Ingunn Løkstad Salvesen

Alder: 84
  RSS

Om Ingunn Løkstad

Pensjonert lege. Har vært gift i 54 år, fått 4 barn, 16 barnebarn og 3 oldebarn. Jobbet med forebyggende helsearbeid blant barn gjennom mange tiår. Som pensjonist engasjert i å støtte homofile i deres kamp for likeverd i vårt samfunn. Klima og forvalteransvar opptar meg også mye. Jeg undres: Hvordan kan 1/5-del av oss tillate oss å forbruke 4/5-deler av kloden ressurser? Har vi rett til å forgifte og stjele jorden fra kommende slekter?

Følgere

Takk til biskopene for likeverd til ALLE barn.

Publisert nesten 5 år siden

Hvordan er det for et barn å vokse opp med likekjønnede foreldre i et homokonservativt miljø? Hvordan er barnets selvfølelse hvis de tror flertallet rundt seg mener at de selv (barnet) ikke burde ha blitt født (levd)?

I et innlegg i Vårt Land 11. november beklager ekteparet Dagny Faksvåg Haugen og Olav H. Haugen at «hensynet til barnet er helt underordnet» i bispemøtets vedtak om å anbefale liturgi for vigsel av likekjønnede par. Jeg vet ikke om biskopene individuelt eller samlet har vurdert barnas situasjon før de kom med sitt vedtak. Men jeg mener vedtaket de gjorde, fremmet likeverdet til ALLE barn.

De som kjemper mot likeverdige ekteskap for likekjønnede, tror jeg har gode intensjoner. De frykter at det skal fødes barn som ikke får vokse opp sammen med sine biologiske foreldre. Men strategien homokonservative i kirken har ført, har ikke kunnet hindre at et firesifret tall med «slike barn» er født i Norge. Historien har lært oss at vi ikke kan diktere andres moralske valg. Om paven mente at det var et godt råd å anbefale avholdenhet i stedet for prevensjon, viste det seg at mange ikke fulgte hans råd, - og mange fikk AIDS.

Vi må ikke glemme vår skamfulle historie om hvordan vi behandlet «tyskerbarna» etter siste verdenskrig. De ble av samfunnet sett på som «de som ikke burde ha blitt født». La oss ikke gjenta slike overtramp mot barn.

Jeg frykter at likekjønnede foreldres barn kan ha blitt skremt bort fra kirken etter å ha sett gjentatte helsides annonser fra kristne grupperinger med signal om at de ikke burde ha blitt født. I noen debatt-innlegg blir de beskrevet som «den uskyldige part». Derved stemples deres foreldre som «skyldige» for at de selv (barnet) lever. Skyldfølelse knyttes til skam, og foreldres skam rammer også barna.

Hvis jeg var bestemor til et slikt barn, ville jeg kanskje vegre meg for å ta mitt kjære barnebarn med i kirken, - for barnets skyld. Om barnets foreldre (mitt barn og svigerbarn) også vegret seg for å gå i kirken, er det forståelig. Kanskje ville jeg selv også miste lysten til å gå til gudstjenesten, særlig hvis jeg visste at dagens prest mente at mitt barn og svigerbarn hadde en dårlig moral, - siden de var «skyldige» i at mitt skjønne barnebarn var blitt født.

Hvordan kan vi mennesker være så sikker på at Gud ikke ønsker at et slikt barn skal bli født? Kanskje Gud har en spesiell plan for nettopp dette barnet? Hvordan kan vi utelukke at et slikt etterlengtet barn kan få et godt og lykkelig liv,  -  med foreldre som gir kjærlighet, masse omsorg og bruker mye av sin tid på samvær med barnet? 

Kanskje kan et slikt barn tenke: For et mirakel at nettopp jeg lever? Tenk hvilken innsats mine foreldre har gjort for å samarbeide med noen utenom familien, - kanskje i et annet land, - eller kanskje på andre siden av kloden!

Jeg klarer ikke å tro annet enn at alle mennesker er villet av Gud. Derfor gleder jeg meg over at bispemøtets vedtak fremmer likeverd til alle i vår kirke, - også til barna.

Gå til innlegget

«Den uskyldige part».

Publisert rundt 5 år siden

Begrepet uskyldig «speiler» en tanke om at noen lider fordi andre har gjort noe galt. At noen mennesker ikke er villet av Gud, klarer ikke jeg å tro. La oss gi likeverd til alle i vår kirke, - også til barna.

Betegnelsen "den uskyldige part" er brukt av homokonservative i debatten om kirkelig vigsel av homofile.

Formuleringen appellerer til medfølelese med de barna som de mener får en ublid skjebne,  - fordi de skal vokse opp med likekjønnete foreldre hvor den ene eller begge ikke er biologiske foreldre. Begrepet uskyldig «speiler» en tanke om at noen har gjort noe galt,  -  i dette tilfellet at de juridiske foreldre har skylden for at barnet deres er født. Hvordan kan vi som menneske være så sikker på at Gud ikke ønsket at dette barnet skulle bli født? Kanskje Gud har en spesiell plan for nettopp dette barnet? Hvordan kan vi utelukke at et slikt etterlengtet barn kan få et godt og lykkelig liv,  -  med foreldre som gir sin kjærlighet, sin omsorg og bruker mye av sin tid på samvær med barnet? 

Kanskje kan et slikt barn tenke:
For et mirakel at nettopp jeg lever? Tenk at to kvinner på andre siden av kloden var villige til å gjøre en innsats og samarbeide med mine pappaer, slik at jeg kunne bli født!
  
Det har vært mange kampanjer mot at slike barn skulle bli født. Jeg tror intensjonen bak slike aksjoner har vært god. Men historien har lært oss at vi ikke kan diktere andres moralske valg. Om paven mente at det var et godt råd å anbefale avholdenhet i stedet for prevensjon, viste det seg at mange ikke fulgte hans råd om avholdenhet og mange fikk AIDS. Vi må heller ikke glemme vår skamfulle historie om hvordan vi behandlet «tyskerbarna» etter siste verdenskrig.

På tross av mange og sterke advarsler om at slike barn ikke burde bli født, er det et faktum at antall barn i Norge med likekjønnete foreldre stadig øker. Sannsynligvis er det et tall med tre eller fire sifre. Kanskje kan et slikt barn tenke som så: Jeg har skjønt at noen mennesker i Norge mener at jeg ikke burde ha vært født, - og de beskylder/anklager mine foreldre for at jeg ble skapt. Men siden de fleste av disse menneskene ikke snakker høyt om sin mening, kan jeg heller ikke vite hvem jeg kunne prøve å holde meg unna/gjøre meg mest mulig usynlig for. Nå i kirkevalg-tiden har det stått helsidesannonser i aviser om at vi ikke burde eksistere, så det er kanskje tryggest å holde seg unna kirken. Hvis jeg var bestemor til et slikt barn, ville jeg kanskje vegre meg for å ta mitt elskede barnebarn med i kirken, - for barnets skyld. Om barnets foreldre (mitt barn og svigerbarn) også vegret seg for å gå i kirken, forstår jeg. Kanskje ville jeg selv også miste lysten til å gå til gudstjenesten, særlig hvis jeg visste at dagens prest mente at mitt barn og svigerbarn hadde en dårlig moral, - siden de var «skyldige» i at mitt barnebarn var blitt født. At noen mennesker ikke er villet av Gud, klarer ikke jeg å tro. La oss gi likeverd til alle i vår kirke, - også til barna.

Gå til innlegget

Likeverdighet og diskriminering.

Publisert rundt 5 år siden

Forsikringene om likeverdighet og ikke-diskriminering vurderer jeg som "vektløse". De kan dessuten oppleves som en ekstra belastning for de som rammes.

Likeverdighet og diskriminering.

Kirkevalget (14.september) nærmer seg raskt. I media diskuteres det heftig om begreper som likeverdighet og diskriminering. Homokonservative påstår at de ser på homofile som likeverdige med heterofile, og de ønsker å ha seg frabedt beskrivelsen om at de diskriminerer. Hvordan er det mulig å tro på slike utsagn, - når de motarbeider at homofile får rettighet til det samme godet som de selv har, nemlig å: foran Guds ansikt (dvs. i kirken) få love sin utvalgte livslang kjærlighet. En bakenforliggende rangordning er en naturlig forklaring på en slik forskjellsbehandling. Forsikringene om likeverdighet oppleves som «vektløse».

Noen hevder at partnerskapsloven var like god som ekteskapsloven. Det var jo nettopp det den ikke var. Derfor ble den forandret, slik at homofile skulle få en like god juridisk ramme rundt sine samliv som heterofile allerede hadde. Og når loven ble den samme for begge gruppene, hvorfor skulle konsekvensen av loven ha forskjellige navn (ekteskap og et annet navn)? Noen har hevdet at tokjønnete samliv skades av at likekjønnete samliv får samme navn og juridiske ramme. Hvordan kan det forklares uten at homofile føler seg som «familiens sorte får», som «hår i suppa», med fare for å spre «gift» inn i andre ekteskap, eller anklages for å «lage riper i lakken» for prektighets-statusen til tokjønnete ektepar? «Handa i været» den som ikke ville føle seg mindreverdig i en slik setting!

Ingen grunn til undring over at homofile føler seg diskriminert når de blir ansett som uskikket til en rettighet/et gode som flertallet i Norge har, - nemlig selv å få velge hvem de helst vil ha et livslangt samliv med. Det er en menneskerett å anse seg selv som den i verden med størst kompetanse på å kjenne sin egen virkelighet. Samme menneskerett må også andre ha. At noen kan sette seg til dommer over andres kompetanse i deres eget liv, er for meg uforståelig. Det kaller jeg en diskriminerende holdning?

Det er uansett et faktum at mange homofile føler seg diskriminert. Blir de møtt med påstand om at de ikke er diskriminert, kan det oppleves som «salt i såret». Det blir dobbel diskriminering. Da signaliseres det at det er noe galt med deres virkelighetsoppfatning, - de umyndiggjøres, - dvs. andre skal bestemme hva de har lov til å føle.

Jeg beklager å tilhøre en kirke som sorterer og forskjellsbehandler folk etter hvordan de er skapt. En slik praksis skygger for Jesu glade budskap om nåde og inkluderende innbyrdes kjærlighet for alle oss ufullkomne mennesker.

La oss gå sammen om å inkludere alle som likeverdige medlemmer. La oss overlate dommerfunksjonen i homofili-spørsmålet til Gud. Benytt din stemmerett ved kirkevalget. I Bjørgvin og Stavanger står de som støtter Åpen folkekirke oppført på bispedømmerådenes nominasjonsliste. På de listene kan en kumulere (sette et ekstra merke) på tre navn. I de andre elleve bispedømmene stiller Åpen folkekirke med egen liste.

Ønsker du en kirke som praktiserer likeverd til alle, minner jeg om dikter-sitatet:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

Ta ansvar og gi din stemme ved valget 14. september.

Gå til innlegget

Hvilke kristne er det Ottosen har omsorg for?

Publisert rundt 5 år siden

Skal egen overbevisning få overstyre andres overbevisning? Hvem lider mest som følge av homofili-striden? Hvem har størst grunn til å føle seg som offer i konflikten?

Først takk til Espen Ottosen som våger å ta opp et vanskelig tema. 

Sist mandag (27. juli) trykket Vårt Land (på side 17) nedenstående kommentar av meg:

"Overbevisning

I «Sitatet» i VL. 21.juli (side 28) beklager Espen Ottosen at artisten Tooji med flere «mener at verden går fremover hvis kristne fratas muligheten til å etterleve sin overbevisning». Jeg undres: Hvilke kristne tenker Ottosen på?

Som homoliberal kjemper jeg for at alle kristne skal få leve etter sin overbevisning når det gjelder sitt eget liv, - men jeg vil motarbeide en overbevisning som går ut på å dømme og skammeliggjøre andres liv. Meg bekjent er det ingen homoliberale som fordømmer homokonservative homofile som lever i sølibat eller i et heteroseksuelt samliv på tross av sin legning.

Altså: Hvilke kristne er det Ottosen har omsorg for?"

Med håp om rask trykking gjorde jeg innlegget kort. Derfor gir jeg tilleggskommentarer her:

Grunnlaget for striden i kirken er jo forskjellige overbevisninger. Spørsmålet er om noens overbevisninger skal overstyre andres overbevisninger? Jeg har stor medfølelse med de prestene som må handle mot sin samvittighet når de tvinges til å avvise likekjønnete par som ønsker kirkelig vielse. De homokonservative prestene tror jeg kan føle seg trygge på at de (i alle fall i lang, lang tid fremover) vil ha reservasjonsrett i tilsvarende situasjoner om kirken gir likeverd til alle innen kjønnsmangfoldet. Hvis disse prestene føler seg som et "offer", beklager jeg det, men jeg mener andre har større grunn til å føle seg som offer i homofili-spørsmålet.

De heterofile kristne som lever i pakt med sin legning og ikke skader andre ved sin seksualitet, blir jo ikke fordømt av toneangivende i kirken. De kan vel ikke ha grunn til å føle seg som offer eller forvente ekstra omsorg fordi ikke alle andre tolker Bibelen likedan som de selv.  

Men de som virkelig har grunn til å føle seg som offer, må jo være de som blir fordømt og utsøtt hvis de lever i pakt med slik deres hjerne og reproduksjonsorganer fungerer i forhold til alle cellene i kroppen deres. 

Ikke desto mindre har jeg en fornemmelse av at noen homokonservative føler seg som et offer i homofili-debatten. Jeg har i mange år lett etter en rasjonell forklaring på dette. Jeg har blant kristne venner "luftet" en hypotese som mulig forklaring, men den har oftest blitt møtt med: "Det tror jeg er nærmest utenkelig i dag, - i alle fall må det gjelde veldig få." Min hypotese er: Frykter noen å gå fortapt hvis de er sammen med slike som godtar homofilt samliv? Eksempler som støtter min hypotese:  

  1. 24.11.2008 skrev Olav Hermod Kydland i www.idag.no: «Alle andre seksuelle forhold er imot Guds åpenbarte vilje, og utelukker enhver som lever i slike forhold og dem som holder med slike, fra Guds evige rike.»

  2. For få år siden skrev VL om en kristenleder som «kallar homoliberale prestars forkynning for «gift» og ber folk la være å lytte til dei». Han sa også: «Homofilisaka ....er ei klar læresak som Bibelen relaterer til frelse eller fortaping.»

  3. For få år siden stod det i VL et innlegg hvor en teolog kom med en oppfordring om «å redde konfirmantene» fra de prestene som aksepterte homofilt samliv.

  4. 29. oktober 2013 spurte jeg i en kommentar til Rolf Kjøde på verdidebatt om: «Tror du at jeg går fortapt siden jeg godtar homofilt samliv som likeverdig med heterofilt?» Han responderte med en lang kommentar uten å svare på mitt spørsmål. Kanskje mente han å begrunne hvorfor han ikke svarte nei. Jeg tolker det slik at han ikke kan utelukke at jeg går fortapt fordi jeg tolker Bibelen annerledes enn ham i dette etiske spørsmålet.

  5. I et innlegg i Aftenposten 05.12.2014 ba jeg om et klart ja eller nei fra Øyvind Benestad på to spørsmål: a) Mener du jeg går fortapt fordi jeg ikke fordømmer homofilt samliv? b) Mener du mennesker kan gå fortapt fordi de har et åndelig fellesskap med meg som aksepterer homofilt samliv? Meg bekjent har han ikke besvart mine spørsmål. Det tolker jeg: «Fortapelse kan ikke utelukkes». Det er trist, men da har jeg i alle fall en forståelig grunn til at han truer med å melde seg ut av kirken hvis vi likestiller alle innen kjønnsmangfoldet.


Dette innlegget er fra min side en bønn om at flest mulig av oss som ønsker å beholde vår kjære kirke, må gi sin stemme ved høstens kirkevalg til kandidatene som representerer Åpen Folkekirke. Hvis forskjellsbehandlingen i kirken fortsetter, er jeg redd mange vil melde seg ut. Nylig leste vi i avisen om et heterofilt par som helst ønsket å vie seg i kirken, men som i solidatitet med homofile venner valgte borgerlig vielse. En kvinne som bor på nordvestlandet og har en homofil sønn, fortalte meg at hun dessverre har mistet lysten til å gå i sin lokale kirke fordi hun vet at presten fordømmer hennes kjære sønn. Jeg glemmer ikke hva en kristen studiekollega sa: "Ingunn, jeg synes det er så trist at kristne skjemmer ut kristennavnet". Jeg er så enig med ham. Kirken har allerede nok å be om tilgivelse for. La oss gå sammen ved høstens bispedømmerådsvalg om å stoppe diskrimineringen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2925 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
7 dager siden / 1196 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1171 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
13 dager siden / 861 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
5 dager siden / 745 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
5 dager siden / 578 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
17 dager siden / 550 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 492 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere