Verdidebatt

Løftene og landet

Har løftene om landet som ble gitt til Israels folk i Det gamle testamentet teologisk gyldighet i dag? Dette innlegget (her lett bearbeidet) sto på trykk i Vårt Land 19.11, og er en respons på biskop Halvor Nordhaugs kronikk i Vårt Land 08.11.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det behøver ikke – og bør ikke – være noen motsetning mellom å fastholde teologisk landløftene til Israel og å anerkjenne, støtte og fremme palestinernes rett til selvbestemmelse og rettferdighet. Med dette som utgangspunkt tillater jeg meg noen kritiske kommentarer til den landløfteteologien som biskop Halvor Nordhaugs presenterer i sin kronikk 8. november.

Er tiden ute eller inne?

Biskop Halvor argumenterer for at "tiden er ute for landløftet i sin begrensede, geografiske mening". I Kristus er nemlig landløftet ikke lenger knyttet til landet, men til "noe langt større: en nyskapt jord og et nytt Jerusalem". Han begrunner dette blant annet med at Jerusalem og dets tempel mister sin teologiske betydning i NT, og at det samme dermed gjelder for landet Israel.

For meg er det et tankekors at det til stadighet og med styrke hevdes at templets tid er forbi og at landløftets tid er ute, mens NT friskt og freidig proklamerer at timen er kommet og at tiden er inne. Her er det snakk om to helt forskjellige måter å tenke teologisk om løftenes oppfyllelse: erstatningsteologi og bekreftelsesteologi.

Erstatningsteologi eller bekreftelsesteologi?

Det synes som om biskop Halvor anvender et svært så utbredt teologisk regnestykke der noe må trekkes fra for at noe annet skal kunne legges til: Templet og ofringene har gått ut på dato og blitt erstattet av Jesu soningsverk. Løftet om et konkret landområde til Israel har gått ut på dato og blitt erstattet av en universell oppfyllelse av landløftet.

Som et alternativ til en slik erstatningsteologi (eller nullsumteologi) vil jeg holde frem en bekreftelsesteologi (eller addisjonsteologi) som tar på alvor at Jesus ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle (Matt 5,17–19), og som følgelig leter etter sammenhenger og kontinuitet mellom GT og NT heller enn kontraster og brudd, en teologi som lar den utvidede oppfyllelsen av løftene komme på toppen av den konkrete, en teologi som i likhet med Ole Brum sier "Ja, takk, begge deler".

Oppheve eller oppfylle?

Bergprekenens Jesus hevder at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle (Matt 5,17–19). Og da kan vi vel ikke tolke "oppfylle" slik at det i praksis betyr "oppheve"? Så langt jeg kan forstå, er det verken teologisk holdbart eller intellektuelt redelig å påstå at Gud oppfyller sine løfter samtidig som man hevder at han har omdefinert dem til det ugjenkjennelige. Det henger ikke på greip å si med Paulus at løftene har "fått sitt ja" i Kristus (2 Kor 1,20), hvis man samtidig mener at dette "ja" egentlig betyr at de har "fått sitt nei".

Den utvidete oppfyllelsen av landløftet innebærer altså ikke at løftets konkrete betydning først må nullstilles. For vi må vel tenke at Gud makter å holde to tanker i hodet samtidig?

Hva med Israels folk i den nye pakts tid?

De siste tiårene har kristne og jøder i økende grad lest Bibelen i fellesskap. Det overrasker meg at biskop Halvor tilsynelatende ikke tar til seg av den teologi som har kommet ut av slike møter – om løfter og pakter, om folk og land, om kontinuitet og samhørighet. Har han virkelig ikke noe annet positivt å si teologisk om Israels folk i den nye pakts tid enn at de skal få "del i frelsen i sin tid"? Og i håp om at svaret er "Jo": Hvordan kan han da likevel teologisk sett nullstille relasjonen mellom Israels folk og Israels land?

Gud holder sine løfter

For meg er jødenes tilbakevending til Israels land de siste hundre og femti årene et tegn på Guds trofasthet – ikke et bevis, men et tegn. Jeg tror på en Gud som kan holde (minst) to tanker i hodet samtidig, som både kan være trofast mot Israel og forbarme seg over folkeslagene. Jeg tror på en Gud som holder sine løfter og oppfyller dem så det blir fullt og renner over, ikke en gud som omdefinerer løftene til det ugjenkjennelige for så å påstå at det var dette han egentlig mente. Følgelig etterlyser jeg en teologi som vektlegger sammenhengene mellom den gamle og den nye pakt snarere enn bruddene, som peker på kontinuiteten mellom GT og NT i stedet for kontrasten. Og jeg utfordrer biskoper, prester og predikanter til å forkynne at "timen er kommet" og at "tiden er inne", ikke at tiden er ute eller forbi.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt