Ingrid Nyhus

Alder: 31
  RSS

Om Ingrid

Følgere

Roboten har talt

Publisert 28 dager siden - 1068 visninger

At det finnes roboter som øver på å holde andakter er først og fremst gøyalt. Verre er det når prester begynner å snakke like monotont.

DET ER LETT å komme med innvendinger straks en teolog pirker borti dogmet om kjærlighetsforkynnelsen. Derfor var det modig av Åste Dokka å skrive kommentaren Det som ikke sies (Vårt Land 14. desember).

Hun skriver at hun er lei av prekener som oppskriftsmessig inneholder utsagn som «Du er god nok. Du er elsket. Gud skapte deg til akkurat den du er. Du er du og du duger. Og størst av alt er kjærligheten.» Er kan hende denne kjærlighetsforkynnelsen mer «religiøst støy» enn kommunikasjon, spør hun videre.

Jeg nikket gjenkjennende og tenkte straks på en andakt jeg nylig hørte på radioprogrammet Ekko på NRK P2. Denne andakten var ikke skrevet av en prest, men av en robot.

Kjøtt og blod. Roboten Milfred har «lest» og analysert 1.000 andakter skrevet av prester av kjøtt og blod. Basert på dette snekret hun (for det er visstnok en hun) sammen sin egen andakt. Resultatet kunne høres på morgensendingen til NRK Sørlandet for snart ett år siden, og nå altså nylig på Ekko. Til min skrekkblandede fryd, kan jeg legge til.

Milfred proklamerte sin andakt med monoton og mekanisk robotstemme (transkribert etter beste evne): «God morgen. Nestekjærlighet handler om at jeg har en tro og tenner et lys. Jeg har stillhet i et hellig rom. Mitt hjerte banker i forventning, og hjerte skal være glede. Å Jesus, Jesus. Ved ditt bord sitter englene fra din tid og sier dette: Han fant de fattige og uverdige for å være nær. For han er menneske når de snakket undrende – som å berge et fortapt barn. Den eneste som ankom til verden. Ingen kan forstå at han vokser. Gud ble tent av sin sorg og ventet. Du er verd å elske!»

Knis! Robotens «andakt» er morsom, men ikke så mye å skryte av innholdsmessig. Til gjengjeld er den en påminnelse om hvor galt det kan gå når den som taler ikke forstår hva hun selv sier. Det blir bare svada. At det finnes roboter som øver på å holde andakter er først og fremst gøyalt, spør du meg. Verre er det når prester begynner å snakke like monotont og skriptstyrt.

Det er denne forutsigbarheten jeg opplever at Åste Dokka vil til livs. Denne typen forkynnelse spenner nemlig beina under hele prosjektet om å formidle Guds kjærlighet. Det gjøres ikke ved å gjenta tomme klisjeer. Ting blir ikke mer sant av å gjentas.

«Insisteringen på aksept og inkludering», som Dokka skriver, har også et annet problem. Den fanger oss i et spor der vi gjentar oss selv til det kjedsommelige.

Videre er det vel også verdt å spørre om det er slik at Gud elsker alt det vi mennesker holder på med.

Mindre påståelige. Jeg tror på prestens genuine ønske om å formidle Guds kjærlighet, men jeg har mindre tro på at denne formidlingen skjer ved hjelp av ord. Jeg tror ikke hun som sitter i kirkebenken opplever seg mer elsket av Gud fordi presten påstår på at Jesus elsker alt hos alle. Vi prester burde i det hele tatt være litt mindre påståelige, og litt mer demonstrerende.

Hvis vi ønsker å formidle Guds kjærlighet, bør vi gjøre det ved å forsøke å gestalte denne kjærligheten. Vi skal ikke først og fremst snakke om tilgivelse, vi skal dele den ut .

Det samme prinsippet bør gjelde for kjærlighetsforkynnelsen. Vi burde lære av det vi gjør i det sjelesørgeriske rom. Da sitter vi ikke og påstår at Gud bryr seg og lytter, vi vet at det er vi som må bry oss og lytte. Bare slik kan det som først var en teoretisk påstand («Gud bryr seg og tåler alle dine sider») bli en erfaring som gir ordene mening.

Respekt for evangeliet. Milfreds robotandakt slutter ikke med «Amen», slik andakter eller prekener vanligvis gjør, men med påstanden «Du er verd å elske». Selv om ingen teolog med respekt for evangeliet vil protestere mot innholdet i dette utsagnet, burde en prest med respekt for seg selv og evangeliet protestere hvis hun ikke kan formidle innholdet i dette bedre enn en robot.

Gå til innlegget

Mens vi venter på noe godt

Publisert rundt 2 måneder siden - 2132 visninger

Kirka blir ikke mer relevant av å rope «relevant» flest mulig ganger.

Mitt hus skal være et bønnens hus. Ikke en røverhule! Per Anders Nordengen beklaget seg tidligere denne uka over at han må preke over teksten om Jesus som driver selgerne ut av tempelplassen (Vårt land 19. november). Hvorfor? Fordi teksten ikke er relevant for folk i adventstiden, hevdet han. Denne tiden på året er nemlig folk opptatt av å forberede seg til lysfest, samvær og fellesskap.

Fjernt fra livet. 

Andre eksempler på fortellinger som står fjernt fra det folk flest bruker tiden på i adventstida er Kristi konge­søndag (eller domssøndag) og teksten om døperen Johannes. De er simpelthen ikke relevante, ifølge Nordengen.

Ønsket om en relevant kirke, er en ambisjon jeg helhjertet deler med Nordengen. Men hva betyr det å være relevant? Hvilke tekster er relevante? Og for hvem? Det mest interessante med innlegget til Nordengen er at han bare er en av mange som tyr til ordet «relevant», som om det er selvsagt hva det innebærer.

Menighetens hjemmeside. 

De siste årene har det blitt gjentatt til det kjedsommelige: Kirka må være relevant! Relevans er svaret på de tomme kirkebenkene! Ivrige og velvillige medarbeidere følger opp og bruker tusenlapper på eksterne konsulenter som sørger for å føre opp begrepene «relevant og livsnær» som motto på menighetens hjemmeside. Som om «relevant» er et objektivt mål på noe som helst. Finnes det noen som ønsker å være irrelevante?

På den måten reduseres relevansbegrepet til en ubetydelighet. Til det vi tror folk flest til enhver tid er mest opptatt av.

Dårlig i allianse. 

Selv tror jeg vi må begynne i andre enden. Kirka blir ikke mer relevant av å rope aktuell! og relevant!, langt mindre blir den mer relevant ved å stryke folk medhårs og gi dem mer av det de allerede kjenner og vet. En preken etter denne oppskriften blir mer likegyldig enn relevant. Kjærligheten trives dårlig i allianse med likegyldigheten.

Å være relevant i praksis er å si noe fra prekestolen som det går an for tilhørerne å ta stilling til, være enig i eller uenig i.

Heldigvis tvinger kirkeårets ulike tekster oss til å reflektere over alle troens aspekter, og slik hjelper de oss til å unngå å havne i komfortsonen. At tekstene på domssøndagen kan oppleves kontroversielle, er ikke noe som trekker ned men en grunn til å snakke mer om dem. At noe er kontroversielt gjør det ikke mindre relevant.

Relevant er et verb. 

Og dessuten, hvorfor går vi i kirka? Jeg tror det blant annet handler om at vi vil høre noe annet enn det vi ellers hører. Kanskje noe vi ikke visste at vi trengte. Noe som viste seg å være relevant. Derfor er vi avhengige av at noen åpnerdisse tekstene for oss – de tekstene som er utilgjengelige og gåtefulle – og gjør dem relevante.

Det burde være prestens viktigste oppgave: å preke over bibeltekstene slik at tilhørerne opplever at de forteller noe viktig og sant. Noe som angår dem – tilhørerne. Selv opplever jeg ofte at den mest relevante delen av budskapet ikke tas friksjonsfritt imot. Ikke av meg, og ikke av andre.

Guds Ånd bor i dere. 

Mitt hus skal være et bønnens hus. Ikke en røverhule! Er det kan hende et bilde på oss selv? («Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds Ånd bor i dere?»)

Jeg tror i alle fall at mine adventsforberedelser bør handle om å gjøre plass til det som kommer. At det handler om å hive ut det overflødige og uviktige som tar opp plassen inni meg – så det skal bli plass til julemysteriet oppi det hele.

Er ikke dette å forberede seg til lysfesten med stor L? Finnes det noe mer relevant?

Gå til innlegget

God dag mann økseskaft

Publisert 3 måneder siden - 1938 visninger

Hvordan kan vi snakke meningsfylt sammen når vi snakker om ulike ting? Hvem eier begrepene? I kirka snakker vi forbi hverandre, og kan ikke annet.

Den unge mannen forteller ­presten at han ikke tror på Gud. «Fortell meg om den ­guden du ikke tror på», oppfordrer ­presten. Når mannen har fortalt om guden han ikke tror på (og ikke liker), svarer presten: «Den guden tror heller ikke jeg på.» Konfidenten ser forundret ut. Nå kan samtalen starte.

Eksempelet illustrerer et sjelesørgerisk poeng, nemlig viktigheten av å lytte til den andres gudsforestilling. Men det peker også på et annet og større problem: Hvordan kan vi snakke meningsfylt sammen når vi snakker om ulike ting? Hvem eier begrepene?

LES OGSÅ: 'Jo nåden er gratis'

Noe radikalt annet. 

Vi hører ordene i lys av våre egne erfaringer. Slik også med «Gud». Begrepet «Gud» betyr noe for meg, men kan hende noe radikalt annet for deg. Ordet som står for selve godheten i mine ører, vekker kanskje vonde assosiasjoner hos deg. For deg er kanskje «Gud» først og fremst en streng, dømmende instans som ser alt du ikke liker ved deg selv.

Slik holder vi på. Vi snakker forbi hverandre, og kan ikke annet. Vi ­hører ­forskjellig fordi vi legger ulike ting i ­begrepene. Ifølge Listhaugs nye bok Der andre tier er for eksempel en feminist en kvinne som roper overgrep dersom en mann plystrer etter henne på gata, og som knekker sammen etter en upassende slengbemerkning (sic!).

Uheldige konnotasjoner. 

De ­aller ­vanskeligste begrepene er det likevel ­kirka som forvalter. Vi bruker flittig ord som «frelse», «synd» og «helbredelse», mer eller mindre bevisst på at disse ­ordene for mange kan være belemret med uheldige konnotasjoner. For meg er ordet «helbredelse» godt – det peker mot Ham som har kraft til å forvandle et steinhjerte til et kjøtthjerte.

For andre, kanskje deg, er ordet kan hende synonymt med maktmisbruk, kvakksalveri og pengegriske mirakel­predikanter. Dine assosiasjoner er like «sanne» som mine. ­Assosiasjonene ­kommer fra et sted; fra levd liv og ­erfaringer, på godt og vondt. Så hva er løsningen?

En del av kirkas folk og prester ser ut til å velge denne strategien: Hvis ­ordet er ladet med potensielt uheldige ­konnotasjoner, velger vi heller et annet. Derfor heter det ikke nødvendigvis «Gud Fader», men «Gud skaper» når presten innleder til gudstjeneste – slik at vi ikke vikler våre jordiske og uperfekte fedre inn i gudsbegrepet.

LES OGSÅ: Det samme, gamle evageliet?

Ikke ordet som sådan. 

Intensjonen er god: Ingen må støtes. Ingen­ ­vonde ­assosiasjoner må vekkes. Av ­samme grunn kvier mange seg for å bruke ­begrepet «synd», ettersom noen forbinder begrepet med moralisme og påført skam. Igjen er intensjonen god. Jeg vil også den skammen til livs, men ikke ved å slutte å snakke om synd. For det er ikke ordet som sådan det er noe galt med. Bytter vi ut alle de bibelske begrepene som har vært misbrukt et eller annet sted, en eller ­annen gang, står vi knapt igjen med noen.

Men dette er viktigere: Ved å ­oppgi ­begrepene lar vi de som har misbrukt ­begrepene, få definisjonsmakten. ­Presten som påførte den unge mannen skam med sin syndsdefinisjon, skal ikke få enerett på begrepet. Mirakel­predikanten Jan ­Hanvold fortjener ikke eneretten på ­definisjonen av «helbredelse». Like lite som Sylvi Listhaug skal få definere hva feminisme er. Da gir vi dem for mye makt.

Gjenvinne dem. 

Løsningen er ikke å slutte å bruke begrepene fordi de ­tappes for mening, løsningen er å gjenvinne dem. Begrepene kan nemlig ikke bare ­reduseres til mine og dine assosiasjoner til dem: De er arv og felleseie som har skapt kontinuitet og fellesskap opp gjennom historien. Det er våre ord. De som levde før oss og de som kommer etter. De er alles.

Og jeg ønsker ikke å arve et ­vokabular fullt av nye velmente erstatningsord ­tappet for den opprinnelige innsikten og sammenhengen.

LES OGSÅ: Kirken slo mynt på frelsen

Gå til innlegget

De sovende har dere alltid

Publisert 5 måneder siden - 1493 visninger

Drømmer er en visdomsskatt jeg ikke forstår hvorfor kirken klarer seg uten.

I gjennomsnitt sover et menneske 26 år i løpet av livet. Omtrent en tredjedel av tiden på jorda er vi i søvnens besittelse. Og enten du husker det eller ei, har du drømt store deler av natta. Hva som foregår alle disse timene og tiårene i nattens mulm og mørke, er likevel viet forbausende lite oppmerksomhet.


Vi ikke forstår. De sovende får klare seg selv; det er det våkne og rasjonelle mennesket vi fortolker og som opptar oss i kirka. Det drømmende menneske snakker et språk vi ikke forstår.

Opp gjennom historien har mennesker latt seg forstyrre og forundre av sine drømmer. Er drømmen å forstå som et varsel eller en spådom, en beskjed fra Gud(-ene) eller en forutsigelse om framtida? Det åndelige har vært tett sammenvevd med drømmens univers, lenge før Freud erstattet det åndelige med det ubevisste.

Etter Farao og Freuds drømmer avskrives de ikke sjelden som «tilfeldig tull». Alternativt beskrives de funksjonelt - som hjernens nødvendige bearbeiding av dagsinntrykk. Slik magen må fordøye maten, må hjernen fordøye inntrykkene. Men hvordan drømmer lages og hva slags betydning eller mening de har for oss, er ennå uklart for forskningen.


Ingen unnskyldning. Men at hjerneforskerne klør seg i hodet mens de studerer hjerneaktiviteten under REM-søvn, er ingen unnskyldning for at teologien forholder seg taus. Tvert om. Om teologene skal beskjeftige seg med læren om Gud og hele mennesket, må de nødvendigvis også være opptatt av det drømmende mennesket. For hva er da et menneske – som sover nesten halve livet? Et menneskebarn når det drømmer så mye gåtefullt?

Hvis ikke kirken bryr seg om å svare på dette spørsmålet, gjør i alle fall noen andre det. Et kjapt søk på Google etter «drømmer og betydning» fører meg til diverse drømmetydere og drømmeleksikon hvor jeg lærer at drømmen min om den skumle innbruddstyven betyr at jeg har fortrengt min ukjente maskuline side. Nå vil den fram i lyset.


Ingen som kan tyde. Neste drømmeleksikon foreslår at innbruddstyven er et symbol på at jeg tappes for energi. Jeg kjøper ikke nødvendigvis de tolkningsnøklene jeg tilbys, for jeg har erfart at nøkkelen som regel ligger hos meg selv. Men jeg anerkjenner at i alle fall noen har forsøkt å forstå den delen av menneskelivet som ellers neglisjeres, og som teologien mangler språk for. Der ute finnes i alle fall noen som har hentet opp den røde tråden fra Det gamle testamentet. Skulle selveste Farao gjeste oss i dag, er jeg redd han ville reist tilbake til Egypt med uforrettet sak, og med samme beskjed som i første Mosebok: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen her som kan tyde den.»

Det finnes selvsagt noen som har bevart en faglig interesse for denne delen av menneskelivet, for eksempel den psykoanalytiske og psykodynamiske tradisjonen. De vet hvor avgjørende en drøm kan være i et menneskeliv, hvor store beslutninger man kan ta basert på en drøm, og hvor mye klokere du kan komme ut på andre siden av en drøm. Drømmen kan overgå poesien og være smertefullt konfronterende.


En visdomsskatt. I mine øyne vokter disse terapeutiske fagmiljøene en visdomsskatt jeg ikke forstår hvorfor kirken klarer seg uten. Det finnes riktignok mange veier til innsikt og visdom, men bare én er kalt kongeveien. En av verdenslitteraturens mest kjente drømmer finner vi også i første Mosebok. Jakob legger hodet på en stein og legger seg til å sove. I drømmen ser han en stige, reist opp fra jorden, helt opp til himmelen. På stigen så han Guds engler gå opp og ned mellom jorda og himmelen.

Hvordan tolket han selv drømmen da han våknet, for rundt 3.600 år siden? Han oppsummerte det slik: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!».

Er det slik dagens teologer vil bli husket i ettertiden? Sannelig, Gud var også i drømmene, og vi visste det ikke! Alt vi så var en stige hengende i løse lufta.

Gå til innlegget

Er Gud en værgud?

Publisert 6 måneder siden - 1353 visninger

Finnes det noe fenomen her i verden som har kraft til å skape så mye samhold og samtaler mellom nordmenn som været? Verre blir det når vi kobler Gud til været.

Overraskende regnbyger, storm eller tropenetter forvandler tause og beskjedne nordmenn til snakkesalige, sosiale skapninger - ene og alene takket være påminnelsen om at vi deler det viktigste vilkåret: Nemlig at vi alle lever under samme himmel og er prisgitt det som faller ned fra den. Eller det som ikke faller ned, slik situasjonen har vært i store deler av landet denne sommeren.

Når samtalen med frisøren min er i ferd med å stagnere, vet jeg at jeg er på trygg grunn hvis jeg forteller hvor varmt jeg syntes det er om dagen. Ja, nå er det ikke noe vits å være i Syden! svarer hun, og jeg ler. Samtalen er i gang.

Kirkebønn. At samtaler om været er konfliktfritt er en sannhet, men likevel en sannhet med modifikasjoner. Det blir straks vanskeligere når været kobles til Gud og klimakrise. Da jeg forrige uke skulle sette meg ned for å formulere søndagens forbønn, kom jeg over den gamle kirkebønnen: Gud (…) vi ber om godt og tjenlig vær. Jeg stusset. Pleide vi virkelig å be Gud om fint vær?

Med nyhetene om de dødelige skogbrannene godt i minnet, syntes den arkaiske bønneformuleringen brått aktuell. Det tok likevel ikke mange sekundene før teologen i meg kverulerte. Nei, vår Gud er ingen værgud. Jesus styrer ikke med vær og vind. Heller ikke vi prester, selv om den gamle vitsen aldri synes å gå av moten: Du har vel kontakter der oppe, så du kan sørge for pent vær?

Kompromisset ble en bønn for alle ofrene etter skogbrannens herjinger i Hellas. Og slik skulle også jeg indirekte bekrefte antropolog og klimaforsker Cecilie Rubows tese, om at kirka er for opptatt av mennesket til å løse klimautfordringene: Vi ber gjerne for mennesker i nød, men når vær og vind og klima kommer på bordet, holder vi Gud på armlengdes avstand. (VL 31. juli)

Godt vær. I etterkant av denne søndagen kjente jeg på et visst ubehag. Hadde jeg vært prest i en jordbrukskommune med en menighet bestående av bønder som var bekymret for avlingene, hadde kanskje den gamle kirkebønnen vært på sin plass? tenkte jeg.

Hvor har vi det fra – at været er for trivielt for Gud? Vær er mat, vær er penger, vær er tid, og vær kan være et spørsmål om liv og død mange steder av verden. Så hvorfor skulle vi ikke be Gud om godt og tjenlig vær? Hva som defineres som godt vær er selvsagt avhengig av hvor i verden vi befinner oss. Der klimaforandringene har sørget for rekordlang regntid, ville godt og tjenlig vær vært opphold. I store deler av Norge, tørster skogene og åkrene etter regn.

Klima. Det er en hårfin balansegang mellom ansvarsfraskrivelse og nødvendig ydmykhet i bønnens univers. Hvis det fortsatt finnes noen der ute som stadig ber den gamle kirkebønnen om godt og tjenlig vær, vil hun forhåpentligvis også kjenne på et voksende medansvar og engasjement for klimaet. At vær og vind kobles sammen med jordas Skaper, er neppe problemet. Problemet er snarere at vi tok saken i egne hender, gjorde oss selv til herre over jord, vær og vind. Det gikk ikke så bra med været.

Ifølge Rubow begynte problemet allerede med de engelske prestene på 1600-tallet. De hadde en direkte forståing av mennesket som herre over resten av verden. De satte mennesket i sentrum, over naturen. Alt var skapt til mennesket. Videre peker hun på at kirkens vekt på menneskets forhold til Gud har hatt sin pris: Omgivelsene, naturen og klimaet ble glemt. Løsningen hennes er imidlertid ikke å skrote religionen, for hvis det er ett sted det kan oppstå viktige miljøteologiske ideer som kan motivere folk, så må det være i kristendommen, sier hun. (VL 31. juli)

Ikke bare Norge. Så kanskje er det på tide å børste støvet av den gamle kirkebønnen. Så kan vi samtidig be om at bønnen må minne oss om vårt ansvar for å sikre godt og tjenlig vær for hele jorda, og ikke fokusere på nordmenns sommerferie. Når det kommer til stykket, er ikke himmelen særlig norsk. Den er en tynn hinne mellom Gud og alle mennesker.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81190 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44395 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35387 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28688 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22803 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22426 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21015 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20323 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19378 visninger

Lesetips

Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
rundt 6 timer siden / 201 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
rundt 6 timer siden / 35 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
rundt 6 timer siden / 44 visninger
Om å gjøre seg forstått
av
Ole Kristian Karlsen
rundt 15 timer siden / 61 visninger
Keiserens nye klær
av
Marte Yri Evensen
rundt 15 timer siden / 201 visninger
Må bli et prestisjeprosjekt
av
Gunn Marit Helgesen
rundt 15 timer siden / 155 visninger
Norge trenger flere barn
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 15 timer siden / 106 visninger
Mens vi venter
av
Trygve Svensson
1 dag siden / 507 visninger
Forebyggende samlivstiltak
av
Trond Sæthren
1 dag siden / 387 visninger
Les flere

Siste innlegg

Forfølgelse - nøkkelen til vekkelse?
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 6 timer siden / 85 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
rundt 6 timer siden / 69 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
rundt 6 timer siden / 201 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
rundt 6 timer siden / 35 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
rundt 6 timer siden / 44 visninger
Andakten på NRK
av
Einy Rendal Elgsæther
rundt 8 timer siden / 81 visninger
HVA SKAL VI MED NÅDEN?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
rundt 8 timer siden / 108 visninger
Feil å stemple som antisemittisme
av
Hans Morten Haugen
rundt 8 timer siden / 53 visninger
Når Leo lytter, er det verdt å høre etter
av
Jarle Haugland
rundt 12 timer siden / 110 visninger
Les flere