Ingrid Rosendorf Joys

Alder: 47
  RSS

Om Ingrid Rosendorf

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Er opptatt av tro og livssyn, politikk og de sosialetiske utfordringene i vår tid, inkludert fordeling, klima, fattigdom, krig og fred. Er katolikk og synes pave Frans er en bra fyr.

Følgere

Å skyte spurv med kanoner

Publisert 3 måneder siden - 955 visninger

Stortinget har vedtatt omfattende forbud mot nikab og andre ansiktsdekkende plagg i barnehager og undervisningssituasjoner. I skoleløpet gjelder det skoleelever, studenter og lærere, mens det i barnehagen kun gjelder de ansatte. Samtidig har stortinget bedt regjeringen om å undersøke den eventuelle utbredelsen av nikabbruk blant barn i norske barnehager.

 

Vanskeliggjør kommunikasjon

Det er lett å skjønne hvorfor man ikke ønsker nikab i undervisningssituasjoner. Det handler først og fremst om at det vanskeliggjør kommunikasjon. Internt i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) – den nasjonale møteplassen for tros- og livssynssamfunn i Norge – er det ulike meninger om et nasjonalt forbud likevel er det beste virkemiddelet for å forhindre bruk av nikab i utdanningssystemet. Det er ikke mange damer som bruker nikab i Norge, og det finnes få eksempler på at man ikke har funnet gode løsninger der det i enkelttilfeller har oppstått i en utdanningsinstitusjon.

 

En viss lettelse

Noen tros- eller livssynssamfunn i STL har tatt til orde for at den enkelte skoleleder nettopp burde få styrket sin myndighet til å kunne finne lokale løsninger ved behov. Andre – også i STL-paraplyen – mener at et nasjonalt forbud både er forebyggende og sikrer en lik håndtering av evnt nikabbruk i undervisningen. 

 

Påbud og forbud bør adressere eksisterende problem, derfor er det tross alt en viss lettelse at man ikke samtidig forbyr barnehagebarn å bruke nikab før en har undersøkt om det finnes. Det betyr selvsagt ikke at nikab på barnehagebarn er ønskelig. Tvert imot. Det er så uønsket at jeg per dags dato ikke jeg hørt noen som tar til orde for det, verken muslimer eller ikke-muslimer. Jeg har heller aldri sett eller hørt om et barnehagebarn med nikab.

 

STL advarer mot den politiske iveren etter å forby ting man ikke liker. Ofte dekkes forslagene som kommer allerede av andre eksisterende lover, og selv om forslagene nok er velmente, er det ikke sikkert nasjonale forbud og lover gir de beste løsningene. Forslagene rammer sjelden majoritetsbefolkningen, men er ofte rettet mot den muslimske minoriteten. Det er med på å underbygge et skille mellom «oss» og «dem». Vi opplever at religionspolitikken blir sammensauset med integreringspolitikken og identitetspolitikken. Religionen fratas sin egenverdi og blir instrumentell for andre formål.

 

Ramme for identiteten

Tros- og livssynssamfunnene har en egenverdi. De legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbeholdt medlemmene. I mange lokalsamfunn er menigheten bærebjelken. Når det kommer stadig nye forslag om lover og begrensninger bygger det på grunnholdningen om at religionen i seg selv innskrenker folks frihet. Da bør man i alle fall være oppmerksom på at restriksjonen ender opp med nettopp å innskrenke den sammen friheten.

(Innlegget stod først på trykk i Vårt Lands papirutgave 12.juni 2018)

Gå til innlegget

Etter mange diskusjoner i vinter og vår, både i media og på ulike arrangementer, kommer offentliggjøring av Njål Høstmælingens utredning om regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov som en betimelig oppsummering. Utredningen er gjort på oppdrag av Human-Etisk Forbund. Høstmælingen slår fast at «den nye tros- og livssynsloven ville blitt dømt for diskriminering både i norske domstoler og i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg».

 

Stadig trangere kår 

Utgangspunktet for menneskerettighetstenkningen er at vi ser hverandre og behandler hverandre som likeverdige borgere, og at enkeltmennesker beskyttes i lov. Mens religionsfriheten har stadig trangere kår globalt, har vi i Norge valgt en annen vei. Alle tros- og livssynssamfunn er en del av det sivile samfunnet. Økonomien i dette er viktig, men det avgjørende er at tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende rolle fortsatt anerkjennes om man er kristen, muslim eller humanetiker. Dette bidrar til tilliten og samholdet vi trenger for å meste mangfoldet, også på tros- og livssynsfeltet.

 

Høstmælingen har flere innvendinger til regjerningens lovforslag. En av dem handler om at Den norske kirke (Dnk) fortsatt skal få politisk bestemte tilskudd uten hensyn til antall medlemmer, mens alle andre skal få medlemsavhengige tilskudd. I tillegg skal Dnks medlemstall frikobles helt fra beregningsmodellen. Dette åpner for at støttesummen per medlem i Dnks kan bli betydelig større enn støttesummen per medlem i andre tros- og livssynssamfunn. En annen innvending handler om at staten ikke lenger skal utbetale støtte til tros- og livssynssamfunn som har mindre enn 500 medlemmer over 15 år.

 

Oppsiktsvekkende

Jeg tror det kan være greit å parkere den siste innvendingen. Et nærmest unisont tros- og livssyns-Norge, menneskerettighetseksperter fra inn- og utland, og en rekke andre aktører har pekt på at det foreslåtte antallskravet er for høyt. Også alderskravet er problematisk. Det ville være intet mindre enn oppsiktsvekkende hvis Stortinget gikk inn for regjerningens forslag.

 

Når det gjelder forslaget om at Dnk skal få politisk bestemte tilskudd uten hensyn til antall medlemmer, er dette noe Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, riktignok med unntak av Dnk, har advart mot. Etter flertallet i STLs syn, er det ingen gode grunner til å forskjellsbehandle Dnk på denne måten. De framkomne argumentene om at Dnk er landsdekkende og i en særstilling, rokker ikke med vår forståelse av dette.

 

Like gjerne omvendt

Den norske kirkes særstilling må finne sin plass innenfor rammen av likebehandling av tros- og livssynssamfunnene. Mange andre tros- og livssynssamfunn er landsdekkende også, og de små mangler stordriftsfordelene Dnk har i betjening på Finnmarksvidden eller den ytterste nøgne ø. Ja, en kan jo spørre seg om ikke det burde vært motsatt: At de små skulle kompenseres for reisekostnader og manglende landsdekkende permanent bemanning.

 

Når det er sagt, er det forståelig at regjeringen ønsker seg bort fra dagens system der man teller Dnks medlemmer etter at det politisk bestemte tilskuddet til Dnk er fastsatt, for deretter å komme fram til et per medlem-beløp som de andre tros- og livssynssamfunnene skal få. Når antall medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn går opp, blir det uforutsette og dyre løsninger for mange kommuner. Regjeringens forslag for å bøte på dette er å frikoble medlemstallet i Dnk fra finansieringsmodellen. Dette fører til ulikebehandling og brudd med Grunnlovens paragraf 16. Det er ingen menneskerettslig forpliktelse for staten å finansiere tros- og livssynssamfunnene, men når den først gjør det, må den basere seg på likebehandling.

 

Bind for øynene

I en tid der andelen av Norges befolkning som tilhører Dnk synker på bekostning av andelen som enten er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn eller ikke noen steder, er det å lage to såvidt ulike finansieringsmodeller som å rygge inn i framtiden med bind for øynene. Løsningen kan heller være å komme fram til et kronebeløp per medlem og så telle medlemmer hos alle, inkl Dnk. Hvis man ved en slik finansieringsordning er redd for at Dnk ikke skal kunne fortsette å være landsdekkende, kan man lovfeste at per medlem-beløpet skal være på «et slikt nivå at Dnk forblir landsdekkende».

 

Medlemmene i de ulike tros- og livssynssamfunnene er selvsagt like mye verdt. Det må gjenspeiles i finansieringssystemet.   

 

(Kronikken stod først på trykk i Vårt lands papirutgave 22.mai 2018)

 

Gå til innlegget

Du skal ikke blåse i menneskerettsbestemmelsene

Publisert 5 måneder siden - 1329 visninger

Om «likhet for loven» skal gjelde, blir det neste at vi skal forby kirkeklokkene søndag formiddag. Og det ligger vel ikke i forslaget, Helgheim?


I Vårt Land 25. april kan vi lese om storingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet, Jon Helgheim som vil forby bønnerop fra moskeer i Norge. Saken skal opp på Frps landsmøte i helgen. Justisdepartementet har tidligere kommet fram til at et slikt forbud vil være i strid med menneskerettighetene.

Det er oppsiktsvekkende at en av våre folkevalgte har så lite respekt og forståelse for en tenkning som bygger på grunnverdien om at menneskene har en iboende verdi i kraft av å være menneske, og med det et sett av rettigheter og friheter som man ikke kan velge bort. Tenkningen om menneskerettigheter går flere tusen år tilbake i tid, men ble konkretisert av FN i 1948, som et resultat av sivilisasjonskollapsen under andre verdenskrig.

Å «blåse i» menneskerettighetene er å rokke ved denne retten og friheten. Det er det verken opp til Helgheim eller Frp å gjøre, og det er nettopp det som er poenget med at menneskerettighetene er universelle. At Norge ved Stortinget har ratifisert de ulike konvensjonene og de siste tiårene stadig gitt styrke til nettopp menneskerettighetene, blant annet gjennom en ny del – «E» – i Grunnloven som tydelig gir menneskerettighetene forrang, burde være en varsellampe for stortingsrepresentanten.

I tillegg er religionsfriheten referert til direkte i Grunnlovens paragrafer 2 og 16, og menneskerettighetene mer generelt i Grunnlovens paragraf 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

Like oppsiktsvekkende som at en stortingsrepresentant «blåser i» menneskerettighetene, er det at et såkalt liberalt parti som Fremskrittspartiet ønsker å forby noe som ikke finnes. Det er faktisk ikke slik at vi til stadighet forstyrres av bønnerop fra minareter rundt hvert et hushjørne. Faktisk er det slik at de to menighetene som har fått tillatelse til å kalle til bønn, ikke benytter seg av det. Dette får en til å tenke tilbake på da grunnlovsfedrene i 1814 forbød jesuitter å komme inn i kongeriket (paragraf 2, eller skammens paragraf som den har blitt referert til som), i en tid da jesuitt-ordenen ikke fantes.

Et fritt – liberalt? – demokrati kan vurderes på hvordan vi behandler våre minoriteter. Praksiser kan virke fremmede, men vi kan ikke forby ting bare fordi vi ikke liker det. Det er illiberalt og tilhører politikken til land vi ikke vil sammenlikne oss med. For dette er politikk rettet mot én gruppe. For hvis «likhet for loven» skal gjelde, blir det neste at vi skal forby kirkeklokkene søndag formiddag. Og det ligger vel ikke i forslaget, Helgheim?

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge, STL

Gå til innlegget

Likebehandling må til

Publisert 9 måneder siden - 218 visninger

Ingvill Thorson Plesner, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, peker i mandagens Aftenposten på at ny trossamfunnslov gir økt forskjellsbehandling. I 2012 ble likebehandlingsprinsippet mellom tros- og livssynssamfunn skrevet inn i Grunnloven: Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. … Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn samler bredden av tros- og livssyn i Norge. Blant våre medlemmer er Den norske kirke, andre kristne kirker, Human-Etisk Forbund, jøder, muslimer, buddhister, hinduer, bahaier, holister og sikher. Samarbeidsrådet har i sine tjue års eksistens insistert på likebehandling, med støtte i FNs konvensjon om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. At prinsippet fra 2012 er nedskrevet i Grunnloven og reflekteres i regjeringsplattformen og de fleste politiske partiers program og uttalelser, understreker at likebehandling er delt tankegods i Norge.

Samarbeidsrådet har i flere år etterspurt en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. En slik melding bør ta opp tros- og livssynssamfunnenes roller og perspektiver i samfunnsveven, gjennom plass i helse, utdanning, forskning og kultur. Både lov og melding har vært ventet. Lovforslaget kom nå i høst, mens meldingen er ventet i 2018. At loven kommer før stortingsmeldingen er like uheldig som det er uvanlig. I stedet for å diskutere hvilket samfunn vi vil ha, og hvordan vi kan sikre det livssynsåpne samfunnet med plass til mangfoldet, fokuserer den nye loven på kroner og øre uten den innholdsmessige forankringen, og vi befinner oss i en situasjon der fellesskapets utgifter er i fokus uten at gevinsten er medregnet.

Den norske kirke er i en særstilling i landet, både historisk, kulturelt og størrelsesmessig. Den er for eksempel tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet – Det katolske kirke – og fem tusen ganger større enn det jødiske samfunnet. Ingen av STLs medlemssamfunn bestrider denne særstillingen. Dette poenget utfordrer ikke prinsippet om likebehandling; en muslim, en sikh og en lutheraner er like mye verdt.

En ny lov om tros- og livssynssamfunn må være både økonomisk og politisk bærekraftig. Det er prinsippet om likebehandling som sikrer den politiske bærekraften.

Gå til innlegget

Bærer ikke seg selv

Publisert rundt 1 år siden - 604 visninger

Fremskrittspartiets forslag om å kutte støtten til tros- og livssynssektoren strider mot Grunnloven.

Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbehold medlemmene.

I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

I debatten om finansiering er det gjerne to poeng som går igjen. Det ene er at «de rause ordningene» må opphøre, og det andre er at medlemmene selv må betale for troen sin. Fire-fem milliarder kroner er selvsagt mye penger. Det tilsvarer cirka halvparten av pressestøtten og en brøkdel av det som overføres til idrett og kultur. Det er langt flere som oppsøker sitt gudshus i løpet av helgen enn som går på en eliteseriekamp, og det er langt flere som går i kirken enn i operaen.


Egne skattepenger

I dag regnes støtten ut per hode. Cirka sju av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få».

Manglende demokratisk oppbygging, manglende likestilling og utøvelse av sosial kontroll er noen av kriteriene som kan føre til at støtten holdes tilbake. STL vil advare mot for mange og for snevre kriterier.

Vi må som samfunn passe på at vi ikke blir autoritære i vårt ønske om å være liberale. Vi må tåle forskjeller og ikke forby ting vi ikke liker, bare fordi vi ikke liker det. Norsk lov gjelder, men det er mulig med et mangfold av meninger og praksis innenfor den.


Aktiv og understøttende

STL vektlegger at prinsippet om en aktiv og understøttende politikk basert på likebehandling må ligge til grunn for politikken på tros- og livssynsfeltet. Dette må også gjelde finansiering.

I 2012 ble «Likebehandlingsprinsippet» skrevet inn i Grunnloven. Det har gått fra å være et krav til å bli et prinsipp og en god indikator på om vi følger menneskerettighetene, og om vi bygger på den norske modellen der finansiering skjer uten «likes» og «dislikes».

Grunnlovens § 16 lyder: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Fremskrittspartiets forlag bryter grunnloven når den ikke lenger «understøtter» Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. Alternativt bryter det likebehandlingsprinsippet om de indirekte støtter Den norske kirke gjennom finansiering av kirkene.


Ymist anna

Den nye loven vil antakelig ikke videreføre finansieringsordningen som gjelder i dag. Loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) ble etablert i en tid da knappe 4 prosent stod utenfor Den norske kirke. Det bildet har nå endret seg. I dag er det nesten 30 prosent av befolkningen som ikke er medlem av Dnk, og andelen er økende. Den gamle ordningen bygget på at Dnk fikk en sum penger som så ble delt på antall medlemmer i kirken.

Denne stykk-prisen ble så lagt til grunn for de andre tros- og livssynssamfunnene. Man har de siste årene sett absurde utslag av dette prinsippet ved at når medlemstallet i statskirken synker, så får de andre tros- og livssynssamfunnene mer penger per hode, nettopp fordi stykkprisen på kirkens medlemmer øker. Mange vil nok mene at en slik ordning verken er økonomisk eller politisk bærekraftig, spesielt i en tid der mangfoldet øker og andelen nordmenn som er medlem i Dnk synker.


Ny ordning

For å svare på Stortingets ønske om en ny finansieringslov på tros- og livssynsfeltet, har Kulturdepartementet utarbeidet fem modeller. Disse strekker seg fra tilnærmet lik ordningen vi har i dag til en ordning der tros- og livssynssamfunn finansieres med medlemsavgift. Kulturdepartementet skal ha ros for å ha en svært åpen prosess rundt dette arbeidet: Aktørene på feltet har blitt informert og har kunnet komme med innspill underveis.

Noen avklaringer i arbeidet med ny lov knytter seg til Dnks særstilling som «Norges folkekirke». Dnk er historisk og størrelsesmessig i en særstilling. Den er tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet og fem tusen ganger større enn de minste. De har pålagte oppgaver på vegne av fellesskapet, og de skal være landsdekkende.

Det er fornuftig at fellesoppgaver holdes utenfor beregningsgrunnlaget – som det har vært gjort til nå – men poenget med å være landsdekkende treffer ikke helt. De andre tros- og livssynssamfunnene er også landsdekkende i det at medlemmer som trenger betjening, bor over hele landet. Disse har heller ikke stordriftsfordelene som Dnk har.


Framtiden som horisont

Ny finansiering må bygge på en anerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Hvis nåløyet for finansiell støtte blir for lite for de ulike trossamfunnene, ender vi opp med en situasjon der minoritetene finansierer majoritetens trosutøvelse, og må hente finanser fra utlandet. Det er verken klokt, liberalt eller inkluderende.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 5 timer siden / 161 visninger
0 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 5 timer siden / 60 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 9 timer siden / 32 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 18 timer siden / 1774 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 20 timer siden / 980 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 20 timer siden / 124 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 20 timer siden / 261 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 20 timer siden / 132 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 1774 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 3 timer siden / 60 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 4 timer siden / 1774 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 4 timer siden / 186 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 4 timer siden / 980 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 5 timer siden / 1629 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 5 timer siden / 261 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 5 timer siden / 1774 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No-platforming
rundt 6 timer siden / 212 visninger
Les flere