Ingrid Rosendorf Joys

Alder: 48
  RSS

Om Ingrid Rosendorf

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Er opptatt av tro og livssyn, politikk og de sosialetiske utfordringene i vår tid, inkludert fordeling, klima, fattigdom, krig og fred. Er katolikk og synes pave Frans er en bra fyr.

Følgere

Da Familie- og kulturkomitéen innkalte til høring om forslaget til handlingsplan om islamfofobi og muslimfiendtlighet var STL den eneste organisasjonen som møtte opp. Budskapet fra STL er at det er i hele samfunnets interesse å bekjempe muslimfiendtlighet, men at målet må være å verne mennesker, ikke hindre religionskritikk.

Innlegg til komitéhøring i Familie- og kulturkomiteen vedrørende Dokument 8:164 S (2018-2019) Representantforslag om en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet:

Ærede komité.

Takk for anledningen til å adressere representantforslaget om en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet.

For det første: det er betimelig med en egen handlingsplan mot muslimfiendtlighet. I sommer fikk særlig Al-Noor-moskeen kjenne på konsekvensene av fiendtligheten.

Selve navnet handlingsplan mot islamofobi og muslimfientlighet er omdiskutert. Enkelte har sagt at islamofobi høres ut som en diagnose, mens andre mener at dette er det anvendte uttrykket internasjonalt. Vi er opptatt av at de muslimske miljøene selv må være med å definere navn på fenomenet. Samtidig er det selvsagt viktigst å diskutere innholdet i handlingsplanen. Våre lover skal beskytte mennesker. Fiendtlighet mot muslimer og diskriminering av muslimer skal bekjempes. Det er viktig at en handlingsplan mot muslimfiendtlighet, muslimhets og diskriminering ikke er et lokk på en sunn diskusjon om religion. Religionskritikk er både tillat og i mange tilfeller positivt. Muslimsk Dialognettverk – som er medlem i STL – er tydelig på det.

Noen ganger handler muslimfiendtlighet om rasisme, og har slett ingenting med personens religion å gjøre. Likevel ser vi at både i vårt samfunn og andre samfunn gjør en økende identitetspolitikk seg gjeldende. Den gir mennesker og grupper av mennesker en merkelapp basert på religion eller etnisitet, og overskygger de andre identitetene. Vi er opptatt av at folk skal kunne vurderes utfra hva de gjør/ikke gjør, og ikke utfra hvem de er eller det man antar at de er.

Diskriminering basert på religion er en trend vi ser globalt. Tros- og livssynsfriheten er under press over hele kloden, og stadig flere land holder seg med en foretrukket religion og diskriminerer minoritetene. Vi har valgt en annen vei i Norge og inkluderer majoritet og minoritet i å bygge storsamfunnet. Samtidig ser vi altså at grupper og individer utsettes for diskriminering. I arbeidsmarkedet er dette særlig tydelig. For å kunne møte dette, trenger vi forskning som sier noe om hva dette er og hvorfor det skjer.

Å jobbe mot diskriminering handler om kunnskap og holdninger. Og det handler om å se at diskrimineringen og hetsen kan gå på kryss og tvers, også mellom minoriteter. Kurset på Teologisk Fakultet for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn og som har pågått i mer enn 10 år er et godt tiltak som både øker kunnskapen og bygger gode holdninger. Den nyopprettete interreligiøse masteren på Teologisk Fakultet om «ledelse, etikk og samtalepraksis» er også et godt redskap for å utruste religiøse ledere fra ulike religioner til kompetent deltakelse i samfunnet og til å være brobyggere fra eget trossamfunn til storsamfunnet.

Kunnskap om islam og andre religioner – slik de opptrer historisk, i politikken og i praksis i dag – må styrkes.

For mange er trossamfunnet en landingsplass når de kommer som ny til Norge. Mange er frivillige i sine trossamfunn og forskning viser at frivillighet i trossamfunn ikke følger de sosio-økonomiske skillene som annen frivillighet gjør. Det er positivt. Å kunne bruke denne frivilligheten mer systematisk slik at det kan gi studiepoeng til yrkesfagutdanning bør vurderes. Dette kan for eksempel gjøre inngangen til arbeidslivet enklere.

Økt muslimhets handler om et samfunn som blir dårligere. Det er ikke slik at vi skal bekjempe muslimhets utelukkende basert på at det er synd på muslimene. Vi skal rett og slett bekjempe denne hetsen og diskrimineringen fordi vårt samfunn svekkes av det. Det er flere minoriteter som opplever hets, og dette må adresseres i tur og orden.

Myndighetenes handlingsplan mot antisemittisme kan brukes som inspirasjon og for konkret lærdom. Samtidig er det viktig å være klar over at muslimfiendtlighet og antisemittisme er to ulike fenomener. For eksempel finnes det få jøder i Norge og de færreste har personlig kjennskap til en med jødisk bakgrunn. Muslimene på sin side er den største gruppen av ikke-kristne, og mange vil kjenne til muslimer i Norge og internasjonalt. Selvsagt er det også likheter i dette arbeidet. Like lite som det er jødenes ansvar å få på plass en handlingsplan mot antisemittisme er det muslimenes ansvar å få på plass en handlingsplan mot muslimfiendtlighet. At planen må utarbeides på bakgrunn av erfaringene muslimske miljø har gjort seg, er en selvfølge.

Til slutt: Det er kanskje ikke så overraskende at en dialogorganisasjon sier at dialogen må styrkes. Vi sier det likevel. Dialogen mellom tros- og livssynsamfunn og mellom minoritetene og storsamfunnet må styrkes, og det må avsettes ressurser slik at muslimske samfunn kan delta på adekvat nivå.  Dette minsker graden av utenforskap, og det er samfunnsøkonomisk klokt. Mye står på spill hvis vi ikke får til denne dialogen.

Takk for oppmerksomheten.

Gå til innlegget

Det er likebehandling som er fremtidsrettet

Publisert 7 måneder siden

Vårt Land tar på lederplass til orde for at vi i Norge skal rangere våre trossamfunn i en A- og en B-kategori.

Lederskribenten (VL 26.4)  advarer oss alle – og i særdeleshet frikirkene – om at likebehandling vil «utarme den norske kirkes arbeid (…)». Og videre at uten Den norske kirkes påvirkning vil det oppstå et vakuum i det norske samfunnet som «vil kunne endre vår kultur og vårt menneskesyn på en måte ingen kristne med gangsynet i behold vil være glad for».

Reisverket

Dette er sterke ord. Noen land tar til orde for at bare én religion, eller én variant av en religion, er akseptert. Begrunnelsen går gjerne på at dette er nødvendig for å bevare samfunnet og hindre ytre påvirkning, ikke ulikt argumentasjonen i Vårt Lands leder. Vanligvis vil vi ikke sammenlikne oss med disse landene. Det finnes mange land som fungerer greit uten Den norske kirke (Dnk) som bærebjelke. Det norske samfunnet har hatt Dnk som deler av reisverket i 500 år. Det er likevel ikke slik at det er Dnk alene som er reisverket, eller som er enegarantist for den norske kulturarv. Kulturarven eies og påvirkes av blant annet kulturlivet og kunsten, av fagforeninger og frivilligheten – ikke minst kvinnebevegelsen – og av idretten og naturen. Like­verd og små forskjeller mellom høy og lav er et resultat av et samspill disse kreftene imellom.

Kulturarv for alle

Trond Bakkevig, som leder Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg sier det slik: «Staten er for alle, mens kirken er for dem som ønsker å høre til». Det samme kan vi si om kulturarven. Vår kulturarv er for alle, og er skapt av alle. Ofte har det vært med en pris for minoritetene. Kulturen skal fortsatt skapes, nå i et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Vårt Land knytter kristne verdier tett opp til Dnk. Med tanke på framskrivningene av medlemstall i Dnk lover det i så fall dårlig for norske verdier her til lands. Heldigvis kan gode verdier finne sin begrunnelse og forankring i kristendommen mer generelt, så vel som i andre religioner eller livssyn. Statsminister Erna Solberg la i sin nylige samtale i Trefoldighetskirken med preses i Dnk, Helga Haugland Byfuglien, vekt på nettopp det. De verdiene som mange kristne vil betegne som «kristne», vil muslimer betegne som «muslimske», jøder som «jødiske» og endog ikke-troende som «humanistiske». Mange av dem vil man også finne i Menneskerettighetserklæringen og vil således bli betegnet som «universelle». Det framstår som underlig at Vårt Land knytter verdiene så tett opp til finansieringen av tros- og livssynssamfunn, og at en diskriminering av halvparten av befolkningen er noe man rett og slett må tåle for at en folkekirke med manglende oppslutning skal kunne holde stand.

Splittende verdier 

Det går heldigvis bra i Norge. Mens religionsfriheten innskrenkes over hele kloden, har minoritetene gode kår i landet vårt. Dette er også takket være Dnks insistering på likebehandling sammen med resten av STL. Dette er ikke minst vesentlig når enkelte tar til orde for «oss» og «dem»-tenkning, når identitetspolitikken tar overhånd og ett konkret trossamfunn blir trukket frem som mørtelen som holder samfunnsstrukturen sammen, som i VLs lederartikkel. Deri ligger det også en trussel om at det kan få alvorlige konsekvenser for landet vårt dersom Dnk skulle bli behandlet som et hvilket som helst annet trossamfunn.

Mennesker har mange identiteter og skal ikke bli redusert til den ene. Når deres identitet, religion eller livssyn blir satt opp mot «våre kristne verdier» eller «vår kristne kulturarv», er det grunn til å være på vakt – det bygger ikke pluralistiske samfunn, det splitter. Vi har for øvrig alle et ansvar for å imøtegå destruktive trekk i egen religion og tilhørende kultur.

Viktige samfunnsinstitusjoner

Støtten til trossamfunn handler først og fremst om støtte til religiøse aktiviteter. Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identitet og er en arena for utvikling av empati og solidaritet. Samfunnsoppgavene de løser, kommer ofte i tillegg til gudstjenester og undervisning, og kommer hele lokalsamfunn til gode (barnekor, eldretreff, norskundervisning, ungdomsklubber og kvinnelag), og er ikke forbeholdt medlemmene. Dette gjelder mange tros- og livssynssamfunn og inngår i vår felles kultur. At Vårt Land mener at minoritetene må finansiere majoriteten, er et feilskjær. Det kan selvsagt ikke være slik at noen er likere enn andre – det vil i så fall være en endring i menneskesyn i landet vårt.

Ny finansiering må bygge på en anerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. Vi vil bli mer, ikke mindre, mangfoldige i tiårene som følger.

Gå til innlegget

11. mars markerer Universitetet i Oslo og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) etableringen av en ny mastergrad for ledere i tros- og livssynssamfunn. Kronprins Haakon og forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø vil delta ved markeringen. Masterprogrammet skal gi utdanning i tros- og livssynsbetjening innen helsesektoren, forsvaret og kriminalomsorgen, og gi tros- og livssynsledere økt kompetanse som ledere og aktører i det norske samfunnet.

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL og Anne Sender, spesialrådgiver i STL)

Menneskene har trodd på noe, eller noen, siden tidenes morgen. Åndelige refleksjoner, ritualer og institusjonaliserte religioner har vært med oss gjennom hele vår historie. Det er heller ingen mangel på historiske forsøk på å enten ensrette eller utrydde tro, fra både antireligiøse despoter og religiøse ekstremister. Det forrige århundrets ulike ideologier er eksempler på det – uten at disse målene ble nådd.

I følge Pew Research Institutes globale kartlegging fra 2015 tror 86 prosent av oss på noe. I Vesten vokser én av fem barn opp i interreligiøse familier – og andelen i vestlige land som ikke har tilhørighet til noen konkret trosretning vokser. I Norge utgjør den nå 15 prosent av befolkningen.

Uansett, å tro på noe er fremdeles det vanligste. Tros- og livssynsmangfoldet er kommet for å bli, og det må vi forholde oss til.

Norge har sin egen ensrettingshistorie, hvilket både frikirkene, jøder og katolikker kan bevitne, men mye har skjedd de siste 25 år. Både kirke og stat har valgt en skrittvis åpning for likebehandling, og nå er vi kommet til et punkt hvor det tilbys en master for religiøse ledere av alle valører og på helt ordinære vilkår.

STL er naturligvis klar over at for deler av det politiske landskapet er behovet for en slik utdanning basert på mistro, spesielt mot konservativ islam. Vi vet selvsagt også at trossamfunn av alle valører trenger både innsyn, utsyn og relevant kompetanse om lederskap og deltakelse i det norske samfunnet. Lederne må kunne norske lover, de formelle og uformelle spillereglene i samfunnet, lære om «de andre» og kunne bidra til å bygge det tros- og livssynsmangfoldige samfunnet.

STL har i interne kurs og åpne møter bl.a. satt kvinnesyn, radikalisering og negativ sosial kontroll på agendaen. Vi har også hentet etiske og moralske perspektiver fra egne troskilder på hvordan vi kan leve sammen i en komplisert verden, så ulike som vi er. Globalt går det feil vei. Tros- og livssynsfriheten er under press mange steder, og det er minoritetene og sårbare grupper som lider når handlingsrommet blir mindre. Konservative religiøse krefter allierer seg og hindrer spesielt kvinners tilgang til familieplanlegging, utdanning og deltakelse. Stater velger seg ut én religion og presser de andre ut, mens religionsfrihet og ytringsfrihet velges bort til fordel for lokale undertrykkende tradisjoner. Religionen blir politisert og politikken blir religionifisert, med utenforskap som konsekvens. I Norge har vi valgt en annen vei, og denne utdannelsen er et nytt skritt på veien til å få kompetanse og ansvar inn i både tros- og livssynssamfunn, offentlige tjenester og den offentlige debatten. Tros- og livssynsperspektiver har en plass i samfunnsveven. Det bygger tillit og bidrar til et trygt, godt og velfungerende samfunn.

Tusen takk til Teologisk fakultets (TF) arbeid over flere tiår med dette. Dette er ikke begynnelsen, og det er heller ikke slutten på dette arbeidet. Det er mange som har jobbet for å utvide tilbudet og tjenestene i institusjonene. Human-Etisk Forbund har vært en viktig pådriver, og ikke minst har sykehusprestene med over 100 års historie anerkjent de åndelige og eksistensielle perspektivenes betydning for mennesker i sårbare sitasjoner. Utdanningen som etableres i dag legger vekt på nettopp kompetansen i dette.

Og vi har lovverket på vår side. Å legge til rette for at tjenestemottakeren får mulighet til å praktisere, eller utøve, sin tro eller sitt livssyn, er en del av omsorgsbegrepet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven sikrer likestilling med utgangspunkt i alder, etnisitet, religion og livssyn og har forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det helhetlige menneskesynet er blitt en naturlig og integrert del av verdi- og strategidokumentene som styrer helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helseforetakene: «Et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Den enkelte forholder seg til hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige sider».

Denne utdanningen av religiøse ledere som TF nå har etablert er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å komme dette viktige skrittet nærmere likebehandling av mennesker med ulik tro eller livssyn. Når universitetet leverer på sitt samfunnsansvar, er det nå opp til institusjonene å ta sitt ansvar. De må sørge for mangfoldskompetanse og mangfoldig tilfang av menneskelige ressurser.

Tros- og livssynssamfunnene på sin side må ta sitt samfunnsansvar. De må bruke denne muligheten til å skolere sine ledere. Det holder ikke lenger å si at vi ordner det selv, nettopp fordi også mitt tros- eller livssynssamfunn inngår i et mangfoldig samfunn. Det er opp til oss alle sammen, som mennesker med ulik tro eller livssyn, å ta del i denne utdanningen.

Gå til innlegget

Gunnar C. Aakvaag tar i Vårt Land til orde for at man skal legge ned religionsfaget i skolen. Hans premiss er at Norge er et sekulært samfunn. Konklusjonen er uheldig og premisset bør i det minste nyanseres.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) ønsker å peke på at samfunnet vårt er livssynsåpent. Det betyr at det er plass til religion og religiøse uttrykk.

Norge er blitt et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. I dag er om lag 70 prosent av befolkningen medlem av Den norske kirke, mens 15 prosent tilhører et minoritetstrossamfunn. Religion er blitt mer tydelig tilstede i vårt samfunn, blant annet som følge av innvandring.

At elevene i skolen lærer om religion og livssyn i andre fag enn det tradisjonelle religionsfaget, slik Aakvaag foreslår, er viktig og riktig, men det utfordrer ikke selve religionsfagets berettigelse. STL mener religionsfaget bør vurderes kritisk, og man kan godt diskutere hvorvidt eksempelvis kompetansemålene er for mange og for ambisiøse. Det endrer imidlertid ikke det faktum at religionsfaget utruster elevene med kunnskap og ferdigheter som de har stor nytte av i et samfunn som blir stadig mer pluralistisk og komplekst.

Tro og livssyn er daglig tilstede i media, ofte med et negativt fortegn. Kunnskap om og evne til å skille religion og kultur, lov og moral, tradisjon og tolkning vil være viktig når vi framover skal bygge vårt tros- og livssynsmangfoldige samfunn. Økt kompetanse om religion kan bidra til forsterket tillit i samfunnet vårt. Dette styrker samfunnssikkerheten og er samfunnsøkonomisk klokt.

Da trengs det mer kunnskap om religion, ikke mindre.  

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere