Ingunn Løkstad Salvesen

Alder: 81
  RSS

Om Ingunn Løkstad

Pensjonert lege. Har vært gift i 54 år, fått 4 barn, 16 barnebarn og 3 oldebarn. Jobbet med forebyggende helsearbeid blant barn gjennom mange tiår. Som pensjonist engasjert i å støtte homofile i deres kamp for likeverd i vårt samfunn. Klima og forvalteransvar opptar meg også mye. Jeg undres: Hvordan kan 1/5-del av oss tillate oss å forbruke 4/5-deler av kloden ressurser? Har vi rett til å forgifte og stjele jorden fra kommende slekter?

Følgere

Uverdig krangling.

Publisert 4 måneder siden - 965 visninger

Det skuffer meg hvis homokonservative prester ikke unner andre prester at de kan få følge sin egen overbevisning/samvittighet. Homokonservative prester har jo hatt denne mulighet i alle år, og har den fortsatt ved at de har sin reservasjonsrett.

I et innlegg på verdidebatt.no 12. mai skriver Thomas Peter Randulff at Nærbø sokneråd gjorde et vedtak 23. april om ikke å innføre den nye vigselsliturgien i Nærbø, og at responsen fra biskop Ivar Braut var at et menighetsråd ikke har myndighet til å iverksette et slikt vedtak. Derved kritiseres Braut for "kirkelig uorden". 

Stort mer urettferdig kritikk skal en lete lenge etter, tenker jeg!


Jeg synes Braut har signalisert respekt overfor de som tolker Bibelen annerledes enn ham selv. Intet menneske har rett til å tvinge andre til å leve i strid med sin egen overbevisning. Mange såkalt homoliberale prester har i årevis vært tvunget til å praktisere jobben sin etter andres overbevisning, - altså stikk i strid med det de selv var overbevist om. Hvis de ikke sluttet i jobben, kunne de føle at de var tvunget til å tråkke på andres menneskeverd. De hadde jo ikke reservasjonsrett, - slik de homokonservative prestene nå har.


Kranglingen om hvorvidt et menighetsråd kan avvise bruk av den nye vigselsliturgien, opplever jeg som et uverdig flisespikkeri. Lover, regler, ord-konstruksjoner, innhold i våre begrep, presedens, tradisjoner, osv. er uansett menneskeverk.
Vi "vanlige" folk har heller ikke kunnskap om forskjellen i tolkningen av ord innen de forskjellige fagområdene. Jfr. diskrepansen i tolkningen av ordet "utilregnelighet" blant jurister og leger i "22. juli-saken".


Problemstillingen assosieres kanskje med tidligere valgmulighet i Den norske kirke: For noen få år siden måtte hver enkelt menighet velge hvilken liturgi de ville bruke på sine ordinære gudstjenester. Men menighetsrådet kunne ikke svarteliste eller forby bruk av liturgier de selv ikke likte.

Hvis biskop Braut skulle godta et forbud mot den nye vigselsliturgien i Nærbø, ville det nærmest fungere som et yrkesforbud for de prestene som godtar homofilt samliv. Hvem ville ønske å bli prest der, hvis du måtte forvente å bli hakkekylling hvis du fulgte din samvittighet i møte med allerede sårede medmennesker?

Biskop Brauts avvisning av vedtaket i Nærbøs sokneråd, tror jeg vil redusere sjansen for pinlige konflikter i menigheten. T.eks. må vi regne med "undervannsskjær" i fremtiden med hensyn til kjønnskompleksiteten.

Etter at "Lov om endring av juridisk kjønn" trådte i kraft 1. juli 2016, kan alle få velge sitt juridiske kjønn. Derfor undres jeg: Er det konsensus i menighetene om hvordan begrepene mann og kvinne skal defineres og praktiseres i forhold til vigselsritualet?


Vil alle i menigheten bare "godta" det kjønnet som ble tildelt ved fødselen? - Eller vil menigheten respektere et nytt selvvalgt juridiske kjønn?

Hvis bare den gamle liturgien er lovlig å bruke i en lokal kirke, ville en "tilkalt" prest formelt sett bare kunne bruke uttrykket mann og kvinne i vigselsritualet. Jeg frykter det kan oppfattes som pinlig hvis den ene part av brudeparet skulle bli benevnt som det motsatte av personens juridiske kjønn. Kanskje kunne slike hendelser bli populært førstesidestoff i landsdekkende aviser. - Og tenk hvilket "kranglingspotensiale" det ville være lokalt!

For å være ærlig, så skuffer det meg hvis homokonservative prester ikke unner andre prester i kirken at de kan få følge sin egen overbevisning/samvittighet. Homokonservative prester har jo hatt denne mulighet i alle år, og har den fortsatt ved at de har sin reservasjonsrett.

Hvis Dnk skal fungere som en felles kirke for alle medlemmer, må alle være trygge på at de blir respektert om de følger sin egen religiøse overbevisning.

Gå til innlegget

Samboerskap eller ekteskap?

Publisert 6 måneder siden - 695 visninger

Hva kan vi gjøre for å redusere antallet destruktive, dysfunksjonelle, sykdomsfremkallende ekteskap?

Begge fløyene i debatten "for- eller imot-samboerskap" ser ut til å lovprise ekteskapets potensiale for et berikende samliv for to som er "blitt rammet av en unik kjærlighet til hverandre". Etter at vi i Dnk har fått flertall for å gi likeverdighet til alle variantene innen kjønnsmangfoldet, er det andre etisk problemstillinger som "står i kø", og som bør drøftes. 

Siden det er enighet i Dnk om at et velfungerende ekteskap er anbefalelsesverdig, foreslår jeg at vi i debattinnleggene først og fremst har fokus på : Hva kan vi gjøre for å redusere antallet destruktive, dysfunksjonelle, sykdomsfremkallende ekteskap? Skilsmissestatistikken bekymrer meg - særlig hvis barn involveres.

Enighet

I debatten "for- eller imot-samboerskap" ser det ut til å være enighet om ekteskapets potensielle gode/berikende sider. Jeg synes fokus bør være på hvordan vi kan utnytte dette potensiale best mulig.

Siden samfunnet har forandret seg med rekord-fart siden jeg var ung (nå 81 år) må jeg løsrive meg radikalt fra hvordan jeg tenkte som ung

La meg eksemplifisere: Da jeg fikk sertifikat var det intet krav om gjennomført glattkjøringskurs. Nå har samfunnet registrert mange personskader på veiene. Derved oppstod behov for kompetanse-heving av bilister før de "slippes ut" i trafikken.

Uten å ta stilling til om "ekteskapsgodene" totalt sett har gått opp eller ned, må vi ta til underretning at det er flere skilsmisser enn for noen tiår siden. Vi kan spørre:

Er hverdags-slitasjen blitt større i nåtidens parforhold?    

Kan kjønns-likestillingen ha medført urealistiske forventninger i parforhold?

Er skli (fra hverandre) -effekten blitt større som følge av mindre arbeidsfellesskap i parforhold? Kanskje trengs det et "glattkjøringskurs" før en lover livslang samkjøring. Kjøreretningen bør være godt avtalt på forhånd for ikke å havne "i grøften" (eller i hver sin grøft).

Tålmodighet

Kanskje bør vi prøve å dempe tidens forventning om at alt skal skje så fort. I et innlegg på verdidebatt.no uttrykker Jens Bjelland Grønvold det fint: "Men det kan jo ikke bety at vi skal sitte på første date med en forlovelsesring." Ved avgjørelser med langsiktige konsekvenser er det gunstig med lang betenkningstid.

Jeg har en fornemmelse av at det fødes færre barn i et samboerskap enn i et ekteskap. Hvis det er riktig, kan det også komme inn et barneperspektiv her. Å redusere antall barn med skilte foreldre/foreldre i dysfunksjonelle ekteskap, anser jeg som gunstig.

Fint hvis prestene er gode forbilder. Men hvis konsekvensen er at flere prester skiller seg (kanskje uten ønskelig kompetanse-heving før ekteskapsinngåelsen), tenker jeg at effekten av gode forbilder kommer "ut i minus", - særlig hvis de allerede har fått barn sammen.

Alle stiller vi med store handikap fordi vi ser "stykkevis og delt". Å rope på konsekvens-analyse er fånyttes. Vi kan ikke analysere konsekvenser før noe er praktisert over lang tid. Vi er henvist til i fellesskap å finne de "beste stiene" videre, - tilpasset nåtidens utfordringer.

Personlig tror jeg at vi gjør lurt i å lytte til hva de unge tenker ut fra sitt ståsted. Jeg er spesielt lydhør i forhold til tankene som teologistudent Margrete Kvalbein delte med oss i Vårt Land 21. mars 2017.

Gå til innlegget

"Ikke helt normalt"?

Publisert 6 måneder siden - 509 visninger

Ideen "om at noe er gått galt når mennesker opplever" inkongruens mellom tildelt kjønn og opplevd kjønn, gjør meg trist, - både på vegne av Gud og transpersoner.

   I et innlegg i Vårt Land onsdag 15. mars 2017 drøfter Espen Ottosen hvordan vi skal omtale de menneskene som er annerledes enn flertallet blant oss. Han utelukker ikke at noen kan føle seg krenket hvis vi skiller mellom "det normale og det avvikende", og spør: "Men har vi egentlig noe valg?"
   Jeg mener vi har mange gode valg:
Vi kan slutte å beskrive andre med negativt ladede ord, t.eks.
   (1) "unormal". Vi bør heller ikke snakke om oss selv som "normale" fordi det speiler motsatsen av unormal.
   (2) "avvikende". Det speiler motsatsen til "noe mer normalt".
   (3) "syk". Et helt forkastelig ord synes jeg. Vi regner jo ikke mangfold som en sykdom. Vi bør heller ikke kalle variantene for syke.

   Krenkende benevnelser.

   I stedet for krenkende benevnelser kan vi bruke ord som t.eks. "sjeldne" (uvanlige). Vi ringeakter jo ikke blåklokker fordi de er mer sjeldne enn løvetanner.


   For ordens skyld: Jeg tror ikke Ottosen ønsker å krenke andre.
   Men jeg tror han sårer mange med sine formuleringer. Ideen "om at noe er gått galt når mennesker opplever" inkongruens mellom tildelt kjønn og opplevd kjønn, gjør meg trist, - både på vegne av Gud og transpersoner.

   Har vi mennesker mandat til å kritisere Gud og dømme om hva som er gått galt i Hans skaperverk. I Bibelen er det ingen oppskrift på hvor eventuelt et slikt skille mellom det vellykkede og det mislykkede skal plasseres.
   Ottosen misliker at Pirelli Benestad hevder at ingen kjønnsvariant "er å betrakte som feil eller sykelig". Ottosen argumenterer med at det må være noe "feil eller sykt" siden helsevesenet gir medisinsk behandling til avvikere.

   Forventningspress. Men "hva er høna og hva er egget". Samfunnets idyllisering av tokjønnsnormaliteten skaper helseproblemer hos "de sjeldne", - dvs. behov og forventningspress om medisinsk behandling.
Foreldres frykt for stigmatisering av tvekjønnete barn, kan resultere i smertefulle kjønnsmutilerende behandling av friske babyer. Derfor trenger vi i Norge snarest mulig registrering av et tredje kjønn.

Publisert i Vårt Land 21.03.2017.

Gå til innlegget

Takk til våre biskoper.

Publisert 7 måneder siden - 155 visninger

Før 1. februar 2017 var det mange prester i Den norske kirke som ikke kunne følge sin egen samvittighet med hensyn til vigsel av likekjønnete par. De måtte jobbe etter andres overbevisning, - uten noen reservasjonsrett til å følge sin egen. Bispekollegiet fortjener takk fordi de medvirket til at alle prestene fikk likerettighet til å følge sin egen samvittighet.


Jeg føler takknemlighet overfor de biskopene som på tross av at de selv har et såkalt "klassisk syn på ekteskapet", har støttet innføring av vigselsliturgi for likekjønnete.

De har signalisert respekt overfor de som tolker Bibelen annerledes enn de selv. De har godtatt at intet menneske har rett til å sette seg i Guds dommersete, - og derved tvinge andre til å leve i strid med sin egen overbevisning. De har forstått frustrasjonen og smerten de såkalt homoliberale prestene har måttet leve med tidligere, - da de måtte praktisere jobben sin etter andres overbevisning, - og stikk i strid med det de selv var overbevist om.

Å tvinges til å diskriminere og tråkke på andres menneskeverdighet, har vært en stor påkjenning for mange i kirken.

Reservasjonsrett.

Homoliberale kunne selvsagt valgt å melde seg ut av Dnk, slik noen homokonservative nå gjør eller truer med å gjøre. De homoliberale prestene hadde jo ikke reservasjonsrett slik at de i sin jobb kunne handle etter sin egen overbevisning, - slik de homokonservative prestene nå kan.

Mitt håp for Den norske kirkes profil er nå:

1. Inkludering av alle oss som har behov for nåde (både fra Gud og medmennersker).

2. Forkynning av nåde og likeverdighet for alle variantene innen det biologiske og mentale mangfoldet. - Ikke bare for de som betrakter seg selv og utvalgte venner som moralsk fortreffelige.

3. Forkynning av Gal. 5,1: "Til frihet har Kristus frigjort oss." Jeg tenker på frihet til å følge egen overbevisning, og frihet fra å tvinges til å følge andres overbevisning.

Disse to "frihetene" mener jeg det samlede bispekollegiet har ivaretatt på en forbilledlig måte. Det fortjener de alle takk for!

Gå til innlegget

Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?

Publisert 7 måneder siden - 1402 visninger

Kan helvetes-frykt ha vært drivkraft hos de som har meldt seg ut av Den norske kirke? Når tid oppstår eventuelt en slik frykt. Når tid blir den så stor at den er vanskelig å leve med?

For få dager siden så jeg en kommentar av Dan Lyngmyr her på verdidebatt:

"For den kirkelige medarbeider som er overbevist om at kirkelig likekjønnet vigsel er synd,.... og at dette kan medføre evig fortapelse for den som ikke vender seg om, så vil det være helt umulig å ikke formidle dette klart og tydelig."

Jeg spør meg: Kan helvetes-frykt ha vært drivkraft hos de som har meldt seg ut av Dnk?

Jeg undres på om noen med slik frykt kan svare meg på hvordan de tenker: 

Når tid oppstår eventuelt faren for "evig fortapelse"?

Starter den hvis to av sammen kjønn får felles postadresse?

Øker den hvis de to blir viet i en kirke?

Er det fare for at andre i menigheten går fortapt hvis de er på gudstjeneste eller går til nattverd sammen med et slikt par?

Kan en kirkelig ansatt prest gå fortapt hvis han ikke formaner (og fordømmer) deres gjerninger/livsstil?

Oppheves "fortapelsesfaren" hvis presten er sammen med et slikt par utenfor menigheten/kirken?

Er faren like stor for prest, andre kirkelig ansatte, frivillige og vanlige kirkegjengere?

Nå har jo prestene fått reservasjonsrett mot vigsel av likekjønnete par, så de slipper å handle mot sin egen samvittighet/overbevisning, - slik homoliberale prester måtte gjøre før 1.febr. 2017.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
6 minutter siden / 6249 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
25 minutter siden / 6249 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
27 minutter siden / 6249 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6249 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 129 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om du kan være god uten Gud?
rundt 2 timer siden / 208 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 129 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 424 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 544 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 544 visninger
Les flere