Ingrid Nyhus

Alder: 30
  RSS

Om Ingrid

Følgere

Den tid, den sorg

Publisert 15 dager siden - 3367 visninger

Spørsmålet er om kirken kan gi de pårørende noe som politiet ikke kan. Tror vi på budskapet vårt, på ritualene våre?

Sokneprest på Nøtterøy, Inger Bækken, forteller i Vårt Land (7. juni) at hun sover dårlig når hun har beredskapsvakt for å gå med dødsbudskap og at ordningen er «utgått på dato». Hun får betinget støtte av Martin Enstad, leder i Presteforeningen, som påpeker at ordningen er belemret med flere problemer, blant annet knyttet til trygghet: «Vi vet ikke alltid hvem som åpner døra, og hvilken tilstand disse menneskene er i», skriver han.

Men at en ordning ikke fungerer optimalt, er ikke et argument for å avvikle den. At en ordning ikke fungerer optimalt, er det et argument for å forbedre den.

Videre er det forsvinnende få rapporterte hendelser om vold i forbindelse med dødsbud. Som regel er de pårørende takknemlige for at det nettopp var en prest som kom da verdenen deres raste sammen.

Ett skritt tilbake: De aller, aller fleste opplever at det å gå dødsbud er trygt og dypt meningsfullt.

Selv om den enkelte prest skulle oppleve det som en viktig del av tjenesten, kan imidlertid ikke dette være hovedargumentet for å opprettholde ordningen. Det må være fordi prestene har en kompetanse som etterspørres. Folket er som kjent ikke til for kirken, men kirken til for folket.

Og så langt ser det altså ut til å være den foretrukne ordningen for mange. Også for mennesker som ikke tilhører kirken.

Videre melder Politiet at de opplever det som et gode å kunne samarbeide med prestetjenesten på dette området. Dersom dette endrer seg, må vi evaluere ordningen på nytt. Den tid kommer helt sikkert.

Om liv og død. Men at presten med beredskapsvakt sover dårligere om natten, kan ikke være et argument for å avvikle ordningen. Hvis jeg skulle fjernet alle deler av arbeidet som på en eller annen måte tok fra meg nattesøvnen iblant, ville jeg ikke stått tilbake med mange arbeidsoppgaver. Bekymring og vanskeligheter tilhører livet og i alle fall en prestetjeneste hvor det handler om liv og død, bokstavelig talt.

Spørsmålet vi må stille oss er hvorvidt vi som kirke tror vi kan gi de pårørende noe politiet ikke kan tilby. Tror vi på egen kompetanse og sjelesørgeriske evner? Tror vi på budskapet vårt, ritualene våre?

Hvis vi som prester ikke ser på oss selv som noe annet enn en leverandør av en trist beskjed, er jeg enig i at oppgaven like godt kunne gått til noen andre. For det ville utvilsomt vært mer «kostnadseffektivt». Også politiet har mye erfaring med krisehåndtering og samtaler med folk i ulike livssituasjoner.

Kan tilby noe annet. Når jeg likevel mener at det er viktig at presten går dødsbud (og gjerne i samarbeid med det lokale kriseteamet eller sammen med politi ved enkelte tilfeller), er det fordi jeg mener presten kan tilby noe annet enn andre yrkesgrupper.

Hva jeg måtte føle av ubehag når jeg banker på en fremmed dør er — for å sette det på spissen — uviktig i den store sammenhengen.

Det skulle bare mangle at jeg føler meg ille til mote, trist og avmektig i møte med en mor som nettopp har fått vite at hennes sønn er drept i bilulykke. Men dette handler ikke om meg og mine kvaler, men om den etterlatte. Det er ham eller henne vi ikke må miste av syne.

Sikkerhetshensynet er en avsporing i en viktig debatt, og et symptom på en fryktkultur som brer om seg. Mot denne må Kirken være en motstemme.

Frykt og angst er ubehagelig, men ikke desto mindre en del av livet vi ikke kan verge oss mot. Akkurat som døden.

Gå til innlegget

Forhenget skal trekkes til siden.

DET ER NÅ TJUE år siden jeg sto opp etter leggetid for å tjuvlytte på de voksne.

Jeg sniker meg ut av soverommet og stiller meg strategisk til, like bak stueforhenget. Jeg kan høre dem snakke lavmælt sammen. Mamma og pappa har gjester. Her kan jeg lytte, uten å bli sett. Det knit-rer i peisen, noe blir skjenket i et glass, kjente stemmer blander seg med pappas stemme. En kvinne ler. Jeg spisser ørene.

Det er mer enn tjue år siden jeg sto opp etter leggetid for å stagge nysgjerrigheten min på denne måten. Det var ikke nødvendigvis innholdet i det som ble sagt som interesserte meg, det var snarere dette at de voksne syntes å ha et fortrolig voksenspråk jeg var utestengt fra. Hvis jeg ble for pågående, hendte det mamma slo over i engelsk. Men overgangen til dette fremmedspråket ­bekreftet bare mine bange anelser: De voksne hadde hemmeligheter og svar jeg ikke var stor nok til å bli innviet i.

Berget skal åpne seg. I én forstand står jeg der fortsatt, bak gardinforhenget og venter på svar. Venter på at verden skal åpne seg. Forventningen er selvsagt barnslig. Jeg er tross alt voksen selv nå, og har dertil rikelig tilgang til det som tidligere var så uimotståelig gåtefullt.

Jeg kan selv lese bøkene, avisene, jeg kan selv blande meg i en diskusjon, beherske et fagfelt og se de voksnes begrensninger. Jo bedre jeg lærer dem å kjenne, jo klarere trer de fram som voksne barn. Som meg. Det allvitende sløret som tidligere omga dem, blir gradvis borte, voksenspråket er dekodet. Når det kommer til stykket, forstår de ikke så mye, ikke de heller. De er underlagt de samme gåtene som meg, de forstår stykkevis og delt.

Krype opp i fanget. Tapet av illusjonen om de voksnes allvitenhet er en av sorgene med selv å bli voksen. For så lenge noen andre visste, var jeg fritatt. At noen var garantister for hva som var rett, godt, vakkert og sant, fritok meg fra ansvaret om å finne ut av det på egenhånd. Jeg kunne leve i tillit og nysgjerrighet. Krype opp i fanget, spørre og få svar.

Men med kunnskap kommer ansvar. Med ansvar mister man uskylden. Nå er det jeg som spiller rollen som garantist for verdens lovmessighet når min niese stiller meg til veggs med spørsmål etter leggetid. Hun tror på alt jeg svarer. Hun faller til ro når jeg sier at månen er mindre enn solen, at solen er en stjerne som lyser, og at den ikke kommer til å falle ned på oss i natt. Jeg sier at det finnes mange måner og veldig mange stjerner. Hun spør om det er mer enn tusen stjerner og jeg sier det er så mange at ingen har klart å telle dem. Hun kikker tenksomt opp i taket og sovner like etterpå, i trygg forvisnig om at alt man lurer på, kan man få svar på. Noen vet. Svarene finnes.

Venter på mor. For mange år siden jobbet jeg på en psykiatrisk lukket avdeling, der fant jeg stadig min pasient stående og speide­ ut av vinduet på soverommet. Han var dement.

«Skal vi ikke trekke for gardinene nå, så du kan legge deg?» spurte jeg, ivrig etter å få ham i seng før kveldsvakten var over.

«Nei, jeg venter på mor. Hun er nok på vei nå», svarte mannen.

«Hva vil du snakke med henne­ om da?» spurte jeg, men fikk ikke svar denne gangen heller.

Først senere kom jeg over journalen hans. Moren hadde forlatt familien og døde kort tid etter, da han var liten gutt. Døds-­fallet var det ingen som egentlig hadde­ snakket med ham om. Neste gang jeg så ham på plass ved sin utkikkspost, tenkte jeg på svaret som var frarøvet ham. Svaret de voksne hadde tiet om. Og nå var de døde, de som kunne sagt noe. Likevel gjorde han det eneste naturlige; ventet på henne (svaret) som kunne gi ham ro.

Overføring. I psykoanalytisk sjargong heter det «subjektet som formodes å vite». Uttrykket beskriver en vanlig over-­føring pasienten retter mot sin behandler. Terapeuten vet noe jeg trenger å få vite for å bli frisk, hel, fri, tenker pasienten og kan enten bli engstelig for behandlerens avsløring eller søke denne­ innsikten som om den var en skatt.

Slik jeg gjorde da jeg selv gikk i psykoanalyse. Jeg var over-­bevist om at mannen i stolen overfor meg visste noe det var avgjørende at jeg fikk innblikk i. Jo mer han forsikret meg om at han verken var tankeleser eller hadde noe svar hva gjaldt meg og mitt liv, jo sterkere ble troen på at han faktisk hadde både evnene og svarene.

Det er som hypokonderen som besøker et titalls leger. Jo mer, legene forsikrer henne om at alt er såre vel, jo sterkere blir (de innbilte) symptomene og troen på at man lider av uhelbredelig og sjelden kreftsykdom. På kontoret hos terapeuten min fikk denne overføringen blomstre og gro, jeg vannet og pleiet den med god grunn:

Den bekreftet et trygt mønster. Jeg er barnet, ivaretatt av en klokere voksen som med tid og stunder snart vil forklare meg hvordan det hele henger sammen. Jeg må bare være tålmodig, tenkte jeg, helt til jeg ikke klarte å være tålmodig lenger og brøt ut: «Jeg vil vite sannheten!»

«Sannheten om hva?» undret terapeuten, og jeg ble svar skyldig. For det visste jeg ikke. Bare at den måtte finnes, et sted bak forhenget.

Formodes å vite. Som prest hender det at jeg selv opplever å bli «subjektet som formodes å vite» i samtaler. Jeg gjenkjenner forventningen til ham jeg snakker med. Han vil gjerne ha svar på et spørsmål han har vanskeligheter med å formulere.­ Han ber om råd, vil ha meg til å snakke. Fortelle hvordan x henger sammen med y. Du skulle bare visst hvor lite jeg vet, tenker jeg iblant, og gir ham råd og en forklaring med på kjøpet likevel.

Det er en kunst å skjønne når et spørsmål er et spørsmål, og når det er et rop om noe annet. Noen spørsmål er som levende lys; svarer man på slike spørsmål blåser man ut lyset med det samme.

Hvis sorg er prisen vi må ­betale ved å oppgi idealiseringen av voksne, er gevinsten at vi vinner friheten. Friheten til å lete etter svar som holder. Jeg trenger ikke være prisgitt autoritetenes svar. Ikke alt er skjebnebestemt og styrt av krefter utenfor meg selv. Jeg velger hvem jeg lytter til og hvilke råd jeg avviser. Jeg kan manøvrere ut fra meg selv. Ikke dermed sagt at tilliten må skrotes, tvert imot.

Og det finnes svar. Svar som er gode nok. Den som leter skal finne. Og den som banker på skal det lukkes opp for. Forhenget skal trekkes til siden.


Ingrid Nyhus, prest, Bergen

Helgelesning

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Petter Kvinlaug kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
3 minutter siden / 7604 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
20 minutter siden / 1535 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
26 minutter siden / 7604 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
27 minutter siden / 7604 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
27 minutter siden / 496 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
38 minutter siden / 7604 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
39 minutter siden / 7604 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
42 minutter siden / 7604 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
rundt 1 time siden / 1535 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Makeleg barnetru
rundt 1 time siden / 2443 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 496 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 496 visninger
Les flere