Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Slutten på en æra

Publisert 3 måneder siden

Kristne høyres innflytelse på politikk og samfunn i USA kan være talte. På sikt vil det også kunne slå inn i norsk politikk.

Det religiøse kartet i USA er i ferd med å tegnes på nytt. Nye tall fra det velrenommerte forskningssenteret Public Religion Research Institute (PRRI) viser nemlig følgende: På 1970-tallet var åtte av ti amerikanere hvite og kristne. I 2017 var denne gruppen redusert til 41 prosent, og trenden er nedadgående. 15 prosent av disse identifiserte seg i 2017 som evangelikale, og blant de unge var tallet kun åtte prosent.

Markant endring

En annen utvikling er økningen av såkalte «ikke-affilierte», altså folk uten en spesifikk religiøs tilhørighet. Gjennom 1990-tallet var tallene på denne kategorien godt under ti prosent. Tall fra 2017 viser at de har steget til 25 prosent og blant de unge så mange som 40 prosent. Vi snakker med andre ord om en markant endring i det amerikanske religiøse landskapet.

Kanskje representerer Trumps regjering derfor den siste krampetrekning for hvit, høyrekristen makt. For ikke bare er antallet hvite kristne konservative i nedgang, den yngre generasjonen er også jevnt over mindre konservative enn foreldregenerasjonen. Det slår ut i et mer progressivt syn på saker som klima, homorettigheter og helsepolitikk.

Roe versus Wade

Merk også noen underbelyste forbindelser. Mange er kanskje ikke klar over at den mye omtalte høyesterettsdommen «Roe versus Wade», som ga amerikanske kvinner rett til selvbestemt abort i 1973, fikk relativt bred støtte i kristne kretser. Sentrale konservative ledere applauderte den gang en dom som løftet privatlivets fred på bekostning av statlig innflytelse. Majoriteten av dommene var også konservative, utnevnt av republikanske presidenter. Først i 1979 ble abortsaken til den verdikonservative markøren vi kjenner i dag.

I vår tid er spørsmålet hvorfor de store religiøse endringene i USA ennå ikke har fått politiske konsekvenser. Det skyldes blant annet at eldre, hvite, kristne velgere er sterkt overrepresentert ved valg. I tillegg er deres støtte til det republikanske partiet «rock solid». Åtte av ti evangelikale velgere stemte på Trump i 2016. Dette forteller også hvor avhengig han er av dette segmentet og hvorfor en så liten andel av befolkningen kan få så vide konsesjoner i form av sentrale sikkerhetspolitiske, økonomiske og sosialpolitiske beslutninger.

Trump 2020

Etterslepet og de innebygde forsinkelsene gjør at Trump kan beholde makten i 2020, men fra midten av 2020-tallet vil æraen for dagens kristne høyres dominerende rolle i amerikansk politikk trolig være over. Kanskje enda tidligere, om motkandidatene klarer å mobilisere nye velgergrupper.

USA er en unik referanse i norsk politikk – også for norske kristne høyre. Herfra har de hentet inspirasjon og energi som har styrket selvtilliten og gitt dem synlighet som langt overgår omfanget av bevegelsen. Det speiles blant annet i oppmerksomheten som vies Oslo Symposium, og i Fremskrittspartiets og KrFs program om å flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem.

Amerikansk kulturkrig

Importen av amerikanske ideer kommer også til utrykk i elitekritikken og i retorikken om å gjenreise de norske, kristne verdiene. Det kristne høyres beskrivelse av hvordan menings- og religionsfriheten trues av elitenes politiske korrekthet har den siste tiden fått betydelig gjennomslag. Også anklagene om «fake news», «homolobbyen» og «beleiringen» av Familien har røtter i den amerikanske kulturkrigen.

Men nå er det amerikanske kristenkonservative kraftsenteret altså på hell. Når disse realitetene synker inn, vil kanskje også interessen for deres norske meningsfeller og deres hjertesaker dale. Da blir det nok langt verre å få Erna, Siv og Mimir til å stille opp på arrangementer som Oslo Symposium.

Gå til innlegget

Kampen om sannheten

Publisert 4 måneder siden

Krigene på Balkan på 1990-tallet har fremdeles tragisk aktualitet. Både fordi det fortsatt ulmer i regionen, men også fordi nasjonalistiske strømninger nå fester grep i en rekke land.

23 år etter Dayton-avtalen – som avsluttet krigen i Bosnia-Herzegovina – pågår fremdeles krigen. Ikke med kuler og krutt, men gjennom politisk spinn og kontinuerlig revisjon av hendelser som resulterte i mer enn 100.000 døde og millioner av mennesker på flukt bare i Bosnia-Herzegovina.


Oppgjøret etter krigshandlingene

Dayton-avtalen var et av temaene som ble debattert i Oslo 27. februar i forbindelse med visningen av en dokumentarfilm om rettsaken mot den serbiske generalen Ratko Mladic. Dokumentarfilmfestivalen Human (Rights Wrong) og Fritt Ord sto for arrangementet.

I 2017 ble Mladic dømt for folkemord på 8.000 bosniske muslimske menn og gutter i Srebrenica i juli 1995. Tribunalet som eksisterte i perioden 1993 til 2017 har stilt krigsforbrytere fra alle sider til ansvar og sånn sett bidratt til oppgjøret etter krigshandlingene som pågikk på 1990-tallet. Men – og som dokumentarfilmen tydelig viser – har ikke domstolens konklusjoner maktet å sette en endelig sluttstrek. Tvert i mot viser den at kjennelsene ikke anerkjennes av alle partene. Særlig blant serberne er det mange som hevder at domstolen er partisk og anti-serbisk.


Oppe til revisjon

Konsekvensen av dette er at sannheten om hva som skjedde fortsatt forhandles. Akkurat i disse dager settes det i gang to nye granskingskommisjoner av massedrapene i Srebrenica. Initiativet kommer fra myndighetene i den serbiske enklaven Republika Sprska (RS) i Bosnia-Herzegovina, og arbeidet skal ledes av den israelske professoren Gideon Greif, professor i jødisk historie ved Universitetet i Austin i Texas.

30 internasjonalt anerkjente forskere tar kraftig til motmæle gjennom et åpent brev hvor de hevder at dette er et bevisst forsøk på revisjon av allerede godt dokumenterte hendelser. Det er også nærliggende å tenke at RS håper at en forsker med Auschwitz som spesialområde vil kunne utfordre Haag-domstolens definisjon på hva som regnes som folkemord.


Blir stående ukorrigert

Mens partene slåss om historien, videreføres de etniske rammefortellingene. For når folk lever i atskilte bobler, blir beskrivelser og fortellinger stående ukorrigert. Det skjer i alle samfunn, men settes på spissen på Balkan der én bestemt fortelling om fortid og samtid kultiveres innenfor de ulike «etniske» offentlighetene. Historiene videreformidles i familien, på skolen, i mediene og i politikken – og med det sementeres fiendebildene som igjen hindrer forsoning og samfunnsutvikling. Skyhøy arbeidsledighet og massiv fraflytting er situasjonen i dagens Bosnia.

Dette, samt utstrakt korrupsjon og mistillit på alle nivåer, gjør at veien til ny konflikt dessverre er faretruende kort.

Det er mye lærdom å hente fra Balkan, ikke minst i en tid der polarisering øker og politiske ledere opererer med alternative fakta. I et intervju i VG 3. mars forteller den canadiske journalisten Daniel Dale om sitt arbeid med å faktasjekke Donald Trump. I rollen som president har han, ifølge Dale, løyet eller framsatt falske påstander snart 4.500 ganger. I Europa ser vi at fryktretorikk mot minoriteter – være seg muslimer, jøder eller homofile – har blitt en fast del av den politiske samtalen.


Et mulig svar

Hvordan bygge allmenn motstand mot fake news og polarisering? Diskusjonen om rettsaken mot Mladic i Oslo i forrige uke skisserer iallfall ett svar. På forhånd hadde flere norske bosniere protestert mot invitasjonen av Mladics forsvarer. Etter møtet var det imidlertid mange som utrykte lettelse. Her kom ulike stemmer til orde og fikk ytre seg i sal uten buing og negative fyndord.

Slik viste arrangementet at en godt tilrettelagt samtale muliggjør gode og konfliktdempende samtaler – selv om de aller vanskeligste temaene.


Gå til innlegget

Ernas religiøse blindsone

Publisert 4 måneder siden

Ved å veksle sosialkonservative saker inn i styringsmakt har statsministeren satt sitt politiske omdømme i spill.

I Norge er det bred enighet om å skille religion og politikk. Det gjelder også for KrF som tok politiske sjumilssteg på 1990-tallet da de ble transformert fra en kristen bevegelse med politiske interesser til et politisk parti med religiøse interesser.

Men pendler har det med å svinge. De liberale vindene fra 70-tallet og utover har gradvis blitt utfordret av mer illiberale strømninger. Et parameter på denne utviklingen kommer til syne i forholdet mellom politikk og religion.

Les også: ANALYSE: Nettopp da Erna Solberg skulle triumfere med ny flertallsmakt og KrF på laget, gjør Ap sin beste måling siden valget.

Internasjonal utvikling. 

Verdens­makter som USA og Russland har politiske ledere som flytter illiberale ­religiøse tolkninger inn i politikken, både den ­nasjonale og internasjonale. Religiøse ­fanatikere utnevnes til sentrale ­politiske posisjoner; amerikanske diplomater tar omkamper i FN på resolusjoner som skal sikre likestilling mellom kjønnene; støtte til FN-organer og sivilsamfunnsaktører som driver helse- og sanitært arbeid i fattige land kuttes; og Trump utnevner de mest iherdige kristne konservative – C-FAM og Heritage Foundation – til sine delegasjoner i FN-møter.

Russerne på sin side bruker religion som et diplomatisk «soft power»-redskap for å fremme sine geopolitiske interesser. De bygger nye internasjonale allianser gjennom anti-homokamper eller ved nekte å akseptere resolusjoner som tar til orde mot vold mot kvinner.

I Europa har høyrepopulistiske ­lobbyister og lokale religiøse NGO-er, ofte med støtte fra Vatikanstaten, fingre med i spillet når land som Frankrike, Kroatia og Polen skal fatte politiske beslutninger om visse sosialpolitiske saker.

Uforståelig politikk. 

Det er en situasjon alle, den norske regjeringen inkludert, er bekymret over. Det er med andre ord noe viktig som står på spill. Det er derfor uforståelig at vår statsminister drev valgkamp i helt bestemte kristne miljøer uten å stille ett eneste kritisk spørsmål eller ta opp noen helt sentrale utfordringer.

I stedet høster hun latter i forsamlingen ved å fortelle at «noen har sagt at jeg har deltatt på litt mange kristne aktiviteter i det siste», i forbindelse med et valgkampbesøk til den karismatiske bevegelsen JesusKvinnene, slik Kristian Meisingset beskriver i tidsskriftet Minerva (19. mars 2017). Her kritiserer han Erna for å snakke kristne fundamentalister etter munnen.

Hennes håndtering av abortspørsmålet under KrFs interne valgkamp er et annet eksempel. Hun må ha visst hvilke knapper hun trykket på ved å sette saken i spill, og bærer derfor selv et ansvar for den ­vanskelige abortdebatten som fulgte.

Les også: – Provoserende at Høyre og Frp har begrenset kvinners rettigheter for å sikre seg makt

Angrep på demokratiet. 

Når ­Janne Haaland Matlary tar til orde for at abortdebatten i seg selv er et angrep på ­demokratiet («Meningstyranni i abort­debatten», ­Aftenposten 28. januar), ­mener jeg at måten blant annet abort ble brukt for å stable på plass en flertalls­regjering er et spark på vårt politiske systems ­skinnelegg. Her gis en liten menings­minoritet vetorett på viktige verdispørsmål med stor ­betydning for enkelt­mennesker, som i spørsmålet om bioteknologi.

Dette har trolig større konsekvenser enn restriksjoner i abortloven, og vil i praksis bety at Norge stikker hodet i sanden ­v­­is-a-vis et kunnskapsfelt på høygir. Det vi hadde trengt er en åpen og kunnskaps­basert debatt om etikk og grenser, slik Høyre tidligere har vært pådriver for.

Omdømme på spill. Ved å veksle sosial­konservative saker inn i styringsmakt har Erna også satt sitt eget politiske ­omdømme i spill. For abortsaken er ikke som røykeloven – noe som går over og ­etter hvert får folkets unisone støtte. Tvert i mot vil hun måtte svare for den på nytt og på nytt.

Det handler nemlig om mer enn en ­liten innskrenking i lovteksten, det handler om frykten for en illiberal sving i ­politikken, den samme som gjør seg gjeldende blant våre nærmeste allierte og europeiske ­naboer.

Les også: Mot valgdrama i Oslo og Bergen – rødt overtak i Trondheim

Gå til innlegget

Skammens kapittel

Publisert 5 måneder siden

Boka til Marte Michelet er ikke bare en fortelling om fortida. Den er like mye en fortelling om her og nå.

En melding fra Jerusalem tikket inn på mobilen i jula. Sharon, min venninne, har fått nyss om debatten rundt boka til Marte Michelets om hjemmefronten. Faren hennes, en intellektuell av det gamle slaget, har lest om boka i avisa og diskutert den på nabolagskafeen som han og Laly, hans kone, frekventerer daglig.

At boka har interesse i den israelske offentligheten er ikke overraskende i et land som er etablert på ruinene av holocaust og anti-jødiske holdninger i Europa. For Sharon og meg har boka relevans av mer personlige grunner. I mange år har vi skrevet brev til hverandre.  Korte og lange e-poster har blitt til en bunke med ark så tykk at sidene tyter ut av vesken og fyller hele bordet når vi møtes.

Les også: Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider av den

Landssvikdom. 

I et de første brevene fortalte jeg Sharon om min bestefar som var NS-mann under krigen, et valg som førte til landssvikdom. «Hvorfor har du ikke fortalt om det før?», spurte Sharon i en ny epost. Til det har jeg egentlig ikke noe godt svar.

At historien er relevant er åpenbart. Våre samtaler har alltid kretset rundt de politiske og sosiale konsekvensene av holocaust. I tallrike brev har hun beskrevet følelser av skyld og ansvar ovenfor det palestinske folket. Men også om sorgen over en fredsprosess som for lengst har sporet av. I det siste har hun snakket om sinnet hun føler over at familien hennes ble kastet ut av Europa, kontinentet hvor hun mer enn noe sted føler seg hjemme.

Sharon mener at historien om bestefar har betydning for vår relasjon fordi den viser at også min familie har noen riper i lakken. Men for meg er det ikke sånn. Hans historie bringer med seg en rekke spørsmål om hvorfor, men jeg føler ingen skam eller skyld for hans politiske valg.

Nye spørsmål. 

Men gjennom dialogen vår har det åpnet seg nye spørsmål: Hva visste bestefar og andre NS-folk om jødenes skjebne under krigstiden? Marte Michelet løfter dette og mange andre spørsmål i boka si. Men hun retter dem ikke mot en enkeltstående NS-mann, men mot den norske hjemmefronten. Hun virvler opp fortellinger mange ikke visste noe om, men som var kjent stoff for mange norske jøder. De intense debattene i kjølvannet av boka viser at det er mye som står på spill når den offisielle krigshistorien korrigeres og nyanseres.

På telefonen sier Sharon at det er viktig. Altså det å snu speilet og se på hendelsene fra den andres ståsted, i Michelets tilfelle fra en liten jødisk minoritet i 1942. Det er også Sharons metode i dagens israelske virkelighet. Hun deler sin frustrasjon og maktesløshet over utviklingen i eget land og sin tilkortkommenhet i møte med palestinske venners raseri over israelsk framferd.

Les også: 'Kirken var likegyldig overfor jøder'

Norsk selvtilfredshet. 

Hun beskriver følelsen av moralsk underlegenhet i møte med de norske. Gjennom Sharon har jeg da også kjent på min egen norske selvtilfredshet, en følelse jeg aktivt må holde i sjakk når jeg ferdes i hennes konfliktfylte hjemland.

«Det ligger en mulighet i debatter som den Marte Michelet har påført oss», sier Sharon til meg. «En grundig kikk i speilet gjør nemlig noe med ens møte med omverdenen. Du taper kanskje følelsen av moralsk overtak, men vinner i stedet en mer jevnbyrdig og tillitsfull dialog som åpner opp for toleranse for uenighet og dypere aksept av forskjellighet.»

Sånn sett har boka til Marte Michelet dyp relevans, ikke bare for vår fortelling om fortida, men også om hva slags samfunn vi er nå i dag. Det er grusomt å lese om det som skjedde med norske jøder i 1942. Men det er utålelig å avvise nye innsikter, snart 80 år senere.

Les også: – Oslo-biskop var ikke opptatt av de norske jødenes skjebne 

Gå til innlegget

Opp med hodet

Publisert 6 måneder siden

Optimismen på 90-tallet var skapende. I dag kan vi bli så bekymret at vi lammes.

I går fikk legen Denis Mukwege og IS-overlever Nadia Murad Nobels fredspris for sin kamp for seksualisert vold i krig. To usedvanlige mennesker som utviser mot og handling under helt ekstreme­ omstendigheter.

Resignert melodi. 

LES OGSÅ: Krever handling mot voldtekt som våpen

Tilfeldigvis har jeg brukt de siste ukene på å snakke med fagfolk av alle slag om likestillingens kår. Gjennomgangstonen er den samme. Bekymring­ for det skjer på de globale arenaene. Bekymring for det som skjer innenfor landegrensene.

Og ja, ser man på verden rundt oss er det forståelig. Menneskerettigheter og demokratiske­ verdier er under press, og illiberal politikk gjør livene vanskeligere­ – og farligere – for mange. Men bak bekymringen­ hører jeg også en tretthet og økende pessimisme.

Negativ innstilling. 

Jo, jeg vet godt at det gjøres mye bra arbeid. Arbeid som skaper større handlingsrom og frihet for mennesker ute og hjemme. Likevel er det ikke det man snakker om. I stedet brukes mye av tida til å «framsnakke» motkreftenes strategier og evne til gjennomslag. Det har de ultrakonservative for øvrig merket seg; på en av de mest iherdige FN-lobbyistenes hjemmeside spør man retorisk hvorfor langt mer ressurssterke organisasjoner er så bekymret for nettopp dem.

Kanskje er tiden kommet til å bruke mindre tid på bekymring for motparten? Forstå strategiene deres, ja, men bruk heller tid og ressurser på lobbyvirksomhet og nytenkning av egne strategier. Slutte å flikke på millimetere i forhandlinger når det allerede finnes gode internasjonale rammeverk.

LES OGSÅ: – I dag hedrer vi to av verdens sterkeste stemmer

Trætte mennesker. 

En tidligere seniordiplomat med mange års erfaring på FNs likestillingsarenaer mener det: «Hvorfor driver vi med det når vi har mer enn nok språk i de bindende konvensjonene til å gjøre jobben på landnivå?», spør hun.

Men det handler også om virkelighetsbeskrivelsen. For verden har også gått framover, særlig når vi ser det litt over tid. Kvinnefrigjøringen fra 60- og 70-tallet var en internasjonal bevegelse som også bidrog til verdenssamfunnets oppslutning om FNs kvinnekonvensjon i 1979. Den er ratifisert av de aller fleste land i verden. At en så radikal og klar konvensjon får motreaksjoner bør ikke overraske noen.

Medhold i retten. 

Så vil noen si at kvinne-
konvensjonen er en papirtiger. Likefullt, ett av landene som ofte legger kjepper i hjulene for likestilling i FN, er Egypt. En forsker med ekspertise på egyptisk familielovgivning­ forteller at kvinner som tar skilsmissen til den egyptiske familiedomstolen ofte får medhold i retten. Én forklaring er de internasjonale rettsforpliktelsene. Det er en påminnelse om betydningen av internasjonal rettsorden selv i dypt konservativt samfunn.

FN har vært en arena for konflikt mellom konservative og progressive siden midten av 1990-tallet. I denne perioden har FNs medlemsland også brakt kvinners rettigheter framover. Det gir grunn til håp, selv for de mest bekymrede.

Påvirke framtiden. 

Nå er det opp til de som ønsker å fremme disse rettighetene å bruke bekymringen til å påvirke fram-
tiden. Nye aktører må slippe til og den internasjonale­ kvinnebevegelsen må tenke­ nytt og utvikle nye strategier.

Årets nobelprisvinnerne, en ung jesidi­-kvinne og en mannlig kongolesisk gynekolog­, viser betydningen av enkeltmenneskers handlinger. Vi må fortsette å analysere for å forstå den verden vi lever i. Vi må kjenne våre politiske og ideologiske motstandere. Men kunnskapen må omsettes­ i praktisk politikk og fremoverlent handling. Vi trenger mer av det, og færre seminarer med bekymrede deltakere.

LES OGSÅ: Nobeldagen starter med fredsprisfest for barna

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere