Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

En løsning som ikke virker

Publisert 8 dager siden - 1802 visninger

Med Kjell Ingolf Ropstads «historiske mulighet til å endre abortloven» går en enda viktigere diskusjon tapt.

Det er to ting som frustrerer meg i de stadig tilbakevendende ­debattene om abort. For det første hvordan abortmotstand­ere velger å se bort fra etablert kunnskap om hva som faktisk får aborttallene ned.

For det andre at de gjør det vanskelig­ere å løfte et informert ordskifte om ­muligheter og grenser når den teknologiske utviklingen går på høygir.

Kjent sammenheng. 

Når det gjelder det første, er norske politikere, inkludert i KrF, godt kjent med sammenhengen mellom lovgivning og aborttall. De viser at streng abortlovgivning ikke fører til færre aborter.­ I stedet bidrar til den til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter.

I Norge dør ingen av slike komplikasjoner. Og aborttallene synker. I 2016 var abortforekomsten i Norge den laveste ­siden registret ble opprettet i 1979, ifølge Folkehelseinstituttet. En viktig årsak er en markant nedgang i aborttallene blant unge kvinner. Det skyldes ikke at de unge er seksuelt avholdne, men at de har enkel tilgang til prevensjon og at den for mange også er gratis. Tallene er oppløft­ende – enten du slåss for ufødt liv eller for ­kvinners selvbestemmelse.

LES OGSÅ: Færre tek abort i Norge

Godt mål, gal resept. 

Forutsetningen er at pragmatisme, smidighet og kompromissvilje settes foran symbolpolitiske seiere. Det motsatte av hva KrF, med Kjell Ingolf Ropstad i spissen, gjør i dag. For det er naturligvis ikke målet – å få ned aborttallene – det er noe galt med. Problemet er at partiet velger en metode som ikke virker, i tillegg til at den krenker ­kvinners integritet.

Så er det den andre siden av saken. Hvordan skal vi som samfunn sikre gode rammer for bioteknologi og medisin­ i ­rivende utvikling? Et viktig bidrag vil være å frede dagens abortlovgivning. Dersom den ligger fast, åpner det seg et hav av muligheter for politiske og etiske diskusjoner av den typen som KrF etterlyser: Hvordan bygge et samfunn der alle barn er velkomne? Et samfunn der bioteknologi og medisin er basert på «respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering» (Bioteknologiloven, 2013).

Ikke helsvart. 

Bildet er imidlertid ikke helsvart. Bare de siste dagene har jeg lest flere reflekterte abortinnlegg basert på personlige erfaringer om barn som ble båret frem eller ikke båret frem. Sam­tidig forteller fagfolk at de harde debattene gjør valget for uønskede gravide enda mer skambelagt.

Noen vil kanskje si at skammen i dette tilfelle er en god, regulerende mekanisme.­ Til det er det å si at det endrer ikke kvinnens valg, det gjør bare livet litt mer vanskelig.

Det er ingen grunn til å la seg overraske over Ropstads utspill. Men jeg ble overrasket over statsministerens respons, bare en måned etter at Høyres sentralstyre slo fast at partiet står fast ved dagens lovgivning fordi den «ivaretar avveiningene mellom kvinners rett til å bestemme over egen kropp og hensynet til det ufødte liv.» (pressemelding 9. september 2018).

LES OGSÅ: Krfs regeringsferd er full av farer

Også KrF delt. 

Kanskje angrer Erna litt på det nå. At hun handlet i desperasjon snarere enn som den politiske strategen hun vanligvis er. For hvordan skal vi ellers forstå at hun klistrer seg til en av vår tids mest upopulære saker – uten engang å ha partiet eller regjeringspartnerne med seg? Langt mindre norske velgere. Ifølge en meningsmåling gjort av Respons Analyse for VG er det bare 16 prosent av velgerne som er positive til å endre abortloven.

I den samme målingen er bare 53 prosent av KrFs egne velgere positive, mens 31 prosent av dem er negative til å endre loven og stramme inn retten til abort ­etter uke 12.

Om Ropstad får det som han vil, kan prisen bli høy. En slik sak går nemlig ikke over av seg selv. Tvert i mot vil støyen fortsette på bekostning av andre viktige saker. For KrF kan det bli skjebnetungt. For de som ønsker en annen politisk ­retning for landet er det tidenes gavepakke.

Gå til innlegget

Utidig innblanding

Publisert rundt 1 måned siden - 897 visninger

Gi meg en kirke som gjør himmelen i samfunnsdebatten høyere, ikke en som drar oss ned i skyttergravene.

I disse dager lanserer to ekte 68-ere, prost Trond Bakkevig og NRK-journalist Tomm Kristiansen, ny bok om kirke og politikk. Boka skriver seg inn i en stor og viktig diskusjon om kirkens rolle i samfunnsdebatten. Bare for å være gjøre det helt klart: At kirken tar politisk standpunkt er verken nytt eller feil.

LES OGSÅ: 'Gud kan skifte mening'

Opp gjennom historien har kirkeledere markert tydelige standpunkt – flere ganger fordi sentrale verdier stod på spill. Et slikt politisk veivalg ble tatt i 1942 da kirkeledelsen besluttet å bryte med det tyske naziregimet. Det plasserte kirken på motstandskampens side og er et eksempel på kirkelig lederskap og mot.

Sin kappe og autoritet. 

Gjennom de siste årene har imidlertid kirken blitt kritisert for å drive utidig innblanding i partipolitikken. Fra høyre flanke har flere tatt til orde for at kirken snakker venstresidepolitikk i en rekke spørsmål. Men mer overordnet handler diskusjonen om at kirkeledere bruker sin kappe og moralske autoritet til å argumentere for bestemte politiske løsninger. Kirkeledelsen selv mener at den balanserer på den riktig siden av streken. Men det er nok av eksempler på at den også dumper ned i potente stridsspørsmål med stor politisk sprengkraft.

Uløselige dilemmaer. 

Slagordpregede utspill om flyktningpolitikk, oljeboring og skattepolitikk er eksempler hvor det luftes politiske løsninger uten å synliggjøre politikkens ofte uløselige dilemmaer og de politiske aktørenes reelle handlingsrom. Og som Vårt Lands kommentatorer Håvard Nyhus og Åste Dokka spør i sin podkast: «Hvor mye er det igjen av toregimentslæren når Kirkerådet skriver at de er ‘skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet’?»

Like alvorlig er kritikken om at kirkelederes politiske utspill framstår som ekskluderende og moraliserende med hensyn til politiske motstandere. Eller at kirken ikke er seg bevisst hvordan kommunikasjonen treffer, og at de ikke ser hvor liten overbevisningskraft de har i møtet med annerledes politisk tenkende.

LES OGSÅ: Dragkamp om folkekirker

Populistisk kapring. 

En annen diskusjon, men ikke uten berøringspunkter til den ovennevnte, handler om den norske kristne kulturarven. Tidligere i oktober skrev Lars Laird Iversen et tankevekkende innlegg om en økende tendens til å kople «kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme» («Burde Den norske kirke skifte navn?», Vårt Land 3. oktober).

Han etterlyser en kirkeledelse som ikke er naiv i disse spørsmålene. For til tross for en kirkeledelse med liberale og demokratiske verdier, står kirken lagelig til for kapring fra nasjonalistiske populister. Det handler blant annet om språk, hevder Iversen: «Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske (…) Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke».

Ubevisst kommunikator. 

Nettopp fordi kirken er så tydelig på sin rolle som samfunnsaktør og for sitt ansvar for å vise flokken vei, er det foruroligende å se hvor lite bevisst den er med hensyn til effekten av sin egen kommunikasjon. For hva er for eksempel konsekvensene av at kirkens øverste leder, preses Helga Byfuglien, stempler EUs asylpolitikk som «umoralsk»?

Bidrar det til en mer opplyst, løftet og nyansert debatt om ett av de viktigste spørsmålene i vår tid? Eller til at innvandringsskeptikere tenker seg om en gang til? Svaret på det er åpenbart nei.

Jeg tror at kirken bør starte med å virkelig lytte til kritikken, prøve å forstå hvorfor den kommer. At man er uenig er irrelevant, det viktige er hvordan kirkens faktisk oppleves utenfor bobla. For det siste vi trenger er enda flere politiske seminarledere. Det vi trenger en kirke som samler og løfter, ikke som krangler og splitter.

LES OGSÅ: Biskop ristar asy-løysing

Gå til innlegget

Trygt å gå i takt

Publisert 2 måneder siden - 1358 visninger

Tro det eller ei, Norge er et av verdens strengeste land når det kommer til sosiale normer.

Pakistan, India og Sør-Korea. Det er sikkert ingen overraskelse at disse landene står på lista. Tankene går til patriarkalske religiøse praksiser, nådeløse kastesystem og hard arbeidsdisiplin. Men hvem hadde trodd at Norge rager rett under som verdens fjerde strengeste?

Det er konklusjonen i en internasjonal studie som ble publisert for en tid tilbake. Nå forsøker man å forklare hvorfor.

Varierende styrke. 

I noen kulturer er det klare forventninger til oppførsel og lav toleranse for avvik. I andre land er det motsatt: svakere normer og større handlingsrom. Selv om alle samfunn har skrevne og uskrevne regler og normer, varierer de altså i omfang og styrke. Men grensene for hva som er normalt og unormalt, akseptabelt og uakseptabelt og hvordan avvik sanksjoneres, er svært forskjellig.

Årsakene finner forskerne i en rekke forhold – som tilgang på naturressurser, gjentatte naturkatastrofer, pest og konflikt om landområder. I tillegg strammes våre sosiale normer av institusjonelle forhold som lav aksept av dissens, lav åpenhet i media, svake politiske rettigheter, streng kriminalomsorg og mindre kriminalitet eller høy religiøs deltakelse.

LES OGSÅ: Bli religiøs, lev lenger 

Mot formodning. 

Men er dette typiske norske trekk? Nei, svarer forskerne og klør seg i hodet. Faktisk er Norges plassering på lista overraskende ifølge professor Vidar Schei ved Handelshøgskolen. Han er ansvarlig for det norske bidraget i studien. 80 prosent av indikatorene som ble målt skulle snarere tyde på at Norge har svake sosiale normer. Vi har en åpen presse, høy grad av sivile og politiske rettigheter, vi deltar i liten grad i religiøse aktiviteter og er både streike- og demonstrasjonsvillige. Og likevel har vi altså en «stram» kultur.

I stedet spør forskerne om det kan ha sammenheng med Norges rolle som kolonialisert land, tøft klima og knapphet på matjord, sterke likhetsidealer, bygdedyr og ja, janteloven.

Et spørsmål forskerne ikke tar opp er hvordan sosiale normer håndheves på de nye arenaene. Vi er blant verdens mest aktive på sosiale medier. Her ser det ut som om det utenfrastyrte blikket opphører når debattene føres innenfor lukkede forum.

Sanksjoneres med nidord. 

Spørsmålet er imidlertid om ikke de sosiale mediene også har skapt en ny og mer subtil arena for sosial samhandling og kontroll. De utfordrer for eksempel voksnes mulighet til å følge med på hvordan barn kommunisere med hverandre. Og i den politiske debatten om visse temaer sanksjoneres deltakere med nidord og trusler i et omfang som skyver mange ut av ordskiftet.

Hvordan spiller så disse sterke sosiale normene sammen med samfunnets evne til å håndtere endring og ustabilitet? Innvandring er ett spørsmål som utfordrer status quo; ett annet er overgangen fra oljealder til klimaregnskap.

Når det gjelder innvandring, er det nærliggende å tenke seg at de mange uskrevne reglene gjør integreringsprosessen vanskeligere. Forskerne peker også på at sterke sosiale normer kan begrense kreativiteten og dermed også innovasjon og gründerskap.

LES OGSÅ: Bli norsk i naturen

Respons på normer. 

«Det føles trygt å gå i takt», skriver Vidar Schei. Og kanskje er det et særnorsk trekk. Kan det hende at økt fragmentering og polarisering også er en respons på de sosiale normene som begrenser rommet for hva man kan si og gjøre?

Det er i hvert fall lett å kjenne på følelsen av at det kan være litt trangt, og at det fort kommer reaksjoner om man gjør noe utenfor det vanlige.

Det forklarer kanskje også hvorfor mange med meg benytter hver nyttårsaften til følgende forsett: Gi mer blaffen!

Trykket i Vårt Land 18. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Et godt ­kompromiss

Publisert 3 måneder siden - 673 visninger

Er vi på vei mot et samfunn der særrettigheter og enøyd ­identitetspolitikk utfordrer fellesskapet? Der polariserings­agentene setter den politiske dagsorden?

AP-leder Jonas Gahr Støre siterte nylig avdøde Thorvald Stoltenberg med budskapet om «betydningen av et godt kompromiss». For ham var det et uttrykk for sivilisasjon. En forutsetning for overlevelse. Likevel er pragmatismen under press, enten vi snakker om politikk eller religion. Senest er utmeldinger fra KrF og håndhilsesaken på Ekeberg eksempler på at ­kompromisset har dårligere kår.

Kompromissløse. 

I KrF er det tradisjon for å finne balanse mellom de mest konservative og de mer liberale. De siste årene har konflikten ført til partipolitiske nydannelser. For selv om KrF-lederen er kompromissvillig, er ikke flankene det. Resultatet kan bli katastrofalt for et parti i sterk nedgang.

I håndhilsesaken på Ekeberg skole er jeg blant dem som støtter skolens konklusjon, men jeg stusser over håndteringen. Hvis mediene har rapportert rett, høres det ut som skoleledelsen ikke var tydelige nok fra starten på hva de forventet av sin religiøse vikarlærer. Noe har med andre ord sviktet i kommunikasjonen. Saken er etter mitt skjønn ikke et spørsmål om juss, men et spørsmål om ledelseskultur og om berøringsangst for religion.

Måtte håndhilse. 

For det går faktisk an. Tidligere ledere i Det Mosaisk Trossamfunn, Anne Sender, fortalte hvordan hun håndterte dette da menighetens nyansatte israelske kantor ikke ville håndhilse på kvinner. Da forklarte hun hva som gjaldt for den norske jødiske menigheten i Oslo, om hva det vil si å være jødisk i en norsk kontekst og hva menigheten forventet av sine ansatte. Kantoren fikk tid til å venne seg til den norske væremåten, men skulle han bli, var det en forutsetning at han ville håndhilse. Punktum.

Det handler også om å bevare tilliten til fellesverdiene også hos de som ikke alltid er enig med flertallet eller hoved­strømmen. Da må rigide regelverk bli mer føyelige og institusjonene bli ­tryggere på sine verdier. Det er for eksempel greit å synge julesanger i norske barnehager, og det er greit at en menighet som ­driver midlertidig asylmottak lar korset bli ­hengende på veggen. For når vi tenker oss om, hva slags budskap sender man hvis man ikke godtar det?

En slagmark. 

Trolig bidrar slik ­politikk ikke til økt toleranse, men til mer ­identitetspolitikk. Og de gir næring til den delen av den offentlige debatten som Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås beskriver som «en slagmark». Resultatet er mindre forståelse for betydningen av et godt kompromiss.

På religionsfeltet jobber Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) med å skape arenaer hvor trossamfunn kan, som lederen Ingrid Rosendorf Joys uttrykker det: «snakke om dette med innestemme». Men utfordringen med mange av de etablerte dialogene er at de er for få, de har knappe ressurser, samt at dialogene ofte skjer mellom de samme aktørene i år etter år. Vi får rett og slett dialogbobler.

Tyskland snakker. 

Lyset i tunnelen er at kampen mot polarisering er i full gang. STL gjør sin del. Men også nye, ­innovative plattformer for menings­bryting og ­dialog er under utvikling. I Norge er blant ­annet fredsarbeideren Hedda Langemyr i gang med å etablere «Utsyn-forum for utenriks og sikkerhet» for en bredere utenriks- og sikkerhetspolitisk debatt. I Tyskland har avisa Die Zeit engasjert tusenvis av ­mennesker i politisk dialog. ­Evalueringene av disse møtene («Deutschland spricht») viste at folk som møtes til debatt ansikt til ansikt oppfører seg mer siviliserte, ­tolerante og lyttende.

Håpet er at vi er mange nok som ­
ønsker at Stoltenbergs mantra fremdeles skal gjelde. For til syvende og sist står 
og ­faller vårt demokrati og det tillits­baserte ­samfunnet vårt på dette. På ­forståelsen av betydningen av et godt kompromiss.

Trykket i Vårt Land 21. august 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

I lomma på Putin?

Publisert 4 måneder siden - 1397 visninger

Møtet mellom Putin og Trump begeistrer konservative kristne i USA. Spørsmålet er om de også er Putins nyttige idioter?

Toppmøtet mellom Trump og Putin i Helsingfors i forrige uke ga vann på mølla blant de som spekulerer i hvorfor Trump ytret større tillit til Putin enn til egne sikkerhetsmyndigheter. Det er imidlertid ikke nytt at Trump er en stor beundrer av Russlands sterke mann. Det er en fascinasjon han deler med mange kristenkonservative grupper i og utenfor USA. Trump er dermed på linje med en av hans viktigste maktbaser på den kristne høyresiden i amerikansk samfunnsliv og politikk – et segment som lenge har hyllet Putin for hans lederstil og støtte til tradisjonelle familieverdier.

The family. 

For de mest høyreorienterte kristne er det positivt at Trump bygger allianser med Putin. Konservative kristne organisasjoner har da også tilrettelagt for samtaler mellom amerikanske politikere og russere i mange år fordi de mener at det tjener deres verdimessige og politiske interesser.

Blant disse er den stadig mer omdiskuterte Fellowship-stiftelsen – eller the Family som medlemmene uformelt omtaler seg som. Det er en gruppe av kristne aktører med toppverv i amerikansk politikk, business og samfunnsliv som blant annet inkluderer visepresident Mike Pence. Stiftelsen er en betydelig aktør både i innenriks- og utenrikspolitikken, men går likefullt under radaren til den allmenne offentligheten. De praktiserer såkalt taust diplomati fordi det angivelig gjør arbeidet mer effektivt. Men hemmeligholdet bidrar til spekulasjoner både om nettverkets egentlige motiver og faktiske arbeid.

Bønnefrokost. 

Fellowships-stiftelsen er mest kjent for sin rolle som organisator av den årlige nasjonale bønnefrokosten i DC som samler opp mot 4000 politikere, lobbyister og utenlandske dignitærer. Forrige ukes arrestasjon av den russiske studenten og angivelig spion, Maria Butina (omtalt i Vårt Land 23.7) handlet nettopp om hennes deltakelse ved dette evenementet. Sett fra Fellowship-stiftelsens ståsted er imidlertid ikke personer som Butina et problem, men snarere en ressurs for det tause diplomatiet som arbeider for å bedre forholdet mellom USA og Russland. Mer enn 50 russere deltok sammen med president Trump på bønnefrokosten i februar i år.

Kristenkonservative. 

Fellowship-stiftelsen hevder at de fremmer utvikling og fred, men det er også dokumentert at stiftelsen er involvert i diplomati og pådriverarbeid for typiske kristenkonservative merkesaker som anti-homokamp og tradisjonelle familieverdier. Det betyr i flere tilfeller samarbeid med politiske aktører med svakt demokratisk sinnelag og liten interesse for internasjonale standarder. Russere på sin side har i flere år støttet grupperinger av ymse slag for skape splittelse og ustabilitet i en rekke europeiske land.

Fellesnevneren både på amerikansk og russisk side ser ut til å være en rådende motvilje mot multilaterale institusjoner, fellesskapsløsninger og internasjonale avtaler, noe som skaper bekymring særlig i Europa.

Guds inngripen. 

Men for mange på den amerikanske ytre høyresiden er kombinasjonen Putin og Trump ikke bare bra for verden, men skjer som en direkte inngripen fra Gud.

Det til tross for at Trump ikke regnes som en veldig religiøs mann, i hvert fall ikke før han ble presidentkandidat. Heller ikke Putin snakker for høyt om sin kristne tro, men han vektlegger tradisjonelle verdier og den ortodokse arven som viktig for den russiske nasjonale identitet. Hans politiske prosjekt er – som Trumps - imidlertid høyst profant.

Forskjellen mellom de to er imidlertid også påtakelig, ikke bare i form og stil. Mens Trumps makt i stor grad lener seg på støtten fra sin kristne høyreside, og derfor må tillempe politikken deretter – ser Putin ut til å ha disse i hule hånd til nytte når han måtte ha behov for det.

Trykket i Vårt Land 26. juli 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Neglisjerer nynorsken
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 31 visninger
0 kommentarer
Ideologien rår
av
Espen Ottosen
rundt 2 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Hvem sørger for de som sørger?
av
Lars Mandelkow
rundt 10 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 16 timer siden / 787 visninger
6 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 19 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
1 dag siden / 297 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Otter Skaaret kommenterte på
Syversens formaning
43 minutter siden / 787 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
rundt 1 time siden / 57 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 2 timer siden / 563 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 8 timer siden / 316 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 9 timer siden / 403 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 9 timer siden / 334 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 9 timer siden / 835 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 10 timer siden / 482 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 10 timer siden / 297 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 1817 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 500 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 500 visninger
Les flere