Ingrid Nyhus

Alder: 31
  RSS

Om Ingrid

Følgere

God dag mann økseskaft

Publisert 21 dager siden - 1922 visninger

Hvordan kan vi snakke meningsfylt sammen når vi snakker om ulike ting? Hvem eier begrepene? I kirka snakker vi forbi hverandre, og kan ikke annet.

Den unge mannen forteller ­presten at han ikke tror på Gud. «Fortell meg om den ­guden du ikke tror på», oppfordrer ­presten. Når mannen har fortalt om guden han ikke tror på (og ikke liker), svarer presten: «Den guden tror heller ikke jeg på.» Konfidenten ser forundret ut. Nå kan samtalen starte.

Eksempelet illustrerer et sjelesørgerisk poeng, nemlig viktigheten av å lytte til den andres gudsforestilling. Men det peker også på et annet og større problem: Hvordan kan vi snakke meningsfylt sammen når vi snakker om ulike ting? Hvem eier begrepene?

LES OGSÅ: 'Jo nåden er gratis'

Noe radikalt annet. 

Vi hører ordene i lys av våre egne erfaringer. Slik også med «Gud». Begrepet «Gud» betyr noe for meg, men kan hende noe radikalt annet for deg. Ordet som står for selve godheten i mine ører, vekker kanskje vonde assosiasjoner hos deg. For deg er kanskje «Gud» først og fremst en streng, dømmende instans som ser alt du ikke liker ved deg selv.

Slik holder vi på. Vi snakker forbi hverandre, og kan ikke annet. Vi ­hører ­forskjellig fordi vi legger ulike ting i ­begrepene. Ifølge Listhaugs nye bok Der andre tier er for eksempel en feminist en kvinne som roper overgrep dersom en mann plystrer etter henne på gata, og som knekker sammen etter en upassende slengbemerkning (sic!).

Uheldige konnotasjoner. 

De ­aller ­vanskeligste begrepene er det likevel ­kirka som forvalter. Vi bruker flittig ord som «frelse», «synd» og «helbredelse», mer eller mindre bevisst på at disse ­ordene for mange kan være belemret med uheldige konnotasjoner. For meg er ordet «helbredelse» godt – det peker mot Ham som har kraft til å forvandle et steinhjerte til et kjøtthjerte.

For andre, kanskje deg, er ordet kan hende synonymt med maktmisbruk, kvakksalveri og pengegriske mirakel­predikanter. Dine assosiasjoner er like «sanne» som mine. ­Assosiasjonene ­kommer fra et sted; fra levd liv og ­erfaringer, på godt og vondt. Så hva er løsningen?

En del av kirkas folk og prester ser ut til å velge denne strategien: Hvis ­ordet er ladet med potensielt uheldige ­konnotasjoner, velger vi heller et annet. Derfor heter det ikke nødvendigvis «Gud Fader», men «Gud skaper» når presten innleder til gudstjeneste – slik at vi ikke vikler våre jordiske og uperfekte fedre inn i gudsbegrepet.

LES OGSÅ: Det samme, gamle evageliet?

Ikke ordet som sådan. 

Intensjonen er god: Ingen må støtes. Ingen­ ­vonde ­assosiasjoner må vekkes. Av ­samme grunn kvier mange seg for å bruke ­begrepet «synd», ettersom noen forbinder begrepet med moralisme og påført skam. Igjen er intensjonen god. Jeg vil også den skammen til livs, men ikke ved å slutte å snakke om synd. For det er ikke ordet som sådan det er noe galt med. Bytter vi ut alle de bibelske begrepene som har vært misbrukt et eller annet sted, en eller ­annen gang, står vi knapt igjen med noen.

Men dette er viktigere: Ved å ­oppgi ­begrepene lar vi de som har misbrukt ­begrepene, få definisjonsmakten. ­Presten som påførte den unge mannen skam med sin syndsdefinisjon, skal ikke få enerett på begrepet. Mirakel­predikanten Jan ­Hanvold fortjener ikke eneretten på ­definisjonen av «helbredelse». Like lite som Sylvi Listhaug skal få definere hva feminisme er. Da gir vi dem for mye makt.

Gjenvinne dem. 

Løsningen er ikke å slutte å bruke begrepene fordi de ­tappes for mening, løsningen er å gjenvinne dem. Begrepene kan nemlig ikke bare ­reduseres til mine og dine assosiasjoner til dem: De er arv og felleseie som har skapt kontinuitet og fellesskap opp gjennom historien. Det er våre ord. De som levde før oss og de som kommer etter. De er alles.

Og jeg ønsker ikke å arve et ­vokabular fullt av nye velmente erstatningsord ­tappet for den opprinnelige innsikten og sammenhengen.

LES OGSÅ: Kirken slo mynt på frelsen

Gå til innlegget

De sovende har dere alltid

Publisert 3 måneder siden - 1483 visninger

Drømmer er en visdomsskatt jeg ikke forstår hvorfor kirken klarer seg uten.

I gjennomsnitt sover et menneske 26 år i løpet av livet. Omtrent en tredjedel av tiden på jorda er vi i søvnens besittelse. Og enten du husker det eller ei, har du drømt store deler av natta. Hva som foregår alle disse timene og tiårene i nattens mulm og mørke, er likevel viet forbausende lite oppmerksomhet.


Vi ikke forstår. De sovende får klare seg selv; det er det våkne og rasjonelle mennesket vi fortolker og som opptar oss i kirka. Det drømmende menneske snakker et språk vi ikke forstår.

Opp gjennom historien har mennesker latt seg forstyrre og forundre av sine drømmer. Er drømmen å forstå som et varsel eller en spådom, en beskjed fra Gud(-ene) eller en forutsigelse om framtida? Det åndelige har vært tett sammenvevd med drømmens univers, lenge før Freud erstattet det åndelige med det ubevisste.

Etter Farao og Freuds drømmer avskrives de ikke sjelden som «tilfeldig tull». Alternativt beskrives de funksjonelt - som hjernens nødvendige bearbeiding av dagsinntrykk. Slik magen må fordøye maten, må hjernen fordøye inntrykkene. Men hvordan drømmer lages og hva slags betydning eller mening de har for oss, er ennå uklart for forskningen.


Ingen unnskyldning. Men at hjerneforskerne klør seg i hodet mens de studerer hjerneaktiviteten under REM-søvn, er ingen unnskyldning for at teologien forholder seg taus. Tvert om. Om teologene skal beskjeftige seg med læren om Gud og hele mennesket, må de nødvendigvis også være opptatt av det drømmende mennesket. For hva er da et menneske – som sover nesten halve livet? Et menneskebarn når det drømmer så mye gåtefullt?

Hvis ikke kirken bryr seg om å svare på dette spørsmålet, gjør i alle fall noen andre det. Et kjapt søk på Google etter «drømmer og betydning» fører meg til diverse drømmetydere og drømmeleksikon hvor jeg lærer at drømmen min om den skumle innbruddstyven betyr at jeg har fortrengt min ukjente maskuline side. Nå vil den fram i lyset.


Ingen som kan tyde. Neste drømmeleksikon foreslår at innbruddstyven er et symbol på at jeg tappes for energi. Jeg kjøper ikke nødvendigvis de tolkningsnøklene jeg tilbys, for jeg har erfart at nøkkelen som regel ligger hos meg selv. Men jeg anerkjenner at i alle fall noen har forsøkt å forstå den delen av menneskelivet som ellers neglisjeres, og som teologien mangler språk for. Der ute finnes i alle fall noen som har hentet opp den røde tråden fra Det gamle testamentet. Skulle selveste Farao gjeste oss i dag, er jeg redd han ville reist tilbake til Egypt med uforrettet sak, og med samme beskjed som i første Mosebok: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen her som kan tyde den.»

Det finnes selvsagt noen som har bevart en faglig interesse for denne delen av menneskelivet, for eksempel den psykoanalytiske og psykodynamiske tradisjonen. De vet hvor avgjørende en drøm kan være i et menneskeliv, hvor store beslutninger man kan ta basert på en drøm, og hvor mye klokere du kan komme ut på andre siden av en drøm. Drømmen kan overgå poesien og være smertefullt konfronterende.


En visdomsskatt. I mine øyne vokter disse terapeutiske fagmiljøene en visdomsskatt jeg ikke forstår hvorfor kirken klarer seg uten. Det finnes riktignok mange veier til innsikt og visdom, men bare én er kalt kongeveien. En av verdenslitteraturens mest kjente drømmer finner vi også i første Mosebok. Jakob legger hodet på en stein og legger seg til å sove. I drømmen ser han en stige, reist opp fra jorden, helt opp til himmelen. På stigen så han Guds engler gå opp og ned mellom jorda og himmelen.

Hvordan tolket han selv drømmen da han våknet, for rundt 3.600 år siden? Han oppsummerte det slik: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!».

Er det slik dagens teologer vil bli husket i ettertiden? Sannelig, Gud var også i drømmene, og vi visste det ikke! Alt vi så var en stige hengende i løse lufta.

Gå til innlegget

Er Gud en værgud?

Publisert 4 måneder siden - 1343 visninger

Finnes det noe fenomen her i verden som har kraft til å skape så mye samhold og samtaler mellom nordmenn som været? Verre blir det når vi kobler Gud til været.

Overraskende regnbyger, storm eller tropenetter forvandler tause og beskjedne nordmenn til snakkesalige, sosiale skapninger - ene og alene takket være påminnelsen om at vi deler det viktigste vilkåret: Nemlig at vi alle lever under samme himmel og er prisgitt det som faller ned fra den. Eller det som ikke faller ned, slik situasjonen har vært i store deler av landet denne sommeren.

Når samtalen med frisøren min er i ferd med å stagnere, vet jeg at jeg er på trygg grunn hvis jeg forteller hvor varmt jeg syntes det er om dagen. Ja, nå er det ikke noe vits å være i Syden! svarer hun, og jeg ler. Samtalen er i gang.

Kirkebønn. At samtaler om været er konfliktfritt er en sannhet, men likevel en sannhet med modifikasjoner. Det blir straks vanskeligere når været kobles til Gud og klimakrise. Da jeg forrige uke skulle sette meg ned for å formulere søndagens forbønn, kom jeg over den gamle kirkebønnen: Gud (…) vi ber om godt og tjenlig vær. Jeg stusset. Pleide vi virkelig å be Gud om fint vær?

Med nyhetene om de dødelige skogbrannene godt i minnet, syntes den arkaiske bønneformuleringen brått aktuell. Det tok likevel ikke mange sekundene før teologen i meg kverulerte. Nei, vår Gud er ingen værgud. Jesus styrer ikke med vær og vind. Heller ikke vi prester, selv om den gamle vitsen aldri synes å gå av moten: Du har vel kontakter der oppe, så du kan sørge for pent vær?

Kompromisset ble en bønn for alle ofrene etter skogbrannens herjinger i Hellas. Og slik skulle også jeg indirekte bekrefte antropolog og klimaforsker Cecilie Rubows tese, om at kirka er for opptatt av mennesket til å løse klimautfordringene: Vi ber gjerne for mennesker i nød, men når vær og vind og klima kommer på bordet, holder vi Gud på armlengdes avstand. (VL 31. juli)

Godt vær. I etterkant av denne søndagen kjente jeg på et visst ubehag. Hadde jeg vært prest i en jordbrukskommune med en menighet bestående av bønder som var bekymret for avlingene, hadde kanskje den gamle kirkebønnen vært på sin plass? tenkte jeg.

Hvor har vi det fra – at været er for trivielt for Gud? Vær er mat, vær er penger, vær er tid, og vær kan være et spørsmål om liv og død mange steder av verden. Så hvorfor skulle vi ikke be Gud om godt og tjenlig vær? Hva som defineres som godt vær er selvsagt avhengig av hvor i verden vi befinner oss. Der klimaforandringene har sørget for rekordlang regntid, ville godt og tjenlig vær vært opphold. I store deler av Norge, tørster skogene og åkrene etter regn.

Klima. Det er en hårfin balansegang mellom ansvarsfraskrivelse og nødvendig ydmykhet i bønnens univers. Hvis det fortsatt finnes noen der ute som stadig ber den gamle kirkebønnen om godt og tjenlig vær, vil hun forhåpentligvis også kjenne på et voksende medansvar og engasjement for klimaet. At vær og vind kobles sammen med jordas Skaper, er neppe problemet. Problemet er snarere at vi tok saken i egne hender, gjorde oss selv til herre over jord, vær og vind. Det gikk ikke så bra med været.

Ifølge Rubow begynte problemet allerede med de engelske prestene på 1600-tallet. De hadde en direkte forståing av mennesket som herre over resten av verden. De satte mennesket i sentrum, over naturen. Alt var skapt til mennesket. Videre peker hun på at kirkens vekt på menneskets forhold til Gud har hatt sin pris: Omgivelsene, naturen og klimaet ble glemt. Løsningen hennes er imidlertid ikke å skrote religionen, for hvis det er ett sted det kan oppstå viktige miljøteologiske ideer som kan motivere folk, så må det være i kristendommen, sier hun. (VL 31. juli)

Ikke bare Norge. Så kanskje er det på tide å børste støvet av den gamle kirkebønnen. Så kan vi samtidig be om at bønnen må minne oss om vårt ansvar for å sikre godt og tjenlig vær for hele jorda, og ikke fokusere på nordmenns sommerferie. Når det kommer til stykket, er ikke himmelen særlig norsk. Den er en tynn hinne mellom Gud og alle mennesker.

Gå til innlegget

Å gå den annen mil

Publisert 5 måneder siden - 1471 visninger

De fleste nordmenn er i stand til å redegjøre for hva som hendte 22. juli. Verre er spørsmålet om hva vi lærte.

Da Erik Poppes film Utøya 22. juli hadde filmpremiere i mars, gikk 50.000 nordmenn for å se filmen samme helg. Nå har tallet steget med ytterligere 200.000. Snart ventes også den Netflix-produserte 22. juli-filmen med arbeidstittelen Norway, som baserer seg på Åsne Seierstads bok En av oss.

Tidlig og sent. Om et drøyt år kan vi i tillegg vente oss NRKs nye storsatsning på TV – nemlig dramaserien 22. juli. Det skulle altså ta syv år før vi fikk terroren tolket og gjenfortalt i filmkunsten. Mange har spurt seg om det er «for tidlig». Men vi kan like gjerne stille spørsmålet på hodet: Er det for sent?

For selv om en kvart million kinogjengere er mye i vårt lille land, er det likevel grunn til å spørre seg hvorfor de aller fleste nordmenn tross alt ikke har villet se filmen om den viktigste hendelsen i landet etter andre verdenskrig. Til sammenligning er Avengers: Infinity War, etter bare syv uker, blitt sett av 333.000 nordmenn. Hva forteller det oss?

Gode grunner. De jeg kjenner som har valgt ikke å se Poppes film oppgir alle forståelige og gode grunner: En sier han ikke orker å utsette seg for det. En annen sier hun ikke ønsker å rive skorpen av såret. Men mest interessant er alle dem som sier de ikke har noe behov for å se filmen – vi vet jo hva som skjedde der ute, sier de. Begrunnelsen er påfallende.

Om vi spør nordmenn om å gjengi hva som hendte 22. juli, tror jeg de fleste er i stand til å redegjøre for hendelsesforløpet. Vi vet hva som skjedde. Alle vet hvor de var da bomben smalt, og alle husker hvem de var sammen med da de først hørte nyheten om skytingen på Utøya.

Men om vi stiller spørsmålet annerledes og spør hva vi lærte av 22. juli, tror jeg vi er mange som blir tause og ser ned. Hva var det egentlig vi lærte? Og hva skulle denne lærdommen ha ført til?

En ryggmargsrefleks. Selv var jeg blant dem som noe motvillig gikk og så Poppes film på kino i mars. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt, syv år etter, ikke er riktig sikker på hva jeg lærte. Svaret burde kommet raskt, som en ryggmargsrefleks, men i stedet blir jeg tenksom og litt brydd over at jeg nettopp må tenke meg om.

Det var noe om rosetog og samhold, om at nå er gatene fylt av kjærlighet, noe om at terroristen ikke var muslim, men etnisk norsk, noe om at demokrati er viktig og at høyreekstremismen vinner nytt terreng i Europa.

Men lærdom må være mer enn observasjoner og gjengivelser. Virkelig lærdom er re-orientering, en ny kurs og nytt engasjement.

Terror fatigue. Forrige uke inviterte Paulus kirke Erik Poppe og Birthe Nordahl til å snakke på Uro i Paulus under vignetten kjærlighet og utmattelse etter 22. juli. Nordahl skriver doktorgrad om de spontane kjærlighetsuttrykkene i dagene etter terroren, og om utmattelsen - terror fatigue - i etterkant. Utmattelsen utfordrer vår tålegrense, sier hun. Den trenger en motkraft.

Når ikke flere har sett Poppes film om 22. juli, tror jeg det handler mye om nettopp det: utmattelsen. Vi har ikke lenger noen forventing om å få en ny innsikt som motvirker den utmattelsen som Nordahl snakker om. Den som er utmattet orker ikke å se flere filmer.

Selv peker hun på det konstruktive sinnet som motkraft til utmattelsen.

Illusjonen som brast. Hva som er konstruktivt og ikke når det gjelder dette sinnet, ble synlig tidligere i vinter da Sylvi Listhaug nøret oppunder Arbeiderparti-hatet i sitt famøse Facebook-innlegg.

I dagene som fulgte ble vi vitne til en massiv fordømmelse, men også forvirring og uro. Har vi ikke lært noen ting av 22. juli? spurte noen med angst i stemmen. Mye tydet på at spørsmålet var galt stilt. Det var nok av svar, men de sprikte. Og med ett var det som om minnet om det store kollektive rosetoget som forente oss, slo sprekker.

Så gjenstår det å se om den nye Netflix-filmen evner å skape den samtalen som fortsatt trengs. Eller om vi holder oss hjemme når den kommer på kino fordi det er for sent.

For sent fordi vi har mistet troen på at det vil komme noe annet enn smerte, utmattelse og forvirring ut av enda flere påminnelser.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 8 timer siden / 975 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6714 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1192 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1192 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6714 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6714 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6714 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6714 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Les flere