Ingrid Rosendorf Joys

Alder: 47
  RSS

Om Ingrid Rosendorf

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Er opptatt av tro og livssyn, politikk og de sosialetiske utfordringene i vår tid, inkludert fordeling, klima, fattigdom, krig og fred. Er katolikk og synes pave Frans er en bra fyr.

Følgere

11. mars markerer Universitetet i Oslo og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) etableringen av en ny mastergrad for ledere i tros- og livssynssamfunn. Kronprins Haakon og forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø vil delta ved markeringen. Masterprogrammet skal gi utdanning i tros- og livssynsbetjening innen helsesektoren, forsvaret og kriminalomsorgen, og gi tros- og livssynsledere økt kompetanse som ledere og aktører i det norske samfunnet.

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL og Anne Sender, spesialrådgiver i STL)

Menneskene har trodd på noe, eller noen, siden tidenes morgen. Åndelige refleksjoner, ritualer og institusjonaliserte religioner har vært med oss gjennom hele vår historie. Det er heller ingen mangel på historiske forsøk på å enten ensrette eller utrydde tro, fra både antireligiøse despoter og religiøse ekstremister. Det forrige århundrets ulike ideologier er eksempler på det – uten at disse målene ble nådd.

I følge Pew Research Institutes globale kartlegging fra 2015 tror 86 prosent av oss på noe. I Vesten vokser én av fem barn opp i interreligiøse familier – og andelen i vestlige land som ikke har tilhørighet til noen konkret trosretning vokser. I Norge utgjør den nå 15 prosent av befolkningen.

Uansett, å tro på noe er fremdeles det vanligste. Tros- og livssynsmangfoldet er kommet for å bli, og det må vi forholde oss til.

Norge har sin egen ensrettingshistorie, hvilket både frikirkene, jøder og katolikker kan bevitne, men mye har skjedd de siste 25 år. Både kirke og stat har valgt en skrittvis åpning for likebehandling, og nå er vi kommet til et punkt hvor det tilbys en master for religiøse ledere av alle valører og på helt ordinære vilkår.

STL er naturligvis klar over at for deler av det politiske landskapet er behovet for en slik utdanning basert på mistro, spesielt mot konservativ islam. Vi vet selvsagt også at trossamfunn av alle valører trenger både innsyn, utsyn og relevant kompetanse om lederskap og deltakelse i det norske samfunnet. Lederne må kunne norske lover, de formelle og uformelle spillereglene i samfunnet, lære om «de andre» og kunne bidra til å bygge det tros- og livssynsmangfoldige samfunnet.

STL har i interne kurs og åpne møter bl.a. satt kvinnesyn, radikalisering og negativ sosial kontroll på agendaen. Vi har også hentet etiske og moralske perspektiver fra egne troskilder på hvordan vi kan leve sammen i en komplisert verden, så ulike som vi er. Globalt går det feil vei. Tros- og livssynsfriheten er under press mange steder, og det er minoritetene og sårbare grupper som lider når handlingsrommet blir mindre. Konservative religiøse krefter allierer seg og hindrer spesielt kvinners tilgang til familieplanlegging, utdanning og deltakelse. Stater velger seg ut én religion og presser de andre ut, mens religionsfrihet og ytringsfrihet velges bort til fordel for lokale undertrykkende tradisjoner. Religionen blir politisert og politikken blir religionifisert, med utenforskap som konsekvens. I Norge har vi valgt en annen vei, og denne utdannelsen er et nytt skritt på veien til å få kompetanse og ansvar inn i både tros- og livssynssamfunn, offentlige tjenester og den offentlige debatten. Tros- og livssynsperspektiver har en plass i samfunnsveven. Det bygger tillit og bidrar til et trygt, godt og velfungerende samfunn.

Tusen takk til Teologisk fakultets (TF) arbeid over flere tiår med dette. Dette er ikke begynnelsen, og det er heller ikke slutten på dette arbeidet. Det er mange som har jobbet for å utvide tilbudet og tjenestene i institusjonene. Human-Etisk Forbund har vært en viktig pådriver, og ikke minst har sykehusprestene med over 100 års historie anerkjent de åndelige og eksistensielle perspektivenes betydning for mennesker i sårbare sitasjoner. Utdanningen som etableres i dag legger vekt på nettopp kompetansen i dette.

Og vi har lovverket på vår side. Å legge til rette for at tjenestemottakeren får mulighet til å praktisere, eller utøve, sin tro eller sitt livssyn, er en del av omsorgsbegrepet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven sikrer likestilling med utgangspunkt i alder, etnisitet, religion og livssyn og har forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det helhetlige menneskesynet er blitt en naturlig og integrert del av verdi- og strategidokumentene som styrer helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helseforetakene: «Et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Den enkelte forholder seg til hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige sider».

Denne utdanningen av religiøse ledere som TF nå har etablert er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å komme dette viktige skrittet nærmere likebehandling av mennesker med ulik tro eller livssyn. Når universitetet leverer på sitt samfunnsansvar, er det nå opp til institusjonene å ta sitt ansvar. De må sørge for mangfoldskompetanse og mangfoldig tilfang av menneskelige ressurser.

Tros- og livssynssamfunnene på sin side må ta sitt samfunnsansvar. De må bruke denne muligheten til å skolere sine ledere. Det holder ikke lenger å si at vi ordner det selv, nettopp fordi også mitt tros- eller livssynssamfunn inngår i et mangfoldig samfunn. Det er opp til oss alle sammen, som mennesker med ulik tro eller livssyn, å ta del i denne utdanningen.

Gå til innlegget

Gunnar C. Aakvaag tar i Vårt Land til orde for at man skal legge ned religionsfaget i skolen. Hans premiss er at Norge er et sekulært samfunn. Konklusjonen er uheldig og premisset bør i det minste nyanseres.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) ønsker å peke på at samfunnet vårt er livssynsåpent. Det betyr at det er plass til religion og religiøse uttrykk.

Norge er blitt et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. I dag er om lag 70 prosent av befolkningen medlem av Den norske kirke, mens 15 prosent tilhører et minoritetstrossamfunn. Religion er blitt mer tydelig tilstede i vårt samfunn, blant annet som følge av innvandring.

At elevene i skolen lærer om religion og livssyn i andre fag enn det tradisjonelle religionsfaget, slik Aakvaag foreslår, er viktig og riktig, men det utfordrer ikke selve religionsfagets berettigelse. STL mener religionsfaget bør vurderes kritisk, og man kan godt diskutere hvorvidt eksempelvis kompetansemålene er for mange og for ambisiøse. Det endrer imidlertid ikke det faktum at religionsfaget utruster elevene med kunnskap og ferdigheter som de har stor nytte av i et samfunn som blir stadig mer pluralistisk og komplekst.

Tro og livssyn er daglig tilstede i media, ofte med et negativt fortegn. Kunnskap om og evne til å skille religion og kultur, lov og moral, tradisjon og tolkning vil være viktig når vi framover skal bygge vårt tros- og livssynsmangfoldige samfunn. Økt kompetanse om religion kan bidra til forsterket tillit i samfunnet vårt. Dette styrker samfunnssikkerheten og er samfunnsøkonomisk klokt.

Da trengs det mer kunnskap om religion, ikke mindre.  

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL



Gå til innlegget

Med KrF på laget?

Publisert 5 måneder siden

Norge skal få en ny tros- og livssynslov. Om det er gammel eller ny regjering som skal stå som avsender, blir spennende å se.

Vi er inne i en interessant politisk høst. KrFs åpne prosess om de skal velge blått eller rødt diskuteres flittig i media og rundt kafebord. Et parti med oppslutning rundt 5 prosent setter dagsorden, og det er de myke verdiene som diskuteres.

Ny stortingsmelding. 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har ikke en mening om hvem KrF skal slå sine pjalter sammen med, men er opptatt av politikken på tros- og livssynsfeltet. Norge skal få en ny tros- og livssynslov. Den er varslet å komme til Stortinget sammen med en stortingsmelding over nyttår. Om det er gammel eller ny regjering som skal stå som avsender, blir spennende å se.

Stortingsmeldingen skal ta for seg prinsippene for tros- og livssynspolitikken i Norge anno 2018 og framover. Hvordan ønsker vi politikken skal være på dette feltet? Hvor går skillet mellom politikk, religion og moral? Er det greit med religiøse plagg i alle sammenhenger? Hvordan forholder vi oss til bønn i skolen, matforskrifter og religiøse fridager? Hvordan forholder vi oss til praksiser rundt (hånd)hilsing? Hvordan sikrer vi reell tros- og livssynsfrihet i våre institusjoner?

Temaene er mange, og som felleskap må vi finne fram til balansen mellom det vi må enes om og det vi kan ha ulike meninger om. Hva er fellesinteresser og hva er (u)rimelige særinteresser?

Peke framover. 

Stortingsmeldingen skal peke framover. Forrige gang vi fikk en lov på tros- og livssynsfeltet var i 1969 – da var det kun 3-4 prosent som ikke var medlem i Den norske kirke. I dag er situasjonen en annen. 15 prosent av befolkningen er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn enn Den norske kirke, og 15 prosent er ikke medlem i noe tros- eller livssynssamfunn.

Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn i en sekulær stat. Tros- og livssynssamfunnene er del av det sivile samfunn og de er positivt til stede for sine medlemmer og storsamfunnet. I Norge har vi avvist den sekularistiske modellen som blant annet finnes i Frankrike, til fordel for det livssynsåpne samfunn som ble introdusert ved NOU 2013:1 (Stålsettrapporten). Dette er et ideal vi må ville og jobbe for, og STL vil det. Da må vi motvirke motpolene, berøringsangsten og kontrollbehovet som finnes i samfunnet når vi snakker om religion. Berøringsangsten blir ikke bedre av at vi samtidig ser enkelte politikere som ivrer etter å regulere eller forby fremmedartede praksiser. Lovgivning er viktig, men er ikke svaret på alt. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker i prosessen med å sikre et godt samfunn for borgere med ulik tro. Bare ved å gå inn i temaene, snakke presist om verdier, og finne prinsipielle og pragmatiske løsninger, sikrer vi et liberalt demokrati.

Gode fellesskapsløsninger. 

Diskusjonene på dette feltet trenger å bli mer inkluderende og avklart. Uavhengig av hvilken regjering som sitter med makt på nyåret, vil STL oppfordre til å finne gode fellesskapsløsninger. Det er ingen tros- eller livssynssamfunn som utfordrer Den norske kirkes særstilling. Det betyr likevel ikke at en særstilling gir frikort til særbehandling. Likebehandlingen er nedfelt i Grunnloven og i Menneskerettighetene. I tillegg er likebehandling garantisten for en bærekraftig finansiering og legger grunnlaget for tros- og livssynssamfunnenes delaktighet i samfunnet.

Uansett om KrF velger å bli på den ene siden, eller å gå til den andre, er vi opptatt av at den nye loven og stortingsmeldingen kommer på plass, og at den er tuftet nettopp på likebehandling for å sikre et livssynsåpent samfunn.

Gå til innlegget

Å skyte spurv med kanoner

Publisert 9 måneder siden

Stortinget har vedtatt omfattende forbud mot nikab og andre ansiktsdekkende plagg i barnehager og undervisningssituasjoner. I skoleløpet gjelder det skoleelever, studenter og lærere, mens det i barnehagen kun gjelder de ansatte. Samtidig har stortinget bedt regjeringen om å undersøke den eventuelle utbredelsen av nikabbruk blant barn i norske barnehager.

 

Vanskeliggjør kommunikasjon

Det er lett å skjønne hvorfor man ikke ønsker nikab i undervisningssituasjoner. Det handler først og fremst om at det vanskeliggjør kommunikasjon. Internt i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) – den nasjonale møteplassen for tros- og livssynssamfunn i Norge – er det ulike meninger om et nasjonalt forbud likevel er det beste virkemiddelet for å forhindre bruk av nikab i utdanningssystemet. Det er ikke mange damer som bruker nikab i Norge, og det finnes få eksempler på at man ikke har funnet gode løsninger der det i enkelttilfeller har oppstått i en utdanningsinstitusjon.

 

En viss lettelse

Noen tros- eller livssynssamfunn i STL har tatt til orde for at den enkelte skoleleder nettopp burde få styrket sin myndighet til å kunne finne lokale løsninger ved behov. Andre – også i STL-paraplyen – mener at et nasjonalt forbud både er forebyggende og sikrer en lik håndtering av evnt nikabbruk i undervisningen. 

 

Påbud og forbud bør adressere eksisterende problem, derfor er det tross alt en viss lettelse at man ikke samtidig forbyr barnehagebarn å bruke nikab før en har undersøkt om det finnes. Det betyr selvsagt ikke at nikab på barnehagebarn er ønskelig. Tvert imot. Det er så uønsket at jeg per dags dato ikke jeg hørt noen som tar til orde for det, verken muslimer eller ikke-muslimer. Jeg har heller aldri sett eller hørt om et barnehagebarn med nikab.

 

STL advarer mot den politiske iveren etter å forby ting man ikke liker. Ofte dekkes forslagene som kommer allerede av andre eksisterende lover, og selv om forslagene nok er velmente, er det ikke sikkert nasjonale forbud og lover gir de beste løsningene. Forslagene rammer sjelden majoritetsbefolkningen, men er ofte rettet mot den muslimske minoriteten. Det er med på å underbygge et skille mellom «oss» og «dem». Vi opplever at religionspolitikken blir sammensauset med integreringspolitikken og identitetspolitikken. Religionen fratas sin egenverdi og blir instrumentell for andre formål.

 

Ramme for identiteten

Tros- og livssynssamfunnene har en egenverdi. De legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbeholdt medlemmene. I mange lokalsamfunn er menigheten bærebjelken. Når det kommer stadig nye forslag om lover og begrensninger bygger det på grunnholdningen om at religionen i seg selv innskrenker folks frihet. Da bør man i alle fall være oppmerksom på at restriksjonen ender opp med nettopp å innskrenke den sammen friheten.

(Innlegget stod først på trykk i Vårt Lands papirutgave 12.juni 2018)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere