Ingrid E. Fagervik

Er 100 år med kvinnedag nok?

«Hjemmeværende dør tidligere» var tittelen på oppslaget i Vårt Land i dag. Jo høyere utdannelse du har, desto større sjanse for å leve lenger, er blant funnene til forsker Berit Rostad. Les mer på vl.no her. 

Jeg planlegger en kommentar i avisa om temaet, og kan ikke tenke meg annet enn at det må være stort engasjement rundt dette temaet hos mange av dere.

Så hva tenker dere om rapporten og påstandene som fremsettes: 

- Jo høyere utdanning du har, desto bedre helse har du.

- Å arbeide utenfor hjemmet er helsebringende i seg selv, gir større mestring

- Jobb utenfor hjemmet gir større kontaktnett

Må hjemmeværende komme seg ut i arbeid for å berge helsa? 

Kommentaren har også stått på trykk i Vårt Land, 31. oktober 2009. Illustrasjon: Marvin Halleraker. 

Å finne sin ukjente bestefar gir en fin start på helgen.

Det var en mørk og stormfull høstkveld. Uten særlig talent eller interesse for slektsforskning, bestemte vi oss for å komme til bunns i et par ting. Alle tidligere forsøk hadde endt med forvirrede lensmenn i den andre enden av telefonen. Med så stusslig få opplysninger var det selvfølgelig helt umulig å spore opp denne ukjente bestefaren – en slektning vi aldri hadde sett og ikke visste noe om. Likevel var han på en merkelig måte «vår». Bestefar til en stor søskenflokk og oldefar til stadig nye oldebarn. Uten ham hadde ingenting blitt som det var blitt. Liknet de på ham? Hva slags type var han? Hadde vi slektninger som ruslet rundt? Alle disse spørsmålene som trengte seg på, i skjæringspunktet mellom nysgjerrighet og en diffus, merkelig lengsel. Er det blodsbånd det heter?

Svigermor møtte aldri sin biologiske far. Ikke alle har behov for det. Gjenforeninger kan ende i ubehag og sjelsrystende skuffelser. «Jeg er den jeg er blitt, ikke den jeg var eller den jeg kunne ha vært», skrev professor Monica Dalen i forbindelse med en av mange debatter rundt programmet Tore på sporet. Denne uken ble det kjent at 21 foreldre har skrevet brev til NRK, for å understreke at det må være barnets valg om det vil møte sine biologiske foreldre. Strømøys svar var at «det faktisk ikke er forbudt for biologiske foreldre å lete etter sine barn. Det er nok å se på Facebook her i Norge, der det etterlyses adopterte hele tida».

Verdsatt oppfinnelse. Svigermor hadde ingen slik letetrang. Men så døde moren hennes og etterlot seg en konvolutt. Plutselig visste familien nok til å lete mer, og med svigermors velsignelse startet bestefarjakten for alvor. Takk til alle slektsforskeres (vil jeg anta) mest verdsatte oppfinnelse: Google. Et bilde på nettet ble nøkkelen og etter noen timer med høy puls og snakkesalige nordlendinger på telefonen, dukket det opp en hel flokk med overraskede slektninger. Det kan godt hende nye tanter, onkler og søsken skal møtes, men det beste av alt er å vite litt mer. Den etterlengtede bestefaren var død for lengst, men han spilte trompet. Hadde krøller. Slike ting. Å se på tåkete bilder av denne unge, dresskledde mannen etterlot en følelse av takknemlighet over alt det fantastiske han har etterlatt seg. Og for de to familiene som møtte hverandre på denne måten ble det en positiv opplevelse. Rar, men positiv.

Tilhørighetstrang. Kanskje er det bare denne nerven av kronisk nysgjerrighet som finnes i noen av oss. Mest sannsynlig er det noe mer. En tilhørighetstrang som er forankret et sted i hjerterota. Antakelig kommer det en bølge av slektsforskere de neste tiårene – på leting etter ukjente formødre og forfedre. Medisinske gjennombrudd, som egg- og sædcelledonasjon i kombinasjon med prøverørsbefruktning, gir helt nye muligheter for par og enslige som lengter etter barn. Det er fullt forståelig at man vil benytte seg av disse. Det handler ikke om egnethet som foreldre, eller at barndommen blir utrygg og vanskelig. Jeg lurer på om man kan diskutere dette uten å såre mange foreldres selvfølelse – kanskje ikke? Men spørsmålet er uansett dette: Vil alle barn, uansett hvor godt de har hatt det, komme til et punkt der de lengter etter den pappaen, mammaen eller andre slektninger de aldri hadde? 

Jeg tror de fleste foreldre reflekterer grundig over alle disse problemstillingene. Og siden det er barn involvert, er det ingenting som er viktigere enn nettopp det. Hanne Marie Pedersen-Eriksen ble for en uke siden valgt inn i sentralstyret i KrFU. Da Vårt Land intervjuet henne nylig, var temaet blant annet barns beste, noe studenten brenner for. Hun mener barn bør kjenne sitt opphav, og fikk da spørsmålet om hvorvidt det betyr at hun ikke ønsker seg barn selv, siden hun er lesbisk.

– Jeg vil gjerne ha barn, men det bør gjøres på en annen måte. Hvis donorfars identitet er kjent stiller jeg meg annerledes til spørsmålet. Barna må få vite hvor de kommer fra.

Krevende. Heldigvis finnes det politikere og andre engasjerte som evner å reflektere over dette og forsøker å finne en balanse mellom egne lengsler og barnas beste. Det er forferdelig krevende de gangene dette eventuelt ikke lar seg kombinere. Biskop Laila Riksaasen Dahl etterlyste en offentlig større refleksjon rundt disse spørsmålene da hun deltok i Vårt Lands debatt torsdag denne uken. For diskusjonens skyld er det et poeng at Pedersen-Eriksen tar ordet, med den troverdigheten bare hennes personlige erfaringer kan gi henne. For vi har vel ikke diskutert ferdig? Når nye trender er i ferd med å etablere seg, kan verdien av en god krangel ikke undervurderes. Stillhet går ofte ut over dem som ikke kommer til orde selv: barna.

Et slektstre er et slektstre, og du verden for en jobb mange får om en tredveårstid, når de skal forsøke å finne fram i buskaset. Selv har jeg, etter min egen Tore-nesten-på-sporet-opplevelse, ganske god oversikt nå. Tror jeg da.

Støvet er i ferd med å legge seg over begreper som «grådighet» og «Mammon». Totalt utkonkurrert av sine hippere onkler «ekteskapsloven» og «bompenger».

Det er noen temaer de fleste synes er viktige. Som grådighet og måten vi forvalter pengene våre på. Ingen ville jo våge å påstå at dette ikke er viktig å snakke om, høflige og oljerike som vi er. Problemet er bare at temaet ofte oppfattes som kjedelig. Etikk, moralsk ansvar og nasjonal samvittighet. Hvilken politiker tar sjansen på å prate om slikt i TV-debatter? Man må da gjerne begi seg inn på resonnementer som tar mer enn 40 sekunder å fullføre, og det er, som enhver politiker vet, et fryktelig sjansespill. I løpet av den tida har folk skiftet kanal fire-fem ganger. Slikt blir det verken TV-seere eller stemmer av. Å utfordre «rike mennesker», slår heller ikke så bra an. Det blir fort for personlig.

Hva står på spill? Mer krangling om dette temaet hadde ikke skadet, for det hadde vært et tegn på høy temperatur. Nå må man gjerne myse for å finne konfliktlinjene   «grådighet» er ikke forsidestoff på samme måte som andre saker. Ingen motpoler som går i klinsj eller tørker snørr og tårer. For hva står egentlig på spill? Noe i det hele tatt? I et samfunn der så mange verdier måles i det synlige og materielle, er det mange som strever med å sette en verdi på slike mentale egenskaper, som «raushet», «gavmildhet» eller «global ansvarsfølelse». Kan noe usynlig være verdifullt? Hva får man igjen for det? Det siste spørsmålet er relevant. Skulle tatt seg ut at man gikk i demonstrasjonstog for noen andre enn seg selv, så sant det ikke er krig i Midtøsten.

Under Protestfestivalen i forrige uke ble det bedrevet litt støvtørking. «Jesus eller Mammon? Ja takk, begge deler?» var tittelen på en av debattene. Et av de sentrale spørsmålene var hvorfor kristne i dag snakker så lite om Mammon, når Jesus advarte mot denne «avgud for rikdom, penger og jordisk gods» gang etter gang. Er det et problem at vi har så mye penger? Hvordan forvalter vi oljerikdommen vår med tanke på den urettferdige fordelingen av livskvalitet på denne planeten? «Kan egentlig en kristen ha hytte?» var et av spørsmålene som kom på slutten. Bør man selge alt man eier, eller finnes det balanse mellom raushet og rikdom? Er det radikaliteten i våre egne liv vi mangler?

Avsporing. Prester og predikanter foretrekker gjerne andre temaer og de som prøver seg, blir gjerne beskyldt for avsporing og lite Jesus-fokus. Men er det noen Jesu Mammon-snakk burde være relevant for, så er det oss nordmenn. Sammenliknet med alle andre land i verden, er Norge steinrikt. På hvilket grunnlag velger vi egentlig våre kampsaker? At det snakkes så lite om de etiske utfordringene som følger med rikdom, kan umulig være sunt for oss. Nå er ikke rikdommen i seg selv nødvendigvis problemet. Men har den gjort noe med fellesskapet og holdningene våre? Ansvarsfølelsen? Omsorgsevnen? Lidenskapen?

Spørsmålet er hvordan vi skal få dette til å engasjere   slik at temaene blir interessante også for de som ikke er med i Changemaker, Sosialistisk Ungdom eller leser Vårt Land.

Utfordring. Når ikke engang antibompengekampanjer klarer å begeistre folk til valgurnene, har vi en utfordring. Men den rekordlave valgoppslutningen er også litt forvirrende. Hvorfor resulterer ikke en valgkamp   mer profesjonell og kostbar enn noen gang   i større valgoppslutning? Kanskje glattpolerte politikere burde bruke penger på å besøke asylmottak, suppekøer, avrusningsklinikker, gatebarn eller flere fattige land   i stedet for nok et PR-kurs? Dessuten er debatter uten sekundering, der man kan møte opp personlig og bruke noen reflekterte timer, en trend. Det finnes en del folk som ønsker mer snakk om de nedstøvede sakene. De har en gnagende følelse av at ikke alt er som det skal være. Lenge leve den urofølelsen   la oss for all del pirke kraftig i hverandres dårlige samvittighet på disse områdene. Tør vi det? Også hvis det innebærer at vi begynner å gi bort egne penger og ting og mister noen av våre egne goder?

Før hadde vi dagbøker. Nå har vi bloggene. Selv om noen stenger nettsidene sine for fremmede, er de aller fleste utgavene like private som politikere i valgkampen; det vil si totalt tilgjengelige. Slik er internett, på godt og vondt. Selv er jeg sjeleglad for at jeg ikke hadde denne muligheten da jeg var 15 år. Det var pinlig nok å lese egne dagbøker noen år senere helt på egen hånd, og jeg lever nå fint med mitt lille skoeskearkiv på boden. En del unge jenter vil gå på en smell jeg ikke misunner dem i tida som kommer. La oss for deres del håpe bilder og notater ikke har blitt kopiert og spredt i alle retninger før de finner slett-alt-det-idiotiske-jeg-skrev-knappen.

Men mange fortsetter bloggingen etter tenårene, eller begynner i godt voksen alder. Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert og på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.

Rosabloggere. De aller fleste satser imidlertid på dagboksjangeren; «husmorbloggere» eller «rosabloggere». Da Nettavisen nylig kåret Norges hundre største blogger, tronet tre unge jenter på toppen. De skriver om mote, kropp, hårsveiser og dill og dall, men på en nær og personlig måte. Og det treffer – den mest leste hadde mer enn to millioner besøkende i sommer. Jeg finner selv masse bra lesestoff og inspirasjon i favorittbloggene mine. Man trenger ikke lenger et mediehus i ryggen for å skaffe seg lesere.

Etikkforståelse. Men millioner av klikk og ingen redaktører. Millioner av klikk og ingen kunnskap om presseetikk. Dette reiser noen viktige spørsmål. Presseetikken skal blant annet «beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet». Hvem beskytter dem som får skadelig publisitet i en blogg? Mange bloggere bryr seg ikke med trøblete begreper som «tilsvarsrett» og «kildekritikk». Man uttrykker sin subjektive mening og har stor gjennomslagskraft. Man opparbeider seg en vennekrets av lesere som preges av stor lojalitet. Så når «Ella (16 år)» omtaler sin yndlingshårspray   uten å opplyse at hun har fått nok hårspray av produsenten til å gjennomhulle et helt ozonlag er det ingen som reagerer på det. Hårsprayprodusenten fikk antakelig en mail i forkant som lød omtrent slik: «jeg er en veldig populær blogger og liker produktene deres. Jeg blogger gjerne om dem hvis jeg får noen gratis til meg selv».

Mange bloggere hyller sin selvstendige rolle og foretrekker frihet fra alle regelverk. Det er ikke uproblematisk når gjennomslagskraften blir så stor. Det finnes visse lovreguleringer og ordninger, som FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettighetsdomstol, Personvernnemda og Datatilsynet. Men ingen av disse aktørene er særlig synlige i blogglandia eller kan og vil prioritere de mange «små» overtrampene. Og så har vi Pressens Faglige Utvalg. Spørsmålet er om PFU er tilpasset endringene av journalistikken og maktforskyvningene i medielandskapet som disse sosiale mediene skaper.

Rettsløse ofre? Hvem blir den første bloggeren som klages inn for PFU? Muligheten er der, men man må «ha en utadrettet profil og drive et minimum av journalistisk virksomhet». Det er et dilemma. Husmorbloggere og rosabloggere faller mellom alle stoler. Det er også avgjørende om bloggeren selv «anser seg som bundet av de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten». Det er synd den dagen «Ella (16 år)» blir så rasende på læreren sin at hun legger ut bilde, navn og en historie som går over alle støvleskaft. Hvordan forholder man seg til slikt? Burde ikke læreren kunne klage saken inn for PFU selv om «Ella (16 år)» ikke har Vær Varsom-plakaten hengende på sine rosa vegger?

Kilder: Bloggeren Thomas Moen og PFU.

Dette innlegget står også på trykk i papiravisen på side 2 i dag. 

Avisen jeg jobber i er på mange måter en helt normal arbeidsplass. Det vil si at mange morgener og lunsjpauser for tiden domineres av ivrig fotballsnakk. Jeg har, som en periodevis lyttende og undrende sjel i forhold til dette, fått et klart inntrykk av at for eksempel Molde gjør det bra for tiden. Dette har nemlig sørget for smil og latter i rørende store mengder i mitt kontornærmiljø. Ja, det kan skyldes at sjefredaktøren er sunnmøring, jeg ser ikke bort fra det. Mange blir tydeligvis inspirert av fotball uten at de en gang spiller selv, det holder å se på og snakke - masse - om det. Jeg kjenner et snev av irritasjon, men ikke nok til å opprette en anti-fotballsnakk-gruppe på Facebook, for eksempel. Altså stikker det ikke dypt hos meg.

Men jammen gjør det det hos andre. For noen finnes det ikke den ting i verden som er mer irriterende enn glade mennesker som er glade fordi de har sett fotball. Man provoseres altså av gleden, fordi de gleder seg over feil ting. Det er med andre ord ikke så lett å være glad her i landet.

Hobbyirritasjon. Det finnes mange eksempler. At noen blir inspirert av kioskromaner for eksempel - fryktelig irriterende for mange som synes de har bedre peiling på litteratur. Det hjelper ikke om man har hatt en aldri så god leseopplevelse, folk med veldig fulle bokhyller irriterer seg gjerne over sånt. Interiørblader - også veldig dårlig tidsbruk, mener mange. Svære bilder, korte tekster. Altså hjelper det ikke om man forklarer at man har det hyggelig med papirbladingen. Eller hjemmeværende mammaer, som ivrig forklarer at de og barna blomstrer på denne måten - veldig irriterende for mange som ikke er hjemmeværende.

Klosterirritasjon. Nå skal jeg ikke påstå at det det er verre i kristne sammenhenger, men også her er inspirritasjonen utbredt, og det kan virke som at kristne noen ganger har ekstra mye å frustreres over, med sine velutviklede evner til internirritasjon. For noen har det for eksempel vært veldig irriterende at andre kristne kommer glade og fornøyde hjem fra retreat, klosteropphold eller Taize-turer. Hvor blir egentlig Jesus av i all denne stillheten? Antakelig har han vel sovnet? Hva er det med all denne mumlingen, og kanskje verst av alt: de ferdig skrevede bønnene?

Karismatikkirritasjon. På den andre siden har man de som irriterer seg kraftig over folk som kommer glade hjem fra teamturer, muligens i regi av en karismatisk menighet. Det kanskje mest frustrerende er hvis disse, smørblide av naiv virkelyst, forteller om helbredelser eller at de har holdt på med gatemøter, og nå brenner for «vekkelse og at Norge skal bli frelst». Altså har de lært seg mange nye ord og vet ikke hva de snakker om. Det er rett og slett veldig irriterende. For noen.

Stevneirritasjon. Sommerstevner er et annet eksempel. Ta Oase. Inspirerte Oase-deltakere er veldig irriterende for mange. Jeg skal ikke snakke om holdbarheten i profetiene som ble servert der, der er en nyttig diskusjon allerede i gang, men noe av det som ble sagt i disse profetiene - på scenen eller på tomannshånd - var personlig oppmuntrende, sa flere av dem som var til stede. Å bli inspirert av profetier, spesielt hvis de er servert av amerikanere med blomstrende talegaver, er antakelig noe av det mest irriterende som finnes, for opp til flere. (Glade amerikanere kan forresten være ganske irriterende i seg selv). Ja, for noen er det nesten like irriterende som å se folk bli inspirert av høylytt, dundrende og dansende engelsk lovsang. Eller ordrike salmer med orgelmusikk.

Glede. Å være kritiske er vi allerede flinke til, og det bør vi naturligvis fortsette med. Man skal åpenbart heller ikke glede seg over urett. Men irriterer vi oss for mye? Hadde vi hatt godt av å glede oss mer på andres vegne? «Gled dere med de glade», sa Paulus.

Vi får se hvordan det går med Molde først, tror jeg en del her på huset tenker.

Brennende hjerter

Nei, dette handler ikke om fotball. Tror jeg.

Om hundre dager er det stortingsvalg og politikerne har allerede fått valgkampfargen i kinnene. Den er flammende rød av engasjement. Det viftes med armer, ropes, hviskes, trampes og klaskes i talerstoler. Budskapet skal fram, om man enn skulle sprenge et par blodkar og taler seg hes. Klart man trenger motivasjon for å gjøre en slik innsats   man blir ikke politiker hvis man ikke brenner for noe. Men folk som brenner for noe, ender ikke alltid opp i politikken.

Det finnes mye å engasjere seg i, og ulike personligheter gjør det på ulike måter i ulike miljøer. Alle passer ikke inn i de følgende kategoriene, og noen passer i flere. Dette er derfor en aldeles uhøytidelig hyllest av hjertebrann i noen utvalgte innpakninger:?

Den skeptiske tradisjonalisten: Brenner for at folk ikke skal ignorere historien og gjøre alle de samme feilene om igjen. Synes folk har altfor lett for å kaste seg på nye trender, og er var for vingling. Vil helst at alt skal være grundig utprøvd før man satser på noe nytt, men misliker samtidig alle former for utprøving og tar derfor sjeldent nye sjanser. Noen av dem har fortsatt plastomslag på møblene.

Den hissige ateisten: Brenner for at spesielt religiøse skal få oppleve en åpenbaring av fornuft og avvise religiøst føleri og andre usunnheter. Er ofte flinke retorikere. Gremmes av ord som «fanatisme» og «fundamentalisme», men er selv imponerende kategoriske i sin avvisning av alle typer argumentasjonsrekker fra religiøse. Har et bilde av Dagfinn Høybråten på dartbrettet sitt.

Den iherdige dugnadsarbeideren: Brenner for at en del folk skal slutte å unnskylde seg og be om tilgivelse for at de har sviktet Arbeiderpartiet. Synes borettslag er en overlegen boform. Finner mening i å vise omsorg for detaljene. Lager gode vafler og forstår ikke at småbarnsfamilier så lett feiger ut på dugnader. Brenner ofte også for en spesiell hobby og ikke minst korrekte gjennomføringer av generalforsamlinger.?

Den kristne karismatikeren:Brenner for at Norges skal forandres og folk skal finne Jesus. Er nervøse for å få stempelet «religiøse», som er merkelappen for alt som er grått og trist og lovisk. Er skeptiske til liturgi, men er i økende grad klar over mengden av egne ritualer. Får ofte merkelappene overfladiske, suggererende og småkonspiratoriske, men lar seg ikke vippe av pinnen og synes kritikerne bør lese Bibelen grundigere og driste seg til å vise følelser og lidenskap også utenfor en fotballstadion eller fødestue.?

Den hjelpsomme praktikeren:Brenner for å lette byrden for andre og mener flere burde bidra til en bedre verden også de gangene ingen klapper for dem. Trives ikke fryktelig godt på strategi-samlinger eller med langsomt å dyrke frem ordblomster i visjonsdokumenter. Skulle ønske folk pratet mindre og gjorde mer. Kan i smug være mer glad for å holde en hammer enn bibel- i hånda.

Den ivrige misjonæren:Brenner for å omvende folk. Reiser gjerne på sommerteam i sin ungdom. Synes det er ufattelig at noen kan tenke seg å bo på samme sted hele livet og ikke ser det dypt fascinerende ved myggstikk, køye- senger, lite penger og folk som kjefter på en når man går på en kultursmell og misforstår lokal skikk og bruk.?

«Jeg vet om dine gjerninger   du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn», er Gud sitert på i et refsende øyeblikk i Bibelen. Her er han helt på linje med for eksempel dikter og kommunist Rudolf Nilsen: «Gi meg de brennende hjerter», ba Nilsen. Brennende hjerter er attraktive i de fleste leire. Derfor er det sagt mye viktig og mye vakkert om det som blir igjen når brannen slukner; likegyldighet. «Tragedien i verden er ikke grusomheten fra de onde menneskene, men stillheten og likegyldigheten fra de gode» (Martin Luther King), «Kjærlighetens tragedie heter ikke døden, den heter heller ikke atskillelse   den heter likegyldighet» (William Somerset Maugham). Og så Søren Kierkegaards versjon: «Skulle jeg ønske meg noe, da ville jeg ikke ønske meg rikdom eller makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye som overalt, evig ungt, evig brennende, ser muligheten».?

Hva velger du å brenne for?

En ny fane har dukket opp inne på bloggen din (klikk på «MIN BLOGG» i øverste høyre hjørne for å komme til din egen side), den heter «STATUS» og skal gjøre det lettere å følge med på hva som skjer her inne. Der finner du følgende: 

- Siste kommentarer på dine innlegg

- Siste innlegg fra de du følger

- Siste kommentarer på debatter du allerede har deltatt i (ved å skrive en kommentar). 

Scroll deg nedover på siden for å se de forskjellige punktene. 

Statussiden oppdateres hver gang du klikker deg inn på profilen din, eller når du klikker på «refresh»-symbolet.

Gi gjerne tilbakemeldinger på hvordan dere synes dette fungerer. Det vil gjøres fortløpende justeringer.

Det er nå såpass stor aktivitet her inne, at vi tror et slikt hjelpemiddel vil gjøre det lettere å holde oversikten. 

For øvrig finner du et RSS-symbol til høyre for hvert profilbilde inne hos hver blogger. Her kan du også følge enkeltbloggere ved å abonnere på RSS-feeden, dvs. alle nye innlegg. Du kan laste ned en egen RSS-leder, mer om det her.

TIPS 1: Er du på jakt etter en bestemt blogger? Under Søk-boksen i øverste høyre hjørne finner du knappen «Alle bloggere». Hvis du setter pilen på denne boksen kan du skrive inn bokstaver, (f. eks. bokstaven E) og du vil få opp alle bloggere med etternavn på E. 

Siden vi nå har passert 500 bloggere her, er det kjekt å beherske søkefunksjonene.

I selve Søk-feltet kan du søke både etter bloggere og tema. 

TIPS 2: Under fanen «FORUM» i øverste høyre hjørne finner du oversikt over alle pågående debatter. Her kan du klikke deg inn på hver kategori for å finne underkategoriene, og siste kommentar i hver kategori er synlig i listen på forsiden. 

Diddl, Bratz, Barbie, Spiderman, My Little Pony og denne katten med rød sløyfe elskes av millioner av barn. Og mange foreldre river seg i håret. 

Den er forsåvidt søt, det skal den ha. Rød sløyfe og pen i pelsen. Men det kan bli for mye av det gode. Bare spør foreldrene - det er et forferdelig mas. Når småjentene skal lage seg ønskelister konkurrerer for eksempel denne kattungen helt i teten, sammen med prinsesseting og fargen rosa, og det sier en del. «Halokitti» dukker gjerne opp i vokabularet til jentene sammen med favorittene «vil ikke», «vil ha», «nei» og «makdånalsk» (det siste et forsøk på å uttale navnet på en viss fastfoodkjede). Disse merkevarene har enorm gjennomslagskraft, og bak står internasjonale storkonsern. Katten får, av plassmangel, fungere som eksempel. Så slipper du å klø deg i hodet neste gang et barn kviner «halokitti» og ser på deg med forventning. Trøsten er at du ikke trenger å reise langt for å få slutt på maset. Pølsekiosken på hjørnet eller kantina på jobben - det skulle ikke forundre meg om denne katten finnes på et eller annet produkt til salgs der.

The Hello Kitty Airbus. Et søk på «Hello Kitty» på Google gir 50 millioner treff. Og blar man gjennom bildene, oppdager man at det fortsatt finnes mengder av pusete produkter der ute som døtrene våre ennå ikke har oppdaget; Hello Kitty-brudekjolene (mange overdådige varianter her), Hello Kitty Ferrarien, hotellrommet på «Hello Kitty Love Hotel» og Hello Kitty Sandwitch Maker. Sannelig finnes det ikke også et «The Hello Kitty Airbus A330-200», altså et fly. Det skal finnes 22.000 ulike produkter, men tallene er noen år gamle, så du kan plusse på en del og føle deg helt trygg på at utvalget er solid. 

Merkevarepress. Hello Kitty har vokst til en milliardindustri siden fødselen på 70-tallet, og beskrives av flere som en av verdens mest suksessrike merkevarer. Altså på linje med Coca Cola. Og det er klart slike profittmuligheter inspirerer japanske Sanrio til flittig produksjon av ting man kan klistre logoen sin på, for ikke å snakke om alle som satser på piratkopier. Som småbarnsmamma funderer jeg imidlertid på dette: Hvordan klarer «halokitti» eller «makdånalsk» å bli så sterke merkevarer at datteren min får et forhold til dem før hun begynner på skolen? I grunnen er det beundringsverdig. Her oppe i det høye nord, langt unna Japan, hopper fireåringen rundt på gulvet fordi hun har fått en Hello Kitty-paraply til bursdagen. Og dette er ikke bare en hvilken som helst søt katt. Nei, dette er «Halokitti» - en venn i nøden. Jeg blir smånervøs for hvor dette skal ende. Når merkevarebevisstheten er på plass allerede nå, hvordan i alle dager er den om ti år? 

Mot strømmen. Foreldrene påvirker barnas holdninger, selvfølgelig. Men i denne stund av selvransakelse kan jeg ikke komme på annet enn et par tøfler og et sett med truser når jeg skal oppsummere hva jeg har kjøpt av Hello Kitty-stæsj til datteren min. Og på Mc Donalds er vi bare av og til. Altså har hun ikke fått lidenskapen på området hjemmefra. Barnehagene er en viktig arena, og der oppmuntres barna gjerne til å fargelegge Hello Kitty-figurer i stedet for fri tegning. Generelt er filmene og spillene som er laget med Hello Kitty også viktige ledd i merkevarebyggingen, men disse sendes i liten grad på norsk TV akkurat nå. At kjendiser omfavner den, har alltid effekt, og det er mange, mange voksne som digger Hello Kitty. Mange har gjort det helt siden de var små på 70-tallet, men her henger Norge etter sammenliknet med USA. 

Smak og behag. Er det bare det at katten er søt i en fireårings øyne, og at mamma har en annen smak? På mange måter er det så enkelt. Hello Kitty er ikke farlig. Jeg er også opptatt av fine ting, er merkevarebevisst uten å skamme meg og har selv tegnet flere produkter til barn. Men diskusjonen om reklame rettet mot barn vil jeg som mamma følge godt med på, og jeg vil at merkevalget skal begrunnes i selvstendig smak heller enn konformitetspress. Som foreldre får vi ta tak i frykten for å skille seg ut, før vi kaster ut katten. Så her skal kjøpeargumentene analyseres fortløpende, og enn så lenge hjelper det litt at UNICEF har gitt katten tittelen «Special Friend of Children» - som jeg sa; en venn i nøden. 

Det er gjort er par endringer på verdidebatt.no det siste døgnet, som noen av dere kanskje har lagt merke til. Tomlene er borte, det samme er listen på forsiden med «BEST LIKTE SKRIBENT». 

Men det finnes fortsatt en «BRA!»-knapp. Den finner du under hvert innlegg (når du er logget inn). Vi har nå gjort det slik at det innlegget som får flest slik anbefalinger i løpet av de siste 48 timene, havner i listen på forsiden; «BLOGGERNES FREMHEVEDE INNLEGG».

Bruk din mulighet til å fremheve bidragene du synes fortjener ekstra oppmerksomhet! Du kan klikke en gang på et innlegg, og du kan ikke klikke på dine egne. At du bruker denne funksjonen aktivt, er noe vi anbefaler, fordi det publiseres masse godt lesestoff her. (For eksempel dette, som har fått tre kommentarer, men helt sikkert vil engasjere flere av dere. Skrevet av en av Norges mest anerkjente bloggere).

Litt om bakgrunnen for endringen: Vi må prøve og feile for å finne de beste løsningene. Den forrige listen var for lett å manipulere, og for statisk. Man kunne klikke både på innlegg og kommentarer og slik avgi en masse «poeng» på en gang. De «favoriserte» bloggerne kunne bli stående selv om man ikke bidro på en stund. Men ikke minst gav tittelen «Best likt» en litt flau smak i munnen hos mange i redaksjonen. Vi vil at alle skal være trygge på at deres tilstedeværelse her inne er viktig og verdsatt. 

Samtidig er det strålende at flere enn oss i redaksjonen kan fremheve kvalitet. Så vi håper dere benytter dere av «BRA!»-knappen. 

Kom gjerne med innspill og reaksjoner. 

Det finnes vårallergier som ikke skyldes pollen. Mange rammes hardt og brutalt.

De har hengt opp lapper i barnehagen og det kommer eposter. Vi må sette av noen timer, står det. Til å vaske vinduene utvendig, feie og spyle og rake løv og kvist og snu sanden i sandkassene. Det er for meg en like stor overraskelse hver gang, hvor mye som må fikses og ordnes i kommunale barnehager. Akkurat nå er mannen min på plass og snur sand, selvfølgelig, mens jeg sitter her og skriver kommentar. Altså har jeg gyldig fraværsgrunn, slik jeg vurderer det, men helt komfortabel er jeg ikke. Hva tenker de andre foreldrene? Er jeg udugelig som mor fordi jeg svikter fellesskapet på denne måten, og dermed også miljøet datteren min tilbringer en del tid i? Hvem er jeg egentlig? Bør vi flytte?

Den lykkelig dugnadsfamilie. Det er rett og slett noe med dugnader som gjør meg nervøs. Enten det skjer i borettslaget, korpset eller barnehagen. Jeg kjenner forventningspresset og blir samtidig klartenkt som sjeldent ellers når det gjelder hva som bør gjøres hjemme. Og så skal jeg bruke timene på løvraking ved en institusjon som jeg hver måned betaler tusenvis av kroner til i barnehagepenger? Det er dugnad i kirka i kveld også. Der er det ingen av oss som er, fordi vi fortsatt sliter med dette å være flere steder på en gang. Spørsmålet er om jeg klarer å se folk i øynene neste gang jeg treffer dem. De som har vært med på dugnaden ser nemlig så lykkelige ut etterpå, så sammensveisede - tenk, alt de kan prate om. Det er bare å senke blikket i skam.

Forventningskrasj. Dugnadsinvitasjonene kommer sammen med bjørkepollenet hvert år. Våren 2004 ble dugnad kåret til Norges nasjonalord i TV-programmet Typisk norsk. Ingen tvil om at begrepet har en sosialdemokratisk schwung over seg. Dugnaden er den ultimate testen på om du forstår din borgeplikt og verdsetter fellesskapet. I alle fall kan det være det for de som inviterer. Og her skjer det store forventningskrasjet - derfor kan det gå alldeles galt noen ganger. Intet mindre enn tre advokater ble hyret inn etter en medieomtalt dugnadskrangel for noen år siden; Styrelederen i sameiet, åpenbart en dugnadspatriot, noterte hvor mange andelseiere som møtte på dugnaden, når de kom og gikk, og hvor lange pauser de tok. En av naboene fikk en regning på 36.000 kroner for unnasluntring. Og at svigerfar døde var ikke gyldig grunn for å skulke, hvis man skulle bli grepet av slik villfarelse og tro det. Å betale litt fordi man ikke kan være med, er ok. Å betale 36.000 er i overkant.

Statliggjøring. I flere land er visst uttrykket «dugnad» ukjent. Kanskje er man ikke så glad i å jobbe gratis der. Eller så er forklaringen at de ikke har institusjonalisert dugnaden på samme måte. Og her begynner fenomenet å bli interessant i en større sammenheng. Frivillig arbeid har i årevis vært en hjertesak i utallige lokalmiljøer, menigheter og andre organisasjoner. Ja, mye mer enn en hjertesak; innsatsen er det som har holdt hjulene i gang. I etterkrigstiden skjedde det en statliggjøring av den frivillige innsatsen: innføringen av velferdssystemet. På mange områder tok dermed staten over for de frivillige. Muligens har det ført til, eller virket sammen med, passivisering og større individualisme - og dermed er resultatet det motsatte av sosialdemokratiets klassiske fellesskapsideal. Vi bryr oss ikke om det vi ikke brenner for. Vi blir likegyldige til det vi ikke forstår. Hvorfor plukke andres søppel? Hvorfor flikke på en kirkebygning hvis man ikke har et fellesskap med personene inni?

Symptom. Det er et stort tap hvis omsorgen for fellesskapet forsvinner. Selvfølgelig vil vi stille opp for barnehagen disse få timene i året. Så dårlig tid har vi ikke. Dalende dugnadsinteresse er derfor et symptom på at større holdningsendringer er på gang. Skal man få dugnadene til å fungere, må man finne tilbake til dugnadsånden - hva nå den består av. Jeg tror det blant annet handler om å gå utenfor hagegjerdet og hilse på naboene alle dagene det ikke er dugnad. Ikke starte med jobbkrav, men vennskapsbygging.

Hvis staten deler disse tankene, kan den selv bidra til at allergien ikke rammer så hardt og brutalt - den kan slutte å momsbelegge frivillig arbeid. Snakk om sosialdemokratisk selvskudd. Eller er det ikke så farlig om dugnadsånden fordufter?

Du må registrere deg for å delta i debatten. Velkommen! 

Nå kan du abonnere på alle nye innlegg som postes her på verdidebatt.no.

Du bruker denne linken: http://www.verdidebatt.no/debatt/rss og velger de innstillingene du ønsker. 

Neste steg er selvsagt en tilsvarende RSS-feed fra hver blogg. Det gir helt nye muligheter. Blant annet kommer vi til å integrere Twingly på vl.no. Når du blogger om en artikkel som har stått på nettavisen vår, vil det dukke opp en link til bloggen din under saken inne på vl.no. Mer om det senere. Nevner også at følgefunksjonen er under utvikling, slik at du vil få melding når noen av de du følger poster et nytt innlegg og når noen kommenterer dine innlegg. 

Anbefaler selvsagt også Vårt Lands ulike RSS-feeder; hovedfeeden er denne. Mer info om Vårt Lands RSS-tilbud her. I denne siste linken finner du også en teknisk innføring i bruken av RSS.

Verdier angår alle. Men er det virkelig slik at religiøse menn er de som lettest lar seg rive med? 

Verdiranet.

Nytraktet kaffe, krokusene i hagen, jobben, kjæresten eller kunsten. Alle har noe de synes er verdifullt. Ikke at vi nødvendigvis har et bevisst forhold til det, men kjærligheten er der, både til ting, mennesker og noen ganger sosiale strukturer. Det sistnevnte er den utadrettede varianten, der vi får det for oss at det finnes forhold eller systemer i samfunnet som vi vil beholde eller bli kvitt.

Vips er vi over på ordet som hos mange utløser akutt gjespebehov: politikken. Den handler om nettopp fordelingen av verdier. Det burde engasjere oss, men evnen til å omfavne verdibegrepet og engasjere seg i debattene er tydeligvis ikke jevnt fordelt.

Godt etablert. For det første liker spesielt mange religiøse mennesker dette ordet. Det er mulig det er en myte, men oppfatningen virker godt etablert. Den kommer til overflaten hos en del ikke-religiøse når de inviteres til å delta i verdidebatten. Kanskje er det slik at gudstroen fungerer som drivstoff i diskusjoner, man kjemper ikke bare for egne verdier, men på vegne av Gud. Med en slik lagfølelse er det ikke rart man føler seg inspirert. Og fordi ikke-religiøse mennesker, som alle andre, er nervøse for å bli plassert i bokser, later mange som at de synes verdisnakk er tøys og tull og klisjébefengt.

Men dette er mest dårlige unnskyldninger for at man ikke våger å engasjere seg og fylle verdibegrepet med egne perspektiver. For mangfoldets del er det viktig at ateistene og agnostikerne ikke lar de religiøse knabbe verdidebatten. Religiøse som diskuterer verdier med andre religiøse, skaper gjerne debatter som er smalere enn en sytråd.

For det andre synes mange kvinner verdisnakk er kjedelig. Det likner på politikk, som også er kjedelig. Det meste som skjer utenfor husets fire vegger, så sant det ikke handler om trening, shopping eller foregår i Fairview i Eagle State, er i grunnen kjedelig. Noen ganger gir dette seg utslag i pussige grupperinger for eksempel på fester. I en krok sitter mannfolk og snakker, absolutt på grensen til det overambisiøse, om hvordan de ønsker å forandre verden. I en annen krok sitter damene og snakker om hvordan de skal ta vare på alt som det er, og bli flinkere til å gjøre mer av det de allerede kan.

Nå generaliserer jeg så kraftig at jeg ikke passer inn selv en gang, med mine interesser for interiør her og politikk der og veldig mye midt imellom. Men av og til, og jeg sier det nølende og nervøst og venter på tomatene, synes jeg det er deprimerende kjedelig og ende opp i jentekroken. Hvorfor snakkes det ikke mer om hvordan man kan påvirke samfunnet? Hvorfor er ikke flere av oss opptatt av politiske perspektiver, og får oppturer av å snakke om det samfunnsaktuelle? Om han reke fiskeren, hun statsråden med hedmarksdialekt og Jens-var-det-vel-han-het. Ja, for det nærmer seg jo valgkamp nå og Arbeiderpartiet har hatt dette landsmøtet. Nei, ikke hørt om det?

Likestilling. Jubilanten Gro var der. Hun trives nok ikke i kroker, uansett om det sitter menn eller kvinner der, men at hun har en viss sans for politikk, er bankers. Stor betydning for likestillingen har hun også hatt. Opp igjennom årene har hun derfor blitt kalt litt av hvert, men «yndig», «vakker», «mild» eller «snill» har ikke vært blant de flittigst brukte adjektivene. Ikke at det er noe mål å bli beskrevet som en feminin åpenbaring, men Gro har generelt blitt plassert i den motsatte enden av skalaen, som ganske «robust» – en annen måte å si at hun minner mye om en mann. Litt sånn bråkete, intens, høyrøstet. En politikertype. Er det ikke plass til det feminine i verdidebattene? Er det innpakningen som ødelegger for budskapet, eller mener vi ikke nok – på en tydelig måte? Er det temaer som er spesielt verdifulle for kvinner? Hvorfor rangerer noen temaer som økonomi foran oppdragelse, hvem skal ha definisjonsretten på hva som er «verdifullt»?

For å prege svarene vi lander på, vil jeg oppfordre damer i alle aldre til å engasjere seg på verdidebatt.no og vise at det er en tilfeldighet at bare rundt 20 prosent av de registrerte er kvinner. Og jeg vil oppfordre ikke-troende til å hoppe inn i verdidebatten med hjertet først.

For alle har noe de synes er verdifullt.

***

Du må registrere deg for å delta i debatten. Velkommen! 

Verdidebatt.no er godt i gang, dagen etter lanseringen. Velkommen nye bloggere! Her i Vårt Lands avisredaksjon gleder vi oss stort over å lese reflekterte og respektfulle skriverier. Dette lover bra. Vi minner om at du må registrerer deg med fullt navn. Vi følger opp de som ikke gjør det, og disse profilene risikerer å bli slettet. Vi oppfordrer også alle til å laste opp et bilde av seg selv: Bruk jpg-format og lav oppløsning. 

Et par andre ting våre utviklere jobber med nå:

- Redigeringsmuligheter: Foreløpig går det ikke an å redigere innlegg etter at man har publisert dem. Dette blir det en endring på, slik at innlegg er mulige å redigere i en viss periode etter at du har postet dem.

- Følgefunksjonen: Foreløpig fungerer denne som en nettverksbygger, men snart vil du få melding inne på profilen din når de du følger har postet et innlegg, og når du har fått en ny kommentar på innlegg du har skrevet selv. 

Det jobbes også med andre småjusteringer og nye funksjoner. Takk for tilbakemeldingene vi har fått så langt!

Da gjør du som jeg har gjort her: Skriver et nytt innlegg og velger kategorien Vårt Land > Spør redaktørene. Du kan også klikke på bilderekken i høyrespalten her. Vi velger ut relevante spørsmål og en av redaktørene svarer deg.

Når det gjelder spørsmål og innspill som handler om denne nye siden, går du frem på samme måte, men velger i stedet kategorien Vårt Land > Diskutér verdidebatt.no i stedet.