Hvem er grådig Brun-Pedersen?

Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund (HEF), anklager i Vårt Land 2/11-10 IKO-direktør Egil Morvik og menigheter som benytter seg av SFO-lokalene til trosopplæring for ”religiøs grådighet”. Nå kan helt sikkert Morvik svare for seg selv, mitt anliggende er at det er på høy tid at pressesjefen går i seg selv og sitt forbunds slitsomme begjær etter alltid å ha rett. Kanskje det også er på tide at han tar seg tid til å besvare på en skikkelig måte de etter hvert mange anklagene om at det er en påfallende likhet mellom det humanetiske livssynet og den posisjonen som HEF mener at det offentlige skal ha i forhold til religionenes og livssynenes plass i våre fellesinstitusjoner. For en del av oss andre, som ikke tilhører HEF, har det nemlig blitt vanskelig å forholde seg til Brun-Pedersen og andre fra HEF som egentlig fronter seg selv og sitt livssyn ved å snakke om andre og på den måten skyve dem foran seg. Det er juks.

HEF og Brun-Pedersen insisterer på nøytralitet og objektivitet, men det som avgjør hva dette går ut på er begrunnet og har sitt utgangspunkt i det humanetiske livssynet. Dette underkommuniseres såpass mye at det for utenforstående ser ut som om alle andre som mener noe annet tar feil og driver med ”religiøs grådighet”. Så lenge HEF ikke er ærlige på sitt eget utgangspunkt, er det selvfølgelig de som representerer den største grådigheten. Gjennom lover og forskrifter skal hele samfunnet organisere seg i samsvar med det humanetiske livssynets syn på den posisjonen religioner og andre livssyn skal ha i offentligheten. Denne kontekstavhengige forståelsen av nøytralitet og objektivitet blir med det ikke annet enn et sleipt middel for å fremme eget livssyn uten at man sier det i klartekst.

Nå har riktignok HEF ved ulike anledninger forsøkt å svare på anklagene ved å henvise til en form for prinsipptenkning ut fra menneskerettighetene der man skiller klart og tydelig mellom den offentlige og den private sfæren, slik Brun-Pedersen også gjør i sitt innlegg: Trosopplæring er greit i SFO-tiden, men ikke i SFO-lokalene. Det må bety at SFO-lokalene er offentlige og at SFO-tiden er både offentlig og privat og kan benyttes av hvem som helst. Leksearbeid, kultur, idrett og lek er i følge Brun-Pedersen uproblematisk og livssynsnøytrale aktiviteter som kan foregå i de offentlige SFO-lokalene. På bakgrunn av dette resonnementet er det fristende å spørre hva det er i det humanetiske livssynet som IKKE kan være i det offentlige rommet, men må henvises til den private sfæren. Det kan definitivt ikke være HEFs måte å tenke om de andre religionene og livssynene og deres plass i fellesinstitusjonene selv om det ut fra Brun-Pedersens logikk selvsagt burde være det. Forøvrig er det neppe sant at de aktivitetene som er nevnt, er livssynsnøytrale. Det ser heller ut at de passer som hånd i hanske til blant annet HEFs syn på hva som danner og utvikler et menneske. Dermed inneholder de både et menneskesyn og en etikk og er således en form for livsynsutøvelse.

Det ville være befriende om HEF snart slutter med den patetiske iveren i å privatisere og nulle ut kristendommen og faktisk gjør alvor av sine egne ord om å fremme et livssynsnøytralt offentlig rom. Da vil man forhåpentligvis snart oppdage at et slikt rom trolig ikke finnes og at man som samfunn må foreta noen vesentlige verdivalg. Noen av disse valgene må gjerne være begrunnet i det humanetiske livssynet, men de må da være åpne. Slik kan debatten bli reinere og tydeligere og alternativene klarere. Så lenge HEF skjuler sin agenda med fine ord om toleranse, objektivitet og en prinsipptenkning som etter hvert fortoner seg som dogmatisk og lite åpen for dialogiske innspill, kan vi andre med frimodighet si ja takk til kristendommens plass i SFO-lokaler og andre offentlige plasser uten å tenke at vi er ”religiøst grådige”. Vi vedkjenner oss nemlig at det er kristendom og ikke noe annet som er ikledd utopiske dogmer om tilsynelatende livssynsnøytralitet.