Hva med Guds gjerninger i verden?

Det er nødvendig med en gudstjenestereform nå, men i det nye liturgiforslaget finner jeg ikke noen overordnet visjon. Hvorfor feirer vi gudstjeneste?

I urkirken var man klar over hvorfor man feiret gudstjeneste: Det var for å gjøre Guds gjerninger kjent i verden. I alle andre religiøse fellesskap var det betingelser for å delta. Den kristne gudstjeneste hadde ingen betingelser, derfor hadde kirken en utrolig vekst i sine første 300 år. Først omkring år 400 fikk vi skillet mellom katekumenenes gudstjeneste og de troendes gudstjeneste. Ved prøveliturgien i 1889 fikk vi, for første gang, syndsbekjennelsen som innledning til gudstjenesten under den utrykkelige forutsetning at «den kristelige Menigheds Gudstjeneste er ikke efter sitt Væsen Missionsgjerning, men Selvbevidnelse, Selvbefæstelse; den søger ved Gudstjenesten ikke nærmest Vext utad, men Befæstelse innad.»

Legg merke til at her brukes ikke lenger ordet ´høymesse´. Ordet ´høymesse´ eller ´messe´ har jo samme opprinnelse som ´misjon´ som betyr sendelse. Det bildet som brukes i Juleevangeliet om gjeterne på Betlehemsmarken er en fantastisk illustrasjon på hva en gudstjeneste er: Himmelen åpner seg, og de får forkynt evangeliet i kortform, og det utfordrer dem til handling. En annen god illustrasjon på hva en gudstjeneste er, finner vi i Lukasevangeliets 18. kapitel: Fariseeren reiser seg i Tempelet og forteller Gud hvor verdig han er til å komme inn i tempelet, mens tolleren ikke en gang våger å løfte blikket, men han sier: Kyrie eleison (Gud vær meg synder nådig!) Dette er ikke bare en bønn, men en takk, en lovprisning og et svar på det evangelium gjeterne fikk høre: ”I dag er det født dere en frelser!”

Den lokale grunnordning som det står om i prøveliturgien, kan bare tjene til å styrke den indre krets og å fremmedgjøre de som ikke har direkte tilknytning til dette miljøet.

Wirgenes forteller, ganske riktig, at liturgi betyr "folkets gjerninger", men hvorfor skal da den som har ansvaret kalles liturg? Gjennom historien hadde den ansvarlige leder flere betegnelser, fra urkirkens episkopos(tisynsmann) til prekeembetet, som det står om i vår kirkes bekjennelsesskrifter. Presten er jo ordinert til å drive teologiske studier, og til å forette dåp og nattverd på en forsvarlig måte. Både prestens og kirkemusikerens faglige ansvar er redusert.

Jeg finner ikke den overordnede visjon i den nye liturgien. Liturgien skulle jo skape høytid og trygghet for alle som søker kirken! Vi kan i den nye gudstjenestereformen lett ende opp med et godt regissert møte, i stedet for å takke for Guds gjerninger i verden?

Vidar Vik

Pensjonert prest