Morten Andreas Horn

75    2827

Aktiv dødshjelp = abort?

I debatten om aktiv dødshjelp møter vi ofte påstanden om at aktiv dødshjelp etisk sett er likestilt med provosert abort.

Publisert: 5. nov 2010 / 34 visninger.

Dette ble tatt opp av Rune Holt i en annen tråd om aktiv dødshjelp, men jeg synes det fortjener en separat diskusjon.

Det eksisterer en underlig allianse her, mellom kristne dødshjelpsmotstandere av "pro life"-typen, og sekulære dødshjelpstilhengere: Begge insisterer på at aktiv dødshjelp og provosert abort er likestilt, etisk sett. For de kristne innebærer det at siden abort er etisk galt, er også aktiv dødshjelp galt. For de sekulære er det omvendt: siden de støtter retten til selvbestemt abort, støtter de også retten til "selvbestemt død". Rent taktisk synes jeg det er uklokt at dødshjelpsmotstandere gjør denne koblingen - for i befolkningen er det jo et stort flertall som er for selvbestemt abort, og jeg tror mange av disse bevisst eller ubevisst overfører samme holdning til dødshjelpsspørsmålet.

Men det er én viktig gruppe som ikke gjør denne koblingen: nemlig legene, vi som står i sentrum for denne etiske avveiningen (ja, faktisk, jeg skjønner det kan provosere, men dersom jeg velger å ta livet av deg, så er det jeg som må møte den etiske utfordringen, selv om det er du som får kjenne konsekvensene av mitt valg på kroppen. Jeg synes dette er verd å understreke - for det er jo nettopp legenes atferd som i første rekke skal reguleres av dødshjelps- og abortlovgivning. Jeg kan aldri tenke meg et samfunn der det blir forbudt å tenke på, ønske seg eller spørre pent om å få utført aktiv dødshjelp eller abort.).

Altså legene: I vår yrkesgruppe er det et stort flertall som mener at provosert, selvbestemt abort bør være tillatt, mens et tilsvarende flertall mener at aktiv dødshjelp ikke bør legaliseres. Denne forskjellen synes jeg burde vekke ettertanke: Hvis det var slik at dette var etisk likestilte handlinger - hvorfor skulle de som i første rekke skal utføre handlingene vurdere dem så forskjellig? De som mener veldig sterkt om dette burde tenke over hva som teller mest - kartet (deres egne teoretiske overlegninger) eller terrenget (de faktiske handlingene og holdningene hos de som berøres).

Mange mener at dette skyldes manglende evne til konsekvens og etisk tenkning hos legene. Dem om det - jeg synes det er litt drøyt å beskylde hele yrkesgrupper for manglende etikk. Hvor mye diskuterer bussjåførene, eller kjøpmennene, eller arkitektene, etikk? For min egen del er det i hvert fall ikke mangel på konsekvens, snare tvert imot, og jeg vil forklare dette her.

La oss starte med en grunnleggende forskjell: Ved aktiv dødshjelp ber et menneske om legens hjelp til å dø. Ved provosert abort ber en kvinne om legens hjelp til å "ta livet av" fosteret i magen hennes. Ved aktiv dødshjelp vil pasienten dø, forsvinne fra denne verden. Ved provosert abort vil den som retter forespørselen leve videre, i "beste velgående" (eller i hvert fall bedre enn hun ville hatt det om handlingen ikke ble utført, slik må vi tro at abortsøkeren tenker). Skulle man tenke veldig "prinsipielt" her (da fjernen man seg jo lett fra det jordnære og over mot skrivebordsfantaseringen) er det faktisk flere likhetstrekk mellom provosert abort og det å hjelpe staten med å gjennomføre henrettelser: I begge tilfeller hjelper man noen med å terminere en uønsket eksistens, mens den man hjalp lever videre. Denne forskjellen mellom provosert abort og aktiv dødshjelp synes jeg er nok til at vi bør prøve å diskutere disse problemstillingene atskilt.

Men jeg innser at mange ikke er fornøyd, fordi de ser det som et kjernepunkt at leger noen ganger "tar liv", så hvis de kan gjøre det ved abort, hvorfor ikke da ved aktiv dødshjelp? Her må det være en inkonsekvens, sier de.

Vel, nei: Poenget er at jeg (og antagelig ikke du, egentlig) anser et foster i 1. trimester (fram til uke 12, den perioden der selvbestemt provosert abort er tillatt i dag) som et fullverdig menneskeliv. Jeg anser det ikke som "drap" å utføre en abort (riktignok noe jeg ikke har vært med på siden turnustjenesten), mens det uomtvistelig er å "drepe" å gi dem en dødbringende injeksjon ved eutanasi.

Det er ikke vanskelig å skjønne de "kristnes" (jeg vet ikke helt hvor utbredt denne tanken er blant kristne, men dere skjønner hva jeg mener) tanke om at "livet starter ved unnfangelsen". Jeg er også enig i at det er noe fantastisk i at sæd- og eggcelle kan smelte sammen og skape liv, der det før ikke var noe (jeg har selv to barn, som jeg anser som levene mirakler). Men de som hevder at det befruktede egg er et fullverdig menneske med "fulle rettigheter", gjør seg virkelig skyldig i inkonsekvens. Se bare:

- Flertallet (litt tynn is her, det var dette jeg lærte i studietiden) av befruktede egg går til grunne. Enten som en "forsinket menstruasjon", eller som spontanaborter i 1. trimester. Men ingen foreldre, heller ikke kristne, behandler en spontanabort i 1. trimester som om det skulle være likeverdig med å miste et ekte, levende barn. Eller for den saks skyld å miste et barn i 6. svangerskapsmåned.

- Dersom fosteret i 1. trimester skulle hatt fulle menneskerettigheter og krav på vår beskyttelse - hvordan kan vi da tillate alle de farer som fostere utsettes for i dette trimesteret? Det unnfanges hele tiden fostere av uvitende mødre, som fortsetter å utsette fosteret i magen sin for alkohold, andre miljøgifter og farlige aktiviteter, både før de erkjenner graviditeten og dels også etter. Det er jo i denne fasen av fosterlivet at fosteret er særlig sårbart mtp. misdannelser (teratogene effekter). Skulle man vært konsekvente her, burde man f.eks. forlangt at alle kvinner i fertil alder som ville nyte alkohol måtte benytte sikker prevensjon (P-pille eller spiral) og graviteste seg før hver fest. Kari Traa hoppet i fallskjerm - burde hun vært politianmeldt på barnets vegne? 

- Noen ganger oppstår komplikasjoner der man ikke kan redde både moren og fosteret. Jeg kjenner ikke til tilfeller der man bevisst velger å ofre moren slik at barnet kan reddes (selv om det sikkert forekommer tilfeller, f.eks. med en kreftsyk, gravid kvinne som velger å avstå fra cellegiftbehandling slik at barnet kan fødes - men da tviler jeg på at det dreier seg om behandling som kunne kurere henne. Svært ofte har cellegiftbehandling bare en livsforlengende effekt). Dersom fosteret var "et menneske" - burde man ikke da heller satse på et pur ungt, livskraftig "menneske" (altså fosteret) som hadde hele livet foran seg, heller enn en kvinne som allerede hadde levd et halvt liv eller så, og som kanskje hadde andre sykdommer som begrenset leveutsiktene? Men slik tenker vi ikke. Vi må naturligvis respektere kvinnen dersom hun selv velger døden for at fosteret hennes skal bli født og leve. Men som helsearbeidere og som samfunn er ikke dette et offer vi forventer eller pålegger den gravide.

- Det er åpenbart vanskeligere å miste et barn som nærmer seg termin, samtidig som det for meg er klart at et barns "verdi" øker jo nærmere det er å være født. Dette henger dels sammen med barnets evne til å eksistere på egen hånd. Et foster i 1. trimester (fram til uke 12) har ingen mulighet til å eksistere på egen hånd, det vokser inni og sammen med morens eget vev (fremtiden vil vise om det noen gang blir mulig å avle opp friske barn i en helt kunstig livmor, da blir det jo interessante etiske utfordringer...). Ikke nok med det: Et foster i 1. trimester har overhodet ingen evne til å kommunisere med, eller bli erkjent av, omverdenen - annet gjennom apparatur som ultralyd. Kvinnen kan ikke en gang merke at hun har fosteret i magen, annet enn gjennom de fysiologiske effektene på kroppen. Kjenner hun et spark er det antagelig tarmgass. Kan man si at noen eksisterer, når de ikke kan erkjennes annet enn gjennom en ultralydskjerm?

