Ingrid Rosendorf Joys

Alder: 46
  RSS

Om Ingrid Rosendorf

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Er opptatt av tro og livssyn, politikk og de sosialetiske utfordringene i vår tid, inkludert fordeling, klima, fattigdom, krig og fred. Er katolikk og synes pave Fans er en bra fyr.

Følgere

Bærer ikke seg selv

Publisert 2 måneder siden - 581 visninger

Fremskrittspartiets forslag om å kutte støtten til tros- og livssynssektoren strider mot Grunnloven.

Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbehold medlemmene.

I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

I debatten om finansiering er det gjerne to poeng som går igjen. Det ene er at «de rause ordningene» må opphøre, og det andre er at medlemmene selv må betale for troen sin. Fire-fem milliarder kroner er selvsagt mye penger. Det tilsvarer cirka halvparten av pressestøtten og en brøkdel av det som overføres til idrett og kultur. Det er langt flere som oppsøker sitt gudshus i løpet av helgen enn som går på en eliteseriekamp, og det er langt flere som går i kirken enn i operaen.


Egne skattepenger

I dag regnes støtten ut per hode. Cirka sju av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få».

Manglende demokratisk oppbygging, manglende likestilling og utøvelse av sosial kontroll er noen av kriteriene som kan føre til at støtten holdes tilbake. STL vil advare mot for mange og for snevre kriterier.

Vi må som samfunn passe på at vi ikke blir autoritære i vårt ønske om å være liberale. Vi må tåle forskjeller og ikke forby ting vi ikke liker, bare fordi vi ikke liker det. Norsk lov gjelder, men det er mulig med et mangfold av meninger og praksis innenfor den.


Aktiv og understøttende

STL vektlegger at prinsippet om en aktiv og understøttende politikk basert på likebehandling må ligge til grunn for politikken på tros- og livssynsfeltet. Dette må også gjelde finansiering.

I 2012 ble «Likebehandlingsprinsippet» skrevet inn i Grunnloven. Det har gått fra å være et krav til å bli et prinsipp og en god indikator på om vi følger menneskerettighetene, og om vi bygger på den norske modellen der finansiering skjer uten «likes» og «dislikes».

Grunnlovens § 16 lyder: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Fremskrittspartiets forlag bryter grunnloven når den ikke lenger «understøtter» Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. Alternativt bryter det likebehandlingsprinsippet om de indirekte støtter Den norske kirke gjennom finansiering av kirkene.


Ymist anna

Den nye loven vil antakelig ikke videreføre finansieringsordningen som gjelder i dag. Loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) ble etablert i en tid da knappe 4 prosent stod utenfor Den norske kirke. Det bildet har nå endret seg. I dag er det nesten 30 prosent av befolkningen som ikke er medlem av Dnk, og andelen er økende. Den gamle ordningen bygget på at Dnk fikk en sum penger som så ble delt på antall medlemmer i kirken.

Denne stykk-prisen ble så lagt til grunn for de andre tros- og livssynssamfunnene. Man har de siste årene sett absurde utslag av dette prinsippet ved at når medlemstallet i statskirken synker, så får de andre tros- og livssynssamfunnene mer penger per hode, nettopp fordi stykkprisen på kirkens medlemmer øker. Mange vil nok mene at en slik ordning verken er økonomisk eller politisk bærekraftig, spesielt i en tid der mangfoldet øker og andelen nordmenn som er medlem i Dnk synker.


Ny ordning

For å svare på Stortingets ønske om en ny finansieringslov på tros- og livssynsfeltet, har Kulturdepartementet utarbeidet fem modeller. Disse strekker seg fra tilnærmet lik ordningen vi har i dag til en ordning der tros- og livssynssamfunn finansieres med medlemsavgift. Kulturdepartementet skal ha ros for å ha en svært åpen prosess rundt dette arbeidet: Aktørene på feltet har blitt informert og har kunnet komme med innspill underveis.

Noen avklaringer i arbeidet med ny lov knytter seg til Dnks særstilling som «Norges folkekirke». Dnk er historisk og størrelsesmessig i en særstilling. Den er tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet og fem tusen ganger større enn de minste. De har pålagte oppgaver på vegne av fellesskapet, og de skal være landsdekkende.

Det er fornuftig at fellesoppgaver holdes utenfor beregningsgrunnlaget – som det har vært gjort til nå – men poenget med å være landsdekkende treffer ikke helt. De andre tros- og livssynssamfunnene er også landsdekkende i det at medlemmer som trenger betjening, bor over hele landet. Disse har heller ikke stordriftsfordelene som Dnk har.


Framtiden som horisont

Ny finansiering må bygge på en anerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Hvis nåløyet for finansiell støtte blir for lite for de ulike trossamfunnene, ender vi opp med en situasjon der minoritetene finansierer majoritetens trosutøvelse, og må hente finanser fra utlandet. Det er verken klokt, liberalt eller inkluderende.

Gå til innlegget

Vår neste regjering avgjør Norges bidrag til Parisavtalen

Publisert 3 måneder siden - 1091 visninger

Regjeringen vi får etter valget, avgjør hvordan Norge skal bidra i kampen for å holde temperaturøkningen ned mot 1,5 grader. Verden har bare fire år på seg. Det bør oppta både politikere og velgere.

Mennesker, dyr, ja, hele skaperverket er uløselig knyttet sammen. Uten helheten, blir vi alle stående alene. Naturen må være i balanse. Menneskeskapte klimaendringer er allerede i gang med å forrykke denne balansen, og det truer vår sikkerhet og livsgrunnlag. Klimaendringene forverrer noen av våre største globale problemer: Fattigdom, sult, ufrivillig migrasjon, krig og konflikter blir alle forsterket. I ulike deler av verden øker stadig omfanget av tørke, flom og naturkatastrofer. Og en ting går igjen: Det er nesten alltid de fattige og mest marginaliserte i verden som blir hardest rammet. De som har gjort absolutt minst for å skape problemet. Den urettferdigheten er ikke til å leve med.

I dag går vi, ledere og representanter for ulike religioner og livssyn i Norge, i klimamarsj i Oslos gater. Det gjør vi fordi vi er opptatt av den store etiske utfordringen klimaendringene utgjør. Vi begrunner vårt engasjement for naturen og miljøet på ulikt vis, men forenes i et felles etisk ansvar, og i et tydelig rop til våre politikere om å ta modige og nødvendige avgjørelser.

Vi har alle et ansvar for å forvalte jordens ressurser på vegne av generasjonene som kommer og vår felles framtid. Valgene vi nå tar blir avgjørende. Vi har ikke råd til avventende politikk. Vi trenger desperat politisk mot og langsiktig tenking. Vi trenger et vendepunkt.

Håp

Donald Trump sin beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen var svært skuffende. Det som derimot gir håp er den massive internasjonale støtten som i etterkant er gitt til avtalen, der verdens nasjoner har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader.

Vissheten om at det fortsatt ikke er for sent å nå målet om 1,5 grader, gir også håp. Men ser vi på det resterende karbonbudsjettet verden har for å nå dette målet, har vi skremmende dårlig tid på oss – kun fire år. Om verden fortsetter som nå, vil det være for sent allerede i 2021. Dette er nøyaktig det samme tidsrommet som Norges neste regjering skal sitte. De valgene som den regjeringen kommer til å ta, vil derfor definere Norges bidrag i kampen mot global oppvarming.

Moralsk ansvar

Norges ansvar er stort. Vi har sluppet ut klimagasser som tilsvarer mange ganger det folketallet vårt skulle tilsi. I tillegg er vi et av landene i verden med størst økonomisk kapasitet til å bidra – en rikdom som i stor grad baserer seg på oljeinntekter. Vår moralske plikt er ufravikelig. Det må Norges neste regjering ta innover seg med et langt større alvor enn noen regjering har gjort til nå. Da kreves det politisk vilje til å løsrive samfunnet vårt fra de fossile energikildene. I tillegg må Norge ta sin rettmessige del av den globale innsatsen som trengs, ved å bevilge mer penger til klimatiltak i fattige land.

Norges neste regjering må ta situasjonen på alvor. Vi er alle avhengig av en natur i balanse. Vi trenger ansvarlige politikere som kan tenke langsiktig og ta kloke valg for vår felles framtid. Det er en del av politikkens rolle. Dette burde derfor oppta alle politikere. Vi håper det også opptar alle velgere. Det er nå det gjelder.

Bernt Eidsvig, biskop, Den katolske kirke

Ibrahim Saidy, imam, Daru Salaam Islamic Centre og Islamsk Råd Norge

Joav Melchior, rabbiner, Det mosaiske trossamfund

Egil Lothe, leder, Buddhistforbundet

Gurkaran Singh, styremedlem, Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji

Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet, Den norske kirke

Gunnar Stålsett, biskop em. og ærespresident Religioner for Fred

Knut Refsdal, generalsekretær, Norges kristne råd

Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Kristin Mile, generalsekretær, Human-Etisk Forbund

Anne-Marie Helland, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Gå til innlegget

Lovsang til skaperverket

Publisert 5 måneder siden - 480 visninger

Pavens klimabrev er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Denne kombinasjonen er også brevets styrke.

Søndag fylte Pavens klimabrev – Laudato Si’ – to år. Samtidig samler norske myndigheter religiøse ledere fra hele verden til etableringen av et internasjonalt regnskogsinitiativ. Det er betimelig at alle gode krefter samler seg om vår felles klimautfordring mens president Trump har trukket USA fra Paris-avtalen.

Pavens klimabrev ble lansert i god tid før det store klimatoppmøtet i Paris i 2015, og med dette greide han det ingen andre aktører har fått til: Å løfte klimakampen opp som et universelt tema og et moralsk anliggende. Han kobler klimakampen med den sosioøkonomiske utviklingen i verden, og setter den inn i et rettighetsperspektiv.


Lovsang til skaperen. Dette er første gang et brev av denne typen – en encyklika, et høytidelig uttrykk for pavens universelle læreembede – i sin helhet dedikeres til klimaspørsmål. Navnet Laudato Si’ er hentet fra den kjente Solsangen skrevet av Frans av Assisi i 1224, en lovsang til skaperen, skapningene, naturen og universet. Laudato Si betyr priset være eller lovet være, og undertittelen på pavens brev er nettopp: omsorgen for vårt felles hjem.

Encyklikaen Laudato Si’ har både bibelsk og moderne vitenskapelig begrunnelse, og lager derved en bro mellom det religiøse og den moderne verden. Frans er selv kjemiker, og har brukt mange vitenskapsmenn og -kvinner i arbeidet med å skrive encyklikaen. Paven støtter forskernes rolle, men det er pavens dokument. Mange bidrag er anerkjent i fotnoter, men den større visjonen i dokumentet ble formulert av paven selv.


Syntese. Da encyklikaen ble presentert for FN i 2015, responderte Christiana Figueres, som da ledet FNs arbeid med konvensjonen om klimaendringer, med å si at encyklikaen var en sterk kombinasjon av moral, vitenskap og politikk, og la til: «Denne kombinasjonen er like kraftfull som den er sjelden». Og det er her styrken til klimabevet ligger: Det er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Den krisen paven så tydelig ser har både teologiske, sosiale, politiske og vitenskapelige elementer. Paven bekrefter forståelsen av syntesen mellom vitenskapen og troen, og han inviterer alle mennesker – troende som ikke-troende – med i den felles dugnaden han mener må til.

Det er de fattige som i størst grad lider under klimaendringene: tørke, flom og orkan. Alle mennesker blir berørt, men det rammer de fattige først og hardest. Tatt i betraktning at de rike landene har blitt rike med en ødelagt klode som resultat, er dette urettferdig.


Sosialt perspektiv. Likeledes må fellesskapet strekke seg også til kommende generasjoner. De internasjonale økonomiske krisene har på brutalt vis vist oss de skadelige virkningene ved ikke å ha et felles mål med dem som lever i dag og dem som kommer etter oss. Vi kan ikke snakke om en bærekraftig utvikling uten en praktisk politikk som tar hensyn til de neste generasjonene.

Paven sier: «Enten vi er troende eller ikke-troende er vi enige om at jorden i sin essens er en felles arv, hvis frukter er ment for alle. For troende blir det et spørsmål om trofasthet mot Skaperen siden Gud skapte verden for alle. Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket.»


Fundamentale relasjoner. Paven refererer til det bredere sosioøkonomiske og sosialetiske feltet. Med utgangspunkt i skapelsesberetningen i Genesis, peker han på relasjonen mellom gud, skaperen og skaperverket, og understreker forståelsen av at all tings væren knytter seg til disse tre fundamentale relasjonene, som igjen er knyttet til hverandre; relasjonen til Gud, relasjonen til ens neste og relasjonen til jorden.

Paven understreker at det økologiske forfallet henger sammen med det etiske og kulturelle forfallet. Det postmoderne mennesket blir stadig mer individualistisk, og består av en økende selvsentrert kultur med kravet/behovet for en umiddelbar behovstilfredsstillelse.

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket, er tre tema som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.


Den økologiske balansen. Mens han trekker fram det positive i at økonomisk og teknologisk framgang reduserer fattigdommen, og forlenger levealderen, peker han på at denne utviklingen ikke kan gå på bekostning av den økologiske balansen vi alle er prisgitt. Overforbruk av fossile ressurser, fører til økt tørke, flom og ekstremvær og truer blant annet matvaresikkerheten til mange mennesker, Hvis ikke mennesket slutter å ødelegge naturen, vil naturen ødelegge mennesket.

Han sier klima kaller oss, jorden kaller oss, og han kaller oss til å endre livsstil, produksjon og forbruk. Vi står ikke foran én økologisk krise og én sosial, vi står overfor en sosio-økologisk krise. Løsningen krever en helhetlig tilnærming.

Paven henvender seg til alle mennesker i klimabrevet. Han ønsker dialog med alle mennesker om vårt felles hjem, uavhengig av nasjon og religion. Alle religioner og livssyn må samarbeide, sammen med det bredere sivile samfunn, politikere og næringsliv. Alle har et ansvar, men presiserer han, det er myndighetene som bærer det største ansvaret:

«Hva skal de med makt, hvis det eneste de blir husket for er at de ikke brukte den da det var som mest avgjørende, uttalte han i forbindelse med utgivelsen. Dette er sterke ord, og det bør utfordre oss. Det er derfor gledelig at Norge tar ansvar og samler religiøse aktører til felles klimainnsats.


Gå til innlegget

Ønsker ikke noe a-lag og b-lag

Publisert 8 måneder siden - 448 visninger

Senterpartiets Ola Borten Moe og jeg er enig i at trosstøtten må være organisert slik at den bevarer legitimitet og oppslutning over tid. Det er i grunnen det eneste vi er enig om i denne saken. Mens Borten Moe (VL 22.03) mener at bare norske statsborgere skal utløse statsstøtte til tros- og livssynssamfunnene, mener Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) at det må basere seg på medlemmene som betaler skatt til Norge, uavhengig av om de er norske statsborgere eller ei. Lojalitet og tillitt til Norge kan nettopp dyrkes fram gjennom en livssynsåpen praksis der man opplever å bli invitert inn i storsamfunnet gjennom sitt trossamfunn.

Borten Moe redegjør for fire punkter, og jeg vil besvare dem i samme rekkefølge:

1) Støtten til tros- og livssynssamfunnene er basert på en lang historie med kirkeskatt. «Det mest sjenerøse støttesystemet» er penger fra medlemmene selv i det enkelte tros- eller livssynssamfunn. Det er ikke milde gaver fra staten. Når det er skattebetalerne i det enkelte tros- eller livssynssamfunn som betaler, er det etter vårt skjønn naturlig å ta utgangspunkt i det, og ikke i statsborgerskap, når pengene fordeles. Også medlemmer som ikke er norske statsborgere betaler skatt.
2) Borten Moe trekker fram medlemsjuks i Den katolske kirke, og sier at det må bedre kontroll med midlene. Det er all grunn til å tro at den nye loven på tros- og livssynsfeltet som lages i disse dager, tar høyde for det. At det «åpenbart» er lettere å holde kontroll med utgangspunkt i norske statsborgere, virker som et vikarierende argument. De samme ikke-norske statsborgerne betaler jo skatt, og da klarer Folkeregisteret å holde kontroll med dem.
3) Likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn er et premiss både i Grunnloven og i tros- og livssynspolitikken. Dette utfordrer ikke Den norske kirkes spesielle historiske og kulturelle stilling i samfunnet. Det er bra at Norge på denne måten opprettholder sine menneskerettighetsforpliktelser, og likebehandler mennesker fra vugge til grav på dette feltet. At et politisk parti skal mene at «likebehandlingsprinsippet på noen områder er dratt for langt allerede i dag» skal få stå her, til skrekk og advarsel. Mener Borten Moe virkelig at vi skal lage politikk som ulikebehandler? Som diskriminerer? Støtte til gamle kirker som er verneverdige for samfunnet vårt, som Nidarosdomen og Gamle Aker kirke, er ikke med i beregningsgrunnlaget og utløser i dag ingen midler til andre trossamfunn, og det er det heller ingen som forventer så vidt meg bekjent.
4) At et trossamfunn som Svenska Kyrkan i Norge – og mange andre, både kristne og ikke-kristne – er misjonerende, burde ikke overraske Borten Moe. Og det hender vel at også politiske partier som Senterpartiet, sender ut brev eller slår på tråden til gamle medlemmer for å se om de vil fornye sitt medlemskap.

STL ønsker en tros- og livssynspolitikk – inkludert finansiering – som baserer seg på likebehandling. Medlemmer i våre medlemssamfunn betaler sin skatt og sender sine barn i det norske militæret, og skal være fullverdige medlemmer av det norske samfunnet. Vi ønsker oss ikke noe a-lag og b-lag blant innbyggerne. Borten Moe styrker en «oss»- og «dem»-tenkning i samfunnet, og spiller rett inn i den økende nasjonalisme-tenkningen vi ser ellers i Europa. Det trenger vi ikke. Det tar mer enn sju år å bli norsk statsborger, og i mellomtiden kan de være gode medborgere og deltakere i samfunnet og i trossamfunnet. Mange trossamfunn bidrar også til integrering av innvandrere.

Tros- og livssynspolitikken er viktigere enn noen gang. Finansieringen må være både politisk og økonomisk bærekraftig. Når det hentes fra skattebetalerne, bør den komme de samme til gode. Det sikrer bærekraft, både økonomisk og politisk.

 

(Innlegget stor først på trykk i Vårt Lands papirutgave 24.mars 2017)

Gå til innlegget

Vi må skape klimahåp

Publisert rundt 1 år siden - 246 visninger

Usikkerhet må møtes med motivering og håp. Og vi må mobilisere til handling ved å formidle mot og håp om at verden igjen kan lykkes.

I fjor fikk vi en historisk klima­avtale i Paris. Entusias-
men var stor både blant 
politikere og forhandlere. Verden greide å enes om å sette klima først.

Det samlede engasjementet fra store religiøse aktører var viktig 
for at verdens ledere klarte å enes. Pave Frans’ klimabrev 
Laudato Si’ bidro til å gjøre klima­arbeidet til noe som ­angår oss alle. Nå har avtalen trådt i kraft lenge før man våget å håpe på. 
 I Marrakech under klimatoppmøtet COP22 er stemningen god, men vi ser også usikkerhet. Forhandlere løper fra det ene møtet til det andre i jakten på de gode diplomatiske løsningene som kan sikre at målene fra Paris-avtalen gjennomføres.

Valgutfallet i USA forrige uke har skapt mye usikkerhet blant delegatene om hvordan dette ­arbeidet vil utvikle seg framover. Internasjonalt forhandlings­arbeid er møysommelige og ­trege prosesser. Folk er redde for at materien blir enda seigere.

Motivere. Vi i den tverreligiøse delegasjonen fra Norge er med for å motivere og påvirke det viktige arbeidet det er å gjøre ord til konkret handling. Vi er drevet av Skaperen og har håp for utfallet.
Forrige uke var vi med på overleveringen av en tverreligiøs uttalelse til FNs klima­sjefer. Den er også overlevert den ­norske forhandlingslederen.

Religiøse ledere fra de vik­tigste verdensreligionene under­streker det etiske ansvaret vi har for de mest sårbare, og at rettferdighet er særlig viktig når avtalen skal settes i verk. Uttalelsen ber verdens ledere om å intensivere forpliktelsene til utslippsreduksjoner, øke klimafinansieringen og investeringene i fornybare løsninger.

Religiøse organisasjoner har allerede satt i gang arbeidet med å konkretisere det grønne skiftet. 
Verdens største sammen­slutning av kristne kirker, Kirkenes verdensråd, har bedt kirker og ­organisasjoner om å trekke ­investeringer ut av fossil energi og investere i fornybare løsninger.


Trekke seg. Dagen etter at valgresultatet ble klart i USA ­annonserte det største amerikanske nettverket av muslimer, Islamic Society of North America, at de vil trekke ut alle sine investeringer fra fossile selskaper, og investere i fornybare og grønne løsninger. Dette er to eksempler på den raskest voksende sosiale bevegelsen for tiden, hvor nettopp religiøse aktører er sentrale. 
 Det er viktig at entusiasmen fra Paris videreføres. Vi tror at trosaktører har en særlig rolle i tiden som kommer. Usikkerhet må møtes med motivering og håp. Og vi må mobilisere til handling med å være med å formidle mot og håp om at verden igjen kan lykkes.

Forvaltere. Dette gjelder også for vår egen del i våre sammenhenger og i møte med våre medlemmer. På tvers av religiøse skillelinjer er vi kalt til å være gode forvaltere av Guds skaperverk, og stå opp for rettighetene til mennesker i det globale sør og våre framtidige generasjoner.

Men det handler også om å ­
redusere norske utslipp av klima­gasser. Norge kan ikke snakke troverdig om klima­arbeid internasjonalt, hvis vi ikke også tar ordentlig tak på hjemmebane. Vi utfordrer derfor også regjeringen til å tenke radikalt nytt om vårt eget Oljefond, og vi ønsker en tydeligere dreining mot grønne investeringer og fornybare løsninger som kommer de mest sårbare til gode. Vi har troen på at våre politikere kommer til å heve ambisjonene. Vi har tross alt ikke mer tid å miste.

Ingrid Rosendorf Joys
Leder, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Ibrahim Saidy
Imam, Daru Salaam Islamic Centre og Islamsk Råd Norge
Ingeborg Midttømme
Biskop i Møre, Den norske kirke
Einar Tjelle
Assisterende generalsekretær Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6418 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
5 minutter siden / 1529 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
13 minutter siden / 2668 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
27 minutter siden / 1390 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 5 timer siden / 1529 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1529 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1390 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 583 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 583 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 681 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1529 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1529 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 7 timer siden / 583 visninger
Les flere