Hjelperytter

For noen av oss er Tour de France sommerens viktigste begivenhet. Et spektakulært skue med blodslit, dramatikk, ned- og oppturer, vakre bilder av flott natur og kulturhistorie - og ikke minst målgang og vinnere som feires. Det er bare dette som kan få mange oss til å smette innenfor stuedøra på varme sommerdager.

Troens og kristenlivets TdF er også slik - et slags livslangt høydepunkt, men også med "blodslit" og dramatikk - og opp- og nedturer. Det er vakre opplevelser og øyeblikk - og vi imøteser en målgang der alle som tror er vinnere.

I det "vanlige" TdF er lagene bygget opp om kapteinene, de som har vinnersjanser, og det er flere vinnermuligheter. Alle de andre er hjelperyttere som har én oppgave; å hjelpe kapteinen til best mulig posisjon og resultat. Ligger forholdene til rette for det, får de kanskje lov av lagledelsen til å kjempe om en etappeseier. Det blir i så fall høydepunktet. Ellers gjør de en fenomenal innsats uten å bli lagt spesielt merke til. Den største gleden mange av disse landeveiens riddere kan oppnå er hvis deres kaptien skulle oppnå et bra resultat. Snakk om å glede seg over andres suksess! Hjelperytterne er mine uovertrufne helter.

I troens og kristenlivets TdF er det også slik. Noen er framtredene, mens den store hopen ikke gjør så mye av seg. I menighetslivet er analogien til forannevnte grei nok.

Andre sider av det kristne samfunnet er ikke like vakkert. Det er de selvutnevnte vinnerne, de som har svaret på egne og andres vegne, de som kun aksepterer sin tolkning av skriften og som anser seg vinnere - og overlegen andre alle rede ved start. De har tydligvis ikke evnen til å ta til seg inntrykk under veis i det lange og skiftende løpet - og de bryr seg knapt om hjelperytterne - mest om seg selv. Måtte Gud gi meg rollen som troens hjelprytter. Det holder for meg.