Ingrid Nyhus

Alder: 31
  RSS

Om Ingrid

Følgere

De sovende har dere alltid

Publisert 19 dager siden - 1448 visninger

Drømmer er en visdomsskatt jeg ikke forstår hvorfor kirken klarer seg uten.

I gjennomsnitt sover et menneske 26 år i løpet av livet. Omtrent en tredjedel av tiden på jorda er vi i søvnens besittelse. Og enten du husker det eller ei, har du drømt store deler av natta. Hva som foregår alle disse timene og tiårene i nattens mulm og mørke, er likevel viet forbausende lite oppmerksomhet.


Vi ikke forstår. De sovende får klare seg selv; det er det våkne og rasjonelle mennesket vi fortolker og som opptar oss i kirka. Det drømmende menneske snakker et språk vi ikke forstår.

Opp gjennom historien har mennesker latt seg forstyrre og forundre av sine drømmer. Er drømmen å forstå som et varsel eller en spådom, en beskjed fra Gud(-ene) eller en forutsigelse om framtida? Det åndelige har vært tett sammenvevd med drømmens univers, lenge før Freud erstattet det åndelige med det ubevisste.

Etter Farao og Freuds drømmer avskrives de ikke sjelden som «tilfeldig tull». Alternativt beskrives de funksjonelt - som hjernens nødvendige bearbeiding av dagsinntrykk. Slik magen må fordøye maten, må hjernen fordøye inntrykkene. Men hvordan drømmer lages og hva slags betydning eller mening de har for oss, er ennå uklart for forskningen.


Ingen unnskyldning. Men at hjerneforskerne klør seg i hodet mens de studerer hjerneaktiviteten under REM-søvn, er ingen unnskyldning for at teologien forholder seg taus. Tvert om. Om teologene skal beskjeftige seg med læren om Gud og hele mennesket, må de nødvendigvis også være opptatt av det drømmende mennesket. For hva er da et menneske – som sover nesten halve livet? Et menneskebarn når det drømmer så mye gåtefullt?

Hvis ikke kirken bryr seg om å svare på dette spørsmålet, gjør i alle fall noen andre det. Et kjapt søk på Google etter «drømmer og betydning» fører meg til diverse drømmetydere og drømmeleksikon hvor jeg lærer at drømmen min om den skumle innbruddstyven betyr at jeg har fortrengt min ukjente maskuline side. Nå vil den fram i lyset.


Ingen som kan tyde. Neste drømmeleksikon foreslår at innbruddstyven er et symbol på at jeg tappes for energi. Jeg kjøper ikke nødvendigvis de tolkningsnøklene jeg tilbys, for jeg har erfart at nøkkelen som regel ligger hos meg selv. Men jeg anerkjenner at i alle fall noen har forsøkt å forstå den delen av menneskelivet som ellers neglisjeres, og som teologien mangler språk for. Der ute finnes i alle fall noen som har hentet opp den røde tråden fra Det gamle testamentet. Skulle selveste Farao gjeste oss i dag, er jeg redd han ville reist tilbake til Egypt med uforrettet sak, og med samme beskjed som i første Mosebok: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen her som kan tyde den.»

Det finnes selvsagt noen som har bevart en faglig interesse for denne delen av menneskelivet, for eksempel den psykoanalytiske og psykodynamiske tradisjonen. De vet hvor avgjørende en drøm kan være i et menneskeliv, hvor store beslutninger man kan ta basert på en drøm, og hvor mye klokere du kan komme ut på andre siden av en drøm. Drømmen kan overgå poesien og være smertefullt konfronterende.


En visdomsskatt. I mine øyne vokter disse terapeutiske fagmiljøene en visdomsskatt jeg ikke forstår hvorfor kirken klarer seg uten. Det finnes riktignok mange veier til innsikt og visdom, men bare én er kalt kongeveien. En av verdenslitteraturens mest kjente drømmer finner vi også i første Mosebok. Jakob legger hodet på en stein og legger seg til å sove. I drømmen ser han en stige, reist opp fra jorden, helt opp til himmelen. På stigen så han Guds engler gå opp og ned mellom jorda og himmelen.

Hvordan tolket han selv drømmen da han våknet, for rundt 3.600 år siden? Han oppsummerte det slik: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!».

Er det slik dagens teologer vil bli husket i ettertiden? Sannelig, Gud var også i drømmene, og vi visste det ikke! Alt vi så var en stige hengende i løse lufta.

Gå til innlegget

Er Gud en værgud?

Publisert rundt 2 måneder siden - 1339 visninger

Finnes det noe fenomen her i verden som har kraft til å skape så mye samhold og samtaler mellom nordmenn som været? Verre blir det når vi kobler Gud til været.

Overraskende regnbyger, storm eller tropenetter forvandler tause og beskjedne nordmenn til snakkesalige, sosiale skapninger - ene og alene takket være påminnelsen om at vi deler det viktigste vilkåret: Nemlig at vi alle lever under samme himmel og er prisgitt det som faller ned fra den. Eller det som ikke faller ned, slik situasjonen har vært i store deler av landet denne sommeren.

Når samtalen med frisøren min er i ferd med å stagnere, vet jeg at jeg er på trygg grunn hvis jeg forteller hvor varmt jeg syntes det er om dagen. Ja, nå er det ikke noe vits å være i Syden! svarer hun, og jeg ler. Samtalen er i gang.

Kirkebønn. At samtaler om været er konfliktfritt er en sannhet, men likevel en sannhet med modifikasjoner. Det blir straks vanskeligere når været kobles til Gud og klimakrise. Da jeg forrige uke skulle sette meg ned for å formulere søndagens forbønn, kom jeg over den gamle kirkebønnen: Gud (…) vi ber om godt og tjenlig vær. Jeg stusset. Pleide vi virkelig å be Gud om fint vær?

Med nyhetene om de dødelige skogbrannene godt i minnet, syntes den arkaiske bønneformuleringen brått aktuell. Det tok likevel ikke mange sekundene før teologen i meg kverulerte. Nei, vår Gud er ingen værgud. Jesus styrer ikke med vær og vind. Heller ikke vi prester, selv om den gamle vitsen aldri synes å gå av moten: Du har vel kontakter der oppe, så du kan sørge for pent vær?

Kompromisset ble en bønn for alle ofrene etter skogbrannens herjinger i Hellas. Og slik skulle også jeg indirekte bekrefte antropolog og klimaforsker Cecilie Rubows tese, om at kirka er for opptatt av mennesket til å løse klimautfordringene: Vi ber gjerne for mennesker i nød, men når vær og vind og klima kommer på bordet, holder vi Gud på armlengdes avstand. (VL 31. juli)

Godt vær. I etterkant av denne søndagen kjente jeg på et visst ubehag. Hadde jeg vært prest i en jordbrukskommune med en menighet bestående av bønder som var bekymret for avlingene, hadde kanskje den gamle kirkebønnen vært på sin plass? tenkte jeg.

Hvor har vi det fra – at været er for trivielt for Gud? Vær er mat, vær er penger, vær er tid, og vær kan være et spørsmål om liv og død mange steder av verden. Så hvorfor skulle vi ikke be Gud om godt og tjenlig vær? Hva som defineres som godt vær er selvsagt avhengig av hvor i verden vi befinner oss. Der klimaforandringene har sørget for rekordlang regntid, ville godt og tjenlig vær vært opphold. I store deler av Norge, tørster skogene og åkrene etter regn.

Klima. Det er en hårfin balansegang mellom ansvarsfraskrivelse og nødvendig ydmykhet i bønnens univers. Hvis det fortsatt finnes noen der ute som stadig ber den gamle kirkebønnen om godt og tjenlig vær, vil hun forhåpentligvis også kjenne på et voksende medansvar og engasjement for klimaet. At vær og vind kobles sammen med jordas Skaper, er neppe problemet. Problemet er snarere at vi tok saken i egne hender, gjorde oss selv til herre over jord, vær og vind. Det gikk ikke så bra med været.

Ifølge Rubow begynte problemet allerede med de engelske prestene på 1600-tallet. De hadde en direkte forståing av mennesket som herre over resten av verden. De satte mennesket i sentrum, over naturen. Alt var skapt til mennesket. Videre peker hun på at kirkens vekt på menneskets forhold til Gud har hatt sin pris: Omgivelsene, naturen og klimaet ble glemt. Løsningen hennes er imidlertid ikke å skrote religionen, for hvis det er ett sted det kan oppstå viktige miljøteologiske ideer som kan motivere folk, så må det være i kristendommen, sier hun. (VL 31. juli)

Ikke bare Norge. Så kanskje er det på tide å børste støvet av den gamle kirkebønnen. Så kan vi samtidig be om at bønnen må minne oss om vårt ansvar for å sikre godt og tjenlig vær for hele jorda, og ikke fokusere på nordmenns sommerferie. Når det kommer til stykket, er ikke himmelen særlig norsk. Den er en tynn hinne mellom Gud og alle mennesker.

Gå til innlegget

Å gå den annen mil

Publisert 3 måneder siden - 1464 visninger

De fleste nordmenn er i stand til å redegjøre for hva som hendte 22. juli. Verre er spørsmålet om hva vi lærte.

Da Erik Poppes film Utøya 22. juli hadde filmpremiere i mars, gikk 50.000 nordmenn for å se filmen samme helg. Nå har tallet steget med ytterligere 200.000. Snart ventes også den Netflix-produserte 22. juli-filmen med arbeidstittelen Norway, som baserer seg på Åsne Seierstads bok En av oss.

Tidlig og sent. Om et drøyt år kan vi i tillegg vente oss NRKs nye storsatsning på TV – nemlig dramaserien 22. juli. Det skulle altså ta syv år før vi fikk terroren tolket og gjenfortalt i filmkunsten. Mange har spurt seg om det er «for tidlig». Men vi kan like gjerne stille spørsmålet på hodet: Er det for sent?

For selv om en kvart million kinogjengere er mye i vårt lille land, er det likevel grunn til å spørre seg hvorfor de aller fleste nordmenn tross alt ikke har villet se filmen om den viktigste hendelsen i landet etter andre verdenskrig. Til sammenligning er Avengers: Infinity War, etter bare syv uker, blitt sett av 333.000 nordmenn. Hva forteller det oss?

Gode grunner. De jeg kjenner som har valgt ikke å se Poppes film oppgir alle forståelige og gode grunner: En sier han ikke orker å utsette seg for det. En annen sier hun ikke ønsker å rive skorpen av såret. Men mest interessant er alle dem som sier de ikke har noe behov for å se filmen – vi vet jo hva som skjedde der ute, sier de. Begrunnelsen er påfallende.

Om vi spør nordmenn om å gjengi hva som hendte 22. juli, tror jeg de fleste er i stand til å redegjøre for hendelsesforløpet. Vi vet hva som skjedde. Alle vet hvor de var da bomben smalt, og alle husker hvem de var sammen med da de først hørte nyheten om skytingen på Utøya.

Men om vi stiller spørsmålet annerledes og spør hva vi lærte av 22. juli, tror jeg vi er mange som blir tause og ser ned. Hva var det egentlig vi lærte? Og hva skulle denne lærdommen ha ført til?

En ryggmargsrefleks. Selv var jeg blant dem som noe motvillig gikk og så Poppes film på kino i mars. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt, syv år etter, ikke er riktig sikker på hva jeg lærte. Svaret burde kommet raskt, som en ryggmargsrefleks, men i stedet blir jeg tenksom og litt brydd over at jeg nettopp må tenke meg om.

Det var noe om rosetog og samhold, om at nå er gatene fylt av kjærlighet, noe om at terroristen ikke var muslim, men etnisk norsk, noe om at demokrati er viktig og at høyreekstremismen vinner nytt terreng i Europa.

Men lærdom må være mer enn observasjoner og gjengivelser. Virkelig lærdom er re-orientering, en ny kurs og nytt engasjement.

Terror fatigue. Forrige uke inviterte Paulus kirke Erik Poppe og Birthe Nordahl til å snakke på Uro i Paulus under vignetten kjærlighet og utmattelse etter 22. juli. Nordahl skriver doktorgrad om de spontane kjærlighetsuttrykkene i dagene etter terroren, og om utmattelsen - terror fatigue - i etterkant. Utmattelsen utfordrer vår tålegrense, sier hun. Den trenger en motkraft.

Når ikke flere har sett Poppes film om 22. juli, tror jeg det handler mye om nettopp det: utmattelsen. Vi har ikke lenger noen forventing om å få en ny innsikt som motvirker den utmattelsen som Nordahl snakker om. Den som er utmattet orker ikke å se flere filmer.

Selv peker hun på det konstruktive sinnet som motkraft til utmattelsen.

Illusjonen som brast. Hva som er konstruktivt og ikke når det gjelder dette sinnet, ble synlig tidligere i vinter da Sylvi Listhaug nøret oppunder Arbeiderparti-hatet i sitt famøse Facebook-innlegg.

I dagene som fulgte ble vi vitne til en massiv fordømmelse, men også forvirring og uro. Har vi ikke lært noen ting av 22. juli? spurte noen med angst i stemmen. Mye tydet på at spørsmålet var galt stilt. Det var nok av svar, men de sprikte. Og med ett var det som om minnet om det store kollektive rosetoget som forente oss, slo sprekker.

Så gjenstår det å se om den nye Netflix-filmen evner å skape den samtalen som fortsatt trengs. Eller om vi holder oss hjemme når den kommer på kino fordi det er for sent.

For sent fordi vi har mistet troen på at det vil komme noe annet enn smerte, utmattelse og forvirring ut av enda flere påminnelser.

Gå til innlegget

De foraktede

Publisert 4 måneder siden - 2265 visninger

Det heter at et samfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Kanskje bør vi supplere med et annet mål.

DA JEG HADDE institusjonspraksis i Oslo kretsfengsel under teologistudiet, fikk vi daglig forespørsler om samtaler fra innsatte. Behovet for kontakt var skrikende. Vi rakk sjeldent over alle.


Også offer. Det tar ikke lang tid før man innser at mange av de innsatte også er ofre. Nær halvparten er seksuelt misbrukt i barndommen og enda flere har et rusproblem. Den tjueen år gamle gutten som led av klaustrofobi og angst på cella, ble straks etter endt samtale med meg, ført tilbake på den samme cella som gjorde ham reddere og sykere. Og sånn gikk dagene.

I det ene øyeblikket spurte fengselsvakta om hvordan det sto til i dag; i det neste øyeblikket ble gutten nektet å ringe hjem til mora på bursdagen (tjue minutters ringetid i uka var brukt opp). Med den ene hånden gis det mat, med den andre hånden låses celledøra.


Begge deler samtidig. Dette er det store fengselsparadokset, et paradoks jeg aldri fant ut av: Drev vi med straff eller hjelp? Skulle fangen lide eller rehabiliteres? Bygges opp eller brytes ned? Og hvordan gjør man egentlig begge deler samtidig, slik kriminalomsorgen krever?

I teorien er knapt noen uenig om at målet bør være at den innsatte en dag skal komme tilbake til samfunnet som en god skattebetaler. Samtidig skal straffen ha en «mentalhygienisk virkning». Et begrep som vanskelig kan forstås som noe annet enn samfunnets behov for hevn. For selv om hevn og gjengjeldelse er fjernet fra kriminalomsorgens styringsdokumenter, står realiteten igjen: Den innsatte skal lide.

Derfor låser vi dem inne på små celler med begrenset tilgang til luftegård, telefon og besøkstid, vel vitende om at det ofte medfører soningsskader.


Langvarig isolasjon. I dokumentarfilmen «Fengslet og forlatt», som nylig ble vist på NRK, følger vi fanger som i årevis sitter på isolasjon i kjelleren i Ila fengsel. Slik blir de sykere og sykere, og dermed også farligere og farligere. «Langvarig isolasjon er tortur, det hadde vært mer humant å drepe oss», sier en av de fangedømte i dokumentaren.

Europarådets torturkomité påpeker det samme: Tre ganger har torturkomiteen bedt Norge begrense bruken av isolasjon og bedre det psykiatriske helsetilbudet. FN har gjort det samme i 2012.

Direktøren for Ila fengsel, Knut Bjarkeid, sier de verken har ressurser eller kunnskaper til å behandle de isolerte fangene. «Jeg fatter det ikke, at Norge som nasjon kan være bekjent av dette», sier Bjarkeid i den samme dokumentaren. Han har selv gått til det skritt å anmelde fengselet hvor han er direktør, grunnet de umenneskelige forholdene enkelte av de innsatte lever under.


Fortjener oppmerksomhet. Både fengselets psykiater Randi Rosenqvist og Bjarkeid kommer med konkrete råd til forbedring, uten at det ser ut til at Bent Høie og Tor Mikkel Wara tar notis.

Men Bjarkeids spørsmål fortjener oppmerksomhet, også når mediene glemmer dem som akkurat nå sitter isolert i en kjeller uten vinduer og roper fra mørket: Hvordan kan vi som nasjon være bekjent av dette?

Politikerne har mer eller mindre vendt det døve øret til. I løpet av de siste tretti årene har de bevilget penger til en liten ressursgruppe som skal håndtere de langtidsisolerte. Ære være disse, men ingen av dem er behandlere, og dermed blir også de dømt til å se på at de langtidsisolerte fangene sakte men sikkert bli sykere. Fanget i en umulig tilstand: For syke til å sitte i fengsel, og for lite behandlingspotensial til at psykiatrien vil ha dem.


Sine mest foraktede. Det heter at et samfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Kanskje bør vi supplere med et annet mål: Samfunnet skal måles på hvordan det behandler sine mest foraktede. Eller som Fjodor Dostojevskij sa: «Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler».

Derfor spør jeg: Når snakket dere med en innsatt sist, Høie og Wara?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 5 timer siden / 161 visninger
0 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 5 timer siden / 60 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 9 timer siden / 32 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 18 timer siden / 1774 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 20 timer siden / 980 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 20 timer siden / 124 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 20 timer siden / 261 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 20 timer siden / 132 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 1774 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 3 timer siden / 60 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 4 timer siden / 1774 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 4 timer siden / 261 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 4 timer siden / 186 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 4 timer siden / 980 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 5 timer siden / 1629 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 5 timer siden / 261 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 5 timer siden / 1774 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No-platforming
rundt 6 timer siden / 212 visninger
Les flere