Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Fra Jerusalem til Oslo

Publisert rundt 1 måned siden - 527 visninger

For oss er Jerusalem omgitt av myter, løfter og religiøse utopier. For venninnen min knytter drømmen seg til Oslo.

Mitt første møte med Jerusalem skjedde i Oslo i 2005. Jeg ble kontaktet av en vakker, ung, israelsk kvinne, Sharon, som ville snakke om muligheten for et felles dialogprosjekt. Her startet vårt samarbeid og etter hvert nære vennskap. Siden den gang har jeg vært en av de mange som jevnlig besøker denne symboltunge, konfliktpreget byen. Vi dras dit av høyst forskjellige grunner og motivasjoner. Men at vi drar akkurat dit er ingen tilfeldighet.

Ingen steder veves religiøse fortellinger, historiske myter og praktisk politikk så tett sammen. For mange kristne var opprettelsen av staten Israel et religiøst mirakel. Det nye landet var oppfyllelsen av gammeltestamentlige profetier som knyttet bibelens fortelling og dagsaktuell politikk sammen.

Et politisk underverk. For Norge som stat var opprettelsen av Israel i 1948 et nødvendig svar på en av historiens verste massedrap på jøder, men også et politisk underverk. For datidens sosialdemokrater og sosialister ble Israel et forbilde med sin ruvende arbeiderbevegelse og innovative arbeidskollektiv. Norske pilegrimer reiste til Israel for å støtte den nye staten og for å høste erfaringer.

Israel har med andre ord alltid hatt en helt særegen plass i norsk samfunn og politikk. Stortingets vennegruppe for Israel speiler både kontinuitet og endring i dette forholdet. Fram til 1980-tallet
representerte de flertallet i Stortinget. I dag består vennegruppen først og fremst av representanter fra Frp og KrF.

Ny rammefortelling. Den mer lunkne oppslutningen i Stortinget skyldes at den norske offentligheten gradvis fikk mer innsikt i konsekvensene av den nye staten for den palestinske befolkningen. Utover 1980-tallet ble norsk ensidig støtte til Israel gradvis og stadig mer utfordret. I stedet tok konflikten over som rammefortellingen om Israel og Palestina. I 1993 fikk vi Oslo-avtalen som ga håp om løsning, men som dessverre aldri ble gjennomført etter planen.

Engasjementet for Israel og Palestina er imidlertid intakt. Prost og Jerusalem-farer Trond Bakkevig forklarte det slik: «Det finnes mange konflikter i verden som tar flere liv. Når akkurat denne får så mye oppmerksomhet har det å gjøre med Jerusalem som senter for noen av de viktigste helligdommer for de tre abrahamittiske religionene».

Blitt vår egen. Til tross for den geografiske avstanden er konflikten i Midtøsten, av religiøse og politiske årsaker, blitt vår egen. Mange opptrer som om de selv var parter i konflikten, med ensidige posisjoneringer der rommet for nyanser er forsvunnet. Enøyde palestinavenner som nekter å sette sine ben i Vest-Jerusalem. Israels venner som overser palestineres lidelser som følge av israelsk framferd. Midtøsten-konflikten slår inn i norske politiske miljøer, i kirkelige, sivilsamfunn og akademia.

I en samtale med religionshistorikeren Hanne Røyslien Eggen som har forsket på Israel i mange år sa hun dette: «Å ytre seg faglig og nyansert om denne konflikten er et karrieremessig tapsprosjekt.»

Det tapte paradis. Selv besøkte jeg Jerusalem og Sharon i forrige uke, bare noen dager før 70-årsmarkeringen. For Sharon, venninnen min, går linjen motsatt vei. For henne er det Oslo som har blitt «det tapte paradis», byen som i noen år ga henne en nyvunnen frihet fra den intense virkeligheten i Jerusalem. Det var her hun fødte sitt eneste barn.

Samtidig er Oslo byen som ga navnet til en fredsavtale og til et framtidshåp som gradvis ble erstattet av sorg og skuffelse. Slik lever Oslo i henne som en drøm og et sted på kartet hun gjerne ville ha kalt sitt hjem.

Gå til innlegget

Frykten for overformynderiet

Publisert rundt 2 måneder siden - 326 visninger

Er det en sammenheng mellom kampen mot barnevernet i Hordaland og motstanden mot barns rettigheter i FN?

5. mars i år ble det kjent at varaordfører i Bergen, Marita Moltu, meldte seg ut av KrF. En tvist om barnevernet var noe av det som vippet henne ut av partifolden. I VG trakk hun frem at hennes krav om gransking av barnevernet, som ble nedstemt i KrF, var en del av beslutningsgrunnlaget: «Jeg har gjort meg noen betraktninger over tid, og funnet ut at min tid i KrF er over. (…) Det som er viktig, er barnevernet, at vi skal ha et trygt og godt barnevern.» (VG, 5. mars)

Utmeldelsen fra KrF skaper selvsagt bekymring i et parti som sliter seriøst på meningsmålingene. Men saken handler ikke bare om norsk politikk og barnevern, men kan også ses i sammenheng med en bredere internasjonal motstand mot den internasjonale menneskerettighets­agendaen. Her har barnekonvensjonen vært i skuddlinjen i flere år.

Knuter på tråden. I Norge skjøt dette engasjementet fart i forbindelse med en barnevernssak i 2016 i Naustdal der et norsk-rumensk ektepar ble fratatt sine barn. Vedtaket skapte knuter på tråden i forholdet mellom Norge og Romania. Senere har norske myndigheter mottatt negative reaksjoner for sin barnevernspraksis fra en serie land, og flere saker skal prøves i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Engasjement føres fra høyst ulike ­grupper, både norske og utenlandske, religiøse og sekulære, og fra by og land. Én av disse pressgruppene springer ut av norske kristne menigheter som frykter at barnevernet ikke forstår eller tar tilstrekkelig hensyn til kristne familiers livsvalg og religionsfrihet.

Bred tilslutning. Internasjonalt har ­enhver konvensjon som har berøring med familiepolitiske spørsmål blitt kraftfullt utfordret av lobbygrupper og allianser i FN. Det inkluderer også Barne­konvensjonen, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989. Konvensjonen har bred tilslutning – kun ett land (USA) har nektet å ratifisere.

Fra 2015 har det internasjonale pådriver­arbeidet mot denne og andre konvensjoner blitt ytterligere formalisert gjennom opprettelsen av en såkalt «familievennlig samling» – «Group of Friends of the ­Family» – som består av 25 medlemsland i FN. Fellesnevneren er at de slåss for ­såkalte tradisjonelle familieverdier.

En rød lampe. For disse er barns ­rettigheter en rød lampe – et varsel om en nedvurdering av religiøse og tradisjonelle verdier. To hovedargumenter går igjen, både i Norge og verden: Statlig ­suverenitet versus internasjonal rettsorden, og en sikring av voksnes autoritet i rollen som foreldre.

Når USA avstår fra å undertegne barne­konvensjonen, skyldes det nettopp en skepsis til at staten skal gis myndighet til å gripe inn i familiens privatliv. ­Kampen står om foreldrenes rett til å oppdra barn på bakgrunn av religiøs ­overbevisning, også når det strider mot storsamfunnets verdier eller det internasjonale ­samfunnets normer.

Staten som overformynder. Religiøse barnevernsskeptikere i Norges deler den samme bekymringen: frykten for en stat som opptrer som overformynder og en stat som forvalter sitt embete på grunnlag av verdier de selv ikke kan stå inne for. På den internasjonale arenaen har disse aktørene funnet sammen på tvers av ­religion og region.

Vil vi kunne se tilsvarende konstella­sjoner i det norske barnevernsopprøret? Det vil i så fall bli en underlig miks av grupper som tradisjonelt har hatt lite med hverandre å gjøre, og som har ulike ­politiske preferanser og ståsteder.

Denne konstellasjonen bør vi være på vakt mot, for det er nettopp slike motsetningsfulle allianser som har vist seg å ha gjennomslagskraft. I så fall blir det verst for barna.

Gå til innlegget

Gud, familien og skytevåpen

Publisert 3 måneder siden - 1311 visninger

Hvordan ble kristenkonservative i USA en av National Rifle Associations viktigste ideologiske våpendragere?

‘What gun would Jesus carry?’ Spørsmålet virker kanskje bisart, men stilles og diskuteres på ramme alvor på en rekke amerikanske websider. Og selv om mange mener at Guds sønn har det arsenalet han trenger (uten håndvåpen), er de fleste likevel enige om at han støtter amerikanske våpenlover. Som Sarah Palin twitret i 2015: «Jesus ville ha kjempet for det andre grunnlovstillegget».

Debatten om våpenlovgivning etter skolemassakren i Florida viser hvor annerledes mange amerikanere tenker om visse samfunnsspørsmål. Selv for det amerika-orienterte kristne høyre i Norge oppleves retten til å bære og bruke håndvåpen fremmed. De følger sine menings- og trosfeller i USA i det meste, men i spørsmålet om våpenlovgivning melder de pass.

 

Å være amerikansk. Retten til å bære våpen er nedfelt i det andre grunnlovstillegget fra 1791, og for majoriteten av støttespillerne våpenet ikke bare et våpen, men en grunnleggende verdi med dype røtter i den store fortellingen om hva det vil si å være amerikansk. Det er et spørsmål om identitet: «Det er en del av amerikanernes DNA», som en pastor uttrykte det i den prisbelønte dokumentarfilmen The Armor of Light, som beskriver det symbiotiske forholdet mellom kristne høyre og NRA.

Dette ideologiske partnerskapet er ikke selvskrevet, men av forholdsvis ny dato. Hvite evangelikale velgere ble for alvor politisk mobilisert på slutten av 1970- og utover 80-tallet under Ronald Reagans presidentperiode. Og det var et markant skifte. Mange av de samme velgerne som hadde stemt «born again-pastoren» og demokraten Jimmy Carter inn i det hvite hus i  1977, skiftet nå side og ble en permanent del av den republikanske høyresiden.


En ny høyreside. Den politiske grasrotbevegelsen og mektige lobbyorganisasjonen Moral Majority spilte en  framtredende rolle i denne vendingen, ikke minst i sørstatene. Grunnleggeren var den baptistiske ultrakonservative pastoren Jerry Falwell, som slik bidro til å bygge en ny høyreside med et sett kampsaker som fortsatt preger og splitter amerikansk politikk: Suverenitet og opprustning, gjenreisning av kristne verdier, forbud mot abort, antifeminisme, kampen mot homofiles rettigheter og kritikk av mainstream media - i dagens språkdrakt: fake news.

Skolemassakre kan etter deres syn ikke beseires med reguleringer. Reguleringer er en distraksjon, et feilspor. For problemet stikker dypere. Uten Gud som rettesnor har amerikanerne mistet sitt moralske kompass for hva som er riktig og galt her i verden, heter det. Svaret er derfor å bygge politikk som støtter opp om kristne familieverdier: Sikre at ekteskapet forblir en «komplementær institusjon» mellom mann og kvinne, innføre strenge abortlover og lære barna om seksuell avholdenhet utenfor ekteskapet snarere enn å tilby seksualundervisning og prevensjonsveiledning.


Samme ryggmargsrefleks. Den som vil forstå alliansen mellom kristenkonservative og deres ideologiske våpendragere i NRA, må begynne her. Det handler om synet på forholdet mellom individ, samfunn og stat. Ryggmargsrefleksen er at staten ikke skal krenke enkeltmenneskers frihet.

Samtidig er det en klar forventing om at statens rolle er å sikre fellesskapet gjennom en restriktiv kriminalomsorg (inkludert dødsstraff) og ved beskytte ufødt liv. Utover det skal det legges til rette for individet og familienes frihet og trygghet på en måte som sikrer utviklingen av gode moralske samfunn. Herunder retten for kristne til å eie og bruke håndvåpen.  

Eller som en våpenaktivist og rektor ved en kristen skole formulerte det på video-bloggen God, Guns & Family: «Når våpen havner i gode hender, sparer vi liv. Da handler vi i pakt med Guds vilje.»

Gå til innlegget

Ikke klokere enn våre følelser

Publisert 4 måneder siden - 2059 visninger

Når Sylvi Listhaug byr opp til dans, går den liberale eliten på limpinnen, gang på gang.

Kristenfolket er ingen enhetlig ­bevegelse, men speiler storsamfunnets mangfold og motsetninger. Tilsvarende ­reflekterer «kristenfolket» også den tiltagende ­politiske polariseringen.

Denne kan illustreres via to ytter­punkter: De konservative frikirkelige ­miljøene på den ene siden, og den liberale teologiske eliten i Den norske ­kirken på den andre. De første er Listhaugs ­varmeste støttespillere; de andre ser på henne med dyp bekymring.

Større enn Norge

De konservative frikirkelige er en relativt marginal gruppe hvis du teller dem, men de opptrer til gjengjeld med stor optimisme. For verden er større enn Norge og disse har sitt hjerte i Amerika. Deres mann, Donald Trump, er verdens mektigste, og et flertall av hans rådgivere tilhører den ultrakonservative kristne høyrefløyen i USA.

Men også i Norge får de oppmerksomhet fra regjeringsmedlemmer som deltar på kristenkonservative arrangementer om familien, Israel og innvandring. Deres teologiske grunnsyn er tuftet på bokstavtro lesning av bibelen, mens den politiske agitasjonen kretser om individets frihet mot staten (barnevern, skattetrykk, bompenger) og nasjonal suverenitet (mot innvandring og overnasjonale forpliktelser).

Viktigst er likevel den overordnede ­kulturkampen – mot dem som relativiserer kristne kjerneverdier. Så viktig er denne kampen at dag-til-dag-saker som billigere sprit og «juridisk abort» (Vårt Land, 31. januar) kan overses.

Fredsbyggende aktivitet

På den diametralt motsatte teologiske og ­politiske side finner vi de liberale teologene i Den norske kirke. De er inspirert av ­Nathan Söderblom, fredsprisvinner (1929) og ­erkebiskop i ­Sverige fra 1914 til 1931. ­Söderblom hadde en harmoniserende forståelse av religion, og mente at alle de store tradisjonene delte en felles kjerne av hellighet. Dette preget hans tenkning om religionsdialog som en fredsbyggende aktivitet.

Slik tenker også dagens norske liberale teologer som fremmer dialoger både i og utenfor Norge. De støtter varmt opp om FN og menneskerettighetene, og har et liberalt syn på innvandring, likestilling og homofilt ekteskap. Og de begrunner det teologisk, med nestekjærlighet. I det politiske landskapet befinner mange av disse seg i sentrum og til venstre – fra den liberale siden i KrF, til AP og SV.

Begge gruppene løfter blikket over ­landegrensene, men det de ser er ­høyst forskjellig: Israel versus Palestina; ­kulturkamp versus dialog og solidaritet med de svake.

Avstanden øker

På den måten ­illustrerer de to gruppene teologiske og politiske motsetninger som går langt tilbake i norsk historie. Den nye er at ­avstanden øker på grunn av det polariserte ordskiftet.

Et eksempel på dette er de siste to ­ukenes «monster-debatt». Her braker rettigheter og prinsipper mot individets rett (og plikt) til å kalle en spade for en spade, slik justisminister Sylvi Listhaug gjorde i Dagsnytt atten (NRK, 26. januar).

Mange tenkte nok at menneskerettighetsjuristen Anine Kierulf satte skapet på plass med sin påminnelse om hva som faktisk stod på spill: sentrale verdier og prinsipper om human rettspraksis. Men resultatet ble trolig det Listhaug ønsket å oppnå, nemlig å øke avstanden mellom den liberale «eliten» med sine spissfindigheter og «folk flest». 

Resultatet var at begge sider ­opplevde at de vant debatten, og innkasserte ­«seieren».

Idealet om dialog

Det er da vi bør ­gripe tilbake til Nathan Söderblom og hans ideal om dialog. Hvordan få samfunns­debatten inn på et annet spor, der vi diskuterer innholdet i politikken snarere enn inn­pakningen?

Hvordan unngår vi nye runder med ­retoriske knep og «scoringer»?

Det høres kanskje enkelt ut, men når Listhaug byr opp til dans, går vi på limpinnen gang på gang. Fordi vi gir oss ­følelsene i vold, i stedet for å tre ett skritt tilbake. Slik er vi alle med og bidrar i polariseringssirkuset. På tide å bli klokere enn sine følelser!

Gå til innlegget

Konfliktsky fredsbyggere

Publisert 4 måneder siden - 577 visninger

Hvis ikke liberale kirkeledere vil løfte fram kvinner, hvem skal da gjøre det?

For snart ti år siden reiste jeg til Libanon med min daværende sjef, Kjell Magne Bondevik. Avtaleboka var full av møter med politiske og religiøse toppledere. Bondevik var leder for Oslo-senteret, og jeg var en relativt nyansatt spesialrådgiver.

Før møtene oppfordret han meg til å ta aktiv del i samtalene, og han sørget alltid for å involvere meg. Om jeg hadde spørsmål eller andre innspill? Ikke nøl med å si fra!

Dermed ble jeg sett – og ikke minst hørt.

Kvinnelige delegater overses

Jeg ble minnet på denne reisen etter å ha lest et avisintervju med Berit Hagen Agøy, ­generalsekretær i Mellomkirkelig råd. Der beskriver hun erfaringer fra reiser med norske kirkekolleger til blant annet Midtøsten der de kvinnelige delegatene ofte overses av lokale religiøse ledere:

«Det forundrer meg at norske kirkemenn ser ut til å gli rett inn i denne kulturen, og faktisk ser ut til å nyte det. De sitter på fremste benk og stråler – for etterpå å si at ’Berit, her ble dere skikkelig dårlig behandlet, altså’». (Dagen, 17.11.2017).

Nytt lys

Bakgrunnen for intervjuet var en debatt om kvinners roller i religiøse organisasjoner, men scenen kan også ­leses i lys av diskusjoner som har oppstått i forbindelse med metoo-kampanjen.

Videre handler det om norske aktører på internasjonale arenaer, og om hvor vanskelig det er å skape sammenheng mellom liv og lære når det krever litt ekstra. For eksempel i møte med religiøse institusjoner i land der alle religiøse ledere er menn.

Ved fredsforhandlingsbordet

I år er det 18 år siden sikkerhetsrådet i FN vedtok resolusjon 1325 om Kvinner, Fred og Sikkerhet, som blant annet skal sikre kvinners rettmessige plass ved fredsforhandlingsbordet. Det er avgjørende for varig fred at den kvinnelige halvparten av befolkningen er representert i disse prosessene.

Motkreftene er gjerne religiøse ledere som ikke bare stenger for kvinners ­bidrag og deltakelse, men aktivt motarbeider den. Og nettopp derfor kan norske kirkeledere som jobber med fredsdialog gjøre en viktig forskjell. Ved å demonstrere ­inkludering i konkrete handlinger. Ved å vise at kvinnelige kolleger ikke blir tilsidesatt.

Og til sist ved systematisk å sørge for å inkludere kvinnelige ressurspersoner i og rundt dialogprosessene.

Erfaringsbasert

Så hvordan forklare Bondeviks frimodighet i Beirut? Min hypotese er at han gjennom politisk arbeid og lederskap har erfart hvorfor gode politiske prosesser også må være representative. Men det sier også noe om personlighet og trygghet i møte med andres makt.

Eksemplet til Hagen Agøy handler nok ikke bare om kjønn, men også om hvordan mennesker lar seg smigre når de blir sett av mennesker med synlig og åpenbar makt. Da er det lett å la prinsippene fare.

Å stå til ansvar

For dette er ikke et spørsmål om hvor liberal du er i teologiske eller ideologiske spørsmål, men om å stå til ansvar for sine holdninger. Utfordringen til norske kirkeledere er derfor klar: Ikke sett igjen verdiene hjemme i entreen når du er på tur. Aldri glem 1325-resolusjonen og dens begrunnelser.

For hvis selv ikke liberale kirkeledere løfter kvinnene fram i møte med konservative religiøse, hvem skal da gjøre det?

Ny Vårt Land-spaltist

Ingrid Vik (52) er religionshistoriker og seniorkonsulent i Scanteam. Hun har i en årrekke jobbet med religion og menneskerettigheter i internasjonal politikk, blant annet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Hun har også lang bakgrunn fra internasjonalt fred s - og ­ forsoningsarbeid, blant annet som tidligere ­ leder for Nansen Dialog. ­ Forfatter av ­ boken Guds lobby (2015)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
2 minutter siden / 2629 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
11 minutter siden / 166 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
21 minutter siden / 2366 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Refusert
23 minutter siden / 922 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
31 minutter siden / 2366 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 9 timer siden / 166 visninger
Les flere