Elisabeth Aukrust

Alder:
  RSS

Om Elisabeth

Fastlege i Bærum.

Representant for KrF i Bærum kommunestyre

Følgere

Et samfunn med plass til alle

Publisert rundt 2 måneder siden

32000 nordmenn har til nå signert oppropet «plass til alle», så dette engasjer mange.

Om kort tid skal Stortinget behandle bioteknologiloven. FrP, SV og Arbeiderpartiet foreslår en kraftig liberalisering av lovverket uten høring eller konsekvensutredning, som jo er vanlig ved viktige og etisk kompliserte lovendringer. Sammen åpner de for betalt eggdonasjon, assistert befruktning for enslige, tidlig ultralyd og utstrakt gentesting av ufødt liv. KrF arbeider nå for å hindre disse endringene. 

Konsekvensen av forslaget om tidlig ultralyd til alle gravide og NIPT-test, vil føre til at man oftere oppdager ulike utviklingsavvik hos barnet i mors liv. Det er uhyre sjelden at man da vil finne avvik som man kan behandle medisinsk. Det er som regel en god del usikkerhet knyttet til resultatene av testene, og det kan skape mye usikkerhet hos den gravide kvinnen. For de fleste diagnosene, f.eks. Downs syndrom, finnes det ingen behandling, og det kan være tungt for mange kvinner å skulle bære hele ansvaret ved et vanskelig valg alene. En del kvinner har i slike situasjoner opplevd et press om å ta abort. Dersom staten tilbyr seg å finansiere dette, er det et kraftig signal om at noen barn er mindre ønsket i samfunnet vårt. I Danmark og Island har det offentlige tilbudet om tidlig ultralyd resultert i at det knapt fødes barn med Downs syndrom, da 9 av 10 velges bort. Dette er ikke først og fremst et spørsmål om kvinners likestilling, men om alle menneskers likestilling, for ingen barn skal måtte bevise sitt menneskeverd, heller ikke barn med Downs syndrom. Kan vi komme dit at dette valget også utilsiktet vil kunne omfatte barnets kjønn og andre egenskaper? Det ønsker vi ikke, og vi må ha et lovverk som evner å ivareta både mor og barn (og far). Kampen om tidlig ultralyd er altså en kamp om hva slags samfunn vi skal ha og om samfunnet virkelig har plass til alle.

Det er også et spørsmål om ressursbruk i helsevesenet. I dag er tidlig ultralyd et tilbud til kvinner med høyrisikosvangerskap eller på medisinsk indikasjon, men med dette forslaget vil ca 50000 friske gravide ha rett til tidlig ultralyd. Dette vil bli svært kostbart og ressurskrevende, og man kan spørre: Hvilke andre tilbud skal Helse-Norge nedprioritere for å gi friske, gravide kvinner dette tilbudet?

Alle barns rett til å kjenne til sine biologiske foreldre er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Ved innføring av eggdonasjon og assistert befruktning for enslige vil barn bli fratatt denne muligheten. Spørsmålet om surrogati kan være neste skritt på den veien man her synes å slå inn på. Bildene av strandede surrogatbarn i Ukraina var et tankevekkende syn. Vi i KrF har stor forståelse for folks barneønske, men mener at vi må bruke føre var prinsippet ved så store endringer av bioteknologiloven. Vi mener at barns rett til kunnskap om sitt opphav og at syke og funksjonshemmedes likeverd er viktigere enn å benytte seg av de stadig nye muligheter som teknologien gir oss.

Gå til innlegget

Reservasjon og nyanser

Publisert over 6 år siden

Den siste tiden har det vært en intens debatt både nasjonalt og lokalt omkring reservasjonsadgang mot henvisning til abort for fastleger, og i Bærum har Arbeiderpartiet fremmet et interpellasjonsforslag i kommunestyret mot en slik reservasjonsmulighet.

 

I reservasjonsdebatten har det fra mange hold vært liten forståelse for de fastlegene som opplever det å henvise kvinner til abort som et samvittighetsspørsmål.

Mange tror at det å gi leger reservasjonsadgang vil innskrenke kvinnenes rettigheter og muligheter til å ta abort. Mange har også inntrykk av at leger med reservasjonsstandpunkt ikke ønsker å gjøre jobben sin, at de ikke ønsker å snakke med kvinner som vurderer abort og at de er moralsk fordømmende overfor dem. Ingen av delene stemmer med virkeligheten. Mitt inntrykk er at reservasjonsleger tvert imot ønsker å snakke med kvinner som vurderer abort. De fleste leger synes at disse samtalene er meget viktige og verdifulle. Det å ha en mening omkring abort eller ha et reservasjonsønske er ikke ensbetydende med å være moralsk fordømmende overfor kvinner som velger dette.

 

Det er slik at noen kvinner er fullt overbevist om at de vil ta abort. Likevel er nok ikke det tilfelle for flertallet av kvinner som er usikre på sitt svangerskap. De er ofte ambivalente, fordi de føler at det er et vanskelig valg.De som ikke er sikre på hva de vil gjøretrenger en åpen, respektfull og ærlig samtale med utgangspunkt i sine egne tanker og behov,for å komme frem til et veloverveiet valg. Derfor er det viktig at vi har leger som er villige til å bruke tid med kvinner som står i en så krevende valgsituasjon som spørsmålet om abort er. Det blir mangelfullt hvis en samtale med en kvinne i den situasjonen blir redusert til en rask henvisning. Dette kan gi en sterk føring for henne som kanskje egentlig ønsker hjelp til å reflektere over valget. Det er altså viktig at det er kvinnen selv som tar det endelige valget uten press i noen retning.

 

Det kvinner som vurderer abort ønsker og trenger, er en god samtale med en lege, som møter dem og hjelper dem videre. De trenger formelt ikke en henvisning til gynekologisk poliklinikk. Den viktige legejobben i denne situasjonen er altså å ha en god samtale med kvinnen, og gi henne informasjon om hva hun skal gjøre videre hvis hun ønsker å ta abort, mens selve henvisningen ikke er nødvendig for at kvinnen skal kunne ta abort. I følge abortforskriftens §1 skal kvinner kunne henvende seg direkte til sykehuset uten henvisning fra lege.Det fungerer allerede slik ved Bærum sykehus og ved flere sykehus i Oslo; at kvinnen selv kan ringe til gynekologisk poliklinikk og avtale time for abortsamtale, med eller uten henvisning fra sin lege. Det er en god løsning, som kan tas i bruk ved alle sykehusi Norge.

 

Problemet for de fleste leger med et reservasjonssynspunkt er ikke samtalen med kvinnene, men oppstår ved at de må gi kvinnene en henvisning til abort på slutten av konsultasjonen. En løsning på dette kan være å implementere fullt ut det fritaket fra henvisning som allerede ligger i abortloven. 

 

Spørsmålet om reservasjonsadgang er uansett prinsipielt, og dreier seg også om annet enn abort. Spesielt er det viktig i liv-død-spørsmål, og hvis aktiv dødshjelp skulle bli tillatt, vil nok de aller fleste mene at helsepersonell må få reservere seg mot befatning med dette. Samvittighetsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet, og respekten for den er et kjennetegn på et fritt og demokratisk samfunn, mens totalitære samfunn preges av flertallsdiktatur. La oss finne løsninger som ivaretar både pasientenes rettigheter og samvittighetsfriheten.

Gå til innlegget

De som ikke tok abort etter voldtekt

Publisert rundt 7 år siden

Takk for kommentarer til mitt innlegg. Jeg synes det er veldig beundringsverdig og flott at de kvinnene jeg skriver om valgte å ikke ta abort etter voldtekt, og skrev dette innlegget for nettopp å peke på en annen mulighet enn abort selv i en så ekstrem situasjon. Det at det gikk bra med kvinnene og barna viser også at det er mulig å komme gjennom det negative i overgrepsopplevelsen og frem til en så positiv opplevelse som barnet ga dem etter fødselen.

Barn som er unnfanget etter voldtekt, er jo (opplagt) ikke skyld i overgrepet, og det er fint at de også kan få livets rett. Likevel er det mange kvinner som vil føle det utenkelig å gjennomføre et svangerskap etter en voldtekt, og det er forståelig. Men for de som har gjennomført et slikt svangerskap, har gleden over barnet overskygget smerten i overgrepet. Det tror jeg gjelder for alle som velger å få barn, enten det er etter voldtekt, et barn med avvik eller et friskt barn. Det er vel sjelden eller aldri noen har angret på at de valgte å bære frem et barn etter at barnet er født.

 

Gå til innlegget

De tok ikke abort etter voldtekt

Publisert rundt 7 år siden

En tankevekkende erfaring fra et asylmottak: Kvinner som var blitt gravide etter voldtekt, så på abort som ganske utenkelig.

Jeg har jobbet som fastlege i 14 år, og har tidligere vært tilsynslege på et asylmottak en dag i uka i 11 år. Der hadde vi mange gravide kvinner, og en ganske stor andel av disse var gravide etter voldtekt. Et ganske forsiktig anslag er at vi i løpet av de 11 årene hadde om lag 100 kvinner som var blitt gravide etter voldtekt. De kom for det meste fra afrikanske land, og hadde blitt voldtatt før de flyktet fra hjemlandet eller underveis på flukten. 

De ankom Norge i forskjellige faser av svangerskapet. Noen kom tidlig, og hadde nettopp oppdaget at de var gravide eller oppdaget det etter ankomst, og noen kom senere i svangerskapet.

Abort uaktuelt. De som var under 12 uker gravide, fikk informasjon på helsekontoret om at de hadde mulighet for å velge abort hvis de ønsket det. Det var viktig for meg å presentere dette som en forståelig valgmulighet, hvis de ønsket det, men ikke som deres eneste valgmulighet, og å støtte de kvinnene som ikke ønsket å ta abort i deres valg, og hjelpe dem videre.

Vår erfaring var at svært få av disse kvinnene anså abort som en aktuell valgmulighet, til tross for at de opplagt ikke hadde ønsket å bli gravide, spesielt ikke under slike omstendigheter.

Som asylsøkere har de en svært usikker og vanskelig situasjon. De er ofte alene, har opplevd betydelige overgrep, ofte med tap av sine kjære, og har meget usikre framtidsutsikter. I tillegg opplevde disse kvinnene fare for stigmatisering fra familie og landsmenn, for i mange kulturer anser man ofte voldtekt som «kvinnens skyld»

Det var derfor alltid viktig for dem at ingen andre skulle vite at de var blitt gravide etter voldtekt. Dette fulgte vi opp, samtidig som vi var veldig klare på at vi ikke anså dette som deres skyld, men snarere som et uakseptabelt overgrep. Til tross for dette opplevde vi altså at disse kvinnene ikke tenkte på abort som en særlig aktuell «løsning» på situasjonen, og jeg anslår at kun to-tre av dem tok abort. Mange av dem var kristne, enten kulturelt eller personlig. Mitt inntrykk av deres holdning var at dette var et svangerskap som de på ingen måte hadde ønsket, men når de nå var blitt gravide, var det ikke opp til dem å avslutte et liv som var påbegynt. 

Fulgte opp. Vi fulgte opp alle ganske tett, og snakket med dem om det vanskelige i situasjonen. De hadde naturlig nok mye motvilje og ambivalens overfor å være gravide og skulle få et barn, og traumatiseringen etter overgrepet var også ganske langt fremme. Vi støttet dem i at dette var en naturlig reaksjon, men at det var lang tid til fødselen, og at disse følelsene, etter vår erfaring, kunne forandres noe innen den tid. Vi hjalp dem også med traumebearbeiding og prøvde å styrke deres egen identitet.

I starten av svangerskapene så vi at de negative følelsene og motviljen var mest fremtredende, men vi observerte at de for det meste avtok underveis i svangerskapet. Etter hvert la de mer vekt på at de skulle få et barn. Og når barnet var født, så vi i nesten alle tilfeller at de opplevde barnet som «sitt barn» og ikke som et «resultat av et overgrep».

Gode bånd. De aller fleste fikk en god tilknytning til barnet sitt, og opplevde at barnet ble en kilde til glede i en ellers trist og usikker situasjon, snarere enn en belastning. Jeg kan huske et par tilfeller hvor hele forløpet av svangerskap og fødsel ble noe mer krevende.

Det ene var et tilfelle hvor kvinnen ikke visste om det var hennes mann eller overgriperen som var far til barnet, og mannen hennes visste ikke om voldtekten. Han var ikke sammen med henne, men hun var redd for hva som kunne skje hvis han kom til Norge og fikk vite om overgrepet. I hennes tilfelle varte motviljen og ambivalensen overfor barnet i hele svangerskapet og det var litt vanskelig med tilknytningen til barnet. Hun var redd for at hun ville oppleve å «se» overgriperens ansikt i barnets ansikt. Dette opplevde hun i en viss grad den første tiden etter fødselen.

I disse tilfellene henviste vi mor og barn til oppfølging hos spesialisthelsetjeneste for mor og spedbarn, og jeg mener å huske at det gikk bedre etter hvert. Totalt sett så vi ikke flere problemer med tilknytning mellom mor og barn hos kvinnene som var blitt gravide etter voldtekt enn i hele gruppen av kvinner som fødte mens de var hos oss. I hele gruppen av gravide var det enkelte mødre som strevde med tilknytning, blant annet på grunn av egne psykiske plager, og de trengte henvisning for å få hjelp med dette.

Tankevekkende. I den norske debatten er alle, selv de sterkeste kritikerne av abortloven, enige i at det må være rett til abort etter voldtekt. Og det er veldig forståelig at både kvinnen selv og omgivelsene kan oppleve abort som den eneste løsningen.

Likevel er disse erfaringene, som ikke mange har, ganske tankevekkende, og viktige i debatten. Spesielt er det bemerkelsesverdig at det gikk så bra som det gjorde med disse kvinnene mens vi observerte dem hos oss, og at barnet de fikk oftest ble en kilde til stor glede til tross for så negative omstendigheter rundt unnfangelsen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.04.2013. BASERT PÅ ET BIDRAG AUKRUST GA I MORTEN MAGELSSENS BOK MENNESKEVERD I KLINIKK OG POLITIKK

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere