Det liberale samfunns rett til selvforsvar

Høsten 2010 har vært en trist affære for de av oss som anser den liberale rettsstatens rett til selvforsvar for å være et legitimt virkemiddel i kampen for å overleve som samfunnsform.

I en liberal rettsstat er respekten for det enkelte individs rett til å leve i pakt med sin overbevisning grunnsteinen for fellesskapet. Går vi tilbake til opplysningstiden med påfølgende revolusjoner, var enkeltindividets rett til å søke egen lykke, og statens forsvar av denne muligheten, det sentrale utgangspunkt. Det var ikke for ingenting at USA, dominert som det var av religiøse flyktninger fra Europa, la en sekulær stat til grunn for grunnloven.

Problemet oppstår når grupper av mennesker krever noe av sine medmennesker for å leve ut sin religiøse eller politiske frihet. Hva skal det liberale samfunnet gjøre i det øyeblikket friheten til alle blir truet av en gruppes kamp for sine politiske og religiøse meninger? Er det mulig for et liberalt samfunn å beholde statusen som et åpent samfunn, men samtidig bekjempe trusler med ikke-liberale virkemidler?

Treholtsaken var en vekker for mange av oss. Plutselig var den dømte et offer, offer for hat og fordømmelse. Det var blitt begått overgrep mot ham og hans familie. Overvåkingen av hans leilighet var ulovlig får vi høre. Overgrep? Vi synes å glemme at det ikke var en søndagsskole Treholt spionerte for. Sovjetunionen var en realitet, Bresjnev var ingen utpreget hyggelig statsleder, og Treholt og hans advokater kaller det et overgrep når staten, for å beskytte sine innbyggere, iverksatte bred overvåking av ham. Treholts advokat, Harald Stabell, raljerer med dommen når den hevdet at Treholts gjerninger var et svik mot oss alle. Stabell misliker begrepet alle, for i hans øyne finnes ikke nasjonalstaten, vi er alle enkeltindivider med full rett til å kjempe for revolusjonen. Fellesskapet med gjensidige forpliktelser blir for ham et overgrep i seg selv, vi kan ikke tvinges til å ta hensyn til overordnede prinsipper. Harald Stabell overser elegant det faktum at det var Treholt som var den aktive part, han spionerte for en stat som ville noe med Norge. Den norske stat hadde ikke en agenda overfor Treholt før han begynte sin spionkarriere. Overgrepet var det dermed Treholt som stod for.

Men her er vi med kjernen i spørsmålet: Hvor langt skal en liberal rettsstat la sine fiender få handle før den griper inn, og hvilke virkemidler er da tillatt?

Problemet for en liberal rettstat er at i det øyeblikk den ikke kan forsvare seg effektivt mot fiender som Treholt, ja, da ligger veien åpen for de som ønsker andre verdier enn det som inntil nå har vært utgangspunktet for samfunnet vårt. Vi ser det godt i saken om overvåkingen av USAs ambassade. Her har USA sett seg nødt til, av hensyn til egen sikkerhet, å overvåke personer som viser en unormal interesse for bygningen. Og dette er ikke et utslag av sykelig paranoia. USAs ambassader har flere ganger vært gjenstand for terrorangrep, med uhyggelige tapstall som resultat. Men våre politikere her hjemme klarer ikke å se hva som skjer. USA blir sammenlignet med Iran, og i fullt alvor blir det hevdet at USA skal behandles på samme måte som ethvert diktatur. Man nekter å se at det USA gjør, er å beskytte sine, og våre, liberale verdier mot grupper som ønsker oss alt vondt. Når Aslak Sira Myhre får status som martyr, fordi han regner med at USA har registrert ham blant demonstranter utenfor ambassaden, og blir krenket av det, får saken et hyklerisk preg av samme karakter som Krekars kamp for å bli i Norge. De virkemidlene USA tar i bruk, er ingenting sammenlignet med det de kjemper mot, men Myhre mener at et passivt selvforsvar av denne typen ikke skal være lovlig. Det er åpenbart USAs plikt å ta de angrepene som kommer.

USAs kamp mot terrorister, er en kamp mot islamister, og ingenting blir brukt mer av islamister enn retten til religionsfrihet. Islam er kommet for å bli, sammen med et rungende ja til religionsfrihet, er vår tids mantra, og enhver kritikk av islam blir møtt med vantro av den politisk korrekte eliten. Det er ikke god tone å hevde at islam, ikke radikal islam, men tradisjonell islam som vi finner i ethvert muslimsk land, bygger på verdier som ikke er sammenfallende med vestens liberale tradisjon. Å prøve å føre en saklig debatt om temaet blir alltid møtt med kravet om religionsfrihet. Det blir påpekt det absurde i at liberale stater skal motarbeide en av de mest sentrale byggesteinene i samfunnets grunnvoll, nemlig religionsfriheten, og man nekter å drøfte om islam, slik AKP-ml i sin tid, har en forankring i et menneskesyn som, dersom den får stor utbredelse, vil ødelegge alle andre samfunnsmedlemmers mulighet til å søke egen lykke, enten det er av materiell eller åndelig art. Men islams kvinnesyn, voldsdyrking, rangering av religioner og krav om særbehandling, gjør et tradisjonelt demokrati umulig innenfor de rammene islam tillater. Islam forholder seg nemlig ikke bare til seg selv, men også til sine medmennesker på en måte som bryter med et liberalt ideal. Og når Krf-U leder Elisabeth Løland hevder at Frp er en fare for religionsfriheten fordi partiet sier nei til muslimske skoler, bunner det i en fundamental misforståelse av Frps syn på islam og religionsfrihet. Poenget til Frp er nettopp det at slike skoler er en fare for den liberale rettsstaten. Og når utenriksminister Støre hevder i Stortingets spørretime onsdag 24. november, at demokratiet skal møte muslimsk terror med demokratiets styrke, nemlig debatten, tror jeg nok at gamle Chamberlain ville ha sagt at det prøvde han også, uten noe videre godt resultat, selv om motstanderen den gang var av et annet merke enn dagens.

Logikken til tilhengere av Treholt, Aslak Sira Myhres, islamske aktivister og islam generelt, er at dersom den liberale staten tar i bruk ikke-liberale virkemidler i kampen for å overleve, ja, da har vi ikke lenger en liberal rettsstat. Det er med utgangspunkt i slike tanker at motstandsbevegelsen under 2VK også har fått nytt lys på seg. Man aksepterer ikke at situasjoner preget at nødverge avkrever virkemidler som er nødvendige for å overleve, virkemidler vi ikke bruker mot ordinære borgere, men mot borgere som truer den friheten vi ikke vil miste.

Kampen mot Sovjetunionen var ingen søndagsskole, og kampen mot internasjonal terror er blodig alvor, men vi skal åpenbart ikke få lov til å forsvare oss. Treholt og Aslak Sira Myhre kjempet, og kjemper, for en ideologi som vil gjøre samfunnet til en fangeleir, og da blir påstander om krenkelse patetisk. Det er som å gå inn i bokseringen og klage på at du møter motstand, at du får juling. Det samme gjelder for muslimer. Islam er ideologisk på linje på tradisjonelle totalitære bevegelser, og vestlige samfunn skal ha rett til å forsvare seg mot islam med de virkemidler som er nødvendige for å overleve. Retten for landets opprinnelige innbyggere til å leve i en liberal stat, skal telle mer enn retten for innvandrere til å etterleve en religions ikke-liberale påbud, påbud som rammer alle samfunnsmedlemmer.

I opplysningstiden var man opptatt av begrepet samfunnskontrakt. Den kontrakten gikk begge veier, både fra staten til borgere, og fra borgere til staten, og dersom denne kontrakten ble brutt, hadde man rett til å reagere. Regenter skulle kunne kastes, og innbyggere straffes. Lenger tilbake, i antikken, var utvisning fra bystaten en vanlig straff for illojale innbyggere. Islam bryter, etter min oppfatning, på flere sentrale elementer i det vi kan se på som en gjeldende samfunnskontrakt i vår tid. Disse bruddene er så alvorlige at vi har rett til å reagere, hvis ikke sviker vi både oss selv og våre etterkommere. Mange misliker at jeg ved flere anledninger har hevdet at vi har rett til å utvise mennesker som forkaster denne samfunnskontrakten vårt samfunn bygger på, de anser det som intolerant. Men spørsmålet er hvilke rettigheter som teller mest; de liberales eller de aggressive kommunistene og muslimenes? Er vi som liberale mennesker dømt til å gå under fordi vi ikke får ta i bruk de virkemidlene som behøves? En slik fatalisme er grunnleggende a-moralsk. Den bygger på en idé om at sannheten ikke finnes, og at respekten for friheten ikke er mer verd enn respekten for terroristen. Vi synes å glemme at når noen av oss kjemper for fortsatt kamp mot totalitære krefter, så gjør vi ikke det for å ramme grunnleggende rettigheter, men vi gjør det for å bevare en stat som er forpliktet til å beskytte enhver borger som ikke har til hensikt å skade andre, men kun søke egen lykke.

Det er forenlig med en liberal rettsstats idealer å overvåke demonstranter utenfor USAs ambassade. Det var forenlig med de samme idealer å massivt overvåke Treholt, det er forenlig med de samme idealer å utvise Mullah Krekar og andre radikale islamister,  og det er forenlig med toleransebegrepet og liberale idealer å begrense islams virksomhet i landet, som det å nekte muslimske skoler.