Ingrid Rosendorf Joys

Alder: 46
  RSS

Om Ingrid Rosendorf

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Er opptatt av tro og livssyn, politikk og de sosialetiske utfordringene i vår tid, inkludert fordeling, klima, fattigdom, krig og fred. Er katolikk og synes pave Fans er en bra fyr.

Følgere

Lovsang til skaperverket

Publisert rundt 1 måned siden - 426 visninger

Pavens klimabrev er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Denne kombinasjonen er også brevets styrke.

Søndag fylte Pavens klimabrev – Laudato Si’ – to år. Samtidig samler norske myndigheter religiøse ledere fra hele verden til etableringen av et internasjonalt regnskogsinitiativ. Det er betimelig at alle gode krefter samler seg om vår felles klimautfordring mens president Trump har trukket USA fra Paris-avtalen.

Pavens klimabrev ble lansert i god tid før det store klimatoppmøtet i Paris i 2015, og med dette greide han det ingen andre aktører har fått til: Å løfte klimakampen opp som et universelt tema og et moralsk anliggende. Han kobler klimakampen med den sosioøkonomiske utviklingen i verden, og setter den inn i et rettighetsperspektiv.


Lovsang til skaperen. Dette er første gang et brev av denne typen – en encyklika, et høytidelig uttrykk for pavens universelle læreembede – i sin helhet dedikeres til klimaspørsmål. Navnet Laudato Si’ er hentet fra den kjente Solsangen skrevet av Frans av Assisi i 1224, en lovsang til skaperen, skapningene, naturen og universet. Laudato Si betyr priset være eller lovet være, og undertittelen på pavens brev er nettopp: omsorgen for vårt felles hjem.

Encyklikaen Laudato Si’ har både bibelsk og moderne vitenskapelig begrunnelse, og lager derved en bro mellom det religiøse og den moderne verden. Frans er selv kjemiker, og har brukt mange vitenskapsmenn og -kvinner i arbeidet med å skrive encyklikaen. Paven støtter forskernes rolle, men det er pavens dokument. Mange bidrag er anerkjent i fotnoter, men den større visjonen i dokumentet ble formulert av paven selv.


Syntese. Da encyklikaen ble presentert for FN i 2015, responderte Christiana Figueres, som da ledet FNs arbeid med konvensjonen om klimaendringer, med å si at encyklikaen var en sterk kombinasjon av moral, vitenskap og politikk, og la til: «Denne kombinasjonen er like kraftfull som den er sjelden». Og det er her styrken til klimabevet ligger: Det er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Den krisen paven så tydelig ser har både teologiske, sosiale, politiske og vitenskapelige elementer. Paven bekrefter forståelsen av syntesen mellom vitenskapen og troen, og han inviterer alle mennesker – troende som ikke-troende – med i den felles dugnaden han mener må til.

Det er de fattige som i størst grad lider under klimaendringene: tørke, flom og orkan. Alle mennesker blir berørt, men det rammer de fattige først og hardest. Tatt i betraktning at de rike landene har blitt rike med en ødelagt klode som resultat, er dette urettferdig.


Sosialt perspektiv. Likeledes må fellesskapet strekke seg også til kommende generasjoner. De internasjonale økonomiske krisene har på brutalt vis vist oss de skadelige virkningene ved ikke å ha et felles mål med dem som lever i dag og dem som kommer etter oss. Vi kan ikke snakke om en bærekraftig utvikling uten en praktisk politikk som tar hensyn til de neste generasjonene.

Paven sier: «Enten vi er troende eller ikke-troende er vi enige om at jorden i sin essens er en felles arv, hvis frukter er ment for alle. For troende blir det et spørsmål om trofasthet mot Skaperen siden Gud skapte verden for alle. Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket.»


Fundamentale relasjoner. Paven refererer til det bredere sosioøkonomiske og sosialetiske feltet. Med utgangspunkt i skapelsesberetningen i Genesis, peker han på relasjonen mellom gud, skaperen og skaperverket, og understreker forståelsen av at all tings væren knytter seg til disse tre fundamentale relasjonene, som igjen er knyttet til hverandre; relasjonen til Gud, relasjonen til ens neste og relasjonen til jorden.

Paven understreker at det økologiske forfallet henger sammen med det etiske og kulturelle forfallet. Det postmoderne mennesket blir stadig mer individualistisk, og består av en økende selvsentrert kultur med kravet/behovet for en umiddelbar behovstilfredsstillelse.

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket, er tre tema som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.


Den økologiske balansen. Mens han trekker fram det positive i at økonomisk og teknologisk framgang reduserer fattigdommen, og forlenger levealderen, peker han på at denne utviklingen ikke kan gå på bekostning av den økologiske balansen vi alle er prisgitt. Overforbruk av fossile ressurser, fører til økt tørke, flom og ekstremvær og truer blant annet matvaresikkerheten til mange mennesker, Hvis ikke mennesket slutter å ødelegge naturen, vil naturen ødelegge mennesket.

Han sier klima kaller oss, jorden kaller oss, og han kaller oss til å endre livsstil, produksjon og forbruk. Vi står ikke foran én økologisk krise og én sosial, vi står overfor en sosio-økologisk krise. Løsningen krever en helhetlig tilnærming.

Paven henvender seg til alle mennesker i klimabrevet. Han ønsker dialog med alle mennesker om vårt felles hjem, uavhengig av nasjon og religion. Alle religioner og livssyn må samarbeide, sammen med det bredere sivile samfunn, politikere og næringsliv. Alle har et ansvar, men presiserer han, det er myndighetene som bærer det største ansvaret:

«Hva skal de med makt, hvis det eneste de blir husket for er at de ikke brukte den da det var som mest avgjørende, uttalte han i forbindelse med utgivelsen. Dette er sterke ord, og det bør utfordre oss. Det er derfor gledelig at Norge tar ansvar og samler religiøse aktører til felles klimainnsats.


Gå til innlegget

Ønsker ikke noe a-lag og b-lag

Publisert 4 måneder siden - 443 visninger

Senterpartiets Ola Borten Moe og jeg er enig i at trosstøtten må være organisert slik at den bevarer legitimitet og oppslutning over tid. Det er i grunnen det eneste vi er enig om i denne saken. Mens Borten Moe (VL 22.03) mener at bare norske statsborgere skal utløse statsstøtte til tros- og livssynssamfunnene, mener Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) at det må basere seg på medlemmene som betaler skatt til Norge, uavhengig av om de er norske statsborgere eller ei. Lojalitet og tillitt til Norge kan nettopp dyrkes fram gjennom en livssynsåpen praksis der man opplever å bli invitert inn i storsamfunnet gjennom sitt trossamfunn.

Borten Moe redegjør for fire punkter, og jeg vil besvare dem i samme rekkefølge:

1) Støtten til tros- og livssynssamfunnene er basert på en lang historie med kirkeskatt. «Det mest sjenerøse støttesystemet» er penger fra medlemmene selv i det enkelte tros- eller livssynssamfunn. Det er ikke milde gaver fra staten. Når det er skattebetalerne i det enkelte tros- eller livssynssamfunn som betaler, er det etter vårt skjønn naturlig å ta utgangspunkt i det, og ikke i statsborgerskap, når pengene fordeles. Også medlemmer som ikke er norske statsborgere betaler skatt.
2) Borten Moe trekker fram medlemsjuks i Den katolske kirke, og sier at det må bedre kontroll med midlene. Det er all grunn til å tro at den nye loven på tros- og livssynsfeltet som lages i disse dager, tar høyde for det. At det «åpenbart» er lettere å holde kontroll med utgangspunkt i norske statsborgere, virker som et vikarierende argument. De samme ikke-norske statsborgerne betaler jo skatt, og da klarer Folkeregisteret å holde kontroll med dem.
3) Likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn er et premiss både i Grunnloven og i tros- og livssynspolitikken. Dette utfordrer ikke Den norske kirkes spesielle historiske og kulturelle stilling i samfunnet. Det er bra at Norge på denne måten opprettholder sine menneskerettighetsforpliktelser, og likebehandler mennesker fra vugge til grav på dette feltet. At et politisk parti skal mene at «likebehandlingsprinsippet på noen områder er dratt for langt allerede i dag» skal få stå her, til skrekk og advarsel. Mener Borten Moe virkelig at vi skal lage politikk som ulikebehandler? Som diskriminerer? Støtte til gamle kirker som er verneverdige for samfunnet vårt, som Nidarosdomen og Gamle Aker kirke, er ikke med i beregningsgrunnlaget og utløser i dag ingen midler til andre trossamfunn, og det er det heller ingen som forventer så vidt meg bekjent.
4) At et trossamfunn som Svenska Kyrkan i Norge – og mange andre, både kristne og ikke-kristne – er misjonerende, burde ikke overraske Borten Moe. Og det hender vel at også politiske partier som Senterpartiet, sender ut brev eller slår på tråden til gamle medlemmer for å se om de vil fornye sitt medlemskap.

STL ønsker en tros- og livssynspolitikk – inkludert finansiering – som baserer seg på likebehandling. Medlemmer i våre medlemssamfunn betaler sin skatt og sender sine barn i det norske militæret, og skal være fullverdige medlemmer av det norske samfunnet. Vi ønsker oss ikke noe a-lag og b-lag blant innbyggerne. Borten Moe styrker en «oss»- og «dem»-tenkning i samfunnet, og spiller rett inn i den økende nasjonalisme-tenkningen vi ser ellers i Europa. Det trenger vi ikke. Det tar mer enn sju år å bli norsk statsborger, og i mellomtiden kan de være gode medborgere og deltakere i samfunnet og i trossamfunnet. Mange trossamfunn bidrar også til integrering av innvandrere.

Tros- og livssynspolitikken er viktigere enn noen gang. Finansieringen må være både politisk og økonomisk bærekraftig. Når det hentes fra skattebetalerne, bør den komme de samme til gode. Det sikrer bærekraft, både økonomisk og politisk.

 

(Innlegget stor først på trykk i Vårt Lands papirutgave 24.mars 2017)

Gå til innlegget

Vi må skape klimahåp

Publisert 8 måneder siden - 237 visninger

Usikkerhet må møtes med motivering og håp. Og vi må mobilisere til handling ved å formidle mot og håp om at verden igjen kan lykkes.

I fjor fikk vi en historisk klima­avtale i Paris. Entusias-
men var stor både blant 
politikere og forhandlere. Verden greide å enes om å sette klima først.

Det samlede engasjementet fra store religiøse aktører var viktig 
for at verdens ledere klarte å enes. Pave Frans’ klimabrev 
Laudato Si’ bidro til å gjøre klima­arbeidet til noe som ­angår oss alle. Nå har avtalen trådt i kraft lenge før man våget å håpe på. 
 I Marrakech under klimatoppmøtet COP22 er stemningen god, men vi ser også usikkerhet. Forhandlere løper fra det ene møtet til det andre i jakten på de gode diplomatiske løsningene som kan sikre at målene fra Paris-avtalen gjennomføres.

Valgutfallet i USA forrige uke har skapt mye usikkerhet blant delegatene om hvordan dette ­arbeidet vil utvikle seg framover. Internasjonalt forhandlings­arbeid er møysommelige og ­trege prosesser. Folk er redde for at materien blir enda seigere.

Motivere. Vi i den tverreligiøse delegasjonen fra Norge er med for å motivere og påvirke det viktige arbeidet det er å gjøre ord til konkret handling. Vi er drevet av Skaperen og har håp for utfallet.
Forrige uke var vi med på overleveringen av en tverreligiøs uttalelse til FNs klima­sjefer. Den er også overlevert den ­norske forhandlingslederen.

Religiøse ledere fra de vik­tigste verdensreligionene under­streker det etiske ansvaret vi har for de mest sårbare, og at rettferdighet er særlig viktig når avtalen skal settes i verk. Uttalelsen ber verdens ledere om å intensivere forpliktelsene til utslippsreduksjoner, øke klimafinansieringen og investeringene i fornybare løsninger.

Religiøse organisasjoner har allerede satt i gang arbeidet med å konkretisere det grønne skiftet. 
Verdens største sammen­slutning av kristne kirker, Kirkenes verdensråd, har bedt kirker og ­organisasjoner om å trekke ­investeringer ut av fossil energi og investere i fornybare løsninger.


Trekke seg. Dagen etter at valgresultatet ble klart i USA ­annonserte det største amerikanske nettverket av muslimer, Islamic Society of North America, at de vil trekke ut alle sine investeringer fra fossile selskaper, og investere i fornybare og grønne løsninger. Dette er to eksempler på den raskest voksende sosiale bevegelsen for tiden, hvor nettopp religiøse aktører er sentrale. 
 Det er viktig at entusiasmen fra Paris videreføres. Vi tror at trosaktører har en særlig rolle i tiden som kommer. Usikkerhet må møtes med motivering og håp. Og vi må mobilisere til handling med å være med å formidle mot og håp om at verden igjen kan lykkes.

Forvaltere. Dette gjelder også for vår egen del i våre sammenhenger og i møte med våre medlemmer. På tvers av religiøse skillelinjer er vi kalt til å være gode forvaltere av Guds skaperverk, og stå opp for rettighetene til mennesker i det globale sør og våre framtidige generasjoner.

Men det handler også om å ­
redusere norske utslipp av klima­gasser. Norge kan ikke snakke troverdig om klima­arbeid internasjonalt, hvis vi ikke også tar ordentlig tak på hjemmebane. Vi utfordrer derfor også regjeringen til å tenke radikalt nytt om vårt eget Oljefond, og vi ønsker en tydeligere dreining mot grønne investeringer og fornybare løsninger som kommer de mest sårbare til gode. Vi har troen på at våre politikere kommer til å heve ambisjonene. Vi har tross alt ikke mer tid å miste.

Ingrid Rosendorf Joys
Leder, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Ibrahim Saidy
Imam, Daru Salaam Islamic Centre og Islamsk Råd Norge
Ingeborg Midttømme
Biskop i Møre, Den norske kirke
Einar Tjelle
Assisterende generalsekretær Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.11.2016

Gå til innlegget

Ja til et liberalt og inkluderende Norge

Publisert 10 måneder siden - 1012 visninger

Det gir et visst ubehag å lese Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes oppskrift for hvordan VI skal håndtere islam, forstått som islamisme.

Norge har en lite ærerik historie når det gjelder å forby religiøse uttrykk: jødeparagrafen, forbudet mot jesuitter og katolikker. Derfor gir det et visst ubehag å lese Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes oppskrift for hvordan VI skal håndtere islam, forstått bare som islamisme.

Ideen om at nå er et sekulært Norge truet av islam, er vel så farlig som ideen om at kristendommen er det. Det blir en ny forestilling om at majoritetens kultur skal være ledende – tidligere den kristne, nå en streng sekularistisk posisjon. Igjen blir det like trangt for den som tenker annerledes enn majoriteten.

Det samme bekymrer FNs spesialrapportør for religionsfrihet, Heiner Bielefeldt. I sin rapport fra Danmark påpeker han hvordan kravet til konformitet og assimilering øker, og gjør rommet for mangfold stadig mindre.

En årsak til ubehaget er dette «VI»-et: et samstemt Norge som har lagt religion bak seg, og unisont slutter opp om sunne norske verdier. Det stemmer jo ikke, at vi alle er så hjertens enige. Politikk handler om ulike verdier, interesser og motsetninger som bryner seg på hverandre. Så også på livssynsområdet.

Vi må klare både å ivareta et felles verdigrunnlag, og å leve i et uenighetsfellesskap. Samtidig har man selvfølgelig rett til å kritisere og utfordre hverandre.

Rett til å uttrykke sin religion, også sammen med andre i det offentlige rom, er en sentral del av trosfriheten. Det er strenge krav som må oppfylles hvis dette skal begrenses. En følelse av panikk, eller at det er ting man ikke liker, er ikke grunn god nok til å rope på forbud. I et land som holder ytringsfriheten høyt, er det ironisk at man samtidig vil begrense en bestemt gruppes rett til religiøse ytringer.

Vi er ganske sikre på at en konfronterende tilnærming skaper flere problemer enn den løser.

Det er neppe mangel på kritikk av islam som er problemet i dagens Norge. Det er mye å diskutere, og kunnskap og erfaring å bygge på når det gjelder sosial kontroll, kvinneundertrykking, radikalisering og ekstremisme. Både islam og andre livssyn vært til stede i landet over flere generasjoner, så vi starter ikke fra scratch.

Det er ulike trender innen islam i Europa, men her presenteres en ensidig og farlig oppfatning av at islam er lik islamisme. Og at det vil vi demme opp for, hvis vi blander oss i kvinners bekledning og holder religion på bakrommet. Det er vanskelig å finne dekning for dette. Frankrikes konfronterende linje hva bekledning angår har ikke lykkes.

Vi trenger å mobilisere alle gode krefter, også muslimers – i kamp mot mørkemenn og ekstremisme. Hvorfor trekkes ikke de det her snakkes om, med i prosessen med å utforme det nye Norge?

Staten skal være sekulær, men det finnes bedre og mer inkluderende måter å organisere det sivile samfunnet på, enn å stille menneskerettslig utfordrende krav til innbyggere med en bestemt religion (jf. Stålsettutvalgets modell for et livssynsåpent samfunn).

Vår omskriving av prinsipper å diskutere ut fra vil være:

  1. Staten og dens virksomhet må være sekulær, men skal ha en positiv holdning til tro og livssyn som viktig for mange

     

  2. Et norsk verdifellesskap bygger på demokrati, menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og på å respektere norsk lov

     

  3. Norsk kan man være på mange måter

    Kongen klarte i sin tale nylig å få fram mangetydigheten i det norske, uten å kreve at alle må bli like.

     

  4. Tro og livssyn er både en privatsak, og et anliggende for samfunn og stat

    La oss absolutt støtte de som trenger det! Men ikke ved bruk av statsmakt, påbud og forbud. 

     

  5. Målet er å få et mangfoldig samfunn til å fungere

    Da må vi klare å skille mellom staten og det sivile samfunn.

Det norske samfunnet står overfor varige endringer.

Det kan vi klare, hvis vi fullfører skillet mellom stat og kirke og lager en helhetlig, menneskerettsbasert tros- og livssynspolitikk der staten likebehandler alle borgere. Vi må bygge videre på den gjensidige tillit vi er så avhengig av.

Vi mener at det å beholde og utvikle Norge som et liberalt, livssynsåpent og inkluderende samfunn er gull verd!

(Innlegget stod først på trykk i VG 26.september 2016, og er skrevet sammen med Ervin Kohn, Det Mosaiske Trossamfund og Antirasistisk senter og Bente Sandvig, Human-Etisk Forbund)

Gå til innlegget

Det er ikke religionene som er trusselen

Publisert over 1 år siden - 1486 visninger

Når vi i dag ser at velferdsstaten er under press, er det andre faktorer enn de religiøse som spiller inn. Religionene truer ikke verdens beste land å bo i.

Velferdsstaten har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. I Norge er det liten forskjell på fattig og rik. I alle fall har det vært slik inntil nå. Norge har etter velferdsstatens framvekst blitt mer mangfoldig. Vi har nå et tros- og livssynsåpent samfunn med en sekulær stat. Innvandringen den siste generasjonen har gjort mangfoldet tydeligere og religion synligere.

Innvandring og mangfold kombinert med en vanskeligere økonomisk tid her hjemme, gjør at det er lett å lete etter en sammenheng mellom nettopp innvandring og nedgang i økonomien. Denne sammenhengen er misvisende. At Norges viktigste inntektskilde, oljen, både er mindre etterspurt og lavere priset, kan neppe arbeidsinnvandrere eller asylsøkere svare for. Hadde ikke asylsøkerne blitt pekt på som dem som ødelegger velferdsstaten, hadde det vært noen andre som for eksempel alenemødrene eller langtidssykmeldte.

Velferdsstaten bygger på en økonomisk og politisk modell. Mens den økonomiske bærekraften er avhengig av inntekter og utgifter, er den politiske bærekraften avhengig av at folk ønsker den og støtter den. Velferdsstaten har fortsatt stor oppslutning i Norge. Ifølge trygdeforsker Ann Helen Bay ved Institutt for samfunnsforskning på Høgskolen i Oslo og Akershus er det de rikeste og de med høyest utdannelse som er mest skeptiske til å gi til de svakeste.

Hun peker på at mens det fremdeles er slik at trygdeytelser som går til «alle» fortsatt står sterkt, er det ytelsene til de svakeste som utfordres. Dette kan tyde på at en ikke er interessert i å støtte opp om de ordningene­ en ikke selv regner med å få bruk for. For eksempel er støtten til trygdeytelser for unge og gamle verdsatt, mens ytelser til dem med svak tilknytning til arbeidslivet ikke er verdsatt. En del innvandrere, og særlig asyl­søkere, har en svak tilknytning til ­arbeidslivet.

Nå er det viktig å påpeke at bildet om at nordmenn jobber og bidrar til velferdsstaten, mens innvandrerne benytter seg av ytelsene, ikke stemmer. Sysselsettingsprosenten blant innvandrerne er 63 prosent, mens den for befolkningen sett under ett er 68 prosent. Ser vi på arbeidsinnvandrerne isolert, er tallet høyere, og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at alderdom er langt dyrere enn innvandring.

Sysselsettingen går ned i oljebransjen, vi går mot mer usikre tider økonomisk. Framtiden vil kreve at vi tilpasser oss det grønne skiftet og raskt erstatter fossile inntekter med inntekter fra bærekraftig næring. For å få til den nødvendige omstillingen, kreves det nytenkning. Vi må finne nye muligheter.

Det flerkulturelle og flerreligiøse Norge er godt rustet til å finne disse nye mulighetene, nettopp fordi vi er mangfoldig. Mangfold er viktig for innovasjon, sier Marte Cecilie Wilhelmsen (Aftenposten 15. april), og peker på at arbeidsplasser med kulturelt mangfold er mer innovative, nettopp fordi heterogene eller mangfoldige arbeidsfellesskap lettere finner nye perspektiver og nye måter å løse problemer på.

Sosiologen Max Webers studie om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd fra tidlig i forrige århundre gir en god analyse av hvordan det nettopp var religionen som skapte rom for framveksten av kapitalismen.

Den protestantiske læren, spesielt slik vi finner den i kalvinismen med predestinasjonslæren, altså læren om forutbestemthet til frelse eller fortapelse, gjorde menneskene utrygge. Var de forutbestemt til himmelen, eller var det helvete som ventet dem etter det jordiske liv?

Det vokste fram en forståelse for at de som lyktes i det jordiske liv kunne se det som et tegn på at de var forutbestemt til himmelen. Dette gav selvsagt mennesker et kraftig incitament om nettopp å lykkes. Velstand og rikdom ble et tegn på at også etterlivet var rosenrødt. Hardt arbeid og rikdom, kombinert med en asketisk livsstil gjorde det mulig å reinvestere overskuddet, som igjen banet veien for kapitalismen. Slik peker Weber på at det i protestantiske land, inkludert Skandinavia, lå til rette for kapitalisme og den velstandsøkning vi har sett.

Når vi i dag ser at velferdsstaten er under press, er det andre faktorer enn de religiøse som spiller inn. Religionene truer ikke verdens beste land å bo i. De truer ikke velferdsstaten eller samfunnet vårt. Tros- og livssynssamfunnene gir nye og gamle landsmenn en tilhørighet i spennet mellom familie og storsamfunnet.

Det finnes åpenbart antidemokratisk tankegods og ekstremister med tros- eller livssynsmessig forankring, men den store majoriteten av trosretninger fremmer verdier som er forenelig med velferdsstatens, for eksempel likeverd, frihet og solidaritet. Riktignok bidrar det religiøse mangfoldet til forskjellighet. Forskjellighet i hva som oppfattes som det gode liv, og forskjellighet i verdier og prioriteringer. Dette må vi tåle, og samtidig sikre alle borgerne de sammen rettighetene. I tråd med at Norge endres seg, må institusjonene også endre seg. Velferdsstaten er ikke hellig, den kan endres og kanskje til og med forbedres.

Først publisert i Vårt Land 22.4.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
8 minutter siden / 2813 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
25 minutter siden / 1216 visninger
Rune Holt kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 1 time siden / 1216 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 9 timer siden / 1216 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 9 timer siden / 177 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 10 timer siden / 1216 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 10 timer siden / 192 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 11 timer siden / 6198 visninger
Les flere