Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Trygt å gå i takt

Publisert 7 dager siden - 1283 visninger

Tro det eller ei, Norge er et av verdens strengeste land når det kommer til sosiale normer.

Pakistan, India og Sør-Korea. Det er sikkert ingen overraskelse at disse landene står på lista. Tankene går til patriarkalske religiøse praksiser, nådeløse kastesystem og hard arbeidsdisiplin. Men hvem hadde trodd at Norge rager rett under som verdens fjerde strengeste?

Det er konklusjonen i en internasjonal studie som ble publisert for en tid tilbake. Nå forsøker man å forklare hvorfor.

Varierende styrke. 

I noen kulturer er det klare forventninger til oppførsel og lav toleranse for avvik. I andre land er det motsatt: svakere normer og større handlingsrom. Selv om alle samfunn har skrevne og uskrevne regler og normer, varierer de altså i omfang og styrke. Men grensene for hva som er normalt og unormalt, akseptabelt og uakseptabelt og hvordan avvik sanksjoneres, er svært forskjellig.

Årsakene finner forskerne i en rekke forhold – som tilgang på naturressurser, gjentatte naturkatastrofer, pest og konflikt om landområder. I tillegg strammes våre sosiale normer av institusjonelle forhold som lav aksept av dissens, lav åpenhet i media, svake politiske rettigheter, streng kriminalomsorg og mindre kriminalitet eller høy religiøs deltakelse.

LES OGSÅ: Bli religiøs, lev lenger 

Mot formodning. 

Men er dette typiske norske trekk? Nei, svarer forskerne og klør seg i hodet. Faktisk er Norges plassering på lista overraskende ifølge professor Vidar Schei ved Handelshøgskolen. Han er ansvarlig for det norske bidraget i studien. 80 prosent av indikatorene som ble målt skulle snarere tyde på at Norge har svake sosiale normer. Vi har en åpen presse, høy grad av sivile og politiske rettigheter, vi deltar i liten grad i religiøse aktiviteter og er både streike- og demonstrasjonsvillige. Og likevel har vi altså en «stram» kultur.

I stedet spør forskerne om det kan ha sammenheng med Norges rolle som kolonialisert land, tøft klima og knapphet på matjord, sterke likhetsidealer, bygdedyr og ja, janteloven.

Et spørsmål forskerne ikke tar opp er hvordan sosiale normer håndheves på de nye arenaene. Vi er blant verdens mest aktive på sosiale medier. Her ser det ut som om det utenfrastyrte blikket opphører når debattene føres innenfor lukkede forum.

Sanksjoneres med nidord. 

Spørsmålet er imidlertid om ikke de sosiale mediene også har skapt en ny og mer subtil arena for sosial samhandling og kontroll. De utfordrer for eksempel voksnes mulighet til å følge med på hvordan barn kommunisere med hverandre. Og i den politiske debatten om visse temaer sanksjoneres deltakere med nidord og trusler i et omfang som skyver mange ut av ordskiftet.

Hvordan spiller så disse sterke sosiale normene sammen med samfunnets evne til å håndtere endring og ustabilitet? Innvandring er ett spørsmål som utfordrer status quo; ett annet er overgangen fra oljealder til klimaregnskap.

Når det gjelder innvandring, er det nærliggende å tenke seg at de mange uskrevne reglene gjør integreringsprosessen vanskeligere. Forskerne peker også på at sterke sosiale normer kan begrense kreativiteten og dermed også innovasjon og gründerskap.

LES OGSÅ: Bli norsk i naturen

Respons på normer. 

«Det føles trygt å gå i takt», skriver Vidar Schei. Og kanskje er det et særnorsk trekk. Kan det hende at økt fragmentering og polarisering også er en respons på de sosiale normene som begrenser rommet for hva man kan si og gjøre?

Det er i hvert fall lett å kjenne på følelsen av at det kan være litt trangt, og at det fort kommer reaksjoner om man gjør noe utenfor det vanlige.

Det forklarer kanskje også hvorfor mange med meg benytter hver nyttårsaften til følgende forsett: Gi mer blaffen!

Trykket i Vårt Land 18. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Et godt ­kompromiss

Publisert rundt 1 måned siden - 664 visninger

Er vi på vei mot et samfunn der særrettigheter og enøyd ­identitetspolitikk utfordrer fellesskapet? Der polariserings­agentene setter den politiske dagsorden?

AP-leder Jonas Gahr Støre siterte nylig avdøde Thorvald Stoltenberg med budskapet om «betydningen av et godt kompromiss». For ham var det et uttrykk for sivilisasjon. En forutsetning for overlevelse. Likevel er pragmatismen under press, enten vi snakker om politikk eller religion. Senest er utmeldinger fra KrF og håndhilsesaken på Ekeberg eksempler på at ­kompromisset har dårligere kår.

Kompromissløse. 

I KrF er det tradisjon for å finne balanse mellom de mest konservative og de mer liberale. De siste årene har konflikten ført til partipolitiske nydannelser. For selv om KrF-lederen er kompromissvillig, er ikke flankene det. Resultatet kan bli katastrofalt for et parti i sterk nedgang.

I håndhilsesaken på Ekeberg skole er jeg blant dem som støtter skolens konklusjon, men jeg stusser over håndteringen. Hvis mediene har rapportert rett, høres det ut som skoleledelsen ikke var tydelige nok fra starten på hva de forventet av sin religiøse vikarlærer. Noe har med andre ord sviktet i kommunikasjonen. Saken er etter mitt skjønn ikke et spørsmål om juss, men et spørsmål om ledelseskultur og om berøringsangst for religion.

Måtte håndhilse. 

For det går faktisk an. Tidligere ledere i Det Mosaisk Trossamfunn, Anne Sender, fortalte hvordan hun håndterte dette da menighetens nyansatte israelske kantor ikke ville håndhilse på kvinner. Da forklarte hun hva som gjaldt for den norske jødiske menigheten i Oslo, om hva det vil si å være jødisk i en norsk kontekst og hva menigheten forventet av sine ansatte. Kantoren fikk tid til å venne seg til den norske væremåten, men skulle han bli, var det en forutsetning at han ville håndhilse. Punktum.

Det handler også om å bevare tilliten til fellesverdiene også hos de som ikke alltid er enig med flertallet eller hoved­strømmen. Da må rigide regelverk bli mer føyelige og institusjonene bli ­tryggere på sine verdier. Det er for eksempel greit å synge julesanger i norske barnehager, og det er greit at en menighet som ­driver midlertidig asylmottak lar korset bli ­hengende på veggen. For når vi tenker oss om, hva slags budskap sender man hvis man ikke godtar det?

En slagmark. 

Trolig bidrar slik ­politikk ikke til økt toleranse, men til mer ­identitetspolitikk. Og de gir næring til den delen av den offentlige debatten som Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås beskriver som «en slagmark». Resultatet er mindre forståelse for betydningen av et godt kompromiss.

På religionsfeltet jobber Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) med å skape arenaer hvor trossamfunn kan, som lederen Ingrid Rosendorf Joys uttrykker det: «snakke om dette med innestemme». Men utfordringen med mange av de etablerte dialogene er at de er for få, de har knappe ressurser, samt at dialogene ofte skjer mellom de samme aktørene i år etter år. Vi får rett og slett dialogbobler.

Tyskland snakker. 

Lyset i tunnelen er at kampen mot polarisering er i full gang. STL gjør sin del. Men også nye, ­innovative plattformer for menings­bryting og ­dialog er under utvikling. I Norge er blant ­annet fredsarbeideren Hedda Langemyr i gang med å etablere «Utsyn-forum for utenriks og sikkerhet» for en bredere utenriks- og sikkerhetspolitisk debatt. I Tyskland har avisa Die Zeit engasjert tusenvis av ­mennesker i politisk dialog. ­Evalueringene av disse møtene («Deutschland spricht») viste at folk som møtes til debatt ansikt til ansikt oppfører seg mer siviliserte, ­tolerante og lyttende.

Håpet er at vi er mange nok som ­
ønsker at Stoltenbergs mantra fremdeles skal gjelde. For til syvende og sist står 
og ­faller vårt demokrati og det tillits­baserte ­samfunnet vårt på dette. På ­forståelsen av betydningen av et godt kompromiss.

Trykket i Vårt Land 21. august 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

I lomma på Putin?

Publisert 2 måneder siden - 1376 visninger

Møtet mellom Putin og Trump begeistrer konservative kristne i USA. Spørsmålet er om de også er Putins nyttige idioter?

Toppmøtet mellom Trump og Putin i Helsingfors i forrige uke ga vann på mølla blant de som spekulerer i hvorfor Trump ytret større tillit til Putin enn til egne sikkerhetsmyndigheter. Det er imidlertid ikke nytt at Trump er en stor beundrer av Russlands sterke mann. Det er en fascinasjon han deler med mange kristenkonservative grupper i og utenfor USA. Trump er dermed på linje med en av hans viktigste maktbaser på den kristne høyresiden i amerikansk samfunnsliv og politikk – et segment som lenge har hyllet Putin for hans lederstil og støtte til tradisjonelle familieverdier.

The family. 

For de mest høyreorienterte kristne er det positivt at Trump bygger allianser med Putin. Konservative kristne organisasjoner har da også tilrettelagt for samtaler mellom amerikanske politikere og russere i mange år fordi de mener at det tjener deres verdimessige og politiske interesser.

Blant disse er den stadig mer omdiskuterte Fellowship-stiftelsen – eller the Family som medlemmene uformelt omtaler seg som. Det er en gruppe av kristne aktører med toppverv i amerikansk politikk, business og samfunnsliv som blant annet inkluderer visepresident Mike Pence. Stiftelsen er en betydelig aktør både i innenriks- og utenrikspolitikken, men går likefullt under radaren til den allmenne offentligheten. De praktiserer såkalt taust diplomati fordi det angivelig gjør arbeidet mer effektivt. Men hemmeligholdet bidrar til spekulasjoner både om nettverkets egentlige motiver og faktiske arbeid.

Bønnefrokost. 

Fellowships-stiftelsen er mest kjent for sin rolle som organisator av den årlige nasjonale bønnefrokosten i DC som samler opp mot 4000 politikere, lobbyister og utenlandske dignitærer. Forrige ukes arrestasjon av den russiske studenten og angivelig spion, Maria Butina (omtalt i Vårt Land 23.7) handlet nettopp om hennes deltakelse ved dette evenementet. Sett fra Fellowship-stiftelsens ståsted er imidlertid ikke personer som Butina et problem, men snarere en ressurs for det tause diplomatiet som arbeider for å bedre forholdet mellom USA og Russland. Mer enn 50 russere deltok sammen med president Trump på bønnefrokosten i februar i år.

Kristenkonservative. 

Fellowship-stiftelsen hevder at de fremmer utvikling og fred, men det er også dokumentert at stiftelsen er involvert i diplomati og pådriverarbeid for typiske kristenkonservative merkesaker som anti-homokamp og tradisjonelle familieverdier. Det betyr i flere tilfeller samarbeid med politiske aktører med svakt demokratisk sinnelag og liten interesse for internasjonale standarder. Russere på sin side har i flere år støttet grupperinger av ymse slag for skape splittelse og ustabilitet i en rekke europeiske land.

Fellesnevneren både på amerikansk og russisk side ser ut til å være en rådende motvilje mot multilaterale institusjoner, fellesskapsløsninger og internasjonale avtaler, noe som skaper bekymring særlig i Europa.

Guds inngripen. 

Men for mange på den amerikanske ytre høyresiden er kombinasjonen Putin og Trump ikke bare bra for verden, men skjer som en direkte inngripen fra Gud.

Det til tross for at Trump ikke regnes som en veldig religiøs mann, i hvert fall ikke før han ble presidentkandidat. Heller ikke Putin snakker for høyt om sin kristne tro, men han vektlegger tradisjonelle verdier og den ortodokse arven som viktig for den russiske nasjonale identitet. Hans politiske prosjekt er – som Trumps - imidlertid høyst profant.

Forskjellen mellom de to er imidlertid også påtakelig, ikke bare i form og stil. Mens Trumps makt i stor grad lener seg på støtten fra sin kristne høyreside, og derfor må tillempe politikken deretter – ser Putin ut til å ha disse i hule hånd til nytte når han måtte ha behov for det.

Trykket i Vårt Land 26. juli 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Grenser for religiøst lederskap

Publisert 3 måneder siden - 456 visninger

Religiøse lederes rolle er først og fremst å ivareta en religiøs tradisjon og tolkning, ikke drive integrering mot storsamfunnet. Men de kan likevel vise flokken vei.

Før jul vedtok Stortinget å bevilge penger for å etablere «en fleksibel utdanning for religiøse ledere ved Universitetet i Oslo». Den politiske motivasjonen handler om å få religiøse ledere med i kampen mot sosial kontroll og æresvold som ofte begrunnes i religion og kulturelle tradisjoner. I dette perspektivet er programmet viktig og nødvendig. 

Mitt anliggende er derfor ikke å kritisere et godt tiltak, men å problematisere samfunnets forventninger til religiøse ledere og de religiøse institusjonenes samfunnsoppdrag. 

Hemmeligstemplet notat. 

Temaet er nær knyttet til en debatt som har pågått i mange år i England og i mange andre land. I 2002, ett år etter 9/11, fikk jeg et hemmeligstemplet notat fra britiske Foreign Service på min pult i UD. Budskapet var en bekymring over hvor mye «community»- støtte som gikk til moskeer. Var dette hensiktsmessig, eller bidro det til gettofisering, altså det motsatte av formålet? 

Den samme bekymringen ble formidlet av en tidligere tyrkisk ambassadør jeg møtte i Oslo flere år senere. Samtalen handlet om en tyrkisk moské i Norge som mottok støtte til en rekke sosiale tiltak. Som hun sa: «Moskeen er for bønn, ikke for alle mulige sosiale og kulturelle tiltak. Da risikerer vi at moskeen blir den eneste og viktigste møteplassen.» 

En slik utvikling, mente ambassadøren, var problematisk av flere grunner. For det første bidro det ikke til integrering. For det andre var det et brudd med det som tradisjonelt har vært moskeens rolle i hjemlandet. Ambassadøren var bekymret for at religion nå fikk inntog på stadig nye samfunnsområder, og på den måten bidro til at gruppen av innvandrere ble mer konservative. 

Manglende tillit. 

Én årsak til at familier driver med negativ sosial kontroll er fordi de mangler tillit til storsamfunnet og dets institusjoner. Mange har ikke tillit til skole, helsevesen og barnevern eller til naboer i nærmiljøet som ikke tilhører samme etniske gruppe eller deler samme tro. 

God integrering handler i noen tilfeller om mindre tid i kirken, tempelet eller moskeen, fordi veien inn i det norske samfunnet snarere går via arbeid, deltakelse i lokalsamfunnet, i aktiviteter på skolen og livet i nabolaget. 

Her kan religiøse ledere selvsagt bidra. Trygge religiøse ledere kan oppfordre foreldre til å la barna leke med skolevenner fra annen trosbakgrunn. De kan støtte kvinnelige medlemmer som deltar i arbeidslivet. De kan forklare hvorfor foreldre må holde kontakt med skolen. De kan vise at det er trygt for en enslig forelder å kontakte helsestasjon og barnevernstjeneste før problemene tårner seg opp. 

Det krever imidlertid kunnskap om, og tillit til, norske institusjoner. En del av dette handler også om å vite hvor det religiøse lederskapet begynner og slutter. 

Trossamfunnenes rolle. 

Religiøse ledere bidrar med mening, fellesskap og verdier. Deres funksjon er å ivareta en religiøs tradisjon og formidle religiøs tolkning. Det ligger ikke nødvendigvis til et trossamfunns rolle og interesse å bygge kontakt mot storsamfunnet. Mange trossamfunn er derfor langt bedre på intern integrering og inkludering enn på den utadrettede virksomheten. 

Trolig er det andre institusjoner som har viktigere roller i akkurat dette. Samtidig mener jeg at det er viktig å jobbe med de religiøse lederes holdninger, slik det teologiske fakultetet på universitet i Oslo nå skal i gang med. 

Vi må bare være nøkterne med hva slags ansvar og rolle vi tilegner det religiøse lederskapet i integreringens navn.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Bekjennelse fra en ikke-kristen

Publisert 4 måneder siden - 1591 visninger

Jeg tror at det stemmer at en del ikke-troende i Norge er litt nedlatende overfor kristne. Men nedlatenheten går også andre veien.

22. mai leste jeg Åste Dokkas lett ironisk kommentar i Vårt Land om sekulære fordommer mot religiøse i Norge. Her er en ikke-ironisk kommentar om møter på tvers av tro og livssyn. 

Majoritetens holdninger. 

Selv om jeg omgås riktig mange religiøse personer kjenner jeg meg igjen i beskrivelsen av avstanden mellom verdenene. Eller mer presist: mellom protestantiske kristne og de «post-kristne» sekulære. For dette handler vel ikke om jøder, katolikker eller muslimer, men om den sekulære majoritetens holdninger til tradisjonelle norske kristne miljøer. 

Jeg tror at det stemmer at en del ikketroende i Norge er litt nedlatende overfor kristne. En som forsøker å forklare dette fenomenet er den svenske religionsforskeren David Thurfjell. I boka Det gudløse folket intervjuer han sekulære og religiøse svensker om hva de tenker om det å være kristen. Svarene er ikke positive: Å være kristen oppfattes som vammelt og ikke noe man uten videre vedkjenner seg. Ja, selv de kristne vegrer seg. 

Deltakelse i ritualer. 

For å forstå disse holdningene går Thurfjell historisk til verks: For hundre år siden handlet det å være kristen om tilhørighet og deltakelse i livsfaseritualer og høytider. Det handlet også om tilhørighet til nasjonen mer enn den enkeltes trosliv og religiøse praksis. I begynnelsen av forrige århundre ble denne religionsforståelsen utfordret av to sterke strømninger: Pietistisk kristendom inspirert av vekkelseskristne menigheter i USA på den ene siden, og den sekulære religionskritikken på den andre. 

Til tross for åpenbare motsetninger hadde de to strømningene én ting til felles: En snever religionsforståelse der det å være kristen ble knyttet til sterk gudstro og et liv med bønn og forsakelse. De sekulære religionskritikerne overtok en slik definisjon av hva det vil si å være kristen, og den har blitt stående. Denne fortellingen passer etter mitt syn også godt på Norge.

Lite korreksjon. 

Samtidig så er den sekulære intoleransen ikke unik. Tvert imot gir avstanden mellom kristne og ikke-troende få muligheter til korreksjon. Her kunne jeg ha trukket fram venners fortellinger om sine religiøse foreldres uttalte forakt mot sekulære naboer og deres barn. 

Men mine personlige erfaringer er mer på Dokkas nivå, irriterende, men ikke så farlige. For eksempel når jeg har møtt kirkeledere som forteller meg at jeg begår kristne handlinger når jeg tenner lys på en grav eller legger ned blomster på Domkirkeplassen etter 22. juli. 

Utbredt holdning. 

Når jeg protesterer, får jeg høre at jeg er historieløs. Der jeg famler blindt og retningsløst rundt i min egen kultur- og religionshistoriske arv, er disse klarsynte om mitt sjels- og trosliv. Dette vil jeg påstå er en nokså utbredt holdning. I hvert fall har jeg møtt den i mange ulike sammenhenger og på tvers av den liberal-konservative aksen i Den norske kirke.

Jeg tror at løsningen ikke dialogseminarer, men økt samarbeid og samkvem på tvers. Det skjer organisk i flere sammenhenger, for eksempel på Stortinget der mang en KrF-er med bakgrunn fra misjon og bedehus har tatt steget inn i den sekulære offentligheten. Det har trolig ikke svekket troen, men har nok ofte utvidet horisonter. En tilsvarende erfaring har nok mange sekulære parlamentarikere gjort seg. 

Parallelle strukturer. 

I stedet ser det ut til at tendensen til parallelle strukturer er økende med etablering av egne kristne plattformer for politikkutvikling (tenketanker), trosbaserte forlag, utdanningsinstitusjoner (kristne friskoler og høgskoler) og så videre. Kanskje oppleves det som et viktig tilskudd i en overveiende sekulær offentlig kultur. Men om det bidrar til å bygge ned fordommer, er heller tvilsomt.

Trykket i Vårt land 29. mai i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 177 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 563 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 679 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1371 visninger
15 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 725 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dagfinn Gaarde kommenterte på
Spa møkk eller bygge?
5 minutter siden / 1371 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
8 minutter siden / 1451 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
17 minutter siden / 699 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
30 minutter siden / 330 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
37 minutter siden / 699 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
39 minutter siden / 1451 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 699 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
rundt 1 time siden / 446 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 699 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1451 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Les flere