Morten Andreas Horn

75    2827

Er aktiv dødshjelp etisk riktig?

Sentralt i ordskiftet om aktiv dødshjelp står spørsmålet om hvorvidt det kan være etisk riktig å ta livet av eller hjelpe til selvmord et menneske som finner livet uutholdelig.

Publisert: 4. nov 2010 / 551 visninger.

Det er særlig to standpunkter som står mot hverandre:

A. Nei, aktiv dødshjelp er aldri etisk riktig, ikke under noen omstendigheter.

B. Ja, aktiv dødshjelp kan være etisk riktig, i noen ekstreme unntakstilfeller.

Det første synet hører vi særlig fra "pro life"-siden, typisk kristne organisasjoner. Det andre synet er det som oftest framføres av dødshjelpstilhengere når de opptrer i debatter og avisinnlegg.

Men det er viktig å huske at det er minst to andre mulige svar på dette spørsmålet:

C. Ja, aktiv dødshjelp er som regel etisk riktig, men det finnes unntakstilfeller der det ville være galt.

D. Ja, aktiv dødshjelp er alltid etisk riktig, uten unntak.

Det er nesten ingen som åpent vil fremme standpunkt D i offentlig debatt - selv dødshjelpstilhengerne vil da riste på hodet og si at selvfølgelig skal dette gjelde kun for noen helt spesielle tilfeller. Men samtidig er det svært mange, både debattanter og vanlige folk, som ytrer at det må være en menneskerett å bestemme over sitt eget liv og sin egen død - og det å få hjelp til å dø på en "human" og "verdig" måte når man ønsker det. Riktignok har menneskerettsargumentet blitt grundig imøtegått særlig gjennom Strasbourg-domstolens dom i saken til Diane Pretty, men det dukker stadig opp i diskusjonen. Dette er et type D-argument. Dersom aktiv dødshjelp er en menneskerett må det gjelde oss alle, uten unntak eller kriterier. Det kan ikke gjøres unntak fra menneskerettighetene, de er ikke noe vi må kvalifisere oss til.

"Folk flest" har, ifølge spørreundersøkelser, et positivt syn på aktiv dødshjelp og mener det burde være noe man kunne få hvis man trengte det. Omlag 70% av befolkningen, tvers over de vestlige land, har en slik innstilling. Samtidig vil de aller fleste innse at det finnes noen tilfeller der aktiv dødshjelp helt klart ville være feil, f.eks. der pasienten ikke er syk overhodet, eller der pasienten er utsatt for et åpenbart press om å ta sitt liv. Men "folk flest" ser ut til å være opptatt av at dette er en mulighet de selv bør ha, om de trenger det. Selv om de aksepterer at det finnes unntakstilfeller som ikke bør få, så er de lite innstilt på å ekskludere seg selv fra denne muligheten. Jeg mener at "folk flest" faktisk inntar en type C-posisjon, selv om de neppe vil innrømme det.

Dødshjelpstilhengerne argumenterer oftest med at aktiv dødshjelp bare skal gjelde noen få, ekstreme tilfeller, altså et type B-argument. Men de er lite villige til å sette opp kriterier som vil gi en effektiv og holdbar avgrensning av hvem som skal få ja og hvem som skal få nei på sin forespørsel om aktiv dødshjelp. Det de i praksis foreslår ligger altså nærmere en type C-posisjon. Men fordi dette innebærer en diskriminering av de få som nektes den rettigheten de fleste andre får, er jeg ganske sikker på at dette med tiden og i praksis vil gli over mot type D - at alle skal ha rett til dødshjelp. Det er også trenden vi ser i Nederland (som har verdens mest omfattende erfaring med aksept for aktiv dødshjelp) - at kriteriene for å få aktiv dødshjelp blir stadig videre ettersom befolkningen venner seg til at dette er en del av helsevesenets tilbud.

Selv har jeg ikke særlig sansen for type A-argumentet, det som ofte hevdes fra kristne debattanter. Det er en grunnleggende menneskelig erkjennelse at "ingen regel uten unntak", så hvorfor skulle man ikke kunne tenke seg unntak fra regelen om at leger ikke skal hjelpe pasienter til å begå selvmord? (For å kverulere med meg selv: Det kunne jo være at nettopp dette var et unntak fra regelen om "ingen regel uten unntak"...). Den absolutismen som type A-argumentet innebærer er i hvert fall vanskelig å godta for meg som rasjonalist og humanetiker.

Hvor står jeg så selv i dette spørsmålet? Paradoksalt står jeg nærmest type B-argumentet: Jeg tenker at det helt sikkert kan oppstå situasjoner der aktiv dødshjelp kunne framstå som om ikke etisk riktig, så i hvert fall det minste av to onder. Betyr det da at jeg støtter arbeidet til f.eks. Foreningen Retten til en verdig død, og Fremskrittspartiet, som ønsker å legalisere aktiv dødshjelp i Norge?

Nei. Her er det en utbredt misforståelse: Det vi drøfter i Norge er ikke hvorvidt aktiv dødshjelp er etisk riktig eller ei. "Etisk riktig" er (etter mitt syn) noe som først og fremst handler om den enkeltes handlinger og valg, det er personlig spørsmål. Alle mennesker har sin egen etikk - selv dogmatiske og bibeltro kristne vil løse en identisk problemstilling litt forskjellig, farget av sine individuelle forutsetninger og erfaringer.

Det vi diskuterer i Norge er hvorvidt aktiv dødshjelp skal legaliseres eller ei. Det er mye som er legalt i Norge, som noen mener er etisk galt (å lyve om utroskap, f.eks.). Det er mye som er illegalt, som mange mener er etisk akseptabelt (å utføre vennetjenester og svart arbeid, f.eks.). For aktiv dødshjelp er spørsmålet: Kan dette legaliseres på en måte som fyller kravene til en god lov? At loven er rettferdig, at det framgår tydelig hvem loven omfatter, at loven ikke vil skade noen eller utsette noen for risiko, at loven ikke vil føre til uønsket glidning i samfunnets verdier.

Mitt eget, private syn på om aktiv dødshjelp kan være etisk riktig i noen situasjoner er irrelevant i forhold til lovgivningen. Dersom jeg havner i en slik situasjon vil jeg måtte velge om jeg skal følge min egen etikk eller lovens bokstav, slik jeg må i mange andre situasjoner. Vi kan anta (basert på en stor spørreundersøkelse fra 2002) at det finnes omlag 100-200 norske leger som i løpet av de siste 20-40 år har gitt aktiv dødshjelp, samtidig som kun 2 tilfeller har blitt påtalt av myndighetene - og i begge tilfellene (Husebø og Sandsdalen) var det legen selv som fortalte om hva han hadde gjort. De andre legene har altså gjort sine valg utfra sin egen etiske vurdering, upåvirket av lovteksten.

Det kan være spennende å diskutere etiske problemstillinger som dette med aktiv dødshjelp - "hva ville du gjort hvis...". Svarene vil kunne fordele seg på A, B, C eller D - eller andre svaralternativer. De fleste vil nok tenke at det av og til må kunne være greit med aktiv dødshjelp. Men vi må skille denne tankeleken fra den konkrete diskusjonen om utformingen av en lovtekst, og kravene den stiller til rettferdighet, avgrensbarhet og forsvarlighet.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Kai R. Limi

0 innlegg  17 kommentarer

Viktig debatt!

Publisert over 6 år siden

Du skriver ingenting om hvordan ditt syn er i strid med legeetikken. Har du noen kommentarer til det?

Ellers synes jeg temaet er svært spennende, men også svært vanskelig og problematisk. Håper tråden blir interessant og sakelig! :-)

Svar
Kommentar #2

Vegar Monsen

30 innlegg  641 kommentarer

Aktiv dødshjelp

Publisert over 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.

net er det som oftest framføres av dødshjelpstilhengere når de opptrer i debatter og avisinnlegg.

Men det er viktig å huske at det er minst to andre mulige svar på dette spørsmålet:

C. Ja, aktiv dødshjelp er som regel etisk riktig, men det finnes unntakstilfeller der det ville være galt.

D. Ja, aktiv dødshjelp er allti

Jeg tror mange, som du sier, egentlig er for en barmhjertig og verdig avslutning i de tilfellene hvor det ikke finnes noe mer en uutholdelige smerter. Men problemet blir litt som ved abort, hvor skal man sette grensen? Skal man ha en grense, en byråkratisk standard, så blir dette vel veldig standardisert noe som kanskje vil overprøve hele poenget hvis du ikke kvalifiserer etter kravene. Skal vi ha et etisk råd som avgjør i enkelttilfeller? F.eks 2 leger, pasient og nærmeste pårørende? Rent teknisk så kan USA gå i atomkrig på mindre personer. Jeg vil tro at dette rent funksjonelt ville vært en god løsning, men da blir jo og problemet at man påfører leger og pårørende et valg ingen ønsker å ta, nemlig om noen skal dø eller ikke. Jeg vet at døden er en konsekvens spesielt leger må ta ofte, men grunnen til at de ble leger er vel for å hjelpe mennesker så godt de kan, og jeg vet ikke om alle leger ville like en slik posisjon hvis den ble en del av jobben.

Eventuelt så kan du ha leger som "krysser av" på at de vil være tilgjengelig for aktiv dødshjelp spørsmål men jeg kan se for meg store konservative krefter, da spesielt de kristne organisasjonene, som vil gå aktivt inn for å merke slike leger som "Angels of death" og ødelegge deres rykte og pålitelighet.

Jeg tror at hvis det skal skje så må det være så åpent og gjennomsiktelig at man kan tilby det til de som virkelig trenger det, samtidig å beskytte folket mot å bli "avlivet" med en gang de blir litt syke for å spare penger. Ikke at dette nødvendigvis er en konsekvens her. Jeg er absolutt for aktiv dødshjelp, jeg er bare ikke for måtene å gjennomføre det på.

Svar
Kommentar #3

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Kai Limi

Publisert over 6 år siden

Kjære Kai Limi, jeg skjønner absolutt hva du sikter til. Jeg har med vilje gitt meg ut på et komplisert område, så det er ikke rart om jeg blir tolket anderledes enn jeg mente. For å gjøre det klart: Jeg står 100% bak Legeforeningens syn på dette spørsmålet.

Du stiller spørsmål om mitt syn versus "Legeetikken". Jeg må innrømme at jeg strengt tatt ikke kjenner til en særskilt, konkret "legeetikk". Som jeg prøvde å få fram: Jeg anser "etikk" for å være noe privat, noe som oppstår når den enkelte handler eller vurderer å handle.

Ingen handlingers etikk kan, egentlig, vurderes uten å se på kontektsten de utføres i. For å ta et banalt eksempel, så mener jeg det er etisk feil dersom jeg skulle stjele en sjokolade i kiosken på vei hjem. Men dersom mine barn hadde sultet ihjel midt i en oase av luksus, så ville jeg syntes det var etisk galt å tillate dem å sulte ihjel, framfor å stjele fra de rike. Eller, "etisk galt/riktig" - whatever. Det blir bare tankespinn å skulle veie ulike etiske verdier opp mot hverandre, hvis barna dine sulter ihjel.

Dette banale eksemplet er ikke så fullstendig irrelevant for det vi diskuterer - for det ER et viktig poeng at dødshjelpsspørsmålet diskuteres her og nå, utfra våre forutsetninger i dag. Filosofen Lars Johan Matersvedt, juristen Aslak Syse og legen Petter Borchgrevink belyste i en kronikk i Aftenposten i 2005 dilemmaet der et fly har styrtet på vidda, den ene flygeren sitter fast i et brennende vrak og er bokstavelig talt i ferd med å brenne opp, og ber om å "få en kule". Men for våre pasienter dreier det seg verken om en så isolert situasjon (vi er omgitt av et helsevesen), så fastlåst (vi har et mye større spenn av valgmuligheter), så intens lidelse (med virkelig all respekt for døende pasienters lidelse, det ER verre å fysisk brennes opp) eller så sikker og umiddelbart forestående død (prognostisering er svært vanskelig).

Uansett hvor reflektert og kunnskapsrik man er, så er det umulig å lage en "etikk" som på forhånd kan forutsi alle eventualiteter, løse alle problemer. Etikk er et praktisk fenomen, det er ferskvare. Det forhindrer oss naturligvis ikke i å tenke og spekulere - og jeg er overbevist om at jo mer vi spekulerer, jo bedre rustet er vi til å takle etiske utfordringer når de oppstår.

Men - hva sier altså "legeetikken"? Det man tenker på, er antagelig de Etiske regler for leger, som enkelt og greit slår fast at "Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes." Og det er kanskje her du ser en diskrepans med mitt syn, fordi jeg åpnet for type B-argumentet - idet jeg sa at det helt sikkert kunne tenkes tilfeller der aktiv dødshjelp var etisk riktig (eller som jeg presiserer - framstår som det minste av to onder. Det er en nyanseforskjell der).

Men det er viktig å tenke på at "Etiske regler for leger" er ikke bare "legeetikk" - det er også "regler for leger". Og "regler" er jo det samme som "lover". Etiske regler for leger har derfor minst like mye til felles med Norges lover, som de har med mine private, konkrete og situasjonsbestemte etiske overveielser. Stikkordet er regler, og poenget er at når man skal lage et sett med regler, eller lover, så stilles det visse krav: De må være tydelig avgrensbare, rettferdige, forsvarlige etc. Norges Storting, Legeforeningen og jeg har (heldigvis!) trukket den samme konklusjon: Det lar seg ikke gjøre å lage regler der det åpnes for å gi aktiv dødshjelp. I hvert fall ikke hvis disse reglene skal tilfredstille kravene til en god lov.

Nederland og Oregon har forsøkt dette, men de har endt opp med å lage dårlige lover. Disse lovene er dårlig avgrenset (i Nederland er det viktigste kravet for å få eutanasi at legen din opplever din subjektive lidelse som uutholdelig), de er vilkårlige (i Oregon har man satt et skille ved levetidsprognose på 6 mndr - mao. hvis legen din tipper (for dette er umulig å prognostisere på faglig grunnlag) 5 mndr. så får du ja, hvis legen tipper 7 mndr. får du nei), de har ført til uforsvarlige forhold (i Nederland er 20% av "eutanasi"-tilfellene utført på pasienter som ikke uttrykkelig har bedt om det) og de har gitt en glidning i samfunnets verdier (i Nederland gis det nå dødshjelp til nyfødte, sterkt handicappede barn etter Groningen-protokollen, og Parlamentet drøfter om retten til selvmord skal utvides til eldre mennesker som er "livstrette").

Dette gjelder altså hva som skal reguleres av lov. Eller etiske regler.  Det har stor betydning hva vi skriver i lover, ikke minst signaleffekten, derfor er jeg så opptatt av at aktiv dødshjelp ikke bør bli legalisert i Norge. Men alle mennesker er nødt til å tenke over, hele tiden (eller - stort sett går det vel på autopilot) hvordan vi vil håndtere etiske utfordringer utfra vår egen private etikk, uansett hva loven sier. Loven kan være nyttig i mange tilfeller, f.eks. ved å spare oss for arbeidet med å gå gjennom hver bidige situasjon på egen hånd. Samt å ha noe felles å forholde oss til, dersom det blir konflikt. Men det fritar oss ikke for realiteten at etikken er noe vi utøver personlig hver gang vi handler.

Jeg tror at jeg aldri kommer til å utføre aktiv dødshjelp, ikke (bare?) av prinsipp, men fordi det er så veldig mange andre måter man kan komme lidende pasienter til unnsetning på. Men det ville være uredelig av meg å avvise muligheten - og hvorfor skulle jeg det? Jeg står fast på at det bør være ulovlig i Norge, og skulle noen (inkludert meg selv) likevel velge å utføre aktiv dødshjelp, så får de ta ansvaret for det selv. Det er mye uønsket, ulovlig atferd som vi ikke klarer å forhindre, det betyr ikke at vi skal tillate atferden.

Svar
Kommentar #4

Sissel Johansen

58 innlegg  6437 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.

Vi kan anta (basert på en stor spørreundersøkelse fra 2002) at det finnes omlag 100-200 norske leger som i løpet av de siste 20-40 år har gitt aktiv dødshjelp, samtidig som kun 2 tilfeller har blitt påtalt av myndighetene - og i begge tilfellene (Husebø og Sandsdalen) var det legen selv som fortalte om hva han hadde gjort. De andre legene har altså gjort sine valg utfra sin egen etiske vurdering, upåvirket av lovteksten.

Mitt spørsmål er vel i samme gate som Limi`s, men jeg synes det blir noe uklart om du mener at helsepersonell kun skal ha lov til å velge ut fra "sin egen etiske vurdering" i slike spørsmål? Synes du selv det er greit at kanskje så mye som 100-200 norske leger har gitt aktiv dødshjelp, mens bare 2 har meldt fra - og dermed blitt påtalt?

Helsepersonell er i en helt spesiell stilling hva gjelder maktutøvelse overfor sårbare og ofte vergeløse individer. De er derfor ikke bare pålagt å følge landets lover på området, men har også egne etiske retningslinjer å forholde seg til. Å unnlate og følge disse, er et brudd som får alvorlige følger for videre yrkesutøvelse. Og slik bør det også være!

Det Vegard nevner i sitt svar om "å beskytte folk mot å bli avlivet" når de blir syke - kanskje for å spare store utgifter - kan høres veldig satt på spissen ut. Selv tror jeg det blir et mer og mer aktuelt spørsmål i vårt samfunn, ettersom det tenkes mer og mer i retning av hva som er lønnsomt samtidig som vi vet at f.eks. antallet skrøpelige og multisyke eldre vil øke enormt i omfang i kommende år. Dette, kombinert med et ofte elendig døgnpleietilbud blir kostbart pga. hyppige sykehusinnleggelser.

Dette er og blir meget kompliserte spørsmål, ikke minst for helsepersonell som forholder seg omtrent daglig til spørmål om liv og død,verdien av livsforlengende behandling osv., men de trenger så absolutt å hentes frem i lyset fra tid til annen og debatteres på nytt. Så debatten ønskes hjertelig velkommen!

 

Jeg vil her tilføye fra yrkesetsike retn.linjer for sykepleiere:

4.4. Sykepleieren beskytter pasienten mot handlinger ellerbehandlingsopplegg som er faglig og etisk uforsvarlige.Dette gjelder i forhold til egne handlinger, så vel som iforhold til medarbeidere, andre enkeltpersoner eller instansersom handler i strid med pasientens beste.

I dette ligger det jo veldig mye som tilsier at man har lov til å bruke skjønn ut fra egen etisk forståelse (som du også påpeker). Man har lov til i mye større grad å uttale seg om det man mener er forsvarlig behandling enn det blir gjort i dag, etter min oppfatning.

Svar
Kommentar #5

Rune Holt

8 innlegg  10349 kommentarer

To ting

Publisert over 6 år siden

Frp har IKKE sagt at det er aktuellt å gå inn for aktiv dødshjelp,så hvorfor blir dette stadig gjentatt mot bedre vitende?

 

Hvorfor er det verre med selvbestemt død enn selvbestemt abort(på et annet individ)?

Bare så det er sagt..jeg er imot begge deler.

Svar
Kommentar #6

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Vegard Moseng

Publisert over 6 år siden

Hei Vegard, jeg er enig i mye av det du skriver. Nettopp dette med "Hvordan skal det avgrenses?" er mitt hovedpoeng i spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp - og det har aldri blitt godt besvart til tross for at denne debatten har rast i 30-40 år (i denne omgang - faktisk hadde de en lignende debatt alt på slutten av 1800-tallet!!).

Du hadde et poeng her, jeg siterer:

"Eventuelt så kan du ha leger som "krysser av" på at de vil være tilgjengelig for aktiv dødshjelp spørsmål men jeg kan se for meg store konservative krefter, da spesielt de kristne organisasjonene, som vil gå aktivt inn for å merke slike leger som "Angels of death" og ødelegge deres rykte og pålitelighet."

For å være litt slem her - det er ikke helt ufortjent dersom disse legene skulle få et dårlig rykte. De fleste undersøkelser av legers villighet til å gi aktiv dødshjelp viser en tendens til at jo mindre pasientkontakt og klinisk aktivitet legene har, jo mindre kunnskaper om lindrende behandling (som jo åpenbart er et alternativ til å få en "dødssprøyte") der har - jo villigere er de til å gi aktiv dødshjelp. En studie viste også at leger som opplevde seg som utbrente var mer tilbøyelige til å gi aktiv dødshjelp - samtidig som jeg av egen erfaring vet at det er svært krevende, for legen, å gi god dødsomsorg. Sett fra mitt ståsted (som ikke er nøytralt) er det ikke urimelig å synse at leger som er villige til å gi aktiv dødshjelp muligens tilhører den delen av legestanden som er minst egnet til å hjelpe de alvorlig syke og døende pasientene. Selvfølgelig finnes det åpenbare unntak fra denne regelen - også.

Det er ellers verd å merke seg at - utfra det vi har oversikt over - så er det 2 leger som står bak ca. 10% av de 400 tilfellene av assistert selvmord som hadde vært gjort i Oregon fram til 2008. Dvs. at disse 2 legene og deres personlige etikk og vurderinger har vært avgjørende for hvordan Oregons lovgivning ble omsatt i praksis. Etter det jeg kjenner til er det i Oregon vanskelig å få pasientenes faste leger til å forskrive selvmordsmedisin, og jeg har lest (må stole på hukommelsen her) at i omlag 75% av tilfellene har resepten kommet fra en lege tilknyttet søsterorganisasjonen til Foreningen Retten til en verdig død, Compassion&Choices.

Dette man ser i Oregon - og som kanskje kan skje i Norge (hvor så mange leger er motstandere av aktiv dødshjelp uansett hva evt. loven ville si) innebærer en slags "privatisering" av loven og dens utøvelse - særlig fordi loven er såpass vag at det i stor grad blir opp til den enkelte hvordan den skal fortolkes. På toppen av det hele kommer naturligvis at det både i Nederland og i Oregon er slik at gyldigheten av legens handling vurderes først i etterkant, etter handlingen, og i hovedsak basert på legens egen framstilling.

Svar
Kommentar #7

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Rune Holt

Publisert over 6 år siden

Du skrev: "Frp har IKKE sagt at det er aktuellt å gå inn for aktiv dødshjelp,så hvorfor blir dette stadig gjentatt mot bedre vitende?"

Dette med Frp blir kanskje et sidespor, men siden det vel var jeg som trakk det inn først - la meg henvise til Frps eget nettsted www.frp.no, under fanen "Vi mener", underfanen "Verdighet ved livets slutt":

FrP vil Åpne for aktiv dødshjelp i enkelte tilfeller, regulert av et strengt regelverk. Pasienter med store smerter i  terminalfasen og uten mulighet for god lindring, vil - sammen med medisinskfaglige vurderinger - selv kunne få være med på å ta beslutningen om å avslutte livet. At det må være en konkret vurdering av medisinsk personale/etisk komité i hvert enkelt tilfelle.At pårørende skal slippe den enorme belastningen det er å ta et valg om passiv dødshjelp for sine nærmeste, noe som i dag er tillatt. At helsepersonell ikke skal tvinges til verken å vurdere eller bistå i spørsmål om aktiv dødshjelp.

Hvem har rett - Frps hjemmeside eller du?

Jeg har forøvrig - gjentatte ganger over halvannet år - forsøkt å få Frp til å rette opp feilaktige påstander på denne nettsiden om aktiv dødshjelp - helt forgjeves. Det hadde vært nyttig dersom Frp ville rydde opp her - særlig ettersom de nylig ryddet i siden sin ang. dødsstraffspørsmålet.

Svar
Kommentar #8

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Sissel Johansen

Publisert over 6 år siden

Du skrev: "...jeg synes det blir noe uklart om du mener at helsepersonell kun skal ha lov til å velge ut fra "sin egen etiske vurdering" i slike spørsmål? Synes du selv det er greit at kanskje så mye som 100-200 norske leger har gitt aktiv dødshjelp, mens bare 2 har meldt fra - og dermed blitt påtalt?"

Nei, jeg synes ikke det er greit. I hvert fall ikke "greit" på den måten at det burde bli tillatt å gi aktiv dødshjelp, fordi disse legene har valgt å gjøre det. Det kan jo ikke være slik at det er de som til en hver tid vil gå lengst - og utenfor nåværende lov - som skal få definere hva vi som samfunn sier er greit.

Men fordi jeg selv er lege så vet jeg at det nå en gang er slik, at vi gjør mange etiske valg som i bunn og grunn avhenger av vår egen private etikk. Uansett hvor ugreit jeg måtte mene det er, så balanserer de fleste mellom å følge lover og regler og sitt eget hode. Jeg har selv, gjennom livet, gjort valg først og fremst utfra min egen etikk. Det overrasker meg ikke dersom andre gjør det samme. Men min makt strekker seg bare til min egen person (ofte knapt nok det - tenker på alle de gangene jeg har gjort "bevisstløse" etiske valg, bare fulgt strømmen uten å tenke over alle aspekter ved de valg jeg har gjort) - jeg kan ikke ta ansvar for eller påvirke hvordan andre forholder seg til egen etikk versus samfunnets lover. Men som du kanskje vet - jeg har vært svært aktiv for å prøve å informere og påvirke både samfunnet generelt og mine kolleger for å se de poengene jeg er opptatt av. Altså at aktiv dødshjelp ikke bør være legalt, og at det som regel er andre, og bedre alternativer.

Det vi KUNNE gjort var naturligvis og aggressivt etterforske og straffeforfølge leger som gir aktiv dødshjelp. Jeg må innrømme at av alle feilgrep og lovovertredelser leger gjør, så er jeg ikke sikker på at det å gi aktiv dødshjelp i håpløse situasjoner er det aller største. Det er mange ting jeg heller synes vi skulle bruke kreftene på. Jeg har aldri opplevd eller "luktet" aktiv dødshjelp i min nærhet, og har heller ikke møtt kolleger som har støtt på dette.

Mitt tips er at aktiv dødshjelp først og fremst har blitt brukt i situasjoner med utslitte, håp-løse pasienter og utslitte, håp-løse leger, sikkert ensomme og uten et støtteapparat som har kunne avlaste og peke på andre muligheter. Jeg vet med meg selv at de få "nær-dødshjelp"-situasjonene jeg selv har vært i, har vært av den typen. Det er sikkert galt det de gjorde - men som sagt tror jeg det skjer verre ting i norsk medisin.

Poenget ditt med de økte utfordringene for helsevesenet er viktig: Idag synes vi det er utenkelig at gamle folk skal ta sitt liv bare for å ikke være til bry. Men i Nederland har de altså startet en debatt om eldre folk skal få dødshjelp når de er "livstrette". Jeg tror Nederland vil stå dårlig rustet, når "eldretsunamien" treffer dem for fullt. Hvis de allerede har vennet seg til at leger tar livet av pasienter, at gamle folk kan velge selvmordet - hvordan skal de da hindre utviklingen av et samfunn der gamle og syke mennesker står overfor et grusomt valg: Klamre seg til et "unyttig" liv, eller vike plassen for de unge og spreke?

Svar
Kommentar #9

Sissel Johansen

58 innlegg  6437 kommentarer

til Morten Horn

Publisert over 6 år siden

Jeg vil tillate meg å spørre deg enda et spørsmål i denne forbindelse, siden du oppgir at du selv er lege.

Opplever du at leger i sin utdannelse har noe særlig fokus på akkurat dette med livsforlengende behandling i et såkalt palliativt perspektiv? Jeg tenker da etisk sett.

Jeg spør fordi jeg tror at veldig mye av de konflikter som oppstår har grobunn i mange legers store redsel for å se det faktum i øynene at det går mot slutten og at det man da bør gjøre er å la pasient og pårørende få visshet, ro og fred.

Det er vanskelig å konfrontere andre mennesker med at nå har vi gjort det vi kan - nå er det ikke mer å gjøre. Det krever evne til innlevelse og stor grad av ydmykhet å kunne gjøre det på en skånsom og god måte. Det er faktisk mye enklere å bare avvente, slik jeg opplever at veldig mange leger gjør. Kanskje rekvirere flere prøver/undersøkelser, henge opp litt væske, næring eller et eller annet som kan tilsi at "vi gjør noe". For pårørende kan dette ofte gi et falskt inntrykk av håp og desto mer sorg og lidelse.

Er det din oppfatning at dette er et tema som belyses godt nok i legeutdanningen? Eller bør det jobbes litt i forhold til å få satt det mer på dagsordenen?

Svar
Kommentar #10

Kai R. Limi

0 innlegg  17 kommentarer

Takk Horn!

Publisert over 6 år siden

Takk for et meget utfyllende og avklarende svar.

Når jeg skrev legeetikk, burde jeg presisert den ed som dere leger sverger til. Ref. Hippokrates og senere Genève-deklarasjone. ;-)

Hva med gråsonene mellom aktiv og passiv dødshjelp? Det er vel ikke til å stikke under en stol at såkalt passiv dødshjelp i mange tilfeller grenser til en aktiv sådan, og at dette blir praktisert ”hele tiden” i norsk helsevesen. Blir det mer etisk riktig dersom norsk lovgivning åpner for legalisering av slik praksis? Og bør leger som mener det bryter med sine egne etiske prinsipper, slippe å delta i avgjørelser om å avslutte et liv?

Dette temaet åpner for fryktelig mange og vanskelige etiske spørsmål. Men selve hovedspørsmålet  burde kanskje vært omformulert til ”Kan aktiv dødshjelp være etisk forsvarlig?”?!

Svar
Kommentar #11

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Opplæring i palliativ tenkning

Publisert over 6 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Opplever du at leger i sin utdannelse har noe særlig fokus på akkurat dette med livsforlengende behandling i et såkalt palliativt perspektiv? Jeg tenker da etisk sett.

Kjære Sissel Johansen,

Jeg synes det er vanskelig å svare deg - det er 15 år siden jeg selv ble utdannet, og jeg faktisk ikke hvordan undervisningen i palliativ behandling er for studentene idag. Det er jo enormt mye den medisinske grunnutdanningen skal dekke, og jeg kan godt tenke meg at dette er et felt - av mange - som helst skulle blitt dekket grundigere. Når det er sagt - min egen erfaring er at den viktigste læringen skjer gjennom mester-svenn-læring i løpet av de første årene man jobber som lege. Kanskje burde palliativ medisin vært et tema i det som kalles spesialistutdanningen - dvs. den serien av kurs og obligatorisk tjeneste som de fleste leger gjennomgår i de første 5-10 årene etter at de er ferdige med turnustjenesten. Men også i dét utdannelsesprogrammet er det veldig trangt om plassen...

Det som jeg tror er hevet over tvil er at leger generelt kan for lite om smertebehandling ved livets slutt, og at dette er noe vi er nødt til å adressere på en eller annen måte. Jeg tenker særlig på dette som mange palliative medisinere har tatt opp - at leger er for redde for å gi nok morfin og annen smertelindring til døende pasienter. De er nok i det hele tatt for dårlige til å innse og definere at er pasienten kommet over i en palliativ fase, der alle kluter må settes inn på å gjøre det minst mulig ubehagelig for pasienten. Det å beherske palliasjon er noe alle leger som har ansvar for døende pasienter burde kunne litt om, på lik linje som de skal kjenne til operasjonsteknikker, medisineringsregimer, utredningsprosedyre og hygiene.

Du skriver: "...jeg tror at veldig mye av de konflikter som oppstår har grobunn i mange legers store redsel for å se det faktum i øynene at det går mot slutten og at det man da bør gjøre er å la pasient og pårørende få visshet, ro og fred."

Dette er vel en vanlig myte, men jeg vet rett og slett ikke om den er "sann", dvs. utbredt, eller om den mer bunner i enkeltpersoner og enkelte fagmiljøer, anekdoter. Selv jobber jeg med nevrologi, der vi alt fra starten av må venne oss til at for mange pasienter er palliasjon det eneste vi kan tilby - og jeg håper vi som fagmiljø er akseptabelt gode på dette. Paradoksalt nok - ettersom det innen vårt fag har blitt stadig flere sykdommer som lar seg behandle, så er det en fare for at denne palliative tryggheten kan svekkes.

Det er helt sikkert eksempler på det fenomenet du nevner, og det er i hvert fall mange innen medisinen som er opptatt av at vi skal bli bedre på å definere og håndtere den palliative fasen. I en kronikk i Aftenposten tok jeg til orde for mer bruk av et "livstestament" - nettopp for å legge til rette for en bedre dialog mellom pasient, pårørende, legen og andre helsearbeidere om dette at døden nærmer seg.

Svar
Kommentar #12

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Hippokrates

Publisert over 6 år siden
Kai R. Limi. Gå til den siterte teksten.

Når jeg skrev legeetikk, burde jeg presisert den ed som dere leger sverger til. Ref. Hippokrates og senere Genève-deklarasjone. ;-)

Hei igjen, Kai.

Når du sier det, så minnes jeg at vi vel underskrev en form for legeed da vi begynte på legestudiet (eller var det mot slutten?) Den Hippokratiske legeed møtte vi kun i undervisningen i medisinsk historie.

Det er kanskje synd å si det - men disse legeedene tror jeg har fint lite å si for norske legers etiske tenkning. Det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke er opptatt av legeetikk. Men det er så veldig mange impulser og problemstillinger som er mye mer "levende" for oss, og som stimulerer mer til etisk tenkning enn disse gammelmodige "edene". Det er jo litt sånn middelaldersk, er det ikke, å "avlegge ed"? Litt sånn Ivanhoe.

Selv opplever jeg i hvert fall at det er den medmenneskelige kontakten - først og fremst kontakten med pasientene, men også med kollegene, de pårørende og viktig nok også meg selv og mine egne reaksjoner - som er den viktigste stimulans til og premissleverandør for min etiske tenkning.

Når jeg f.eks. har engasjert meg mot legalisering av aktiv dødshjelp er det ikke først og fremst for å opprettholde et eller annet teoretisk ideal, en "hellig" lov, en høytidelig ed. Det jeg mest motiveres av er en omsorgsfølelse og beskytterbehov i forhold til mine pasienter (som jeg er redd for at skal utsettes for et utilbørlig press, bl.a. fra dere andre i samfunnet som vil trenge penga til eget forbruk eller egen helse...).

Jeg har bl.a. ingen sterk opplevelse av livets "hellighet" eller "ukrenkelighet". Det er ikke nødvendigvis fordi jeg ikke kan oppleve høytid og hellighet - for min del typisk knyttet til sterke mellommenneskelige møter, eller naturinntrykk, eller kunstopplevelser. Men i min hverdag ser jeg så mange eksempler på at menneskelivet er nettopp krenkbart, sårbart, noen ganger tilsmusset og ynkelig - så slike uttrykk blir mest floskler for meg. Da tror jeg at jeg mer kjenner meg igjen i bildet av den barmhjertige samaritanen, for å holde oss til bibelen.

Spørsmålet om aktiv dødshjelp versus "passiv dødshjelp" er veldig omfattende, og fortjener gjerne en egen tråd. La meg nøye meg med å si: "Passiv dødshjelp" (der det "korrekte" navnet nå er "begrensning av livsforlengende behandling") forekommer daglig og overalt i norsk helsevesen, stort sett uten at noen løfter et øyebryn, tvert om er det god medisin. De som hevder at det er etisk likestilt med aktiv dødshjelp må kunne forklare dette: Hvorfor i all verden er legene så steilt mot aktiv dødshjelp og så sterkt for "passiv" dødshjelp - dersom dette var etisk likestilte handlinger?

Svar
Kommentar #13

Turid Holta

0 innlegg  1341 kommentarer

Aktiv dødshjelp

Publisert over 6 år siden

Huff! En kan nå heller hjelpe til med aktiv trivsel. Gjøre livet fint og godt for dem som finner livet ulevelig. Så kanskje snur missmotet til livslyst.

Gjøre noe for sine medmennesker. Et smil et vennlig blikk noen hyggelige ord. vanlig hverdagslig prat, så mangt kan få den indre sola til å skinne igjen.

Og vil folk dø bør en jo gjøre noe enda mere aktivt for at de vil leve. Kommer an på hvorfor de vil dø. Når en vet det kan en jobbe etter det å hjelpe med det. For andre har det jo ikke som dem, så da må noe kunne gjøres.

 

Svar
Kommentar #14

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Heia Mosjøen!

Publisert over 6 år siden

Hei Turid! Så av profilen din at du er fra Mosjøen. Da passer det å lenke til dette oppslaget på nrk.no. Ved Parken Bo- og Servicesenter i Mosjøen har de klart å etablert det som ser ut som et godt palliativt tilbud til døende pasienter, enda Mosjøen er en nokså liten by i Norge. Slike avdelinger burde vi ha flere av i Norge!

Svar
Kommentar #15

Rune Holt

8 innlegg  10349 kommentarer

?

Publisert over 6 år siden

Jeg tolker ikke det Frp skriver i sitt program som aktiv dødshjelp,men heller som en hjelp til å slippe å holdes kunstig i live med medisiner.

Men jeg spurte om hva som er så mye verre med dette enn "selvbestemt" abort,der man fjerner ETT ANNET liv??

Jeg vet at dette er et tabuemne,der de færreste vil tørre å være ærlige .

Svar
Kommentar #16

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Frp gikk inn for aktiv dødshjelp

Publisert over 6 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.

Jeg tolker ikke det Frp skriver i sitt program som aktiv dødshjelp,men heller som en hjelp til å slippe å holdes kunstig i live med medisiner.

Men jeg spurte om hva som er så mye verre med dette enn "selvbestemt" abort,der man fjerner ETT ANNET liv??

Hei Rune,

Beklager - men hvis du ikke tolker Frps programtekst som å gå inn for aktiv dødshjelp, så tar du feil. Rett og slett. Det får være måte på omskrivning. Jeg var jo i flere debatter med Frp'ere i tiden etter landsmøtet i fjor, det hersker ingen tvil om at det var aktiv dødshjelp de gikk inn for.

Det du nevner - "slippe å holdes kunstig i live" - det er det samme som "passiv" dødshjelp eller det vi nå kaller begrensning av livsforlengende behandling. Det er både tillatt og fullstendig akseptert etter norsk lov og medisinsk tradisjon, så det ville jo vært ganske meningsløst av Frp å programfeste dét.

Spørsmålet om abort kommer ofte opp i diskusjonen, men jeg mener det blir en avsporing i forhold til det jeg har tatt opp her. Vi kan heller diskutere det i en annen tråd, hvis du vil.

Svar
Kommentar #17

Herdis Rødskar

7 innlegg  86 kommentarer

Moralsk skille?

Publisert over 6 år siden

Hva mener vi egentlig når vi snakker om aktiv dødshjelp? Er det aktiv dødshjelp når man avslutter livsforlengende behandling, fordi denne behandlingen ikke gjør pasienten bedre, men bare holder vedkommende i en slags vegativ tilstand ? Er det aktiv dødshjelp når pasienten eller de pårørende ber om stans i behandlingen for at pasienten skal få "fred" til å dø og for slippe smerter?

Enhver aktiv handling som har som mål å gjøre slutt på livet til et menneske må sees på som aktiv dødshjelp. Problemet er at gråsonene her er større enn sonene for det som er etisk korrekt eller uetisk.

Det er klart at de fleste vil slippe å bli holdt kunstig i live år ut og år inn, men hva med de situasjonene hvor pasienten ligger midlertidig i koma, har store smerter og stort ubehag, men hvor sjansene for å komme seg igjen faktisk er tilstede. Hva da? Vil det være etisk riktig å gi etter for at behandlingen skal avsluttes for at pasenten skal få slippe å lide mer? og hvem skal sitte med beslutningsmyndigheten?

Mange er redde for at de skal bli liggende med store smerter uten at man skal få smertestillende, nettopp fordi dette kan bidra til at de dør fortere. Er smertebehandling av denne typen også aktiv dødshjelp?

 

 

Svar
Kommentar #18

Kristine Kristoffersen

5 innlegg  10 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Takk for en viktig og ikke minst veldig god tråd!

Jeg synes du Morten Horn på en god måte klarer å tydeliggjøre at det er en forskjell mellom hva det er mulig å legalisere, og hva det er naturlig å tenke og mene rundt de etiske forholdene i enkeltsaker når noen ønsker/trenger å dø. Selv om man mener at aktiv dødshjelp i enkelte tilfeller er det minste av to onder, kan det fortsatt være helt naturlig å sette seg imot muligheten til å gi det.

Jeg har vært litt oppgitt over hva som har kommet frem i undersøkelser om hva nordmenn mener om aktiv dødshjelp, fordi ting peker sterkt i retning av at formuleringen på spørsmålene ikke har gitt de spurte anledning til å tenke hele linjen ut. Til lovverk, regeltolkning og deretter omsatt praksis. For som du sier, inntar nok folk en type C-oppfatning, uten at de har tenkt igjennom hvordan man på en kvalitetsmessig vanntett måte skal få sikret de individene hvor det ville være galt å gi dødshjelp. I forbifarten har de antakelig heller ikke tenkt igjennom den overhengende faren for at det sniker seg inn en "plikt til å dø-problematikk" som konsekvens av å legalisere en C-praksis. Vi står tross alt foran en stor økonomisk og ressursmessig utfordring i forhold til den demografiske fordelingen i befolkningen de neste overskuelige tiårene.

I tillegg kan jeg av og til føle at undersøkelsene argumentativt brukes som en brekkstang til å gjennomføre en legalisering, fordi vi i det store og det hele ønsker et lovverk som er i tråd med hva majoriteten i samfunnet ønsker. Det oppstår imidlertid et problem når majoriteten i samfunnet har svart på hvordan de ønsker å få servert eplene sine, uten å ha tenkt så langt som til at omsettingen av tankegangen til praksis vil resultere i pærer.

Derfor har jeg opplevd det veldig positivt å lese dine betraktninger rundt dette temaet, og det oppmuntrer meg at du bruker tid på å fremme dine standpunkt som du sier, både i samfunnet generelt, og til kollegaer. Altså at aktiv dødshjelp ikke bør være legalt, og at vi bør bruke det vi har av nestekjærlighet og intellektuell kapasitet til å finne andre og bedre alternativer.

Svar
Kommentar #19

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Rune Holt om abort

Publisert over 6 år siden

Hei igjen Rune, jeg svarte litt kort i stad. Jeg har tatt opp spørsmålet om abort versus dødshjelp en annen tråd her på verdidebatt.no, som respons på din kommentar.

Svar
Kommentar #20

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Herdis Rødskar

Publisert over 6 år siden

Kjære Herdis Rødskar,

I din kommentar tar du opp mange vanlige misforståelser knyttet til aktiv og "passiv" dødshjelp. Jeg er litt tvilrådig til om jeg skal møte dem her, for ikke å avspore tråden, men la gå:

Det er en grunnleggende forskjell på aktiv dødshjelp som (i norsk lovverk, etiske regler for leger og tilnærmet all faglig debatt om dette) er entydig definert slik: Enten at legen (på pasientens oppfordring) gir en injeksjon med gift/legemiddel dosert slik at pasienten skal dø der og da, og med døden som det umiddelbare og viktigste mål. Eller at legen (på pasientens oppfordring) gir pasienten (en resept på, evt.) et legemiddel/gift som pasienten selv kan innta, med den ene hensikt at pasienten skal dø av legemiddelet når hun velger å innta det. Det første kaller vi gjerne "eutanasi", det andre kaller vi "legeassistert selvmord". Alle andre handlinger ved livets slutt er ikke aktiv dødshjelp. Poenget er at det legen (eller, i noen land/situasjoner, andre fag- eller privatpersjoner) gjør skal ha som sin eneste eller aller viktigste hensikt at pasienten skal dø, av handlingen. Det er også avgjørende at pasienten skal ha bedt om det (selv om mye av den viktigste kritikken mot legalisert aktiv dødshjelp er at det kan være vanskelig å vite om pasienten er presset (åpenlyst eller subtilt) til å be om hjelp til å dø.

Mange synes at det er likeverd mellom dette jeg beskrev ovenfor, og det å stanse behandling (f.eks. skru av en respirator) slik at pasienten dør. Jeg vet ikke om vi kan ta hele diskusjonen her, men la meg bare peke på: Blant oss, legene, som faktisk utfører denne handlingen, er holdningen ganske klar og svært utbredt: Det ER en forskjell. I hvert fall er det slik at både norsk lov, etiske regler for leger og den generelle holdning i fagmiljøene er at aktiv dødshjelp (altså det jeg beskrev ovenfor) ikke skal utføres, mens det å avslutte livsforlengende behandling (f.eks. skru av en respirator) både er tillatt og ofte vil være "god medisin".

Det er lov å mene at "dette er like ille som aktiv dødshjelp" (eller like bra!!). Men det virker rart for meg at folk som ikke har så mye innsikt i eller erfaring med disse handlingene (altså legfolk, beklager legearrogansen her...) skal fortelle oss, som faktisk utfører dem, at handlingene er "det samme". Jeg har selv erfaring fra endel "gråsone-tilfeller", men kan fortelle at selv i disse tilfellene har jeg aldri vært i tvil om hvilken side av streken jeg befant meg på.

Det mange ikke vet, kanskje, eller ikke tenker over, er at selve handlingen "bidra til at pasienten dør gjennom å avstå fra eller avbryte behandling som holdt pasienten i live" - det er noe vi gjør hele tiden. Noen har beregnet at langt over halvparten av alle liv i Norge munner ut i en fase der livet forlenges med kunstige midler - og ergo vil det ofte være at selve livsavslutningen oppstår i det denne livsforlengingen avbrytes. Men det er feil å påstå at dette betyr at aktiv dødshjelp florerer i norsk helsevesen.

Hva mener man egentlig da? Betyr det at dersom jeg som lege har startet en viss behandling av en pasient (respiratorbehandling, cellegiftkurer, sondeernæring, antibiotikabehandling) så er jeg pliktig til å fortsette behandling så lenge pasienten fysisk er i live - med mindre jeg vil gjøre meg skyldig i aktiv dødshjelp? Betyr det at bordet fanger? Er man tvunget til å fortsette med noe man har startet? Jeg skjønner ikke hvorfor man skulle konstruere en slik etikk, det gir ingen mening for meg. Det virker åpenbart at både lege og pasient til enhver tid må kunne ombestemme seg. Ofte vil jo omstendighetene endre seg, slik at det som virket lurt tidligere i forløpet, ikke lenger har noen hensikt.

Det samme gjelder det å avstå fra behandling. Mange legfolk later til å tro at vi leger har et imperativ om at vi for en hver pris må holde pasienten i live, "redde liv". Dette er en karikatur av legegjerningen. Vårt fremste mål er å hjelpe folk, lindre plager, bedre funksjonsnivå, fikse ting som lar seg fikse. Vi vet bedre enn de fleste at det er mye som ikke lar seg fikse, og at døden vil innhente oss alle (altså - dette vet jo alle mennesker, men vi i helsevesenet blir konstant minnet på det gjennom arbeidet vårt). Dersom "redde liv for enhver pris" var et krav til oss leger - hvorfor havner ikke da alle gamle mennesker på dialyse, på respirator, i transplantasjonskø? Det er masse mennesker hvor vi kunne forlenget livet med timer, dager, måneder og kanskje år, dersom kravet om å holde pasientens fysiske eksistens i live var viktigere enn kravet om å gi behandling som var medisinsk meningsfull, skånsom og ikke minst i tråd med pasientens ønsker.

På tampen må jeg få lov til å korrigere deg litt: Når man ligger i koma har man generelt lite smerter og ubehag ("koma" er bevisstløs"), men komatilstander pleier ikke være langvarige. Derimot går pasientene over i det vi kaller en "persisterende vegetativ tilstand". Vårt Lands journalist Johannes Morken skrev en veldig sterk og tankevekkende artikkel om en slik pasienthistorie, dessverre klarer jeg ikke lenke til den, men saken er omtalt her. Det er juridisk og lege-etisk akseptabelt å avslutte livsforlengende behandling i slike tilfeller, selv om det av menneskelige grunner kan være vanskelig og krever svært god kommunikasjon og varsomhet. Det er legen som sitter med ansvaret for en slik avgjørelse.

Det maktpåliggende å presisere at god smertebehandling som hovedregel ikke forkorter livet - snare tvert imot. Dessverre lider både legfolk og mange helsearbeidere av en ubegrunnet frykt for at det å gi nok smertestillende til en døende pasient kan forårsake døden. Som regel er det motsatt - pasienter som ligger med underbehandlede smerter vil dø litt fortere. Smertebehandling er derfor ikke aktiv dødshjelp, fordi det som regel ikke forårsaker døden, men heller utsetter den litt. Dette gjelder også den aller mest aggressive formen for smertebehandling, den vi kaller lindrende sedering (som var tema i den kjente "Bærumssaken" fra omlag 10 år tilbake). Dersom kunnskapen og tryggheten hos leger og sykepleiere er god nok (det er den dessverre ikke alltid, overalt) skal døende pasienter føle seg trygge på at de kan få god smertebehandling ved livets slutt, uten at de må frykte en balansegang mellom å dø og å få lindret smertene.

Svar
Kommentar #21

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Feilposting

Publisert over 6 år siden

Det skjer visst noe rart når man skal lagre innlegget, det bilr dobbeltpostet.

Svar
Kommentar #22

Morten Andreas Horn

75 innlegg  2827 kommentarer

Svar til Kristine Kristoffersen

Publisert over 6 år siden

Hei,

Du har et viktig poeng med dette med spørreundersøkelser. Det er jo alment kjent at omlag 70 % av befolkningen i Norge og resten av den vestlige verden stiller seg positiv til aktiv dødshjelp - og dette brukes av mange som argument for at da må vi jo bare legalisere det.

Jeg har kommentert dette i flere innlegg, bl.a. i Morgenbladet, og på fritanke.no her og her. Jeg tok det også opp i et innlegg i papirutgaven av Vårt Land for noen uker siden, den gang knyttet Helsedirektoratets spørreundersøkelse om holdninger til bioteknologi m.m.

Det mest interessante, i lys av din kommentar, er denne kanadiske forskningsartikkelen fra 2007, hvor forfatterne viste at de kunne "jekke opp" respondentenes støtte til aktiv dødshjelp med hele 11% bare ved å justere litt på ordlyden i spørreundersøkelsen.

Spørreundersøkelsene som er utført i Norge bruker i stor grad ledende spørsmål, enten ved at de skisserer situasjoner der "alle" kunne tenke seg at aktiv dødshjelp var "greit", eller at de lager så "nakne" og enkle spørsmål at viktige motforestillinger og forbehold ikke kommer med.

For oss i helsevesenet er det et paradoks at så mange, i den friske befolkningen som blir deltar i spørreundersøkelser, er tilhenger av aktiv dødshjelp - samtidig som vi egentlig møter slike forespørsler veldig sjelden fra de som faktisk er pasienter. Da vil naturligvis noen tenke at pasientene ikke tør å spørre de arrogante legene. Men det er nok bare litt av forklaringen: Min kone som er kreftsykepleier forteller at hun bare et par ganger har møtt slike forespørsler gjennom sin 10-årige karriere. Og "alle" vet jo pasientene ofte tar opp med pleierne det de ikke tør spørre legen om...

Hvilken kontrast er det ikke da til Nederland, som i 20-30-40 år i økende grad har akseptert og legalisert aktiv dødshjelp. Der får hvert eneste år omlag 2500 mennesker eutanasi (legen gir dem en dødelig injeksjon) - et omfang som i Norges befolkning ville tilsvare omlag 700 mennesker årlig. Jeg synes det virker nærliggende å tro at det gjør noe med både leger og befolkning å legalisere aktiv dødshjelp - tilbudet skaper en etterspørsel. Ingen kan vite om framtiden, men jeg er lite lysten på å prøve om den samme utviklingen vil skje i Norge, dersom vi følger Nederlands eksempel. I Oregon har det forøvrig vært en jevn økning i antall legeassisterte selvmord, fra 15 årlig i 1998 til 60 i 2009 (vel og merke kun innrapporterte tilfeller - ingen kjenner til om det finnes mørketall i Oregon).

Svar
Kommentar #23

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Takk!

Publisert over 6 år siden

Interessant og viktig tema, der de etiske dilemmane blir saklig og nøkternt belyst. Jeg har ikke satt meg grundig nok inn i tematikken til å kunne si meg enig eller uenig i dine konklusjoner, men synes det er flott at disse tingene blir belyst på denne måten.

Svar
Kommentar #24

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

Re Dødshjelp

Publisert over 6 år siden

I Nederland forekommer det at slektninger legger press på den syke, kanskje er arv med i bildet. Hva vet jeg? Men det har lett for utvikle til kynisme

Svar
Kommentar #25

Anders Fongen

3 innlegg  76 kommentarer

Barmhjertig mot hvem?

Publisert over 6 år siden

Vi mennesker er ikke gitt evnen til å skape liv, og skal heller ikke ta liv. Ikke abort, dødsstraff eller eutanasi. Unntaket er når vi selv blir truet på livet, slik det kan være tilfellet i krig.

Vi får ofte høre at "i Nederland fungerer loven om dødshjelp godt". Godt i hvilken målestokk? Som Morten Horn påpeker er det visstnok kjent at 20% av dødshjelp i Nederland skjer uten pasientens samtykke. Det å ta noens liv uten å spørre først er ikke dødshjelp, men mord. Loven fungerer altså forferdelig dårlig, og legaliserer et stort antall drap.

"Verdig avslutning på livet", får vi også høre om. Hva betyr så "verdig"? Er ikke et svekket og sykt menneske verdig, fordi det har store smerter? Eller er det slik at vi som pårørende ikke klarer å se verdigheten hos den syke?

Rundt den syke står skremte og utslitte pårørende. De har sittet dag og natt ved sykesengen, de planlegger begravelse og skifte, og ønsker at denne vanskelige og uforutsigbare perioden skal avsluttes. Dette merker den syke. I tillegg er den syke selv fortvilet over sin hjelpeløshet og kan være påvirket av store doser med medisiner. I denne situasjonen kan det oppstå overføringer fra pårørende (og kanske leger) til den syke. Et uttrykk fra den syke for å ville avslutte livet med aktiv hjelp kan derfor settes frem like mye av hensyn til de pårørende.

Slik sett kan drivkraften bak dødshjelp bli hensynet til de pårørende, ikke til den syke selv.

Motgiften mot en slik utvikling vil være å avvise dødshjelp, men utvikle lindrende behandling videre og understreke for hverandre at alle mennesker har verdighet, selv om vi ikke klarer å se det.

Svar
Kommentar #26

Njål Kristiansen

140 innlegg  18030 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Jeg ber om at det noteres at jeg er i mot avliving, Uansett begrunnelse; jeg vil ikke avlives. Jeg skal dø når tiden er inne. Ferdig med det.

Så får dere krangle om detaljene dere som gidder. Men meg avliver dere ikke! Jeg skal se hvordan dette går i min tid. Jeg har holdt ut i 58 år. Jeg skal ha med meg slutten.

Sånn er det med den saken. 

Svar
Kommentar #27

randi bergan

6 innlegg  299 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.
Det er vanskelig å konfrontere andre mennesker med at nå har vi gjort det vi kan - nå er det ikke mer å gjøre. Det krever evne til innlevelse og stor grad av ydmykhet å kunne gjøre det på en skånsom og god måte. Det er faktisk mye enklere å bare avvente, slik jeg opplever at veldig mange leger gjør. Kanskje rekvirere flere prøver/undersøkelser, henge opp litt væske, næring eller et eller annet som kan tilsi at "vi gjør noe". For pårørende kan dette ofte gi et falskt inntrykk av håp og desto mer sorg og lidelse.

Enig. Min erfaring fra helsevesenet er at der er større grad av aktiv livshjelp enn aktiv dødshjelp. Man behandler pasienten til siste pust. Dette er noe som sliter på personellet, å satse ressurser på så mange når man ser og forstår at dette ikke kommer til å ende med overlevelse. Mange ganger opplever vi at vi forlenger lidelse i stedet for å lindre den. En VERDIG avslutnng av livet er målet. Gi smertestillende og beroligende/angstdempende medisiner som lindrer,selv om det forkorter levetiden. Men ikke sette sprøyta som avslutter livet. Dette er belastende for den av personellet som får i oppgave å gi dosen som tar liv. Og jeg mener også at vi har ikke rett til å avslutte livet aktivt. Å avslutte behandling når pasienten ikke kommer til å overleve behandlingen er jeg for.

Døden er en del av livet. Men vet også at dette er tøffe avgjørelser for leger som bestemmer behandlingsnivået for den enkelte pasient.

Det kjennes godt når pasienten er bevisst og familien får anledning til å ta farvel,noen ønsker sykehusprest og nattverd. Vondt når pasienten ligger på respirator og kobles fra uten å våkne, uten at familie får kontakt på slutten.

Verdighet, respekt og å finne den gode balanse mellom aktiv behandling og lindrende behandling. Behandling kan påføre pasienter mye lidelse også.

 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Steinar Saltvik kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 4 timer siden / 2048 visninger
Ingunn Løkstad Salvesen kommenterte på
kirkevalgene 2015,og 2019
rundt 4 timer siden / 215 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 4 timer siden / 1275 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 4 timer siden / 1275 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 4 timer siden / 1275 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Listhaug troverdig?
rundt 4 timer siden / 542 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Teologiske slappfisker
rundt 5 timer siden / 1275 visninger
Les flere