- "Pro life"-tilhengere gjør ofte stort nummer av filmer og studier av fostere, som viser motorisk aktivitet og hjerneaktivitet, og mener at dette viser at det er et lite menneske der inne. Men denne hjerneaktiviteten er på et ekstremt enkelt nivå, og kan ikke sammenligne seg med den levende mennesker frambyr. Uten å være noen fosterlivs-ekspert, ville jeg anslå at hjerneaktiviteten til et menneskefoster i uke 12 neppe er større enn den man ser hos vanlige husdyr. Selv hos nyfødte, levendefødte menneskebarn er hjerneaktiviteten svært enkel og uferdig, hjernen ikke fullt utviklet. Det er etter mitt syn ingen biologiske argumenter for å hevde at "livet" starter akkurat der eller der.

Mitt eget syn er at menneskelivet, og menneskeverdet, er noe som kommer til gradvis gjennom svangerskapet. Selv synes jeg det er naturlig å si at et "menneske" er noe som er født og lever og er fysisk atskilt fra de andre menneskene (siamesiske tvillinger blir en svimlende utfordring der - men som humanetiker gjør det meg ingen ting at det finnes unntakstilfeller som jeg ikke klarer å svare på. Det blir for vanskelig, og det er greit. Det er dette som ligger i uttrykket "ærlighet ved erkjennelsens grense"). Et foster i 1. trimester er åpenbart ikke et "menneske", slik jeg ser det, selv om det har anlegg for å vokse og bli til et menneske. Det er anderledes med et foster i 6. måned - og derfor er jeg glad for at vi har helt andre og strengere regler for å avbryte svangerskap som er kommet så langt. Nå som vi kan "redde" fostere ned mot uke 22 (det er jo omdiskutert hvor snille vi er som gjør det) slik at de teoretisk kan leve selvstendige tilværelser, skjønner jeg veldig godt at det blir feil om kvinnen, helt på egen hånd, skulle kunne bestille abort midtveis i svangerskapet.

Dette er hele poenget, når jeg skiller mellom aktiv dødshjelp og provosert abort i 1. trimester: Jeg ser det ikke slik at abort handler om å "ta liv", i hvert fall ikke å ta et menneskeliv. Mens det er hele essensen ved det å gi aktiv dødshjelp.

Abortmotstanderne har bestemt seg for at "livet starter ved unnfangelsen", og dermed plasserer de seg i en rekke umulige situasjoner: F.eks. at de kan føle det vanskelig å godta abort etter voldtekt (jada, jeg vet at de fleste godtar dette, men tenk at det i det hele tatt kan finnes folk som mener en kvinne bør føre fram barnet til sin voldtektsmann!). Og de forholder seg inkonsekvent til fosterets egenverdi - det behandles som et fullverdig menneske egentlig kun når spørsmålet om abort kommer opp - ikke i andre situasjoner der det forsvarløse menneskelivet kunne trenge vår beskyttelse. Alt dette fordi de - helt vilkårlig - har bestemt seg for at livet startet ved unnfangelsen. Hadde valgt det minst like naturlige tidspunktet - fødselen - hadde vi vært spart for alt dette bryet. Og vi kunne likevel ført en restriktiv abortpolitikk, fordi provosert abort tross alt er et medisinsk inngrep, et helsetilbud, der vi som samfunn og helsevesen har lov til å mene noe om indikasjonsstilling og når i svangerskapet det skal tilbys.

Selv setter jeg grensen for når et menneske opppnår fullt menneskeverd ved fødselen - og så beholder mennesket sin fulle verdi uavkortet gjennom hele livet, uavhengig av fysiske og psykiske handikap, avhengig av andre, demens og sykdom. Menneskefosteret mener jeg har en gradvis økende verdi, fra null til hundre for å si det slik, og jeg er komfortabel med at det eksisterer en gråsone etterhvert som fosteret vokser til.

Dette ble et meget langt innlegg om et komplisert spørsmål - jeg håper Rune Holt og andre forstår at jeg ikke ønsket å blande dette opp i debatten om aktiv dødshjelp. For meg er den en grunnleggende forskjell mellom å ta et menneskeliv (aktiv dødshjelp) og det å fjerne et foster som er i en mellomstilling, ikke bare en celleklump, men heller ikke et fullverdig menneske.

Avslutningsvis: Det kan likevel godt gjennomføres resonnementer som det for aktiv dødshjelp, om forholdet mellom lovregulering og private, etiske avveielser. Og ikke minst: Debatten om "slippery slope" - utglidning - kan meget vel føres for abortspørsmålet. F.eks. ser vi dag en kombinasjon av to utviklinger: Det blir stadig lettere å påvise feil ved fosteret, helt ned i uke 11 eller så, samtidig som det kommer krav om å utvide vinduet for selvbestemt abort til uke 16. Dette åpner for at framtidens kvinner kan velge abort, ikke utfra hva som er "bra for dem", men fordi de ikke er "fornøyd med fosteret sitt". Beklager litt sleivete formuleringer her på tampen - jeg ønsker bare å vise at selv en aborttilhenger innser at også abort byr på etiske utfordringer.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Jon Ivar Tønnesen

6 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.

Selv setter jeg grensen for når et menneske opppnår fullt menneskeverd ved fødselen - og så beholder mennesket sin fulle verdi uavkortet gjennom hele livet, uavhengig av fysiske og psykiske handikap, avhengig av andre, demens og sykdom. Menneskefosteret mener jeg har en gradvis økende verdi, fra null til hundre for å si det slik, og jeg er komfortabel med at det eksisterer en gråsone etterhvert som fosteret vokser til.

Takk for et tankevekkende innlegg. Jeg ser poenget ditt med å skille mellom abort og aktiv dødshjelp. Jeg er nok ikke helt enig med deg når det gjelder abort, men får se om jeg greier å formulere noe bra etter hvert. Hadde vært spennende om noen hadde tatt tak i denne debatten, om den da ikke har vært tatt før...

Svar
Kommentar #2

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Hei Jon Ivar, takk for din kommentar!

Det jeg ville få fram var altså at det er en forskjell mellom aktiv dødshjelp og abort. Aktiv dødshjelp innebærer at man tar livet av et menneske, altså det vi i dagligtale kaller "drap". Det man "terminerer" ved en provosert abort i 1. trimester er etter mitt syn ikke et fullverdig menneske, og jeg er usikker på om det i det hele tatt kan kalles en selvstendig eksistens.

Det har riktignok en annen genetisk sammensetning enn moren som det vokser inne i, men hvis man skal være helt prinsipiell her (eller prinsipialistisk, slik jeg føler mange blir i slike diskusjoner) så har faktisk også svært mange kreftsvulster en annen genetikk enn organismen de vokser inne i. Men det er jo litt rart å diskutere menneskeverd utfra molekylærgenetiske kunnskaper, jeg synes ikke det er nyttig. Rent fysisk vokser fosteret - i denne fasen - innvevd i morens vev og med en overgang mellom foster og mor som man trenger mikroskop for å se. Jeg synes det er like relevant å se fosteret, i denne fasen, som en litt særegen "utvekst" på morens kropp. Det vil si - dersom vi virkelig skal bruke tiden på å forsøke å lage en etikk som krever at vi besitter moderne medisinsk vitenskap. Jeg føler selv at dette bare bidrar til å illustrere mitt poeng: Nemlig at statusen til et foster i 1. trimester er en gråsone.

Da må vi enten (slik jeg gjør) akseptere denne gråsonen, eller (slik mange abortmotstandere synes å gjøre) bestemme oss for et punkt der menneskeverdet oppstår. Men for meg virker det helt vilkårlig at det skal settes nettopp ved unnfangelsen - det ville være like naturlig å sette grensen et annet sted, f.eks. ved fødselen. Jeg kjenner ikke Bibelen godt nok - men står det der eksplisitt at menneskeverdet starter ved unnfangelsen?

Dette at man (etter mitt syn: på eget initiativ og med tynn begrunnelse) å definere at menneskelivet og -verdet starter ved unnfangelsen fører til mange problemer (bl.a. at abort blir "fosterdrap", og abortleger "drapsmenn"), og samtidig mener jeg altså at man ikke er konsekvent her: at det er kun når abort debatteres at man vier det 11 uker gamle fosteret denne æren. Dersom det var et "liv", burde man ikke da f.eks. gravlegge svangerskapsprodukter fra spontanaborter i vigslet jord? Jeg synes selv det høres useriøst og flåsete ut - men det er altså ikke jeg som hevder at et 11 uker gammelt foster er et fullverdig menneskeliv.

Svar
Kommentar #3

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Etiske problemer ved abort

Publisert over 6 år siden

Jeg har også lyst til å utheve at man ikke trenger å se på abort som "fosterdrap", trenger ikke gi fosteret i 1. trimester status som "menneskeliv", for å se etiske utfordringer og betenkeligheter ved abort, eller ved den norske abortloven.

Historier fra bl.a. Sovjet-samfunnet, der man fikk inntrykk av at provosert abort ble brukt nesten som prevensjonsmetode, virker rystende på oss. Også i Norge later det til at det i noen miljøer og aldersgrupper benyttes abort så hyppig at det vekker bekymring. Spørsmål om hva det gjør med en kvinne, rent emosjonelt, at hun så mange ganger (jeg vet ærlig talt ikke hvor vanlig det er med multiple aborter hos én og samme kvinne, men dette er det sikkert noen som har tall på) starter og så avbryter et svangerskap. Fysiologiske konsekvenser, både de hormonelle på kroppen hennes, og de mekaniske i livmoren. Helsevesenets ressursbruk. Helsearbeidernes egne emosjonelle reaksjoner. Det er nok av grunner her til at man gjerne kan se kritisk på abortspørsmålet - selv uten å definere det som "fosterdrap". Jeg synes det blir ekstra interessant dersom provosert abort - også godt uti 1. termin - blir så "hverdagslig" at det kan ordnes med en pille og uten at man trenger sykehusinnleggelse.

"Slippery slope"-problematikken er også høyst aktuell: Når vi lever i et samfunn der "alle" er vant med at leger avbryter svangerskap av gode og mindre grunner, hva skjer med vår beredskap dersom leger begynner å fjerne fostere av direkte dårlige grunner? Kan det tenkes at dagens frie tilgang til og store utbredelse av selvbestemt, provosert abort gjør oss slappere og mer åpne for å godta at man i framtiden vil gå mer aggressivt til verks for å fjerne "uønskede" fostere, fostere med lyter som ikke burde kvalifisere for abort, eller fostere som rett og slett ikke er "bra nok" for våre (høye) standarder?

Det er nøyaktig den samme problematikken jeg ser i forholdet til aktiv dødshjelp - og det er derfor jeg tror at Nederland ligger dårlig an når de, i likhet med oss, vil merke det økende gapet mellom behov og ressurser i et helsevesen med stadig flere pleie- og omsorgstrengende, og stadig færre "varme hender" til å gi omsorgen. Så her er det faktisk en viktig parallell mellom abort- og dødshjelpsspørsmålet.

Det jeg selv synes er mest problematisk ift. selvbestemt abort, er de økte mulighetene for fosterdiagnostikk tidlig i svangerskapet. "Før" syntes jeg det var ganske greit: Da valgte kvinnen abort nærmest utelukkende av hensyn til seg selv. For å si det litt karikert - dersom det ikke "passet" for henne å få et barn, kunne hun be om abort. Barnets egenskaper var helt uinteressant - for det kunne hun ikke vite noe om. Det kunne vært en kommende nobelprisvinner, men det spilte ingen rolle, for hun kunne ikke vite det, og svangerskapet kræsjet med en planlagt reise jorden rundt. For eksempel. Denne formen for abort synes jeg er helt OK, eller rettere sagt: Den kan (som jeg nevnte ovenfor) være problematisk, men først og fremst som et problem for kvinnen selv. Det ligger ikke noe "utvelgelsessamfunn" i en slik abortpraksis - fordi det som styrer valget ikke er fosterets egenskaper, men morens sosiale, medisinske og psykologiske situasjon.

Men idag er dette i ferd med å endres: Nå kan man ved ultralyd påvise Downs syndrom alt i 1. trimester - det kan godt være at andre misdannelser og handicap også vil kunne påvises svært tidlig med framtidig kunnskap og teknologi. Samtidig er det snakk om å strekke rommet for selvbestemt abort til uke 16. Da vil vi økende grad oppleve at kvinner kan velge bort fostere som de synes ikke er bra nok - altså et sant seleksjonssamfunn.

Dette er vel en velkjent diskusjon, som jeg bare skal komme kort innpå: Det virker ofte litt rart å påstå at det ville være et stort tap for oss som samfunn om vi fikk noen færre medmennesker med alvorlige medfødte misdannelser. Mange har vanskelig for å forstå at det skulle være et problem dersom det ble færre personer med Downs syndrom blant oss. Et komplisert argument er dette: Forekomsten av personer med alvorlige handicap blant oss gjør i seg selv at toleransen for å ha et helseproblem blir større, blant oss som er friskere. Dersom vi "luket" ut alle de med de mest alvorlige sykdommene, så ville plutselig vi som bare hadde en liten "skavank" være de sykeste, vi ville plutselig bli det "svakeste leddet i kjeden". Men mange vil protestere mot at vi skal "holde oss med" alvorlig syke individer bare for å gjøre det greiere for oss andre å leve med våre mindre alvorlige helseproblemer.

Det viktigste er likevel: Ingen screening-strategi vil kunne fange opp alle misdannelser eller avvik, så det vil stadig komme til barn med slike avvik selv i et seleksjonssamfunn. Hvordan vil de oppleve det, å leve i et samfunn der man egentlig hadde ønsket å de var oppdaget og fjernet ved abort? Et slikt samfunn ville også skape en vanskelig situasjon for de som ikke ønsket den mest radikale løsningen: Dersom et foreldrepar ville ønske å beholde et barn med en misdannelse, eller dersom de valgte å ikke undersøke om barnet var misdannet, ville samfunnet med en viss rett kunne si: Ålreit, det er deres valg. Men da kan dere ikke forvente at vi skal være med å betale. Dere hadde muligheten til å skaffe dere et friskt barn, slik som oss andre. Vi kan ikke ta ansvaret for deres personlige valg og moralske anfektelser.

Jeg, som er tilhenger av selvbestemt provosert abort tidlig i svangerskapet, opplever altså at dette er i ferd med å bli atskillig mer komplisert pga. de medisinske nyvinninger - og kanskje også pga. en slippery slope-effekt som bl.a. gir press for å utvide abortgrensen til uke 16.

Svar

Siste innlegg

Trenger Gud og troen forsvar?
av
Magne Kongshaug
rundt 5 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 15 timer siden / 230 visninger
1 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 19 timer siden / 507 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 19 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 22 timer siden / 209 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 147 visninger
1 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Trenger Gud og troen forsvar?
av
Magne Kongshaug
rundt 5 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 15 timer siden / 230 visninger
1 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 19 timer siden / 507 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 19 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 22 timer siden / 209 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 147 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
7 minutter siden / 2640 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
12 minutter siden / 2640 visninger
Haakon Omejer Sørlie kommenterte på
Politikk og verdier
rundt 1 time siden / 233 visninger
Rune Holt kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 2 timer siden / 2640 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2640 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Boken er alltid bedre
rundt 3 timer siden / 230 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2640 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 4 timer siden / 2640 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
For sent å straffe når befruktningen er skjedd
rundt 4 timer siden / 231 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Politikk og verdier
rundt 6 timer siden / 233 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 6 timer siden / 2640 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
For sent å straffe når befruktningen er skjedd
rundt 6 timer siden / 231 visninger
Les flere