Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Skammens kapittel

Publisert 13 dager siden - 410 visninger

Boka til Marte Michelet er ikke bare en fortelling om fortida. Den er like mye en fortelling om her og nå.

En melding fra Jerusalem tikket inn på mobilen i jula. Sharon, min venninne, har fått nyss om debatten rundt boka til Marte Michelets om hjemmefronten. Faren hennes, en intellektuell av det gamle slaget, har lest om boka i avisa og diskutert den på nabolagskafeen som han og Laly, hans kone, frekventerer daglig.

At boka har interesse i den israelske offentligheten er ikke overraskende i et land som er etablert på ruinene av holocaust og anti-jødiske holdninger i Europa. For Sharon og meg har boka relevans av mer personlige grunner. I mange år har vi skrevet brev til hverandre.  Korte og lange e-poster har blitt til en bunke med ark så tykk at sidene tyter ut av vesken og fyller hele bordet når vi møtes.

Les også: Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider av den

Landssvikdom. 

I et de første brevene fortalte jeg Sharon om min bestefar som var NS-mann under krigen, et valg som førte til landssvikdom. «Hvorfor har du ikke fortalt om det før?», spurte Sharon i en ny epost. Til det har jeg egentlig ikke noe godt svar.

At historien er relevant er åpenbart. Våre samtaler har alltid kretset rundt de politiske og sosiale konsekvensene av holocaust. I tallrike brev har hun beskrevet følelser av skyld og ansvar ovenfor det palestinske folket. Men også om sorgen over en fredsprosess som for lengst har sporet av. I det siste har hun snakket om sinnet hun føler over at familien hennes ble kastet ut av Europa, kontinentet hvor hun mer enn noe sted føler seg hjemme.

Sharon mener at historien om bestefar har betydning for vår relasjon fordi den viser at også min familie har noen riper i lakken. Men for meg er det ikke sånn. Hans historie bringer med seg en rekke spørsmål om hvorfor, men jeg føler ingen skam eller skyld for hans politiske valg.

Nye spørsmål. 

Men gjennom dialogen vår har det åpnet seg nye spørsmål: Hva visste bestefar og andre NS-folk om jødenes skjebne under krigstiden? Marte Michelet løfter dette og mange andre spørsmål i boka si. Men hun retter dem ikke mot en enkeltstående NS-mann, men mot den norske hjemmefronten. Hun virvler opp fortellinger mange ikke visste noe om, men som var kjent stoff for mange norske jøder. De intense debattene i kjølvannet av boka viser at det er mye som står på spill når den offisielle krigshistorien korrigeres og nyanseres.

På telefonen sier Sharon at det er viktig. Altså det å snu speilet og se på hendelsene fra den andres ståsted, i Michelets tilfelle fra en liten jødisk minoritet i 1942. Det er også Sharons metode i dagens israelske virkelighet. Hun deler sin frustrasjon og maktesløshet over utviklingen i eget land og sin tilkortkommenhet i møte med palestinske venners raseri over israelsk framferd.

Les også: 'Kirken var likegyldig overfor jøder'

Norsk selvtilfredshet. 

Hun beskriver følelsen av moralsk underlegenhet i møte med de norske. Gjennom Sharon har jeg da også kjent på min egen norske selvtilfredshet, en følelse jeg aktivt må holde i sjakk når jeg ferdes i hennes konfliktfylte hjemland.

«Det ligger en mulighet i debatter som den Marte Michelet har påført oss», sier Sharon til meg. «En grundig kikk i speilet gjør nemlig noe med ens møte med omverdenen. Du taper kanskje følelsen av moralsk overtak, men vinner i stedet en mer jevnbyrdig og tillitsfull dialog som åpner opp for toleranse for uenighet og dypere aksept av forskjellighet.»

Sånn sett har boka til Marte Michelet dyp relevans, ikke bare for vår fortelling om fortida, men også om hva slags samfunn vi er nå i dag. Det er grusomt å lese om det som skjedde med norske jøder i 1942. Men det er utålelig å avvise nye innsikter, snart 80 år senere.

Les også: – Oslo-biskop var ikke opptatt av de norske jødenes skjebne 

Gå til innlegget

Opp med hodet

Publisert rundt 1 måned siden - 509 visninger

Optimismen på 90-tallet var skapende. I dag kan vi bli så bekymret at vi lammes.

I går fikk legen Denis Mukwege og IS-overlever Nadia Murad Nobels fredspris for sin kamp for seksualisert vold i krig. To usedvanlige mennesker som utviser mot og handling under helt ekstreme­ omstendigheter.

Resignert melodi. 

LES OGSÅ: Krever handling mot voldtekt som våpen

Tilfeldigvis har jeg brukt de siste ukene på å snakke med fagfolk av alle slag om likestillingens kår. Gjennomgangstonen er den samme. Bekymring­ for det skjer på de globale arenaene. Bekymring for det som skjer innenfor landegrensene.

Og ja, ser man på verden rundt oss er det forståelig. Menneskerettigheter og demokratiske­ verdier er under press, og illiberal politikk gjør livene vanskeligere­ – og farligere – for mange. Men bak bekymringen­ hører jeg også en tretthet og økende pessimisme.

Negativ innstilling. 

Jo, jeg vet godt at det gjøres mye bra arbeid. Arbeid som skaper større handlingsrom og frihet for mennesker ute og hjemme. Likevel er det ikke det man snakker om. I stedet brukes mye av tida til å «framsnakke» motkreftenes strategier og evne til gjennomslag. Det har de ultrakonservative for øvrig merket seg; på en av de mest iherdige FN-lobbyistenes hjemmeside spør man retorisk hvorfor langt mer ressurssterke organisasjoner er så bekymret for nettopp dem.

Kanskje er tiden kommet til å bruke mindre tid på bekymring for motparten? Forstå strategiene deres, ja, men bruk heller tid og ressurser på lobbyvirksomhet og nytenkning av egne strategier. Slutte å flikke på millimetere i forhandlinger når det allerede finnes gode internasjonale rammeverk.

LES OGSÅ: – I dag hedrer vi to av verdens sterkeste stemmer

Trætte mennesker. 

En tidligere seniordiplomat med mange års erfaring på FNs likestillingsarenaer mener det: «Hvorfor driver vi med det når vi har mer enn nok språk i de bindende konvensjonene til å gjøre jobben på landnivå?», spør hun.

Men det handler også om virkelighetsbeskrivelsen. For verden har også gått framover, særlig når vi ser det litt over tid. Kvinnefrigjøringen fra 60- og 70-tallet var en internasjonal bevegelse som også bidrog til verdenssamfunnets oppslutning om FNs kvinnekonvensjon i 1979. Den er ratifisert av de aller fleste land i verden. At en så radikal og klar konvensjon får motreaksjoner bør ikke overraske noen.

Medhold i retten. 

Så vil noen si at kvinne-
konvensjonen er en papirtiger. Likefullt, ett av landene som ofte legger kjepper i hjulene for likestilling i FN, er Egypt. En forsker med ekspertise på egyptisk familielovgivning­ forteller at kvinner som tar skilsmissen til den egyptiske familiedomstolen ofte får medhold i retten. Én forklaring er de internasjonale rettsforpliktelsene. Det er en påminnelse om betydningen av internasjonal rettsorden selv i dypt konservativt samfunn.

FN har vært en arena for konflikt mellom konservative og progressive siden midten av 1990-tallet. I denne perioden har FNs medlemsland også brakt kvinners rettigheter framover. Det gir grunn til håp, selv for de mest bekymrede.

Påvirke framtiden. 

Nå er det opp til de som ønsker å fremme disse rettighetene å bruke bekymringen til å påvirke fram-
tiden. Nye aktører må slippe til og den internasjonale­ kvinnebevegelsen må tenke­ nytt og utvikle nye strategier.

Årets nobelprisvinnerne, en ung jesidi­-kvinne og en mannlig kongolesisk gynekolog­, viser betydningen av enkeltmenneskers handlinger. Vi må fortsette å analysere for å forstå den verden vi lever i. Vi må kjenne våre politiske og ideologiske motstandere. Men kunnskapen må omsettes­ i praktisk politikk og fremoverlent handling. Vi trenger mer av det, og færre seminarer med bekymrede deltakere.

LES OGSÅ: Nobeldagen starter med fredsprisfest for barna

Gå til innlegget

En løsning som ikke virker

Publisert 2 måneder siden - 1815 visninger

Med Kjell Ingolf Ropstads «historiske mulighet til å endre abortloven» går en enda viktigere diskusjon tapt.

Det er to ting som frustrerer meg i de stadig tilbakevendende ­debattene om abort. For det første hvordan abortmotstand­ere velger å se bort fra etablert kunnskap om hva som faktisk får aborttallene ned.

For det andre at de gjør det vanskelig­ere å løfte et informert ordskifte om ­muligheter og grenser når den teknologiske utviklingen går på høygir.

Kjent sammenheng. 

Når det gjelder det første, er norske politikere, inkludert i KrF, godt kjent med sammenhengen mellom lovgivning og aborttall. De viser at streng abortlovgivning ikke fører til færre aborter.­ I stedet bidrar til den til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter.

I Norge dør ingen av slike komplikasjoner. Og aborttallene synker. I 2016 var abortforekomsten i Norge den laveste ­siden registret ble opprettet i 1979, ifølge Folkehelseinstituttet. En viktig årsak er en markant nedgang i aborttallene blant unge kvinner. Det skyldes ikke at de unge er seksuelt avholdne, men at de har enkel tilgang til prevensjon og at den for mange også er gratis. Tallene er oppløft­ende – enten du slåss for ufødt liv eller for ­kvinners selvbestemmelse.

LES OGSÅ: Færre tek abort i Norge

Godt mål, gal resept. 

Forutsetningen er at pragmatisme, smidighet og kompromissvilje settes foran symbolpolitiske seiere. Det motsatte av hva KrF, med Kjell Ingolf Ropstad i spissen, gjør i dag. For det er naturligvis ikke målet – å få ned aborttallene – det er noe galt med. Problemet er at partiet velger en metode som ikke virker, i tillegg til at den krenker ­kvinners integritet.

Så er det den andre siden av saken. Hvordan skal vi som samfunn sikre gode rammer for bioteknologi og medisin­ i ­rivende utvikling? Et viktig bidrag vil være å frede dagens abortlovgivning. Dersom den ligger fast, åpner det seg et hav av muligheter for politiske og etiske diskusjoner av den typen som KrF etterlyser: Hvordan bygge et samfunn der alle barn er velkomne? Et samfunn der bioteknologi og medisin er basert på «respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering» (Bioteknologiloven, 2013).

Ikke helsvart. 

Bildet er imidlertid ikke helsvart. Bare de siste dagene har jeg lest flere reflekterte abortinnlegg basert på personlige erfaringer om barn som ble båret frem eller ikke båret frem. Sam­tidig forteller fagfolk at de harde debattene gjør valget for uønskede gravide enda mer skambelagt.

Noen vil kanskje si at skammen i dette tilfelle er en god, regulerende mekanisme.­ Til det er det å si at det endrer ikke kvinnens valg, det gjør bare livet litt mer vanskelig.

Det er ingen grunn til å la seg overraske over Ropstads utspill. Men jeg ble overrasket over statsministerens respons, bare en måned etter at Høyres sentralstyre slo fast at partiet står fast ved dagens lovgivning fordi den «ivaretar avveiningene mellom kvinners rett til å bestemme over egen kropp og hensynet til det ufødte liv.» (pressemelding 9. september 2018).

LES OGSÅ: Krfs regeringsferd er full av farer

Også KrF delt. 

Kanskje angrer Erna litt på det nå. At hun handlet i desperasjon snarere enn som den politiske strategen hun vanligvis er. For hvordan skal vi ellers forstå at hun klistrer seg til en av vår tids mest upopulære saker – uten engang å ha partiet eller regjeringspartnerne med seg? Langt mindre norske velgere. Ifølge en meningsmåling gjort av Respons Analyse for VG er det bare 16 prosent av velgerne som er positive til å endre abortloven.

I den samme målingen er bare 53 prosent av KrFs egne velgere positive, mens 31 prosent av dem er negative til å endre loven og stramme inn retten til abort ­etter uke 12.

Om Ropstad får det som han vil, kan prisen bli høy. En slik sak går nemlig ikke over av seg selv. Tvert i mot vil støyen fortsette på bekostning av andre viktige saker. For KrF kan det bli skjebnetungt. For de som ønsker en annen politisk ­retning for landet er det tidenes gavepakke.

Gå til innlegget

Utidig innblanding

Publisert 3 måneder siden - 902 visninger

Gi meg en kirke som gjør himmelen i samfunnsdebatten høyere, ikke en som drar oss ned i skyttergravene.

I disse dager lanserer to ekte 68-ere, prost Trond Bakkevig og NRK-journalist Tomm Kristiansen, ny bok om kirke og politikk. Boka skriver seg inn i en stor og viktig diskusjon om kirkens rolle i samfunnsdebatten. Bare for å være gjøre det helt klart: At kirken tar politisk standpunkt er verken nytt eller feil.

LES OGSÅ: 'Gud kan skifte mening'

Opp gjennom historien har kirkeledere markert tydelige standpunkt – flere ganger fordi sentrale verdier stod på spill. Et slikt politisk veivalg ble tatt i 1942 da kirkeledelsen besluttet å bryte med det tyske naziregimet. Det plasserte kirken på motstandskampens side og er et eksempel på kirkelig lederskap og mot.

Sin kappe og autoritet. 

Gjennom de siste årene har imidlertid kirken blitt kritisert for å drive utidig innblanding i partipolitikken. Fra høyre flanke har flere tatt til orde for at kirken snakker venstresidepolitikk i en rekke spørsmål. Men mer overordnet handler diskusjonen om at kirkeledere bruker sin kappe og moralske autoritet til å argumentere for bestemte politiske løsninger. Kirkeledelsen selv mener at den balanserer på den riktig siden av streken. Men det er nok av eksempler på at den også dumper ned i potente stridsspørsmål med stor politisk sprengkraft.

Uløselige dilemmaer. 

Slagordpregede utspill om flyktningpolitikk, oljeboring og skattepolitikk er eksempler hvor det luftes politiske løsninger uten å synliggjøre politikkens ofte uløselige dilemmaer og de politiske aktørenes reelle handlingsrom. Og som Vårt Lands kommentatorer Håvard Nyhus og Åste Dokka spør i sin podkast: «Hvor mye er det igjen av toregimentslæren når Kirkerådet skriver at de er ‘skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet’?»

Like alvorlig er kritikken om at kirkelederes politiske utspill framstår som ekskluderende og moraliserende med hensyn til politiske motstandere. Eller at kirken ikke er seg bevisst hvordan kommunikasjonen treffer, og at de ikke ser hvor liten overbevisningskraft de har i møtet med annerledes politisk tenkende.

LES OGSÅ: Dragkamp om folkekirker

Populistisk kapring. 

En annen diskusjon, men ikke uten berøringspunkter til den ovennevnte, handler om den norske kristne kulturarven. Tidligere i oktober skrev Lars Laird Iversen et tankevekkende innlegg om en økende tendens til å kople «kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme» («Burde Den norske kirke skifte navn?», Vårt Land 3. oktober).

Han etterlyser en kirkeledelse som ikke er naiv i disse spørsmålene. For til tross for en kirkeledelse med liberale og demokratiske verdier, står kirken lagelig til for kapring fra nasjonalistiske populister. Det handler blant annet om språk, hevder Iversen: «Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske (…) Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke».

Ubevisst kommunikator. 

Nettopp fordi kirken er så tydelig på sin rolle som samfunnsaktør og for sitt ansvar for å vise flokken vei, er det foruroligende å se hvor lite bevisst den er med hensyn til effekten av sin egen kommunikasjon. For hva er for eksempel konsekvensene av at kirkens øverste leder, preses Helga Byfuglien, stempler EUs asylpolitikk som «umoralsk»?

Bidrar det til en mer opplyst, løftet og nyansert debatt om ett av de viktigste spørsmålene i vår tid? Eller til at innvandringsskeptikere tenker seg om en gang til? Svaret på det er åpenbart nei.

Jeg tror at kirken bør starte med å virkelig lytte til kritikken, prøve å forstå hvorfor den kommer. At man er uenig er irrelevant, det viktige er hvordan kirkens faktisk oppleves utenfor bobla. For det siste vi trenger er enda flere politiske seminarledere. Det vi trenger en kirke som samler og løfter, ikke som krangler og splitter.

LES OGSÅ: Biskop ristar asy-løysing

Gå til innlegget

Trygt å gå i takt

Publisert 4 måneder siden - 1378 visninger

Tro det eller ei, Norge er et av verdens strengeste land når det kommer til sosiale normer.

Pakistan, India og Sør-Korea. Det er sikkert ingen overraskelse at disse landene står på lista. Tankene går til patriarkalske religiøse praksiser, nådeløse kastesystem og hard arbeidsdisiplin. Men hvem hadde trodd at Norge rager rett under som verdens fjerde strengeste?

Det er konklusjonen i en internasjonal studie som ble publisert for en tid tilbake. Nå forsøker man å forklare hvorfor.

Varierende styrke. 

I noen kulturer er det klare forventninger til oppførsel og lav toleranse for avvik. I andre land er det motsatt: svakere normer og større handlingsrom. Selv om alle samfunn har skrevne og uskrevne regler og normer, varierer de altså i omfang og styrke. Men grensene for hva som er normalt og unormalt, akseptabelt og uakseptabelt og hvordan avvik sanksjoneres, er svært forskjellig.

Årsakene finner forskerne i en rekke forhold – som tilgang på naturressurser, gjentatte naturkatastrofer, pest og konflikt om landområder. I tillegg strammes våre sosiale normer av institusjonelle forhold som lav aksept av dissens, lav åpenhet i media, svake politiske rettigheter, streng kriminalomsorg og mindre kriminalitet eller høy religiøs deltakelse.

LES OGSÅ: Bli religiøs, lev lenger 

Mot formodning. 

Men er dette typiske norske trekk? Nei, svarer forskerne og klør seg i hodet. Faktisk er Norges plassering på lista overraskende ifølge professor Vidar Schei ved Handelshøgskolen. Han er ansvarlig for det norske bidraget i studien. 80 prosent av indikatorene som ble målt skulle snarere tyde på at Norge har svake sosiale normer. Vi har en åpen presse, høy grad av sivile og politiske rettigheter, vi deltar i liten grad i religiøse aktiviteter og er både streike- og demonstrasjonsvillige. Og likevel har vi altså en «stram» kultur.

I stedet spør forskerne om det kan ha sammenheng med Norges rolle som kolonialisert land, tøft klima og knapphet på matjord, sterke likhetsidealer, bygdedyr og ja, janteloven.

Et spørsmål forskerne ikke tar opp er hvordan sosiale normer håndheves på de nye arenaene. Vi er blant verdens mest aktive på sosiale medier. Her ser det ut som om det utenfrastyrte blikket opphører når debattene føres innenfor lukkede forum.

Sanksjoneres med nidord. 

Spørsmålet er imidlertid om ikke de sosiale mediene også har skapt en ny og mer subtil arena for sosial samhandling og kontroll. De utfordrer for eksempel voksnes mulighet til å følge med på hvordan barn kommunisere med hverandre. Og i den politiske debatten om visse temaer sanksjoneres deltakere med nidord og trusler i et omfang som skyver mange ut av ordskiftet.

Hvordan spiller så disse sterke sosiale normene sammen med samfunnets evne til å håndtere endring og ustabilitet? Innvandring er ett spørsmål som utfordrer status quo; ett annet er overgangen fra oljealder til klimaregnskap.

Når det gjelder innvandring, er det nærliggende å tenke seg at de mange uskrevne reglene gjør integreringsprosessen vanskeligere. Forskerne peker også på at sterke sosiale normer kan begrense kreativiteten og dermed også innovasjon og gründerskap.

LES OGSÅ: Bli norsk i naturen

Respons på normer. 

«Det føles trygt å gå i takt», skriver Vidar Schei. Og kanskje er det et særnorsk trekk. Kan det hende at økt fragmentering og polarisering også er en respons på de sosiale normene som begrenser rommet for hva man kan si og gjøre?

Det er i hvert fall lett å kjenne på følelsen av at det kan være litt trangt, og at det fort kommer reaksjoner om man gjør noe utenfor det vanlige.

Det forklarer kanskje også hvorfor mange med meg benytter hver nyttårsaften til følgende forsett: Gi mer blaffen!

Trykket i Vårt Land 18. september 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82172 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44632 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35544 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28877 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22872 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22498 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22092 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20395 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19445 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 17 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 17 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 18 timer siden / 120 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 181 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 23 timer siden / 388 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
3 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
3 dager siden / 3097 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
3 dager siden / 377 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
4 dager siden / 163 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
4 dager siden / 424 visninger
Les flere

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 9 timer siden / 248 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 98 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 17 timer siden / 75 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 17 timer siden / 30 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 18 timer siden / 120 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 18 timer siden / 181 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 22 timer siden / 460 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 23 timer siden / 388 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 964 visninger
Les flere