Fortellingen om Boris Nikolajevich Kornfeldt.

Boris Nikolajevich Kornfeldt var lege og satt i sovjetisk fangeleir . Han foreldre var jøder, men sannsynligvis ikke troende ettersom han bar det russiske navnet Boris. Trolig var han kommunist. Hvilken handling han skulle ha utført for å bli fange vites ikke, men trolig var han uskyldig.

Det vi vet er at han forkastet sine kommunistiske røtter og ble, mot alle odds en Kristen.

Boris treffer en medfange, en kristen, som forteller ham om en jødisk Messias. Boris var full av hat og besatt av tanker om hevn. Han blir oppmerksom på sitt eget hat og ser at han er et offer. Hatet gjorde ham bundet. Hans kristne medfange bad fadervår hver kveld og Boris hadde lagt merke til bønnen "forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere" Til sin forundring tok han seg selv i å sitere denne bønnen innenat. Hans oppgaver i leiren var å være leirlege, en håpløs oppgave som han skjøttet etter beste evne. Det innebar blant annet at han skulle undertegne papirer og godkjenne når fanger skulle overføres til straffavdelinger.

Han godkjente altså at de var friske nok til å oppholde seg i dette torturkammeret som ledelsen i leiren plasserte fanger de ikke likte i. En forferdelig oppgave og i strid med all lege etikk.

Boris hadde gjort dette lenge, men nå nektet han å skrive under. Et alvorlig opprør, men han gjorde mer, han avslørte en medfange for å ha brutt regler i leiren, Denne var forræder og angiver. Angiverne skaffet seg fordeler hos leirledelsen og de hadde mye makt.
Leirkommandanten syntes dette var merkelig, men satte angiveren i straffecelle, konsekvensen for Boris, var det samme som å arrangere sin egen henrettelse. De andre angiverne kunne ikke tolere dette. Samtidig var det at Boris nå nektet å underskrive formularene til så mye bry for kommandanten at han ikke brydde seg.

Boris viste at han var ferdig og så seg om etter noen å bekjenne sin nye tro for, hans venn som hadde vitnet for ham var overført til en annen leir.

Boris fikk en pasient, en meget dårlig pasient, og han begynner å vitne om sin nye tro, Pasienten var svært dårlig, men klarte likevel å få med seg deler av Boris fortelling og vitnesbyrd. På natten sier Boris til sin pasient. Jeg er overbevist om at det finnes ikke den straff vi får på jorden som er ufortjent. Det har ingenting å gjøre med om vi er skyldige i det aktuelle tilfelle, går du over livet ditt med finkam, og ser nøye etter vil du alltid være i stand til å finne noe som gjorde deg fortjent til dette slaget"

En utrolig bekjennelse fra en uskyldig fange.

Pasienten sovner med denne bekjennelsen i sitt sinn.
Han våkner neste dag, og får høre at i løpet av natten er Boris slått i hjel av medfanger.

Pasienten kom gjennom dette vitnesbyrdet selv til tro,

Hans navn er Alexander Solzhenitsyn.