Ingrid Nyhus

Alder: 31
  RSS

Om Ingrid

Følgere

De foraktede

Publisert 6 dager siden - 2025 visninger

Det heter at et samfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Kanskje bør vi supplere med et annet mål.

DA JEG HADDE institusjonspraksis i Oslo kretsfengsel under teologistudiet, fikk vi daglig forespørsler om samtaler fra innsatte. Behovet for kontakt var skrikende. Vi rakk sjeldent over alle.


Også offer. Det tar ikke lang tid før man innser at mange av de innsatte også er ofre. Nær halvparten er seksuelt misbrukt i barndommen og enda flere har et rusproblem. Den tjueen år gamle gutten som led av klaustrofobi og angst på cella, ble straks etter endt samtale med meg, ført tilbake på den samme cella som gjorde ham reddere og sykere. Og sånn gikk dagene.

I det ene øyeblikket spurte fengselsvakta om hvordan det sto til i dag; i det neste øyeblikket ble gutten nektet å ringe hjem til mora på bursdagen (tjue minutters ringetid i uka var brukt opp). Med den ene hånden gis det mat, med den andre hånden låses celledøra.


Begge deler samtidig. Dette er det store fengselsparadokset, et paradoks jeg aldri fant ut av: Drev vi med straff eller hjelp? Skulle fangen lide eller rehabiliteres? Bygges opp eller brytes ned? Og hvordan gjør man egentlig begge deler samtidig, slik kriminalomsorgen krever?

I teorien er knapt noen uenig om at målet bør være at den innsatte en dag skal komme tilbake til samfunnet som en god skattebetaler. Samtidig skal straffen ha en «mentalhygienisk virkning». Et begrep som vanskelig kan forstås som noe annet enn samfunnets behov for hevn. For selv om hevn og gjengjeldelse er fjernet fra kriminalomsorgens styringsdokumenter, står realiteten igjen: Den innsatte skal lide.

Derfor låser vi dem inne på små celler med begrenset tilgang til luftegård, telefon og besøkstid, vel vitende om at det ofte medfører soningsskader.


Langvarig isolasjon. I dokumentarfilmen «Fengslet og forlatt», som nylig ble vist på NRK, følger vi fanger som i årevis sitter på isolasjon i kjelleren i Ila fengsel. Slik blir de sykere og sykere, og dermed også farligere og farligere. «Langvarig isolasjon er tortur, det hadde vært mer humant å drepe oss», sier en av de fangedømte i dokumentaren.

Europarådets torturkomité påpeker det samme: Tre ganger har torturkomiteen bedt Norge begrense bruken av isolasjon og bedre det psykiatriske helsetilbudet. FN har gjort det samme i 2012.

Direktøren for Ila fengsel, Knut Bjarkeid, sier de verken har ressurser eller kunnskaper til å behandle de isolerte fangene. «Jeg fatter det ikke, at Norge som nasjon kan være bekjent av dette», sier Bjarkeid i den samme dokumentaren. Han har selv gått til det skritt å anmelde fengselet hvor han er direktør, grunnet de umenneskelige forholdene enkelte av de innsatte lever under.


Fortjener oppmerksomhet. Både fengselets psykiater Randi Rosenqvist og Bjarkeid kommer med konkrete råd til forbedring, uten at det ser ut til at Bent Høie og Tor Mikkel Wara tar notis.

Men Bjarkeids spørsmål fortjener oppmerksomhet, også når mediene glemmer dem som akkurat nå sitter isolert i en kjeller uten vinduer og roper fra mørket: Hvordan kan vi som nasjon være bekjent av dette?

Politikerne har mer eller mindre vendt det døve øret til. I løpet av de siste tretti årene har de bevilget penger til en liten ressursgruppe som skal håndtere de langtidsisolerte. Ære være disse, men ingen av dem er behandlere, og dermed blir også de dømt til å se på at de langtidsisolerte fangene sakte men sikkert bli sykere. Fanget i en umulig tilstand: For syke til å sitte i fengsel, og for lite behandlingspotensial til at psykiatrien vil ha dem.


Sine mest foraktede. Det heter at et samfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Kanskje bør vi supplere med et annet mål: Samfunnet skal måles på hvordan det behandler sine mest foraktede. Eller som Fjodor Dostojevskij sa: «Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler».

Derfor spør jeg: Når snakket dere med en innsatt sist, Høie og Wara?

Gå til innlegget

Samvittighet på avveier

Publisert rundt 1 måned siden - 1327 visninger

Du skal ikke løpe fra din dårlige samvittighet på en tredemølle.

DU HAR KANSKJE hørt det på et treningssenter nær deg, helt på slutten av spinningtimen sier instruktøren: ‧«Nå kan dere ta helga med god samvittighet. Det har dere fortjent nå.»

 

Knapt reagerer. Liknende formuleringer finnes i alle varianter i såkalte dameblader og på sosiale medier: «Nå tar jeg helga med god samvittighet!»

Formuleringen er så vanlig og tilforlatelig at vi knapt reagerer lenger. I stedet rasjonerer vi ut våre hjerter og likes intetanende om at vi på denne måten er med på å omdefinere samvittigheten.

For la oss stoppe opp. Hva er det egentlig instruktøren forteller oss? At vår samvittighet nå er «ren og god» fordi vi har deltatt på en treningsøkt og forbrent kalorier?

For slik lyder den moderne syndsforlatelsen. Absolusjon via sykkelsetet og spinning-instruktørens løfte om at vi har gjort oss «fortjent til å nyte helga». På den måten blir god eller dårlig samvittighet omskapt til et spørsmål om fysisk velvære, en følelse som kan oppnås ved å spille på lag med kroppens endorfinsluser.

 

Impulsen til å dele. Han som satt inne og så på TV hele dagen bør følgelig ha dårlig samvittighet, om vi følger logikken. Selv om han neppe poster et bilde av det på Facebook. For impulsen til å dele er ditto større blant de med «god samvittighet»: «Se, jeg er ren! Ingen skal kunne beskylde meg for ikke å ha utnyttet denne solrike søndagen!»

I seg selv er det selvsagt ikke noe galt i å ville dele gleden over en skitur med omverdenen. Det absurde oppstår idet jenta i treningstøy kobles til «god samvittighet». For like lite som et menneskehjerte formørkes av matinntak, blir et menneskehjerte rent av å kle seg i Swix-tøy.

 

Lot være å rette opp. Men aller mest problematisk er dette: Gitt at jeg drar på en spinningtime en fredag ettermiddag, og har dårlig samvittighet fordi jeg tidligere på dagen oppførte meg stygt mot en venn. La oss si at jeg var stressa, og sa noe jeg ikke burde sagt. Etterpå lot jeg være å rette opp feilen. I stedet tar jeg med meg treningsbagen og drar på trening.

Etter en times økt får jeg instruktørens absolusjon: «Gå ut og vær fornøyd med deg selv. Unn deg selv noe ekstra, det har du gjort deg fortjent til!». Utsagnet adresserer ikke mitt egentlige problem, tvert imot: Det undergraver samvittighetens potensial. Det jeg, - og ikke minst vennen min - trenger, er at noen sier: «Lytt til din dårlige samvittighet, gå til vennen din og si unnskyld.»

For hva gagner det min sårede venn at jeg har kroppen full av endorfiner?


Den reelle skyldfølelsen. Når samvittigheten skyves ut av den moralske og mellommenneskelige rommet, mister vi også evnen til å avhjelpe den reelle skyldfølelsen. Samvittigheten er en skjør og iblant forvirrende veileder. Den er påvirkelig, på godt og vondt. Noen har for mye av den; andre for lite. Samvittighet alene er ikke nok. Vi trenger også et fortolkende fellesskap som er med å gi den mening, der vi kan forhandle med den.

Den plagede samvittigheten søker med rette å bli avhjulpet. Derfor må vi si det høyt og tydelig: Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du spiser take away for fjerde dag på rad eller sitter inne en solrik søndag.

Men du skal ha dårlig samvittighet hvis du har gjort noe galt mot din neste.


En eldgammel løsning. Og for denne plagede samvittigheten finnes en eldgammel løsning som fungerer forbausende godt (for begge parter): Si unnskyld. Søk forsoning. Ikke løp fra din dårlige samvittighet på en tredemølle.

Og til sist: Ikke ta imot falsk absolusjon fra de som tjener penger på å knytte samvittigheten din til forbrenning av kalorier.

De legger stein til byrden. Og for det kan de godt ha dårlig samvittighet.

Gå til innlegget

Når gråt du sist?

Publisert 2 måneder siden - 2968 visninger

Alle kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vær snill. Alltid.

FORRIGE MÅNED SNAKKET jeg med Sissel Gran om kjærlighet i appenes tid under vignetten Uro i Paulus. Vi skulle forsøke å finne ut hvorfor rekordmange unge i dag er ufrivillig single og ensomme. Burde ikke alt ligge til rette for å finne kjærligheten ettersom det digitale dating-markedet aldri har gjort det lettere å lokalisere andre single?

«Dere spør om feil ting», sa Gran. «Det blir ingen reelle og gode møter når samtalen mest av alt minner om jobbintervjuer.»

«Hva skal vi spørre hverandre om da?» spurte jeg.

«Når gråt du sist?», svarte Gran.


Pinlig berørt. Alle i salen lo. Jeg også, for tanken på å stille et sånt spørsmål til en ny bekjent, gjorde meg pinlig berørt. Snakk om å velge kongeveien inn til den private sfæren! Det er selvsagt mange grunner til å la være å spørre en annen om når hun sist gråt, og like mange grunner til å la være å svare. Vi slipper ikke hvem som helst inn der det gjør vondt – langt mindre på første date. Likevel opplevde jeg spørsmålet som befriende personlig. Har vi råd til å la være?

Under forbønnen i gudstjenestene rundt om i landet hender det rett som det er at vi ber for de ensomme og de som gråter. De sorgfulle har vi alltid hos oss. Men vet vi hvem de er?


Sørgesamtaler. Jeg treffer noen av dem i forbindelse med begravelser og sørgesamtaler. Noen gråter mye og lett; andre (som regel menn) kjemper en tapper kamp for holde gråten tilbake, og atter andre har dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å gråte. Alt er normalt, og alt gjør som regel inntrykk. Det finnes alltid en historie bak tårene, som det heter, men også bak fraværet av dem.

Bak ethvert kort minneord, finnes en lengre historie. Altfor ofte blir minneordene smertelig korte. Det er ingen tilbake som egentlig kjente, ingen til å besvare spørsmålet om hvem avdøde var. «Gud kjente hans drømmer, hans innerste takk og innerste sukk, hans glede og sorg», sier jeg fra lesepulten under bisettelsen, og håper det er sant.

Samtidig stiger en redsel opp i meg: Er det noen som vet når jeg gråt sist? Hva vet jeg egentlig om mine venner og families sorg? Hva ber de om – de som sitter der i benkeradene under forbønnen og «i stillhet legger fram det hver og en måtte ha på hjertet?» Er det i det minste noen som vet?


Fordi jeg gråt. Da jeg selv for første gang skulle være «observatør» i en gravferd som en del av praksisen på profesjonsstudiet, måtte jeg snike meg ut av kirkerommet og gjemme meg oppe på galleriet sammen med organisten, flau og skamfull fordi jeg gråt. Jeg kjente verken hun som lå i kista eller familien.

Organisten spilte uanfektet videre, mens jeg prøvde å dempe snufsene mine. Jeg turte ikke fortelle om det i neste veiledningstime, redd for at det skulle avsløre at jeg ikke var skikket til slike oppgaver riktig ennå. Veilederen min spurte heller ikke, og dermed forble episoden en hemmelighet.

Jeg har ennå til gode å møte ett menneske som ikke bærer på en eller annen sorg, likevel snakkes det forbausende lite om det. Spørsmålet «Når gråt du sist?» blir bare uhørt i en kultur der sorgen og nederlagene enten er gjemt bort i en avkrok, beskyttet av skam, eller eksponeres skamløst i media.


Vær så snill. «Everyone is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always», lyder et engelsk munnhell. Kanskje skulle vi legge til: Ja, alle bærer en sorg du ikke vet om, og det er greit. Men den som bærer en sorg, ingen vet om, har en tung bør å bære.

Kanskje skulle vi våge å spørre mer. Samtidig må den som spør tåle å høre svaret. Da kan den som «snakker fra et sårbart sted» – som Gran kaller det – bli møtt med kjærlighet og gjenkjennelse

For det er ikke sant at søndagens forbønn gjelder «de andre». Den gjelder oss alle.


Gå til innlegget

Til fordel for andre

Publisert 3 måneder siden - 1899 visninger

Hva skjer om de politiske og religiøse fortellingene gir opp ideen om å oppdra mennesket? Alternativet lover ikke godt.

FORRIGE UKE trakk psykolog Peder Kjøs og forsker ved Folkehelseinstituttet Leila Torgersen, fullt hus på Ingensteds i Oslo under overskriften «Blir vi psykere og psykere?» (6. februar). Økningen av rapporterte psykiske plager forklares med den fremvoksende «generasjon prestasjon» og «generasjon perfeksjon», de noe forslitte merkelappene på aldersgruppen som frykter å mislykkes med å optimalisere sine liv i en jungel av valgmuligheter.

«Å prestere godt på skolen og på trening er viktigere enn festing, smugrøyking og klining bak klubbhuset», ble det sagt fra panelet. Publikum lo og nikket gjenkjennende.

I bakgrunnen klang et mer alvorlig spørsmål: Hvor har vi det fra, det nådeløse kravet om at bare det beste er godt nok? At det å «lykkes i livet» er ensbetydende med å optimalisere sine liv? Hvor hadde vi det fra?

Hva som er viktigst. Da jeg for en tid tilbake spurte konfirmantene mine om hva som er viktigst her i livet, kom svaret raskt: Å få gode karakterer, så man kan få seg en bra jobb. «Er det virkelig det viktigste?» spurte jeg. De tittet opp. «Hva med å være et godt menneske?» spurte jeg. «En god venn? Er ikke det viktigere?»

At en femtenåring svarer slik, er ikke annet enn å forvente. Ti år på skolebenken med daglige påminnelser om viktigheten av å prestere, setter selvsagt dype spor. Skolesystemet er i sitt vesen en institusjon som nødvendigvis må stimulere til – og belønne – fagprestasjoner.

Men når en femten år gammel jente utvikler søvnproblemer fordi hun er redd for at hun ikke får sekser på den neste matteprøven, er det et symptom på et samfunn i ubalanse. Et samfunn de voksne har skapt.

Bare fem kommentarer. I tillegg kommer kravet om å kunne iscenesette deg selv. Den med flest likes, har lyktes. Stakkars hun som bare får fem kommentarer på det nye profilbildet sitt.

Og imens glimrer motstemmene med sitt fravær. For hvor er stemmene som etterspør dyder og karakter? Det økende tilfanget av selvhjelpsbøker skal hjelpe oss til å realisere oss selv, men hvilket selv skal realiseres? Hva slags mennesker vil samfunnet ha? Folk med sterke fagprestasjoner?

Flinke, pliktoppfyllende studenter har vi aldri hatt flere av, men hvor er «influencerne» (som det nå heter) som – uten å rødme – fremsnakker andre mål for livet?

Å oppdra mennesket. Ole Jacob Madsen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, hevder at de politiske og religiøse fortellingene til dels har gitt opp ambisjonen om å oppdra mennesket.

I vakuumet som oppsto dukket selvhjelpskulturen opp. Men ettersom ideene om å være et bedre menneske frakobles de kollektive utfordringene vi står overfor, og i stedet presenteres som individuelle terapeutiske prosjekt, fungerer erstatningen dårlig, hevder han.

Dersom mitt selvrealiseringsprosjekt innebærer å konsumere og fly mest mulig, blir det nødvendigvis en konflikt. Problemet, forklarer Madsen, oppstår når klimaforskere og andre påviser at selvrealiseringsbudet har sin pris. Ikke alle kan fly til Thailand hvert år. Ikke alle kan forbruke like mye som nordmenn. Ikke alle kan bli kullets beste psykologistudent.

Hva som er godt. Sagt på en annen måte: Spørsmålet om hva det vil si å lykkes her i livet, kan ikke løsrives fra spørsmålet om hva som er godt. Godt for kollektivet, samfunnet og verden.

Som kirkefaderen Krysostomos sa: Ingen dyd er stor om den ikke gir fordeler til andre.

Så kanskje vi må starte her, med å våge å stille de moralsk ladede spørsmålene på nytt: Hva er da et godt menneske? Hva vil det egentlig å si å lykkes her i livet?

Jeg tror løsningen på den søvnløse femtenåringens angst ligger her et sted.

