Ingunn Løkstad Salvesen

Alder: 84
  RSS

Om Ingunn Løkstad

Pensjonert lege. Har vært gift i 54 år, fått 4 barn, 16 barnebarn og 3 oldebarn. Jobbet med forebyggende helsearbeid blant barn gjennom mange tiår. Som pensjonist engasjert i å støtte homofile i deres kamp for likeverd i vårt samfunn. Klima og forvalteransvar opptar meg også mye. Jeg undres: Hvordan kan 1/5-del av oss tillate oss å forbruke 4/5-deler av kloden ressurser? Har vi rett til å forgifte og stjele jorden fra kommende slekter?

Følgere

Kan helvetes-frykt ha vært drivkraft hos de som har meldt seg ut av Den norske kirke? Når tid oppstår eventuelt en slik frykt. Når tid blir den så stor at den er vanskelig å leve med?

For få dager siden så jeg en kommentar av Dan Lyngmyr her på verdidebatt:

"For den kirkelige medarbeider som er overbevist om at kirkelig likekjønnet vigsel er synd,.... og at dette kan medføre evig fortapelse for den som ikke vender seg om, så vil det være helt umulig å ikke formidle dette klart og tydelig."

Jeg spør meg: Kan helvetes-frykt ha vært drivkraft hos de som har meldt seg ut av Dnk?

Jeg undres på om noen med slik frykt kan svare meg på hvordan de tenker: 

Når tid oppstår eventuelt faren for "evig fortapelse"?

Starter den hvis to av sammen kjønn får felles postadresse?

Øker den hvis de to blir viet i en kirke?

Er det fare for at andre i menigheten går fortapt hvis de er på gudstjeneste eller går til nattverd sammen med et slikt par?

Kan en kirkelig ansatt prest gå fortapt hvis han ikke formaner (og fordømmer) deres gjerninger/livsstil?

Oppheves "fortapelsesfaren" hvis presten er sammen med et slikt par utenfor menigheten/kirken?

Er faren like stor for prest, andre kirkelig ansatte, frivillige og vanlige kirkegjengere?

Nå har jo prestene fått reservasjonsrett mot vigsel av likekjønnete par, så de slipper å handle mot sin egen samvittighet/overbevisning, - slik homoliberale prester måtte gjøre før 1.febr. 2017.

 

Gå til innlegget

Maskulinitet og femininitet.

Publisert rundt 3 år siden

 Vi har alle både maskuline og feminine egenskaper. Jeg mener at slike egenskaper ikke bør brukes som verdiskala for sortering av folk i forhold til Gud.


Jeg ser på begrepene maskulinitet og femininitet som erfaringsbaserte beskrivelser av fenomener som i varierende grad er knyttet til hvert enkelt menneske her på jorden.

Mitt forsøk på definisjon av maskulinitet:
Karaktertrekk, personlighetstrekk, bevegelses/adferds-mønstre, m.m. som oftest sees hos de som ved fødselen ble registrert som gutt ut fra inspeksjon av ytre genitalia. Visa versa m.h.t. femininitet.  

Meningsinnholdet i begrepene maskulinitet og feminitet bygger på menneskelig observasjon "fra tidenes morgen" om det hyppigst forekommende resultat (sammentreff) av miksing av 20.000 gener/tre milliarder basepar fra hver av de to foreldrene. En slik "gen-sammenslåing" gjør at det ikke finnes to mennesker som er totalt like med hensyn til kjønn og seksualitet. Selv eneggede tvillinger er litt forskjellige p.g.a. epigenetiske forandringer som er oppstått etter unnfangelsen (som følge av stimuli fra omgivelsene).


At begge kjønn har i seg både maskuline og feminine egenskaper samsvarer også godt med den mest korrekte/presise oversettelse av 1.Mos,27. ( I 2011-utgaven fra Bibelselskapet står anført en fotnote til 1. Mos. 1,27: Hebr. har "mannlig og kvinnelig". Og i Vulgata (ca. 400 år e.Kr.):  Et creavit Deus hominem ad imaginem suam: ad imaginem Dei creavit illum, masculum et feminam creavit eos.)

Men selv om vi alle har både maskuline og feminine egenskaper, er det ingen fast korrelasjon mellom utseende av ytre genitalia ved fødselen og hvor uttalt maskuline og feminine egenskaper er hos det enkelte menneske. T.eks. kan et barn bli født med eggstokker i pungen, - en mann kan få brystkreft, - en kvinne kan få prostatakreft, osv... osv...

For meg er det umulig å tro på en Gud som sorterer oss og gir oss forskjellig verdighet ut fra hvor mye vi har av maskuline eller feminine egenskaper.

 

Gå til innlegget

Hvem er gissel og hvem er offer?

Publisert over 3 år siden

Å tilhøre en utvalgt gruppe kan oppleves som et privilegium.Å miste et privilegium kan oppleves som et tap, - eller kanskje som et offer, - for at noen andre skal få et bedre liv.

Det kursiverte avsnittet nedenfor stod på trykk i Vårt Land lørdag 24. september 2016.

Øyvin Hasting har et innlegg i Vårt Land 21. sept. hvor han konstaterer at jeg "er stadig frempå for å fremme LHBT-bevegelsens forskjellige frontsaker..". Hans utsagn tar jeg som et kompliment. Kanskje ønsker han at jeg skal "..tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv". Der må jeg skuffe ham.

Han stipulerer at "mer enn 90 prosent av befolkningen passer...inn i "heteronormen", og mener det kvalifiserer til utsagnet: "å ta majoriteten til gissel". Dette forstår jeg ikke. På hvilken måte kan majoriteten bli gissel om minoriteten får samme godet som majoriteten har hatt i hundrevis av år? Majoriteten får jo beholde sitt gode, - nemlig å leve i et juridisk forpliktende samliv med det menneske det er mest glad i.

Selvsagt kan en finne psykologiske forklaringer som at det gir en økt selvfølelse å tilhøre en utvalgt gruppe (i betydningen: ekstra høyverdig). Det er et faktum at mange fortsatt ser på LHBT-personer som mindre høyverdig. Slik sett er det forståelig om selvfølelsen i majoritetsgruppen reduseres hvis de ikke lenger føler seg som utvalgt. Men er det andre grunner til at majoriteten skal føle seg som gissel?

Kan noen her på verdidebatt.no svare meg på spørsmålet jeg stiller til slutt i mitt innlegg?

Jeg tenker at hvis noen skulle ha grunn til å føle seg som gissel, må det være de som er i LHBT-minoriteten. Majoriteten har hatt rett til å gifte seg med den de selv ønsket, - samtidig har mange sett på LHBT-personene som uverdige til den samme rettighet.

Mange har kjempet for at LHBT-minoriteten skulle leve i et utenforskap i forhold til majoritetens rettighet. Minoriteten har vært som et gissel i et utenforskap.

Hvis vi mener alvor med at vi vil ha et samfunn som formidler likeverd til alle, bør alle behandles mest mulig likt. Vi bør tilstrebe å minimalisere privilegier til de flertallet/majoriteten anser som mest vellykkede.

Å miste et privilegium kan selvsagt oppleves som et tap. I denne saken må det være en trøst at alle står fritt til å definere sitt eget ekteskap ut fra sin egen religiøse overbevisning. Om de ser på ekteskapet som et sakrament, er det ingen hindring for å fortsette med det. Men de mister retten til å hindre at andre får leve etter deres egen overbevisning.

Det ser forøvrig ut til at noen føler seg som et offer i tilknytning til homofili-debatten. For noen tiår siden kunne en trygt uttale seg skråsikkert med hensyn til å fordømme homofilt samliv. Da var det de som aksepterte homofilt samliv som ble svartelistet og regnet som vranglærere. - Nå er det de som fordømmer homoflt samliv som er kommet i minoritetsgruppen, og derved er det de som nå blir stigmatisert i store deler av landet.

Slike popularitetsbølger i samfunnet ser ut til å være uunngåelige. Historien gjentar seg. De første som begynte å hevde at jorden var rund, fikk "hard medfart", - nå er det stigmatiserende å hevde at jorden bare er flat.

Gå til innlegget

Navn på ny vigselsliturgi.

Publisert over 3 år siden

Kirkerådet inviterte til åpen høring angående ny vigselsliturgi. Vi må også enes om hva vi skal kalle den nye ordningen. Jeg foreslår: "Vigselsordning for alle par innen kjønnsmangfoldet".Her er mitt svar til Kirkerådet.

Bergen, 04.08.2016.

Til Kirkerådet for Den norske kirke.

Jeg takker for at dere har invitert til åpen høring angående ny vigselsliturgi, og tillater meg å komme med et innspill til

høringsspørsmål 2:

Er dere enige i å kalle ordningen «Vigselsordning for likekjønnede og ulikekjønnede par»

Jeg foreslår: Vigselsordning for alle par innen kjønnsmangfoldet.

Begrunnelse for mitt forslag:

1) Jeg synes min formulering ligger nært opp til hva et flertall i Kirkemøtet mente: "... og som kan brukes overfor alle par".

2) Med økende kunnskap og akseptering av kjønnsmangfoldet blant oss, er det stadig flere grupper som kommer "ut av skapet". Med mitt forslag vil også transvestitter, transpersoner og aseksuelle kunne føle seg som likeverdige i møte med betegnelsen på kirkens nye vigselsliturgi.

3) Mye tyder på at det i Norge snart blir lovlig å bli registrert som «tredje kjønn»/intersex (tvekjønnet/hermafroditt) allerede som nyfødt. Slik har det vært i mange år i Nepal, Pakistan, India, Bangladesh, Australia og New Zealand, - de siste par årene også i Tyskland, Danmark og Malta. Hvis en slik intersex-person kommer til Norge og vil gifte seg med en nordmann, er det en fordel om vår kirke har tilrettelagt for en slik situasjon.

4) Den nye loven som Stortinget vedtok 6. juni 2016, sier at alle selv kan bestemme sitt juridiske kjønn etter å ha utfylt en egenerklæring. Jeg frykter at Kirkerådets forslag innebærer et "kranglingspotensiale" på grasrotplanet. Så vidt jeg vet er det ingen bindende konsensus innad i kirken om hvordan kjønn skal defineres/forstås i forhold til den bibelske beskrivelse av ekteskap. Hvilken kjønns-forståelse kan velges:

a) "Kjønns-etiketten" som bygger på inspeksjon av ytre genitalia ved fødselen.

b) Hvordan forholde seg til de som ved en egenerklæring har skiftet juridisk kjønn? Da er det juridiske kjønn inkongruent i forhold til den opprinnelige kjønns-etiketten, - samtidig som det er kongruent med personens selvopplevde kjønnsidentitet.

c) Hva med en person som har vært gjennom langvarig medisinsk behandling for å forandre på ytre kjønns-attributter og etterpå skiftet juridisk kjønn. Har denne personen større sjanse enn en person i eksempelet ovenfor, for å bli oppfattet/definert/forstått som det kjønnet som samsvarer med det juridiske kjønn. Hos sistnevnte har jo helsepersonell "fikset" på utseende, så det samsvarer ikke med "kjønns-etiketten" som ble utferdiget like etter fødselen.

Hvilken kjønnsforståelse vil en homokonservtiv prest "lande på" hvis:

To personer kommer og ber om å bli viet. Begge var registrert som gutter ved fødselen. Men den ene har en kvinnelig kjønnsidentitet, og har derfor skiftet juridisk kjønn. Vil presten se på et slikt par som likekjønnet eller som ulikekjønnet? Uansett hva presten konkluderer med, kan media komme til å etterlyse hans begrunnelse ut fra Bibelen. Da frykter jeg det kan bli riper i lakken både for presten og for kirken.

Den nye loven markerte et paradigmeskifte i forståelsen av kjønn i det offentlige rom i Norge. Men det tar tid før en ny forståelse blir implementert i folks bevissthet, - og derved også i språkbruken. I kirken bør vi i offentlige dokumenter bestrebe oss på å bruke formuleringer som minimaliserer sjansen for "tolknings-krangling" på grasrotplan.

5) Jeg har en ubehagelig fornemmelse av at formuleringen "likekjønnede og ulikekjønnede" speiler og sementerer tokjønnsmodellen og heteronormaliteten, - som har fungert som en tvangstrøye og ødelagt livet for så mange. Kunnskap om den store kjønnsvariasjonen blant oss bør implementeres i bevisstheten hos flest mulig for å fremme likeverd til alle innen mangfoldet.

Lykke til med arbeidet videre.

Hilsen Ingunn Løkstad Salvesen.

Kirkegjenger/Søreide menighet.

P.S. Ytterligere begrunnelse for mitt forslag kan leses på mitt innlegg på verdidebatt.no den 04.03.2016.



Gå til innlegget

Ekteskapslov og barneperspektiv i KrF.

Publisert over 3 år siden

Noen foreslår å bytte ut Knut Arild Hareide med en ny leder i KrF. Jeg etterlyser en fornuftig begrunnelse fra dem.

Vår aktive KrF-profil i Bergen, Thomas Moltu, foreslår å bytte ut Knut Arild Hareide med en ny leder i KrF. Jeg etterlyser en fornuftig begrunnelse for hans forslag.

Noen er skuffet over at Hareide gikk i Pride-paraden i Oslo i år. Men hvordan er det mulig at et parti kan vrake en så dyktig leder, -bare fordi han vandrer gjennom Oslos gater sammen med en nedvurdert/forfulgt gruppe? For et parti som kaller seg kristelig, burde det være ekstra viktig å "gå i Jesu fotspor", - og tenke over hvem Jesus vandret rundt sammen med her på jorden.

Men jeg tipper at Moltu`s initiativ også knytter seg til Hareides lufting av en tanke om at KrF burde avslutte kampen mot homoekteskap. Kanskje er Moltu enav dem som frykter at barneperspektivet skal skilles fra ekteskapsloven? Hvis vi skal ha en saklig dialog om dette tema, trenger vi en konkret og detaljert beskrivelse av hva hver enkelt av oss legger i begrepet barneperspektiv, inkludert hvilken funksjon/hensikt begrepet skal ha i dialogen.

I forbindelse med barneperspektivet og ekteskapsloven vil jeg lufte to av mine tanker:

1) Vi kunne tenke oss at det før en ekteskapsinngåelse ble krevet en dokumentasjon på at det var stor sannsynlighet for at paret skulle bli biologiske/genetiske foreldre til fremtidige barn? En slik realistisk forventning kunne bygge på: a) Et skriftlig eller muntlig løfte om at de to ville prøve å få barn sammen. b) En legeattest på at de sannsynligvis er fertile begge to.

I så tilfelle ville adgangen til ekteskapsinngåelse i Norge allerede være "separert" fra barneperspektivet". To 80-åringer har jo full rett til å gifte seg, - selv om ingen forventer at de skal få egne biologiske/genetiske ba­rn sammen.

2) Forventes det at fokus på et barneperspektiv skal hindre/redusere antall barn som ikke får vokse opp med begge sine genetiske/biologiske foreldre? Jeg er skeptisk til et lovfestet "hindre-barn-perspektiv". Jeg synes ikke det er etisk riktig ut fra min tolkning av Bibelen. Jeg mener staten skal blande seg minst mulig opp i hvem som skal bli født. Tvangssterilisering bør unngås mest mulig. Noen sier at de kjemper for barnas rettigheter. Men alle ønsker vi jo barnas beste. Kan det kalles en rettighet "å ikke bli født"???

Historien har lært oss at vi ikke kan diktere andres moralske valg. Om paven mente at det var et godt råd å anbefale avholdenhet i stedet for prevensjon, viste det seg at mange ikke fulgte hans råd, - og mange fikk AIDS.

På tross av gjentatte helsides annonser fra MorFarBarn, er det et stadig økende antall barn i Norge som vokser opp med likekjønnede foreldre. Barna beskrives til dels som «den uskyldige part». Derved stemples deres foreldre som «skyldige» for at barna lever. Skyld knyttes til skam, og foreldres skam rammer også barna. Hvordan kan vi mennesker være så sikker på at Gud ikke ønsker at slike barn skal bli født? Jeg tror alle mennesker er villet av Gud.

Kan Moltu eller en av hans støttespillere svare meg: Hvis spørsmålet om "sam-reproduksjon" er vektløst for noen, hvorfor er det ikke det for alle? Hvilke andre kriterier skal da legges til grunn for å sortere ekteskaps-verdigheten til infertile par? Er det utseende av ytre genitalier ved fødselen som skal avgjøre det? Et slikt kriterium for adgang til ekteskapsinngåelse vil forøvrig bli vanskelig å håndheve etter at den nye loven om juridisk kjønn ble vedtatt i 6. juni 2016. Nå kan jo alle bestemme sitt juridiske kjønn ved å gi en egenerklæring.

Dette innlegget ble trykket i avisen Dagen 08.08.2016. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere