Tunnelsyn i begge ender

Lenge før ”Vi som elsket Jesus” av Levi Fragell var ute i butikkhyllene startet Hermon forlag arbeidet med å gi ut en motbok. En slik ryggmargsrefleks til selvforsvar får meg til å tenke på fraglenes isolerte grottetilværelse og frykten for alt det som fantes utenfor. Hvor blir det av Onkel reisende Mac, fraglenes nysgjerrige oppdagelsesreisende, som stadig skrev hjem om alle sine observasjoner?

Bred pensel. Riktignok oppleves ikke Fragells brede og generaliserende pensel som en invitasjon til pardans. Om det var de usunne trekkene ved karismatisk kristendom han ville til livs, burde kritikken vært bedre spisset. For å bruke et bilde fra fotballens verden: For å få bukt med voldelige hoologans er det ikke noe sjakktrekk å gå til angrep på alle fotballsupportere. For å oppnå noe må disse spilles på lag med, men fordi Fragell både på og mellom linjene gir inntrykk av at han aller helst skulle vært foruten "fotball", får han heller ikke vekket supporternes iver til å renske opp i egne rekker.  Det er synd, for det er på høy tid.

Selv var jeg tenåring i pinsebevegelsen fire tiår etter Fragell, men kunne allikevel kjenne meg godt igjen i mange av hans skildringer. Det underliggende presset om å tale i tunger for å få være på a-laget, frykten for at Jesus kunne komme og hente alle kristne rett i etterkant av en synd, massesuggesjonen som fikk folk til å gjøre de underligste ting, og mirakelhistorier som ikke så lett lot seg etterprøve.

Tunnelsyn. I forbindelse med Treholt-sakens bevisforfalskningsanklager ble tidligere drapsetterforsker i Oslopolitiet, Asbjørn Rachlew, intervjuet i Søndagsavisen i P2. Rachlew har skrevet doktorgradsavhandling om justisfeil i politiets etterforsking og bruker bevisst termen justisfeil og ikke -mord, nettopp for å understreke at det meste av det som går galt i etterforskingen har med uaktsomhet å gjøre. Det som så ofte skjer, sier Rachlew, er at etterforskerne utvikler tunnelsyn. I det man begynner å forfølge et spor blir man samtidig gradvis blind for det som ikke passer inn. Har man funnet svaret, så vil enhver detalj som underbygger tesen lyse opp på radaren, mens alt som taler for det motsatte passerer usett. Dette fenomenet synes jeg å finne både hos Fragell, og hos kristne som legger stor vekt på tegn og undre.

Prøv åndene. Den karismatiske kristendommen, som jeg fremdeles definerer meg som en del av, praktiserer nådegavene, beskrevet i 1.Kor 12. Tungetalen blir gjerne sett på som selve inngangsporten og Fragell påpeker helt korrekt at dette ofte har resultert i et tungetalepress med fare for egenproduserte snarveier. (Men det at Fragell innrømmer å ha jukset er ikke ensbetydende med at alle jukser). Andre nådegaver som har stått høyt i kurs er gaven til å helbrede, tale kunnskapsord og profetere. Men det er en nådegave det sjelden higes etter: Gaven til å bedømme ånder. I grunnteksten heter det "diakrisis", den samme ordstammen som på norsk har blitt til kritikk og kritisk tenkning. Det er ikke så vanskelig å tenke seg til hvorfor denne nådegaven ikke er like populær. Det finnes ikke noe deilig åndelig kick i å oppdage en falsk profet. Hvem har vel lyst på rollen som festbrems på helbredelsesmøter?

Offentlig selvkritikk. Så lenge bruken av denne nådegaven er så upopulær blant karismatikere, så lenge man vegrer seg for etterprøving, så lenge selvkritikken hviskes, vil kritikken fortsette å komme fra utsiden, gjerne fra avhopperne, og da naturlig nok med full styrke og fet typografi. Jeg vet at det finnes mange karismatikere med en kritisk holdning til det som blir sagt og gjort i egne rekker, og som rett som det er diskuterer tilfeller av usunn teologi og praksis. Det er bare det at de sjelden lar høre fra seg når settingen blir offentlig eller det dreier seg om direkte kommunikasjon med den eller de kritikken faktisk gjelder. Og dermed får avhopperne fortsette å definere dagsorden. Avhoppere som kanskje ble det nettopp fordi det ikke var plass til nådegaven de hadde fått.