Inge Eidsvåg

Alder: -29
  RSS

Om Inge

Bor på Lillehammer. Tidligere rektor på Nansenskolen.

Følgere

Kaldt fra Kallmyr

Publisert rundt 1 måned siden

Justisministerens uttalelse om flyktninger i Middelhavet, er i strid med Straffeloven.

Det er lenge siden jeg ble så opprørt og trist som da jeg så Dagsrevyen (10.07.), der justisminister Jøran Kallmyr uttrykte bekymring for at privatpersoner og veldedige organisasjoner redder flyktninger fra å drukne i Middelhavet.

Ministerens bekymring skyldtes at det å redde mennesker i havsnød «gir et inntrykk av at hvis man kommer om bord i skipet til en frivillig organisasjon, blir man tatt til land i Europa». Det vil kunne lede til at flere vil reise, sa Kallmyr.

Hjelpeplikt

Det er ganske spesielt, for å si det forsiktig, at vi har en justisminister som oppfordrer til å bryte Straffelovens § 287. Denne paragrafen slår fast at vi kan straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder hvis vi «unnlater etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse». Å hjelpe er altså ifølge loven ikke et valg, men en plikt.

I festtaler sies det ofte at regjeringens politikk bygger på kristne og humanistiske verdier. En av grunnfortellingene i vår kultur handler om den lovkyndige, som kom til Jesus og spurte om hvem vår neste er. Jesus svarte ikke med en begrepsdefinisjon, men med en fortelling: «En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. ...» (Lukas 10, 30-37). Mannen ble skamslått og lå halvdød i veikanten. En prest så ham, men gikk forbi. Det samme gjorde en levitt. Men en samaritan, som etter datidens tenkning ikke burde omgås jøder, stanset opp fordi han syntes «inderlig synd på ham».

Samaritanen vurderte aldri om hans hjelp ville føre til at flere skamslåtte ville oppsøke ham. Heller ikke henviste han til andre som kunne ta seg av ham. Han handlet selv – i barmhjertighet og solidaritet.

Kaldt og kynisk 

«Vær solidarisk med deg selv,» sto det i en reklame jeg leste for ei tid siden. Justisminister Kallmyrs budskap kunne også ha vært uttrykt så kaldt og kynisk. Nå undrer jeg på hva Krfs medlemmer i regjeringen mener om kollegaens menneskesyn og politiske markering?

Gå til innlegget

Den nødvendige dialogen

Publisert rundt 3 år siden

Dialog er den mest siviliserte og ­effektive måten å skape forsoning og fred på – nasjonalt og internasjonalt.

Mørke skyer trekker opp. Fortvilte flyktninger drukner i Middelhavet, mens de som kommer til Europa blir møtt av soldater og piggtråd. Terrorismen skaper frykt. Når blir det oss igjen? Samtidig repeteres den kalde krigens formuleringer også av norske politikere, og ­fiendebildene forsterkes.

Hvor vil dette ende – og hvor kan vi hente motkreftene?

Møte mellom mennesker. Jeg vet ingen annen utvei enn en fornyet satsing på dialog. Nå ser jeg munner snurpe seg i foraktelige fnys. Dialog – er ikke det naive­ menneskers fritidsbeskjeftigelse,­ et finere ord for harmløse kaffe­slabberas? For meg er det ikke det. For meg er dialog den mest siviliserte og effektive måten å skape forsoning og fred på, ­nasjonalt og internasjonalt.

Dialog er et møte mellom mennesker, der hensikten er å lære av hverandre. Der propagandaen søker å overtale, prøver vi gjennom dialogen å forstå. Der vi i debatten håper å vinne over den andre, gir dialogen en mulighet til å overvinne egne fordommer. Der vi gjennom forhandlinger forsøker å oppnå enighet, prøver­ vi gjennom dialogen å forstå ­uenighetens forutsetninger.

Dette er ikke det samme som lettvint relativisme eller at vi senker kursen på egne verdier. Dette betyr ikke at vi skal gå rundt forkledd som hverandre for ikke å vekke ­anstøt. Dette betyr ikke at jeg i slapp ettergivenhet selger min overbevisning. Jeg oppgir ikke det jeg holder for sant og rett, hvis ikke sterke grunner overbeviser meg. Men det betyr en innsikt om at mine erfaringer er mine, og at andre har andre erfaringer. Hvis jeg hadde vært i deres sted, ville jeg antakelig ha tenkt som dem. Jeg vil anstrenge meg for å forstå deres tenkemåte. Ikke for å overta den, men for å få et sannere bilde av verden.

I 25 år har Nansenskolen på Lillehammer drevet et aktivt arbeid for å skape forståelse og forsoning, både i Norge og på Balkan. Det begynte i 1991 med dialogprosjektet «Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge.» For første gang satt kristne, muslimer, human-etikere, jøder, hinduer, sikher, buddhister og baha’ier rundt det samme bordet for gjennom dialog å søke etter forpliktende fellesskapsverdier, identifisere­ ­mulige konflikter og finne konstruktive måter å håndtere disse på.

Selv om hovedvekten i disse samtalene lå på utfordringer i Norge, kunne vi ikke se bort fra globale standarder. For vi kan ikke leve med to standarder, som vi skiftevis gjør gjeldende alt ­ettersom vi tilhører majoritet­ eller minoritet. For dem som tilhører den kulturelle og religiøse majoriteten i Norge, er utfordringen å tenke gjennom hvilke rettigheter en ville krevd for seg selv om en var minoritet i et annet samfunn, og så være villig til å tilkjenne minoriteter i Norge tilsvarende rettigheter. Omvendt bør det være samsvar mellom de rettigheter en religiøs minoritet krever i Norge og de rettigheter ens egen religion bør tilkjenne­ minoritetene i samfunn der denne­ religionen er i majoritet.

Våren 1996 satte Nansenskolen i gang et nytt samtaleprosjekt, denne gang under overskriften «Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge». Her deltok også representanter for de fleste religions- og livssynssamfunn.

Det ble åpent erkjent at religiøs tro ikke sjelden har bidratt til ­alvorlige brudd på menneske­rettighetene, og at det er for enkelt å si at religionene blir misbrukt av politiske eller militære ledere. Religiøse mennesker må være villige til kritisk å granske de trekk ved sin egen religion som legitimerer utstøting, ­undertrykkelse og vold. Verken tradisjoner eller religiøse fortolkninger kan rettferdiggjøre brudd på menneskerettighetene.

Gruppen var spesielt opptatt av å sikre­ minoritetsrettigheter og finne fram til universelle standarder for slike rettigheter. Vi understreket at staten måtte beskytte mot overgrep mot barn, kvinner og andre som skjer ­under dekke­ av religiøse, kulturelle eller­ ­familiære tradisjoner. Dessuten måtte retten til konversjon eller innmelding i andre tros- og livssynssamfunn beskyttes.

Da rapporten fra prosjektet ble presentert, skrev journalist Dag Kullerud i Dagbladet (13.07. 1997): «Kanskje vil dette dokumentet få større betydning enn alt annet Lillehammer har ­beskjeftiget seg med. Dette er det første dokumentet i norsk historie­ som på flerkulturelt grunnlag etablerer en ny religionspolitikk. Det kan bli like historisk som Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed. Og det skjer i Nansenskolens regi og ånd.»

Med hvem kan man innlede ­dialog? For et par år siden fikk jeg spørsmål om jeg trodde at fly­kaprerne 11. september 2001 ville ha endret sine planer om de hadde blitt invitert til dialog på Nansenskolen? Ironien var dårlig skjult, men spørsmålet fortjente et svar.

Nei, jeg tror ikke de ville ha endret planer den dagen de gikk ombord på flyene. Men de ville kanskje ha tenkt annerledes hvis de hadde blitt invitert til dialog ett år tidligere? Eller fem år tidligere? Vi vil aldri få vite.

Jeg tror i prinsippet man kan innlede dialog med alle mennesker. Dialogen bør avsluttes når noen framsetter trusler ­eller retter en pistol mot ditt hode. ­Eller når dialogen blir utnyttet og brukt som middel til propaganda eller manipulasjon. Eller når maktforholdet mellom partene er så ulikt at den svakeste part i realiteten blir et gissel. Da gjenstår motstandens vei – inntil dialogen igjen kan tas opp.

Noen har sagt at det bare er de forsonlige­ og fredselskende som deltar i Nansen-nettverkets dialoger på Balkan og i Lillehammer. La meg da minne om at mange av deltakerne faktisk kjempet mot hverandre under krigen. Det ble drept mer enn dobbelt så mange sivile i Srebrenica som det al-Qaida gjorde i New York. I Bosnia-Herzegovina ble 100.000 mennesker drept. Etter slike redsler er det ikke lett å få til dialog. Men det er nødvendig. Vi har erfart at det også er mulig.

Dialog er ingen mirakelkur for å skape forsoning og fred, men det er en av forutsetningene.­ Uten dialog, ingen forsoning. Uten forsoning, ingen varig fred. Så enkelt – og så vanskelig.

Gå til innlegget

Tid for tillit

Publisert nesten 5 år siden

Hvis lærerens arbeidsglede og yrkesstolthet tørker inn, forsvinner også gløden og plystringen i korridorene. Da risikerer vi at læreren blir en humørløs pedant.

Jeg har arbeidet 41 år i norsk skole, og har i det siste spurt meg selv: Hvorfor valgte jeg en gang dette yrket  og hvorfor er jeg forblitt lærer? Jeg svarer med ett eneste ord: gleden. Gleden ved å fortelle, forklare, lytte til, være sammen med. Gleden ved å forberede meg til neste dag, finne fram nytt stoff, prøve ut nye metoder. Gleden ved å skape noe nytt ved å gi liv til noe gammelt. Gleden ved å forsøke å vekke noe i elevene, som mine beste lærere en gang vekket i meg. Gleden over noen ganger å finne elevene der de er  og så lære dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.

Denne gleden har hatt tre forutsetninger. For det første: faglig og pedagogisk selvutvikling. En lærers kunnskaper må stadig fornyes og utvides. Forutsetningen for dette er lærelyst og erkjennelsesglede. Dette smitter også elevene, selv der hvor hettegenseren brukes som hørselvern. Og dess mer vi lærer, dess mer vokser erkjennelsesgleden.

Frihet. Den andre forutsetningen for min yrkesglede har vært pedagogisk frihet. Frihet til å forme undervisningen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. John Steinbeck sa en gang: En god lærer er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.

Hvis det er et fnugg av sannhet i dette, da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Det som er rett å gjøre for én lærer, kan være galt for en annen. Det som fungerer i en klasse, mislykkes kanskje i en annen.

Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den pedagogiske frihet, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Uten pedagogisk frihet forvandles læreren sakte, men sikkert til byråkrat. Ikke et vondt ord sagt om byråkrater, de trenger vi. Men læreren skal ikke være det.

Testing. Hvis mer og mer tid må brukes til testing og rapportering, reduseres til slutt undervisningen til det som bare lar seg teste og rapportere. Når vi stirrer oss blinde på PISA, mister vi lett formålsparagrafen og Den generelle læreplanen av syne. Hedersmannen Ole Briseid, tidligere ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet, leder for den norske delegasjonen til UNESCO, styreleder i FNs organisasjon for kvalitet i utdanning, formulerte dette slik i Morgenbladet i april i år (nr. 14): «Testveldet dikterer norsk skole på en helt urimelig måte. Norsk skole tar ikke engang hånd om en tredel av sitt samfunnsoppdrag.» Skarpere og mer presist kan det ikke sies.

Aller viktigst for min arbeidsglede har vært tillit. Den må være gjensidig, slik ordet selv vitner om. (Det blir det samme, enten vi leser det forlengs eller baklengs.) Tillit i forholdet til elevene, foreldrene, kollegene, rektor og politikerne. Tillit til at jeg kan det jeg skal kunne. Til at jeg anstrenger meg og gjør arbeidet mitt så godt jeg kan; til at jeg forbereder meg og fornyer meg; til at jeg føler omsorg for elevene og vil deres beste. Kort sagt: tillit til at jeg setter min ære i å være en god lærer.

Fortjent til. Tillit er ikke noe det forhandles om eller som vedtas på styremøter. Det er noe man må gjøre seg fortjent til, noe som gror og vokser i et jordsmonn som daglig gjødsles av samarbeid og respekt. I skolens formålsparagraf står det at elevene og lærlingene skal møtes med tillit og respekt. Bør ikke lærerne kunne forvente det samme av sine overordnete?

Forventninger, tillit og anerkjennelse  det er legeringen som injiserer energi både i lærere og elever. Som skaper glede.

Der tillit mangler overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer alltid mer kontroll, mer evaluering, mer rapportering, mer dokumentasjon. Og vi glemmer å stille spørsmålet: Hvem skal kontrollere kontrollørene? Jeg tror ikke Sokrates ville ha blitt en bedre lærer eller Platon en mer interessert elev om de hadde måttet fylle ut evaluerings- og rapporteringsskjema etter hver samtale de hadde på torget i Athen.

Skifte yrke. Hvis lærerens arbeidsglede og yrkesstolthet tørker inn, da forsvinner også overskuddet, gløden, humoren, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da risikerer vi at læreren blir en humørløs pedant og skolen en snever målstyringsinstitusjon. Man trenger ikke å være spåmann for å forutse at vi da vil komme til å stå overfor en lærermangel i 2020 som er langt større enn de 11.000 vi i dag ser ut til å komme til å mangle. Da vil de 45 prosent av lærerne som de siste to årene har vurdert å skifte yrke, kanskje vokse til 50 eller 60 prosent. I så fall snakker vi ikke bare om en krise i skolen, men en nasjonal tragedie.

Mitt håp er at lærerne går ut av denne konflikten med rettere rygg og mer yrkesstolthet, innstilte på å bidra med større frimodighet i den store samtalen om skolens verdier og valg.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.8.2014

Gå til innlegget

Søndagsåpne butikker - et framskritt?

Publisert rundt 6 år siden

Søndagsåpne butikker – et framskritt?

 

Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått at alle butikker skal kunne holde søndagsåpent. Derved vil de sette en endelig strek over en lovgivning som har vært gjeldende i dette landet i 1000 år.

 I Gulatingsloven ble det slått fast at ”kvar sjuande dag er det helg”, og da skulle folk ikke arbeide, ”korkje fiska eller veida fugl og ikkje onna på åker og eng”. I vår egen ”Lov om helligdager og helligdagsfred” (1995) sies det at det skal være helligdagsfred ”for å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred og for å gi høytiden ro og verdighet”. Helligdagsfreden må ikke forstyrres ”med utilbørlig larm”, og ”faste utsalgsteder som selger varer til forbrukere, skal holde stengt”.

Det finnes unntaksbestemmelser i loven, blant annet er salg fra kiosker, bensinstasjoner og typiske turiststeder tillatt.

Butikkene i Norge er i dag åpne fra tidlig morgen til sene kveld seks dager i uka. Vi burde kunne ha én dag som er annerledes, stillere og mindre hektisk.

Hvis hver dag blir hverdag, vil forbrukerismen ha seiret på nok en arena. Søndagsåpne butikker vil bety en enda raskere omdreining av det vettløse forbrukerhjulet. Det vil ikke bidra til å begrense vårt økologiske fotavtrykk og redusere CO2-utslippene. Noe vi før eller senere vil måtte gjøre.

Dessuten: hvem skal arbeide i de søndagsåpne butikkene? Jeg er nokså sikker på at mange faste medarbeidere også vil måtte ta sin turnus på søndagene.

Nå hører jeg allerede innvendingene: Det står enhver fritt å bruke disse mulighetene. Ingen vil bli tvunget til å handle på søndagene. Dette argumentet minner meg om de som satt på første rad på en fotballkamp, og som reiste seg for å se bedre. De på radene bakover protesterte og ba dem sette seg, men de stående svarte: Bare sitt dere, alle på tribunen har frihet til enten å sitte eller stå. Det gjør noe med alle som sitter på tribunen, hvis de på første rad reiser seg og sperrer for utsikten. Akkurat som det gjør noe med livsrytmen i hele samfunnet, hvis søndagsåpne butikker blir en realitet.

Jeg er ikke medlem av noen religiøs organisasjon, men jeg har respekt for at søndagen for mange mennesker er en hellig dag. Noen av dem vil kanskje føle seg krenket, hvis Mammon erobrer enda en skanse. Er det virkelig nødvendig?

Det å ha en dag i uka der vår rastløse livsrytme kan falle til ro, har vært en del av vår kultur i 1000 år. Det forundrer meg at forslaget om å bryte denne tradisjonen kommer fra et parti som kaller seg konservativt. Er det ingen verdier Høyre synes er verdt å bevare ved å verne om dagens helligdagslovgivning? Og hvorfor skal vi stanse her? Hvorfor ikke tillate åpne butikker også første juledag og første påskedag?

Knut Hamsun ble en gang spurt om hva framskritt var. Han svarte at det er ”legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro”. I det perspektivet vil søndagsåpne butikker være et tilbakeskritt.

 

Inge Eidsvåg

Lillehammer

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere