Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Storpolitikk i religionens vold

Publisert 14 dager siden

Vi er nå er vitne til at ekstreme religiøse interesser i USA og Iran setter stabilitet og fred til side.

Amerikaneres drap på den iranske generalen og lederen for revolusjonsgarden Qasem Soleimani har gjort verden til et farligere sted. Bakgrunnen er en gradvis mer tilspisset relasjon i forholdet mellom USA og Iran. Det har ført til stadige konfrontasjoner og eskalering i desember med stormingen av den amerikanske ambassaden i Bagdad nyttårsaften og det påfølgende drapet på Soleimani 2. januar.

Verkebyll

Forholdet til Iran har vært en verkebyll for USA i over 40 år. Det går tilbake til den iranske revolusjonen og gisselkrisen i Teheran da det blodferske sjiamuslimske regimet holdt amerikanske diplomater og borgere som gisler fra november 1979 til januar 1981.

Den islamske revolusjonen markerer også et vannskille i internasjonal politikk, som tok verdenssamfunnet på senga da den endret Iran fra en sekulær alliert til en mørk, religiøs fiende. Ayatolla Khomeinis utstedelse av fatwaen mot Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1989 bidro til en ytterligere polarisering. Den britiske forfatteren Kenan Malik skriver i boka Rushdi-affæren - fra fatwa til jihad (2009) om hvordan kontroversene rundt boka endret debatter i land over hele verden i spørsmål om multikulturalisme, toleranse og ytringsfrihet. Fatwaen fikk også alvorlige konsekvenser i Norge med drapsforsøket på Rushdies norske forlegger William Nygaard i 1993.

Iran er unntaket

USA på sin side har alltid sine fiender, men har likevel funnet veier for samhandling med disse, selv under den kalde krigen. Iran derimot har vært «no-go» for politisk og diplomatisk kontakt. Unntaket var dialogen rundt atomavtalen inngått i 2015, men som Trump som kjent droppet i 2018. For Iran har fiendskapet med USA medført tiår med isolasjon og økonomiske sanksjoner. Internt har regimet måttet håndtere misnøye og politisk uro, ikke minst gjennom 2019 hvor den iranske befolkningen har tatt til gatene i mange omganger til tross for brutal motstand. Paradoksalt nok ser det nå ut til at attentatet på Soleimani kan ha gitt det iranske prestestyret et moralsk og politisk løft og samlet den iranske befolkingen. Men også internasjonalt har Trumps politikk trolig bidratt til å styrke, ikke svekke, Irans handlingsrom.

Religiøs motivasjon

Hvordan skal vi da forstå USAs handlemåte? Ett av svarene handler om religion. Skal Trump og Pence bli gjenvalgt i 2020, er de helt avhengig av den konservative, evangeliske velgerbasen. Det har gitt kristne «hardlinere» som Pence og Pompeo viktige roller og stor innflytelse. De er begge, i motsetning til Trump, motivert av ultrakonservative kristne verdier og kristensionistisk tankegods. Da Pompeo besøkte Jerusalem i mars 2019 satte han Trump og USAs Midtøsten-politikk inn i en bibelsk sammenheng da han beskrev Trump som en moderne Ester, klar for å forsvare Israel og jødiske folket.

Profetier og storpolitikk

Den gammeltestamentlige fortellingen om Ester har lenge blitt brukt av kristensionister for å begrunne amerikansk ensidig støtte til Israel og invasjon av Iran. USAs utenriksdepartement er med andre ord ledet av en person som legger kontroversielle religiøse profetier til grunn for storpolitiske spørsmål med vidtrekkende konsekvenser. I disse fortellingene har både Israel og Iran viktige roller – og forklarer hvorfor det er en sammenheng mellom den tilsynelatende irrasjonelle amerikanske tilnærmingen i USAs Iran-politikk og det amerikanske kristne høyres sterke posisjon og innflytelse på det republikanske partiet.

Det vi nå er vitne til er med andre ord at ekstreme religiøse interesser i USA og Iran setter stabilitet og fred til side. Vi har allerede sett starten på hva som vil komme gjennom de siste dagenes responser og verbale trusler. Løfter vi blikket er det en dyp ironi i at USAs utenrikspolitikk vis-à-vis nettopp et land som Iran er bygget på en cocktail av politisk kynisme og religiøs fundamentalisme.


Gå til innlegget

Abortallianser i Nord-Irland

Publisert rundt 1 måned siden

Abortspørsmålet har for enkelte grupper har så mye krutt og kraft at den trumfer nær sagt alle andre politiske og samfunnsmessige spørsmål.

I går gikk det nordirske folket til urnene i et valg som tilsynelatende bare handler om Brexit. Men valgkampen har satt fyr på gamle motsetninger og beskrives som opprivende og polariserende. Religiøs nasjonalisme preger debattene, men også nye intra-religiøse motsetninger– og nye allianser. En av disse handler om verdipolitikk; mer presist om familiepolitikk og selvbestemt abort.

Katolikker mot protestanter

Tradisjonelt har motsetningene i nordirsk politikk stått mellom katolikker orientert mot Dublin og protestantiske unionister orientert mot London. Den religiøse faktoren er med andre ord en sentral del av politikken og den langvarige konflikten. Som i mange andre konfliktområder med religiøse undertoner bidro også nordirske religiøse ledere aktivt i produksjonen av gruppeidentitet og fiendebilder. Fortsatt preger motsetningene vanlige folks liv. Nesten tjue år etter at Good Friday-avtalen (1998) satte punktum for to tiårs blodig konflikt og mer enn 3600 tapte menneskeliv, vaier fortsatt de gamle kampflaggene. Fortsatt går barn i segregerte skoler og fortsatt hives det murstein og molotovcocktails over sikkerhetsgjerdene mellom katolske og protestantiske bydeler i Belfast.

Nye fellesskap

I en studie om religion og politikk i det nordirske samfunnet fra i år undersøker religionshistorikeren Line Anett Loftesnes religiøs nasjonalisme i lys av Brexit. Studien hennes viser at gamle kampsaker og motsetninger utfordres av abortspørsmålet. Det har interessant nok også skapt noen nye, uhellige interessefellesskap, slik abortsaken gjør i mange andre land.

Konservative katolikker i nord er nemlig dypt kritiske til utviklingen i Den irske republikken i sør som har gått i stadig mer liberal retning. Her har den katolske kirkens grep om politikk og samfunn blitt kraftfullt utfordret gjennom gradvis sekularisering. Resultatet er en oppmyking av religiøst motivert konservativ lovgivning: I 2015 legaliserte Irland likekjønnet ekteskap og under en folkeavstemning i 2018 valgte et stort flertall av den irske befolkningen å liberalisere abortloven. I oktober i år sørget også det britiske parlamentet for å legalisere abort og likekjønnet ekteskap i Nord-Irland.

Moralsk utglidning

For konservative katolikker i nord er dette svært dårlige nyheter. De har lenge vært skeptiske til den moralske utglidningen i den irske republikken i sør og abortsaken har også fått flere til å endre syn på unionsspørsmålet. Flere katolikker tar nå til orde mot unionisme, og enkelte identifiserer seg nå som nordirske – ikke irske.

På konservativ protestantisk side har den nye abortloven i Nord-Irland satt sinnene i kok og det ytterliggående unionist-partiet Democratic Unionist party (DUP) – et hardline anti abort-parti - i kampmodus.

Abort trumfer nasjonalisme

Det nye i denne situasjonen er at identitetsspørsmålet som har splittet det nordirske samfunnet gjennom generasjoner ikke lenger bare er knyttet til religion, men mobiliserer også på sosialetiske verdisaker og familiepolitikk. Kanskje ser vi starten på en utvikling med nye politiske allianser og interessefellesskap omkring felles verdier på tvers av katolikk-protestantskillet. Det er i så fall en påfallende drening av konflikten. Det viser også at abortspørsmålet for enkelte grupper har så mye krutt og kraft at den trumfer nær sagt alle andre politiske og samfunnsmessige spørsmål. For noen er altså frykten for å ende opp i et liberalt demokrati med sekulære lover det største av alle onder.

Det er en påminnelse om hvor dypt motsetningene går når spørsmålet handler om religion og verdier. Vi ser det i USA, men også i norsk politikk der KrF satset alt på abortspørsmålet høsten 2018, men som dermed også risikerer å tape kongeriket – eller en framtidig rolle nasjonal politikk.

Gå til innlegget

KrFs nye hjertesak

Publisert 2 måneder siden

«Moderne slaveri» er det friske blodet i KrFs bankende hjerte for fattige og trengende. Men det er underlig at de helt har unnlatt å basere seg på solid internasjonal forskning om begrepet.

«Politikk og forvaltning må bygge på kunnskap», sa nyslått Norad-direktør Bård Vegar Solhjell til Bistandsaktuelt 8. november. Selvsagt kanskje, men med vår tids press mot vitenskap er det en helt nødvendig programerklæring.


Moderne slaveri

Det gjelder ikke minst på det utviklingspolitiske feltet hvor Solhjell har fått en flunkende ny bistandsbaby i fanget. «Moderne slaveri» er det friske blodet i KrFs bankende hjerte for fattige og trengende. 150 millioner friske kroner er satt av til kampen mot dette globale ondet.

Bare så det er sagt: Jeg er helt enig i at kampen mot utnyttelse av sårbare grupper er viktig. Men etter en samtale med Fafo-forskeren Anette Brunovskis, ble jeg oppmerksom på en rekke spørsmålsstillinger om den nye satsingen. Kunnskapsbaserte spørsmål som stilles av fagfolk i mange land, men som politikere velger å se bort fra.


Begrepsforvirring

For det første er det selve begrepet «moderne slaveri». Det er ingen norsk oppfinnelse, men inngår i en internasjonal politisk kampanje drevet fram av filantroper, aktivister og lobbyister hvor påfallende mange ser ut til å være kristne organisasjoner plassert på høyresiden i politikken. Begrepet, som for øvrig også mangler forankring i internasjonalt juridisk rammeverk, er en samlebetegnelse som rommer alt fra tvangsarbeid, bortførte skolejenter i Nigeria, hushjelper i London, sex-arbeidere og barnesoldater – kort sagt mennesker i svært ulike situasjoner av utnyttelse som ikke kan samles under samme paraply.

Dernest; pådriverne begrunner engasjementet i en «Global Slavery Index» etablert av multimilliardæren Andrew Forrest og hans organisasjon Walk Free. Registeret brukes også av regjeringen, men bør møtes med betydelig skepsis, ifølge Brunovskis. Den viser at antallet «moderne slaver» økte fra 35,8 millioner i 2014 til 40 millioner i 2016. Disse vanvittige tallene er omfattet av en serie metodiske mangler. Men når fagfolket tar opp dette møtes de med overdøvende taushet fra aktivister og myndigheter.


Vanskelig dokumentasjon

En ringrev på feltet, juristen Anne Gallagher, beskriver hvordan indeksen etter sigende ble etablert på bakgrunn av råd fra en annen filantrop, Bill Gates, i en artikkel i The Guardian 28. november 2014. Tallfesting er viktig for å måle resultater av innsatser, men også for å synliggjøre utfordringen. Dokumentasjon av sammenhengen mellom sykdomsutbredelse og vaksinasjon har da også vært avgjørende for Gates-stiftelsens globale gjennomslag.

Noe ganske annet er det å dokumentere moderne slaveri. En av utfordringene handler nemlig om fravær av harde data. Millioner av mennesker rammes, men på ulike måter og ofte skjult for omverden og derfor umulig  å dokumentere. Og uten en klar definisjon av hva moderne slaveri skal omfatte, kan man heller ikke måle det.


KrF-kontakter

I den norske konteksten er det underlig at utviklingsminister Dag Inge Ulstein og KrF helt har unnlatt å basere seg på solid internasjonal forskning, hvorav mye er utviklet i Norge av internasjonalt anerkjente fagmiljøer på menneskehandel-feltet. Derimot har pådriveren fått stort spillerom, trolig gjennom varme kontakter i den nye KrF-ledelsen. Like alvorlig er det at regjeringen setter til side det som er etablert internasjonalt språk og jus i en tid hvor internasjonalt rammeverk er under press.


Pliktetikkens bakevje

«KrF sitter fast i retorikken om sine eigne gode intensjonar», skrev forfatteren Olaug Nilssen krast på kommentarplass i Klassekampen 9. november. Det syntes også å være tilfelle i denne saken hvor partiet har valgt å se bort fra fagekspertisen og tatt beslutninger som ingen riktig vet hva vil føre til.

Dårlige beslutninger tas ofte på bakgrunn av hastverk, udokumenterte antakelser og manglende involvering. Her ser det ut som KrF skårer full pott. Det er synd, fordi en mer fagbasert tilnærming kunne dratt kampen for de som trenger det aller mest i en bedre retning.

Gå til innlegget

Tvisyn og trangsyn i debatten om Handke

Publisert 3 måneder siden

Motstanderne mot litteraturprisen er opptatt av at hederspriser til Handke påvirker politikk og forsoningsprosesser på Balkan. Det er jeg uenig i.

Årets Nobelpris i litteratur ble som kjent tildelt den østerrikske forfatteren Peter Handke. Og som forventet høster prisen sterke reaksjoner. Jeg tekster en tidligere kollega fra Bosnia, nysgjerrig på responsen i regionen. Kan gjerne snakkes svarer hun. Men vær så snill, ikke et ord om Nobelprisen! Det orker jeg ikke å bruke tid på.  


Debatt om dilemmaer

Jeg søker i stedet på nettet og ender raskt tilbake til 2014 og de opphetede debattene som skyllet over kultur-Norge da Handke ble tildelt Ibsen-prisen for sin dramatiske verker. Det var en heftig og langvarig affære. Ja, så intens at den etterlot seg brutte vennskap og emosjonelle sår, i følge forfatterne og litteraturkritikerne Henning Hagerup og Kaja Scherven Mollerin som redigerte boka om debatten (2015).  Siden Svenska Akademien kunngjorde prisen i forrige uke gjenkjenner jeg de samme argumentene og ikke minst sinnet blant noen av aktørene fra 2014.


Politikk og følelser

Jeg syntes Handke-debatten er interessant. Den understreker dilemmaer i forholdet mellom kunst og politikk. Kan vi gjenkjenne Handkes politiske meninger i hans kunst? Hva betyr en kunstners politiske holdninger for vår lesning av kunsten?

Men også: på hvilken måte bidrar Handkes litteratur til innsikt om det som ikke er politisk, for eksempel om hva det vil si å være et menneske i verden?

Selv om Handke-saken gir oss nye innsikter i forfatterskapet og politikken, illustrerer den også det offentlige ordskiftes slagside. I et intervju i Morgenbladet den 16. oktober 2015 forteller Henning Hagerup om hvor dypt motsetningene stakk og hvor ulikt aktørene tolker forfatteren. Så radikalt forskjellig syn har de på ham, så radikalt forskjellig tolker de ytringene hans. Her speiler de norske debattantene de motsetningsfulle virkelighetsbildene som også gjør seg gjeldende på Balkan.

Hagerup og Schjerven Mollerin påpeker imidlertid også et annet poeng, nemlig hvordan debatten anskueliggjorde konfliktlinjer som handlet om helt andre spørsmål enn Handkes forfatterskap. I diskusjonen ulmet gamle uenigheter under overflaten, for eksempel knyttet til aktørenes posisjoner om Kosovo-krigen i 1999 da NATO gikk til angrep på Serbia. I 2014 dukket de samme motsetningene opp på nytt. Politikk og følelser henger med andre ord tett sammen, ofte tettere enn vi gjerne tror.


Tvisyn og trangsyn

Personlig syntes jeg det er vanskelig å ta side. Tvisynet brenner, jeg finner verdifulle synspunkter på begge sider av slagmarken. Samtidig undres jeg over trykket i diskusjonen. I festtalene om ytringskulturen sier vi gjerne at debattene bidrar til å bryne argumenter og utvide blikket. Men i praksis ser vi at de like ofte fører til tunnelsyn. Særlig skjer det når konfliktlinjene blir til moralske grenser slik tilfellet er i Handke-debatten eller i diskusjoner om klima og innvandring. Da brytes ordskiftet ned; argumentasjonen blir mer personlige, angrepene på meningsmotstanderne hardere.


Våre eller deres debatter?

Motstanderne mot prisen er opptatt av at hederspriser til Handke påvirker politikk og forsoningsprosesser på Balkan. Det er jeg uenig i. Prisene deler kanskje ut noen symbolske poeng til nasjonalistene i regionen. Men utover det forandrer det lite. Til det er de ulike posisjonene om krigene så fasttømret at dette blir krusninger på overflaten.

Snarere tror jeg at denne typer diskusjoner kan bidra til å kultivere fiendebildene og dra blikket og oppmerksomheten bakover, ikke framover. Framtiden på Balkan bygges ikke gjennom våre debatter om kunst og politikk, men på praktisk forsoningsarbeid som kan stimulerer til økt tillit og samarbeid. Det er det som må til for at landene i regionen kan dra seg ut av den hengemyra de fortsatt befinner seg i.

Gå til innlegget

Fiendebilder i Europa

Publisert 4 måneder siden

Tiår med institusjonsbygging og milliarder av euro i utviklingshjelp har ikke løst konfliktene på Balkan. Tvert imot er fiendebildene intakte og landegrensene uavklarte.

For mindre enn tretti år siden ble Europa rystet av en krig så brutal at man knapt kunne tro det. Bilder av konsentrasjonsleirer med avmagrede uttrykksløse menn, fortellinger om massevoldtekter. Folkemord og massegraver. Det var i Europa, mindre enn fem tiår etter andre verdenskrig. Bosniakrigen ble avsluttet i 1995. Kort tid etter var Kosovo-krigen et faktum. Skulle kruttønna på Balkan aldri brenne ut?


Normaltilstand

I 2019 er konfliktene i det tidligere Jugoslavia fortsatt ikke løst. Riktignok har vanlige folks liv blitt normalisert, eller mer presist; de har normalisert sin nye virkelighet: Folket har blitt fattigere, de politiske lederne rikere. Etno-nasjonalisme er fortsatt overskriften i politikken. I mange av hovedstedene sørger en ny overklasse av sivilsamfunnsaktører for å sørve den fortsatt tunge tilstedeværelsen av internasjonale institusjoner, organisasjoner og enkeltland. Befolkningen for øvrig drømmer om et liv et annet sted.


Avstand mellom grupper

Det mest slående er hvor stor avstand det fortsatt er mellom etniske grupper. Så stor at man i forhandlingene om en endelig avtale mellom Serbia og Kosovo snakker seriøst om å endre grensene slik at albanere i Sør-Serbia kan innlemmes i Kosovo, mens serbere i Nord-Kosovo kan bli del av Serbia. Det er et vitnesbyrd om et samfunn som har gitt opp ideen om å leve sammen.

På en reise i regionen denne måneden tilbringer jeg timer i bil med en kollega fra Nord-Makedonia som har brukt de siste femten årene på møysommelig forsoningsarbeid gjennom utdanningsreform. Han beskriver hvordan det gamle jugoslaviske utdanningssystemet og verdiene som preget samfunnet han vokste opp i har forvitret. Når barna får konflikten inn med morsmelken, når korrupsjonskulturen overgår fantasien og politisk engasjement handler om å berike seg selv – da har vi feilet, både lokale og internasjonale krefter, sier han.  


Erfaringer fra Europa

Det er rett og slett vanskelig å akseptere at vi ikke har kommet lenger. I siste nummer av tidsskriftet Arr skriver Steinar Bryn på Nansenskolen om sine erfaringer med fredsarbeid i internasjonale konflikter. Han mener at opprettholdelsen av ekstreme fiendebilder er en av årsakene til at konflikter ikke løses. I segregerte samfunn lever bildene av de andre ukorrigerte. Tilliten som vi holder så høyt i Norge, forvitrer og dør.

Samtidig har Europa en annen erfaring. Bryn beskriver hvordan utdanning, mellommenneskelige samkvem og dialog var én av nøklene til at Europa reiste seg fra askehaugen i 1945, til tross for andre verdenskrig ekstreme brutalitet og omfang. Det involverte blant annet samarbeid mellom franske og tyske historieskrivere, vennskapsbyer, studentutveksling og politikere i begge land med regelmessige møter.


Sluttspillet på Balkan

I hovedstaden Pristina i Kosovo sier en tidligere politiker at det til syvende og sist er stormaktene som bestemmer. Partene i Kosovo og Serbia er derfor tydelig mobilisert før «the grand finale»  - siste kapittel i historien om Kosovos endelige status. Da gjelder det å få oppmerksomhet og sympati for sitt syn. Det er det vi hører når katolske ledere nå utfordrer den serbisk ortodokse kirkens tunge tilstedeværelse i Kosovo, eller når albanere i Sør-Serbia formulerer i klartekst sine forventninger om en bedre framtid i Kosovo.

Kampen om territorier er altså fortsatt en realitet i dagens Europa. For meg er det en påminnelse om at vi i langt større grad burde tatt Europas egne erfaringer på alvor i arbeidet med å bygge fred og forsoning på Balkan. Forhåpentligvis er det fortsatt mulig, selv om vi langt på overtid.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere