Ingrid Vik

Alder:
  RSS

Om Ingrid

Religionshistoriker. Har blant annet arbeidet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har jeg kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer som FN.

Følgere

Da verden kom til Norge

Publisert 4 dager siden

Globaliseringen eksponerer oss for ideologiske og religiøse demagoger som når helt inn på gutterommet.

Terrorforsøket i Bærum viser at g­lobal og lokal politikk er nært sammenkoplet: Hendelser og ­debatter i én del av verden 
utløser reaksjoner – og politikk – i en helt annen. Globalisering gjør verden mindre og mer tilgjengelig, men også mer sår-
bar.

I egne hender

I etterkant av den ­tragiske hendelsen har vi lest om mørke ­virtuelle møteplasser der høyreekstreme og ­enkeltstående unge menn fra mange land får inspirasjon og instruksjon til å ta saken i egne hender. Deres praktiske ­alenegang gjør dem vanskelige å få øye på – og dermed å forebygge.

Phillip Manshaus' angrep på en moské i Bærum forrige lørdag var lokalt, men må forstås i lys av internasjonale forhold og transnasjonale nettverk. «Vi kan ikke fullt ut forstå hat og vold mot muslimer hvis vi bare ser dette som lokale fenomener», skriver forskerne Iselin Frydelund, Torkel Brekke, Cathrine Thorleifsson og Sindre Bangstad i Aftenposten (16. august). De ­peker på hvor lite vi faktisk vet om hvordan ny teknologi og geografisk mobilitet legger grunnlaget for utviklingen av nye former for politiske og ideologiske felleskap.

Uhyggelig tegn i tida

Manshaus' ­angrep i Bærum er et uhyggelig tegn i tida som vi altså fortsatt ikke helt begriper. Den er også en del av virkningshistorien til 9/11 og dets omfattende etterspill. ­Hendelsene er likevel diametralt forskjellig og ­illustrerer tydelig hvordan terrortrusselen mot ­Vesten har endret seg siden 2001 da 
A­­­­l-Qaeda, en internasjonal islamistisk terror­organisasjonen med kraft til å ­ramme Vestens ubestridte leder, forårsaket at 3.000 menneskeliv gikk tapt.

Nesten 20 år senere forberedte en ung mann sine onde handlinger på gutte­rommet i Bærum. Han drepte sin søster, tok stemorens bil og kjørte de få kilo­meterne fra Eiksmarka til moskeen på Skui. To ­vesensforskjellige hendelser, men altså ikke uten forbindelseslinjer.

Religiøs inspirasjon

I den­ ­omfattende mediedekningen har Phillip Manshaus også blitt beskrevet som dypt religiøs. Også ­Anders Behring Breivik beskriver seg selv som en kristen korsfarer. ­Religion er med andre ord én viktig del av den høyre­ekstreme og voldsforherligende ­ideologien.

Den franske religionsforskeren Oliver Roy beskriver en litt annen, men likevel relevant problemstilling i boka Holy ­Ignorance fra 2011. Han viser hvordan ­globalisering har bidratt til å løsne ­båndene mellom kultur og religion, som igjen har lagt veien åpen for mer fundamentalistiske religiøse strømninger. Konse­kvensen, ifølge Roy, er at religionens historiske og kulturelle forankring forsvinner og ­teologisk kunnskap og autoritet, som vi gjerne knytter til offisielle religiøse ledere, forvitrer.

Også her har nettet en viktig funksjon, for eksempel når en norsk kristenkonservativ henter inspirasjon fra religiøse trosfeller i Florida. Eller når en fransk muslim ­radikaliseres gjennom virtuell kontakt med trosbrødre i Pakistan.

Ingen enkel sammenheng

Farlige nettfellesskap er utfordringer vi ikke kan løse over natta. De komplekse spørsmålene skaper også forvirring og mis­forståelser, som igjen gjør diskusjonen om ­terror og muslimhat vanskelig. Det er som ­Torkel Brekke riktig påpeker ingen ­enkel ­sammenheng mellom folks holdninger og terror (Aftenposten 15. august). Det er ­viktig for samfunnet å bekjempe fordommer, men kampen mot terrorisme krever helt andre tiltak.

Samtidig ser vi hvordan den ­amerikanske presidenten bidrar til å nøre opp om ­rasistiske og anti-muslimske ­holdninger. Det påligger derfor opinionsledere – også i Norge – et betydelig ansvar for å ­kommunisere på måter som ikke drar debattene om disse temaene mot ytter­kantene, slik det dessverre er mange ­eksempler på.

Gå til innlegget

Demokratikake til folket!

Publisert rundt 1 måned siden

Den polariserende amerikanske kulturkrigen slår inn i norske debatter. Det må vi være på vakt for.

For noen år siden var jeg med på en gjennomgang av menneske­rettighetsstiftelsen Rafto og ­deres internasjonale pådriverarbeid. Et av Raftos konsepter er brettspillet ­Demokratikake. Evalueringsteamet tok en runde for å teste. Ikke bare ­konkluderte vi med at spillet er et smart verktøy i ­kampen for å styrke demokratiske verdier, vi fikk også brynt våre egne kunnskaper og ­instinkter. Det var tankevekkende og fullt av reelle dilemmaer og problemstillinger.

 

Lavmål fra Trump

Spillet kom meg i minne denne uka med det som må sies å være et lavmål i den ­amerikanske ­presidentens stadige angrep på ­liberale verdier og demokratiske prinsipper. Jeg tenker selvsagt på Trumps ­uttalelser om fire folkevalgte kongresskvinner som han ber «reise tilbake» dit de kommer fra. Og her er det ikke bare de ­rasistiske overtonene man bør reagere på, men hans skinnleggespark på helt ­sentrale ­demokratiske prinsipper. Trumps ­formulering om at «kongressmedlemmer må elske landet sitt, hvis ikke kan de dra sin vei» («love it or leave it») kan ­vanskelig ­tolkes som noe annet enn at Trump ­mener at ­opposisjon til hans politikk er 
u-amerikansk og u-patriotisk. Også for folkevalgte politikere.

Også for hans støttespillere i Norge ser dette ut til å være grei skuring. På ­siste ukes Ukeslutt i NRK P2 (20. juli) var ­tidligere KrF-politiker, nå nest­leder i ­Partiet De Kristne (PDK), Tomas ­Moltus vurdering at kritikken mot Trump var ­fremmet for å skape misnøye: «De (Trumps ­motstandere) bruker rasismekortet for å bygge opp et hat mot det ­republikanske partiet og mot Donald Trump», sa han, som et ekko av presidenten selv.

Trumps eneste poeng var ifølge 
Moltu å vise at alle amerikanere har rett og ­frihet til å reise sin vei – dersom de ikke er ­fornøyd med den rådende politikken. Ikke et fnugg av rasisme, ifølge partitoppen i PDK. Den mer ­prinsipielle demokrati­utfordringen var til min ­bestyrtelse ikke et tema, heller ikke for program-
lederen.

 

Press mot sentrale verdier

Et par ­dager før, i Aftenposten 17. juli, tok rektor Svein Stølen og prorektor Gro Bjørnerud Mo ved Universitetet i Oslo opp en annen problematisk tendens fra en helt annen side av det politiske spektrum. I artikkelen luftet de sin bekymring for kulturen ved en rekke respekterte universiteter som «lar seg presse av studenter og ansatte» til å bryte med grunnleggende verdier 
om ytringsfrihet og meningsmangfold.

De viste til flere hendelser fra ­andre land der man trekker tilbake ­invitasjoner til omstridte fagfolk, og til avsettelsen av Harvard-professoren som ­representerer Harvey Weinstein i hans sak. Nå så ­universitetsledelsen tegn til ­lignende ­responser også ved norske lærer-
steder.

 

Lokal politikk er ikke global

Eksemplene viser at anti-demokratiske ­trender flyter over landegrensene og at den ­polariserende amerikanske kultur-
krigen slår inn også i norske debatter. Det ligger et alvor i dette som vi må forholde oss til i langt større grad enn vi hittil har gjort.

Før valget vil jeg derfor slå et slag for demokratikakespillets prinsipper om saklighet i debatten, vilje til prioritering, kompromissforståelse og løsnings­fokus. Dropp globalisering av problem­stillinger som er nasjonale og lokale. De aller fleste spørsmål kan håndteres på norsk vis og således videreføre det høye nivået av tillit, velferd og likhet sammenlignet med de fleste land i verden.

Sist, men ikke minst, så må vi forholde oss til USAs politiske ledelse på fornuftig vis. Vi kan med hell bruke mindre tid på 
å skrive og snakke om Trump. Det vil trolig gjøre både oss og demokratiet vårt godt!

Gå til innlegget

Migrasjonens tidsalder

Publisert rundt 2 måneder siden

Innvandring synliggjør engstelige majoritetsbefolkninger over hele Europa, og flytter grensene for vern av minoriteter. Samtidig er Europas befolkning selv på vandring.

Vi lever i migrasjonens tidsalder. Men brorparten av innvandrere kommer ikke lenger fra Syria og Afghanistan, men fra Øst-Europa­ og Vest-Balkan. Bare noen ­måneder før flyktningkrisen i 2015 snudde opp-ned på Europas flyktningpolitikk, søkte titusener av kosovoalbanere asyl i Ungarn og Tyskland etter å ha krysset grensen fra Serbia til fots.

Med uforminsket styrket

Mens EU langt på vei har stengt grensene mot verden gjennom avtaler med tredjeland og bygging av endeløse grensegjerder, har utvandringen fra Sørøst-Europa fortsatt med uforminsket styrket. Bare i de siste årene har hundretusenvis av mennesker forlatt landene på Vest-Balkan, regionen som på 1990-tallet var herjet av blodige kriger.

«Får jeg en mulighet, er jeg klar på ­timen!» Veton fra Nord-Makedonia er midt i 30-årene, gift og med en sønn i barnehage. For ham er det korrupsjonen og den politiske kulturen som er årsaken – det svake utdanningssystemet og verdier som forvitrer.

Drog til München

I Kosovo venter omlag 40.000 på svar på søknader om arbeidstillatelser fra den tyske ambassaden. Målet er å reise så fort som mulig. «Tyskland!» bekrefter de tre serbiske studentene fra Nord-Kosovo når jeg spør dem om framtida. Samme dag meldte jeg en tidligere kollega fra Pristina med håp om en kaffeprat. I stedet tikket følgende ­melding inn: «Drog til München for tre uker siden. Sliter med språket og savner venner og familie, men satser på at det blir bedre etter hvert». Enda en dyktig lege som har forlatt Kosovo.

Spør man politikeren på Balkan, er ­svaret at problemet ligger utenfor deres kontroll. Skylda legges på det internasjonale samfunnet, på EU og på USA. For Kosovo handler det også om å bli anerkjent som et eget land. Men status eller EU-medlemskap endrer ikke dette. For også EU-land som Kroatia, Bulgaria, Polen og Ungarn produserer massiv utvandring.

Enveisbilletter til Vest

Landsbyer i Bulgaria er i ferd med å tømmes. Bussene går ukentlig fra hovedstaden ­Zagreb i Kroatia, fullastede med passasjerer med enveisbilletter til Vest-Europa. Leger og bygningsarbeidere. Kommuneansatte som tjener 300 euro i måneden. Man overlever, men ikke mer. Framtida er i vest.

Svaret på utvandringskrisen i øst er tilsynelatende paradoksalt. Landsbyene tømmes, men velgerne sier nei til innvandring. I Bulgaria protesterer eldre mot asylmottak i landsbyer hvor det ikke har vært født barn på flere tiår. «Hjertet brister både for flyktningene i mottaket og for de gamle og ensomme som opplever at den verden de en gang kjente er i ferd med å forsvinne», skriver den bulgarske statsviteren Ivan Krastev i boka After ­Europe (2017).

Fornyet betydning

Også i vestlige land, Norge inkludert, ser vi at demografiske betenkeligheter har fått fornyet kraft. Den politiske samtalen er forandret. Vi snakker mer om «våre verdier» og om «deres tilpasning» enn vi gjorde før. Nasjonalistiske holdninger er i vekst, og majoritetsbefolkninger i Europa uttrykker frykt for en framtid der de er redusert til minoriteter i eget land.

Løsningen er ifølge Krastev ikke å latterliggjøre eller avvise denne frykten. Det vil bare forsterke kritikken og gi større makt til illiberale partier. Samtidig viste utsendelsen av den afghanske Abbasi-familien i forrige uke hvor store menneskelige omkostninger som følger av politiske vedtak.

Den gode balansen. Å finne den gode balansen mellom hensynet til den enkelte og samfunnet under ett, er noe av det mest krevende som finnes. Men det er altså det som er våre politikerens viktiges oppgave i årene framover. Vi andre må sørge for å velge de som er best i stand til å utføre oppdraget.

Gå til innlegget

Slutten på en æra

Publisert 5 måneder siden

Kristne høyres innflytelse på politikk og samfunn i USA kan være talte. På sikt vil det også kunne slå inn i norsk politikk.

Det religiøse kartet i USA er i ferd med å tegnes på nytt. Nye tall fra det velrenommerte forskningssenteret Public Religion Research Institute (PRRI) viser nemlig følgende: På 1970-tallet var åtte av ti amerikanere hvite og kristne. I 2017 var denne gruppen redusert til 41 prosent, og trenden er nedadgående. 15 prosent av disse identifiserte seg i 2017 som evangelikale, og blant de unge var tallet kun åtte prosent.

Markant endring

En annen utvikling er økningen av såkalte «ikke-affilierte», altså folk uten en spesifikk religiøs tilhørighet. Gjennom 1990-tallet var tallene på denne kategorien godt under ti prosent. Tall fra 2017 viser at de har steget til 25 prosent og blant de unge så mange som 40 prosent. Vi snakker med andre ord om en markant endring i det amerikanske religiøse landskapet.

Kanskje representerer Trumps regjering derfor den siste krampetrekning for hvit, høyrekristen makt. For ikke bare er antallet hvite kristne konservative i nedgang, den yngre generasjonen er også jevnt over mindre konservative enn foreldregenerasjonen. Det slår ut i et mer progressivt syn på saker som klima, homorettigheter og helsepolitikk.

Roe versus Wade

Merk også noen underbelyste forbindelser. Mange er kanskje ikke klar over at den mye omtalte høyesterettsdommen «Roe versus Wade», som ga amerikanske kvinner rett til selvbestemt abort i 1973, fikk relativt bred støtte i kristne kretser. Sentrale konservative ledere applauderte den gang en dom som løftet privatlivets fred på bekostning av statlig innflytelse. Majoriteten av dommene var også konservative, utnevnt av republikanske presidenter. Først i 1979 ble abortsaken til den verdikonservative markøren vi kjenner i dag.

I vår tid er spørsmålet hvorfor de store religiøse endringene i USA ennå ikke har fått politiske konsekvenser. Det skyldes blant annet at eldre, hvite, kristne velgere er sterkt overrepresentert ved valg. I tillegg er deres støtte til det republikanske partiet «rock solid». Åtte av ti evangelikale velgere stemte på Trump i 2016. Dette forteller også hvor avhengig han er av dette segmentet og hvorfor en så liten andel av befolkningen kan få så vide konsesjoner i form av sentrale sikkerhetspolitiske, økonomiske og sosialpolitiske beslutninger.

Trump 2020

Etterslepet og de innebygde forsinkelsene gjør at Trump kan beholde makten i 2020, men fra midten av 2020-tallet vil æraen for dagens kristne høyres dominerende rolle i amerikansk politikk trolig være over. Kanskje enda tidligere, om motkandidatene klarer å mobilisere nye velgergrupper.

USA er en unik referanse i norsk politikk – også for norske kristne høyre. Herfra har de hentet inspirasjon og energi som har styrket selvtilliten og gitt dem synlighet som langt overgår omfanget av bevegelsen. Det speiles blant annet i oppmerksomheten som vies Oslo Symposium, og i Fremskrittspartiets og KrFs program om å flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem.

Amerikansk kulturkrig

Importen av amerikanske ideer kommer også til utrykk i elitekritikken og i retorikken om å gjenreise de norske, kristne verdiene. Det kristne høyres beskrivelse av hvordan menings- og religionsfriheten trues av elitenes politiske korrekthet har den siste tiden fått betydelig gjennomslag. Også anklagene om «fake news», «homolobbyen» og «beleiringen» av Familien har røtter i den amerikanske kulturkrigen.

Men nå er det amerikanske kristenkonservative kraftsenteret altså på hell. Når disse realitetene synker inn, vil kanskje også interessen for deres norske meningsfeller og deres hjertesaker dale. Da blir det nok langt verre å få Erna, Siv og Mimir til å stille opp på arrangementer som Oslo Symposium.

Gå til innlegget

Kampen om sannheten

Publisert 6 måneder siden

Krigene på Balkan på 1990-tallet har fremdeles tragisk aktualitet. Både fordi det fortsatt ulmer i regionen, men også fordi nasjonalistiske strømninger nå fester grep i en rekke land.

23 år etter Dayton-avtalen – som avsluttet krigen i Bosnia-Herzegovina – pågår fremdeles krigen. Ikke med kuler og krutt, men gjennom politisk spinn og kontinuerlig revisjon av hendelser som resulterte i mer enn 100.000 døde og millioner av mennesker på flukt bare i Bosnia-Herzegovina.


Oppgjøret etter krigshandlingene

Dayton-avtalen var et av temaene som ble debattert i Oslo 27. februar i forbindelse med visningen av en dokumentarfilm om rettsaken mot den serbiske generalen Ratko Mladic. Dokumentarfilmfestivalen Human (Rights Wrong) og Fritt Ord sto for arrangementet.

I 2017 ble Mladic dømt for folkemord på 8.000 bosniske muslimske menn og gutter i Srebrenica i juli 1995. Tribunalet som eksisterte i perioden 1993 til 2017 har stilt krigsforbrytere fra alle sider til ansvar og sånn sett bidratt til oppgjøret etter krigshandlingene som pågikk på 1990-tallet. Men – og som dokumentarfilmen tydelig viser – har ikke domstolens konklusjoner maktet å sette en endelig sluttstrek. Tvert i mot viser den at kjennelsene ikke anerkjennes av alle partene. Særlig blant serberne er det mange som hevder at domstolen er partisk og anti-serbisk.


Oppe til revisjon

Konsekvensen av dette er at sannheten om hva som skjedde fortsatt forhandles. Akkurat i disse dager settes det i gang to nye granskingskommisjoner av massedrapene i Srebrenica. Initiativet kommer fra myndighetene i den serbiske enklaven Republika Sprska (RS) i Bosnia-Herzegovina, og arbeidet skal ledes av den israelske professoren Gideon Greif, professor i jødisk historie ved Universitetet i Austin i Texas.

30 internasjonalt anerkjente forskere tar kraftig til motmæle gjennom et åpent brev hvor de hevder at dette er et bevisst forsøk på revisjon av allerede godt dokumenterte hendelser. Det er også nærliggende å tenke at RS håper at en forsker med Auschwitz som spesialområde vil kunne utfordre Haag-domstolens definisjon på hva som regnes som folkemord.


Blir stående ukorrigert

Mens partene slåss om historien, videreføres de etniske rammefortellingene. For når folk lever i atskilte bobler, blir beskrivelser og fortellinger stående ukorrigert. Det skjer i alle samfunn, men settes på spissen på Balkan der én bestemt fortelling om fortid og samtid kultiveres innenfor de ulike «etniske» offentlighetene. Historiene videreformidles i familien, på skolen, i mediene og i politikken – og med det sementeres fiendebildene som igjen hindrer forsoning og samfunnsutvikling. Skyhøy arbeidsledighet og massiv fraflytting er situasjonen i dagens Bosnia.

Dette, samt utstrakt korrupsjon og mistillit på alle nivåer, gjør at veien til ny konflikt dessverre er faretruende kort.

Det er mye lærdom å hente fra Balkan, ikke minst i en tid der polarisering øker og politiske ledere opererer med alternative fakta. I et intervju i VG 3. mars forteller den canadiske journalisten Daniel Dale om sitt arbeid med å faktasjekke Donald Trump. I rollen som president har han, ifølge Dale, løyet eller framsatt falske påstander snart 4.500 ganger. I Europa ser vi at fryktretorikk mot minoriteter – være seg muslimer, jøder eller homofile – har blitt en fast del av den politiske samtalen.


Et mulig svar

Hvordan bygge allmenn motstand mot fake news og polarisering? Diskusjonen om rettsaken mot Mladic i Oslo i forrige uke skisserer iallfall ett svar. På forhånd hadde flere norske bosniere protestert mot invitasjonen av Mladics forsvarer. Etter møtet var det imidlertid mange som utrykte lettelse. Her kom ulike stemmer til orde og fikk ytre seg i sal uten buing og negative fyndord.

Slik viste arrangementet at en godt tilrettelagt samtale muliggjør gode og konfliktdempende samtaler – selv om de aller vanskeligste temaene.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere