Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Tvisyn og trangsyn i debatten om Handke

Publisert 9 dager siden

Motstanderne mot litteraturprisen er opptatt av at hederspriser til Handke påvirker politikk og forsoningsprosesser på Balkan. Det er jeg uenig i.

Årets Nobelpris i litteratur ble som kjent tildelt den østerrikske forfatteren Peter Handke. Og som forventet høster prisen sterke reaksjoner. Jeg tekster en tidligere kollega fra Bosnia, nysgjerrig på responsen i regionen. Kan gjerne snakkes svarer hun. Men vær så snill, ikke et ord om Nobelprisen! Det orker jeg ikke å bruke tid på.  


Debatt om dilemmaer

Jeg søker i stedet på nettet og ender raskt tilbake til 2014 og de opphetede debattene som skyllet over kultur-Norge da Handke ble tildelt Ibsen-prisen for sin dramatiske verker. Det var en heftig og langvarig affære. Ja, så intens at den etterlot seg brutte vennskap og emosjonelle sår, i følge forfatterne og litteraturkritikerne Henning Hagerup og Kaja Scherven Mollerin som redigerte boka om debatten (2015).  Siden Svenska Akademien kunngjorde prisen i forrige uke gjenkjenner jeg de samme argumentene og ikke minst sinnet blant noen av aktørene fra 2014.


Politikk og følelser

Jeg syntes Handke-debatten er interessant. Den understreker dilemmaer i forholdet mellom kunst og politikk. Kan vi gjenkjenne Handkes politiske meninger i hans kunst? Hva betyr en kunstners politiske holdninger for vår lesning av kunsten?

Men også: på hvilken måte bidrar Handkes litteratur til innsikt om det som ikke er politisk, for eksempel om hva det vil si å være et menneske i verden?

Selv om Handke-saken gir oss nye innsikter i forfatterskapet og politikken, illustrerer den også det offentlige ordskiftes slagside. I et intervju i Morgenbladet den 16. oktober 2015 forteller Henning Hagerup om hvor dypt motsetningene stakk og hvor ulikt aktørene tolker forfatteren. Så radikalt forskjellig syn har de på ham, så radikalt forskjellig tolker de ytringene hans. Her speiler de norske debattantene de motsetningsfulle virkelighetsbildene som også gjør seg gjeldende på Balkan.

Hagerup og Schjerven Mollerin påpeker imidlertid også et annet poeng, nemlig hvordan debatten anskueliggjorde konfliktlinjer som handlet om helt andre spørsmål enn Handkes forfatterskap. I diskusjonen ulmet gamle uenigheter under overflaten, for eksempel knyttet til aktørenes posisjoner om Kosovo-krigen i 1999 da NATO gikk til angrep på Serbia. I 2014 dukket de samme motsetningene opp på nytt. Politikk og følelser henger med andre ord tett sammen, ofte tettere enn vi gjerne tror.


Tvisyn og trangsyn

Personlig syntes jeg det er vanskelig å ta side. Tvisynet brenner, jeg finner verdifulle synspunkter på begge sider av slagmarken. Samtidig undres jeg over trykket i diskusjonen. I festtalene om ytringskulturen sier vi gjerne at debattene bidrar til å bryne argumenter og utvide blikket. Men i praksis ser vi at de like ofte fører til tunnelsyn. Særlig skjer det når konfliktlinjene blir til moralske grenser slik tilfellet er i Handke-debatten eller i diskusjoner om klima og innvandring. Da brytes ordskiftet ned; argumentasjonen blir mer personlige, angrepene på meningsmotstanderne hardere.


Våre eller deres debatter?

Motstanderne mot prisen er opptatt av at hederspriser til Handke påvirker politikk og forsoningsprosesser på Balkan. Det er jeg uenig i. Prisene deler kanskje ut noen symbolske poeng til nasjonalistene i regionen. Men utover det forandrer det lite. Til det er de ulike posisjonene om krigene så fasttømret at dette blir krusninger på overflaten.

Snarere tror jeg at denne typer diskusjoner kan bidra til å kultivere fiendebildene og dra blikket og oppmerksomheten bakover, ikke framover. Framtiden på Balkan bygges ikke gjennom våre debatter om kunst og politikk, men på praktisk forsoningsarbeid som kan stimulerer til økt tillit og samarbeid. Det er det som må til for at landene i regionen kan dra seg ut av den hengemyra de fortsatt befinner seg i.

Gå til innlegget

Fiendebilder i Europa

Publisert rundt 1 måned siden

Tiår med institusjonsbygging og milliarder av euro i utviklingshjelp har ikke løst konfliktene på Balkan. Tvert imot er fiendebildene intakte og landegrensene uavklarte.

For mindre enn tretti år siden ble Europa rystet av en krig så brutal at man knapt kunne tro det. Bilder av konsentrasjonsleirer med avmagrede uttrykksløse menn, fortellinger om massevoldtekter. Folkemord og massegraver. Det var i Europa, mindre enn fem tiår etter andre verdenskrig. Bosniakrigen ble avsluttet i 1995. Kort tid etter var Kosovo-krigen et faktum. Skulle kruttønna på Balkan aldri brenne ut?


Normaltilstand

I 2019 er konfliktene i det tidligere Jugoslavia fortsatt ikke løst. Riktignok har vanlige folks liv blitt normalisert, eller mer presist; de har normalisert sin nye virkelighet: Folket har blitt fattigere, de politiske lederne rikere. Etno-nasjonalisme er fortsatt overskriften i politikken. I mange av hovedstedene sørger en ny overklasse av sivilsamfunnsaktører for å sørve den fortsatt tunge tilstedeværelsen av internasjonale institusjoner, organisasjoner og enkeltland. Befolkningen for øvrig drømmer om et liv et annet sted.


Avstand mellom grupper

Det mest slående er hvor stor avstand det fortsatt er mellom etniske grupper. Så stor at man i forhandlingene om en endelig avtale mellom Serbia og Kosovo snakker seriøst om å endre grensene slik at albanere i Sør-Serbia kan innlemmes i Kosovo, mens serbere i Nord-Kosovo kan bli del av Serbia. Det er et vitnesbyrd om et samfunn som har gitt opp ideen om å leve sammen.

På en reise i regionen denne måneden tilbringer jeg timer i bil med en kollega fra Nord-Makedonia som har brukt de siste femten årene på møysommelig forsoningsarbeid gjennom utdanningsreform. Han beskriver hvordan det gamle jugoslaviske utdanningssystemet og verdiene som preget samfunnet han vokste opp i har forvitret. Når barna får konflikten inn med morsmelken, når korrupsjonskulturen overgår fantasien og politisk engasjement handler om å berike seg selv – da har vi feilet, både lokale og internasjonale krefter, sier han.  


Erfaringer fra Europa

Det er rett og slett vanskelig å akseptere at vi ikke har kommet lenger. I siste nummer av tidsskriftet Arr skriver Steinar Bryn på Nansenskolen om sine erfaringer med fredsarbeid i internasjonale konflikter. Han mener at opprettholdelsen av ekstreme fiendebilder er en av årsakene til at konflikter ikke løses. I segregerte samfunn lever bildene av de andre ukorrigerte. Tilliten som vi holder så høyt i Norge, forvitrer og dør.

Samtidig har Europa en annen erfaring. Bryn beskriver hvordan utdanning, mellommenneskelige samkvem og dialog var én av nøklene til at Europa reiste seg fra askehaugen i 1945, til tross for andre verdenskrig ekstreme brutalitet og omfang. Det involverte blant annet samarbeid mellom franske og tyske historieskrivere, vennskapsbyer, studentutveksling og politikere i begge land med regelmessige møter.


Sluttspillet på Balkan

I hovedstaden Pristina i Kosovo sier en tidligere politiker at det til syvende og sist er stormaktene som bestemmer. Partene i Kosovo og Serbia er derfor tydelig mobilisert før «the grand finale»  - siste kapittel i historien om Kosovos endelige status. Da gjelder det å få oppmerksomhet og sympati for sitt syn. Det er det vi hører når katolske ledere nå utfordrer den serbisk ortodokse kirkens tunge tilstedeværelse i Kosovo, eller når albanere i Sør-Serbia formulerer i klartekst sine forventninger om en bedre framtid i Kosovo.

Kampen om territorier er altså fortsatt en realitet i dagens Europa. For meg er det en påminnelse om at vi i langt større grad burde tatt Europas egne erfaringer på alvor i arbeidet med å bygge fred og forsoning på Balkan. Forhåpentligvis er det fortsatt mulig, selv om vi langt på overtid.

Gå til innlegget

Da verden kom til Norge

Publisert 2 måneder siden

Globaliseringen eksponerer oss for ideologiske og religiøse demagoger som når helt inn på gutterommet.

Terrorforsøket i Bærum viser at g­lobal og lokal politikk er nært sammenkoplet: Hendelser og ­debatter i én del av verden 
utløser reaksjoner – og politikk – i en helt annen. Globalisering gjør verden mindre og mer tilgjengelig, men også mer sår-
bar.

I egne hender

I etterkant av den ­tragiske hendelsen har vi lest om mørke ­virtuelle møteplasser der høyreekstreme og ­enkeltstående unge menn fra mange land får inspirasjon og instruksjon til å ta saken i egne hender. Deres praktiske ­alenegang gjør dem vanskelige å få øye på – og dermed å forebygge.

Phillip Manshaus' angrep på en moské i Bærum forrige lørdag var lokalt, men må forstås i lys av internasjonale forhold og transnasjonale nettverk. «Vi kan ikke fullt ut forstå hat og vold mot muslimer hvis vi bare ser dette som lokale fenomener», skriver forskerne Iselin Frydelund, Torkel Brekke, Cathrine Thorleifsson og Sindre Bangstad i Aftenposten (16. august). De ­peker på hvor lite vi faktisk vet om hvordan ny teknologi og geografisk mobilitet legger grunnlaget for utviklingen av nye former for politiske og ideologiske felleskap.

Uhyggelig tegn i tida

Manshaus' ­angrep i Bærum er et uhyggelig tegn i tida som vi altså fortsatt ikke helt begriper. Den er også en del av virkningshistorien til 9/11 og dets omfattende etterspill. ­Hendelsene er likevel diametralt forskjellig og ­illustrerer tydelig hvordan terrortrusselen mot ­Vesten har endret seg siden 2001 da 
A­­­­l-Qaeda, en internasjonal islamistisk terror­organisasjonen med kraft til å ­ramme Vestens ubestridte leder, forårsaket at 3.000 menneskeliv gikk tapt.

Nesten 20 år senere forberedte en ung mann sine onde handlinger på gutte­rommet i Bærum. Han drepte sin søster, tok stemorens bil og kjørte de få kilo­meterne fra Eiksmarka til moskeen på Skui. To ­vesensforskjellige hendelser, men altså ikke uten forbindelseslinjer.

Religiøs inspirasjon

I den­ ­omfattende mediedekningen har Phillip Manshaus også blitt beskrevet som dypt religiøs. Også ­Anders Behring Breivik beskriver seg selv som en kristen korsfarer. ­Religion er med andre ord én viktig del av den høyre­ekstreme og voldsforherligende ­ideologien.

Den franske religionsforskeren Oliver Roy beskriver en litt annen, men likevel relevant problemstilling i boka Holy ­Ignorance fra 2011. Han viser hvordan ­globalisering har bidratt til å løsne ­båndene mellom kultur og religion, som igjen har lagt veien åpen for mer fundamentalistiske religiøse strømninger. Konse­kvensen, ifølge Roy, er at religionens historiske og kulturelle forankring forsvinner og ­teologisk kunnskap og autoritet, som vi gjerne knytter til offisielle religiøse ledere, forvitrer.

Også her har nettet en viktig funksjon, for eksempel når en norsk kristenkonservativ henter inspirasjon fra religiøse trosfeller i Florida. Eller når en fransk muslim ­radikaliseres gjennom virtuell kontakt med trosbrødre i Pakistan.

Ingen enkel sammenheng

Farlige nettfellesskap er utfordringer vi ikke kan løse over natta. De komplekse spørsmålene skaper også forvirring og mis­forståelser, som igjen gjør diskusjonen om ­terror og muslimhat vanskelig. Det er som ­Torkel Brekke riktig påpeker ingen ­enkel ­sammenheng mellom folks holdninger og terror (Aftenposten 15. august). Det er ­viktig for samfunnet å bekjempe fordommer, men kampen mot terrorisme krever helt andre tiltak.

Samtidig ser vi hvordan den ­amerikanske presidenten bidrar til å nøre opp om ­rasistiske og anti-muslimske ­holdninger. Det påligger derfor opinionsledere – også i Norge – et betydelig ansvar for å ­kommunisere på måter som ikke drar debattene om disse temaene mot ytter­kantene, slik det dessverre er mange ­eksempler på.

Gå til innlegget

Demokratikake til folket!

Publisert 3 måneder siden

Den polariserende amerikanske kulturkrigen slår inn i norske debatter. Det må vi være på vakt for.

For noen år siden var jeg med på en gjennomgang av menneske­rettighetsstiftelsen Rafto og ­deres internasjonale pådriverarbeid. Et av Raftos konsepter er brettspillet ­Demokratikake. Evalueringsteamet tok en runde for å teste. Ikke bare ­konkluderte vi med at spillet er et smart verktøy i ­kampen for å styrke demokratiske verdier, vi fikk også brynt våre egne kunnskaper og ­instinkter. Det var tankevekkende og fullt av reelle dilemmaer og problemstillinger.

 

Lavmål fra Trump

Spillet kom meg i minne denne uka med det som må sies å være et lavmål i den ­amerikanske ­presidentens stadige angrep på ­liberale verdier og demokratiske prinsipper. Jeg tenker selvsagt på Trumps ­uttalelser om fire folkevalgte kongresskvinner som han ber «reise tilbake» dit de kommer fra. Og her er det ikke bare de ­rasistiske overtonene man bør reagere på, men hans skinnleggespark på helt ­sentrale ­demokratiske prinsipper. Trumps ­formulering om at «kongressmedlemmer må elske landet sitt, hvis ikke kan de dra sin vei» («love it or leave it») kan ­vanskelig ­tolkes som noe annet enn at Trump ­mener at ­opposisjon til hans politikk er 
u-amerikansk og u-patriotisk. Også for folkevalgte politikere.

Også for hans støttespillere i Norge ser dette ut til å være grei skuring. På ­siste ukes Ukeslutt i NRK P2 (20. juli) var ­tidligere KrF-politiker, nå nest­leder i ­Partiet De Kristne (PDK), Tomas ­Moltus vurdering at kritikken mot Trump var ­fremmet for å skape misnøye: «De (Trumps ­motstandere) bruker rasismekortet for å bygge opp et hat mot det ­republikanske partiet og mot Donald Trump», sa han, som et ekko av presidenten selv.

Trumps eneste poeng var ifølge 
Moltu å vise at alle amerikanere har rett og ­frihet til å reise sin vei – dersom de ikke er ­fornøyd med den rådende politikken. Ikke et fnugg av rasisme, ifølge partitoppen i PDK. Den mer ­prinsipielle demokrati­utfordringen var til min ­bestyrtelse ikke et tema, heller ikke for program-
lederen.

 

Press mot sentrale verdier

Et par ­dager før, i Aftenposten 17. juli, tok rektor Svein Stølen og prorektor Gro Bjørnerud Mo ved Universitetet i Oslo opp en annen problematisk tendens fra en helt annen side av det politiske spektrum. I artikkelen luftet de sin bekymring for kulturen ved en rekke respekterte universiteter som «lar seg presse av studenter og ansatte» til å bryte med grunnleggende verdier 
om ytringsfrihet og meningsmangfold.

De viste til flere hendelser fra ­andre land der man trekker tilbake ­invitasjoner til omstridte fagfolk, og til avsettelsen av Harvard-professoren som ­representerer Harvey Weinstein i hans sak. Nå så ­universitetsledelsen tegn til ­lignende ­responser også ved norske lærer-
steder.

 

Lokal politikk er ikke global

Eksemplene viser at anti-demokratiske ­trender flyter over landegrensene og at den ­polariserende amerikanske kultur-
krigen slår inn også i norske debatter. Det ligger et alvor i dette som vi må forholde oss til i langt større grad enn vi hittil har gjort.

Før valget vil jeg derfor slå et slag for demokratikakespillets prinsipper om saklighet i debatten, vilje til prioritering, kompromissforståelse og løsnings­fokus. Dropp globalisering av problem­stillinger som er nasjonale og lokale. De aller fleste spørsmål kan håndteres på norsk vis og således videreføre det høye nivået av tillit, velferd og likhet sammenlignet med de fleste land i verden.

Sist, men ikke minst, så må vi forholde oss til USAs politiske ledelse på fornuftig vis. Vi kan med hell bruke mindre tid på 
å skrive og snakke om Trump. Det vil trolig gjøre både oss og demokratiet vårt godt!

Gå til innlegget

Migrasjonens tidsalder

Publisert 4 måneder siden

Innvandring synliggjør engstelige majoritetsbefolkninger over hele Europa, og flytter grensene for vern av minoriteter. Samtidig er Europas befolkning selv på vandring.

Vi lever i migrasjonens tidsalder. Men brorparten av innvandrere kommer ikke lenger fra Syria og Afghanistan, men fra Øst-Europa­ og Vest-Balkan. Bare noen ­måneder før flyktningkrisen i 2015 snudde opp-ned på Europas flyktningpolitikk, søkte titusener av kosovoalbanere asyl i Ungarn og Tyskland etter å ha krysset grensen fra Serbia til fots.

Med uforminsket styrket

Mens EU langt på vei har stengt grensene mot verden gjennom avtaler med tredjeland og bygging av endeløse grensegjerder, har utvandringen fra Sørøst-Europa fortsatt med uforminsket styrket. Bare i de siste årene har hundretusenvis av mennesker forlatt landene på Vest-Balkan, regionen som på 1990-tallet var herjet av blodige kriger.

«Får jeg en mulighet, er jeg klar på ­timen!» Veton fra Nord-Makedonia er midt i 30-årene, gift og med en sønn i barnehage. For ham er det korrupsjonen og den politiske kulturen som er årsaken – det svake utdanningssystemet og verdier som forvitrer.

Drog til München

I Kosovo venter omlag 40.000 på svar på søknader om arbeidstillatelser fra den tyske ambassaden. Målet er å reise så fort som mulig. «Tyskland!» bekrefter de tre serbiske studentene fra Nord-Kosovo når jeg spør dem om framtida. Samme dag meldte jeg en tidligere kollega fra Pristina med håp om en kaffeprat. I stedet tikket følgende ­melding inn: «Drog til München for tre uker siden. Sliter med språket og savner venner og familie, men satser på at det blir bedre etter hvert». Enda en dyktig lege som har forlatt Kosovo.

Spør man politikeren på Balkan, er ­svaret at problemet ligger utenfor deres kontroll. Skylda legges på det internasjonale samfunnet, på EU og på USA. For Kosovo handler det også om å bli anerkjent som et eget land. Men status eller EU-medlemskap endrer ikke dette. For også EU-land som Kroatia, Bulgaria, Polen og Ungarn produserer massiv utvandring.

Enveisbilletter til Vest

Landsbyer i Bulgaria er i ferd med å tømmes. Bussene går ukentlig fra hovedstaden ­Zagreb i Kroatia, fullastede med passasjerer med enveisbilletter til Vest-Europa. Leger og bygningsarbeidere. Kommuneansatte som tjener 300 euro i måneden. Man overlever, men ikke mer. Framtida er i vest.

Svaret på utvandringskrisen i øst er tilsynelatende paradoksalt. Landsbyene tømmes, men velgerne sier nei til innvandring. I Bulgaria protesterer eldre mot asylmottak i landsbyer hvor det ikke har vært født barn på flere tiår. «Hjertet brister både for flyktningene i mottaket og for de gamle og ensomme som opplever at den verden de en gang kjente er i ferd med å forsvinne», skriver den bulgarske statsviteren Ivan Krastev i boka After ­Europe (2017).

Fornyet betydning

Også i vestlige land, Norge inkludert, ser vi at demografiske betenkeligheter har fått fornyet kraft. Den politiske samtalen er forandret. Vi snakker mer om «våre verdier» og om «deres tilpasning» enn vi gjorde før. Nasjonalistiske holdninger er i vekst, og majoritetsbefolkninger i Europa uttrykker frykt for en framtid der de er redusert til minoriteter i eget land.

Løsningen er ifølge Krastev ikke å latterliggjøre eller avvise denne frykten. Det vil bare forsterke kritikken og gi større makt til illiberale partier. Samtidig viste utsendelsen av den afghanske Abbasi-familien i forrige uke hvor store menneskelige omkostninger som følger av politiske vedtak.

Den gode balansen. Å finne den gode balansen mellom hensynet til den enkelte og samfunnet under ett, er noe av det mest krevende som finnes. Men det er altså det som er våre politikerens viktiges oppgave i årene framover. Vi andre må sørge for å velge de som er best i stand til å utføre oppdraget.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere