder og  andre (Gal 3,28f). Landløftene endres ikke til det ugjenkjennelige, slik Haaland hevder at jeg mener. Det er fortsatt land det handler om, men nå et som er enda større og rikere enn det første, men som først kommer med Guds rikes endelige gjennombrudd. Dette er ikke erstatningsteologi av typen “nullsumteologi”, men snarere ”oppfyllelsesteologi”.

Haaland kaller sin forståelse for “addisjonsteologi”, og støtter seg på Matt 5,17 hvor Jesus sier at han ikke er kommet for å oppheve men for å oppfylle loven og profetene. Jeg mener imidlertid at dette verset ikke handler om landløftet, men står som inngangsport til avsnittet om budene som nettopp underkastes en radikal nytolkning (5,21ff).

Haaland skriver: “Det behøver ikke – og bør ikke – være noen motsetning mellom teologisk å fastholde landløftene til Israel og å anerkjenne og støtte palestinernes rett til selvbestemmelse og rettferdighet”. Jeg tror Haaland på hans intensjon og verdsetter den.

Men dersom landløftene fortsatt anses som gyldige, frykter jeg at det lett kan etableres en posisjon utenfor folkeretten som bla. støtter Israels reising av bosettinger på landområder som det internasjonale samfunn betrakter som okkuperte. Jeg understreker imidlertid at Haaland i sitt innlegg ikke trekker en slik konsekvens. Til tross for vår ulike forståelse av forholdet mellom GT og NT vil jeg tro at vi begge mener at fredsarbeidet både i Midtøsten og ellers må forholde seg til folkeretten og bare til den.

Kommentar #2

Torstein Langesæter

177 innlegg  5570 kommentarer

re

Publisert rundt 9 år siden

Eg stiller meg fullstendig bak Gunnar Haaland.

Tekstane i GT vert totalt utan meining om ein omdefinerer kva som er Jerusalem, Oljeberget etc.

Den klaraste teksten er Sakarja 14.

" Eg vil samla alle folkeslaga til strid mot Jerusalem. Byen skal verta teken, husa plyndra og kvinnene tekne med vald. Halve byen skal førast bort i fangenskap, men resten av folket skal ikkje rydjast ut or byen.
     3 Herren sjølv skal fara ut og strida mot desse folka som på stridens dag, den dagen han gjekk til kamp.  4 Den dagen skal han stå med føtene på Oljeberget, som ligg rett aust for Jerusalem. Og Oljeberget skal dela seg i to frå aust til vest, så det vert ein brei dal. Den eine halvparten av fjellet vik unna mot nord og den andre mot sør.  5 Dalen attmed fjellet mitt skal fyllast, for dalen mellom fjella skal nå heilt til Asal. "

2 enkle spørsmål til Nordhaug.

1) Kva fortel denne teksten?

2) Td -Oljeberget skal delast i to , står det. Er desse tekstane gått ut på dato?

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5231 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3713 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1265 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 968 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 912 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere