Ingrid Nyhus

Alder: 32
  RSS

Om Ingrid

Følgere

Det godes problem

Publisert 24 dager siden

Godheten skryter ikke, er ikke hovmodig. Men det betyr ikke at den ikke finnes.

I Jesu liknelse om arbeiderne i vingården velger jordeieren å gjøre noe godt. Han gir alle arbeiderne en hel dagslønn, selv om noen av dem strengt tatt bare har jobbet en times tid. De andre arbeiderne, som har jobbet hele dagen, blir sinte. De har riktignok fått sin lovede dagslønn, men lar seg provosere av at jordeieren velger å være så raus.

Ikke alle liker at andre velger å gjøre noe godt. Ikke den gangen, i vingården, og ikke i dag. Tvert om kan det virke som om det er en menneskelig respons å reagere med forakt når andre velger å gjøre noe godt. I alle fall hvis de får for mye oppmerksomhet.

«Ser du med onde øyne på at jeg er god?» spør jordeieren i liknelsen, og det samme kunne Hans Olav Lahlum, Greta Thunberg og Arne Viste ha sagt de siste par ukene.


Skatteskam

Da førstnevnte kunngjorde at han gjerne ville betale 100.000 kroner ekstra i skatt, lot ikke kritikken vente på seg. Denne gangen, litt overraskende, fra Høyres politiker Heidi Nordby Lunde som mente Lahlum på den måten påførte andre «skatteskam». At han gjorde noe enestående, som samfunnet burde ha takket ham for, ble i stedet vendt til noe negativt.

Greta Thunberg, på sin side, måtte tåle kritikk fordi hun valgte å seile til New York i stedet for å fly, noe som visstnok ikke var helt miljøvennlig likevel når regnestykket ble lagt frem. Båtmannskapet måtte nemlig flys over Atlanteren for å seile båten tilbake til Europa. Kritikerne mente derfor at Gretas reise var nullet ut.

Og slik er det nesten hver gang den 16 år gamle jenta forsøker å gjøre noe godt – kritikken hagler fra dem som mener hun påfører andre skam.


Risikerer fengsel

Til sist er nevnte Arne Viste forberedt på å sone i fengsel for å ha skaffet arbeid til flere papirløse (VL, 26.08). Hans medmenneskelige engasjement kan resultere i fengselsstraff.

Så hva skyldes det at vi har så vanskelig for å tåle «de gode»? Vi konsumerer fortellinger om ondskap og bestialiteter i store monn; nesten alle romaner og serier jeg ser på, handler på en eller annen måte om svik, løgn, sjalusi, bedrag og drap.

Det gode derimot, får lite oppmerksomhet i kulturen vår. Det er sagt at det ikke er det ondes problem som er interessant, men «det godes problem». I lys av de siste par ukers hendelser, kan det virke nettopp slik.


Smarte strategier

Vi har et problem med godhet. Vi mistenkeliggjør den. Ta for eksempel et begrep som «godhetstyranniet» – som om det å ville gjøre noe godt gjør en til en «tyrann». Kan hende lider vi under en kollektiv forestilling om at ren godhet og altruisme egentlig ikke finnes, og at alt kan spores tilbake til smarte «godhetsstrategier» som ved nærmere ettersyn viser seg å være egoistisk motivert.

Jeg kan godt forstå at arbeiderne i Jesu liknelse blir provosert. Fra deres ståsted skulle de hatt mer penger enn de som hadde jobbet mindre enn dem. For arbeiderne som bare hadde jobbet en times tid, må det ha vært en overraskende, forvirrende og stor glede.

For den som er mottaker av noe godt, kan godheten oppleves som et under, et mirakel. Og for den som gjør noe godt, kan det kjennes selvfølgelig eller nødvendig. Som en slags … plikt.


Den gode lyktetenneren

En fin liten fortelling om godhet går slik: «Før det ble vanlig med strøm og gatelys, fantes et gasslykter i byene. De ble tent ved at lyktetenneren stakk en stav med et lite flammebluss opp i lykta og antente gassen. På en liten høyde utenfor byen sto en gammel mann og så hvordan lykt etter lykt ble tent rundt i byen. Men noen lyktetenner kunne han ikke se, for det var mørkt.

Den gamle tenkte med seg selv: «Lyktetenneren er et fint eksempel på hva et godt menneske er; de gjør lite vesen av seg og ber ikke om å bli sett, kanskje legger vi ikke engang merke til dem. Vi vet bare at de har gått forbi, på grunn av alle lysene de har etterlatt seg.»

Gå til innlegget

Den Gud som er til

Publisert rundt 1 måned siden

I møte med gudsbildene på nett er ateisme ikke bare forståelig, men også det mest forstandige alternativet.

For snart ti år siden dukket «God» opp på Facebook med følgende beskrivelse: «God is the creator of the universe. God is also the creator of this Holy and divine facebook page.» På profilbildet figurer en tilsynelatende hyggelig mann med langt hvitt skjegg.

Nå er «God» å finne på omtrent samtlige sosiale medieplattformer. Han er nemlig lei av å skjule seg i himmelen, sier han. Og ettersom mennesker har tillagt ham så mange idiotiske meninger opp gjennom historien, er tiden kommet for å ta bladet fra munnen.

I podcasten The God Show ønsker han selv å komme til orde «to tell the truth and set the record straight». Slik skal han stoppe munnen på religiøse fanatikere som mener å tale på hans vegne.


Trofast demokrat

Så hva mener denne «Gud»? Du skal ikke ha fulgt ham lenge på sosiale medier før du har lært ham å kjenne som en trofast demokrat, som daglig holder seg opptatt med å ytre seg kritisk til Trump, vaksinemotstandere, amerikansk våpenpolitikk, konservative kristne, innvandringsfiendtlige og abortmotstandere, for å nevne noe.

Nesten fire millioner «liker Gud» på Facebook. Men hans guddommelige ytringer blir møtt med både jubel og sinte protester fra menneskene. Slett ikke alle har sans for «Guds» meninger, og den som ikke har sans for satire er dømt til å bli provosert. For «God» er først og fremst en satiriker og en meningsmaskin, skapt i menneskets bilde.


Vår egen bukselomme

Hvem er Gud? Hvem har rett til å definere Gud? Facebooksiden til «Gud» synliggjør hva som skjer når vi gjør Gud så liten at han får plass i vår egen bukselomme. Det kan bli grelt. For min gud har tilfeldigvis en tendens til å mene, like og mislike det samme som meg. Ja, hadde han stemt ved stortingsvalget, så hadde han nok stemt på samme parti som meg også.

Det slås fast allerede i det første budet: Du skal ikke lage deg gudebilder.

Vi kunne kanskje ha godt av å tolke det første budet mer konkret i disse polariseringstider: Du skal ikke lage deg noen fastlåste forestillinger om hvem Gud er og hva Gud mener. Enda mindre skal du trekke Guds antatte meninger inn i din politiske maktkamp. For Gud er verken demokrat eller republikaner. Han er verken norsk eller SV-er, kristen eller muslim.


Stammens logikk

Til forskjell fra USA, trekkes Gud sjelden inn i valgkampen her hjemme. Men også her til lands kan vi merke den økende polariseringen. Senest denne uka ble al-Noor moskeen i Bærum utsatt for et terrorangrep. Der det blir «vi» mot «dem» er faren for å lage seg en gud på «vårt lag» også større.

I møte med en slik gud og slike gudsbilder er ateisme ikke bare forståelig, men også det mest forstandige alternativet. For i en viss forstand har de jo rett: Mange av våre gudsbilder må dø. Blant disse er nettopp «min» og «din» lokale gud. «Min» og «din» gud finnes ikke. Bare Gud. Alles Gud. Det er derfor vi insisterer på å be: «Vår Far i himmelen» og ikke «min Gud i himmelen».


Gud er større

Det første budet er en evig påminnelse om at god teologi, all sann tale om Gud, må handle om å gjøre Gud større. Deus semper major, som de gamle kalte det. Dette korrektivet rammer først og fremst vi som lever av å tale om Gud. For det er ikke mindre fristende for oss å forkynne en gud som er enig med oss selv. Fristelsen unndrar seg antall studiepoeng i teologi.

Den danske forfatteren Piet Hein, kjent under pseudonymet Kumbel, sa det slik: «Vi velger så rart demokratisk en Gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til».

Gå til innlegget

Den tunge arven

Publisert 2 måneder siden

Min generasjons prester og teologer er flasket opp på eldre generasjoners teologiske stridstema.

Da jeg var tenåring hang det en plakat på rommet mitt med 
sitatet: I’m gonna buy a gun and start a war if you can tell me 
something worth fighting for.

Linjen var hentet fra det nye albumet til mitt daværende yndlingsband Coldplay: A rush of blood to the head.

Hvorfor gjorde sitatet sånn inntrykk på meg?

Jeg kan ikke lenger huske hva ten
åringen i meg ville svart, hvis noe, men i dag kjenner jeg en viss sorg over at den saken jeg så for meg at jeg skulle kjempe for, ikke har dukket opp. I alle fall ikke slik jeg trodde.

I stedet kan det ofte kjennes som jeg kjemper eldre generasjoners kamper.

Andres kampsaker

Vi står alle i en arv. Kulturelt, historisk og språklig. Også kamper kan arves, på godt og vondt.

I kirke- og teologihistorien har kampsakene vært mange fra første stund. Min generasjons prester og teologer er flasket opp på eldre generasjoners teologiske stridstema: Luthers kampsak, Hans Nielsen 
Hauges kampsak, Ole Hallesbys og en rekke andre kvinner og menns kampsaker.

Før vi hadde rukket å lære navnene på klassekamerater fikk vi innføring i strider og teologiske syn for og imot det aller meste: frigjøringsteologi, feministkamp og kamp for retten til likekjønnet ekteskap, for å nevne noen.

Man lærer mye om hva tidligere 
generasjoner har vært opptatt av når man studerer teologi. Men hva med våre egne erfaringer? Er ikke de like viktige som 68-generasjonens?

Den eldre garde

Det er ikke så rart at den teologiske samtalen kan kjennes fremmed for dagens unge.

Majoriteten av teologer og prester i Norge 
i dag er eldre. På landsbasis er nesten seksti prosent av prestene over femti år. Bare en av seks prester i Norge er under førti.

De med makt, posisjon og innflytelse i kirka, er med andre ord ikke representanter for den yngre garde. De toneangivende stemmene preges ikke av yngre generasjoner, og dette gjør selvsagt noe med vektleggelsen.

LES OGSÅ: «Nettdebattene trenger flere som bomber debatten med kjærlighet når andre bare sprer hat»

Ikke vårt eget

Jeg kjenner på det nesten hver gang jeg snakker med konfirmanter: I møte med deres erfaringer og problemstillinger opplever jeg at jeg mangler en teologi frigjort fra eldre generasjoners språk, spørsmål og svar.

Vi står selvfølgelig i takknemlighetsgjeld til alle som gikk foran og jevnet veien for oss på mange områder. Men hvis det vi arver primært er deres måte å se verden på, står vi litt hjelpeløse tilbake når vi skal forstå våre aktuelle erfaringer.

Brillene å se verden gjennom, kjennes ofte arvet. Problemstillingene kjennes iblant foreldet. Og vi er abonnenter på meningssett som ofte ikke oppleves å være våre.

LES OGSÅ: Ropte varsko i Sarons Dal

Eksotisk 

I motsetning til mange av 
dagens femti- til åttiåringer er ikke ungdommer i opposisjon til foreldregenerasjonen og til autoriteter. Byungdom har lite eller ingen erfaring med kirkens pietistiske arv. Påstander om at kortspill, dans og kino er synd vil for eksempel fremstå som en absurd og litt eksotisk ide.

De fleste ungdommene jeg snakker med går i klasser der mange av verdens religioner og livssyn er representert. De er vant til pluralisme og meningsmangfold og vet ofte mye mer om islam enn godt voksne.

Tilbake til utgangspunktet

I møte med ungdommer og unge voksne trenger vi 
etter min mening en teologi som begynner på scratch; Hvorfor tro på Gud i det hele tatt? Finnes det håp? Finnes det mening med livet? Hva er den i så fall?

Jeg kjenner meg ofte fattig og famlende i møte med slike grunnleggende spørsmål. Jeg vet at jeg har kompetanse til å redegjøre for Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men femtenåringene stiller meg aldri spørsmålet om det. Ikke 25-åringene heller, for den saks skyld.

Vi har arvet og dvelt ved svar på spørsmål som ikke stilles.

Balansekunst

Jeg vet ikke hvilket sitat som kommer til å henge på rommet mitt når jeg blir gammel. Men kanskje skulle det være en påminnelse til meg selv om den edle balansekunsten: Å dele erfaringer og kunnskap med yngre generasjoner på den ene siden. Å vite når det er på tide å trå til side og la yngre generasjoner få oppdage teologien på egne premisser på den andre.

Er det ikke i arbeid med denne balansen god teologi skapes og blir livsnær?

Gå til innlegget

Det er den skammen me ber på

Publisert 3 måneder siden

Skammen er altfor god til å reduseres til et harskt og effektiv virkemiddel i klimasakens tjeneste.

De fleste av oss skammer seg over noe. Over noe vi gjorde eller sa, eller over noe vi lot være å gjøre og si én gang - eller tusen.


Skammen veller fram

Heldigvis går noe i glemmeboka, andre ganger er det lite som skal til før skammen veller fram igjen. Det kan bli for mye skam, men også for lite.

Bare den skamløse turer fram i livet uten å angre, uten å kjenne skammen som en naturlig følgesvenn. De færreste ønsker seg en slik skamløs person i livet.

For selv om for mye skam blir destruktivt og ødeleggende, trenger vi også den regulerende skammen. På sitt beste forteller skammen oss når vi trår over egne eller andres grenser. Enkelt sagt hindrer den oss i å kle oss nakne midt på torget eller utlevere oss selv på feil sted til feil tid.


Den frie utfoldelse

Akkurat hva vi bør skamme oss over og ikke, er imidlertid en komplisert sak – i alle fall for den som blir bedt om å skamme seg. De siste tiårene har refrenget stort sett handlet om å fjerne skammen til fordel for fri utfoldelse. Dere har hørt det er sagt: Ingen skal behøve å skamme seg over hvem han er eller hvordan hen lever sitt liv i 2019.

Likevel: i fjor kåret svenskene «flyskam» til årets viktigste nyord, og antall flyvninger går formodentlig ned. Hurra roper noen, mens atter andre vil ha seg frabedt å bli satt i skammekroken fordi familien chartrer til Italia.


Hodet høyt hevet

Det er noe gammeldags med skammen, noe litt mørkemann-aktig. De seneste årene har også kirka engasjert seg. Emneknaggen er den usunne skammen. Mang en søndag har menigheten kunne høre presten forsøke å holde tunga rett i munnen når hun har talt om forskjellen på skyld og skam, og at evangelietekstens glade budskap på en eller annen måte kan oppsummeres som at vi skal slippe å skamme oss, men gå rakrygget bort med hodet høyt hevet.

Så vet vi det: Ingen skal lenger kunne kritisere kirka for å påføre noen skam! Kirka har lært av sine feil, er den klare beskjeden.

Så blir spørsmålet: Hvordan går dette i hop med den nye oppfordringen om å skamme oss når vi flyr? Eller for den saks skyld når vi spiser kjøtt? («Kjøttskam» som svenskene kaller det.) Er denne skammen av den gode arten eller den destruktive arten?


Nye toner

Der skammen historisk og tradisjonelt sett har blitt knyttet til mørkemenn og moralisme, er det interessant å se at den nå hentes frem igjen av progressive, miljøengasjerte unge mennesker – som et våpen for bedre klima.

Det er ingen tvil om styrken i det å påføre noen skam; det setter en effektiv stopper for uønsket adferd. Hvis målet helliger middelet, kan vi påføre hverandre flyskam – slik den svenske instagramkontoen «aningsløse influencere», som henger ut kjente personer som flyr og påpeker deres CO2-utslipp, gjør. Kontoen har i dag 62.000 følgere.

Om det virker i den forstand at det virker preventivt på antall flyreiser? Sikkert. Skam fungerer.


Aggressiv skampåføring

Så er det ikke dermed sagt at dette er en god ordning. Digitale gapestokker, uthenging og aggressiv skampåføring kan sikkert bidra til å redusere antall flypassasjerer og være et våpen for bedre klima, men er det hit vi vil? Å redusere skammen til et harskt og effektivt virkemiddel i det godes tjeneste?

Jeg tror det finnes en bedre og mer bærekraftig løsning, som kretser rundt den gode skammen. Ikke den som kastes mot oss, men den vi selv kan identifisere, og som forteller oss at vi befinner oss i samme båt og at vi alle står ansvarlig overfor hverandre. For den som bryr seg om jordklodens ve og vel bør nødvendigvis vise samme omsorg for menneskene som bor på den.

Gå til innlegget

Memento mori

Publisert 5 måneder siden

Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend.

For en kristen er spørsmålet om hvordan vi skal leve og hva vi skal bruke tida vår til, et spørsmål vi alltid må vende tilbake til. Kunsten er lang og livet er kort, som det heter. Hva er verdt å bruke tida på? Er noe bedre enn noe annet? De fleste av oss har en idé om hva som er viktig og godt å bruke tid på, og hva som ikke er det i vårt eget liv. Men den som mener noe om hvordan andre bør prioritere, må regne med å provosere noen. Den siste uka har vi sett to ulike svar på spørsmålet: Åste Dokka etterspør mer livsalvor, mindre Netflix og mer tid til fordypning og tid til å lese klassisk litteratur, som Freud (VL 30. april). Vi er for viktige til komatøst å sitte foran TV-skjermen å telle ned til vi dør, sier hun. I lys av døden tvinger det seg frem et livsalvor, et kall det er verdt å finne ut av, mener Dokka.

Erik Lunde, derimot, skriver at dette livsalvoret er oppskriften på utbrenthet og depresjon (VL 4. mai). For ham ble det et slit å skulle leve opp til kravene om å gripe dagen, redde verden, bli klokere, se de mest aktuelle filmene og lese de viktige bøkene i forsøket på å bruke den tilmålte tida optimalt. Løsningen for Lunde ble i stedet litt mindre livsalvor og litt mer fotball, Netflix og hagearbeid.

Må vi egentlig velge mellom livsalvor og glede? Mellom memento mori og Game of Thrones? Hvorfor denne dikotomien mellom Netflix og god litteratur, mellom underholdning og høykultur? Den som skal trekke opp grensen mellom hva som er meningsfylt underholdning og ikke, gjør det vanskelig for seg. Jeg tror ikke det virkelige dilemmaet vårt står mellom å bruke tida på å se på Game of Thrones eller lese en prisbelønt roman. Er ikke det virkelige dilemmaet vårt snarere mellom tid til oss selv eller tid til andre? På den ene siden egentid, på den andre siden å gjøre noe for andre i samfunnet? Jeg ser det ikke som en kristen dyd å bruke det meste av sin fritid hverken på Netflix eller lesning av Freud og Shakespeare.

Livet er kort

Jeg vil gjerne ha mer av livsalvoret, men i den betydning at livet er kort. For min del blir memento mori–målestokken nettopp noe som setter meg fri til å gjøre mer av det jeg vil, mer av det jeg tror er godt å bruke tida mi på. I lys av memento mori blir det mindre viktig for å meg å lese de rette bøkene, se de rette seriene eller reise til de rette stedene. Det blir mindre viktig å jage etter anerkjennelse, mindre viktig å gjøre meg gjeldende i mylderet av mennesker og meninger. Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend – inkludert mottrendene som ber oss si opp Netflix-abonnementet, slette Facebook-profilen, slutte å spise Fjorland-ferdiggmat, begynne å jogge og sette telefonen i gråmodus. Det kan finnes mye dødsfortrengning og flukt i et asketisk liv også. Risikoen for å bli navlebeskuende og selvopptatt kan bli like stor hos storkonsumenten av underholdning som den som kan smykke seg med de riktige kulturelle referansene.

Frihet

Kan hende er det flere som hadde hatt godt av at noen tok tak i dem, pustet livsalvoret inn i dem, så dem i øynene og sa at livet er en verdifull gave og tida for kort til å gjøre alt. Det beste livsalvoret avføder nemlig også en hel del glede og frihet, tror jeg. Frihet til å se på en serie hvis det er det vi ønsker, og frihet til å la det være hvis det er det vi vil.

Grip det

Siden vi nå en gang er her, og har fått denne gaven – livet – er det jo meningen å åpne den opp. Eller som Arne Ruset sier det i diktet:

Å leve

er ikkje akkurat det lettaste

som finst

ikkje alltid vakre roser

og fin musikk

men sidan no

dette orgelet likevel står her

kan vi vel spele litt på det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere