Trekant - og perspektivene Vårt Land glemte

Trekant er et realityprogram

Mange diskuterer "trekant" med utgangspunkt i at dette er en serie som handler om å snakke om seksualitet. Woie har nå prestert å skrive to lange kommentarer uten å tematisere det som burde vært en helt åpenbar "case": nemlig at NRK har laget et realityprogram om sex. Dette bidrar til å privatisere konseptet, vi får bli med inn i sex-livet til noen bestemte personer. Riktignok nevner Woie at programmet er "tabloid", men uanfektet av denne observasjonen fortsetter han å snakke om hvorvidt fenomener som våtsex, oralsex og analsex burde snakkes om offentlig, uten å drøfte måten NRK har valgt å gjøre dette på, nemlig ved hjelp av et realitykonsept.

Fordi dette perspektivet er fraværende diskuterer heller ikke Woie det faktum at NRK har valgt å la programlederne være deltakende observatører. Som Woie skriver: "trekløveret får i oppdrag å skaffe seg informasjon og å lære om ulike former for utøvelse av seksualitet". Dette er fullstendig misvisende! De skal ikke bare skaffe informasjon om, eller lære om, seksualitet. De skal også ut i "felten" å gjøre seksuelle erfaringer, de skal utforske den seksuelle verden. Woie skriver at "når dagen er over oppsummerer de lærdommen i fellesskap". De utveklsinger meninger om god og dårlig sex. For noe tull! De oppsummerer ikke lærdommen, men øver sammen for åpent kamera på det de har lært. Ungdommen har ikke sex, slår Woie fast. Det er rett og slett et definisjonsspørsmål. Er det ikke sex om man puster seg fram til orgasme? Og hva skal man egentlig kalle det når ungdom står iført bare undertøy og "tørrtrener" på ulike sex -stillinger, som de har lært på pornofilminnspilling? For å kunne drøfte dette nytter det ikke bare å spørre om hvorvidt de beholder klærne på eller ikke, slik Woie synes å tro

Åpenhet og åpenhet er to forskjellige ting

Den privatiserte vinklingen som skapes på grunn av programkonseptet, tolkes av Woie som en sunn og nødvendig åpenhet som burde applauderes. Som han skriver: "ungdommene er imponerende åpne". Denne analysen bæres av følgende mantra: vi trenger større åpenhet rundt seksualitet! Underforstått, norske ungdommer forholder seg til egen og andres seksualitet med et underskudd av åpenhet, og dette må det gjøres noe med. Som ungdomsarbeider gjennom mange år, stiller jeg meg sterkt tvilende til denne enkle analysen. Når vi vet hvordan ungdom faktisk legger ut intime detaljer om seg selv på internett, er det faktisk god grunn til å vente med applausen. Mange peker på at ungdom sliter med å ta inn over seg at de befinner seg i det offentlige rom, og at de betrakter blogger og hjemmesider som private arenaer. Hvis man skal følge Woie sin enkle logikk om at den åpenheten som preger Trekant er bra, så burde jo dette være av det gode. Hvem er vel vi voksne, som fortsatt føler på bluferdighet når vår intimitet eksponeres, til å tvinge dagens ungdom inn under vårt åk? Det må da vel være positivt at ungdom har et så avslappet forhold til egen kropp, at de uten problemer viser den for millioner av ukjente mennesker? Det vil jo by på unike mulighet til åpen og utvungen samtale om pupper og lår, ja endog navngitte pupper og lår, både på torg og i bedehus… Hurra!

Woie innrømmer riktig at det finnes grenser, men for å finne de trenger vi åpenhet. Men at åpenhet (les: intimitet) i det offentlige rom, slik trekant legger opp til, er en forutsetning for å lære seg å sette grenser i det private, virker på meg som alt annet enn selvsagt. Hvis ungdom lærer seg til at seksualitet er noe man helt hverdagslig og utvunget skal dele med hele det norske folk, i underholdningsøyemed, hvorfor i alle dager skal de da sette grenser i den private sfære? Hvorfor skal jeg nekte kjæresten min, venninnen min, den hyggelige naboen min, eller den kjekke læreren min som jeg er venn med på facebook, tilgang på den intimitet som jeg har lært at det er sunt å dele med hele det norske folk? Selve programkonsept har som sin forutsetning at intimgrenser er til for å utfordres, at bluferdighet og sjenanse er noe som skal overvinnes i innbitt kamp mot flau knising, og at grenser er noe som skal testes og tøyes. Alt sammen i den hensikt å bli kjent med sin egen seksualitet. Å tro at dette programmet skal kunne gi hjelp til grensesetting rundt egen seksualitet, må være det mest optimistiske profetien vårt land har brakt til torgs på svært lenge.

Men finnes det ikke en verdifull åpenhet? Jo, selvsagt finnes den. Den verdifulle åpenheten som vi burde ønske oss mer av, knytter seg imidlertid neppe til intimitetseksponering i det offentlige rom, men til seksualitet som faktisk ikke er tilgjengelig for alle. Det er først når seksualiteten min ikke er noe som hele det norske folk har tilgang på, at min åpenhet om denne vinner sin store verdi. Denne åpenheten trenger vi i den fortrolige og lekne samtalen mellom to elskende, mellom gode venner som har behov for å snakke om noe som er viktig for dem, når sjelesørgeren møter levd liv på godt og vondt, eller når foreldre skal våge å være voksenpersoner for sine barn. Det er i relasjonene i mitt levde liv, langt utenfor offentlighetens innsyn, der den ekte realityserien pågår, at åpenheten er et verdifullt gode som er verdt å kjempe for. Og det er denne åpenheten som nødvendigvis må gå tapt, om vi mister evnen til å skille mellom det private og det offentlige rom. Da er det ikke lenger noe å være åpen om.

Trekant presenteres som seksualveiledning

NRK har valgt å lage et program som ikke setter fokus på moral, og som ikke forteller deg hvor mange eller hvor få du skal ha sex med. Hvis Woie skulle begynne å dra inn moral i sin anmeldelse, ville ha tilført programmet et fremmedelement, noe som ligger utenfor dets interessefelt. Programmet erklæres dermed implisitt, utrolig nok, for i seg selv å være amoralsk. Den grunnleggende tematikken kan riktignok ikles moral i vår samtale etterpå, hvis vi har interesse av det.

Hvis vi skal følge Woie sin logikk antar jeg at det er mulig å lage tilsvarende undervisnings og underholdningsprogram om løgn, vold og tyveri uten å ta stilling til moralen i det som gjøres. Altså at ungdom plukkes ut til å ljuge, stjele og gi juling, uten at dette underkastes en moralsk diskurs. Dette er tross alt en del av ungdommers virkelighet, og det må vi ganske enkelt forholde oss til. Ja, mer enn det, vi må ta på alvor at ungdom lever i en verden der løgn, tyveri og vold er helt normalt. Vi lærer deg bare hvordan du skal gjøre det, og oppfordrer deg til å prøve deg frem, moralen får man diskutere hjemme etterpå…

Nei, om man ber ungdom gå ut å delta i gitte handlinger, oppfordrer de til og utforske alt fra tantris påkledd gruppesex til porno, for at dette skal være veiledning og undervisning, så forutsettes det implisitt at dette er moralsk uproblematisk. Det hele presenteres jo som en slags seksualundervisning, på hele Norges offisielle felleskanal. Dette gjør at programmet, i motsetning til Paradise Hotel og Hotel Cæsar, gjør mål av seg å formidle noe normativt, et program som skal gi hjelp og veiledning.

Mange vil nok ha ganske lett for å se at hvordan vi snakker til hverandre (løgn eller sannhet), hvordan vi forholder oss til andres eiendom (tyveri) og hvilken respekt vi viser for andres kropp og helse (vold), er moralsk spørsmål. Og mange vil ha tilsvarende vanskelig for å se at det å forvalte sin egen og andres seksualitet, er et moralsk spørsmål. Når vi forvalter seksualitet, forvalter vi hverandre helse, fremtid, følelser, personlighet, kropp og nærhetsbehov. Vi forvalter noen av de dypeste driftene, lengslene, drømmene og gledene i menneskelivet. Vi gir hverandre unike muligheter til å gjøre hverandre godt, og vondt. Vi forvalter muligheten for nytt liv, men også for død og sykdom. Ja, vi forvalter faktisk samfunnets og menneskehetens fortsatte eksistens. Om det er noe mellommenneskelig spørsmål under solen som er både døds og livsviktig, så er det sex. Og om det er noe område av vårt liv som aldri kan isoleres i noe amoralsk vakuum, og behandles som noe rent teknisk, så er det vår seksualitet. Hvis ikke det å ha sex er et moralsk spørsmål, hvilke handlinger er da verdt å underkaste moralsk diskurs?

Avsluttende bemerkninger

Jeg tar ikke her stilling til om trekant burde ha vært vist i sin nåværende form på TV. Videre er det helt sikkert mulig å bruke denne serien til å snakke fornuftig om sex, uavhengig om man mener programmet. Men da må vi altså forstå hva slags program det er snakk om, og hvilken tematikk som må behandles. Hvis vi blir enige om at dette er et program som ikke bare handler om å snakke om sex, men om å gjøre seksuelle erfaringer, er vi litt lenger på vei. Hvis vi blir enige om at intimitet i det offentlige rom ikke nødvendigvis er noe ungdom har underskudd på, tror jeg vi er nærmere virkeligheten. Og om vi innser at det ikke er mulig å lage et veiledningsprogram, som ber deg om å gjøre visse ting, men som ikke tar stilling til om de handlingene det oppfordres til er moralsk legitime eller ikke, ja da er det virkelig håp for samtalen.