Gå til innlegget

På ramme alvor

Publisert 4 måneder siden - 2387 visninger

Problemet er ikke at presten i TV-serien Herrens veier tar troen alvorlig. Problemet er at han ikke tar den alvorlig nok.

Den danske TV-seriesuksessen Herrens veier, som for tiden sendes på NRK, har allerede fått overraskende mye god omtale her til lands. Også Den norske kirke velger å reklamere for serien på sine hjemmesider.

Mens kulturredaktør i Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo, riktignok med forbehold, skriver at: «rollegalleri og handling [vitnar] om ein vilje til å gå djupare ned i kvardagen til kyrkjeleg tilsette som både er løfterik og interessant.»

Mot dette løftet skaffet jeg meg tilgang til dansk TV (DR) for å se alle episodene i én jafs. Det ble ti intense og forvirrende timer.

Fremmedgjørende

For visst er Herrens veier uransakelige, men hvorfor følte jeg meg så fremmedgjort når tematikken skulle være så velkjent? Hva er det manusforfatteren prøver å fortelle?

At livet til presten Johannes og hans familie har «både lyse og mørke sider?» Nysgjerrigheten drev meg til siste scene, godt hjulpet av glitrende skuespillere.

At det finnes lys og mørke i familien Krogh, er ingen overdrivelse. Om noe er det nettopp overdrivelsen som er seriens fortrukne virkemiddel. Alt som tenkes kan, rammer prestefamilien i tur og u orden.

Krisene fungerer som brekkstang for å tvinge frem etiske dilemmaer, men de eksistensielle spørsmålene oppleves ofte påtrengende og konstruerte, på grensen til det absurde.

Gigantisk fyllefest

At presten i første episode overskrider alle grenser i sjelesorg med en døende konfident, og siden faller ned i graven fordi han er full, er småtteri sammenliknet med det som skal komme: Langfredag, for eksempel, kulminerer i en gigantisk fyllefest hvor staben kler seg nakne på menighetskontoret.

Ikke at det får meg til å rynke på nesa. Og det er seriens problem: De spektakulære hendelsene befinner seg så fjernt fra den vanlige hverdagen i folkekirken, at jeg knapt berøres.

Er det så dette som er å «ta trosuniverset og folkekirken alvorlig», slik den anerkjente manusforfatteren Adam Price uttaler? (Vårt Land, 13. mai)

Mon det, for dette er serieskaperens evige fristelse: å forveksle «alvorlig» med «ytterliggående». Som om troen er på sitt mest «alvorlige» eller «sanne» når den er ekstrem.

Syk og grenseløs

Dermed spiller Price på en velkjent fordom: Hvis et menneske går for dypt inn i troslivet, er han dømt til å bli syk og grenseløs.

Ganske uunngåelig ender jeg derfor opp med å undre meg over hvilken diagnose de troende (prestene) har. Bipolar? Psykopat? Schizofren?

Serien speiler slik en forestilling vi finner igjen i samfunnet: Den som står frem som «svært religiøs» har umiddelbart et forklaringsproblem. Du må velge en light versjon. Være litt troende, men helst en forbeholden tviler. Ellers mister du evnen til å ta vare på både deg selv og andre.

Selv vil jeg snu det på hodet: Dersom presten Johannes hadde tatt sin tro alvorlig, ville det kanskje vært håp. Da ville han kanskje latt være med hykleriet, utroskapen og manipulasjonen, for å nevne noe.

Skorter på innsikt

For det skorter ikke på ambisjon og idealisme, derimot kan det virke som det skorter på innsikt i hva troen egentlig dreier seg om.

Kanskje ønsker Price å demonstrere at (tros-)livet er en krevende balansegang, i så fall er det synd han blender oss med spektakulære hendelser i forsøket.

Herrens veier er tross alt brolagt med alminnelige hverdager, med alminnelig ulykkelighet.

Ny Vårt Land-spaltist:

Ingrid Nyhus (f. 1987) er prest i Paulus og Sofienberg menighet på Grünerløkka i Oslo. Hun er også bidragsyter til pod-casten Kulturmisjonen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
1 minutt siden / 2112 visninger
Roald Øye kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
29 minutter siden / 2258 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2112 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
rundt 1 time siden / 335 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
Rune Holt kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 472 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 472 visninger
Rune Holt kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2112 visninger
KarI Erik BirkeIand kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 472 visninger
Les flere