Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Kampen om sannheten

Publisert 19 dager siden

Krigene på Balkan på 1990-tallet har fremdeles tragisk aktualitet. Både fordi det fortsatt ulmer i regionen, men også fordi nasjonalistiske strømninger nå fester grep i en rekke land.

23 år etter Dayton-avtalen – som avsluttet krigen i Bosnia-Herzegovina – pågår fremdeles krigen. Ikke med kuler og krutt, men gjennom politisk spinn og kontinuerlig revisjon av hendelser som resulterte i mer enn 100.000 døde og millioner av mennesker på flukt bare i Bosnia-Herzegovina.


Oppgjøret etter krigshandlingene

Dayton-avtalen var et av temaene som ble debattert i Oslo 27. februar i forbindelse med visningen av en dokumentarfilm om rettsaken mot den serbiske generalen Ratko Mladic. Dokumentarfilmfestivalen Human (Rights Wrong) og Fritt Ord sto for arrangementet.

I 2017 ble Mladic dømt for folkemord på 8.000 bosniske muslimske menn og gutter i Srebrenica i juli 1995. Tribunalet som eksisterte i perioden 1993 til 2017 har stilt krigsforbrytere fra alle sider til ansvar og sånn sett bidratt til oppgjøret etter krigshandlingene som pågikk på 1990-tallet. Men – og som dokumentarfilmen tydelig viser – har ikke domstolens konklusjoner maktet å sette en endelig sluttstrek. Tvert i mot viser den at kjennelsene ikke anerkjennes av alle partene. Særlig blant serberne er det mange som hevder at domstolen er partisk og anti-serbisk.


Oppe til revisjon

Konsekvensen av dette er at sannheten om hva som skjedde fortsatt forhandles. Akkurat i disse dager settes det i gang to nye granskingskommisjoner av massedrapene i Srebrenica. Initiativet kommer fra myndighetene i den serbiske enklaven Republika Sprska (RS) i Bosnia-Herzegovina, og arbeidet skal ledes av den israelske professoren Gideon Greif, professor i jødisk historie ved Universitetet i Austin i Texas.

30 internasjonalt anerkjente forskere tar kraftig til motmæle gjennom et åpent brev hvor de hevder at dette er et bevisst forsøk på revisjon av allerede godt dokumenterte hendelser. Det er også nærliggende å tenke at RS håper at en forsker med Auschwitz som spesialområde vil kunne utfordre Haag-domstolens definisjon på hva som regnes som folkemord.


Blir stående ukorrigert

Mens partene slåss om historien, videreføres de etniske rammefortellingene. For når folk lever i atskilte bobler, blir beskrivelser og fortellinger stående ukorrigert. Det skjer i alle samfunn, men settes på spissen på Balkan der én bestemt fortelling om fortid og samtid kultiveres innenfor de ulike «etniske» offentlighetene. Historiene videreformidles i familien, på skolen, i mediene og i politikken – og med det sementeres fiendebildene som igjen hindrer forsoning og samfunnsutvikling. Skyhøy arbeidsledighet og massiv fraflytting er situasjonen i dagens Bosnia.

Dette, samt utstrakt korrupsjon og mistillit på alle nivåer, gjør at veien til ny konflikt dessverre er faretruende kort.

Det er mye lærdom å hente fra Balkan, ikke minst i en tid der polarisering øker og politiske ledere opererer med alternative fakta. I et intervju i VG 3. mars forteller den canadiske journalisten Daniel Dale om sitt arbeid med å faktasjekke Donald Trump. I rollen som president har han, ifølge Dale, løyet eller framsatt falske påstander snart 4.500 ganger. I Europa ser vi at fryktretorikk mot minoriteter – være seg muslimer, jøder eller homofile – har blitt en fast del av den politiske samtalen.


Et mulig svar

Hvordan bygge allmenn motstand mot fake news og polarisering? Diskusjonen om rettsaken mot Mladic i Oslo i forrige uke skisserer iallfall ett svar. På forhånd hadde flere norske bosniere protestert mot invitasjonen av Mladics forsvarer. Etter møtet var det imidlertid mange som utrykte lettelse. Her kom ulike stemmer til orde og fikk ytre seg i sal uten buing og negative fyndord.

Slik viste arrangementet at en godt tilrettelagt samtale muliggjør gode og konfliktdempende samtaler – selv om de aller vanskeligste temaene.


Gå til innlegget

Ernas religiøse blindsone

Publisert rundt 2 måneder siden

Ved å veksle sosialkonservative saker inn i styringsmakt har statsministeren satt sitt politiske omdømme i spill.

I Norge er det bred enighet om å skille religion og politikk. Det gjelder også for KrF som tok politiske sjumilssteg på 1990-tallet da de ble transformert fra en kristen bevegelse med politiske interesser til et politisk parti med religiøse interesser.

Men pendler har det med å svinge. De liberale vindene fra 70-tallet og utover har gradvis blitt utfordret av mer illiberale strømninger. Et parameter på denne utviklingen kommer til syne i forholdet mellom politikk og religion.

Les også: ANALYSE: Nettopp da Erna Solberg skulle triumfere med ny flertallsmakt og KrF på laget, gjør Ap sin beste måling siden valget.

Internasjonal utvikling. 

Verdens­makter som USA og Russland har politiske ledere som flytter illiberale ­religiøse tolkninger inn i politikken, både den ­nasjonale og internasjonale. Religiøse ­fanatikere utnevnes til sentrale ­politiske posisjoner; amerikanske diplomater tar omkamper i FN på resolusjoner som skal sikre likestilling mellom kjønnene; støtte til FN-organer og sivilsamfunnsaktører som driver helse- og sanitært arbeid i fattige land kuttes; og Trump utnevner de mest iherdige kristne konservative – C-FAM og Heritage Foundation – til sine delegasjoner i FN-møter.

Russerne på sin side bruker religion som et diplomatisk «soft power»-redskap for å fremme sine geopolitiske interesser. De bygger nye internasjonale allianser gjennom anti-homokamper eller ved nekte å akseptere resolusjoner som tar til orde mot vold mot kvinner.

I Europa har høyrepopulistiske ­lobbyister og lokale religiøse NGO-er, ofte med støtte fra Vatikanstaten, fingre med i spillet når land som Frankrike, Kroatia og Polen skal fatte politiske beslutninger om visse sosialpolitiske saker.

Uforståelig politikk. 

Det er en situasjon alle, den norske regjeringen inkludert, er bekymret over. Det er med andre ord noe viktig som står på spill. Det er derfor uforståelig at vår statsminister drev valgkamp i helt bestemte kristne miljøer uten å stille ett eneste kritisk spørsmål eller ta opp noen helt sentrale utfordringer.

I stedet høster hun latter i forsamlingen ved å fortelle at «noen har sagt at jeg har deltatt på litt mange kristne aktiviteter i det siste», i forbindelse med et valgkampbesøk til den karismatiske bevegelsen JesusKvinnene, slik Kristian Meisingset beskriver i tidsskriftet Minerva (19. mars 2017). Her kritiserer han Erna for å snakke kristne fundamentalister etter munnen.

Hennes håndtering av abortspørsmålet under KrFs interne valgkamp er et annet eksempel. Hun må ha visst hvilke knapper hun trykket på ved å sette saken i spill, og bærer derfor selv et ansvar for den ­vanskelige abortdebatten som fulgte.

Les også: – Provoserende at Høyre og Frp har begrenset kvinners rettigheter for å sikre seg makt

Angrep på demokratiet. 

Når ­Janne Haaland Matlary tar til orde for at abortdebatten i seg selv er et angrep på ­demokratiet («Meningstyranni i abort­debatten», ­Aftenposten 28. januar), ­mener jeg at måten blant annet abort ble brukt for å stable på plass en flertalls­regjering er et spark på vårt politiske systems ­skinnelegg. Her gis en liten menings­minoritet vetorett på viktige verdispørsmål med stor ­betydning for enkelt­mennesker, som i spørsmålet om bioteknologi.

Dette har trolig større konsekvenser enn restriksjoner i abortloven, og vil i praksis bety at Norge stikker hodet i sanden ­v­­is-a-vis et kunnskapsfelt på høygir. Det vi hadde trengt er en åpen og kunnskaps­basert debatt om etikk og grenser, slik Høyre tidligere har vært pådriver for.

Omdømme på spill. Ved å veksle sosial­konservative saker inn i styringsmakt har Erna også satt sitt eget politiske ­omdømme i spill. For abortsaken er ikke som røykeloven – noe som går over og ­etter hvert får folkets unisone støtte. Tvert i mot vil hun måtte svare for den på nytt og på nytt.

Det handler nemlig om mer enn en ­liten innskrenking i lovteksten, det handler om frykten for en illiberal sving i ­politikken, den samme som gjør seg gjeldende blant våre nærmeste allierte og europeiske ­naboer.

Les også: Mot valgdrama i Oslo og Bergen – rødt overtak i Trondheim

Gå til innlegget

Skammens kapittel

Publisert 2 måneder siden

Boka til Marte Michelet er ikke bare en fortelling om fortida. Den er like mye en fortelling om her og nå.

En melding fra Jerusalem tikket inn på mobilen i jula. Sharon, min venninne, har fått nyss om debatten rundt boka til Marte Michelets om hjemmefronten. Faren hennes, en intellektuell av det gamle slaget, har lest om boka i avisa og diskutert den på nabolagskafeen som han og Laly, hans kone, frekventerer daglig.

At boka har interesse i den israelske offentligheten er ikke overraskende i et land som er etablert på ruinene av holocaust og anti-jødiske holdninger i Europa. For Sharon og meg har boka relevans av mer personlige grunner. I mange år har vi skrevet brev til hverandre.  Korte og lange e-poster har blitt til en bunke med ark så tykk at sidene tyter ut av vesken og fyller hele bordet når vi møtes.

Les også: Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider av den

Landssvikdom. 

I et de første brevene fortalte jeg Sharon om min bestefar som var NS-mann under krigen, et valg som førte til landssvikdom. «Hvorfor har du ikke fortalt om det før?», spurte Sharon i en ny epost. Til det har jeg egentlig ikke noe godt svar.

At historien er relevant er åpenbart. Våre samtaler har alltid kretset rundt de politiske og sosiale konsekvensene av holocaust. I tallrike brev har hun beskrevet følelser av skyld og ansvar ovenfor det palestinske folket. Men også om sorgen over en fredsprosess som for lengst har sporet av. I det siste har hun snakket om sinnet hun føler over at familien hennes ble kastet ut av Europa, kontinentet hvor hun mer enn noe sted føler seg hjemme.

Sharon mener at historien om bestefar har betydning for vår relasjon fordi den viser at også min familie har noen riper i lakken. Men for meg er det ikke sånn. Hans historie bringer med seg en rekke spørsmål om hvorfor, men jeg føler ingen skam eller skyld for hans politiske valg.

Nye spørsmål. 

Men gjennom dialogen vår har det åpnet seg nye spørsmål: Hva visste bestefar og andre NS-folk om jødenes skjebne under krigstiden? Marte Michelet løfter dette og mange andre spørsmål i boka si. Men hun retter dem ikke mot en enkeltstående NS-mann, men mot den norske hjemmefronten. Hun virvler opp fortellinger mange ikke visste noe om, men som var kjent stoff for mange norske jøder. De intense debattene i kjølvannet av boka viser at det er mye som står på spill når den offisielle krigshistorien korrigeres og nyanseres.

På telefonen sier Sharon at det er viktig. Altså det å snu speilet og se på hendelsene fra den andres ståsted, i Michelets tilfelle fra en liten jødisk minoritet i 1942. Det er også Sharons metode i dagens israelske virkelighet. Hun deler sin frustrasjon og maktesløshet over utviklingen i eget land og sin tilkortkommenhet i møte med palestinske venners raseri over israelsk framferd.

Les også: 'Kirken var likegyldig overfor jøder'

Norsk selvtilfredshet. 

Hun beskriver følelsen av moralsk underlegenhet i møte med de norske. Gjennom Sharon har jeg da også kjent på min egen norske selvtilfredshet, en følelse jeg aktivt må holde i sjakk når jeg ferdes i hennes konfliktfylte hjemland.

«Det ligger en mulighet i debatter som den Marte Michelet har påført oss», sier Sharon til meg. «En grundig kikk i speilet gjør nemlig noe med ens møte med omverdenen. Du taper kanskje følelsen av moralsk overtak, men vinner i stedet en mer jevnbyrdig og tillitsfull dialog som åpner opp for toleranse for uenighet og dypere aksept av forskjellighet.»

Sånn sett har boka til Marte Michelet dyp relevans, ikke bare for vår fortelling om fortida, men også om hva slags samfunn vi er nå i dag. Det er grusomt å lese om det som skjedde med norske jøder i 1942. Men det er utålelig å avvise nye innsikter, snart 80 år senere.

Les også: – Oslo-biskop var ikke opptatt av de norske jødenes skjebne 

Gå til innlegget

Opp med hodet

Publisert 3 måneder siden

Optimismen på 90-tallet var skapende. I dag kan vi bli så bekymret at vi lammes.

I går fikk legen Denis Mukwege og IS-overlever Nadia Murad Nobels fredspris for sin kamp for seksualisert vold i krig. To usedvanlige mennesker som utviser mot og handling under helt ekstreme­ omstendigheter.

Resignert melodi. 

LES OGSÅ: Krever handling mot voldtekt som våpen

Tilfeldigvis har jeg brukt de siste ukene på å snakke med fagfolk av alle slag om likestillingens kår. Gjennomgangstonen er den samme. Bekymring­ for det skjer på de globale arenaene. Bekymring for det som skjer innenfor landegrensene.

Og ja, ser man på verden rundt oss er det forståelig. Menneskerettigheter og demokratiske­ verdier er under press, og illiberal politikk gjør livene vanskeligere­ – og farligere – for mange. Men bak bekymringen­ hører jeg også en tretthet og økende pessimisme.

Negativ innstilling. 

Jo, jeg vet godt at det gjøres mye bra arbeid. Arbeid som skaper større handlingsrom og frihet for mennesker ute og hjemme. Likevel er det ikke det man snakker om. I stedet brukes mye av tida til å «framsnakke» motkreftenes strategier og evne til gjennomslag. Det har de ultrakonservative for øvrig merket seg; på en av de mest iherdige FN-lobbyistenes hjemmeside spør man retorisk hvorfor langt mer ressurssterke organisasjoner er så bekymret for nettopp dem.

Kanskje er tiden kommet til å bruke mindre tid på bekymring for motparten? Forstå strategiene deres, ja, men bruk heller tid og ressurser på lobbyvirksomhet og nytenkning av egne strategier. Slutte å flikke på millimetere i forhandlinger når det allerede finnes gode internasjonale rammeverk.

LES OGSÅ: – I dag hedrer vi to av verdens sterkeste stemmer

Trætte mennesker. 

En tidligere seniordiplomat med mange års erfaring på FNs likestillingsarenaer mener det: «Hvorfor driver vi med det når vi har mer enn nok språk i de bindende konvensjonene til å gjøre jobben på landnivå?», spør hun.

Men det handler også om virkelighetsbeskrivelsen. For verden har også gått framover, særlig når vi ser det litt over tid. Kvinnefrigjøringen fra 60- og 70-tallet var en internasjonal bevegelse som også bidrog til verdenssamfunnets oppslutning om FNs kvinnekonvensjon i 1979. Den er ratifisert av de aller fleste land i verden. At en så radikal og klar konvensjon får motreaksjoner bør ikke overraske noen.

Medhold i retten. 

Så vil noen si at kvinne-
konvensjonen er en papirtiger. Likefullt, ett av landene som ofte legger kjepper i hjulene for likestilling i FN, er Egypt. En forsker med ekspertise på egyptisk familielovgivning­ forteller at kvinner som tar skilsmissen til den egyptiske familiedomstolen ofte får medhold i retten. Én forklaring er de internasjonale rettsforpliktelsene. Det er en påminnelse om betydningen av internasjonal rettsorden selv i dypt konservativt samfunn.

FN har vært en arena for konflikt mellom konservative og progressive siden midten av 1990-tallet. I denne perioden har FNs medlemsland også brakt kvinners rettigheter framover. Det gir grunn til håp, selv for de mest bekymrede.

Påvirke framtiden. 

Nå er det opp til de som ønsker å fremme disse rettighetene å bruke bekymringen til å påvirke fram-
tiden. Nye aktører må slippe til og den internasjonale­ kvinnebevegelsen må tenke­ nytt og utvikle nye strategier.

Årets nobelprisvinnerne, en ung jesidi­-kvinne og en mannlig kongolesisk gynekolog­, viser betydningen av enkeltmenneskers handlinger. Vi må fortsette å analysere for å forstå den verden vi lever i. Vi må kjenne våre politiske og ideologiske motstandere. Men kunnskapen må omsettes­ i praktisk politikk og fremoverlent handling. Vi trenger mer av det, og færre seminarer med bekymrede deltakere.

LES OGSÅ: Nobeldagen starter med fredsprisfest for barna

Gå til innlegget

En løsning som ikke virker

Publisert 4 måneder siden

Med Kjell Ingolf Ropstads «historiske mulighet til å endre abortloven» går en enda viktigere diskusjon tapt.

Det er to ting som frustrerer meg i de stadig tilbakevendende ­debattene om abort. For det første hvordan abortmotstand­ere velger å se bort fra etablert kunnskap om hva som faktisk får aborttallene ned.

For det andre at de gjør det vanskelig­ere å løfte et informert ordskifte om ­muligheter og grenser når den teknologiske utviklingen går på høygir.

Kjent sammenheng. 

Når det gjelder det første, er norske politikere, inkludert i KrF, godt kjent med sammenhengen mellom lovgivning og aborttall. De viser at streng abortlovgivning ikke fører til færre aborter.­ I stedet bidrar til den til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter.

I Norge dør ingen av slike komplikasjoner. Og aborttallene synker. I 2016 var abortforekomsten i Norge den laveste ­siden registret ble opprettet i 1979, ifølge Folkehelseinstituttet. En viktig årsak er en markant nedgang i aborttallene blant unge kvinner. Det skyldes ikke at de unge er seksuelt avholdne, men at de har enkel tilgang til prevensjon og at den for mange også er gratis. Tallene er oppløft­ende – enten du slåss for ufødt liv eller for ­kvinners selvbestemmelse.

LES OGSÅ: Færre tek abort i Norge

Godt mål, gal resept. 

Forutsetningen er at pragmatisme, smidighet og kompromissvilje settes foran symbolpolitiske seiere. Det motsatte av hva KrF, med Kjell Ingolf Ropstad i spissen, gjør i dag. For det er naturligvis ikke målet – å få ned aborttallene – det er noe galt med. Problemet er at partiet velger en metode som ikke virker, i tillegg til at den krenker ­kvinners integritet.

Så er det den andre siden av saken. Hvordan skal vi som samfunn sikre gode rammer for bioteknologi og medisin­ i ­rivende utvikling? Et viktig bidrag vil være å frede dagens abortlovgivning. Dersom den ligger fast, åpner det seg et hav av muligheter for politiske og etiske diskusjoner av den typen som KrF etterlyser: Hvordan bygge et samfunn der alle barn er velkomne? Et samfunn der bioteknologi og medisin er basert på «respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering» (Bioteknologiloven, 2013).

Ikke helsvart. 

Bildet er imidlertid ikke helsvart. Bare de siste dagene har jeg lest flere reflekterte abortinnlegg basert på personlige erfaringer om barn som ble båret frem eller ikke båret frem. Sam­tidig forteller fagfolk at de harde debattene gjør valget for uønskede gravide enda mer skambelagt.

Noen vil kanskje si at skammen i dette tilfelle er en god, regulerende mekanisme.­ Til det er det å si at det endrer ikke kvinnens valg, det gjør bare livet litt mer vanskelig.

Det er ingen grunn til å la seg overraske over Ropstads utspill. Men jeg ble overrasket over statsministerens respons, bare en måned etter at Høyres sentralstyre slo fast at partiet står fast ved dagens lovgivning fordi den «ivaretar avveiningene mellom kvinners rett til å bestemme over egen kropp og hensynet til det ufødte liv.» (pressemelding 9. september 2018).

LES OGSÅ: Krfs regeringsferd er full av farer

Også KrF delt. 

Kanskje angrer Erna litt på det nå. At hun handlet i desperasjon snarere enn som den politiske strategen hun vanligvis er. For hvordan skal vi ellers forstå at hun klistrer seg til en av vår tids mest upopulære saker – uten engang å ha partiet eller regjeringspartnerne med seg? Langt mindre norske velgere. Ifølge en meningsmåling gjort av Respons Analyse for VG er det bare 16 prosent av velgerne som er positive til å endre abortloven.

I den samme målingen er bare 53 prosent av KrFs egne velgere positive, mens 31 prosent av dem er negative til å endre loven og stramme inn retten til abort ­etter uke 12.

Om Ropstad får det som han vil, kan prisen bli høy. En slik sak går nemlig ikke over av seg selv. Tvert i mot vil støyen fortsette på bekostning av andre viktige saker. For KrF kan det bli skjebnetungt. For de som ønsker en annen politisk ­retning for landet er det tidenes gavepakke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere