Brenner for folkekirken

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud fremtrer ikke med den store bravour a la Trond Giske, men hun har vært atskillig mer interessert i hverdagskirken enn sin forgjenger. Selv om man i slike sammenhenger ikke må regne i kvantitet, er det i alle fall et faktum at hun har besøkt kirkelivet tre ganger så mye som sin forgjenger

Og hun har "fått stor respekt for alt det gode arbeidet som skjer ute i menighetene – enten det er trosopplæring, kirkevedlikehold, samisk kirkeliv, arbeid for robuste lokale enheter eller diakoni og gudstjenesteutvikling".

Hun har brukt læretiden godt. Etter ett år "berøres jeg som person på en annen måte enn når jeg tar stilling til tariffspørsmål eller bredbåndsutbygging." Og hun er impnert av Trosopplæringskonferansen." Der var det liv og røre og engasjerte folk med visjoner og kreativitet av en annen verden!"
Hun taler klokt og ar ikke munnen for full. Real.

Rigmor Aasrud er en varm tilhenger av folkekirken. Og hun beviser det bl.a. ved å vise til at bevilgningene knyttet til vedlikehold, rehabilitering og oppføring av kirker utgjorde 1,1 milliard kroner i 2002-2005, ble tallet doblet, til nærmere 2,3 milliarder 2006-2009.

Jeg tror ikke Aasrud var den sterkeste pådriveren for å flytte preses til Trondheim – mot Kirkerådets klare holdning. Det var nok Senterpartiet som her fikk en triumf, og så får den enkelte undres over om det var uflytting fra Oslo eller kirkens ve og vel som var avgjørende.

Hun roste engasjementet, gjorde ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre overkjrøingen av kirkens øverste organ – hun tok "til etterretning at vi ikke klarte å komme til full enighet. Nå håper og tror jeg at vi finner fram til en ordning som blir god for kirka, tilsynsområdet og den som utnevnes".

Uten å nevne begrepet kommunesammenslåinger var statsrtåden opptatt av å finne frem til mer robuste enheter i kirkeforvaltningen. Igjen er det folkekirketanken som preger henne når hun konstaterer at fellesrådene i mange små kommuner og har vanskelig for å få endene til å møtes: "På sikt er dette også en trussel mot folkekirka. Vi må i fellesskap klare å finne fram til ordninger som sikrer ei forsvarlig drift av lokalkirka – jeg mener det er behov for fornying på dette området".

Ellers er det bare å si ja og amen til hennes ønske om at det blir enklere å bruke stemmeretten ved kirkevalg: Hun er sannelig ikke alene om å si at "min erfaring var at en måtte være mer enn gjennomsnittlig interessert for å få nok kunnskap ved forrige valg."
Terningkast 5 til statsråden.
'
Noen av hennes kommentarer:
• Folkekirka dør langsomt hvis prestetjenesten ikke fungerer godt. Derfor er jeg glad for at vi har foreslått en bevilgning til økt prestetjeneste neste år.

• Dere i bispedømmeråda være med og ta et aktivt ansvar for at vi har en personalpolitikk for prestene som vi kan være stolte av. Det er helt nødvendig dersom vi skal få effekt av midlene vi har satt av til et mer aktivt rekrutteringsarbeid.

• Vi må unngå flere kirkebranntomter. Det viktige arbeidet med å brannsikre og vedlikeholde kirkene må fortsette. Vi har foreslått å utvide ramma for rentekompensasjonsordninga for kirkebygg med 400 millioner kroner. Slik bidrar staten aktivt til at kommunene kan ivareta sitt ansvar på dette viktige området.

• Vi har foreslått en bevilgning på rundt 72 millioner kroner til kirkevalgene neste år. Det er mye og sier noe om hvor viktig vi meiner at denna reformen er for kirka.

• Vi får på plass en hjemmel for å innhente politiattest ved ansettelser og engasjement av frivillige i Den norske kirke, men det er viktig å huske på at dette tiltaket bare kan være ett av mange for å forhindre overgrep.

• Tros- og livssynspolitikken er ikke bare noe vi skal utrede oss fram til i et statlig utvalg. De utfordringene samfunnet vårt står midt oppe i med hensyn til å bli et godt flerkulturelt samfunn, løses ikke på papir. Måten vi møter og inkluderer nye landsmenn på er avgjørende. Her har kirka viktige bidrag å komme med.

• Lykkes vi ikke med å nå alle barn og unge i kirka med opplæring i kristen tro, vil oppslutninga om kirka gradvis forsvinne. Tilhørighet og engasjement kommer ikke av seg sjøl. Kirka må "legge tunge lecablokker i magen på folk", sa Christine Koht på trosopplæringskonferansen; "byggesteiner som barna tar med seg og lever på resten av livet!" Det er godt sagt.

• Blant annet møter med pilegrimsarbeid, kulturarbeid og fjellpresten i Valdres gjør at jeg håper dere har overskudd til å se på fornying også av kirkas arbeidsmåter. Folks religiøsitet gir seg nye uttrykk, og arbeids- og fritidsmønsteret endrer seg.