Mandag forrige uke startet klimaforhandlingene. Og selv om kalenderen viser at det nærmer seg slutten, er det kanskje nå det virkelig begynner. I dag, onsdag, starter det som kalles ”høynivådelen” – tidspunktet der miljøvenministre og statsledere entrer manesjen. Så langt har det vært byråkrater som har forhandlet for de ulike landene, noe som har resultert i at verdens land så langt har brukt København-toppmøtet til å gjenta sine posisjoner i det uendelige. Se for deg et fotballspill (sånn som du spiller inne, med staver du snurrer på osv) – alle står fast i sine posisjoner uten å flytte se en millimeter. Og ingen sparker ballen igang.

Nå kommer spillerne som faktisk kan flytte seg, inn på banen. Erik Solheim er på plass, sjefen sjøl (Stoltenberg, that is) er på vei.

Det er en kort omgang, og vi må løpe fort om vi skal komme i mål. Toppmøtet er over på fredag. Det er frustrerende. Og det er vanvittig å se hvordan verden klarer å overse at vi står overfor en enorm krise uten å være i nærheten av å være enige om hvordan det hele skal løses. Noen ganger lurer jeg til og med på om spillerne egentlig vil få ballen i mål – om det egentlig er sånn at alle har kommet til København med det som mål å få til en avtale?

Og noe handler om elefanten i rommet. La meg si det høyt og tydelig: Det hjelper ikke at Obama får fredspris og kan snakke hvem som helst i senk: Han gjør ikke jobben sin. Han og verdens ledere ser ikke ut til å klare å lede oss gjennom utfordringene vi står overfor. USA sitter på mange nøkler: Vi klarer ikke kutte utslippene nok uten USA. Vi klarer ikke få med andre land som Kina og India dersom ikke USA er med. Og vi trenger USA på banen for å sikre penger til de fattigste landene.

Det nærmer seg Obamas ankomst. Utenfor forhandlingssentret står budskapet klart til ham: You won the prize, now earn it. Mye kan løses dersom USA begynner å bevege seg. Så er spørsmålet om de vil gjøre det? Hvis ikke, bærer de et stort ansvar. Det holder ikke for Obama å anerkljenne klimaproblemet (Bush gjorde jo ikke det engang), men du redder ikke verden ved å bruke kjeften. Det holder ikke å endre retorikken dersom politiken er den samme. 

Hva gjenstår i disse forhandlingene? Mye. Men de viktigste punktene der vi er nødt til å komme videre de neste dagene, er når det gjelder utslippskutt i rike land, pengeoverføringer til fattige land – og ikke minst hvor forpliktende og juridisk bindende avtalen skal være. Uten at vi løser disse flokene kommer verdens land ikke til å bli enige – og ikke minst: vi klarer ikke da løse de utfordringene denne avtalen er ment å skulle løse.

Success is still within reach, sa Danmarks miljøvernminister og sjef for toppmøtet  i går kveld - ”Let’s get it done!” Jeg er klar for å se bevegelser, og jeg er jammen klar for at verden snart klarer skyte ballen i mål. 

Hvor var du da toget gikk?

Jeg har sett Obama. Jeg har hørt ham tale (og ja, det var rørende.) Jeg har sett faklene som hyllet ham, og jeg har sett dem som har demonstrert. Og jeg tror på ham når han sier Hope og Change. Jeg forstår dem som sier at det er for tidlig. Rom ble ikke bygd på en dag. Det tar tid å ta igjen åtte tapte år med Bush. Det gjenstår å se hvor langt han kommer. Osv osv.

Men jeg har ikke den tiden. Vi har ikke den tiden. Klimaet har ikke den tiden. Det er denne og neste uke at verden er samlet til klimaforhandlinger i København. Det er nå vi må lykkes. Klimaendringene er den største trusselen menneskeheten står overfor.

Det er selvfølgelig bra at Obama trekker opp sammenhengen mellom fred, sikkerhet og miljø i sin tale. Det er mil unna det hans forgjenger ville gjort og sagt. Men Obamas politikk er også mil unna det klimaforskerne sier er nødvendig for at vi skal unngå farlige klimaendringer. Mens klimaforskerne sier rike land må kutte sine utslipp med opp mot 40 prosent innen 2020, har USA – verdens største klimabølle – sagt de kan være villige til å kutte med rundt fire prosent.

Dagen har vist at Obama er mektig. Politisperringer, sikkerhetsvakter og helikopterbråk har minnet oss om det. Men selv den amerikanske presidenten er ikke mektigere enn naturkreftene. Fredsprisvinneren fra 2007, Al Gore, har selv sagt det: We cannot negotiatewith thefacts. Klimaspørsmålet er et spørsmål om hvorvidt den politiske viljen strekker seg like langt som naturkreftene krever.

Det kan alltids komme et nytt møte etter København. Det vil komme et nytt møte der detaljer skal på plass, der nye enigheter må gjøres. Men det kommer ikke noe nytt København. Vi vet ikke om vi får et slikt momentum igjen. Tiden vil vise om Obama fortjente fredsprisen. Onsdag kveld sto jeg utenfor Stortinget og holdet bildet av Obama med slagorden ”you won it, now earn it.” Den neste uken vil vise om han stiller seg på riktig side i de internasjonale forhandlingene. For det er nå toget går.

Lørdag 12.desember går et fakkeltog i Oslo. For klimaet. Det starter i Birkelunden kl.15,00 og går langs Akerselva mot Vaterlandsparken. Og du trengs i det. Ikke fordi jeg tror et fakkeltog redder verden. Men det er en mulighet til å skape endringer – du trenger bare noen timer. Over hele verden arrangeres Global Day of Action 12.desember. Og om forhandlerne i det danske Bella Center kan kjenne pulsen fra en verdensbefolkning som krever ”Handling NÅ!” – så er kanskje terskelen for å reise hjem uten en rettferdig avtale i stresskofferten høyere? Du trengs i toget, for det handler om å være der når toget går.

Og toget er i ferd med å gå for klimaet. Og kjære Barack Obama. Du må være ombord. Du vant et valg på slagordet Change. Kvelden du ble valgt sa du at “its been a long time coming, but tonight, because of what we did on this day, in this election, at this defining moment, change has come to America.”

Jeg håper at Obama, når han til uken reiser til København, kan bringe Change også til København.

De internasjonale klimaforhandlingene er i gang.  Greit nok. Men hva  
handler det egentlig om?

Her er en kjapp ABC for deg som lurer. De viktigste spørsmålene i forhandlingene dreier seg rundt disse tre spørsmålene:

UTSLIPPSKUTT. Hvem skal kutte hvor mye? Verdens utslipp av klimagasser  
er faretruende høyt og øker farlig raskt. Klimaforskerne sier verden  
må kutte klimaforurensingen mye og kjapt. Det er de rike landene som  
har skapt klimaproblemet med sine høye utslipp, og det er her ansvaret  
ligger for å sette i gang. Desverre har få land så langt vært villige  
til å få utslippene sine ned på et nivå som er i tråd med det  
klimaforskerne sier er nødvendig. Kryss fingrene på at viljen til å ta  
i et tak for klimaet viser seg å være større i København enn den har  
vært så langt.

FINANSIERING. Hvem skal betale? Det er de rike landene som har skapt  
klimaproblemet og det er her utslippene må kuttes først. Men også i  
fattige land må det gjennomføres klimatiltak for å sikre en mer  
miljøvennlig utvikling for disse landene enn vår del av verden har  
hatt. Dette må de rike landene bidra til.
Men det er ikke bare klimatiltak det trengs penger til. Desverre. For  
stadig flere kjenner allerede klimaendringene på kroppen. Og for noen  
handler klimaproblemet om overlevelse her og nå. Tilpassing til  
klimaendringer er viktig for dem som ser regntidene endre seg, som ser  
jorda bli tørrere og naturen rundt seg, som de lever av, endre seg.  
For dem holder det ikke å snakke om utslippskutt inn i fremtiden, for  
dem handler det om overlevelse her og nå. Planer og tiltak for  
klimatilpassing i de fattigste landene, de som rammes hardest, men som  
har minst ansvar for problemet, er de rike lands ansvar og plikt å  
betale. Det handler om rettferdighet.

FORPLIKTELSER. Hvor bindende skal en ny avtale være og hvordan skal  
den se ut? I dag er de rike landene med på Kyoto-avtalen, som pålegger  
hvert av landene større eller mindre utslippskutt. Unntaket her er  
USA, som ikke ble med på avtalen, og naturligvis de fattigste landene.  
Nå er spørsmålet hva som skal til for at USA blir med, men også  
hvordan vi skal unngå at hele klimaarbeidet stopper opp fordi man må  
vente på USA. Da er det bedre at de land som faktisk ønsker å få til  
noe, går videre.

Det er med håp, forventninger, men også bekymring at mange av oss nå  
reiser til København. Flertallet av verdens land ønsker å få til mye,  
behovet for å få til mye er det ingen tvil om – nå må vi se hvor langt  
verden kommer. Og det korte svaret på spørsmålet om hva København  
dreier seg om, er enkelt: Framtida vår.