Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Mel gir stabilitet

Publisert 5 måneder siden

Brød og politikk henger tett sammen, det er noe politiske ­ledere alltid har visst. Pandemien har vist oss nordmenn at det har en pris å etterspørre bare den billigste maten.

14. mars stod jeg foran tomme melke-­
­ og eggehyller og kjente på en ulmende­ følelse av uro. Rundt meg stresset hektiske kunder videre med overfylte handlevogner. Resignert trillet jeg handlevognen på plass og forlot Meny med uforrettet sak.

Noen uker senere har vi sluttet å hamstre.­ Mye er likevel annerledes. Pandemien har rystet oss ut av den dype ­freden som preger det oljesmurte, norske­ samfunnet. Den var en varslet krise, men kom likevel som et sjokk. Den gir oss ­derfor verdifull læring og en pekepinn på hva slags beredskap vi må holde oss med for å møte nye kriser som ganske sikkert vil komme. Vi må også erkjenne at sikkerheten vår handler om mer enn kuler og krutt. Det handler også om evnen til å samhandle på tvers, om datasikkerhet, helse og tillit – og det handler ikke minst om mat!

Mel og stabilitet

I mange av verdens kulturer og sivilisasjoner er brødet grunnplanken; det som serveres i alle sammenhenger og som til syvende og sist holder sulten fra livet. Derfor er melprisen også et barometer på politisk stabilitet. Den franske revolusjonen startet med opptøyer mot økte brødpriser. Økende hvetepriser var en medvirkende årsak til at den arabiske våren brøt ut på matmarkedet i Tunisia i 2011. At brød og politikk henger tett sammen er derfor noe politiske ledere alltid har visst.

Samtidig er stadig flere land mer ­avhengig av import av korn. Ta for ­eksempel landene i Nord-Afrika som i dag ­produserer kun en brøkdel av eget forbruk. I stedet må de dekke opp underskuddet gjennom import fra kornkamre mange tusen mil unna. Det betyr at Egypt, som en av verdens største importland av hvete, er helt avhengig av avlinger og ­politikk i helt andre deler av verden.

Fjellandet

Sånn er det også for Norge hvis matsikkerhet er ubønnhørlig forbundet til et komplekst og sårbart globalt matsystem. Vi er også et av landene i Europa med lavest grad av selvforsyning. Per i dag har vi verken kornlagre eller silokapasitet, og vi har historisk lav kornproduksjon. Og selv om vi setter alle kluter til, vil vi aldri kunne bli selvforsynte med korn. Det er ganske enkelt naturstridig.

Samtidig fører pandemien til at Russland nå stanser sin korneksport, og ­Kasakhstan og Ukraina vurderer å gjøre det samme. Vi må derfor forberede oss på situasjoner der forsyningslinjer svekkes av ulike årsaker. Det gjelder for korn – og for annen mat. Og som vi nå har lært; det gjelder for arbeidskraften i deler av landbruket. Bildet blir enda mer alvorlig hvis vi tar høyde for forventede klima­relaterte trusler. Hvordan forbereder vi oss for eksempel på nye tørkesomrer som i 2018 – ikke nødvendigvis i Norge, men i Russland og Ukraina?

Et samfunnsoppdrag

Pandemien gir oss en mulighet til å forberede oss på framtidige sikkerhetstrusler på en mer fornuftig måte enn vi har gjort til nå. Vi må lære oss til å forberede oss på det verste – ikke bare håpe på det beste. Det betyr også at vi må tenke nytt om mat. Mat­produksjon er nemlig noe mer enn bare en næring. Bønder og fiskere utfører viktige samfunnsoppdrag – også sikkerhets­politisk og som forvaltere av en del av vår kultur- og sivilisasjonshistorie. Mat­produksjon i et slikt perspektiv betyr at vi som forbrukere må erkjenne at det har en pris å etterspørre bare den billigste maten. Det koster å produsere god og sunn norsk mat – men det betaler seg i mindre antibiotikaresistens, smak og altså sikkerhet.

Vi må med andre ord verne om, og videre­utvikle, norsk matproduksjon. Samtidig må vi fortsette å styrke det ­internasjonale handelssamarbeidet om mat. Flere snakker også om betydningen av et felles nordisk partnerskap om mat. Alternativet til selvforsyning kan med ­andre ord være ikke-harry svenske­handel. De har kornet – vi har fisken!

Gå til innlegget

Adjø solidaritet?

Publisert 7 måneder siden

Skal vi endre verden, må vi ut av de retoriske kampsonene og inn i et realpolitisk modus. Det er til det beste for Norge og verden for øvrig.

Ingrid Vik

Religionsviter

Det brygger opp til en ny politisk diskusjon om norsk utenrikspolitikk. Verden endrer seg, og politikken må følge etter. Nye stormakter gjør seg gjeldende, gamle stormakter har vendt blikket innover. Internasjonal rettsorden svekkes, vi ser økte spenninger mellom øst og vest. Dette påvirker Norge – og det får betydning for innretningen av utenriks- og utviklingspolitikken.

Nye handlemåter

Det betyr trolig at balansepunktet mellom real- og idealpolitikken vil flyttes. Det er utfordrende for mange, ikke minst for bistandsorganisasjonene som kjemper for sine prosjekter og målgrupper. Alle har sine hellige mandater og kjepphester, engasjement og interesser. Resultatet er at debattene stopper den frigjørende tanken – og vi sitter fast i status quo.

Men situasjonen i verden krever nye handlemåter og derfor nye måter å diskutere utenriks- og utviklingspolitikk på. Det betyr på ingen måte adjø solidaritet, men det bør bety takk og farvel til en utviklingspolitikk som til nå har vært fritatt politiske prioriteringer. Jeg minner om tallet: Nesten 40 milliarder blanke kroner på bistandsbudsjettet i 2020.

Komplekst og sårbart

Da vi rundet tusenårsskiftet for 20 år siden, var Norge en idealistisk utenrikspolitisk storspiller på høygir – en stolt fredsnasjon og en humanitær stormakt. Men i takt med nye politiske strømninger og realiteter har språket om politikken forandret seg. Politikerne er opptatt av å få fram at det vi gjør ute, er bra for Norge. Bistand, fredsdiplomati, rettighetsarbeid – alt kan beskrives som norsk interessepolitikk.

Og delvis er jo dette sant. Hendelser og utviklingstrekk i Syria, Mali eller Afghanistan skjer ikke i et vakuum, men har ringvirkninger som også berører Norge. I tillegg er de store spørsmålene i vår tid grenseoverskridende: Klimaendringer, epidemier, fattigdom og migrasjon er spørsmål som bare kan løses gjennom bredt internasjonalt samarbeid.

Samtidig er ikke alt Norge gjør interessestyrt – og det trenger det da heller ikke å være. Mitt anliggende handler ikke om at vi skal avvikle idealpolitikken – men om vår evne til å omstille oss og til å faktisk endre politikken i tråd med dagens og morgendagens virkeligheter. Fra UDs side er det heller ikke mangel på analyser og strategier. Flere stortingsmeldinger gjennom de siste årene får tydelig fram kompleksiteten og sårbarheten i en globalisert verden og om forholdet mellom sikkerhet hjemme og ustabilitet 
ute.

Innbakt treghet

Snarere handler det om politisk mot til faktisk å prioritere. Noe handler også om organisering og strukturer. UD er en supertanker som det tar lang tid å snu. Tregheten i systemet ligger også innbakt i interne fagkulturer og i skottene mellom dem. For eksempel mellom de som driver med utviklingspolitikk og de som driver med sikkerhetspolitikk. Der har det aldri vært mye samhandling på tvers. Det har betydning når strategiene forteller oss at utviklingspolitikk og sikkerhetspolitikk i mange tilfeller er to sider av samme sak.

Noe handler også om diskurs – altså om politiske debatter som påvirker politikkutviklingen. I skrivende stund er Erna Solberg i Brussel for å diskutere flyktningsituasjonen på grensen mellom Tyrkia og EU. Det bringer minnene tilbake til debattene i 2015 som i realiteten endret Europa og som fortsatt preger hvordan vi snakker om innvandring og integrering.

Det paradoksale den gang var at diskusjonen nesten utelukkende handlet om hvor mange flyktninger Norge skulle ta imot. Altså en ren, innenrikspolitisk debatt. Den er selvsagt betydningsfull, men støyen fra denne skygget over en enda viktigere diskusjon; nemlig om hvordan Norge kan bidra - økonomisk og politisk - til et skape et internasjonalt krafttak for å bistå og skape framtidshåp for millioner av flyktninger i sine nærområder. Selv 100.000 flyktninger til Norge har ingen som helst innvirkning på de store migrasjonsutfordringene verden står ovenfor. Med våre milliarder satt av til utvikling, kunne vi utvilsomt ha tatt en enda større pådriverrolle internasjonalt. Men det ville med nødvendighet fått konsekvenser for andre deler av utviklingspolitikken.

Ut av kampsonene 

Det er krevende å endre verden. Det krever kunnskap, politisk mot, men også nøktern analyse, mer enn engasjement og bankende hjerter. Vi må ut av de retoriske kampsonene og inn i et realpolitisk modus slik at diskusjonene framover kan handle om hvordan vi best kan utnytte våre ressurser til det beste for Norge og verden for øvrig.

Gå til innlegget

Politikk, følelser og falske nyheter

Publisert 8 måneder siden

Hvordan vi liker og deler vil avgjøre demokratiets framtid.

Forrige uke rapporter norske medier om 190 trusler rettet mot norske skoler i løpet av knappe to uker. Politiet beskriver truslene som falske, og de inngår dermed i strømmen av falske nyheter som spres på nettet.

Kaos og splittelser

Det skjer i dag noe i samfunnet vårt som mange ikke er klar over. Det handler om det som fagfolk beskriver som «hybride trusler». Det inkluderer alt fra konvensjonelle militære operasjoner til regelrette påvirkningsoperasjoner rettet mot vanlige folk. Russernes innblanding i det amerikanske presidentvalget er et godt eksempel – og det viser at noen strategisk plasserte Facebook-sider og spredning av falske nyheter har makt til å påvirke utfallet av demokratiske valg.

Målet med disse kampanjene handler om å svekke tilliten i samfunnet vårt. Det skjer blant annet gjennom å skape alternative narrativer, for eksempel ved å spre falske nyheter der man slår mynt på pågående og polariserte debatter. Innvandring, likestilling, klima eller ressursfordeling mellom by og land: Lista over saker som splitter er lang og viser at politikere og aktivister i alle politiske leire fort kan bli nyttige idioter for aktører som har bare har som mål å skape kaos og splittelser. Samtidig er politiske kampanjer i seg selv legitimt. Problemet oppstår når det som sies og skrives er usant og når adressaten bak utsagnene er hemmelig.

Manipulasjon

Så hva kan vi som samfunn gjøre for å bygge motstand mot hybride trusler? Først og fremst evne til å skille sant fra usant. Men ifølge Medietilsynet er bare halvparten av de over 60 år i stand til å avsløre en falsk nyhet, og bare én av tre blant de under 30 år. «Det er en stor demokratisk utfordring at vi er så enkle å manipulere» uttalte Venstres Trine Skeid Grande da hun kommenterte Medietilsynets rapport om falske nyheter til Medier24 i 2019. Det krever også en mer bevisst holdning fra våre politiske ledere, og det krever ikke minst bevissthet og kunnskap i mediebransjen som har ansvaret for å fremme de ekte nyhetene og de reelle debattene. Dessverre ser vi at både politikere og de etablerte mediene ikke alltid tar inn over seg alvoret i dette.

Barnevernet

La meg ta et konkret eksempel, nemlig debattene som dekkes av norske medier om det norske barnevernet. Bare så det er sagt; vi trenger kritisk journalistikk om barnevernet, gitt dets omfattende og inngripende myndighet i vanlige familiers privatliv. Og mediene har fortjenestefullt bidratt til å avdekke feil. Men debatten handler i dag om langt mer enn norske familier og lokale barnevernsvedtak. Norsk barnevern er i dag et fenomen som brukes aktivt av organisasjoner i blant annet USA og Øst-Europa for å spre desinformasjon om Norge eller for å fremme verdier og samfunnssyn som står langt fra norske frihets- og likestillingsverdier. Det inkluderer også ideologiske kampanjer for å svekke barns rettigheter.

Det fikk blant annet norske byråkrater erfare under høringen av Norge i FNs menneskerettighetsråd i mai 2019 da Norge ble utfordret av amerikanske jurister fra den ytterliggående kristenkonservative organisasjonen Alliance Defending Freedom (ADF) om nettopp barnevern. ADF jobber blant annet med å drive fram rettssaker i det europeiske menneskerettstribunalet i Strasbourg, men er også kjent for å ha spredt løgn og desinformasjon for å fremme sine radikale synspunkter.

Vår framtid

Dette var trolig noe av bakteppet da barneombud Inga Bejer Engh uttrykket bekymring for retorikken i debatten om norsk barnevern på NRKs Debatten 14. november 2019. Den, mente Bejer Engh, kunne svekke tilliten til et system som har som jobb å hjelpe de mest sårbare av alle, nemlig barn som sviktes og mishandles av sine voksne omsorgspersoner.

Så til alle norske politikere: Før kritisk og spiss debatt, men gjør det uten å splitte oss. Vi andre må tenke gjennom hvordan vi liker og deler på sosiale medier og hvordan vi omtaler våre meningsmotstandere. Til syvende og sist er dette et spørsmål om demokratiets framtid.

Gå til innlegget

Storpolitikk i religionens vold

Publisert 9 måneder siden

Vi er nå er vitne til at ekstreme religiøse interesser i USA og Iran setter stabilitet og fred til side.

Amerikaneres drap på den iranske generalen og lederen for revolusjonsgarden Qasem Soleimani har gjort verden til et farligere sted. Bakgrunnen er en gradvis mer tilspisset relasjon i forholdet mellom USA og Iran. Det har ført til stadige konfrontasjoner og eskalering i desember med stormingen av den amerikanske ambassaden i Bagdad nyttårsaften og det påfølgende drapet på Soleimani 2. januar.

Verkebyll

Forholdet til Iran har vært en verkebyll for USA i over 40 år. Det går tilbake til den iranske revolusjonen og gisselkrisen i Teheran da det blodferske sjiamuslimske regimet holdt amerikanske diplomater og borgere som gisler fra november 1979 til januar 1981.

Den islamske revolusjonen markerer også et vannskille i internasjonal politikk, som tok verdenssamfunnet på senga da den endret Iran fra en sekulær alliert til en mørk, religiøs fiende. Ayatolla Khomeinis utstedelse av fatwaen mot Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1989 bidro til en ytterligere polarisering. Den britiske forfatteren Kenan Malik skriver i boka Rushdi-affæren - fra fatwa til jihad (2009) om hvordan kontroversene rundt boka endret debatter i land over hele verden i spørsmål om multikulturalisme, toleranse og ytringsfrihet. Fatwaen fikk også alvorlige konsekvenser i Norge med drapsforsøket på Rushdies norske forlegger William Nygaard i 1993.

Iran er unntaket

USA på sin side har alltid sine fiender, men har likevel funnet veier for samhandling med disse, selv under den kalde krigen. Iran derimot har vært «no-go» for politisk og diplomatisk kontakt. Unntaket var dialogen rundt atomavtalen inngått i 2015, men som Trump som kjent droppet i 2018. For Iran har fiendskapet med USA medført tiår med isolasjon og økonomiske sanksjoner. Internt har regimet måttet håndtere misnøye og politisk uro, ikke minst gjennom 2019 hvor den iranske befolkningen har tatt til gatene i mange omganger til tross for brutal motstand. Paradoksalt nok ser det nå ut til at attentatet på Soleimani kan ha gitt det iranske prestestyret et moralsk og politisk løft og samlet den iranske befolkingen. Men også internasjonalt har Trumps politikk trolig bidratt til å styrke, ikke svekke, Irans handlingsrom.

Religiøs motivasjon

Hvordan skal vi da forstå USAs handlemåte? Ett av svarene handler om religion. Skal Trump og Pence bli gjenvalgt i 2020, er de helt avhengig av den konservative, evangeliske velgerbasen. Det har gitt kristne «hardlinere» som Pence og Pompeo viktige roller og stor innflytelse. De er begge, i motsetning til Trump, motivert av ultrakonservative kristne verdier og kristensionistisk tankegods. Da Pompeo besøkte Jerusalem i mars 2019 satte han Trump og USAs Midtøsten-politikk inn i en bibelsk sammenheng da han beskrev Trump som en moderne Ester, klar for å forsvare Israel og jødiske folket.

Profetier og storpolitikk

Den gammeltestamentlige fortellingen om Ester har lenge blitt brukt av kristensionister for å begrunne amerikansk ensidig støtte til Israel og invasjon av Iran. USAs utenriksdepartement er med andre ord ledet av en person som legger kontroversielle religiøse profetier til grunn for storpolitiske spørsmål med vidtrekkende konsekvenser. I disse fortellingene har både Israel og Iran viktige roller – og forklarer hvorfor det er en sammenheng mellom den tilsynelatende irrasjonelle amerikanske tilnærmingen i USAs Iran-politikk og det amerikanske kristne høyres sterke posisjon og innflytelse på det republikanske partiet.

Det vi nå er vitne til er med andre ord at ekstreme religiøse interesser i USA og Iran setter stabilitet og fred til side. Vi har allerede sett starten på hva som vil komme gjennom de siste dagenes responser og verbale trusler. Løfter vi blikket er det en dyp ironi i at USAs utenrikspolitikk vis-à-vis nettopp et land som Iran er bygget på en cocktail av politisk kynisme og religiøs fundamentalisme.


Gå til innlegget

Abortallianser i Nord-Irland

Publisert 10 måneder siden

Abortspørsmålet har for enkelte grupper har så mye krutt og kraft at den trumfer nær sagt alle andre politiske og samfunnsmessige spørsmål.

I går gikk det nordirske folket til urnene i et valg som tilsynelatende bare handler om Brexit. Men valgkampen har satt fyr på gamle motsetninger og beskrives som opprivende og polariserende. Religiøs nasjonalisme preger debattene, men også nye intra-religiøse motsetninger– og nye allianser. En av disse handler om verdipolitikk; mer presist om familiepolitikk og selvbestemt abort.

Katolikker mot protestanter

Tradisjonelt har motsetningene i nordirsk politikk stått mellom katolikker orientert mot Dublin og protestantiske unionister orientert mot London. Den religiøse faktoren er med andre ord en sentral del av politikken og den langvarige konflikten. Som i mange andre konfliktområder med religiøse undertoner bidro også nordirske religiøse ledere aktivt i produksjonen av gruppeidentitet og fiendebilder. Fortsatt preger motsetningene vanlige folks liv. Nesten tjue år etter at Good Friday-avtalen (1998) satte punktum for to tiårs blodig konflikt og mer enn 3600 tapte menneskeliv, vaier fortsatt de gamle kampflaggene. Fortsatt går barn i segregerte skoler og fortsatt hives det murstein og molotovcocktails over sikkerhetsgjerdene mellom katolske og protestantiske bydeler i Belfast.

Nye fellesskap

I en studie om religion og politikk i det nordirske samfunnet fra i år undersøker religionshistorikeren Line Anett Loftesnes religiøs nasjonalisme i lys av Brexit. Studien hennes viser at gamle kampsaker og motsetninger utfordres av abortspørsmålet. Det har interessant nok også skapt noen nye, uhellige interessefellesskap, slik abortsaken gjør i mange andre land.

Konservative katolikker i nord er nemlig dypt kritiske til utviklingen i Den irske republikken i sør som har gått i stadig mer liberal retning. Her har den katolske kirkens grep om politikk og samfunn blitt kraftfullt utfordret gjennom gradvis sekularisering. Resultatet er en oppmyking av religiøst motivert konservativ lovgivning: I 2015 legaliserte Irland likekjønnet ekteskap og under en folkeavstemning i 2018 valgte et stort flertall av den irske befolkningen å liberalisere abortloven. I oktober i år sørget også det britiske parlamentet for å legalisere abort og likekjønnet ekteskap i Nord-Irland.

Moralsk utglidning

For konservative katolikker i nord er dette svært dårlige nyheter. De har lenge vært skeptiske til den moralske utglidningen i den irske republikken i sør og abortsaken har også fått flere til å endre syn på unionsspørsmålet. Flere katolikker tar nå til orde mot unionisme, og enkelte identifiserer seg nå som nordirske – ikke irske.

På konservativ protestantisk side har den nye abortloven i Nord-Irland satt sinnene i kok og det ytterliggående unionist-partiet Democratic Unionist party (DUP) – et hardline anti abort-parti - i kampmodus.

Abort trumfer nasjonalisme

Det nye i denne situasjonen er at identitetsspørsmålet som har splittet det nordirske samfunnet gjennom generasjoner ikke lenger bare er knyttet til religion, men mobiliserer også på sosialetiske verdisaker og familiepolitikk. Kanskje ser vi starten på en utvikling med nye politiske allianser og interessefellesskap omkring felles verdier på tvers av katolikk-protestantskillet. Det er i så fall en påfallende drening av konflikten. Det viser også at abortspørsmålet for enkelte grupper har så mye krutt og kraft at den trumfer nær sagt alle andre politiske og samfunnsmessige spørsmål. For noen er altså frykten for å ende opp i et liberalt demokrati med sekulære lover det største av alle onder.

Det er en påminnelse om hvor dypt motsetningene går når spørsmålet handler om religion og verdier. Vi ser det i USA, men også i norsk politikk der KrF satset alt på abortspørsmålet høsten 2018, men som dermed også risikerer å tape kongeriket – eller en framtidig rolle nasjonal politikk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere