Ingrid Nyhus

Alder: 32
  RSS

Om Ingrid

Følgere

Den tunge arven

Publisert 5 dager siden

Min generasjons prester og teologer er flasket opp på eldre generasjoners teologiske stridstema.

Da jeg var tenåring hang det en plakat på rommet mitt med 
sitatet: I’m gonna buy a gun and start a war if you can tell me 
something worth fighting for.

Linjen var hentet fra det nye albumet til mitt daværende yndlingsband Coldplay: A rush of blood to the head.

Hvorfor gjorde sitatet sånn inntrykk på meg?

Jeg kan ikke lenger huske hva ten
åringen i meg ville svart, hvis noe, men i dag kjenner jeg en viss sorg over at den saken jeg så for meg at jeg skulle kjempe for, ikke har dukket opp. I alle fall ikke slik jeg trodde.

I stedet kan det ofte kjennes som jeg kjemper eldre generasjoners kamper.

Andres kampsaker

Vi står alle i en arv. Kulturelt, historisk og språklig. Også kamper kan arves, på godt og vondt.

I kirke- og teologihistorien har kampsakene vært mange fra første stund. Min generasjons prester og teologer er flasket opp på eldre generasjoners teologiske stridstema: Luthers kampsak, Hans Nielsen 
Hauges kampsak, Ole Hallesbys og en rekke andre kvinner og menns kampsaker.

Før vi hadde rukket å lære navnene på klassekamerater fikk vi innføring i strider og teologiske syn for og imot det aller meste: frigjøringsteologi, feministkamp og kamp for retten til likekjønnet ekteskap, for å nevne noen.

Man lærer mye om hva tidligere 
generasjoner har vært opptatt av når man studerer teologi. Men hva med våre egne erfaringer? Er ikke de like viktige som 68-generasjonens?

Den eldre garde

Det er ikke så rart at den teologiske samtalen kan kjennes fremmed for dagens unge.

Majoriteten av teologer og prester i Norge 
i dag er eldre. På landsbasis er nesten seksti prosent av prestene over femti år. Bare en av seks prester i Norge er under førti.

De med makt, posisjon og innflytelse i kirka, er med andre ord ikke representanter for den yngre garde. De toneangivende stemmene preges ikke av yngre generasjoner, og dette gjør selvsagt noe med vektleggelsen.

LES OGSÅ: «Nettdebattene trenger flere som bomber debatten med kjærlighet når andre bare sprer hat»

Ikke vårt eget

Jeg kjenner på det nesten hver gang jeg snakker med konfirmanter: I møte med deres erfaringer og problemstillinger opplever jeg at jeg mangler en teologi frigjort fra eldre generasjoners språk, spørsmål og svar.

Vi står selvfølgelig i takknemlighetsgjeld til alle som gikk foran og jevnet veien for oss på mange områder. Men hvis det vi arver primært er deres måte å se verden på, står vi litt hjelpeløse tilbake når vi skal forstå våre aktuelle erfaringer.

Brillene å se verden gjennom, kjennes ofte arvet. Problemstillingene kjennes iblant foreldet. Og vi er abonnenter på meningssett som ofte ikke oppleves å være våre.

LES OGSÅ: Ropte varsko i Sarons Dal

Eksotisk 

I motsetning til mange av 
dagens femti- til åttiåringer er ikke ungdommer i opposisjon til foreldregenerasjonen og til autoriteter. Byungdom har lite eller ingen erfaring med kirkens pietistiske arv. Påstander om at kortspill, dans og kino er synd vil for eksempel fremstå som en absurd og litt eksotisk ide.

De fleste ungdommene jeg snakker med går i klasser der mange av verdens religioner og livssyn er representert. De er vant til pluralisme og meningsmangfold og vet ofte mye mer om islam enn godt voksne.

Tilbake til utgangspunktet

I møte med ungdommer og unge voksne trenger vi 
etter min mening en teologi som begynner på scratch; Hvorfor tro på Gud i det hele tatt? Finnes det håp? Finnes det mening med livet? Hva er den i så fall?

Jeg kjenner meg ofte fattig og famlende i møte med slike grunnleggende spørsmål. Jeg vet at jeg har kompetanse til å redegjøre for Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men femtenåringene stiller meg aldri spørsmålet om det. Ikke 25-åringene heller, for den saks skyld.

Vi har arvet og dvelt ved svar på spørsmål som ikke stilles.

Balansekunst

Jeg vet ikke hvilket sitat som kommer til å henge på rommet mitt når jeg blir gammel. Men kanskje skulle det være en påminnelse til meg selv om den edle balansekunsten: Å dele erfaringer og kunnskap med yngre generasjoner på den ene siden. Å vite når det er på tide å trå til side og la yngre generasjoner få oppdage teologien på egne premisser på den andre.

Er det ikke i arbeid med denne balansen god teologi skapes og blir livsnær?

Gå til innlegget

Det er den skammen me ber på

Publisert rundt 1 måned siden

Skammen er altfor god til å reduseres til et harskt og effektiv virkemiddel i klimasakens tjeneste.

De fleste av oss skammer seg over noe. Over noe vi gjorde eller sa, eller over noe vi lot være å gjøre og si én gang - eller tusen.


Skammen veller fram

Heldigvis går noe i glemmeboka, andre ganger er det lite som skal til før skammen veller fram igjen. Det kan bli for mye skam, men også for lite.

Bare den skamløse turer fram i livet uten å angre, uten å kjenne skammen som en naturlig følgesvenn. De færreste ønsker seg en slik skamløs person i livet.

For selv om for mye skam blir destruktivt og ødeleggende, trenger vi også den regulerende skammen. På sitt beste forteller skammen oss når vi trår over egne eller andres grenser. Enkelt sagt hindrer den oss i å kle oss nakne midt på torget eller utlevere oss selv på feil sted til feil tid.


Den frie utfoldelse

Akkurat hva vi bør skamme oss over og ikke, er imidlertid en komplisert sak – i alle fall for den som blir bedt om å skamme seg. De siste tiårene har refrenget stort sett handlet om å fjerne skammen til fordel for fri utfoldelse. Dere har hørt det er sagt: Ingen skal behøve å skamme seg over hvem han er eller hvordan hen lever sitt liv i 2019.

Likevel: i fjor kåret svenskene «flyskam» til årets viktigste nyord, og antall flyvninger går formodentlig ned. Hurra roper noen, mens atter andre vil ha seg frabedt å bli satt i skammekroken fordi familien chartrer til Italia.


Hodet høyt hevet

Det er noe gammeldags med skammen, noe litt mørkemann-aktig. De seneste årene har også kirka engasjert seg. Emneknaggen er den usunne skammen. Mang en søndag har menigheten kunne høre presten forsøke å holde tunga rett i munnen når hun har talt om forskjellen på skyld og skam, og at evangelietekstens glade budskap på en eller annen måte kan oppsummeres som at vi skal slippe å skamme oss, men gå rakrygget bort med hodet høyt hevet.

Så vet vi det: Ingen skal lenger kunne kritisere kirka for å påføre noen skam! Kirka har lært av sine feil, er den klare beskjeden.

Så blir spørsmålet: Hvordan går dette i hop med den nye oppfordringen om å skamme oss når vi flyr? Eller for den saks skyld når vi spiser kjøtt? («Kjøttskam» som svenskene kaller det.) Er denne skammen av den gode arten eller den destruktive arten?


Nye toner

Der skammen historisk og tradisjonelt sett har blitt knyttet til mørkemenn og moralisme, er det interessant å se at den nå hentes frem igjen av progressive, miljøengasjerte unge mennesker – som et våpen for bedre klima.

Det er ingen tvil om styrken i det å påføre noen skam; det setter en effektiv stopper for uønsket adferd. Hvis målet helliger middelet, kan vi påføre hverandre flyskam – slik den svenske instagramkontoen «aningsløse influencere», som henger ut kjente personer som flyr og påpeker deres CO2-utslipp, gjør. Kontoen har i dag 62.000 følgere.

Om det virker i den forstand at det virker preventivt på antall flyreiser? Sikkert. Skam fungerer.


Aggressiv skampåføring

Så er det ikke dermed sagt at dette er en god ordning. Digitale gapestokker, uthenging og aggressiv skampåføring kan sikkert bidra til å redusere antall flypassasjerer og være et våpen for bedre klima, men er det hit vi vil? Å redusere skammen til et harskt og effektivt virkemiddel i det godes tjeneste?

Jeg tror det finnes en bedre og mer bærekraftig løsning, som kretser rundt den gode skammen. Ikke den som kastes mot oss, men den vi selv kan identifisere, og som forteller oss at vi befinner oss i samme båt og at vi alle står ansvarlig overfor hverandre. For den som bryr seg om jordklodens ve og vel bør nødvendigvis vise samme omsorg for menneskene som bor på den.

Gå til innlegget

Memento mori

Publisert 2 måneder siden

Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend.

For en kristen er spørsmålet om hvordan vi skal leve og hva vi skal bruke tida vår til, et spørsmål vi alltid må vende tilbake til. Kunsten er lang og livet er kort, som det heter. Hva er verdt å bruke tida på? Er noe bedre enn noe annet? De fleste av oss har en idé om hva som er viktig og godt å bruke tid på, og hva som ikke er det i vårt eget liv. Men den som mener noe om hvordan andre bør prioritere, må regne med å provosere noen. Den siste uka har vi sett to ulike svar på spørsmålet: Åste Dokka etterspør mer livsalvor, mindre Netflix og mer tid til fordypning og tid til å lese klassisk litteratur, som Freud (VL 30. april). Vi er for viktige til komatøst å sitte foran TV-skjermen å telle ned til vi dør, sier hun. I lys av døden tvinger det seg frem et livsalvor, et kall det er verdt å finne ut av, mener Dokka.

Erik Lunde, derimot, skriver at dette livsalvoret er oppskriften på utbrenthet og depresjon (VL 4. mai). For ham ble det et slit å skulle leve opp til kravene om å gripe dagen, redde verden, bli klokere, se de mest aktuelle filmene og lese de viktige bøkene i forsøket på å bruke den tilmålte tida optimalt. Løsningen for Lunde ble i stedet litt mindre livsalvor og litt mer fotball, Netflix og hagearbeid.

Må vi egentlig velge mellom livsalvor og glede? Mellom memento mori og Game of Thrones? Hvorfor denne dikotomien mellom Netflix og god litteratur, mellom underholdning og høykultur? Den som skal trekke opp grensen mellom hva som er meningsfylt underholdning og ikke, gjør det vanskelig for seg. Jeg tror ikke det virkelige dilemmaet vårt står mellom å bruke tida på å se på Game of Thrones eller lese en prisbelønt roman. Er ikke det virkelige dilemmaet vårt snarere mellom tid til oss selv eller tid til andre? På den ene siden egentid, på den andre siden å gjøre noe for andre i samfunnet? Jeg ser det ikke som en kristen dyd å bruke det meste av sin fritid hverken på Netflix eller lesning av Freud og Shakespeare.

Livet er kort

Jeg vil gjerne ha mer av livsalvoret, men i den betydning at livet er kort. For min del blir memento mori–målestokken nettopp noe som setter meg fri til å gjøre mer av det jeg vil, mer av det jeg tror er godt å bruke tida mi på. I lys av memento mori blir det mindre viktig for å meg å lese de rette bøkene, se de rette seriene eller reise til de rette stedene. Det blir mindre viktig å jage etter anerkjennelse, mindre viktig å gjøre meg gjeldende i mylderet av mennesker og meninger. Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend – inkludert mottrendene som ber oss si opp Netflix-abonnementet, slette Facebook-profilen, slutte å spise Fjorland-ferdiggmat, begynne å jogge og sette telefonen i gråmodus. Det kan finnes mye dødsfortrengning og flukt i et asketisk liv også. Risikoen for å bli navlebeskuende og selvopptatt kan bli like stor hos storkonsumenten av underholdning som den som kan smykke seg med de riktige kulturelle referansene.

Frihet

Kan hende er det flere som hadde hatt godt av at noen tok tak i dem, pustet livsalvoret inn i dem, så dem i øynene og sa at livet er en verdifull gave og tida for kort til å gjøre alt. Det beste livsalvoret avføder nemlig også en hel del glede og frihet, tror jeg. Frihet til å se på en serie hvis det er det vi ønsker, og frihet til å la det være hvis det er det vi vil.

Grip det

Siden vi nå en gang er her, og har fått denne gaven – livet – er det jo meningen å åpne den opp. Eller som Arne Ruset sier det i diktet:

Å leve

er ikkje akkurat det lettaste

som finst

ikkje alltid vakre roser

og fin musikk

men sidan no

dette orgelet likevel står her

kan vi vel spele litt på det.

Gå til innlegget

Før døden skiller oss ad

Publisert 4 måneder siden

«Få orden på ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger.» Så brutalt og omsorgsfullt kan det sies.

«La ikke solen gå ned over deres vrede», heter det i Efeserbrevet. I min korte fartstid som prest har jeg allerede rukket å se altfor mange eksempler på det motsatte: Folk snakker ikke sammen før det er for seint. Ikke om døden, ikke om livet som har vært, i alle fall ikke om livet som ikke ble slik de ønsket.

Når begravelsen skal planlegges og familien sitter på kontoret mitt, er det for seint: Sola har gått ned over vreden, og jeg veit at sorgprosessen vil bli langt vanskeligere enn den kunne ha vært hvis de hadde hatt mot til å ta den viktige samtalen i tide. Men nå nytter det ikke å være etterpåklok og si til datteren at «du skulle snakket med din far mens du ennå hadde tid».

For seint å gjøre opp

Jeg har sluttet å telle antall begravelser jeg har forrettet hvor forholdet til avdøde har vært komplisert og vanskelig, hvor den nødvendige samtalen glimrer med sitt fravær. Det er hjerteskjærende å være vitne til hver gang. Det er for seint å gjøre opp, for seint å be om den etterlengtede unnskyldningen de skulle hatt for tretti år siden, og for seint å stille de spørsmålene man skulle ha stilt for å få sjelefred.

De fleste av oss kan knapt tenke oss noe verre enn at en av våre kjære skal dø rett etter en opprivende krangel. De fleste har et dypt behov for forsoning før en endelig avskjed.

Bitterhet, hat og nag

Like sant er det at noen har tilsynelatende behov for å holde fast på bitterhet, hat og nag. Det finnes de som har prøvd å snakke ut mens det ennå var tid, men ikke fått det til. Det må tross alt to parter til for å kunne forsones. Noen blir frarøvet muligheten til forsoning på grunn av den andre. Og like sørgelig er det når begge parter egentlig har lengtet etter å snakke ut, men ingen har våget å ta initiativet.

Hva som tas med i graven, sier noe om kulturen vi lever i. Og da tenker jeg ikke på smykker eller sverd, men på alt det usagte. Hvilke hemmeligheter som tas med i graven! Hvor mange uforløste ord som senkes i jorden. Vi vegrer oss for å snakke om det viktigste. Ikke sjeldent har jeg fått høre om månedslange sykeleier der ingen har spurt den døende om hva hun tenker om å skulle dø, om hun er redd, om hun bærer på noe hun gjerne skulle sagt. Da er det lettere å snakke om været og om maten smakte.

Døden som sensasjon

Døden finnes over alt i vår kultur; som nyheter, som sensasjoner, som tragedier og ulykker. Men det er de andres død det handler om. Min og din død er vanligvis et ikke-tema. Dermed blir også samtalen om hva som er en god avskjed, skjøvet ut av bevisstheten.

Hvis jeg skulle bli gammel og pleietrengende en dag, vil jeg håpe at helsepersonell, familie og venner tør å snakke ordentlig med meg om det ufravikelige; nemlig at jeg skal dø. Vi må legge til rette for gode avskjeder, ikke bare for den døendes skyld, men for alle de etterlattes skyld.

På sitt dødsleie

Da kong Hiskia ble dødssyk for omtrent 2600 år siden, fikk han ifølge andre Kongebok besøk av profeten Jesaja på sitt dødsleie. Den besøkende sa det rett ut: «Få orden på ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger.» Så brutalt og omsorgsfullt kan det sies.


Gå til innlegget

Klokkene ringer for deg

Publisert 5 måneder siden

Det finnes gode grunner til å havne på samme adresse før ekteskapet. Og minst like mange grunner til å gifte seg.

Samboerskapet er blitt en patriarkalsk ordning, skriver Åste Dokka (Vårt Land 8. februar). Hun hevder at argumentene mot å gifte seg vanskelig kan trumfe ekteskapets fordeler. Og siden ekteskapet er en samlivsforsikring som gagner den økonomisk svake part – som regel kvinnen – bør det være en feministsak å løfte frem ekteskapet, mener hun.

Selv er jeg ansatt som prest i Den norske kirke og på full fart inn boligkjøp og det omdiskuterte samboerskapet. Sånn sett har jeg et forklaringsproblem. For biskopene i Den norske kirke fornyet for et par år siden uttalelsen fra 1995 som sier nei til at prester og andre ansatte i vigslete stillinger i kirken kan leve i samboerskap. Hvorvidt dette overholdes i praksis, er en annen sak.

Ingen jobbintervjuere har spurt om min sivilstand eller om jeg bor sammen med noen. De har vært taktfulle sånn, og det har jeg satt pris på. Det hadde for så vidt også vært greit om de hadde spurt.

Les også: – Det er ikke sånn at alt løser seg med engang man møter en mann

En lavmælt hvisken. 

Det er ikke på sjefens teppe jeg har blitt møtt med hint om giftemål. Snarere alle andre steder. Forventingen om at jeg en dag skal gifte meg, finnes overalt i samfunnet, blant fjerne og nære. I kirka finnes den som en lavmælt hvisken og en stolt tradisjon. «Når skal dere gifte dere?» spør de gamle damene i menigheten med varme stemmer og glimt i øyet. For noen dager siden ringte min mor og spurte om det ikke var slik at jeg ønsket å gifte meg – om ikke altfor lenge kanskje? Nylig ringte min niese (5) for å fortelle meg at hun kunne tenke seg å være brudepike i bryllupet mitt. Hun har indianerkostyme klart.

Hadde spørsmålene om bryllupsplaner vært ladet med moralsk fordømmelse, mistillit eller utidig press, ville jeg opplevd det som respektløst. Jeg ville kjent sterkt behov for å forsvare vår rett til å gjøre ting i den rekkefølgen vi selv ønsker, og i den rekkefølgen økonomien tillater. Det finnes tusen gode grunner til å havne på samme adresse før man er gift.

Les også: Nå blir det trolig lettere å skille seg for irer 

Brus av heiarop. 

Men det er ikke slik jeg har opplevd spørsmålene. De positive forventningene kjennes snarere som et brus av heiarop fra mennesker som vil oss vel, som ønsker seg en anledning til å feire oss med taler og sang. Hvem kan bli snurt for noe sånt? Ville ikke det motsatte vært usigelig trist? Et fullstendig fravær av forventinger, ingen ønske om fest og feiring, bare en stilltiende aksept, eller verre: Det blir nok slutt …

Som prest har jeg allerede viet flere par. I vigselssamtalen heier jeg på paret og bekrefter at bryllupet slett ikke trenger å være dyrt og stort og unikt. «De fineste bryllupene er jo ofte de enkle», sier jeg, og ser at det unge (gamle) paret blir noen gram lettere. Kanskje ligger de våkne om natta og bekymrer seg for budsjetter som sprekker. Ikke rart mange vegrer seg for å gifte seg. Det hender det vordende ekteparet spør om jeg selv er gift. Nei, må jeg svare. Kanskje hadde det vært en lettelse for begge parter dersom jeg kunne svart ja. Om jeg var et levende vitne på at det holdt med en billig kjole, med et enkelt lokale, at man aldri kan være 100 prosent sikker, og at det ble fint likevel.

En romantiker. 

Heldig er den som finner en å gifte seg med, tenkte jeg tidligere. Nå er jeg plutselig en av de heldige. Men først må han – eller jeg! – fri. Og det bør helst skje snart. For det er fint med alt det praktiske og juridiske som følger med ekteskapet, men først og fremst er jeg en romantiker. Jeg vil gjerne ha alle de heiarop vi kan få, fra familie og venner, en anledning, en begivenhet som fortjener en fest, en skål, en tale, nei, mange taler, en kjole som passer ganske godt, en velsignelse fra Gud, forpliktende ord sagt i vitners påhør – alt det der store og fine vil jeg gjerne ha. For kjærlighet er hardt arbeid, og vi trenger alle det vi kan få av gode råd og støtte fra en større flokk. Dessuten: Mødres, fedres, niesers og venners ønske om å dele gleden over vår kjærlighet bør da også telle på vektskåla for gode grunner til å gifte seg?

Les også: Hun har lovet å være singel resten av livet

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere