Verdidebatt

Er aktiv dødshjelp etisk riktig?

Sentralt i ordskiftet om aktiv dødshjelp står spørsmålet om hvorvidt det kan være etisk riktig å ta livet av eller hjelpe til selvmord et menneske som finner livet uutholdelig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er særlig to standpunkter som står mot hverandre:

A. Nei, aktiv dødshjelp er aldri etisk riktig, ikke under noen omstendigheter.

B. Ja, aktiv dødshjelp kan være etisk riktig, i noen ekstreme unntakstilfeller.

Det første synet hører vi særlig fra "pro life"-siden, typisk kristne organisasjoner. Det andre synet er det som oftest framføres av dødshjelpstilhengere når de opptrer i debatter og avisinnlegg.

Men det er viktig å huske at det er minst to andre mulige svar på dette spørsmålet:

C. Ja, aktiv dødshjelp er som regel etisk riktig, men det finnes unntakstilfeller der det ville være galt.

D. Ja, aktiv dødshjelp er alltid etisk riktig, uten unntak.

Det er nesten ingen som åpent vil fremme standpunkt D i offentlig debatt - selv dødshjelpstilhengerne vil da riste på hodet og si at selvfølgelig skal dette gjelde kun for noen helt spesielle tilfeller. Men samtidig er det svært mange, både debattanter og vanlige folk, som ytrer at det må være en menneskerett å bestemme over sitt eget liv og sin egen død - og det å få hjelp til å dø på en "human" og "verdig" måte når man ønsker det. Riktignok har menneskerettsargumentet blitt grundig imøtegått særlig gjennom Strasbourg-domstolens dom i saken til Diane Pretty, men det dukker stadig opp i diskusjonen. Dette er et type D-argument. Dersom aktiv dødshjelp er en menneskerett må det gjelde oss alle, uten unntak eller kriterier. Det kan ikke gjøres unntak fra menneskerettighetene, de er ikke noe vi må kvalifisere oss til.

"Folk flest" har, ifølge spørreundersøkelser, et positivt syn på aktiv dødshjelp og mener det burde være noe man kunne få hvis man trengte det. Omlag 70% av befolkningen, tvers over de vestlige land, har en slik innstilling. Samtidig vil de aller fleste innse at det finnes noen tilfeller der aktiv dødshjelp helt klart ville være feil, f.eks. der pasienten ikke er syk overhodet, eller der pasienten er utsatt for et åpenbart press om å ta sitt liv. Men "folk flest" ser ut til å være opptatt av at dette er en mulighet de selv bør ha, om de trenger det. Selv om de aksepterer at det finnes unntakstilfeller som ikke bør få, så er de lite innstilt på å ekskludere seg selv fra denne muligheten. Jeg mener at "folk flest" faktisk inntar en type C-posisjon, selv om de neppe vil innrømme det.

Dødshjelpstilhengerne argumenterer oftest med at aktiv dødshjelp bare skal gjelde noen få, ekstreme tilfeller, altså et type B-argument. Men de er lite villige til å sette opp kriterier som vil gi en effektiv og holdbar avgrensning av hvem som skal få ja og hvem som skal få nei på sin forespørsel om aktiv dødshjelp. Det de i praksis foreslår ligger altså nærmere en type C-posisjon. Men fordi dette innebærer en diskriminering av de få som nektes den rettigheten de fleste andre får, er jeg ganske sikker på at dette med tiden og i praksis vil gli over mot type D - at alle skal ha rett til dødshjelp. Det er også trenden vi ser i Nederland (som har verdens mest omfattende erfaring med aksept for aktiv dødshjelp) - at kriteriene for å få aktiv dødshjelp blir stadig videre ettersom befolkningen venner seg til at dette er en del av helsevesenets tilbud.

Selv har jeg ikke særlig sansen for type A-argumentet, det som ofte hevdes fra kristne debattanter. Det er en grunnleggende menneskelig erkjennelse at "ingen regel uten unntak", så hvorfor skulle man ikke kunne tenke seg unntak fra regelen om at leger ikke skal hjelpe pasienter til å begå selvmord? (For å kverulere med meg selv: Det kunne jo være at nettopp dette var et unntak fra regelen om "ingen regel uten unntak"...). Den absolutismen som type A-argumentet innebærer er i hvert fall vanskelig å godta for meg som rasjonalist og humanetiker.

Hvor står jeg så selv i dette spørsmålet? Paradoksalt står jeg nærmest type B-argumentet: Jeg tenker at det helt sikkert kan oppstå situasjoner der aktiv dødshjelp kunne framstå som om ikke etisk riktig, så i hvert fall det minste av to onder. Betyr det da at jeg støtter arbeidet til f.eks. Foreningen Retten til en verdig død, og Fremskrittspartiet, som ønsker å legalisere aktiv dødshjelp i Norge?

Nei. Her er det en utbredt misforståelse: Det vi drøfter i Norge er ikke hvorvidt aktiv dødshjelp er etisk riktig eller ei. "Etisk riktig" er (etter mitt syn) noe som først og fremst handler om den enkeltes handlinger og valg, det er personlig spørsmål. Alle mennesker har sin egen etikk - selv dogmatiske og bibeltro kristne vil løse en identisk problemstilling litt forskjellig, farget av sine individuelle forutsetninger og erfaringer.

Det vi diskuterer i Norge er hvorvidt aktiv dødshjelp skal legaliseres eller ei. Det er mye som er legalt i Norge, som noen mener er etisk galt (å lyve om utroskap, f.eks.). Det er mye som er illegalt, som mange mener er etisk akseptabelt (å utføre vennetjenester og svart arbeid, f.eks.). For aktiv dødshjelp er spørsmålet: Kan dette legaliseres på en måte som fyller kravene til en god lov? At loven er rettferdig, at det framgår tydelig hvem loven omfatter, at loven ikke vil skade noen eller utsette noen for risiko, at loven ikke vil føre til uønsket glidning i samfunnets verdier.

Mitt eget, private syn på om aktiv dødshjelp kan være etisk riktig i noen situasjoner er irrelevant i forhold til lovgivningen. Dersom jeg havner i en slik situasjon vil jeg måtte velge om jeg skal følge min egen etikk eller lovens bokstav, slik jeg må i mange andre situasjoner. Vi kan anta (basert på en stor spørreundersøkelse fra 2002) at det finnes omlag 100-200 norske leger som i løpet av de siste 20-40 år har gitt aktiv dødshjelp, samtidig som kun 2 tilfeller har blitt påtalt av myndighetene - og i begge tilfellene (Husebø og Sandsdalen) var det legen selv som fortalte om hva han hadde gjort. De andre legene har altså gjort sine valg utfra sin egen etiske vurdering, upåvirket av lovteksten.

Det kan være spennende å diskutere etiske problemstillinger som dette med aktiv dødshjelp - "hva ville du gjort hvis...". Svarene vil kunne fordele seg på A, B, C eller D - eller andre svaralternativer. De fleste vil nok tenke at det av og til må kunne være greit med aktiv dødshjelp. Men vi må skille denne tankeleken fra den konkrete diskusjonen om utformingen av en lovtekst, og kravene den stiller til rettferdighet, avgrensbarhet og forsvarlighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt