Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

I lomma på Putin?

Publisert nesten 2 år siden

Møtet mellom Putin og Trump begeistrer konservative kristne i USA. Spørsmålet er om de også er Putins nyttige idioter?

Toppmøtet mellom Trump og Putin i Helsingfors i forrige uke ga vann på mølla blant de som spekulerer i hvorfor Trump ytret større tillit til Putin enn til egne sikkerhetsmyndigheter. Det er imidlertid ikke nytt at Trump er en stor beundrer av Russlands sterke mann. Det er en fascinasjon han deler med mange kristenkonservative grupper i og utenfor USA. Trump er dermed på linje med en av hans viktigste maktbaser på den kristne høyresiden i amerikansk samfunnsliv og politikk – et segment som lenge har hyllet Putin for hans lederstil og støtte til tradisjonelle familieverdier.

The family. 

For de mest høyreorienterte kristne er det positivt at Trump bygger allianser med Putin. Konservative kristne organisasjoner har da også tilrettelagt for samtaler mellom amerikanske politikere og russere i mange år fordi de mener at det tjener deres verdimessige og politiske interesser.

Blant disse er den stadig mer omdiskuterte Fellowship-stiftelsen – eller the Family som medlemmene uformelt omtaler seg som. Det er en gruppe av kristne aktører med toppverv i amerikansk politikk, business og samfunnsliv som blant annet inkluderer visepresident Mike Pence. Stiftelsen er en betydelig aktør både i innenriks- og utenrikspolitikken, men går likefullt under radaren til den allmenne offentligheten. De praktiserer såkalt taust diplomati fordi det angivelig gjør arbeidet mer effektivt. Men hemmeligholdet bidrar til spekulasjoner både om nettverkets egentlige motiver og faktiske arbeid.

Bønnefrokost. 

Fellowships-stiftelsen er mest kjent for sin rolle som organisator av den årlige nasjonale bønnefrokosten i DC som samler opp mot 4000 politikere, lobbyister og utenlandske dignitærer. Forrige ukes arrestasjon av den russiske studenten og angivelig spion, Maria Butina (omtalt i Vårt Land 23.7) handlet nettopp om hennes deltakelse ved dette evenementet. Sett fra Fellowship-stiftelsens ståsted er imidlertid ikke personer som Butina et problem, men snarere en ressurs for det tause diplomatiet som arbeider for å bedre forholdet mellom USA og Russland. Mer enn 50 russere deltok sammen med president Trump på bønnefrokosten i februar i år.

Kristenkonservative. 

Fellowship-stiftelsen hevder at de fremmer utvikling og fred, men det er også dokumentert at stiftelsen er involvert i diplomati og pådriverarbeid for typiske kristenkonservative merkesaker som anti-homokamp og tradisjonelle familieverdier. Det betyr i flere tilfeller samarbeid med politiske aktører med svakt demokratisk sinnelag og liten interesse for internasjonale standarder. Russere på sin side har i flere år støttet grupperinger av ymse slag for skape splittelse og ustabilitet i en rekke europeiske land.

Fellesnevneren både på amerikansk og russisk side ser ut til å være en rådende motvilje mot multilaterale institusjoner, fellesskapsløsninger og internasjonale avtaler, noe som skaper bekymring særlig i Europa.

Guds inngripen. 

Men for mange på den amerikanske ytre høyresiden er kombinasjonen Putin og Trump ikke bare bra for verden, men skjer som en direkte inngripen fra Gud.

Det til tross for at Trump ikke regnes som en veldig religiøs mann, i hvert fall ikke før han ble presidentkandidat. Heller ikke Putin snakker for høyt om sin kristne tro, men han vektlegger tradisjonelle verdier og den ortodokse arven som viktig for den russiske nasjonale identitet. Hans politiske prosjekt er – som Trumps - imidlertid høyst profant.

Forskjellen mellom de to er imidlertid også påtakelig, ikke bare i form og stil. Mens Trumps makt i stor grad lener seg på støtten fra sin kristne høyreside, og derfor må tillempe politikken deretter – ser Putin ut til å ha disse i hule hånd til nytte når han måtte ha behov for det.

Trykket i Vårt Land 26. juli 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Grenser for religiøst lederskap

Publisert rundt 2 år siden

Religiøse lederes rolle er først og fremst å ivareta en religiøs tradisjon og tolkning, ikke drive integrering mot storsamfunnet. Men de kan likevel vise flokken vei.

Før jul vedtok Stortinget å bevilge penger for å etablere «en fleksibel utdanning for religiøse ledere ved Universitetet i Oslo». Den politiske motivasjonen handler om å få religiøse ledere med i kampen mot sosial kontroll og æresvold som ofte begrunnes i religion og kulturelle tradisjoner. I dette perspektivet er programmet viktig og nødvendig. 

Mitt anliggende er derfor ikke å kritisere et godt tiltak, men å problematisere samfunnets forventninger til religiøse ledere og de religiøse institusjonenes samfunnsoppdrag. 

Hemmeligstemplet notat. 

Temaet er nær knyttet til en debatt som har pågått i mange år i England og i mange andre land. I 2002, ett år etter 9/11, fikk jeg et hemmeligstemplet notat fra britiske Foreign Service på min pult i UD. Budskapet var en bekymring over hvor mye «community»- støtte som gikk til moskeer. Var dette hensiktsmessig, eller bidro det til gettofisering, altså det motsatte av formålet? 

Den samme bekymringen ble formidlet av en tidligere tyrkisk ambassadør jeg møtte i Oslo flere år senere. Samtalen handlet om en tyrkisk moské i Norge som mottok støtte til en rekke sosiale tiltak. Som hun sa: «Moskeen er for bønn, ikke for alle mulige sosiale og kulturelle tiltak. Da risikerer vi at moskeen blir den eneste og viktigste møteplassen.» 

En slik utvikling, mente ambassadøren, var problematisk av flere grunner. For det første bidro det ikke til integrering. For det andre var det et brudd med det som tradisjonelt har vært moskeens rolle i hjemlandet. Ambassadøren var bekymret for at religion nå fikk inntog på stadig nye samfunnsområder, og på den måten bidro til at gruppen av innvandrere ble mer konservative. 

Manglende tillit. 

Én årsak til at familier driver med negativ sosial kontroll er fordi de mangler tillit til storsamfunnet og dets institusjoner. Mange har ikke tillit til skole, helsevesen og barnevern eller til naboer i nærmiljøet som ikke tilhører samme etniske gruppe eller deler samme tro. 

God integrering handler i noen tilfeller om mindre tid i kirken, tempelet eller moskeen, fordi veien inn i det norske samfunnet snarere går via arbeid, deltakelse i lokalsamfunnet, i aktiviteter på skolen og livet i nabolaget. 

Her kan religiøse ledere selvsagt bidra. Trygge religiøse ledere kan oppfordre foreldre til å la barna leke med skolevenner fra annen trosbakgrunn. De kan støtte kvinnelige medlemmer som deltar i arbeidslivet. De kan forklare hvorfor foreldre må holde kontakt med skolen. De kan vise at det er trygt for en enslig forelder å kontakte helsestasjon og barnevernstjeneste før problemene tårner seg opp. 

Det krever imidlertid kunnskap om, og tillit til, norske institusjoner. En del av dette handler også om å vite hvor det religiøse lederskapet begynner og slutter. 

Trossamfunnenes rolle. 

Religiøse ledere bidrar med mening, fellesskap og verdier. Deres funksjon er å ivareta en religiøs tradisjon og formidle religiøs tolkning. Det ligger ikke nødvendigvis til et trossamfunns rolle og interesse å bygge kontakt mot storsamfunnet. Mange trossamfunn er derfor langt bedre på intern integrering og inkludering enn på den utadrettede virksomheten. 

Trolig er det andre institusjoner som har viktigere roller i akkurat dette. Samtidig mener jeg at det er viktig å jobbe med de religiøse lederes holdninger, slik det teologiske fakultetet på universitet i Oslo nå skal i gang med. 

Vi må bare være nøkterne med hva slags ansvar og rolle vi tilegner det religiøse lederskapet i integreringens navn.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Bekjennelse fra en ikke-kristen

Publisert rundt 2 år siden

Jeg tror at det stemmer at en del ikke-troende i Norge er litt nedlatende overfor kristne. Men nedlatenheten går også andre veien.

22. mai leste jeg Åste Dokkas lett ironisk kommentar i Vårt Land om sekulære fordommer mot religiøse i Norge. Her er en ikke-ironisk kommentar om møter på tvers av tro og livssyn. 

Majoritetens holdninger. 

Selv om jeg omgås riktig mange religiøse personer kjenner jeg meg igjen i beskrivelsen av avstanden mellom verdenene. Eller mer presist: mellom protestantiske kristne og de «post-kristne» sekulære. For dette handler vel ikke om jøder, katolikker eller muslimer, men om den sekulære majoritetens holdninger til tradisjonelle norske kristne miljøer. 

Jeg tror at det stemmer at en del ikketroende i Norge er litt nedlatende overfor kristne. En som forsøker å forklare dette fenomenet er den svenske religionsforskeren David Thurfjell. I boka Det gudløse folket intervjuer han sekulære og religiøse svensker om hva de tenker om det å være kristen. Svarene er ikke positive: Å være kristen oppfattes som vammelt og ikke noe man uten videre vedkjenner seg. Ja, selv de kristne vegrer seg. 

Deltakelse i ritualer. 

For å forstå disse holdningene går Thurfjell historisk til verks: For hundre år siden handlet det å være kristen om tilhørighet og deltakelse i livsfaseritualer og høytider. Det handlet også om tilhørighet til nasjonen mer enn den enkeltes trosliv og religiøse praksis. I begynnelsen av forrige århundre ble denne religionsforståelsen utfordret av to sterke strømninger: Pietistisk kristendom inspirert av vekkelseskristne menigheter i USA på den ene siden, og den sekulære religionskritikken på den andre. 

Til tross for åpenbare motsetninger hadde de to strømningene én ting til felles: En snever religionsforståelse der det å være kristen ble knyttet til sterk gudstro og et liv med bønn og forsakelse. De sekulære religionskritikerne overtok en slik definisjon av hva det vil si å være kristen, og den har blitt stående. Denne fortellingen passer etter mitt syn også godt på Norge.

Lite korreksjon. 

Samtidig så er den sekulære intoleransen ikke unik. Tvert imot gir avstanden mellom kristne og ikke-troende få muligheter til korreksjon. Her kunne jeg ha trukket fram venners fortellinger om sine religiøse foreldres uttalte forakt mot sekulære naboer og deres barn. 

Men mine personlige erfaringer er mer på Dokkas nivå, irriterende, men ikke så farlige. For eksempel når jeg har møtt kirkeledere som forteller meg at jeg begår kristne handlinger når jeg tenner lys på en grav eller legger ned blomster på Domkirkeplassen etter 22. juli. 

Utbredt holdning. 

Når jeg protesterer, får jeg høre at jeg er historieløs. Der jeg famler blindt og retningsløst rundt i min egen kultur- og religionshistoriske arv, er disse klarsynte om mitt sjels- og trosliv. Dette vil jeg påstå er en nokså utbredt holdning. I hvert fall har jeg møtt den i mange ulike sammenhenger og på tvers av den liberal-konservative aksen i Den norske kirke.

Jeg tror at løsningen ikke dialogseminarer, men økt samarbeid og samkvem på tvers. Det skjer organisk i flere sammenhenger, for eksempel på Stortinget der mang en KrF-er med bakgrunn fra misjon og bedehus har tatt steget inn i den sekulære offentligheten. Det har trolig ikke svekket troen, men har nok ofte utvidet horisonter. En tilsvarende erfaring har nok mange sekulære parlamentarikere gjort seg. 

Parallelle strukturer. 

I stedet ser det ut til at tendensen til parallelle strukturer er økende med etablering av egne kristne plattformer for politikkutvikling (tenketanker), trosbaserte forlag, utdanningsinstitusjoner (kristne friskoler og høgskoler) og så videre. Kanskje oppleves det som et viktig tilskudd i en overveiende sekulær offentlig kultur. Men om det bidrar til å bygge ned fordommer, er heller tvilsomt.

Trykket i Vårt land 29. mai i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Fra Jerusalem til Oslo

Publisert rundt 2 år siden

For oss er Jerusalem omgitt av myter, løfter og religiøse utopier. For venninnen min knytter drømmen seg til Oslo.

Mitt første møte med Jerusalem skjedde i Oslo i 2005. Jeg ble kontaktet av en vakker, ung, israelsk kvinne, Sharon, som ville snakke om muligheten for et felles dialogprosjekt. Her startet vårt samarbeid og etter hvert nære vennskap. Siden den gang har jeg vært en av de mange som jevnlig besøker denne symboltunge, konfliktpreget byen. Vi dras dit av høyst forskjellige grunner og motivasjoner. Men at vi drar akkurat dit er ingen tilfeldighet.

Ingen steder veves religiøse fortellinger, historiske myter og praktisk politikk så tett sammen. For mange kristne var opprettelsen av staten Israel et religiøst mirakel. Det nye landet var oppfyllelsen av gammeltestamentlige profetier som knyttet bibelens fortelling og dagsaktuell politikk sammen.

Et politisk underverk. For Norge som stat var opprettelsen av Israel i 1948 et nødvendig svar på en av historiens verste massedrap på jøder, men også et politisk underverk. For datidens sosialdemokrater og sosialister ble Israel et forbilde med sin ruvende arbeiderbevegelse og innovative arbeidskollektiv. Norske pilegrimer reiste til Israel for å støtte den nye staten og for å høste erfaringer.

Israel har med andre ord alltid hatt en helt særegen plass i norsk samfunn og politikk. Stortingets vennegruppe for Israel speiler både kontinuitet og endring i dette forholdet. Fram til 1980-tallet
representerte de flertallet i Stortinget. I dag består vennegruppen først og fremst av representanter fra Frp og KrF.

Ny rammefortelling. Den mer lunkne oppslutningen i Stortinget skyldes at den norske offentligheten gradvis fikk mer innsikt i konsekvensene av den nye staten for den palestinske befolkningen. Utover 1980-tallet ble norsk ensidig støtte til Israel gradvis og stadig mer utfordret. I stedet tok konflikten over som rammefortellingen om Israel og Palestina. I 1993 fikk vi Oslo-avtalen som ga håp om løsning, men som dessverre aldri ble gjennomført etter planen.

Engasjementet for Israel og Palestina er imidlertid intakt. Prost og Jerusalem-farer Trond Bakkevig forklarte det slik: «Det finnes mange konflikter i verden som tar flere liv. Når akkurat denne får så mye oppmerksomhet har det å gjøre med Jerusalem som senter for noen av de viktigste helligdommer for de tre abrahamittiske religionene».

Blitt vår egen. Til tross for den geografiske avstanden er konflikten i Midtøsten, av religiøse og politiske årsaker, blitt vår egen. Mange opptrer som om de selv var parter i konflikten, med ensidige posisjoneringer der rommet for nyanser er forsvunnet. Enøyde palestinavenner som nekter å sette sine ben i Vest-Jerusalem. Israels venner som overser palestineres lidelser som følge av israelsk framferd. Midtøsten-konflikten slår inn i norske politiske miljøer, i kirkelige, sivilsamfunn og akademia.

I en samtale med religionshistorikeren Hanne Røyslien Eggen som har forsket på Israel i mange år sa hun dette: «Å ytre seg faglig og nyansert om denne konflikten er et karrieremessig tapsprosjekt.»

Det tapte paradis. Selv besøkte jeg Jerusalem og Sharon i forrige uke, bare noen dager før 70-årsmarkeringen. For Sharon, venninnen min, går linjen motsatt vei. For henne er det Oslo som har blitt «det tapte paradis», byen som i noen år ga henne en nyvunnen frihet fra den intense virkeligheten i Jerusalem. Det var her hun fødte sitt eneste barn.

Samtidig er Oslo byen som ga navnet til en fredsavtale og til et framtidshåp som gradvis ble erstattet av sorg og skuffelse. Slik lever Oslo i henne som en drøm og et sted på kartet hun gjerne ville ha kalt sitt hjem.

Gå til innlegget

Frykten for overformynderiet

Publisert over 2 år siden

Er det en sammenheng mellom kampen mot barnevernet i Hordaland og motstanden mot barns rettigheter i FN?

5. mars i år ble det kjent at varaordfører i Bergen, Marita Moltu, meldte seg ut av KrF. En tvist om barnevernet var noe av det som vippet henne ut av partifolden. I VG trakk hun frem at hennes krav om gransking av barnevernet, som ble nedstemt i KrF, var en del av beslutningsgrunnlaget: «Jeg har gjort meg noen betraktninger over tid, og funnet ut at min tid i KrF er over. (…) Det som er viktig, er barnevernet, at vi skal ha et trygt og godt barnevern.» (VG, 5. mars)

Utmeldelsen fra KrF skaper selvsagt bekymring i et parti som sliter seriøst på meningsmålingene. Men saken handler ikke bare om norsk politikk og barnevern, men kan også ses i sammenheng med en bredere internasjonal motstand mot den internasjonale menneskerettighets­agendaen. Her har barnekonvensjonen vært i skuddlinjen i flere år.

Knuter på tråden. I Norge skjøt dette engasjementet fart i forbindelse med en barnevernssak i 2016 i Naustdal der et norsk-rumensk ektepar ble fratatt sine barn. Vedtaket skapte knuter på tråden i forholdet mellom Norge og Romania. Senere har norske myndigheter mottatt negative reaksjoner for sin barnevernspraksis fra en serie land, og flere saker skal prøves i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Engasjement føres fra høyst ulike ­grupper, både norske og utenlandske, religiøse og sekulære, og fra by og land. Én av disse pressgruppene springer ut av norske kristne menigheter som frykter at barnevernet ikke forstår eller tar tilstrekkelig hensyn til kristne familiers livsvalg og religionsfrihet.

Bred tilslutning. Internasjonalt har ­enhver konvensjon som har berøring med familiepolitiske spørsmål blitt kraftfullt utfordret av lobbygrupper og allianser i FN. Det inkluderer også Barne­konvensjonen, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989. Konvensjonen har bred tilslutning – kun ett land (USA) har nektet å ratifisere.

Fra 2015 har det internasjonale pådriver­arbeidet mot denne og andre konvensjoner blitt ytterligere formalisert gjennom opprettelsen av en såkalt «familievennlig samling» – «Group of Friends of the ­Family» – som består av 25 medlemsland i FN. Fellesnevneren er at de slåss for ­såkalte tradisjonelle familieverdier.

En rød lampe. For disse er barns ­rettigheter en rød lampe – et varsel om en nedvurdering av religiøse og tradisjonelle verdier. To hovedargumenter går igjen, både i Norge og verden: Statlig ­suverenitet versus internasjonal rettsorden, og en sikring av voksnes autoritet i rollen som foreldre.

Når USA avstår fra å undertegne barne­konvensjonen, skyldes det nettopp en skepsis til at staten skal gis myndighet til å gripe inn i familiens privatliv. ­Kampen står om foreldrenes rett til å oppdra barn på bakgrunn av religiøs ­overbevisning, også når det strider mot storsamfunnets verdier eller det internasjonale ­samfunnets normer.

Staten som overformynder. Religiøse barnevernsskeptikere i Norges deler den samme bekymringen: frykten for en stat som opptrer som overformynder og en stat som forvalter sitt embete på grunnlag av verdier de selv ikke kan stå inne for. På den internasjonale arenaen har disse aktørene funnet sammen på tvers av ­religion og region.

Vil vi kunne se tilsvarende konstella­sjoner i det norske barnevernsopprøret? Det vil i så fall bli en underlig miks av grupper som tradisjonelt har hatt lite med hverandre å gjøre, og som har ulike ­politiske preferanser og ståsteder.

Denne konstellasjonen bør vi være på vakt mot, for det er nettopp slike motsetningsfulle allianser som har vist seg å ha gjennomslagskraft. I så fall blir det verst for barna.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 1467 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
27 dager siden / 1285 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
8 dager siden / 982 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
4 dager siden / 908 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 792 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
26 dager siden / 577 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere