Ingebjørg Nesheim

Alder: 0
  RSS

Om Ingebjørg

Følgere

Den stengte døren

Publisert 6 måneder siden

Etter 25 år er Johannes Paul IIs definitive lære om kvinnelige prester kommet under så sterkt trykk at lokket han la over temaet er i ferd med å løfte seg.

‘På den høye pinsedagen i året 1994» signerte pave Johannes Paul II det apostoliske brevet Ordinatio Sacerdotalis – «Om prestevigselen, som bør forbeholdes menn alene». Med andre ord er det 25 år siden i disse dager at paven nedla sitt kategoriske forbud mot ordinasjon av kvinner i Den katolske kirke. Det korte, men skjellsettende brevet avsluttes med følgende erklæring: «Med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene (jf. Luk 22,32) at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle kirkens troende.»

Satte strek

Legg merke til pavens bruk av ordet «definitivt», som skulle få store følger. Med sin erklæring sørget Johannes Paul II for at Den katolske kirkes læreembete satte strek for all videre diskusjon om kvinnelige prester. Den dag i dag kaller pave Frans det «en lukket dør». Siste ord er altså sagt, ifølge magisteriet. Men derom strides de lærde! Begrepet «definitiv lære» har fra første stund vært kilde til uenighet blant katolske teologer. Et blikk på to av dem som trekker begrepet i tvil, kan forhåpentlig bidra til å åpne veien for en omkamp om det forbudte spørsmålet.

Allerede året etter at Ordinatio Sacerdotalis (OS) ble sendt ut, tok dr.theol. Brian McNeil pavens erklæring opp til debatt i skriftet Katolske kvinnelige prester? Refleksjoner over et pavelig brev. Han hevder at selv om pavens intensjon med OS utvilsomt var å gjøre det til «ufeilbarlig» lære, altså en lære som ikke kan revideres, «er teologene enige om at OS ikke bør anses for ufeilbarlig». Derfor kan det heller ikke forplikte pavens etterfølgere: «Uansett hvor mye han måtte ønske det, vet han at hans brev fra pinsen 1994 ikke setter noen sluttstrek under spørsmålet om den katolske kirke noensinne får kvinnelige prester. Om en fremtidig pave faktisk skulle bestemme seg for å forandre kirkens praksis på dette punkt, står ikke OS i veien.»

Definitiv lære

Kanskje var det en medvirkende årsak til at nydannelsen «definitiv lære» ble knesatt fire år senere i nok et apostolisk brev, Ad tuendam fidem – «Til beskyttelse av troen». Dette har en annen kjent teolog, Ladislas Orsy SJ, gått sterkt imot. I artikkelen «Stabilitet og utvikling i kirkeretten: fenomenet ‘definitiv lære’» (gjengitt i boken Hellig uro) sier han: «Brevet innførte en ny kategori læresetninger kalt ‘definitive’. Denne kategorien ble påtvunget kirken, idet brevet forklarte at slike læresetninger ikke var ufeilbarlige, men heller ikke mulige å endre», hvilket ifølge Orsy har fått store og uheldige konsekvenser.

Orsys syn på «definitiv lære» er helt i tråd med McNeils. Begge ser læren som et ledd i Vatikanets strategi for å bringe Den katolske kirke tilbake til tilstanden før Det annet vatikankonsil (1962-1965). McNeil sier videre: «OS er uten tvil ment som bidrag til denne styring. Men det er altfor lettvint å betegne brevet bare som et uttrykk for pavens kirkepolitiske linje. Det gir uttrykk for noe som er mye mer alvorlig, nemlig for pavens forståelse av kvinner.» Hans kvinnesyn kan sammenfattes slik: «Kvinners forbilde er Maria, som var større enn alle de mannlige apostler. (…) Kvinnens kall i kirken er å etterligne Maria, ikke å etterligne Peter. Dette betyr helt konkret at en kvinne som søkte ordinasjon faktisk ville etterstrebe noe mindre enn sin egen verdighet. Den ikke-ordinerte kvinne er nemlig større i kirken enn den ordinerte mann.»

Åndeliggjørelse

Dette resonnementet er ifølge McNeil «helt fremmed for katolsk tradisjon og spiritualitet, som har pleid å se på prester som viktigere enn legfolk. (…) Den taktiske fordel ved denne tanken er at hele spørsmålet om kvinnelige katolske prester blir tåkelagt. Hvordan kan man bruke rasjonelle argumenter mot en slik åndeliggjørelse, som nekter kvinner adgang til prestevigselen mens den samtidig forsikrer dem om at de har den høyeste plass i kirken?»

Den frittalende teologen Kari Elisabeth Børresen hadde svaret: Jo mer kvinnen opphøyes, jo mindre makt får hun!

Hvor snevert, om ikke middelaldersk, pavens kvinnesyn faktisk var utdypes i brevet Til kvinner som han skrev til den fjerde FN-konferansen om kvinner i Beijing 1995. Der gir han «sin berømmelige omtale av ‘den feminine ånd’ som primært går ut på å ‘tjene’, ‘hjelpe’ og å kunne ‘se mennesker med hjertet’. (…) Spørsmålet om hva de kan bidra med for å styrke kirken blir stående åpent, bortsett fra forskjellige former for ‘moderlighet’.»

Den anglikanske presten Gabrielle Thomas omtaler dette i en artikkel 18. mai i The Tablet, et katolsk, progressivt ukeblad som gis ut i London. I et forskningsprosjekt hvor kvinner fra forskjellige kristne trossamfunn delte sine erfaringer, registrerte hun at de katolske kvinnene reagerte på pavens brev med omkvedet «Kvinner har mer å by på enn dette». Og et ord som stadig ble nevnt, var ‘preke’: «Over halvparten av de katolske kvinnene – 64 prosent – snakket om at de hadde et ønske om ‘å preke over Skriften’».

Kvinnelige diakoner

Det er altså ikke bare skarpskodde feministteologer som tar til motmæle mot kirkens holdning til ordinasjon av kvinner. Et brennaktuelt eksempel er status for den langvarige dragkampen om kvinnelige diakoner, som virket i oldkirken. Stridens kjerne er spørsmålet om de ble ordinert på lik linje med de mannlige diakonene. Før det er avklart, vil kirken ikke ordinere kvinner som diakoner. De sterke følelsene rundt dette gjenspeiles i reaksjonene på nyheten som ble kunngjort av pave Frans 7. mai, om at en pavelig kommisjon som ble nedsatt i 2016 for å utrede spørsmålet ikke hadde greid å komme til enighet. Dermed er saken er stilt i bero: «Videre forskning er påkrevet,» sa paven.

En institusjon som reagerer sterkt på dette er Wijngaards Institute for Catholic Research, som i lang tid har kjempet for ordinasjon av kvinnelige prester og diakoner. I et svar til paven hevder instituttet at kommisjonens funn er i strid med historisk bevismateriale som viser at riten for å ordinere kvinner til diakonatet var identisk med den som ble brukt for menn, og påpeker at et av manuskriptene som bekrefter dette, er oppbevart i Vatikanets bibliotek: «Så kanskje paven kunne finne ut av det ved selvsyn?»

Instituttet minner om at det alt i 2015 sendte pave Frans en forskningsrapport der det sto: «Belegget for å fjerne kvinnelige diakoner i middelalderen var menstruasjonsfobien og den innbilte forestillingen om kvinner er menn underlegne av natur.» Dette følges opp med en inntrengende appell til paven i dag: «I vår kirke bør det være nulltoleranse for å opprettholde et forbud basert på eldgammel fordom og misogyni. Det gjenspeiler ikke sannheten i vår tradisjon, historie og teologi. Vi gjentar vår oppfordring til pave Frans om å gjenopprette diakonatet for kvinner i rettferdighetens 
navn.»

Kvinners urenhet

Det er en lettelse å se at det omsider røres ved et tabubelagt tema som sjelden eller aldri nevnes i debatten om kvinnelige prester. Nemlig forestillingen om kvinners urenhet knyttet til menstruasjonen, som går adskillig lenger tilbake enn til middelalderen. I jødisk-kristen tradisjon skriver den seg fra 3. Mosebok, som spesifiserer hvilke dyr og mennesker som anses som åndelig rene og urene. Der defineres kvinner som menstruerer og menn som har hatt nattlig utflod, som urene, og det gis en lang rekke påbud som især gjelder kvinnen. Spesielt gjelder det å unngå smitte ved berøring av den urene og med alt den urene har vært i kontakt med.

Her er det vel å merke tale om «hellig smitte», ikke å forveksle med våre begreper om smitte. Forankret i dette, og selvsagt i historien om syndefallet, har forestillingen om kvinnens syndighet og mindreverd holdt seg levende gjennom århundrene blant kirkens menn. Et velkjent eksempel er følgende utsagn av biskop Klemens av Alexandria (150-215): «Intet er skammelig for mannen, for mannen er utstyrt med fornuft; hva angår kvinnen, er det uverdig bare å tenke på hennes natur.» Blant de mest seiglivede finner vi forestillingen om barselkvinners urenhet: «I førti dager etter hver barnefødsel ble kvinnen betraktet som ‘uren’, og måtte opptas i kirken på nytt. Hun måtte dekke til håret med et skaut, og det var presten som førte henne til alters og tilga henne hennes ‘synd’. De måtte holde seg borte fra kirken i 40 dager etter nedkomsten og så gjennomgå et renselsesritual.» Ifølge Store Norske nevnes denne bestemmelsen om «inngangskoner» så sent som i alterboken fra 1920.

Man kan spørre: Er det relevant å trekke frem disse gamle kvinnediskriminerende holdningene i debatten om kvinnelige prester i dag? Jeg tror dessverre svaret er ja, med god støtte av teologen Tina Beattie. I artikkelen «Kulturkriger og kvinnekroppen» sier hun: «Katolsk lære forblir rotfestet i troen på at menn har gudgitt autoritet til å utøve kontroll over kvinners kropper, innbefattet autoritet til å utelukke kvinnekroppen fra den sakramentale evnen til å representere Kristus.»

Under sterkt trykk

Det neste spørsmålet må bli: Hvor lenge kan det vare? Etter 25 år er Johannes Paul IIs definitive lære om kvinnelige prester kommet under så sterkt trykk at lokket han la over temaet er i ferd med å løfte seg. Det rapporteres om uhørte streiker og aksjoner blant «vanlige» katolske kvinner, de samme som fyller kirkerommene og holder liv i menighetene. I mai samlet flere hundretalls kvinner seg mange steder i Tyskland og Østerrike foran kirken og feiret en egen Ordets gudstjeneste. I Freiburg la 400 aktivister frem sine krav utenfor katedralen mens en erkebiskop ordinerte prester inne i den. Ifølge The Tablet sa erkebiskopen etterpå at hendene hans var bundet av Vatikanet, men at han hadde oppfattet kvinnenes budskap og ville gjøre alt han kunne for å tale deres sak. Samtidig stilte en biskop i Regensburg seg helt avvisende: «Det vil ikke bringe oss en millimeter videre om vi fusker med kirkehistorien for å tillate oss å ordinere kvinner.»

Men biskopen sitter i glasshus. For det store fusket fant jo ifølge kirkehistorikere sted på et tidlig tidspunkt i kirkens historie, da kvinnenes rolle som Jesu disipler, diakoner og ledere av huskirker og menigheter ble fortrengt. Hvor lenge skal kirkens kvinner lide for det? Eller snarere: Hvor lenge kan kirken selv overleve krisen den gjennomgår med sitt bakstreverske lederskap, som søker å avsette pave Frans for kjetteri mens det i lange tider har sett gjennom fingrene med de verste maktovergrep begått av geistlige mot barn, uten at den åpner opp for forandring? Den episkopale biskopen John Shelby Spong antyder et svar med boktittelen Why Christianity Must Change or Die.

I en blindgate

The Tablet gir et like sterkt uttrykk for situasjonens alvor. Under overskriften «Kvinner kan forvandle Kirken» gir bladet i en leder 25. mai en skarp kommentar til at arbeidet for å ordinere kvinnelige diakoner har havnet i en blindgate. Det omtales som «en sak som kunne ha rusket opp i katolisismen på en måte den har akutt behov for. Denne blindgaten er del av et mye mer omfattende problem: Den katolske kirkes katastrofalt manglende evne til å vise kvinner den likeverdige respekt de fortjener, til å legge full vekt på deres rike gaver, og dens derav følgende mislykkethet i å gi Kirken et mer humant ansikt.» Som det er, blir Kirkens diakonale tjeneste i praksis ivaretatt av trekvart million dedikerte ordenskvinner – «en enorm og stort sett oversett ressurs. (…) Å gi det kvinnelige ministerium samme status i Kirken som det mannlige ville være et knusende slag mot inngrodde mannsholdninger. Det ville ikke ‘klerikalisere’ kvinner, men heve dem til et partnerskap på linje med – og på ingen måte under – det mannlige ordinerte presteskapet.» I siste instans ville det bety at «utnevnelser til Vatikanet ville være like åpne for kvinner som de nå er for menn. Vatikanet ville bli forvandlet.»

Tilbake til det pågående kvinneopprøret. I Sveits har Det katolske kvinneforbundet med sine 130 000 medlemmer oppfordret til en nasjonal todagers kvinnestreik nå i juni. De får det siste ordet med sine rosa buttons, der det kort og godt står: «Likestilling. Punktum. Amen.»

Ingebjørg Nesheim

Leder av Også vi er kirken

Gå til innlegget

Ifølge Bernt Oftestad er mitt abortsyn så graverende at det må bli en sak for læreembetet. Selv har jeg vondt for å tro at han vil finne det bryet verdt, men skulle det skje, ser jeg frem til en invitasjon til samtale med Biskop Bernt.

Bakgrunnen for dette innlegget er i korthet følgende: I en artikkel i Vårt Land 2. april angrep professor Bernt Oftestad biskopene i Dnk for deres uttalelse til støtte for abortloven. 9. april svarte jeg ham med en kritikk som rettet seg både mot artikkelens innhold og form. I sitt tilsvar 16. april vender Oftestad mine «ubegrunnede negative karakteristikker» mot meg og rokkes ikke i sitt abortsyn av argumenter han oppfatter som «billige». I stedet tar han meg i skole og arresterer meg for manglende rettroenhet. Samtidig reiser han spørsmålet: Kan jeg kalle meg katolsk når jeg hevder synspunkter i strid med kirkens lære?

Det er et spørsmål av betydning ikke bare for meg, men for alle katolikker som er uenig i ett eller flere punkter i denne læren, enten det gjelder spørsmål om abort, prevensjon, ordinasjon av kvinner eller noe helt annet. Her gjelder det abort, og selv om det kan synes formålsløst å fortsette polemikken mot en meningsmotstander som ikke er mottagelig for det jeg har prøvd å forsvare, ser jeg behov for noen avklaringer. Først og fremst er det nødvendig å si at jeg ser abort som en siste utvei i en prekær situasjon, et ulykkelig valg som likevel må tas iblant. Av den grunn støtter jeg kvinners rett til abort på lovlig og medisinsk forsvarlig vis, og ser med stor uro, som mange katolikker med meg, på at kirkens abortforbud sprer seg fra land til land. Det gjelder særlig land hvor Den katolske kirke har alliert seg med fundamentalistiske ytre-høyrekrefter, slik det også fremgår av sitatene jeg benyttet i mitt forrige innlegg.

Dernest: Disse landene ligger i hovedsak (men ikke bare!) i den tredje verden, og det er der abortforbudet får de grelleste utslag. I mine øyne må derfor søkelyset rettes mot kvinnenes ofte forferdelige situasjon nettopp der. Dette synes Oftestad er for lettvint: «Nesheim viser selvsagt til den sosiale og økonomiske nød i u-land som også rammer kvinner», og svarer med følgende erklæring: «Nøden i slike land rammer både menn og kvinner, barn og gamle. Den har en rekke årsaker – nasjonale og globale, kulturelle, religiøse og sosial-økonomiske. Men slike politisk-økonomiske og kulturelle misforhold bør løses ved adekvate sosial-økonomiske, politiske og kulturelle endringer. Abort bør ikke bli en løsning. Det er bruk av død som et individsentrert sosialpolitisk virkemiddel.»

I mine øyne er det ikke bare lettvint, men uansvarlig av Oftestad å ignorere at det faktisk finnes en nød som utelukkende rammer kvinner, og som fører til «bruk av død» i en helt annen betydning enn hans. Følgende eksempel er hentet fra et foredrag av Knut Ruyter, professor ved TF, som han holdt på et seminar OVEK arrangerte i høst i forbindelse med 50-årsmarkeringen av Humanae Vitae (encyklikaen som opprettholder kirkens forbud mot kunstig prevensjon). Ruyter fortalte at for ikke lenge siden veiledet han en doktorgradsstudent som undersøkte reproduktive forhold i to menigheter – katolsk og luthersk – i et land i Afrika, og «der var det en forestilling om kvinnen som «tin can», en blikkboks du kan åpne (og få ut et barn), og da gjør det ikke noe om kvinnen dør; da er det bare å skaffe en ny. Hva angikk det å ta hensyn til disse tingene – kvinnens verdighet og byrder – var det interessant å registrere at hverken den lutherske eller katolske menighet var interessert i å gjøre noe med dette, men opprettholdt de tradisjonelle holdningene som gikk ut på at kvinnene alltid skulle stille seg åpne for sine menn.»

Eksempelet taler for seg selv. Og selv om ikke Oftestad anerkjenner dette som et kulturelt «misforhold» av spesifikk betydning for kvinner, må det uansett, før eller senere, få konsekvenser for kirkens holdning til disse forholdene. Man behøver hverken være teolog eller filosof for å kjenne seg dypt berørt av kirkens indirekte sanksjon av en slik bruk-og-kast-mentalitet med sine forbud. Kanskje holder det å være en engasjert og aldrende legkvinne med liten tid. Men hva skal hun gjøre i denne tiden? Sitte stille i båten og akseptere at de obligate århundrene må gå før kirken etter sigende kan rokke ved noe som helst i læren? Eller ta bladet fra munnen og påkalle forandring nå?

Bernt Oftestad er klar i sin fordømmelse av det siste. Han mener altså at jeg ikke kan kalle meg katolikk med mitt standpunkt i abortspørsmålet, og påstår dessuten at jeg som leder for Også vi er kirken har som formål «å markedsføre læren, som den radikale organisasjonen Også vi er kirken hevder, som katolsk», hvilket han mener den ikke kan være med et avvikende syn. For i Den katolske kirke «avvises lære som bryter ned enheten».

Det er en ordbruk som gjør meg trist, og faktisk også litt skremt. Hvis det er å overskride kirkens tålegrense å erklære seg uenig i dens kategoriske abortforbud, hører jeg kanskje ikke hjemme i den. Skjønt hva min «markedsføring» av Også vi er kirken angår, vil det kanskje glede ham å høre at det var intern uenighet om jeg skulle signere mitt innlegg som leder av OVEK eller ei. Som ny i rollen valgte jeg for sikkerhets skyld å konsultere en håndfull medlemmer med lang fartstid i organisasjonen om dette, og fikk sprikende svar: Mens alle de tre kvinnene jeg spurte var for, var den ene mannen som svarte, imot. Ifølge ham var abort et tema OVEK ikke skulle mene noe om, og han forutså vel med det en reaksjon som Oftestads. Hans svar kom imidlertid for sent; innlegget sto alt på trykk og den fryktede reaksjonen uteble da heller ikke. Men jeg spør meg: Hva skal vi med en katolsk reformbevegelse om vi ikke kan arbeide for reform i åpent lende?

For Bernt Oftestads vedkommende synes svaret klart: Han vil ikke ha reform. Snarere ser han ut til å slutte opp om ekspave Benedikt XVIs syn på Det annet vatikankonsil, når denne legger mye av skylden for dagens overgrepskrise i kirken på konsilet. I et nylig publisert essay hevder Benedikt som kjent at konsilets arbeid for en ajourføring av kirken til vår egen tid «gikk bort fra en del absolutter om rett og galt basert på naturretten», og dermed beredte grunnen for overgrepene. I en kommentar i Vårt Land (16. april) betegner Oftestad essayet som «svært interessant». Det er en reaksjon som skiller seg markant fra andre. En kritiker påpeker at overgrepskulturen blomstret alt på femtitallet, altså før konsilet, mens en annen kaller essayet «katastrofalt uansvarlig» og direkte skadelig for pave Frans’ arbeid med å takle krisen.

Det er i så fall bare den siste av en lang rekke snublestener som er lagt ut av konservative geistlige mot pave Frans’ reformarbeid. Desto mer oppløftende er det å lese pavens svar på utfordringene. I sin nye «apostoliske formaning» Christus vivit plasserer han ifølge The Tablet (13. april) «unge mennesker med deres kreativitet, energi og åpenhet» i sentrum for sin ønskede reform av kirken.

Tilbake til Oftestad. Ifølge ham er mitt abortsyn så graverende at det må bli en sak for læreembetet ved biskopen: «Å verne om Kirkens enhet og advare mot læreavvik er en sentral oppgave for vår biskop Bernt Eidsvig.» Som det jo i sin tid var for inkvisisjonen (som forøvrig lever i beste velgående i Troskongregasjonen, med den senere pave Benedikt som mangeårig leder). Selv har jeg vondt for å tro at biskopen vil finne det bryet verdt, men skulle det skje, ser jeg frem til en invitasjon til samtale med Biskop Bernt. Det kunne kanskje rense luften.

Gå til innlegget

Den avgjørende barmhjertigheten

Publisert 8 måneder siden

I en lengre artikkel i Vårt Land 2. april svinger professor Bernt Oftestad svøpen over Den norske kirkes biskoper for deres nylige uttalelse om abort.

Under tittelen «Den avgjørende horisonten» går katolikken Oftestad til frontalangrep ikke bare på Bispemøtets forsiktige tilslutning til abortloven, men også på «velferdsstaten (som er) blitt den avgjørende politiske-etiske horisonten».

Uenighetsfellesskapet

Gjennom et spissfindig resonnement konkluderer han med at den norske konfesjonsløse velferdsstaten ikke er et autentisk demokrati, og gjennom biskopenes tilslutning til dette inautentiske demokratiet «blir dessverre deres ‘verdistandpunkt’ ikke noe annet enn det ‘noen’ hevder innen ‘uenighetsfellesskapet’».

Som trosfelle av Bernt Oftestad steiler jeg over den arroganse han legger for dagen overfor Den norske kirkes biskoper, og over hans nedlatende avvisning av deres kloke og medfølende støtteerklæring til kvinner i en vanskelig situasjon.

Men teologiprofessoren stanser ikke der. Ifølge hans betraktninger om velferdsstaten vil følgende uttalelse av biskopene: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» uvegerlig føre til at Bispemøtet i neste omgang vil måtte hevde at «et samfunn med legal adgang til ‘aktiv dødshjelp’ er bedre enn et samfunn uten slik adgang». Preses Helga Byfugliens uttalelse om at troen «på Gud som gir livet, står der som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp», avfeies med et skuldertrekk: «Det stemmer ikke i det hele tatt når det gjelder den liberale staten.»

Mutatis mutandis

Disse friske påstandene forankres i Den katolske kirkes sosiallære, som med Oftestad hevder at den «etiske relativismen ødelegger demokratiet». Dette må vel forstås dit hen at om man først tillater abort, vil det føre til en utglidning på en rekke andre moralske og politiske områder og, mutatis mutandis, lede til aksept av eutanasi. Mot dette står ifølge Oftestad «Den katolske kirke opp for vern av religionsfriheten (?) og holder frem statens og samfunnets naturrettslige forpliktelse på fostrets rett til liv.»

Som mangeårig medlem av den katolske reformbevegelsen Også vi er kirken (OVEK) er undertegnede vel vant med at alle forsøk på oppmykning av kirkens rigide lære i spørsmål om for eksempel abort og prevensjon, blir avvist med denne type utsagn om «etisk relativisme» og de uoverskuelige negative følgevirkninger en slik «relativisme» vil få. At norsk abortlov skulle være en konsekvens av manglende demokrati, bringer riktignok retorikken til overraskende nye høyder. Det som til gjengjeld er usigelig velkjent, er at denne rørende omsorgen for det befruktede egg (hvorav minst 25 prosent aborteres naturlig, uansett) overhodet ikke berører den gravide kvinnens (eller pikebarnets) rett til liv. Dette aspektet nevnes ikke med ett ord av Oftestad, som dermed skriver seg inn i den patriarkalske kirkens hevdvunne tradisjon. Zygotens, etter hvert fosterets, rett til liv trumfer alt.

Utsatte medsøstre

Man må søke annetsteds for å finne en motvekt mot denne kirkelige overkjøringen av kvinnen, og heldigvis behøver man ikke gå langt. Dagen etter at Bernt Oftestads artikkel sto i Vårt Land, brakte Klassekampen (3/4) et betimelig forsvar for abortloven ved Sissel Henriksen, som samtidig beskriver norske kvinners solidaritet med sine utsatte medsøstre i overveiende katolske land: «Et sentralt symbol i årets 8. mars-markeringer er importert fra Polens kvinnebevegelse: ei tegning av livmor/eggstokker, der den ene eggstokken viser fingeren. Norsk kvinnebevegelse har stått på for å støtte og lære av polske kvinners kamp mot abortforbud, og den norske kvinnebevegelsen har heiet på og feiret sammen med den irske kvinnebevegelsen, da de vant retten til sjølbestemt abort i ei folkeavstemning i fjor vår. Kvinnebevegelsen i Norge holder et våkent øye med abortfundamentalistenes frammarsj i USA og deres kampanjer for å spre sitt syn til resten av verden. Kvinner i Norge kjenner også til de kyniske abortmotstanderne som nekter voldtatte småjenter i Argentina abort, og som dømmer kvinner til 30 års fengsel etter spontanabort i El Salvador.»

Det skulle være unødvendig å tilføye at dette skjer etter Den katolske kirkes tilskyndelse og med dens velsignelse. Nok en gang, Oftestad: Hvor er det blitt av den kristne barmhjertigheten?

Les også Bernt Torvill Oftestads svar: Det ufødte livs livsrett

Klargjørende oppsummering

I en artikkel av Tina Beattie, professor i katolske studier ved University of Roehampton, London og kjent forkjemper for kvinners rettigheter i Den katolske kirke, finner man en klargjørende oppsummering av situasjonen. Det følgende utdraget er hentet fra OVEKs nyhetsbrev for 2019:

«Kirkens morallære om abort kunne ha funnet en meningsfylt plass innenfor et utvidet moralbegrep rundt abortmotstand, dersom kvinner var fullverdige deltagere som aktive forhandlere og ikke bare passive mottagere av kirkelæren. Dette gjelder læresetninger om reproduksjon og seksualitet som har direkte innvirkning på kvinners liv på komplekse og iblant tragiske måter. Kirkens lære viser en sjokkerende likegyldighet overfor de mange lidelsene kvinner og jenter utsettes for som resultat av svangerskap og fødsel. Abort blir fremdeles altfor ofte omtalt i et absolutistisk språk som overhodet ikke tar hensyn til faktorer som virker inn på avgjørelser om abort. Dette omfatter hensyn til de sosiale og økonomiske betingelsene som er en nødvendig forutsetning for at mor og barn skal få et godt liv. Ingensteds i kirkelæren finnes det en gjennomført diskusjon om dødeligheten knyttet til moderskapet, til tross for den kjensgjerning at nærmere 300.000 kvinner og jenter årlig dør som resultat av komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel (inkludert risikofylte aborter), 99 prosent av dem i verdens fattigste samfunn.

Uansett hvor mye Frans skifter ut mennene på toppen, hvor lidenskapelig han enn forkynner sin visjon om en fattig kirke for de fattige i tilknytning til det altomfattende miljøvernbudskapet til Laudato Si’, vil han mislykkes i sine bestrebelser så lenge Kirken i sine institusjoner og sin lære fortsetter å opprettholde forestillingen om at menn er gitt guddommelig autoritet til å bestemme over kvinners liv.»

Gå til innlegget

Samvittighet kontra barmhjertighet

Publisert rundt 2 år siden

Pater Hallvard Thomas Hole vender det døve øret til.

I SITT SVAR den 2/11 på min kritikk av Den katolske kirkes forbud mot prevensjon, vender pater Hallvard Thomas Hole det døve øret til. I stedet for å ta lidelsene dette forbudet medfører for kvinner over hele verden inn over seg, vender han en anklagende pekefinger mot meg og erklærer at jeg «reduserer debatten til å handle om selvbestemt abort … for å slippe en reell debatt om legers samvittighetsfrihet». Dette kaller han mitt «vikarierende motiv», et poeng fra overskriften på mitt innlegg. Overskriften var avisens; min var opprinnelig «Om spiral og samvittighetens røst», som jeg mente var en grei merkelapp på min problemstilling. La meg være tydeligere.

Mitt tema var prevensjon, og jeg reagerer sterkt på at Hole definerer bruk av spiral som selvbestemt abort. Jeg kan ikke forstå ham annerledes, og selv om han mener å ha sitt på det tørre fordi spiralen kan hindre et eventuelt befruktet egg i å feste seg, er det hårreisende å sidestille bruken av et prevensjonsmiddel med abort av et foster. Hensikten er åpenbart å gjøre bruk av spiral så belastende som mulig. Men ser ikke presten at han dermed legger et formidabelt press på samvittigheten til katolske kvinner, og i særdeleshet katolske leger? Hvor fri er egentlig den samvittighetsfriheten han lovpriser i sitt forsvar for dr. Jachimowicz når kirken hamrer inn i sine troende at kunstig prevensjon er synd og fører til fortapelse? Når man indoktrineres fra ungdommen av, blir budskapet uvegerlig internalisert, og katolske ektepar har like til det siste slitt med å følge kirkens anvisninger for barnebegrensning, som i mange tilfeller har vist seg ubrukelige.

Man spør seg: Hvordan er det mulig for en prest og altså en hel kirke å ha en så rørende omsorg for et egg som kanskje inneholder en gryende spire til liv, men er helt uten bevissthet og følelser, og samtidig vise seg blottet for medfølelse med kvinner som sliter seg helseløse og ofte dør av sine altfor mange svangerskap? Men om ikke tilstandene i Guatemala berørte pater Hole, finnes det mer nærliggende eksempler på den uheldige virkningen av den «naturlige» familieplanlegningen – som er den eneste kirken aksepterer. I boken Catholic Women Speak fra 2015 kan han finne triste vitnesbyrd om hvilken påkjenning det har vært på ekteskapet å skulle forholde seg til de usikre metodene kirken tillater. Men tidene skifter. I Frankrike vitset man før i tiden om «les bébés Ogino», dvs. barn som var resultat av kirkens anbefalte rytmemetode. I sekstiårene var de mange, i dag vel ganske få, og godt er det.

Når kirkens forbud mot prevensjon stammer fra kirkefedrenes tid, kan man forstå at det ikke er gjort i en håndvending å oppheve det, selv om tiden er overmoden. Men når kirken i dag er så ute av takt med sin tid, må man spørre seg om det ikke bunner i frykt for at kirkens autoritet vil svekkes om den går tilbake på noe den har forkynt gjennom det meste av sin eksistens, snarere enn dens ærefrykt for livet.

En uttalelse av pave Paul VI, som jo bærer et tungt ansvar for dagens ulykkelige situasjon med encyklikaen Humanae vitae, bekrefter dette i en uttalelse gjengitt i boken Frans blant ulvene av Marco Politi, som nylig er utkommet på norsk: «Å bremse for en større åpenhet er først og fremst noe en solid andel av det geistlige hierarkiet har sørget for, med sin frykt for brått å skulle velte en lære som har vært holdt i hevd i århundrer. Dette er faktisk den uttalte holdningen til Paul VI i en betroelse til den franske filosofen Jean Guitton angående læren om prevensjonsmidler: En lemping på loven ville ha ført til at moralen ble satt på prøve igjen, og ikke minst vist kirkens feilbarlighet.’» (min uthevelse)

Denne holdningen til læreembetet hvor hensynet til kirken selv går foran omsorgen for de troende, det Politi kaller «kuriens selvtilstrekkelighet», har skapt en dyp kløft mellom kirke og legfolk i flere sentrale spørsmål. En internasjonal spørreundersøkelse som ble foretatt på pave Frans’ initiativ i forkant av familiesynoden i 2014, viste en «enorm avstand mellom kirkens lære og katolikkers livsstil». Og videre: «Prevensjon, skilsmisse og svangerskapsavbrudd utgjør de punktene som tydeligst viser hvordan de troendes oppfatning så vel som atferd i nesten et halvt århundre har skilt lag med geistlighetens.»

Til neste år er det faktisk et halvt århundre siden Humanae vitae splittet katolikkene. Skal det markeres eller forbigås i stillhet? Det beste kirken kunne gjøre for sin egen og sine troendes skyld er å gå tilbake på encyklikaens budskap og offisielt overlate spørsmålet om prevensjon til den enkelte. Da først ville samvittigheten settes fri i egentlig forstand, og barmhjertigheten kunne råde. Det er på høy tid. Som Frans sa til kardinalene få dager før han ble valgt: «Jeg har inntrykk av at Jesus har vært lukket inne i kirken og banker på for å komme ut.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5555 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1342 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1202 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1109 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1098 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1032 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere