Ingrid Nyhus

Alder: 31
  RSS

Om Ingrid

Følgere

Å gå den annen mil

Publisert rundt 1 måned siden - 1454 visninger

De fleste nordmenn er i stand til å redegjøre for hva som hendte 22. juli. Verre er spørsmålet om hva vi lærte.

Da Erik Poppes film Utøya 22. juli hadde filmpremiere i mars, gikk 50.000 nordmenn for å se filmen samme helg. Nå har tallet steget med ytterligere 200.000. Snart ventes også den Netflix-produserte 22. juli-filmen med arbeidstittelen Norway, som baserer seg på Åsne Seierstads bok En av oss.

Tidlig og sent. Om et drøyt år kan vi i tillegg vente oss NRKs nye storsatsning på TV – nemlig dramaserien 22. juli. Det skulle altså ta syv år før vi fikk terroren tolket og gjenfortalt i filmkunsten. Mange har spurt seg om det er «for tidlig». Men vi kan like gjerne stille spørsmålet på hodet: Er det for sent?

For selv om en kvart million kinogjengere er mye i vårt lille land, er det likevel grunn til å spørre seg hvorfor de aller fleste nordmenn tross alt ikke har villet se filmen om den viktigste hendelsen i landet etter andre verdenskrig. Til sammenligning er Avengers: Infinity War, etter bare syv uker, blitt sett av 333.000 nordmenn. Hva forteller det oss?

Gode grunner. De jeg kjenner som har valgt ikke å se Poppes film oppgir alle forståelige og gode grunner: En sier han ikke orker å utsette seg for det. En annen sier hun ikke ønsker å rive skorpen av såret. Men mest interessant er alle dem som sier de ikke har noe behov for å se filmen – vi vet jo hva som skjedde der ute, sier de. Begrunnelsen er påfallende.

Om vi spør nordmenn om å gjengi hva som hendte 22. juli, tror jeg de fleste er i stand til å redegjøre for hendelsesforløpet. Vi vet hva som skjedde. Alle vet hvor de var da bomben smalt, og alle husker hvem de var sammen med da de først hørte nyheten om skytingen på Utøya.

Men om vi stiller spørsmålet annerledes og spør hva vi lærte av 22. juli, tror jeg vi er mange som blir tause og ser ned. Hva var det egentlig vi lærte? Og hva skulle denne lærdommen ha ført til?

En ryggmargsrefleks. Selv var jeg blant dem som noe motvillig gikk og så Poppes film på kino i mars. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt, syv år etter, ikke er riktig sikker på hva jeg lærte. Svaret burde kommet raskt, som en ryggmargsrefleks, men i stedet blir jeg tenksom og litt brydd over at jeg nettopp må tenke meg om.

Det var noe om rosetog og samhold, om at nå er gatene fylt av kjærlighet, noe om at terroristen ikke var muslim, men etnisk norsk, noe om at demokrati er viktig og at høyreekstremismen vinner nytt terreng i Europa.

Men lærdom må være mer enn observasjoner og gjengivelser. Virkelig lærdom er re-orientering, en ny kurs og nytt engasjement.

Terror fatigue. Forrige uke inviterte Paulus kirke Erik Poppe og Birthe Nordahl til å snakke på Uro i Paulus under vignetten kjærlighet og utmattelse etter 22. juli. Nordahl skriver doktorgrad om de spontane kjærlighetsuttrykkene i dagene etter terroren, og om utmattelsen - terror fatigue - i etterkant. Utmattelsen utfordrer vår tålegrense, sier hun. Den trenger en motkraft.

Når ikke flere har sett Poppes film om 22. juli, tror jeg det handler mye om nettopp det: utmattelsen. Vi har ikke lenger noen forventing om å få en ny innsikt som motvirker den utmattelsen som Nordahl snakker om. Den som er utmattet orker ikke å se flere filmer.

Selv peker hun på det konstruktive sinnet som motkraft til utmattelsen.

Illusjonen som brast. Hva som er konstruktivt og ikke når det gjelder dette sinnet, ble synlig tidligere i vinter da Sylvi Listhaug nøret oppunder Arbeiderparti-hatet i sitt famøse Facebook-innlegg.

I dagene som fulgte ble vi vitne til en massiv fordømmelse, men også forvirring og uro. Har vi ikke lært noen ting av 22. juli? spurte noen med angst i stemmen. Mye tydet på at spørsmålet var galt stilt. Det var nok av svar, men de sprikte. Og med ett var det som om minnet om det store kollektive rosetoget som forente oss, slo sprekker.

Så gjenstår det å se om den nye Netflix-filmen evner å skape den samtalen som fortsatt trengs. Eller om vi holder oss hjemme når den kommer på kino fordi det er for sent.

For sent fordi vi har mistet troen på at det vil komme noe annet enn smerte, utmattelse og forvirring ut av enda flere påminnelser.

Gå til innlegget

De foraktede

Publisert 2 måneder siden - 2232 visninger

Det heter at et samfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Kanskje bør vi supplere med et annet mål.

DA JEG HADDE institusjonspraksis i Oslo kretsfengsel under teologistudiet, fikk vi daglig forespørsler om samtaler fra innsatte. Behovet for kontakt var skrikende. Vi rakk sjeldent over alle.


Også offer. Det tar ikke lang tid før man innser at mange av de innsatte også er ofre. Nær halvparten er seksuelt misbrukt i barndommen og enda flere har et rusproblem. Den tjueen år gamle gutten som led av klaustrofobi og angst på cella, ble straks etter endt samtale med meg, ført tilbake på den samme cella som gjorde ham reddere og sykere. Og sånn gikk dagene.

I det ene øyeblikket spurte fengselsvakta om hvordan det sto til i dag; i det neste øyeblikket ble gutten nektet å ringe hjem til mora på bursdagen (tjue minutters ringetid i uka var brukt opp). Med den ene hånden gis det mat, med den andre hånden låses celledøra.


Begge deler samtidig. Dette er det store fengselsparadokset, et paradoks jeg aldri fant ut av: Drev vi med straff eller hjelp? Skulle fangen lide eller rehabiliteres? Bygges opp eller brytes ned? Og hvordan gjør man egentlig begge deler samtidig, slik kriminalomsorgen krever?

I teorien er knapt noen uenig om at målet bør være at den innsatte en dag skal komme tilbake til samfunnet som en god skattebetaler. Samtidig skal straffen ha en «mentalhygienisk virkning». Et begrep som vanskelig kan forstås som noe annet enn samfunnets behov for hevn. For selv om hevn og gjengjeldelse er fjernet fra kriminalomsorgens styringsdokumenter, står realiteten igjen: Den innsatte skal lide.

Derfor låser vi dem inne på små celler med begrenset tilgang til luftegård, telefon og besøkstid, vel vitende om at det ofte medfører soningsskader.


Langvarig isolasjon. I dokumentarfilmen «Fengslet og forlatt», som nylig ble vist på NRK, følger vi fanger som i årevis sitter på isolasjon i kjelleren i Ila fengsel. Slik blir de sykere og sykere, og dermed også farligere og farligere. «Langvarig isolasjon er tortur, det hadde vært mer humant å drepe oss», sier en av de fangedømte i dokumentaren.

Europarådets torturkomité påpeker det samme: Tre ganger har torturkomiteen bedt Norge begrense bruken av isolasjon og bedre det psykiatriske helsetilbudet. FN har gjort det samme i 2012.

Direktøren for Ila fengsel, Knut Bjarkeid, sier de verken har ressurser eller kunnskaper til å behandle de isolerte fangene. «Jeg fatter det ikke, at Norge som nasjon kan være bekjent av dette», sier Bjarkeid i den samme dokumentaren. Han har selv gått til det skritt å anmelde fengselet hvor han er direktør, grunnet de umenneskelige forholdene enkelte av de innsatte lever under.


Fortjener oppmerksomhet. Både fengselets psykiater Randi Rosenqvist og Bjarkeid kommer med konkrete råd til forbedring, uten at det ser ut til at Bent Høie og Tor Mikkel Wara tar notis.

Men Bjarkeids spørsmål fortjener oppmerksomhet, også når mediene glemmer dem som akkurat nå sitter isolert i en kjeller uten vinduer og roper fra mørket: Hvordan kan vi som nasjon være bekjent av dette?

Politikerne har mer eller mindre vendt det døve øret til. I løpet av de siste tretti årene har de bevilget penger til en liten ressursgruppe som skal håndtere de langtidsisolerte. Ære være disse, men ingen av dem er behandlere, og dermed blir også de dømt til å se på at de langtidsisolerte fangene sakte men sikkert bli sykere. Fanget i en umulig tilstand: For syke til å sitte i fengsel, og for lite behandlingspotensial til at psykiatrien vil ha dem.


Sine mest foraktede. Det heter at et samfunn skal måles på hvordan det behandler sine svakeste. Kanskje bør vi supplere med et annet mål: Samfunnet skal måles på hvordan det behandler sine mest foraktede. Eller som Fjodor Dostojevskij sa: «Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler».

Derfor spør jeg: Når snakket dere med en innsatt sist, Høie og Wara?

Gå til innlegget

Samvittighet på avveier

Publisert 3 måneder siden - 1342 visninger

Du skal ikke løpe fra din dårlige samvittighet på en tredemølle.

DU HAR KANSKJE hørt det på et treningssenter nær deg, helt på slutten av spinningtimen sier instruktøren: ‧«Nå kan dere ta helga med god samvittighet. Det har dere fortjent nå.»

 

Knapt reagerer. Liknende formuleringer finnes i alle varianter i såkalte dameblader og på sosiale medier: «Nå tar jeg helga med god samvittighet!»

Formuleringen er så vanlig og tilforlatelig at vi knapt reagerer lenger. I stedet rasjonerer vi ut våre hjerter og likes intetanende om at vi på denne måten er med på å omdefinere samvittigheten.

For la oss stoppe opp. Hva er det egentlig instruktøren forteller oss? At vår samvittighet nå er «ren og god» fordi vi har deltatt på en treningsøkt og forbrent kalorier?

For slik lyder den moderne syndsforlatelsen. Absolusjon via sykkelsetet og spinning-instruktørens løfte om at vi har gjort oss «fortjent til å nyte helga». På den måten blir god eller dårlig samvittighet omskapt til et spørsmål om fysisk velvære, en følelse som kan oppnås ved å spille på lag med kroppens endorfinsluser.

 

Impulsen til å dele. Han som satt inne og så på TV hele dagen bør følgelig ha dårlig samvittighet, om vi følger logikken. Selv om han neppe poster et bilde av det på Facebook. For impulsen til å dele er ditto større blant de med «god samvittighet»: «Se, jeg er ren! Ingen skal kunne beskylde meg for ikke å ha utnyttet denne solrike søndagen!»

I seg selv er det selvsagt ikke noe galt i å ville dele gleden over en skitur med omverdenen. Det absurde oppstår idet jenta i treningstøy kobles til «god samvittighet». For like lite som et menneskehjerte formørkes av matinntak, blir et menneskehjerte rent av å kle seg i Swix-tøy.

 

Lot være å rette opp. Men aller mest problematisk er dette: Gitt at jeg drar på en spinningtime en fredag ettermiddag, og har dårlig samvittighet fordi jeg tidligere på dagen oppførte meg stygt mot en venn. La oss si at jeg var stressa, og sa noe jeg ikke burde sagt. Etterpå lot jeg være å rette opp feilen. I stedet tar jeg med meg treningsbagen og drar på trening.

Etter en times økt får jeg instruktørens absolusjon: «Gå ut og vær fornøyd med deg selv. Unn deg selv noe ekstra, det har du gjort deg fortjent til!». Utsagnet adresserer ikke mitt egentlige problem, tvert imot: Det undergraver samvittighetens potensial. Det jeg, - og ikke minst vennen min - trenger, er at noen sier: «Lytt til din dårlige samvittighet, gå til vennen din og si unnskyld.»

For hva gagner det min sårede venn at jeg har kroppen full av endorfiner?


Den reelle skyldfølelsen. Når samvittigheten skyves ut av den moralske og mellommenneskelige rommet, mister vi også evnen til å avhjelpe den reelle skyldfølelsen. Samvittigheten er en skjør og iblant forvirrende veileder. Den er påvirkelig, på godt og vondt. Noen har for mye av den; andre for lite. Samvittighet alene er ikke nok. Vi trenger også et fortolkende fellesskap som er med å gi den mening, der vi kan forhandle med den.

Den plagede samvittigheten søker med rette å bli avhjulpet. Derfor må vi si det høyt og tydelig: Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du spiser take away for fjerde dag på rad eller sitter inne en solrik søndag.

Men du skal ha dårlig samvittighet hvis du har gjort noe galt mot din neste.


En eldgammel løsning. Og for denne plagede samvittigheten finnes en eldgammel løsning som fungerer forbausende godt (for begge parter): Si unnskyld. Søk forsoning. Ikke løp fra din dårlige samvittighet på en tredemølle.

Og til sist: Ikke ta imot falsk absolusjon fra de som tjener penger på å knytte samvittigheten din til forbrenning av kalorier.

De legger stein til byrden. Og for det kan de godt ha dårlig samvittighet.

Gå til innlegget

Når gråt du sist?

Publisert 4 måneder siden - 3028 visninger

Alle kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vær snill. Alltid.

FORRIGE MÅNED SNAKKET jeg med Sissel Gran om kjærlighet i appenes tid under vignetten Uro i Paulus. Vi skulle forsøke å finne ut hvorfor rekordmange unge i dag er ufrivillig single og ensomme. Burde ikke alt ligge til rette for å finne kjærligheten ettersom det digitale dating-markedet aldri har gjort det lettere å lokalisere andre single?

«Dere spør om feil ting», sa Gran. «Det blir ingen reelle og gode møter når samtalen mest av alt minner om jobbintervjuer.»

«Hva skal vi spørre hverandre om da?» spurte jeg.

«Når gråt du sist?», svarte Gran.


Pinlig berørt. Alle i salen lo. Jeg også, for tanken på å stille et sånt spørsmål til en ny bekjent, gjorde meg pinlig berørt. Snakk om å velge kongeveien inn til den private sfæren! Det er selvsagt mange grunner til å la være å spørre en annen om når hun sist gråt, og like mange grunner til å la være å svare. Vi slipper ikke hvem som helst inn der det gjør vondt – langt mindre på første date. Likevel opplevde jeg spørsmålet som befriende personlig. Har vi råd til å la være?

Under forbønnen i gudstjenestene rundt om i landet hender det rett som det er at vi ber for de ensomme og de som gråter. De sorgfulle har vi alltid hos oss. Men vet vi hvem de er?


Sørgesamtaler. Jeg treffer noen av dem i forbindelse med begravelser og sørgesamtaler. Noen gråter mye og lett; andre (som regel menn) kjemper en tapper kamp for holde gråten tilbake, og atter andre har dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å gråte. Alt er normalt, og alt gjør som regel inntrykk. Det finnes alltid en historie bak tårene, som det heter, men også bak fraværet av dem.

Bak ethvert kort minneord, finnes en lengre historie. Altfor ofte blir minneordene smertelig korte. Det er ingen tilbake som egentlig kjente, ingen til å besvare spørsmålet om hvem avdøde var. «Gud kjente hans drømmer, hans innerste takk og innerste sukk, hans glede og sorg», sier jeg fra lesepulten under bisettelsen, og håper det er sant.

Samtidig stiger en redsel opp i meg: Er det noen som vet når jeg gråt sist? Hva vet jeg egentlig om mine venner og families sorg? Hva ber de om – de som sitter der i benkeradene under forbønnen og «i stillhet legger fram det hver og en måtte ha på hjertet?» Er det i det minste noen som vet?


Fordi jeg gråt. Da jeg selv for første gang skulle være «observatør» i en gravferd som en del av praksisen på profesjonsstudiet, måtte jeg snike meg ut av kirkerommet og gjemme meg oppe på galleriet sammen med organisten, flau og skamfull fordi jeg gråt. Jeg kjente verken hun som lå i kista eller familien.

Organisten spilte uanfektet videre, mens jeg prøvde å dempe snufsene mine. Jeg turte ikke fortelle om det i neste veiledningstime, redd for at det skulle avsløre at jeg ikke var skikket til slike oppgaver riktig ennå. Veilederen min spurte heller ikke, og dermed forble episoden en hemmelighet.

Jeg har ennå til gode å møte ett menneske som ikke bærer på en eller annen sorg, likevel snakkes det forbausende lite om det. Spørsmålet «Når gråt du sist?» blir bare uhørt i en kultur der sorgen og nederlagene enten er gjemt bort i en avkrok, beskyttet av skam, eller eksponeres skamløst i media.


Vær så snill. «Everyone is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always», lyder et engelsk munnhell. Kanskje skulle vi legge til: Ja, alle bærer en sorg du ikke vet om, og det er greit. Men den som bærer en sorg, ingen vet om, har en tung bør å bære.

Kanskje skulle vi våge å spørre mer. Samtidig må den som spør tåle å høre svaret. Da kan den som «snakker fra et sårbart sted» – som Gran kaller det – bli møtt med kjærlighet og gjenkjennelse

For det er ikke sant at søndagens forbønn gjelder «de andre». Den gjelder oss alle.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
3 minutter siden / 895 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
12 minutter siden / 131 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
13 minutter siden / 543 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 1 time siden / 543 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 895 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 895 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 614 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 131 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 614 visninger
Les flere