Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Opp med hodet

Publisert over 1 år siden

Optimismen på 90-tallet var skapende. I dag kan vi bli så bekymret at vi lammes.

I går fikk legen Denis Mukwege og IS-overlever Nadia Murad Nobels fredspris for sin kamp for seksualisert vold i krig. To usedvanlige mennesker som utviser mot og handling under helt ekstreme­ omstendigheter.

Resignert melodi. 

LES OGSÅ: Krever handling mot voldtekt som våpen

Tilfeldigvis har jeg brukt de siste ukene på å snakke med fagfolk av alle slag om likestillingens kår. Gjennomgangstonen er den samme. Bekymring­ for det skjer på de globale arenaene. Bekymring for det som skjer innenfor landegrensene.

Og ja, ser man på verden rundt oss er det forståelig. Menneskerettigheter og demokratiske­ verdier er under press, og illiberal politikk gjør livene vanskeligere­ – og farligere – for mange. Men bak bekymringen­ hører jeg også en tretthet og økende pessimisme.

Negativ innstilling. 

Jo, jeg vet godt at det gjøres mye bra arbeid. Arbeid som skaper større handlingsrom og frihet for mennesker ute og hjemme. Likevel er det ikke det man snakker om. I stedet brukes mye av tida til å «framsnakke» motkreftenes strategier og evne til gjennomslag. Det har de ultrakonservative for øvrig merket seg; på en av de mest iherdige FN-lobbyistenes hjemmeside spør man retorisk hvorfor langt mer ressurssterke organisasjoner er så bekymret for nettopp dem.

Kanskje er tiden kommet til å bruke mindre tid på bekymring for motparten? Forstå strategiene deres, ja, men bruk heller tid og ressurser på lobbyvirksomhet og nytenkning av egne strategier. Slutte å flikke på millimetere i forhandlinger når det allerede finnes gode internasjonale rammeverk.

LES OGSÅ: – I dag hedrer vi to av verdens sterkeste stemmer

Trætte mennesker. 

En tidligere seniordiplomat med mange års erfaring på FNs likestillingsarenaer mener det: «Hvorfor driver vi med det når vi har mer enn nok språk i de bindende konvensjonene til å gjøre jobben på landnivå?», spør hun.

Men det handler også om virkelighetsbeskrivelsen. For verden har også gått framover, særlig når vi ser det litt over tid. Kvinnefrigjøringen fra 60- og 70-tallet var en internasjonal bevegelse som også bidrog til verdenssamfunnets oppslutning om FNs kvinnekonvensjon i 1979. Den er ratifisert av de aller fleste land i verden. At en så radikal og klar konvensjon får motreaksjoner bør ikke overraske noen.

Medhold i retten. 

Så vil noen si at kvinne-
konvensjonen er en papirtiger. Likefullt, ett av landene som ofte legger kjepper i hjulene for likestilling i FN, er Egypt. En forsker med ekspertise på egyptisk familielovgivning­ forteller at kvinner som tar skilsmissen til den egyptiske familiedomstolen ofte får medhold i retten. Én forklaring er de internasjonale rettsforpliktelsene. Det er en påminnelse om betydningen av internasjonal rettsorden selv i dypt konservativt samfunn.

FN har vært en arena for konflikt mellom konservative og progressive siden midten av 1990-tallet. I denne perioden har FNs medlemsland også brakt kvinners rettigheter framover. Det gir grunn til håp, selv for de mest bekymrede.

Påvirke framtiden. 

Nå er det opp til de som ønsker å fremme disse rettighetene å bruke bekymringen til å påvirke fram-
tiden. Nye aktører må slippe til og den internasjonale­ kvinnebevegelsen må tenke­ nytt og utvikle nye strategier.

Årets nobelprisvinnerne, en ung jesidi­-kvinne og en mannlig kongolesisk gynekolog­, viser betydningen av enkeltmenneskers handlinger. Vi må fortsette å analysere for å forstå den verden vi lever i. Vi må kjenne våre politiske og ideologiske motstandere. Men kunnskapen må omsettes­ i praktisk politikk og fremoverlent handling. Vi trenger mer av det, og færre seminarer med bekymrede deltakere.

LES OGSÅ: Nobeldagen starter med fredsprisfest for barna

Gå til innlegget

En løsning som ikke virker

Publisert over 1 år siden

Med Kjell Ingolf Ropstads «historiske mulighet til å endre abortloven» går en enda viktigere diskusjon tapt.

Det er to ting som frustrerer meg i de stadig tilbakevendende ­debattene om abort. For det første hvordan abortmotstand­ere velger å se bort fra etablert kunnskap om hva som faktisk får aborttallene ned.

For det andre at de gjør det vanskelig­ere å løfte et informert ordskifte om ­muligheter og grenser når den teknologiske utviklingen går på høygir.

Kjent sammenheng. 

Når det gjelder det første, er norske politikere, inkludert i KrF, godt kjent med sammenhengen mellom lovgivning og aborttall. De viser at streng abortlovgivning ikke fører til færre aborter.­ I stedet bidrar til den til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter.

I Norge dør ingen av slike komplikasjoner. Og aborttallene synker. I 2016 var abortforekomsten i Norge den laveste ­siden registret ble opprettet i 1979, ifølge Folkehelseinstituttet. En viktig årsak er en markant nedgang i aborttallene blant unge kvinner. Det skyldes ikke at de unge er seksuelt avholdne, men at de har enkel tilgang til prevensjon og at den for mange også er gratis. Tallene er oppløft­ende – enten du slåss for ufødt liv eller for ­kvinners selvbestemmelse.

LES OGSÅ: Færre tek abort i Norge

Godt mål, gal resept. 

Forutsetningen er at pragmatisme, smidighet og kompromissvilje settes foran symbolpolitiske seiere. Det motsatte av hva KrF, med Kjell Ingolf Ropstad i spissen, gjør i dag. For det er naturligvis ikke målet – å få ned aborttallene – det er noe galt med. Problemet er at partiet velger en metode som ikke virker, i tillegg til at den krenker ­kvinners integritet.

Så er det den andre siden av saken. Hvordan skal vi som samfunn sikre gode rammer for bioteknologi og medisin­ i ­rivende utvikling? Et viktig bidrag vil være å frede dagens abortlovgivning. Dersom den ligger fast, åpner det seg et hav av muligheter for politiske og etiske diskusjoner av den typen som KrF etterlyser: Hvordan bygge et samfunn der alle barn er velkomne? Et samfunn der bioteknologi og medisin er basert på «respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering» (Bioteknologiloven, 2013).

Ikke helsvart. 

Bildet er imidlertid ikke helsvart. Bare de siste dagene har jeg lest flere reflekterte abortinnlegg basert på personlige erfaringer om barn som ble båret frem eller ikke båret frem. Sam­tidig forteller fagfolk at de harde debattene gjør valget for uønskede gravide enda mer skambelagt.

Noen vil kanskje si at skammen i dette tilfelle er en god, regulerende mekanisme.­ Til det er det å si at det endrer ikke kvinnens valg, det gjør bare livet litt mer vanskelig.

Det er ingen grunn til å la seg overraske over Ropstads utspill. Men jeg ble overrasket over statsministerens respons, bare en måned etter at Høyres sentralstyre slo fast at partiet står fast ved dagens lovgivning fordi den «ivaretar avveiningene mellom kvinners rett til å bestemme over egen kropp og hensynet til det ufødte liv.» (pressemelding 9. september 2018).

LES OGSÅ: Krfs regeringsferd er full av farer

Også KrF delt. 

Kanskje angrer Erna litt på det nå. At hun handlet i desperasjon snarere enn som den politiske strategen hun vanligvis er. For hvordan skal vi ellers forstå at hun klistrer seg til en av vår tids mest upopulære saker – uten engang å ha partiet eller regjeringspartnerne med seg? Langt mindre norske velgere. Ifølge en meningsmåling gjort av Respons Analyse for VG er det bare 16 prosent av velgerne som er positive til å endre abortloven.

I den samme målingen er bare 53 prosent av KrFs egne velgere positive, mens 31 prosent av dem er negative til å endre loven og stramme inn retten til abort ­etter uke 12.

Om Ropstad får det som han vil, kan prisen bli høy. En slik sak går nemlig ikke over av seg selv. Tvert i mot vil støyen fortsette på bekostning av andre viktige saker. For KrF kan det bli skjebnetungt. For de som ønsker en annen politisk ­retning for landet er det tidenes gavepakke.

Gå til innlegget

Utidig innblanding

Publisert over 1 år siden

Gi meg en kirke som gjør himmelen i samfunnsdebatten høyere, ikke en som drar oss ned i skyttergravene.

I disse dager lanserer to ekte 68-ere, prost Trond Bakkevig og NRK-journalist Tomm Kristiansen, ny bok om kirke og politikk. Boka skriver seg inn i en stor og viktig diskusjon om kirkens rolle i samfunnsdebatten. Bare for å være gjøre det helt klart: At kirken tar politisk standpunkt er verken nytt eller feil.

LES OGSÅ: 'Gud kan skifte mening'

Opp gjennom historien har kirkeledere markert tydelige standpunkt – flere ganger fordi sentrale verdier stod på spill. Et slikt politisk veivalg ble tatt i 1942 da kirkeledelsen besluttet å bryte med det tyske naziregimet. Det plasserte kirken på motstandskampens side og er et eksempel på kirkelig lederskap og mot.

Sin kappe og autoritet. 

Gjennom de siste årene har imidlertid kirken blitt kritisert for å drive utidig innblanding i partipolitikken. Fra høyre flanke har flere tatt til orde for at kirken snakker venstresidepolitikk i en rekke spørsmål. Men mer overordnet handler diskusjonen om at kirkeledere bruker sin kappe og moralske autoritet til å argumentere for bestemte politiske løsninger. Kirkeledelsen selv mener at den balanserer på den riktig siden av streken. Men det er nok av eksempler på at den også dumper ned i potente stridsspørsmål med stor politisk sprengkraft.

Uløselige dilemmaer. 

Slagordpregede utspill om flyktningpolitikk, oljeboring og skattepolitikk er eksempler hvor det luftes politiske løsninger uten å synliggjøre politikkens ofte uløselige dilemmaer og de politiske aktørenes reelle handlingsrom. Og som Vårt Lands kommentatorer Håvard Nyhus og Åste Dokka spør i sin podkast: «Hvor mye er det igjen av toregimentslæren når Kirkerådet skriver at de er ‘skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet’?»

Like alvorlig er kritikken om at kirkelederes politiske utspill framstår som ekskluderende og moraliserende med hensyn til politiske motstandere. Eller at kirken ikke er seg bevisst hvordan kommunikasjonen treffer, og at de ikke ser hvor liten overbevisningskraft de har i møtet med annerledes politisk tenkende.

LES OGSÅ: Dragkamp om folkekirker

Populistisk kapring. 

En annen diskusjon, men ikke uten berøringspunkter til den ovennevnte, handler om den norske kristne kulturarven. Tidligere i oktober skrev Lars Laird Iversen et tankevekkende innlegg om en økende tendens til å kople «kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme» («Burde Den norske kirke skifte navn?», Vårt Land 3. oktober).

Han etterlyser en kirkeledelse som ikke er naiv i disse spørsmålene. For til tross for en kirkeledelse med liberale og demokratiske verdier, står kirken lagelig til for kapring fra nasjonalistiske populister. Det handler blant annet om språk, hevder Iversen: «Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske (…) Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke».

Ubevisst kommunikator. 

Nettopp fordi kirken er så tydelig på sin rolle som samfunnsaktør og for sitt ansvar for å vise flokken vei, er det foruroligende å se hvor lite bevisst den er med hensyn til effekten av sin egen kommunikasjon. For hva er for eksempel konsekvensene av at kirkens øverste leder, preses Helga Byfuglien, stempler EUs asylpolitikk som «umoralsk»?

Bidrar det til en mer opplyst, løftet og nyansert debatt om ett av de viktigste spørsmålene i vår tid? Eller til at innvandringsskeptikere tenker seg om en gang til? Svaret på det er åpenbart nei.

Jeg tror at kirken bør starte med å virkelig lytte til kritikken, prøve å forstå hvorfor den kommer. At man er uenig er irrelevant, det viktige er hvordan kirkens faktisk oppleves utenfor bobla. For det siste vi trenger er enda flere politiske seminarledere. Det vi trenger en kirke som samler og løfter, ikke som krangler og splitter.

LES OGSÅ: Biskop ristar asy-løysing

Gå til innlegget

Trygt å gå i takt

Publisert nesten 2 år siden

Tro det eller ei, Norge er et av verdens strengeste land når det kommer til sosiale normer.

Pakistan, India og Sør-Korea. Det er sikkert ingen overraskelse at disse landene står på lista. Tankene går til patriarkalske religiøse praksiser, nådeløse kastesystem og hard arbeidsdisiplin. Men hvem hadde trodd at Norge rager rett under som verdens fjerde strengeste?

Det er konklusjonen i en internasjonal studie som ble publisert for en tid tilbake. Nå forsøker man å forklare hvorfor.

Varierende styrke. 

I noen kulturer er det klare forventninger til oppførsel og lav toleranse for avvik. I andre land er det motsatt: svakere normer og større handlingsrom. Selv om alle samfunn har skrevne og uskrevne regler og normer, varierer de altså i omfang og styrke. Men grensene for hva som er normalt og unormalt, akseptabelt og uakseptabelt og hvordan avvik sanksjoneres, er svært forskjellig.

Årsakene finner forskerne i en rekke forhold – som tilgang på naturressurser, gjentatte naturkatastrofer, pest og konflikt om landområder. I tillegg strammes våre sosiale normer av institusjonelle forhold som lav aksept av dissens, lav åpenhet i media, svake politiske rettigheter, streng kriminalomsorg og mindre kriminalitet eller høy religiøs deltakelse.

LES OGSÅ: Bli religiøs, lev lenger 

Mot formodning. 

Men er dette typiske norske trekk? Nei, svarer forskerne og klør seg i hodet. Faktisk er Norges plassering på lista overraskende ifølge professor Vidar Schei ved Handelshøgskolen. Han er ansvarlig for det norske bidraget i studien. 80 prosent av indikatorene som ble målt skulle snarere tyde på at Norge har svake sosiale normer. Vi har en åpen presse, høy grad av sivile og politiske rettigheter, vi deltar i liten grad i religiøse aktiviteter og er både streike- og demonstrasjonsvillige. Og likevel har vi altså en «stram» kultur.

I stedet spør forskerne om det kan ha sammenheng med Norges rolle som kolonialisert land, tøft klima og knapphet på matjord, sterke likhetsidealer, bygdedyr og ja, janteloven.

Et spørsmål forskerne ikke tar opp er hvordan sosiale normer håndheves på de nye arenaene. Vi er blant verdens mest aktive på sosiale medier. Her ser det ut som om det utenfrastyrte blikket opphører når debattene føres innenfor lukkede forum.

Sanksjoneres med nidord. 

Spørsmålet er imidlertid om ikke de sosiale mediene også har skapt en ny og mer subtil arena for sosial samhandling og kontroll. De utfordrer for eksempel voksnes mulighet til å følge med på hvordan barn kommunisere med hverandre. Og i den politiske debatten om visse temaer sanksjoneres deltakere med nidord og trusler i et omfang som skyver mange ut av ordskiftet.

Hvordan spiller så disse sterke sosiale normene sammen med samfunnets evne til å håndtere endring og ustabilitet? Innvandring er ett spørsmål som utfordrer status quo; ett annet er overgangen fra oljealder til klimaregnskap.

Når det gjelder innvandring, er det nærliggende å tenke seg at de mange uskrevne reglene gjør integreringsprosessen vanskeligere. Forskerne peker også på at sterke sosiale normer kan begrense kreativiteten og dermed også innovasjon og gründerskap.

LES OGSÅ: Bli norsk i naturen

Respons på normer. 

«Det føles trygt å gå i takt», skriver Vidar Schei. Og kanskje er det et særnorsk trekk. Kan det hende at økt fragmentering og polarisering også er en respons på de sosiale normene som begrenser rommet for hva man kan si og gjøre?

Det er i hvert fall lett å kjenne på følelsen av at det kan være litt trangt, og at det fort kommer reaksjoner om man gjør noe utenfor det vanlige.

Det forklarer kanskje også hvorfor mange med meg benytter hver nyttårsaften til følgende forsett: Gi mer blaffen!

Trykket i Vårt Land 18. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Et godt ­kompromiss

Publisert nesten 2 år siden

Er vi på vei mot et samfunn der særrettigheter og enøyd ­identitetspolitikk utfordrer fellesskapet? Der polariserings­agentene setter den politiske dagsorden?

AP-leder Jonas Gahr Støre siterte nylig avdøde Thorvald Stoltenberg med budskapet om «betydningen av et godt kompromiss». For ham var det et uttrykk for sivilisasjon. En forutsetning for overlevelse. Likevel er pragmatismen under press, enten vi snakker om politikk eller religion. Senest er utmeldinger fra KrF og håndhilsesaken på Ekeberg eksempler på at ­kompromisset har dårligere kår.

Kompromissløse. 

I KrF er det tradisjon for å finne balanse mellom de mest konservative og de mer liberale. De siste årene har konflikten ført til partipolitiske nydannelser. For selv om KrF-lederen er kompromissvillig, er ikke flankene det. Resultatet kan bli katastrofalt for et parti i sterk nedgang.

I håndhilsesaken på Ekeberg skole er jeg blant dem som støtter skolens konklusjon, men jeg stusser over håndteringen. Hvis mediene har rapportert rett, høres det ut som skoleledelsen ikke var tydelige nok fra starten på hva de forventet av sin religiøse vikarlærer. Noe har med andre ord sviktet i kommunikasjonen. Saken er etter mitt skjønn ikke et spørsmål om juss, men et spørsmål om ledelseskultur og om berøringsangst for religion.

Måtte håndhilse. 

For det går faktisk an. Tidligere ledere i Det Mosaisk Trossamfunn, Anne Sender, fortalte hvordan hun håndterte dette da menighetens nyansatte israelske kantor ikke ville håndhilse på kvinner. Da forklarte hun hva som gjaldt for den norske jødiske menigheten i Oslo, om hva det vil si å være jødisk i en norsk kontekst og hva menigheten forventet av sine ansatte. Kantoren fikk tid til å venne seg til den norske væremåten, men skulle han bli, var det en forutsetning at han ville håndhilse. Punktum.

Det handler også om å bevare tilliten til fellesverdiene også hos de som ikke alltid er enig med flertallet eller hoved­strømmen. Da må rigide regelverk bli mer føyelige og institusjonene bli ­tryggere på sine verdier. Det er for eksempel greit å synge julesanger i norske barnehager, og det er greit at en menighet som ­driver midlertidig asylmottak lar korset bli ­hengende på veggen. For når vi tenker oss om, hva slags budskap sender man hvis man ikke godtar det?

En slagmark. 

Trolig bidrar slik ­politikk ikke til økt toleranse, men til mer ­identitetspolitikk. Og de gir næring til den delen av den offentlige debatten som Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås beskriver som «en slagmark». Resultatet er mindre forståelse for betydningen av et godt kompromiss.

På religionsfeltet jobber Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) med å skape arenaer hvor trossamfunn kan, som lederen Ingrid Rosendorf Joys uttrykker det: «snakke om dette med innestemme». Men utfordringen med mange av de etablerte dialogene er at de er for få, de har knappe ressurser, samt at dialogene ofte skjer mellom de samme aktørene i år etter år. Vi får rett og slett dialogbobler.

Tyskland snakker. 

Lyset i tunnelen er at kampen mot polarisering er i full gang. STL gjør sin del. Men også nye, ­innovative plattformer for menings­bryting og ­dialog er under utvikling. I Norge er blant ­annet fredsarbeideren Hedda Langemyr i gang med å etablere «Utsyn-forum for utenriks og sikkerhet» for en bredere utenriks- og sikkerhetspolitisk debatt. I Tyskland har avisa Die Zeit engasjert tusenvis av ­mennesker i politisk dialog. ­Evalueringene av disse møtene («Deutschland spricht») viste at folk som møtes til debatt ansikt til ansikt oppfører seg mer siviliserte, ­tolerante og lyttende.

Håpet er at vi er mange nok som ­
ønsker at Stoltenbergs mantra fremdeles skal gjelde. For til syvende og sist står 
og ­faller vårt demokrati og det tillits­baserte ­samfunnet vårt på dette. På ­forståelsen av betydningen av et godt kompromiss.

Trykket i Vårt Land 21. august 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere