Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Ikke klokere enn våre følelser

Publisert 13 dager siden - 2008 visninger

Når Sylvi Listhaug byr opp til dans, går den liberale eliten på limpinnen, gang på gang.

Kristenfolket er ingen enhetlig ­bevegelse, men speiler storsamfunnets mangfold og motsetninger. Tilsvarende ­reflekterer «kristenfolket» også den tiltagende ­politiske polariseringen.

Denne kan illustreres via to ytter­punkter: De konservative frikirkelige ­miljøene på den ene siden, og den liberale teologiske eliten i Den norske ­kirken på den andre. De første er Listhaugs ­varmeste støttespillere; de andre ser på henne med dyp bekymring.

Større enn Norge

De konservative frikirkelige er en relativt marginal gruppe hvis du teller dem, men de opptrer til gjengjeld med stor optimisme. For verden er større enn Norge og disse har sitt hjerte i Amerika. Deres mann, Donald Trump, er verdens mektigste, og et flertall av hans rådgivere tilhører den ultrakonservative kristne høyrefløyen i USA.

Men også i Norge får de oppmerksomhet fra regjeringsmedlemmer som deltar på kristenkonservative arrangementer om familien, Israel og innvandring. Deres teologiske grunnsyn er tuftet på bokstavtro lesning av bibelen, mens den politiske agitasjonen kretser om individets frihet mot staten (barnevern, skattetrykk, bompenger) og nasjonal suverenitet (mot innvandring og overnasjonale forpliktelser).

Viktigst er likevel den overordnede ­kulturkampen – mot dem som relativiserer kristne kjerneverdier. Så viktig er denne kampen at dag-til-dag-saker som billigere sprit og «juridisk abort» (Vårt Land, 31. januar) kan overses.

Fredsbyggende aktivitet

På den diametralt motsatte teologiske og ­politiske side finner vi de liberale teologene i Den norske kirke. De er inspirert av ­Nathan Söderblom, fredsprisvinner (1929) og ­erkebiskop i ­Sverige fra 1914 til 1931. ­Söderblom hadde en harmoniserende forståelse av religion, og mente at alle de store tradisjonene delte en felles kjerne av hellighet. Dette preget hans tenkning om religionsdialog som en fredsbyggende aktivitet.

Slik tenker også dagens norske liberale teologer som fremmer dialoger både i og utenfor Norge. De støtter varmt opp om FN og menneskerettighetene, og har et liberalt syn på innvandring, likestilling og homofilt ekteskap. Og de begrunner det teologisk, med nestekjærlighet. I det politiske landskapet befinner mange av disse seg i sentrum og til venstre – fra den liberale siden i KrF, til AP og SV.

Begge gruppene løfter blikket over ­landegrensene, men det de ser er ­høyst forskjellig: Israel versus Palestina; ­kulturkamp versus dialog og solidaritet med de svake.

Avstanden øker

På den måten ­illustrerer de to gruppene teologiske og politiske motsetninger som går langt tilbake i norsk historie. Den nye er at ­avstanden øker på grunn av det polariserte ordskiftet.

Et eksempel på dette er de siste to ­ukenes «monster-debatt». Her braker rettigheter og prinsipper mot individets rett (og plikt) til å kalle en spade for en spade, slik justisminister Sylvi Listhaug gjorde i Dagsnytt atten (NRK, 26. januar).

Mange tenkte nok at menneskerettighetsjuristen Anine Kierulf satte skapet på plass med sin påminnelse om hva som faktisk stod på spill: sentrale verdier og prinsipper om human rettspraksis. Men resultatet ble trolig det Listhaug ønsket å oppnå, nemlig å øke avstanden mellom den liberale «eliten» med sine spissfindigheter og «folk flest». 

Resultatet var at begge sider ­opplevde at de vant debatten, og innkasserte ­«seieren».

Idealet om dialog

Det er da vi bør ­gripe tilbake til Nathan Söderblom og hans ideal om dialog. Hvordan få samfunns­debatten inn på et annet spor, der vi diskuterer innholdet i politikken snarere enn inn­pakningen?

Hvordan unngår vi nye runder med ­retoriske knep og «scoringer»?

Det høres kanskje enkelt ut, men når Listhaug byr opp til dans, går vi på limpinnen gang på gang. Fordi vi gir oss ­følelsene i vold, i stedet for å tre ett skritt tilbake. Slik er vi alle med og bidrar i polariseringssirkuset. På tide å bli klokere enn sine følelser!

Gå til innlegget

Konfliktsky fredsbyggere

Publisert rundt 1 måned siden - 557 visninger

Hvis ikke liberale kirkeledere vil løfte fram kvinner, hvem skal da gjøre det?

For snart ti år siden reiste jeg til Libanon med min daværende sjef, Kjell Magne Bondevik. Avtaleboka var full av møter med politiske og religiøse toppledere. Bondevik var leder for Oslo-senteret, og jeg var en relativt nyansatt spesialrådgiver.

Før møtene oppfordret han meg til å ta aktiv del i samtalene, og han sørget alltid for å involvere meg. Om jeg hadde spørsmål eller andre innspill? Ikke nøl med å si fra!

Dermed ble jeg sett – og ikke minst hørt.

Kvinnelige delegater overses

Jeg ble minnet på denne reisen etter å ha lest et avisintervju med Berit Hagen Agøy, ­generalsekretær i Mellomkirkelig råd. Der beskriver hun erfaringer fra reiser med norske kirkekolleger til blant annet Midtøsten der de kvinnelige delegatene ofte overses av lokale religiøse ledere:

«Det forundrer meg at norske kirkemenn ser ut til å gli rett inn i denne kulturen, og faktisk ser ut til å nyte det. De sitter på fremste benk og stråler – for etterpå å si at ’Berit, her ble dere skikkelig dårlig behandlet, altså’». (Dagen, 17.11.2017).

Nytt lys

Bakgrunnen for intervjuet var en debatt om kvinners roller i religiøse organisasjoner, men scenen kan også ­leses i lys av diskusjoner som har oppstått i forbindelse med metoo-kampanjen.

Videre handler det om norske aktører på internasjonale arenaer, og om hvor vanskelig det er å skape sammenheng mellom liv og lære når det krever litt ekstra. For eksempel i møte med religiøse institusjoner i land der alle religiøse ledere er menn.

Ved fredsforhandlingsbordet

I år er det 18 år siden sikkerhetsrådet i FN vedtok resolusjon 1325 om Kvinner, Fred og Sikkerhet, som blant annet skal sikre kvinners rettmessige plass ved fredsforhandlingsbordet. Det er avgjørende for varig fred at den kvinnelige halvparten av befolkningen er representert i disse prosessene.

Motkreftene er gjerne religiøse ledere som ikke bare stenger for kvinners ­bidrag og deltakelse, men aktivt motarbeider den. Og nettopp derfor kan norske kirkeledere som jobber med fredsdialog gjøre en viktig forskjell. Ved å demonstrere ­inkludering i konkrete handlinger. Ved å vise at kvinnelige kolleger ikke blir tilsidesatt.

Og til sist ved systematisk å sørge for å inkludere kvinnelige ressurspersoner i og rundt dialogprosessene.

Erfaringsbasert

Så hvordan forklare Bondeviks frimodighet i Beirut? Min hypotese er at han gjennom politisk arbeid og lederskap har erfart hvorfor gode politiske prosesser også må være representative. Men det sier også noe om personlighet og trygghet i møte med andres makt.

Eksemplet til Hagen Agøy handler nok ikke bare om kjønn, men også om hvordan mennesker lar seg smigre når de blir sett av mennesker med synlig og åpenbar makt. Da er det lett å la prinsippene fare.

Å stå til ansvar

For dette er ikke et spørsmål om hvor liberal du er i teologiske eller ideologiske spørsmål, men om å stå til ansvar for sine holdninger. Utfordringen til norske kirkeledere er derfor klar: Ikke sett igjen verdiene hjemme i entreen når du er på tur. Aldri glem 1325-resolusjonen og dens begrunnelser.

For hvis selv ikke liberale kirkeledere løfter kvinnene fram i møte med konservative religiøse, hvem skal da gjøre det?

Ny Vårt Land-spaltist

Ingrid Vik (52) er religionshistoriker og seniorkonsulent i Scanteam. Hun har i en årrekke jobbet med religion og menneskerettigheter i internasjonal politikk, blant annet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Hun har også lang bakgrunn fra internasjonalt fred s - og ­ forsoningsarbeid, blant annet som tidligere ­ leder for Nansen Dialog. ­ Forfatter av ­ boken Guds lobby (2015)

Gå til innlegget

Kristenkonservativ innflytelse?

Publisert over 2 år siden - 576 visninger

Mange interessante innlegg i kjølvann av min kronikk. Men også en del misforståelser. La meg klargjøre mitt hovedanliggende.

Jeg beskriver ikke en konservativ kristen maktovertakelse, men det jeg oppfatter å være en mer frimodig, ung generasjon av kristne med konservative standpunkter i verdispørsmål. Det skaper mer debatt om verdispørsmål – og det tror jeg vi vil se mye mer av i årene som kommer.

 

Jeg bruker abortsaken som eksempel - hvor flere av den yngre generasjonen er tydelig og konservative på en restriktiv politikk. I den voksne generasjonen i KrF, hører jeg en mer pragmatisk tilnærming der resultater i politikken er viktigere enn å tviholde på en programerklæring mot lov om selvbestemt abort. Erfaringen er kanskje at hvis man slipper fokuset på lov, åpner det for bredere politisk samarbeid på tvers av partigrensene om det som tross alt er målet for de fleste; å få ned antall aborter.

 

Interessant nok er dette en trend som også gjør seg gjeldende i andre vestlige land, f.eks i USA hvor undersøkelser av blant annet unge med evangelisk protestantisk bakgrunn viser det samme. Abortsaken står sterkt, mens for eksempel likekjønnet ekteskap er under forhandling. Den yngre generasjonen har også en varmere holdning til sosialpolitikk og økonomisk fordeling enn sine blåkonservative foreldre. I Norge har KrF alltid stått for en bred sosial linje, men vi ser likevel noe av den samme trenden: f.eks vil mange i  KrFU endre partiets politikk på spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Viljen til løsning for å unngå strid og opprivende debatter fant også tankesmia Skaperkraft som forslår å droppe hele debatten om kirkelig vielse av homofile ved å ta vigselsretten ut av kirkerommet. Skaperkraft er for øvrig en nyskapning i norsk sammenheng – og slik jeg oppfatter det – et verksted for å utvikle kristen politisk tenkning på et mye bredere felt enn f.eks det som kommer til uttrykk på Oslo Symposium. Men samtidig står de fast på et konservativt verdisyn i klassiske kristne etiske spørsmål.

 

Mht makt – dynamikken på Stortinget skaper mulighetsrom for kristenkonservativ innflytelse gjennom KrFs gunstige posisjon. Derfor fikk KrF gjennomslag i reservasjonsrettsaken, og derfor er nå AP er villige til tenke nytt i familiepolitikk og om K-en i RLE-faget. K-en i skolen har svært liten oppslutning både blant folk og fagmiljøer, og tjener derfor som eksempel på hvordan en meningsminoritet likevel kan få gjennomslag. Det er sikkert en viktig inspirasjon til å videreføre engasjementet blant mange kristne stemmer og aktivister.  

 

Jeg ønsker også å reise debatt om hvordan mine egne politikere på venstresiden opptrer i møtet med verdimotstandere. Her er det mye å gjøre mht å løfte kulturen for en mer respektfull og saklig tone. Dessuten: vi må bli mye flinkere til å løfte hva som er våre verdier og etiske begrunnelser for våre standpunkt. Vi kan ikke bare vifte med rettigheter, men vise at f.eks likestilling er bygget på helt grunnleggende verdier og etiske imperativ. Her har vi kanskje noe å lære fra konservativ debattanter som har lykkes i å kommunisere et mye varmere verdispråk, til tross for – etter mitt skjønn – et nokså hardt og restrikt syn på flere verdispørsmål.

 

Til slutt en kommentar til forholdet mellom religion og politikk. Der går det et viktig skille mellom de som har troen som inspirasjon og grunnlag for engasjement og de som krever at politikken skal bygge på religiøse dogmer. Det siste er dypt problematisk, det andre er helt selvsagt og en viktig del av norsk politisk engasjement. Kristent samfunnsengasjement finner nemlig sin vei inn i mange politiske partier, fra SV til FrP. Men nå var det altså den konservative fløyen som vekket min interesse. 

Gå til innlegget

Abortsaken skjerper frontene

Publisert over 2 år siden - 1653 visninger

Jeg mener vi må slutte å se på kristenkonservative som en ufarlig minoritet som holder på med sitt. Snarere tror jeg vi er i starten på en utvikling der flere fra disse miljøene vil markere seg i verdidebattene.

I en tid der forholdet mellom religion og politikk stadig  debatteres, er det viktig å forstå  konservative kristnes nyvunne rolle i samfunnsdebatten.  Hva nytt representerer det, og hva gjør det med politikken? For å få svar på det, må vi skjønne hva som kjennetegner den nye offensiven

 

Etter et par tiår i relativ taushet, har kristenkonservative igjen kommet på banen. Bare i løpet av de siste årene er det etablert to kristne tenketanker, Oslo Symposium ble arrangert for tredje gang i mars og den kristenkonservative avisa Norge i Dag opplever økende opplag år for år. I tillegg stiller partiet De Kristne i år med 69 lister, mot én i forrige kommunevalg.

 

Selv ble jeg oppmerksom på en rekke nye kristnekonservative stemmer mot slutten av den rødgrønne regjeringens styringsperiode. Det gikk mot valg, og konservative politiske strømninger preget debattene – ikke minst i spørsmål som likestilling og familie. Som religionshistoriker var det særlig de kristne aktørene som fanget min nysgjerrighet. Vinteren 2013 begynte jeg derfor arbeidet med å intervjue kristenkonservative som hadde markert seg i samfunnsdebatten.

 

Kristenkonservative utgjør langt fra én gruppering, men favner alt fra den kommunikasjonsbevisste, ny-haugianske gjengen bak tankesmia Skaperkraft med røtter i norsk lekmannsbevegelse til det amerika-og høyreorienterte miljøet rundt Oslo Symposium. De kan ha motsetningsfullesynspunkter på saker som Israel, innvandring, fordeling og klima. Men på spørsmål om familie og likestilling er de fleste omforent i et restriktivt syn. Blant de yngste er det flere med et noe mildere syn på ekteskapssaken og homorettigheter, men på abortsaken strammer neste generasjon av kristenkonservative grepet. 

 

Felles for mange av disse aktørene er et tydelig ønske om å være med og bli sett – også utenfor den kristne sfæren.De fleste errelativt unge som for lengst har erkjent at man må sloss med andre midler enn foreldregenerasjonen. De lar seg inspirere av kristenkonservative tenketanker og ressursmiljøer i utlandet, både fra USA og Europa. Og kommunikasjon er stikkordet. Slagferdige budskap formes i sekulær språkdrakt og gjennom nye sosiale medier - og målgruppen er den store offentligheten.

 

Samtidig gir mange uttrykk for en frykt for å bli misforstått og redusert i debatten. Det er ikke vanskelig å anerkjenne at det eksisterer fordommer mot kristenkonservative i norsk offentlighet. Men underveis i feltarbeidet opplevde jeg ofte at fordommene gikk motsatt vei. Samtalene viste at forestillingene om hva som foregår utenfor den kristne sfæren ofte baserte seg på frykt og fordommer, snarere enn konkrete erfaringer. Folk som har trukket seg ut av miljøene understøtter dette når de beskriver en oppvekst med sterk sosial kontroll der foreldre og menighet søkte å begrense barnas sosiale nettverk til det som var innenfor kristenboblen. Denne tilbaketrekningen fra storsamfunnet fører til at mange barn og unge vokser opp uten nærhet til annerledes troende og tenkende.

 

Den kristenkonservative mobiliseringen gjør at jeg er bekymret for at denne avstanden bare vil øke i årene framover. I dag vokser antallet kristne privatskoler. Vi ser også en offensiv kristen høgskolesektor som gjør det mulig for flere å gjennomføre hele utdanningsløpet – fra barnehage til høgskole – innenfor den kristne sfæren. I forlengelse av det opplever jeg at mange kristenkonservative miljøer mangler kultur for kritisk tenkning. Det skyldes ikke minst at mange av synspunktene er forankret i et bestemt bibelsyn og tolkningen av det hellige ordet er ikke oppe til debatt. I kirkerommet eller i den personlige trosforestillingen er dette legitimt, men når man vil omsette det til politikk – slik mange av de jeg har møtt vil - blir det straks verre.

 

Det kommer ikke minst fram i abortspørsmålet som er en viktig sak for mange kristne.  Kampen mot selvbestemt abort er trolig gjort med gode hensikter; viljen til å bevare liv. Men det er også her vi finner de mest slående eksemplene på import av retorikk og argumentasjon, særlig fra USA hvor abortmotstandere er kjent for sin tendensiøse retorikk og harde metoder.  Det til tross for at evidensgrunnlaget er overveldende[b1]  når det gjelder sammenhengen mellom aborttall og abortlovgivning som også bekreftes gjennom data fra land over hele verden: Streng abortlovgivning bidrar ikke til færre aborter, men til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter. Det som virker er kunnskap, veiledning og tilgang på prevensjon. Det vet vi også fra Norge hvor aborttallene for de yngste kvinnene går ned år for år. Abortsaken viser dermed tydelig hvorfor religiøse dogmer aldri må være styrende i politikk fordi løsninger på samfunnsnivå må bygge på kunnskap, ikke på én bestemt lesning av bibelen.

 

Det er kanskje denne innsikten som har fått sentrale KrF-politikere som Olaug Bollestad til å åpne opp for en ny debatt om partiets abortstandpunkt, slik vi kunne lese i Vårt Land 8. mars 2014. Men gitt det sterke engasjementet blant nettopp den yngre generasjonen, er jeg sterkt i tvil om Bollestad vil nå fram. Tvert i mot tror jeg at abortsaken vil prege verdidebattene i enda sterkere grad i årene framover og være en sentral markør mellom kristenkonservative på den ene siden, og liberale kristne og sekulære på den andre. 

 

Jeg mener vi må slutte å se på kristenkonservative som en ufarlig minoritet som holder på med sitt. Snarere tror jeg vi er i starten på en utvikling der flere fra disse miljøene vil markere seg i verdidebattene. Den mest positive siden ved at kristnekonservative melder seg på i den store felles samtalen, er meningsbrytningen som oppstår. Det er også viktig for å unngå amerikanske tilstander der meningsfragmentering hindrer utveksling av kunnskap og debatt og dialog på tvers av verdisyn.  

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.8.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Bortforklaringer i særklasse
av
Hogne Hongset
41 minutter siden / 36 visninger
0 kommentarer
Hva er alder?
av
Tove S. J Magnussen
rundt 2 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Å helbrede våre spedalske
av
Andreas Masvie
rundt 5 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
BCC og andre kristne
av
Bernt Aksel Larsen
rundt 6 timer siden / 217 visninger
1 kommentarer
Dommedag og benektelse
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 16 timer siden / 375 visninger
4 kommentarer
Idear og deira forførande makt
av
Per Steinar Runde
rundt 19 timer siden / 277 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Idear og deira forførande makt
8 minutter siden / 277 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
17 minutter siden / 357 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
32 minutter siden / 2045 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2045 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lignelsen om navlestrengen
rundt 1 time siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Tro på himmelen
rundt 1 time siden / 124 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 1 time siden / 277 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
BCC og andre kristne
rundt 1 time siden / 217 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 1 time siden / 357 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2045 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2045 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
La ungene være, kristne venner!
rundt 2 timer siden / 1613 visninger
Les flere