Ingrid Nyhus

Alder: 32
  RSS

Om Ingrid

Følgere

Memento mori

Publisert 13 dager siden

Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend.

For en kristen er spørsmålet om hvordan vi skal leve og hva vi skal bruke tida vår til, et spørsmål vi alltid må vende tilbake til. Kunsten er lang og livet er kort, som det heter. Hva er verdt å bruke tida på? Er noe bedre enn noe annet? De fleste av oss har en idé om hva som er viktig og godt å bruke tid på, og hva som ikke er det i vårt eget liv. Men den som mener noe om hvordan andre bør prioritere, må regne med å provosere noen. Den siste uka har vi sett to ulike svar på spørsmålet: Åste Dokka etterspør mer livsalvor, mindre Netflix og mer tid til fordypning og tid til å lese klassisk litteratur, som Freud (VL 30. april). Vi er for viktige til komatøst å sitte foran TV-skjermen å telle ned til vi dør, sier hun. I lys av døden tvinger det seg frem et livsalvor, et kall det er verdt å finne ut av, mener Dokka.

Erik Lunde, derimot, skriver at dette livsalvoret er oppskriften på utbrenthet og depresjon (VL 4. mai). For ham ble det et slit å skulle leve opp til kravene om å gripe dagen, redde verden, bli klokere, se de mest aktuelle filmene og lese de viktige bøkene i forsøket på å bruke den tilmålte tida optimalt. Løsningen for Lunde ble i stedet litt mindre livsalvor og litt mer fotball, Netflix og hagearbeid.

Må vi egentlig velge mellom livsalvor og glede? Mellom memento mori og Game of Thrones? Hvorfor denne dikotomien mellom Netflix og god litteratur, mellom underholdning og høykultur? Den som skal trekke opp grensen mellom hva som er meningsfylt underholdning og ikke, gjør det vanskelig for seg. Jeg tror ikke det virkelige dilemmaet vårt står mellom å bruke tida på å se på Game of Thrones eller lese en prisbelønt roman. Er ikke det virkelige dilemmaet vårt snarere mellom tid til oss selv eller tid til andre? På den ene siden egentid, på den andre siden å gjøre noe for andre i samfunnet? Jeg ser det ikke som en kristen dyd å bruke det meste av sin fritid hverken på Netflix eller lesning av Freud og Shakespeare.

Livet er kort

Jeg vil gjerne ha mer av livsalvoret, men i den betydning at livet er kort. For min del blir memento mori–målestokken nettopp noe som setter meg fri til å gjøre mer av det jeg vil, mer av det jeg tror er godt å bruke tida mi på. I lys av memento mori blir det mindre viktig for å meg å lese de rette bøkene, se de rette seriene eller reise til de rette stedene. Det blir mindre viktig å jage etter anerkjennelse, mindre viktig å gjøre meg gjeldende i mylderet av mennesker og meninger. Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend – inkludert mottrendene som ber oss si opp Netflix-abonnementet, slette Facebook-profilen, slutte å spise Fjorland-ferdiggmat, begynne å jogge og sette telefonen i gråmodus. Det kan finnes mye dødsfortrengning og flukt i et asketisk liv også. Risikoen for å bli navlebeskuende og selvopptatt kan bli like stor hos storkonsumenten av underholdning som den som kan smykke seg med de riktige kulturelle referansene.

Frihet

Kan hende er det flere som hadde hatt godt av at noen tok tak i dem, pustet livsalvoret inn i dem, så dem i øynene og sa at livet er en verdifull gave og tida for kort til å gjøre alt. Det beste livsalvoret avføder nemlig også en hel del glede og frihet, tror jeg. Frihet til å se på en serie hvis det er det vi ønsker, og frihet til å la det være hvis det er det vi vil.

Grip det

Siden vi nå en gang er her, og har fått denne gaven – livet – er det jo meningen å åpne den opp. Eller som Arne Ruset sier det i diktet:

Å leve

er ikkje akkurat det lettaste

som finst

ikkje alltid vakre roser

og fin musikk

men sidan no

dette orgelet likevel står her

kan vi vel spele litt på det.

Gå til innlegget

Før døden skiller oss ad

Publisert 2 måneder siden

«Få orden på ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger.» Så brutalt og omsorgsfullt kan det sies.

«La ikke solen gå ned over deres vrede», heter det i Efeserbrevet. I min korte fartstid som prest har jeg allerede rukket å se altfor mange eksempler på det motsatte: Folk snakker ikke sammen før det er for seint. Ikke om døden, ikke om livet som har vært, i alle fall ikke om livet som ikke ble slik de ønsket.

Når begravelsen skal planlegges og familien sitter på kontoret mitt, er det for seint: Sola har gått ned over vreden, og jeg veit at sorgprosessen vil bli langt vanskeligere enn den kunne ha vært hvis de hadde hatt mot til å ta den viktige samtalen i tide. Men nå nytter det ikke å være etterpåklok og si til datteren at «du skulle snakket med din far mens du ennå hadde tid».

For seint å gjøre opp

Jeg har sluttet å telle antall begravelser jeg har forrettet hvor forholdet til avdøde har vært komplisert og vanskelig, hvor den nødvendige samtalen glimrer med sitt fravær. Det er hjerteskjærende å være vitne til hver gang. Det er for seint å gjøre opp, for seint å be om den etterlengtede unnskyldningen de skulle hatt for tretti år siden, og for seint å stille de spørsmålene man skulle ha stilt for å få sjelefred.

De fleste av oss kan knapt tenke oss noe verre enn at en av våre kjære skal dø rett etter en opprivende krangel. De fleste har et dypt behov for forsoning før en endelig avskjed.

Bitterhet, hat og nag

Like sant er det at noen har tilsynelatende behov for å holde fast på bitterhet, hat og nag. Det finnes de som har prøvd å snakke ut mens det ennå var tid, men ikke fått det til. Det må tross alt to parter til for å kunne forsones. Noen blir frarøvet muligheten til forsoning på grunn av den andre. Og like sørgelig er det når begge parter egentlig har lengtet etter å snakke ut, men ingen har våget å ta initiativet.

Hva som tas med i graven, sier noe om kulturen vi lever i. Og da tenker jeg ikke på smykker eller sverd, men på alt det usagte. Hvilke hemmeligheter som tas med i graven! Hvor mange uforløste ord som senkes i jorden. Vi vegrer oss for å snakke om det viktigste. Ikke sjeldent har jeg fått høre om månedslange sykeleier der ingen har spurt den døende om hva hun tenker om å skulle dø, om hun er redd, om hun bærer på noe hun gjerne skulle sagt. Da er det lettere å snakke om været og om maten smakte.

Døden som sensasjon

Døden finnes over alt i vår kultur; som nyheter, som sensasjoner, som tragedier og ulykker. Men det er de andres død det handler om. Min og din død er vanligvis et ikke-tema. Dermed blir også samtalen om hva som er en god avskjed, skjøvet ut av bevisstheten.

Hvis jeg skulle bli gammel og pleietrengende en dag, vil jeg håpe at helsepersonell, familie og venner tør å snakke ordentlig med meg om det ufravikelige; nemlig at jeg skal dø. Vi må legge til rette for gode avskjeder, ikke bare for den døendes skyld, men for alle de etterlattes skyld.

På sitt dødsleie

Da kong Hiskia ble dødssyk for omtrent 2600 år siden, fikk han ifølge andre Kongebok besøk av profeten Jesaja på sitt dødsleie. Den besøkende sa det rett ut: «Få orden på ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger.» Så brutalt og omsorgsfullt kan det sies.


Gå til innlegget

Klokkene ringer for deg

Publisert 3 måneder siden

Det finnes gode grunner til å havne på samme adresse før ekteskapet. Og minst like mange grunner til å gifte seg.

Samboerskapet er blitt en patriarkalsk ordning, skriver Åste Dokka (Vårt Land 8. februar). Hun hevder at argumentene mot å gifte seg vanskelig kan trumfe ekteskapets fordeler. Og siden ekteskapet er en samlivsforsikring som gagner den økonomisk svake part – som regel kvinnen – bør det være en feministsak å løfte frem ekteskapet, mener hun.

Selv er jeg ansatt som prest i Den norske kirke og på full fart inn boligkjøp og det omdiskuterte samboerskapet. Sånn sett har jeg et forklaringsproblem. For biskopene i Den norske kirke fornyet for et par år siden uttalelsen fra 1995 som sier nei til at prester og andre ansatte i vigslete stillinger i kirken kan leve i samboerskap. Hvorvidt dette overholdes i praksis, er en annen sak.

Ingen jobbintervjuere har spurt om min sivilstand eller om jeg bor sammen med noen. De har vært taktfulle sånn, og det har jeg satt pris på. Det hadde for så vidt også vært greit om de hadde spurt.

Les også: – Det er ikke sånn at alt løser seg med engang man møter en mann

En lavmælt hvisken. 

Det er ikke på sjefens teppe jeg har blitt møtt med hint om giftemål. Snarere alle andre steder. Forventingen om at jeg en dag skal gifte meg, finnes overalt i samfunnet, blant fjerne og nære. I kirka finnes den som en lavmælt hvisken og en stolt tradisjon. «Når skal dere gifte dere?» spør de gamle damene i menigheten med varme stemmer og glimt i øyet. For noen dager siden ringte min mor og spurte om det ikke var slik at jeg ønsket å gifte meg – om ikke altfor lenge kanskje? Nylig ringte min niese (5) for å fortelle meg at hun kunne tenke seg å være brudepike i bryllupet mitt. Hun har indianerkostyme klart.

Hadde spørsmålene om bryllupsplaner vært ladet med moralsk fordømmelse, mistillit eller utidig press, ville jeg opplevd det som respektløst. Jeg ville kjent sterkt behov for å forsvare vår rett til å gjøre ting i den rekkefølgen vi selv ønsker, og i den rekkefølgen økonomien tillater. Det finnes tusen gode grunner til å havne på samme adresse før man er gift.

Les også: Nå blir det trolig lettere å skille seg for irer 

Brus av heiarop. 

Men det er ikke slik jeg har opplevd spørsmålene. De positive forventningene kjennes snarere som et brus av heiarop fra mennesker som vil oss vel, som ønsker seg en anledning til å feire oss med taler og sang. Hvem kan bli snurt for noe sånt? Ville ikke det motsatte vært usigelig trist? Et fullstendig fravær av forventinger, ingen ønske om fest og feiring, bare en stilltiende aksept, eller verre: Det blir nok slutt …

Som prest har jeg allerede viet flere par. I vigselssamtalen heier jeg på paret og bekrefter at bryllupet slett ikke trenger å være dyrt og stort og unikt. «De fineste bryllupene er jo ofte de enkle», sier jeg, og ser at det unge (gamle) paret blir noen gram lettere. Kanskje ligger de våkne om natta og bekymrer seg for budsjetter som sprekker. Ikke rart mange vegrer seg for å gifte seg. Det hender det vordende ekteparet spør om jeg selv er gift. Nei, må jeg svare. Kanskje hadde det vært en lettelse for begge parter dersom jeg kunne svart ja. Om jeg var et levende vitne på at det holdt med en billig kjole, med et enkelt lokale, at man aldri kan være 100 prosent sikker, og at det ble fint likevel.

En romantiker. 

Heldig er den som finner en å gifte seg med, tenkte jeg tidligere. Nå er jeg plutselig en av de heldige. Men først må han – eller jeg! – fri. Og det bør helst skje snart. For det er fint med alt det praktiske og juridiske som følger med ekteskapet, men først og fremst er jeg en romantiker. Jeg vil gjerne ha alle de heiarop vi kan få, fra familie og venner, en anledning, en begivenhet som fortjener en fest, en skål, en tale, nei, mange taler, en kjole som passer ganske godt, en velsignelse fra Gud, forpliktende ord sagt i vitners påhør – alt det der store og fine vil jeg gjerne ha. For kjærlighet er hardt arbeid, og vi trenger alle det vi kan få av gode råd og støtte fra en større flokk. Dessuten: Mødres, fedres, niesers og venners ønske om å dele gleden over vår kjærlighet bør da også telle på vektskåla for gode grunner til å gifte seg?

Les også: Hun har lovet å være singel resten av livet

Gå til innlegget

De godes problem

Publisert 4 måneder siden

Hvem kan trekke opp linjen mellom nødvendig tillit og nødvendig skepsis?

På søndag sendes tredje episode av dramaserien Les Miserables på NRK. I enda en filmatisering av Victor Hugos roman fra 1862, følger vi Jean Valjean – fangen som ble dømt til 19 års fengsel fordi han ble tatt for å stjele et brød. Etter løslatelsen stjeler han igjen. Denne gangen fra biskopen som gir ham mat og husly for natten.

«Tror du kjærlighet kan forandre et menneske?» spør biskopen under måltidet. «Nei», svarer Valjean kontant. Da natten kommer, stjeler han biskopens sølvtøy og sniker seg ut i mørket. Og som de fleste kanskje husker: Valjean blir tatt, men da politiet fører ham tilbake til biskopens hus, lar biskopen vaktene tro at sølvtøyet var en gave, og gir likegodt lysestakene i tillegg. Beskjeden er klar: «Nå kjøper jeg deg fri.» Den uventede godheten blir erfaringen som sakte forvandler Valjean til et godt menneske.

Spenningsfylt øvelse. 

Fortellingen om Jean Valjean gjør også en annen ting. Den anskueliggjør den spenningsfylte øvelsen det er å overføre Bergprekenens lov til samfunnet.

En som har gått inn i denne øve sen er den demokratiske sosialisten Alexandria Ocasio-Cortes fra New York, som nylig har fått plass som historiens yngste kvinne i representantenes hus i kongressen. Den 29 år gamle katolikken er blitt venstresidens nye yndling og ytre høyres nye mobbeobjekt, blant annet fordi hun ønsker å øke skattene for de aller rikeste, tilby gratis helsetjenester for alle, legalisere marihuana og forby privatisering av fengsler og reformere kriminalomsorgen (Vårt Land, 14. januar).

«Hva skal være målet med fengselsoppholdet», spør Cortes i magasinet America. «Straff? Rehabilitering? Tilgivelse? For katolikker er disse spørsmålene direkte knyttet til hjertet av vår tro.» (Min oversettelse).

Les også: Tidenes yngste kongresskvinne er troende katolikk og kjemper for fri abort og homofiles rettigheter

I Herrens bønn. 

Hun skriver videre: «Av natur er det slik at et samfunn som tilgir og rehabiliterer sine egne innbyggere, er samfunn som tilgir og endrer seg selv. Det krever en radikal form for kjærlighet, en hemmelighet gitt oss i Herrens bønn; tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere».

Slik griper hun til Bergprekenen fra en ny vinkel. Godheten har ikke fått den sjansen den fortjener, hevder hun. Den radikale kjærligheten må omdannes til et bedre samfunn, som gir mennesker nye muligheter.

Da er det ikke så vanskelig å forstå at høyresiden har funnet et nytt mobbeoffer. Det er lett å gjøre narr av den som viser til radikal kjærlighet som løsning på et bedre samfunn. Et samfunn kan ikke institusjonalisere godhet, og i alle fall ikke tilgivelse. For kjærlighetens vei er ingen rett linje med klare svar. Kompliserte saker har aldri enkle løsninger. Å gjøre det gode er å tåle å ikke vite om det vil lønne seg. Å gjøre det gode er alltid risikabelt. Tillit kan utnyttes.

Til for hogg. 

Biskopen i Les Miserables vet for eksempel utmerket godt at han utsetter seg for risiko ved å la en tyv uten penger få tilgang til sølvtøyet hans, men gjør det likevel. Slik stiller han seg laglig til for hogg. Han gjør seg sårbar. Ingen kan kreve det av noen andre. Han har råd til å gjøre det, men ikke alle har det.

Den som tror at kjærlighet kan forandre et menneske, må også forstå når tiden er inne for å frata rusmisbrukeren omsorgsretten for fireåringen. Den som tror kjærligheten kan forandre et menneske, må også kunne fordømme volden hun har påført en annen. Iblant er det eneste rette å nekte sin spilleavhengige sønn mer penger, selv om han bedyrer at pengene nå skal brukes til husleie og mat.

Så hvem kan trekke opp linjen mellom nødvendig tillit og nødvendig skepsis?

Les også: Setter Gud på tiltalebenken

Låser døra. 

Den som svarer nei på biskopens spørsmål, har mest av alt gjort det enklere for seg. Han trenger ikke plages av spørsmålet om han skulle valgt å gi tyven en ny sjanse. For ham er tyven en tyv, og vil alltid være det. For ham er det enkelt. Han låser døra og håper de fengslede ikke kommer ut igjen på lang tid.

De som svarer ja, derimot, må vi tåle og leve med tvilen. Og stadig grunne over hva som er rett og godt. Men hvem har sagt at det skal være lett? Hvem har sagt at kjærlighetens vei skal være en rett vei uten humper og landeveisrøvere?

Gå til innlegget

Roboten har talt

Publisert 5 måneder siden

At det finnes roboter som øver på å holde andakter er først og fremst gøyalt. Verre er det når prester begynner å snakke like monotont.

DET ER LETT å komme med innvendinger straks en teolog pirker borti dogmet om kjærlighetsforkynnelsen. Derfor var det modig av Åste Dokka å skrive kommentaren Det som ikke sies (Vårt Land 14. desember).

Hun skriver at hun er lei av prekener som oppskriftsmessig inneholder utsagn som «Du er god nok. Du er elsket. Gud skapte deg til akkurat den du er. Du er du og du duger. Og størst av alt er kjærligheten.» Er kan hende denne kjærlighetsforkynnelsen mer «religiøst støy» enn kommunikasjon, spør hun videre.

Jeg nikket gjenkjennende og tenkte straks på en andakt jeg nylig hørte på radioprogrammet Ekko på NRK P2. Denne andakten var ikke skrevet av en prest, men av en robot.

Kjøtt og blod. Roboten Milfred har «lest» og analysert 1.000 andakter skrevet av prester av kjøtt og blod. Basert på dette snekret hun (for det er visstnok en hun) sammen sin egen andakt. Resultatet kunne høres på morgensendingen til NRK Sørlandet for snart ett år siden, og nå altså nylig på Ekko. Til min skrekkblandede fryd, kan jeg legge til.

Milfred proklamerte sin andakt med monoton og mekanisk robotstemme (transkribert etter beste evne): «God morgen. Nestekjærlighet handler om at jeg har en tro og tenner et lys. Jeg har stillhet i et hellig rom. Mitt hjerte banker i forventning, og hjerte skal være glede. Å Jesus, Jesus. Ved ditt bord sitter englene fra din tid og sier dette: Han fant de fattige og uverdige for å være nær. For han er menneske når de snakket undrende – som å berge et fortapt barn. Den eneste som ankom til verden. Ingen kan forstå at han vokser. Gud ble tent av sin sorg og ventet. Du er verd å elske!»

Knis! Robotens «andakt» er morsom, men ikke så mye å skryte av innholdsmessig. Til gjengjeld er den en påminnelse om hvor galt det kan gå når den som taler ikke forstår hva hun selv sier. Det blir bare svada. At det finnes roboter som øver på å holde andakter er først og fremst gøyalt, spør du meg. Verre er det når prester begynner å snakke like monotont og skriptstyrt.

Det er denne forutsigbarheten jeg opplever at Åste Dokka vil til livs. Denne typen forkynnelse spenner nemlig beina under hele prosjektet om å formidle Guds kjærlighet. Det gjøres ikke ved å gjenta tomme klisjeer. Ting blir ikke mer sant av å gjentas.

«Insisteringen på aksept og inkludering», som Dokka skriver, har også et annet problem. Den fanger oss i et spor der vi gjentar oss selv til det kjedsommelige.

Videre er det vel også verdt å spørre om det er slik at Gud elsker alt det vi mennesker holder på med.

Mindre påståelige. Jeg tror på prestens genuine ønske om å formidle Guds kjærlighet, men jeg har mindre tro på at denne formidlingen skjer ved hjelp av ord. Jeg tror ikke hun som sitter i kirkebenken opplever seg mer elsket av Gud fordi presten påstår på at Jesus elsker alt hos alle. Vi prester burde i det hele tatt være litt mindre påståelige, og litt mer demonstrerende.

Hvis vi ønsker å formidle Guds kjærlighet, bør vi gjøre det ved å forsøke å gestalte denne kjærligheten. Vi skal ikke først og fremst snakke om tilgivelse, vi skal dele den ut .

Det samme prinsippet bør gjelde for kjærlighetsforkynnelsen. Vi burde lære av det vi gjør i det sjelesørgeriske rom. Da sitter vi ikke og påstår at Gud bryr seg og lytter, vi vet at det er vi som må bry oss og lytte. Bare slik kan det som først var en teoretisk påstand («Gud bryr seg og tåler alle dine sider») bli en erfaring som gir ordene mening.

Respekt for evangeliet. Milfreds robotandakt slutter ikke med «Amen», slik andakter eller prekener vanligvis gjør, men med påstanden «Du er verd å elske». Selv om ingen teolog med respekt for evangeliet vil protestere mot innholdet i dette utsagnet, burde en prest med respekt for seg selv og evangeliet protestere hvis hun ikke kan formidle innholdet i dette bedre enn en robot.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere