Verdidebatt

Prinsipper for et kristent ekteskap

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den pågående debatten innbyr til refleksjon omkring hva et ekteskap er, og da mer spesifikt et kristent sådan. Nå påberoper jeg meg ingen som helst definisjonsrett i saken, men mener debattens natur forplikter til at man reflekterer i dybden. Innlegget mitt er således en oppmuntring i denne retning.

Det har opp igjennom tidene vært valgt ulike løsninger hva angår kirkens rolle overfor den verdslige myndighet i forhold til ekteskapet. Ekteskapet regnes i katolsk tradisjon å være et sakrament, mens luthersk tradisjon i stor grad har latt staten stå for det institusjonelle, mens kirken har gitt denne juridiske anordningen guddommelig sanksjon.

Innenfor kristen tenkning har det vært vanlig å påpeke at ekteskapet består i vekselvirkningen mellom tre forhold som i dette ekteskapet er sammenføyet, dog hver for seg uavhengige og gjensidig konstituerende. Det første av disse er at både bruden og brudgommen gir sin sanksjon vedrørende ekteskapets godkjennelse. Dette prinsippet kan utledes av 1. Mos 24. Her trekkes også familiens samtykke inn i bildet, et forhold som uansett er av betydning, men som en kan tillate seg å legge mindre vekt på i et samfunn som har gått bort i fra de patriarkalske strukturer.

Den andre dimensjonen som er med å konstituere et kristent ekteskap er at dette ses som sanksjonert og velsignet, ja sågar sammenføyet, av Gud. I Matt 19,6 sier Jesus at Gud har sammenføyd de to til ett, og sågar regner de to som en enhet for seg (derfor skal de ikke skille seg). Guddommen er altså med å konstituere noe av ekteskapets essens, og det ville være naturlig (om ikke påkrevd) at kristne på et eller annet vis lot dette markere ved å inkludere en slags guddommelig dimensjon ved selve ekteskapsinngåelsesritualet.

Dermed er vi over i den siste delen av de tre ulike forhold som utifra et kristent synspunkt konstituerer fenomenet ekteskap. Det er ekteskapet som en grunnleggende samfunnsmessig og sosial enhet. Jesus minner også fariseerne om dette når han gjentar i Matt 19,4-5 Guds ord til Adam og Eva fra begynnelsen av. Denne enheten som mann og kvinne utgjør i institusjonen ekteskapet som Gud har stadfestet og velsignet fra begynnelsen av, utgjør selve den sosiale grunnenhet i ethvert menneskelig samfunn, og menneskene er på forhånd slik tilvirket av Ham at Guds samfunnsordning stort sett alltid blir det nærliggende resultatet. Det finnes såklart historiske unntak som i fornuftens navn har prøvd (i det minste i teorien) å endre på dette faktum. Til eksempel kan nevnes Platons idealpolis og den moderne konstruktivismens visjoner. Men "fornuften" her har praktisk talt aldri fått seire over de biologiske føringer, og familiemønstrene blir i det store og hele som før.

Derfor utgjør ikke den ukristelige vending å definere ektskapet som kjønnsnøytalt noen alvorlig trussel mot ekteskapet som sådan. Men den representerer en teologisk nøtt. For det framgår tydelig av de vers jeg har sitert ovenfor (hvilket er hentet fra skapelsesberetningen) at Gud skapte mennesket som mann og kvinne. Av dette fremgår det at dette skille langt ifra er en evolusjonsmessig kuriositet, men et godt og intendert skille som behager Gud. Samtidig presiserer Gud (1. Mos 2,18) at kvinnen er mannens like, en medhjelper Gud har gitt ham i hans oppdrag å forvalte jorden (og en nødvendig komponent som må til for å fylle den og legge den under seg).

Det er altså slik jeg leser skriften det eneste riktige kristent sett å fastholde den tilsynelatende motsetningsfulle dualismen at mann og kvinne er like og ulike på samme tid. Så er det selvsagt opp til den spesifikke teologien å presisere de praktiske implikasjonene av dette nærmere. For meg er det et sentralt poeng at kristne må både kjempe mot den villfarelse at det ikke eksisterer prinsipielle forskjeller mellom mann og kvinne, samtidig som de også må være rede til å bekjempe enhver form for tanke som segregerer dem i to uforenlige kategorier. Det stemmer ikke overens med virkelighetens empiri at alle menn er slik-og-slik, mens alle kvinner er slik-og-slik, samtidig som det heller ikke er til å komme over at det finnes markante forskjeller mellom kjønnene som går igjen i de aller fleste kulturer og samfunn, både i forhold til hva de foretrekker sånn grovt sett, og i forhold til måten de ter seg på. Her spiller nok både biologi og sosiologi inn i bildet.

Debatten om kjønnsnøytralt ekteskap er dypest sett en debatt om likestilling. Mann + mann og kvinne + kvinne er vesensforskjellig fra kvinne + mann. Derfor er det ikke diskriminerende å stå for en velbegrunnet forskjellsbehandling mellom de to ulike formene for samliv. Begge hovedtypene av relasjoner har kjærligheten til felles som bånd mellom seg, men skiller lag i det faktum at den ene relasjonen fra naturens side er slektsproduserende og -konstituerende, mens de andre to ikke er det. En kristen forståelse av ekteskapet er derfor grunnleggende vesensforskjellig fra en kjønnsnøytral forståelse av det, i den grad at en velbegrunnet forskjellsbehandling er på sin plass. Ettersom partnerskapsloven i den realpolitiske situasjonen for tiden er koblet sammen med ekteskapsloven, er det derfor kristnes plikt å se til at denne vesensforskjellen gir seg utslag på andre måter, nå som storsamfunnet har valgt å ignorere naturens forordninger og Guds lover. Hva slags konkrete forordninger dette kan bli, vil jeg ikke her foreslå sånn rent konkrét. Jeg ber bare om at man anvender prinsippene jeg har nevnt ovenfor som veiledende i utarbeidelsen av et konkret forslag som alle borgere av staten Norge, også samvittighetsfylte kristne, kan leve med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt