Verdidebatt

Min tro

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er etterlyst en presisering av min kristentro, og her kommer den:

Det er ikke så lenge siden jeg igjen klistret merkelappen "kristen" på meg selv igjen, og det var en lettelse. Endelig hjemme. Samtidig er det mye som er uvant. Det er lenge siden sist jeg oppholdt med med andre kristne, som en kristen, og jeg ser nå hvor stort mangfold denne religionen rommer - så mange forskjellige oppfatninger av hvem og hva Jesus var, hva frelse er, hva som er rett og galt og så videre.

Jeg var nitten da jeg mente jeg ikke kunne være kristen lenger. I min iver etter å kjenne Jesus bedre, leste jeg en rekke bøker om han, og etter hvert kunne jeg så mye at det ikke lenger virket sannsynlig eller troverdig at han var noe mer en Guds sønn enn det alle andre er. Som så mange før meg stilte jeg spørsmålstegn ved hvorfor min allmektige og gode Gud så det nødvendig å sende sin egen sønn ned til oss for å dø på en heller grufull måte. Og det var vondt. Jeg sørget over tapet av religionen min, for nå hadde jo Jesus virkelig dødd - uten å gjenoppstå.

Allerede før jeg brøt med kristendommen var jeg på leting etter et trossamfunn å høre hjemme i. Da var det jo blant kristne meningheter, men etter dette bruddet  som nittenåring, ble vadedammen mye større. Jeg levde som jøde over en periode, og jeg fordypet meg i buddhisme og taoisme, men jeg fant ikke det jeg lette etter - det var hele tiden noe som ikke stemte. Det var først i vår at min oppmerksomhet for alvor begynte å styres tilbake til kristendommen,  og jeg tenkte at det kanskje kunne være plass til meg innenfor kristendommens rammer likevel.

Men hva innebærer det, kan man spørre? Hva er mitt syn på Jesus?

Den Jesus det skrives om er både mannen (Josva) og frelseren (Kristus). Mannen var mystikeren og læreren som viste oss frelsen, han viste oss Kristus. Kristus er det av Gud i alle. Kristus er Sønnen som fødes av Faderen i oss alle. Den hellige ånd er Guds nåde som virker i oss gjennom Kristus. Frelsen er å erkjenne det av Gud som bor i oss selv, og dermed også i alle andre, og ut fra den erkjennelsen leve med Gud. For å nå Frelsen må vi dø, og gjenoppstå, men da i billedlig forstand - vårt ego dør, og det vil for de fleste av oss oppleves som pinefullt i en periode. Jeg er ganske åpenbart inspirert av Meister Eckhart, og mener at Frelsen er en veiløs vei.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt