Ingrid Rosendorf Joys

Alder: 47
  RSS

Om Ingrid Rosendorf

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Er opptatt av tro og livssyn, politikk og de sosialetiske utfordringene i vår tid, inkludert fordeling, klima, fattigdom, krig og fred. Er katolikk og synes pave Frans er en bra fyr.

Følgere

Du skal ikke blåse i menneskerettsbestemmelsene

Publisert 25 dager siden - 1309 visninger

Om «likhet for loven» skal gjelde, blir det neste at vi skal forby kirkeklokkene søndag formiddag. Og det ligger vel ikke i forslaget, Helgheim?


I Vårt Land 25. april kan vi lese om storingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet, Jon Helgheim som vil forby bønnerop fra moskeer i Norge. Saken skal opp på Frps landsmøte i helgen. Justisdepartementet har tidligere kommet fram til at et slikt forbud vil være i strid med menneskerettighetene.

Det er oppsiktsvekkende at en av våre folkevalgte har så lite respekt og forståelse for en tenkning som bygger på grunnverdien om at menneskene har en iboende verdi i kraft av å være menneske, og med det et sett av rettigheter og friheter som man ikke kan velge bort. Tenkningen om menneskerettigheter går flere tusen år tilbake i tid, men ble konkretisert av FN i 1948, som et resultat av sivilisasjonskollapsen under andre verdenskrig.

Å «blåse i» menneskerettighetene er å rokke ved denne retten og friheten. Det er det verken opp til Helgheim eller Frp å gjøre, og det er nettopp det som er poenget med at menneskerettighetene er universelle. At Norge ved Stortinget har ratifisert de ulike konvensjonene og de siste tiårene stadig gitt styrke til nettopp menneskerettighetene, blant annet gjennom en ny del – «E» – i Grunnloven som tydelig gir menneskerettighetene forrang, burde være en varsellampe for stortingsrepresentanten.

I tillegg er religionsfriheten referert til direkte i Grunnlovens paragrafer 2 og 16, og menneskerettighetene mer generelt i Grunnlovens paragraf 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

Like oppsiktsvekkende som at en stortingsrepresentant «blåser i» menneskerettighetene, er det at et såkalt liberalt parti som Fremskrittspartiet ønsker å forby noe som ikke finnes. Det er faktisk ikke slik at vi til stadighet forstyrres av bønnerop fra minareter rundt hvert et hushjørne. Faktisk er det slik at de to menighetene som har fått tillatelse til å kalle til bønn, ikke benytter seg av det. Dette får en til å tenke tilbake på da grunnlovsfedrene i 1814 forbød jesuitter å komme inn i kongeriket (paragraf 2, eller skammens paragraf som den har blitt referert til som), i en tid da jesuitt-ordenen ikke fantes.

Et fritt – liberalt? – demokrati kan vurderes på hvordan vi behandler våre minoriteter. Praksiser kan virke fremmede, men vi kan ikke forby ting bare fordi vi ikke liker det. Det er illiberalt og tilhører politikken til land vi ikke vil sammenlikne oss med. For dette er politikk rettet mot én gruppe. For hvis «likhet for loven» skal gjelde, blir det neste at vi skal forby kirkeklokkene søndag formiddag. Og det ligger vel ikke i forslaget, Helgheim?

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge, STL

Gå til innlegget

Likebehandling må til

Publisert 5 måneder siden - 213 visninger

Ingvill Thorson Plesner, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, peker i mandagens Aftenposten på at ny trossamfunnslov gir økt forskjellsbehandling. I 2012 ble likebehandlingsprinsippet mellom tros- og livssynssamfunn skrevet inn i Grunnloven: Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. … Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn samler bredden av tros- og livssyn i Norge. Blant våre medlemmer er Den norske kirke, andre kristne kirker, Human-Etisk Forbund, jøder, muslimer, buddhister, hinduer, bahaier, holister og sikher. Samarbeidsrådet har i sine tjue års eksistens insistert på likebehandling, med støtte i FNs konvensjon om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. At prinsippet fra 2012 er nedskrevet i Grunnloven og reflekteres i regjeringsplattformen og de fleste politiske partiers program og uttalelser, understreker at likebehandling er delt tankegods i Norge.

Samarbeidsrådet har i flere år etterspurt en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. En slik melding bør ta opp tros- og livssynssamfunnenes roller og perspektiver i samfunnsveven, gjennom plass i helse, utdanning, forskning og kultur. Både lov og melding har vært ventet. Lovforslaget kom nå i høst, mens meldingen er ventet i 2018. At loven kommer før stortingsmeldingen er like uheldig som det er uvanlig. I stedet for å diskutere hvilket samfunn vi vil ha, og hvordan vi kan sikre det livssynsåpne samfunnet med plass til mangfoldet, fokuserer den nye loven på kroner og øre uten den innholdsmessige forankringen, og vi befinner oss i en situasjon der fellesskapets utgifter er i fokus uten at gevinsten er medregnet.

Den norske kirke er i en særstilling i landet, både historisk, kulturelt og størrelsesmessig. Den er for eksempel tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet – Det katolske kirke – og fem tusen ganger større enn det jødiske samfunnet. Ingen av STLs medlemssamfunn bestrider denne særstillingen. Dette poenget utfordrer ikke prinsippet om likebehandling; en muslim, en sikh og en lutheraner er like mye verdt.

En ny lov om tros- og livssynssamfunn må være både økonomisk og politisk bærekraftig. Det er prinsippet om likebehandling som sikrer den politiske bærekraften.

Gå til innlegget

Bærer ikke seg selv

Publisert 8 måneder siden - 589 visninger

Fremskrittspartiets forslag om å kutte støtten til tros- og livssynssektoren strider mot Grunnloven.

Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbehold medlemmene.

I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

I debatten om finansiering er det gjerne to poeng som går igjen. Det ene er at «de rause ordningene» må opphøre, og det andre er at medlemmene selv må betale for troen sin. Fire-fem milliarder kroner er selvsagt mye penger. Det tilsvarer cirka halvparten av pressestøtten og en brøkdel av det som overføres til idrett og kultur. Det er langt flere som oppsøker sitt gudshus i løpet av helgen enn som går på en eliteseriekamp, og det er langt flere som går i kirken enn i operaen.


Egne skattepenger

I dag regnes støtten ut per hode. Cirka sju av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få».

Manglende demokratisk oppbygging, manglende likestilling og utøvelse av sosial kontroll er noen av kriteriene som kan føre til at støtten holdes tilbake. STL vil advare mot for mange og for snevre kriterier.

Vi må som samfunn passe på at vi ikke blir autoritære i vårt ønske om å være liberale. Vi må tåle forskjeller og ikke forby ting vi ikke liker, bare fordi vi ikke liker det. Norsk lov gjelder, men det er mulig med et mangfold av meninger og praksis innenfor den.


Aktiv og understøttende

STL vektlegger at prinsippet om en aktiv og understøttende politikk basert på likebehandling må ligge til grunn for politikken på tros- og livssynsfeltet. Dette må også gjelde finansiering.

I 2012 ble «Likebehandlingsprinsippet» skrevet inn i Grunnloven. Det har gått fra å være et krav til å bli et prinsipp og en god indikator på om vi følger menneskerettighetene, og om vi bygger på den norske modellen der finansiering skjer uten «likes» og «dislikes».

Grunnlovens § 16 lyder: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Fremskrittspartiets forlag bryter grunnloven når den ikke lenger «understøtter» Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. Alternativt bryter det likebehandlingsprinsippet om de indirekte støtter Den norske kirke gjennom finansiering av kirkene.


Ymist anna

Den nye loven vil antakelig ikke videreføre finansieringsordningen som gjelder i dag. Loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) ble etablert i en tid da knappe 4 prosent stod utenfor Den norske kirke. Det bildet har nå endret seg. I dag er det nesten 30 prosent av befolkningen som ikke er medlem av Dnk, og andelen er økende. Den gamle ordningen bygget på at Dnk fikk en sum penger som så ble delt på antall medlemmer i kirken.

Denne stykk-prisen ble så lagt til grunn for de andre tros- og livssynssamfunnene. Man har de siste årene sett absurde utslag av dette prinsippet ved at når medlemstallet i statskirken synker, så får de andre tros- og livssynssamfunnene mer penger per hode, nettopp fordi stykkprisen på kirkens medlemmer øker. Mange vil nok mene at en slik ordning verken er økonomisk eller politisk bærekraftig, spesielt i en tid der mangfoldet øker og andelen nordmenn som er medlem i Dnk synker.


Ny ordning

For å svare på Stortingets ønske om en ny finansieringslov på tros- og livssynsfeltet, har Kulturdepartementet utarbeidet fem modeller. Disse strekker seg fra tilnærmet lik ordningen vi har i dag til en ordning der tros- og livssynssamfunn finansieres med medlemsavgift. Kulturdepartementet skal ha ros for å ha en svært åpen prosess rundt dette arbeidet: Aktørene på feltet har blitt informert og har kunnet komme med innspill underveis.

Noen avklaringer i arbeidet med ny lov knytter seg til Dnks særstilling som «Norges folkekirke». Dnk er historisk og størrelsesmessig i en særstilling. Den er tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet og fem tusen ganger større enn de minste. De har pålagte oppgaver på vegne av fellesskapet, og de skal være landsdekkende.

Det er fornuftig at fellesoppgaver holdes utenfor beregningsgrunnlaget – som det har vært gjort til nå – men poenget med å være landsdekkende treffer ikke helt. De andre tros- og livssynssamfunnene er også landsdekkende i det at medlemmer som trenger betjening, bor over hele landet. Disse har heller ikke stordriftsfordelene som Dnk har.


Framtiden som horisont

Ny finansiering må bygge på en anerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Hvis nåløyet for finansiell støtte blir for lite for de ulike trossamfunnene, ender vi opp med en situasjon der minoritetene finansierer majoritetens trosutøvelse, og må hente finanser fra utlandet. Det er verken klokt, liberalt eller inkluderende.

Gå til innlegget

Vår neste regjering avgjør Norges bidrag til Parisavtalen

Publisert 9 måneder siden - 1153 visninger

Regjeringen vi får etter valget, avgjør hvordan Norge skal bidra i kampen for å holde temperaturøkningen ned mot 1,5 grader. Verden har bare fire år på seg. Det bør oppta både politikere og velgere.

Mennesker, dyr, ja, hele skaperverket er uløselig knyttet sammen. Uten helheten, blir vi alle stående alene. Naturen må være i balanse. Menneskeskapte klimaendringer er allerede i gang med å forrykke denne balansen, og det truer vår sikkerhet og livsgrunnlag. Klimaendringene forverrer noen av våre største globale problemer: Fattigdom, sult, ufrivillig migrasjon, krig og konflikter blir alle forsterket. I ulike deler av verden øker stadig omfanget av tørke, flom og naturkatastrofer. Og en ting går igjen: Det er nesten alltid de fattige og mest marginaliserte i verden som blir hardest rammet. De som har gjort absolutt minst for å skape problemet. Den urettferdigheten er ikke til å leve med.

I dag går vi, ledere og representanter for ulike religioner og livssyn i Norge, i klimamarsj i Oslos gater. Det gjør vi fordi vi er opptatt av den store etiske utfordringen klimaendringene utgjør. Vi begrunner vårt engasjement for naturen og miljøet på ulikt vis, men forenes i et felles etisk ansvar, og i et tydelig rop til våre politikere om å ta modige og nødvendige avgjørelser.

Vi har alle et ansvar for å forvalte jordens ressurser på vegne av generasjonene som kommer og vår felles framtid. Valgene vi nå tar blir avgjørende. Vi har ikke råd til avventende politikk. Vi trenger desperat politisk mot og langsiktig tenking. Vi trenger et vendepunkt.

Håp

Donald Trump sin beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen var svært skuffende. Det som derimot gir håp er den massive internasjonale støtten som i etterkant er gitt til avtalen, der verdens nasjoner har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader.

Vissheten om at det fortsatt ikke er for sent å nå målet om 1,5 grader, gir også håp. Men ser vi på det resterende karbonbudsjettet verden har for å nå dette målet, har vi skremmende dårlig tid på oss – kun fire år. Om verden fortsetter som nå, vil det være for sent allerede i 2021. Dette er nøyaktig det samme tidsrommet som Norges neste regjering skal sitte. De valgene som den regjeringen kommer til å ta, vil derfor definere Norges bidrag i kampen mot global oppvarming.

Moralsk ansvar

Norges ansvar er stort. Vi har sluppet ut klimagasser som tilsvarer mange ganger det folketallet vårt skulle tilsi. I tillegg er vi et av landene i verden med størst økonomisk kapasitet til å bidra – en rikdom som i stor grad baserer seg på oljeinntekter. Vår moralske plikt er ufravikelig. Det må Norges neste regjering ta innover seg med et langt større alvor enn noen regjering har gjort til nå. Da kreves det politisk vilje til å løsrive samfunnet vårt fra de fossile energikildene. I tillegg må Norge ta sin rettmessige del av den globale innsatsen som trengs, ved å bevilge mer penger til klimatiltak i fattige land.

Norges neste regjering må ta situasjonen på alvor. Vi er alle avhengig av en natur i balanse. Vi trenger ansvarlige politikere som kan tenke langsiktig og ta kloke valg for vår felles framtid. Det er en del av politikkens rolle. Dette burde derfor oppta alle politikere. Vi håper det også opptar alle velgere. Det er nå det gjelder.

Bernt Eidsvig, biskop, Den katolske kirke

Ibrahim Saidy, imam, Daru Salaam Islamic Centre og Islamsk Råd Norge

Joav Melchior, rabbiner, Det mosaiske trossamfund

Egil Lothe, leder, Buddhistforbundet

Gurkaran Singh, styremedlem, Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji

Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet, Den norske kirke

Gunnar Stålsett, biskop em. og ærespresident Religioner for Fred

Knut Refsdal, generalsekretær, Norges kristne råd

Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Kristin Mile, generalsekretær, Human-Etisk Forbund

Anne-Marie Helland, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Gå til innlegget

Lovsang til skaperverket

Publisert 11 måneder siden - 516 visninger

Pavens klimabrev er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Denne kombinasjonen er også brevets styrke.

Søndag fylte Pavens klimabrev – Laudato Si’ – to år. Samtidig samler norske myndigheter religiøse ledere fra hele verden til etableringen av et internasjonalt regnskogsinitiativ. Det er betimelig at alle gode krefter samler seg om vår felles klimautfordring mens president Trump har trukket USA fra Paris-avtalen.

Pavens klimabrev ble lansert i god tid før det store klimatoppmøtet i Paris i 2015, og med dette greide han det ingen andre aktører har fått til: Å løfte klimakampen opp som et universelt tema og et moralsk anliggende. Han kobler klimakampen med den sosioøkonomiske utviklingen i verden, og setter den inn i et rettighetsperspektiv.


Lovsang til skaperen. Dette er første gang et brev av denne typen – en encyklika, et høytidelig uttrykk for pavens universelle læreembede – i sin helhet dedikeres til klimaspørsmål. Navnet Laudato Si’ er hentet fra den kjente Solsangen skrevet av Frans av Assisi i 1224, en lovsang til skaperen, skapningene, naturen og universet. Laudato Si betyr priset være eller lovet være, og undertittelen på pavens brev er nettopp: omsorgen for vårt felles hjem.

Encyklikaen Laudato Si’ har både bibelsk og moderne vitenskapelig begrunnelse, og lager derved en bro mellom det religiøse og den moderne verden. Frans er selv kjemiker, og har brukt mange vitenskapsmenn og -kvinner i arbeidet med å skrive encyklikaen. Paven støtter forskernes rolle, men det er pavens dokument. Mange bidrag er anerkjent i fotnoter, men den større visjonen i dokumentet ble formulert av paven selv.


Syntese. Da encyklikaen ble presentert for FN i 2015, responderte Christiana Figueres, som da ledet FNs arbeid med konvensjonen om klimaendringer, med å si at encyklikaen var en sterk kombinasjon av moral, vitenskap og politikk, og la til: «Denne kombinasjonen er like kraftfull som den er sjelden». Og det er her styrken til klimabevet ligger: Det er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Den krisen paven så tydelig ser har både teologiske, sosiale, politiske og vitenskapelige elementer. Paven bekrefter forståelsen av syntesen mellom vitenskapen og troen, og han inviterer alle mennesker – troende som ikke-troende – med i den felles dugnaden han mener må til.

Det er de fattige som i størst grad lider under klimaendringene: tørke, flom og orkan. Alle mennesker blir berørt, men det rammer de fattige først og hardest. Tatt i betraktning at de rike landene har blitt rike med en ødelagt klode som resultat, er dette urettferdig.


Sosialt perspektiv. Likeledes må fellesskapet strekke seg også til kommende generasjoner. De internasjonale økonomiske krisene har på brutalt vis vist oss de skadelige virkningene ved ikke å ha et felles mål med dem som lever i dag og dem som kommer etter oss. Vi kan ikke snakke om en bærekraftig utvikling uten en praktisk politikk som tar hensyn til de neste generasjonene.

Paven sier: «Enten vi er troende eller ikke-troende er vi enige om at jorden i sin essens er en felles arv, hvis frukter er ment for alle. For troende blir det et spørsmål om trofasthet mot Skaperen siden Gud skapte verden for alle. Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket.»


Fundamentale relasjoner. Paven refererer til det bredere sosioøkonomiske og sosialetiske feltet. Med utgangspunkt i skapelsesberetningen i Genesis, peker han på relasjonen mellom gud, skaperen og skaperverket, og understreker forståelsen av at all tings væren knytter seg til disse tre fundamentale relasjonene, som igjen er knyttet til hverandre; relasjonen til Gud, relasjonen til ens neste og relasjonen til jorden.

Paven understreker at det økologiske forfallet henger sammen med det etiske og kulturelle forfallet. Det postmoderne mennesket blir stadig mer individualistisk, og består av en økende selvsentrert kultur med kravet/behovet for en umiddelbar behovstilfredsstillelse.

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket, er tre tema som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.


Den økologiske balansen. Mens han trekker fram det positive i at økonomisk og teknologisk framgang reduserer fattigdommen, og forlenger levealderen, peker han på at denne utviklingen ikke kan gå på bekostning av den økologiske balansen vi alle er prisgitt. Overforbruk av fossile ressurser, fører til økt tørke, flom og ekstremvær og truer blant annet matvaresikkerheten til mange mennesker, Hvis ikke mennesket slutter å ødelegge naturen, vil naturen ødelegge mennesket.

Han sier klima kaller oss, jorden kaller oss, og han kaller oss til å endre livsstil, produksjon og forbruk. Vi står ikke foran én økologisk krise og én sosial, vi står overfor en sosio-økologisk krise. Løsningen krever en helhetlig tilnærming.

Paven henvender seg til alle mennesker i klimabrevet. Han ønsker dialog med alle mennesker om vårt felles hjem, uavhengig av nasjon og religion. Alle religioner og livssyn må samarbeide, sammen med det bredere sivile samfunn, politikere og næringsliv. Alle har et ansvar, men presiserer han, det er myndighetene som bærer det største ansvaret:

«Hva skal de med makt, hvis det eneste de blir husket for er at de ikke brukte den da det var som mest avgjørende, uttalte han i forbindelse med utgivelsen. Dette er sterke ord, og det bør utfordre oss. Det er derfor gledelig at Norge tar ansvar og samler religiøse aktører til felles klimainnsats.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
2 minutter siden / 2112 visninger
Roald Øye kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
30 minutter siden / 2258 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2112 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
rundt 1 time siden / 335 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
Rune Holt kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 472 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 472 visninger
Rune Holt kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
KarI Erik BirkeIand kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 472 visninger
Les flere