Ilham Hassan

Hva er det som får folk til å ta ekstreme skritt for å oppnå det de oppfatter som skjønnhet? Noen tatovererer seg, andre krympe sine føtter. Alt for å bli det de oppfatter som pene. Skjønnhet er relativt. Det som for noen fortoner seg som stygt, er for andre pent. Det er forunderlig at mens hvite jenter til stadighet gjør seg brunere og krøller håret, gjør mørke jenter det motsatte; bleker sine ansikter og retter ut håret. Hudbleking er desverre en utbredt, men svært skadelig fenomen blant mørkhudede jenter(og gutter faktisk).

Det er bekymringsverdig at unge jenter og godt voksne damer er villige til å gå langt for å bli blekere. Bleking medfører ofte hudproblemer(bla. kviseutbrudd og utslett på ansiktet) og kan i verste falle føre til kreft. Men hvem sin feil er det? Er det disse jentene eller er det samfunnet som presser dem til å føye seg etter de “allmenne” betraktningene om skjønnhet. I noen samfunn er skjønnhet synonymt med lys hud, dermed nøler ikke mange med å gjøre sin hud lysere, dette gjelder blant annet somaliere. Jeg møtte ei gang ei jente som har blitt offer for denne selvdestruktive ukulturen. Hun hadde bleket seg så mye at man tydelig så ujevnheter i hudfargen. Blekingen har i tillegg etterlatt et merke for livet: Masse hår i ansiktet. Hun hadde skjegg, et Henrik Ibsen-skjegg som hun ikke kunne barbere vekk fordi huden da ville følge med. Dette sjokkerte meg, og jeg fikk senere vite at mange led av dette problemet. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at hun forstatt bleker seg. Det er ubegribelig at mange er villige til å risikere sin helse i forfengelighetens navn. I et samfunn med enormt press på utseende, er det i grunn ikke rart at vi søker å tilfredstille storsamfunnets krav til enhver pris.

De skadelige(og mest effektive) blekingsmidlene er forbudt å selge etter norsk lov, likevel er det mange kosmetikkbutikker som selger disse. Jenter og gutter for den saks skyld, velge og vrake i den ene skadelige kremen etter den andre i Oslo.

Da jeg ferierte i Somalia for to år siden, slet jeg med å finne hudkremer som ikke var merket “Whitining”. Mens vi i Norge forbinder ordet med tannbleking, er det i noen kultur “det etterstrebelige” skjønnhetsidealet. Nå er det på høytid at vi får bukt med denne ukulturen før flere ødelegger sine liv. Mødrene kan for eksempel sørge for å fortelle sine døtre at de er vakre,uavhengig av hudfarge,størrelse,hårtype og andre overfladiske,definerte "skjønnhetsfaktorer".

PS: For noen måneder siden var det en god,utfyllende artikkel om dette på A-Magasinet: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3548900.ece

Hei alle,

Vil tipse om det i disse dager er Saladindager med foredrag,forfattermøter og et teaterstykke på Litteraturhuset i Oslo. Gå inn på http://www.litteraturhuset.no/saladin for mer info.

Selv skal jeg få meg meg foredraget til Tariq Ali idag kl. 17. For de som er interessert er det fortsatt mulig å bestille billetter til dette,tror jeg.

I dag(fredag 12.02) demonstrerte tusenvis av muslimer mot trykkingen av de såkalte Muhammed-karikaturene i Oslo. Publiseringen av en karikatur som fremstiller profeten Muhammed som en gris på forsiden av Dagbladet har IGJEN satt sinnene i kok hos mange norske muslimer. Heldigvis gikk demonstrasjonen fredelig for seg. Jeg deltok ikke på demoen, jeg ville ikke være delaktig i å gi karikaturene mer oppmerkomhet og i større grad befeste bildet av den "sinte muslimske demonstranten" hos ikke-muslimer. Dessuten vil jeg nødig gi mediene mer krutt som de bruker til å provosere muslimer ytterligere.

 La det være klart;muslimer har også ytringsfrihet og har rett til å uttrykke sine meninger i det offentlige rom så lenge det skjer innen lovens rammer. Det er likevel fristende å be muslimene som er så opphengt i å reagere på den minste lille ting,om å feie for sin egen dør. Det er viktigere at vi som muslimer reagerer på ugjerninger begått av medmuslimer, især i de tilfellene der de misbruker religionen. Et eksempel er diskriminering og trakkasering begått mot religiøse minoriteter i muslimske land,eller steining av kvinner som har selv er ofre for voldtekt . Ved å reagere på meningsløse tegninger som ikke forestiller en verdens ting, tillegger man dem makt og oppmerksomhet de ikke fortjener. Tiden og energien kan man heller bruke på å bekjempe ukultur og religionstridige handlinger.

Eller kanskje bør muslimene konsentrere seg om å rette opp det skjeve bildet som tegnes av muslimer i den vestlige verden ved å bidra til heve kunnskapsnivået om deres religion blant ikke-muslimer. Det er urovekkende at halvparten av de spurte i en undersøkelse VG Nett har fått utført ikke har en anelse om hvem profeten Muhammed er. Det mest oppsiktsvekkende ved undersøkelsen er likevel at hele 27,8 prosent av de spurte trodde at Muhammed er muslimenes gud. Det er dette som bør oppta den hengivne muslimen, har vi ikke et ansvar for å fortelle vår nabo om hva vi egentlig tror på?

Jeg tror jeg lider av nyhetsdepresjon. Hver gang jeg skrur på tvén eller setter meg foran pcén ender jeg opp med å lese Haiti-relaterte nyheter. Ødeleggelsen etter jordskjelvet er så ufattelige at jeg kjenner jeg blir kvalm.  Jeg kjemper mot tårene hver gang bildet av et lite barn som nettopp har blitt foreldreløst vises på tv og avisen, eller gravide kvinner som føder på gatene og sultne barn som kjemper om en pakke kjeks. Scenene som utspiller seg på gatene er hjerteskjærende. Inntrykkene jeg sitter igjen med etter å er så sterke at jeg også fysisk blir redusert. Jeg føler meg hjelpesløs og svak, og innser at det må drastiske skritt til. Derfor innfører tv og avis-forbud her i huset med øyeblikkelig virkning. Tiltaket huser ikke hjemløse haitire eller gir barna foreldrene sine tilbake,men lindrer mine smerter. Og med ett tviler jeg: Er det egoistisk å skjerme seg fra elendigheten? Kan jeg klandres for å lukke mine øyne for virkelighetens brutaliteter? Gjør jeg det rette?

Hvordan bearbeider dere slike sterke inntrykk?

I ukens utgave av Morgenbladet har en kommentar på trykk der jeg setter fokus på "bikinimoralistene" som kommer i skyggen av de mer kjente "burkamoralistene". Den kan leses her. Limer den inn nedenfor også for ordens skyld.

Forleden ble jeg utsatt for enda et «frigjøringsforsøk» på vei hjem fra universitetet. Denne gangen av en eldre etnisk norsk dame som har valgt å holde en moralsk preken for meg på T-banen. Hun holdt en leksjon om de grunnleggende friheter og rettigheter som vi nyter godt av i et demokratisk samfunn. Før hun gikk av, snudde hun seg mot meg for en siste formaning: «Ta av deg hijaben og brenn den hvis du vil».

Noen uker etter denne episoden raser en debatt om sosial kontroll i bydelen Grønland i Oslo. Blant annet skal muslimske jenter ha opplevd å bli beglodd av muslimske menn og fått slengt spydigheter og bemerkninger etter seg i et forsøk på å kontrollere deres klesstil.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, politikerne var raskt ute med å fordømme handlingen. Fremskrittspartiet anklager Arbeiderpartiet for å lukke øynene for slik ekstremistisk oppførsel, mens Ap med stortingsrepresentant Hadia Tajik i spissen kaster ballen over i fanget på muslimene. Muslimene, representert ved Islamsk Råd, tar selvkritikk og bøyer seg i skam, men de ber også moskeene om å løse problemet.

Mens alle skylder på alle, gjenstår problemet, men løsningen er langt fra komplisert. Ved å tie, aksepterer man, derfor må jenter og andre som blir utsatt for sosial kontroll ta til motmæle, marsjere bort til moralistene og fyre av en real kraftsalve. For mange vil dette være utenkelig, til og med risikabelt. Men trolig vil ikke reaksjonen være annet enn hakeslepp hos de kontrollsyke bøllene som ikke er vant til å bli motsagt. Bare på den måten vil deres holdninger gradvis endre seg.

For noen år siden hadde jeg en diskusjon med en eldre somalisk herre som reagerte på nyheten om at jeg ble utnevnt til leder i Somalisk studentforening. Etter hans mening kunne ikke kvinner lede menn, og denne påstanden mente han hadde belegg i religionen.

Som svar på denne mannssjåvinistiske, diskriminerende uttalelsen, spurte jeg om han ikke kjente til at profet Muhammeds første kone faktisk var hans sjef? Og med ett var diskusjonen over. Mannens synspunkter ble utfordret, og jeg gikk seirende ut av konfrontasjonen.

Man må også rette oppmerksomhet mot en annen type sosial kontroll, som utøves av «moderne» moralister. La oss kalle dem bikinimoralistene. I motsetning til burkamoralistene ønsker bikinimoralistene en verden fri for hijab og sømmelighet. For det er andre enn muslimer som opphøyer seg til moralpoliti og forsøker å påtvinge andre sine verdier og sin moral. Forskjellen er at de muslimske moralistene er mindre raffinerte og subtile i sin utførelse og har ingen akademiske titler å vifte med.

Det er det «moderne» bygdedyret de fleste muslimske jenter plages av. Disse moralistene står ikke bare langs gaten med en pekefinger på lur, vi møter dem også på tv-skjermen, i aviser, på skolene, bak skrivebord, på arbeidsplassen og overalt ellers i det offentlige rom.

Vår frihet til å kle oss som vi vil, bør ikke innskrenkes av noen kontrollsyke skjeggete menn. Ei heller bør muslimske jenter oppleve å bli mobbet for å ha valgt å kle seg i samsvar med den muslimske kleskodeksen. Vi er frie individer, og verken moralister i kjortel eller i miniskjørt bør presse oss til henholdsvis å kle på eller å kle av oss. Muslimske jenter opplever daglig kommentarer om sin bekledning, så hyppig at de knapt reagerer på dem lenger.

Det er tilsynelatende lite dokumentasjon på hvordan den sosiale kontrollen på Grønland utøves og hvor omfattende den er. Trolig er det snakk om sporadiske enkelttilfeller som man ikke kan kalle organisert moraliserende «virksomhet». Det er ingen tvil om at slik oppførsel uansett er uakseptabel, også fra et islamsk perspektiv.

Imidlertid må den individuelle friheten gjelde alle og man må for alle del unngå å gå i dobbeltmoralens felle ved å reagere på den ene typen press og samtidig lukke øynene for den andre. Dette bør vi reagere like sterkt på, enhver skal ha rett til å kle seg som han eller hun vil uten å føle seg trakassert.

Moralismen kan vi neppe komme til livs, for vi har alle en iboende moralist i oss. Det er vår higen etter konformitet som gir næring til fordømmelsen. Men ingen liker pekefingre, i hvert fall ikke når den rettes mot dem selv. Tilbøyeligheten til selv å rette en moraliserende pekefinger mot noen er derfor overraskende stor.

Vi må ta et oppgjør med moralisten i oss selv, og det kan vi kun gjøre ved å anerkjenne annerledesheten. Ingen er perfekte, og man bør strengt tatt bare bekymre seg for seg selv. Men så er det kanskje det som kjennetegner moralens voktere, at de ser feil ved alle andre enn seg selv. For i sin iver etter å forfekte anstendighet og sømmelighet, begår de umoralske handlinger: nemlig å krenke andre menneskers selvbestemmelsesrett. Fortjener de da å bli kalt å moralens voktere?

En amerikaner og en kanadier ble nylig arrestert, mistenkt for å ha planlagt å angripe Danmark. Målet var angivelig den danske avisen Jyllands-Posten, som har trykket de såkalte Muhammed-karikaturene. Historien har lært meg å ta slike sensasjonspregede oppslag med en klype salt, for politiet både i utlandet og her til lands har tatt feil i lignende terrorsaker før. Imidlertid kan man ikke legge skjul på at disse bildene har vakt sterke reaksjoner blant noen, og resultert i brenning av ambassader og blomstrende hat mot nasjonen Danmark. Tusenvis har gått i demonstrasjoner for å uttrykke sin avsky. Jeg var blant dem som reagerte, jeg var krenket, kunne jeg fortelle, såret. I ettertid undres jeg over hva vi egentlig reagerte på. Selv om vi har noen beskrivelser av hans utseende, er det på grunn av bildeforbudet i islam ingen portretter av ham. Ingen vet dermed hvordan han ser ut. Kanskje er det bare jeg som ikke ser hva som er så fælt med disse karikaturene, jeg forstår tross alt ikke «kunstverk», men en ting er sikkert: smakløst er det. Hjelp, jeg lider av mangel på «krenkelseskapital».

Morgenbladets samfunnsredaktør Frank Rossavik har tydeligvis habitusen som skal til for å forstå krenkelsene i disse bildene. Som en reaksjon på arrestasjonen byttet han nemlig ut sitt profilbilde på Twitter med en av karikaturene, den mest omstridte og etter min mening den mest tåpelige av dem alle: der den sinte, skjeggete mannen som tegneren har valgt å kalle Muhammed har på seg en bombeturban med den islamske trosbekjennelsen skrevet på tvers. Hensikten var kanskje å gjenopplive karikaturdebatten og provosere. Han og andre mener at store norske aviser bør kunne trykke tegningene, og anser unnfallenheten i forhold til å gjøre dette som feighet. Jeg er enig med dem, publiser bildene, vis dem på Dagsrevyen og heng dem opp på gaten. Muslimer bør reagere med et skuldertrekk. Få det ut av systemet og vis oss bildene av den sinte mannen som en fyr i Danmark kaller Muhammed. So what? Å skippe frokosten er mer dristig. Så kan vi undre, hvordan ville «hovedpersonen» selv ha reagert på at hans trofaste etterfølgere går amok på grunn av dette? Vel, vi kan la hans handlinger tale for seg. Da profeten forkynte sin tro, var det en kvinne som kastet søppel på ham hver gang han gikk forbi huset hennes. Men en dag da profeten skulle gå forbi, sto hun ikke der. Profeten pustet ikke lettet ut, tvert imot ble han bekymret og oppsøkte kvinnen for å spørre om hun var syk. Det ligger mye lærdom i dette. Noen muslimer går bananas av et par streker tegnet i en avis. Egentlig bør vi kanskje bekymre oss når slike meningsløse provokasjoner uteblir?

Selv om publiseringen av karikaturene i de store norske avisene kan forsvares, er det imidlertid essensielt at enhver redaktør tar sitt samfunnsansvar på alvor. For dersom trykking av bildene vil føre til massiv motstand og voldelige reaksjoner, bør man kanskje revurdere å gjøre det. Antagelig vil en eventuell reaksjon ha underliggende årsaker, for man kan ikke legge skjul på at noen muslimer føler seg angrepet av Vesten, med meningsløse kriger ført blant annet i Afghanistan, Irak og Midtøsten. Muligens vil en ny provokasjon helle mer salt i såret, og gi grobunn for en mer polarisert verden som ingen er tjent med. Ytringsfrihet skal selvsagt vernes om. For min del kan dere trykke i vei, men som det er blitt sagt så mange ganger før: En rett til å krenke er ikke det samme som en plikt til å krenke.
Ilham Hassan er jusstudent og tidligere leder for Somalisk studentforening.

Jeg ble tipset om denne bloggen: http://muslimprosjektet.wordpress.com/

Mannen bak bloggen heter Olav Elgvin og er en kristen skribent som har et mål for øyet: å utfordre sin egne og utbredte fordommer om islam og muslimer. Eksprimentet er interessant,ved å vanke i de muslimske miljøene og besøke muslimske familier søker han å få bekreftet eller avkreftet de mange mytene knyttet til deres religion.Dette bør inspirere alle oss til å åpne øynene for nye impulser,utfordre egne fordommer.  Vi må tørre å gjøre det ukjente kjent. H.M. Kongen sa det så godt i nyttårstalen sin: "så lenge vi er trygge på vårt eget fundament og vet hva vi står for, kan vi også være åpne for det som er ukjent og annerledes."

For noen dager siden fortalte Mia Gundersen i et intervju at hun har stor respekt for prinsesse Märthe Louise og tok samtidig avstand til måten mediene har behandlet prinsessens engleutspill. I intervjuet avslører Mia at hun  har vært i kontakt med klarsynte etter morens død og fastlår at det finnes andre dimensjoner. I likhet med Gundersen har jeg stusset litt over den nedverdigende behandlingen av prinsessen. Kritikere har til de grader latterligjort hennes budskap og tro på engler.  Hun har vært spesielt opptatt av skystengler,som visstnok skal veilede og våke over det mennesket det "følger".Engel-tematikken har takket være prinsessen blitt en snakkis i det offentlige rom,og mennesker har muligens som følge av dette ønsket å søke kontakt med det overnaturlige. For noen uker siden var prinsessen gjest hos Skavlan for å snakke om hennes bok "Møt din skytsengel". Etter min mening fikk hun ikke frem hva hun egentlig mente .Tonen til programlederen var forutinntatt og dømmende,mens prinsessen aldri helt klarte å få frem hennes budskap. Men programmet fikk meg til å reflektere over troen på engler i islam og jeg tenkte jeg skulle dele det(lille) jeg vet om teamet med dere.

Som muslim tror jeg selvsagt på engler, jeg er faktisk forpliktet til å tro på engelene som Guds tjenere og budbringere,skapninger som utfører ulike oppgaver for Ham.Englene er blitt fremstilt på mange ulike måter i kunsten opp gjennom årene, kunsten har hatt en avgjørende rolle. Blant annet har Rafael-englene,de to små,lubne skapningene med to vinger som ser opp på himmelen med drømmende blikk satt standard for moderne fremstillinger,blant annet i Hollywood-filmer. Men er det slik de ser ut? I islam har englene forskjellige antall vinger, og kan åpenbare seg i menneskelig skikkelse. De er skapt av lys og varme og er ikke delt inn i kjønn. Videre har de heller ikke behov for søvn,mat og drikke. De mest kjente englene er Gabriel som brakt Koranen til profet Muhammed, Israfil beskrives som engelen vil blåse i trompeten på dommedag, mens Azrail er kjent som dødsengelen.

I Koranen står det at det er utnevnt to engler for ethvert menneske, for å opptegne dets gode og onde handlinger(K. 82:10-12). Som små ble vi fortalt at det står to engler på skuldrene våre som skriver ned alt vi gjør og jeg må innrømme at tanken virket forbyggende da jeg var barn. Man holder seg jo unna trøbbel når man vet at man er under konstant "overvåking".  Jeg visste jo selvsagt at Gud var allvitende og kunne se det jeg til enhver tid gjorde,men trodde likevel at jeg var så uvesentlig at Gud nok hadde viktigere ting å følge med på. Men disse englene er ikke det Märthe kaller for skytsengler,disse er med oss på oppdrag fra Gud og våker strengt talt ikke over oss. Gud kan sende engler ned for å støtte og hjelpe de troende i sin kamp mot det onde, og å oppmuntre dem til å gjøre gode gjerninger, men disse to englene som til enhver tid følger oss gjør vel ikke annet enn å "føre regnskap" for Gud.  

Fint om noen av de kristne her kan trekke fram likheter og forkjeller mellom kristen og muslimsk engel-lære. Er prinsessens åndelige oppvåkning kristen eller kristeninspirert?

Som en kuriositet kan jeg forresten nevne at Djevelen opprinnelig var en engel,men ble en fallen engel etter at han nektet å bøye seg for Adam da han ble skapt.

Undersøkelser viser at kun 2 prosent av Norges befolkning går i kirken på en vanlig søndag. Bare 10 prosent av nordmennene som har svart på undersøkelsen går i kirken én gang i måneden eller oftere.

Hvorfor er besøkstallene så lave? Noen peker på tidspunktet for gudstjenesten som et moment,ligger det noe i dette? Vil flere finne veien til kirkene hvis man flyttet tidspunktet fra kl.11 til 18 f.eks? Eller må kirken bli flinkere til å apellere til den gjengse nordmann med en hektisk hverdag?Er dette noe som bekymrer den mer "aktive" kristne befolkningen?

Til sammenligning ble det for noen år siden utført en liknende undersøkelse som viste at viste at 70 prosent av innvandrere fra muslimske land sjelden eller aldri går i moskeen. Selv må jeg innrømme at ikke har vært på en moske på en go stund,men det går selvsagt utover min utøvelse av religionen.Jeg ber mine fem obligatoriske bønner hjemme,og har tilgang til Koranen både i bokform,på iPhonen min og på mp3-spilleren og informasjon er lett å finne både på nettet og i bøker. Dermed har jeg som regel ikke "behov" for å oppsøke moskeen. Det er selvsagt fint å kunne be sammen med andre troende,det gir en slags følelse av samhørighet. Faktisk får man mer belønning når man ber sammen med andre mennesker,i tillegg til at man blir belønnet får hvert skritt man tar til Guds hus,men strengt talt behøver man ikke å gå til moskeen

Er det slik for de kristne også, avstår man fra å oppsøke kirken fordi man rett og slett utfører de åndelige "pliktene" hjemme?

Jeg har alltid sagt at så lenge vi har en statskirke og en konge med plikt til å bekjenne seg til den kristne tro, så er det vanskelig å påstå at Norge er at et sekulært land. Men muligens er denne undersøkelsen en indikasjon på at den norske befolkning i stor grad er sekulært? Hva tror dere? Hva er det som egentlig som gjør de kristne til kristne?

Så er den hellige fastemåneden ramadan over og millioner av muslimer verden starter id-feiringen i dag,søndag(20.09). Id ul-fitr skal markere slutten på ramadan og feires med bønnesamlinger,fester og gaveutvekslinger. Den minner mye om den kristne julefeiringen og betyr minst like mye for muslimene. Mange starter dagen med å delta på id-bønnen i en moske, deretter samles familiene gjerne iført finstasen for å feire dagen sammen. Barna ser frem til denne dagen som for dem innebærer gaver,godteri og masse moro.

For min del vil dagen starte litt høytidelig med den vanlige turen til moskeen .Først vil imamen holde en preken(en khutba) før han leder en kort fellesbønn. Etter dette er det vanlig at man omfavner hverandre,ber hverandre om tilgivelse og gjenoppretter vennskapsbånd. Deretter vil de fleste samle seg med familie og venner og feire med god mat og søtsaker. Før bønnen må man ha gitt almisse til trengende(zakat ul-fitr)som kommer i tillegg til den vanlige skatten som enhver muslim må betale til fattige og trengende. Den dagen er det vanlig å be for fred i verden,og hjelp for de mindre heldige. Naturlig nok gjør man mye mer ut av denne dagen i muslimske land,som ofte innebærer fyrverkeri,musikk og mange ulike arrangementer for barn, men også her forsøker muslimene å feire dagen på en verdig måte.

Advarsel: Dersom du kommer fra distrikts-Norge og mot all formodning skulle besøke Oslo i morgen,må du ikke la deg sjokkere av antallet muslimer på gatene. Fordi det er søndag, vil det være få andre på gatene og det vil nok virke som om de dominerer gatebildet. Muslimene tar ikke over byen,men på id vil det være ganske mange av dem ute :-) Hils gjerne på dem og gratuler dem med dagen,med litt innsats kan du til og med overraske dem ved å si "Id Mubarak"- "God id". Vil ellers advare om taxi-mangel i hovedstaden, da en del taxi-sjåfører(de fleste av dem er muslimer) vil ta seg fri for å feire med sin familie og venner.

Ønsker ellers alle mine kristne venner en fin søndag,kanskje vil noen av dere støte på en muslimsk nabo på vei til fellesbønnen på moskeen når dere skal til kirken for gudstjeneste?

I min spalte på ukens Morgenbladet, skrev jeg om muslimers partipreferanser og deres tilsynlatende ukritiske stemmegivning ved valg. Undersøkelser viser nemlig at de fleste muslimske stemmene går til partiene på venstresiden. Imidlertid er det nærliggende å påstå at mange av disse stemmene ikke hører hjemme i den røde siden av gjerdet. Dersom muslimer skal stemme på det partiet som er mest kompatibel med deres religiøse overbevisning og verdier, vil Krf være et naturlig valg. Det har har seg nemlig slik at mange muslimer er opptatt av saker som kan karakteriseres som partiets kjernsaker, ofte knyttet til verdier: eldrepolitikk,skolepolitikk,familiepolitikk,aktiv dødshjelp og alkoholpoltikk, for å nevne noen. Personlig har jeg mange muslimske bekjente som i alle år har stemt sosialistisk/sosialdemokratisk, men som har langt mer til felles med mer "konservative" partier.

På Nyhetskanalen i dag ser jeg at dette temaet er tatt opp, det meldes nemlig at mange muslimer i denne valgkampen har åpnet øynene for KrF. Men er Krf klare for muslimene? Tidligere i år fridde Høybråten til muslimske velgere, men bekjennelsesparagrafen(som forhindrer ikke-kristne i å innha tillitsverv i partiet)vitner om at døren likevel ikke er vidåpen. Er ønsket om å ha aktive muslimske medlemmer i partiet reellt, er det på høy tid å åpne for muslimer i sentrale verv. Er partiet klart for en slik debatt med etterfølgende endringer eller er man bare på jakt etter gratis muslim-stemmer?

PS: Interesserte kan få med seg min spalte på Morgenbladet(ikke tilgjengelig på nett).

Så er den endelig her igjen: Ramadan(fastemåneden)innledes for verdens muslimer i morgen, lørdag. Ramadan markeres fordi Profet Muhammed mottok sin første åpenbaring på denne tiden, nærmere bestemt de siste ti dagene denne måneden. Gud har foreskrevet obligatorisk faste i denne måned: Måneden ramadan, hvori Koranen ble åpenbart som veiledning for menneskene, som klare bevis for ledelsen og som et kriterium [for rett og galt], den av dere som er tilstede i denne måneden, skal faste. (Koranen. 2:185)

Fasten er en lang prøvelse for de fastende, da avholdenhet er sentralt. Man plikter å avstå fra blant annet å spise, drikke, ha seksuelt samvær og røyk. Perioden er også en prøvelse for temperamentet,da banning og krangling er en av faktorene som ugyldiggjør fasten. Men ramadan handler om mer enn avståelse fra fysiske "goder", den handler også om omtenksomhet,solidaritet og tilbedelse.

I denne måneden skal vi nemlig styrke vår tro ved å øke vår tilbedelse. De fastende skal tilstrebe å komme nærmere Gud og behage Ham ved å utføre gode gjeringer. Det er vanlig å be mer og resitere Koranen. Det er i det hele noe magisk ved Ramadan. Muligens har det noe med vår tro på at Allah åpner himmelens porter, lukker helvetes porter og legger Satan i lenker gjennom hele måneden?

Ved å gå på tom mage i så lang tid, vekkes man til solidaritet med de mindre heldige i verden. Man kjenner nemlig hvordan det er å gå sulten. Profet Muhammad oppfordrer muslimene til å tenke på de fattige ved å blant annet å invitere de fattige til fastebryting etter solnedgang og gi ekstra allmisser til trengende(sadaqah).

For min del er ramadan noe jeg ser fram til hvert år, det sosiale aspektet kombinert med økningen av åndelig innsikt er verdt sulteopplevelsen. Denne gangen er gleden dobbel, jeg er nemlig gravid med mitt første barn og det vil være en sjanse for at jeg vil føde innen månedens utgang.Selv om jeg denne gangen vil benytte meg av dispensasjonsretten og avstå fra fastingen,vil jeg bruke tiden på styrke min tro og søke Guds nærhet.

Etter å ha utført gjøremål i hjemmet, tok jeg og min mann i dag turen til Høyskolen i Oslo for å få med oss et foredrag av den verdenskjente Yusuf Estes fra Texas .Til tross for et sterkt ønske om å sikre oss plass i det store auditoriet, ble vi skuffet henvist til rom der vi kunne følge foredraget fra en skjerm. Overraskende ble vi separert og ført til to ulike rom, kvinner og menn skulle nemlig holdes atskilt. Spent satte jeg meg i et klasserom fullt av jenter, både hijab-kledde og lettkledde. Lydkvaliteten var ikke god, så vi fikk desverre ikke med alt som ble sagt.Estes snakket med lidenskap om likestilling i religiøs sammenheng,kjønnsrelasjoner mellom menn og kvinner, muslimske kleskoder for kvinner og menn, skilsmisse og ekteskap og ikke minst de mange priviligiene som kvinnen nyter godt av i islam.  På vei hjem diskuterte vi det lille vi har fått med oss, spesielt det som gjaldt kvinnens høye status i islam. Begge var misfonøyde med at vi måtte følge foredraget fra ulike rom, men berømmet arrangørene for evnen til å tiltrekke så mange mennesker til et slikt arrangement.

Tidligere på dagen satt vi med en bunke fakturaer som skulle betales,og jeg brukte cirka 50 % av lønnen min på å betale nødvendige regninger. Med dette friskt i minne spisset jeg ørene da Estes snakket om konas private formue og inntekt. Til mange kvinners fornøyelse gjentok han det de allerede visste, at det kona tjener beholder hun. Med en vaskeekte Texas-dialekt presiserte han at kvinnen ikke trenger å bidra med en eneste prosent av sin lønn. Forsørgelsesbyrden påhviler mannen, og kvinnen kan bruke sin lønn og formue på det hun måtte ønske. Senere ville jeg forsikre meg om at min mann fikk med seg dette. Nei,akkurat dette hadde han ikke hørt, men avslørte seg da han brøt ut i latter. Trolig vil jeg ikke slutte å betale regninger med det samme,det er da også viktig å bidra med det en kan. Det er imidlertid godt å vite at jeg med Guds velsignelse kan svi av hele lønna på sminke og klær,hvis jeg vil da :-)

I hennes tale på Trondheim KrFs valgmøte gikk religionsforsker Hanne Nabintu Harland hardt ut mot norske kvinner som hun mener neglisjerer sex i ekteskapet og er inkompetente på kjøkkenet. Harland sparer ikke på kruttet og hevder at andre kulturer er flinkere til å "lære opp" kvinnen til å bli hengivne,pliktoppfyllende koner. Harland gjør seg skyldig i grove generaliseringer,for det er like feil å påstå å at norske kvinner er fæle koner som å hevde at afrikanske koner er ideelle ektefelle. Uansett kulturell bakgrunn,vil kvinner være ulike. Uttalelsen skaper et feilaktig bilde av utenlandske kvinner som underkuede og underdanige vesener som møter mannen i døra i Evas drakt og mat i ovnen. Samtidig reduserer hun mannen til et dyr som er fornøyd bare han får seksuell nytelse og mat på bordet. Så enkelt er det nok ikke,det skal atskillig mer til for å oppnå et godt ekteskap.

Likevel kan det være noe i det hun sier, norske kvinner(meg inkludert) har kanskje etterhvert blitt for kravstore og har høye forventninger til mannen i et samfunn der kjønnene i tiltagende grad skal være likestilt på alle områder. Man undergraver det faktum at kvinnen og mannen ikke er skapt identiske(heldigvis),dermed bør vi kanskje også dyrke disse forkjellene og begrave stridsøksa. Kvinner forventer at mannen skal jobbe ute og vaske gulvet når han kommer hjem.På den andre siden forventer vi uten videre at han tar regningen på restauranten. Heldigvis har jeg en mann som gledelig bringer frokost i senga og tar oppvasken med et smil,dette gjør han ikke fordi han føler seg forpliktet til det,men fordi han er like opptatt av å ha det pent rundt seg og blir glad av å se meg glad.

Selvsagt er kampen om f.eks likelønn og mot diskriminering viktig,men hjemme er det harmoni,respekt og omsorg som skal være i sentrum. Dersom det er tradisjonell arbeidsfordeling som skal til for å oppnå et fredelig,kjælighetsfylt ekteskap, så blir all prat om likestilling i hjemmet unødig og overflødig.  I stedet for å krangle om hvem som skal ta oppvasken etter middagen,bør man heller bruke energien på å glede ektefellen? 

I mitt forrige innlegg "Jeg tar avstand fra" skrev jeg at jeg visste lite om sharia, men at jeg på prinspiellt grunnlag mener at det er norske lover som skal gjelde i Norge. Dette var tydeligvis ikke nok for de som etterlyste en "fordømmelse" fra min side. Tydeligvis har de vanskeligheter med å tro at "ei jusstudent fra Somalia" ikke har noen formening om sharia. Pussig at de tviler på min oppriktighet. Til orientering vil jeg påpeke at jeg studerer jus i Oslo,ikke i Islamabad, og sharia er ikke pensum,tro det eller ei. Sharia er ikke et nedskrevet kodifisert lovsett, men kan defineres som et sett prinsipper utledet av Koranen og Sunnah. Av den grunn er det ikke en "islamsk lovsamling" jeg har stående i bokhylla, men den "store røde",Norges lover. Dermed har jeg bedre forutsetninger for å mene noe om den norske juryordningen og straffenivået i voldtektssaker.

Mine kunnskaper om sharia er begrenset, men man får inntrykk av at sharia er synonymt med "barbariske" straffemetoder som steining og amputering, når det i realiteten er et altomfattende regelsett som ikke kan bare dekker strafferett,men også religiøse ritualer og  mange andre aspekter ved dagliglivet til muslimer, f.eks de obligatoriske bønnene. Dermed kan man si at hver gang jeg ber og tar på meg hijab,praktiserer jeg sharia uten å ha som intensjon å snikinnføre islamske lover i Norge av den grunn.

Enkelte forskere har hevdet at sharia ikke har vist seg å være gjennomførbart i muslimsle land, og at  det derfor ikke er grunn til å frykte innføring av sharia i vestlige land. De fleste muslimske land har implementert tidligere kolonimakters rett, og baserer kun familieretten på sharia. Noen her på forumet har vist til undersøkelser om 

Jeg tror for øvrig at norske domstoler kunne tjent på å lære mer om sharia. Ikke sjelden vil jo partene påberope seg tradisjonelle islamske regler i famile-og barnesaker, og da er kunnskap om sharia essensiell og en forutsetning for en rettferdig og korrekt saksbehandling og domsresultat. Videre kan jeg se for meg at islamske regler kan ha noe for seg i familieanliggender så lenge det ikke strider mot norsk lov. I dag bruker ektepar moskeer som meklingsinstanser ved konflikter. En kompentent imam vil da megle mellom partene som søker å oppnå enighet. Dette skjer raskt,effektivt og fører ofte til løsning av konflikten. Det skjer hver dag i norske moskeer og er etter min mening uproblematisk. En forsker ved UiB er av samme oppfatning: http://www.uib.no/form/nyheter/2009/02/--bor-ha-storre-kunnskap-om-sharia

Siden islam oppfordrer oss til å søke kunnskap,innleder jeg nå en selvstendig studie av sharia. Målet er å lære hva sharia egentlig er. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. Det virker som om noen skråsikkert kan hevde hva islamske lover går ut på, men for å kunne uttale seg om det må man ha korrekt. Jeg utfordrer de som mener å vite hva sharia er til å belære meg og andre uvitende sjeler. Jeg sikter til de som er så ivrige etter å kreve en oppklaring om hva jeg syns om sharia,dere vet hvem dere er. Husk henvisninger fra Haith og Koranen. Vær så snill:Belær oss om sharia

Flere på forumet har etterlyst oppklaringer fra meg,  fordi de nå ikke "vet hvor de har meg". I en ideel verden hadde det ikke min avstandstaging vært en forutsetning for en likeverdig deltakse i samfunnsdebatten. Ingenting av det jeg har skrevet på mine innlegg eller kommentarer kan gi grunnlag for å tilskrive meg ekstreme meninger,likevel krever enkelte her på forumet at jeg tilbakeviser beskyldninger rettet mot muslimer.  Muslimer tillegges stadig meninger som baserer seg på forvridde forestillinger om hvordan muslimer og islam er. F.eks tar mange for gitt at det store flertallet av muslimer vil innnføre sharia i Norge, og at mange uten videre støtter terrorangrep utført i Guds navn. Dette er inntrykket som media har klart å skape,og som den gjengse nordmannen har svelget rått.

For å kunne anses som en seriøs "stemme"med ærlige hensikter,virker det som om jeg blir nødt til å la meg avhøre og svare på hvor jeg står mht ulike problemstillinger. Jeg er bare ei ung jente som bor i et lite land,og mine meninger kan ikke tilskrives alle verdens muslimer. Jeg har  ingen makt,det er dermed underlig at det jeg sier vil spille noen som helst rolle,men jeg skal lage en liste over ting jeg avskyr og tar avstand fra kun for å tilfredstille de som har beskyldt meg for å være unnvikende på å svare på det de betegner som "betimelige" spørsmål:

1. Jeg tar avstand fra terrorangrep utført av muslimer(og selvsagt ikke-muslimer)

2. Jeg tar avstand fra tvangsekteskap

3. Jeg tar sterkt avstand fra kjønnslemlestelse

4.Jeg tar avstand fra mishandling og undetrykking av kvinner og barn

5. Jeg er ikke sikker på hva sharia innebærer,men er sikkert imot å innføre det i Norge. I Norge er det norske lover som gjelder.

6. Jeg tar avstand fra diskriminering og alle former for vold og forfølgelse av mennesker basert på deres tro, hudfarge, seksualitet,etnisitet og seksuell legning.

7. Jeg tar avstand fra angrep på ytringsfriheten

8.Jeg tar avstand fra alle forvridde meninger og synspunkter

9. Jeg tar avstand fra alle brudd på internasjonal humanitær rett, uansett hvem som utøver den

10. Jeg tar avstand fra krig,vold,drap,antisemetisme,muslimhets og rasisme

11. Jeg tar avstand fra påtvunget hijab-bruk på barn og voksne

Ellers tar jeg avstand fra alt som det forventes av meg å ta avstand fra i fremtiden.....

Jeg valgte i dag å ta turen til en av Abid Rajas dialogmøter. Møtet som var den 4 i rekken og hadde "imamers samfunnsansvar" som tema.Til anledningen ble den såkalte Taliban-imam-ministeren Abdul Mohammad Rauf invitert. Settingen var absurd, mediainteressen var stor og Rauf følte seg nok som en løve i et bur der han satt foran nyhetsskåte journalister,knipsende fotografer og hundrevis av spente mennesker.Journalisten Kjetil Stormark  foretok intervjuet av Rauf, som i den siste tiden har vært i hard medfart.  Spørsmålene var knallharde og gikk i stor grad ut på å klargjøre Raufs tilknytning til Osama bin Laden og PST. Den pakistanske imamen insisterte på å snakke norsk, til tross for at arrangørene hadde stilt en profesjonell tolk til disposisjon. Dermed kan man si at imamen var sterkt språklig begrenset, og store deler av intevjuet var vanskelig å forstå. Men det viktigste kom likevel tydelig fram. Imamen benektet enhver tilknytning til bin Laden og tilbakeviste påstandene som går ut på at han har fått spesialbehandling av PST i bytte mot informasjon. Videre tok han avstand fra terror og drap på uskyldige. Han avvsiste enhver terror-anklagene da han ble konfrontert med hans påståtte opplæring av unge muslimer og oppfordring til å føre væpnet kamp mot Vesten ved å si "Jeg har bodd i Norge i ni år. Hvis jeg har organisert noe av det jeg har blitt beskyldt for, da spør jeg om myndighetene har sovet i ni år."

Møtet var todelt, den første delen besto av intervjuet av "taliban-ministeren". I den andre delen var det imamer som skulle i ilden. I panelet satt 4 imamer og Generalsekretæren i Islamsk Råd. Som forbrytere på tiltalebenken ble de utspørret av ordstyrer og puplikum som fikk ordet. De ble utfordret til å redegjøre for blant annet deres rolle i samfunnet og kvinnens mulighet til å bli imam og andre ting. Kort sagt måtte de svare for seg, avklare misforståelser og avvise feilaktige påstander om deres arbeid. Men det ble fra flere hold framholdt at imamenen i realiteten har mindre makt enn media tillegger dem. Bushra Ishaq fra Muslimsk Studentsamfunn traff spikeren på hodet da hun tok ordet og slo fast at imamene egentlig har lite makt. Av imamane selv ble det påpekt at deres oppgaver hovedsakelig gikk ut på å lede bønnen, veilede og formidle troen.

Etter møtet satt jeg igjen med en blandende følelser. Man undrer seg om møtet kan karakterises som dialog og reflekterer over hva dialog egentlig innebærer. Hvem hadde dialog med hvem? Jeg tok turen til møtet i håp om bli litt klokere, men følte meg i stedet som en tilskuer i en iscenesatt gladioterkamp der målet var å sette imamer i dårlig lys. Imamene inntok en forsvarsposisjon og det virket som om de følte seg ille til mote der de satt bak "taliban-ministeren" under utspørringen som var nokså sensasjonspreget og nøt maksimal mediedekning. Intensjonen var nok god, og jeg berømmer Abid Raja for hans engasjement og vilje til å bygger broer, imidlertid kunne man ikke karaktisere møte som annet enn et avhør av utsatte muslimer som kan sies å inneha en maktposisjon i sine miljøer. Utvalget av dagens paneldeltagere var nokså selektiv, de var alle muslimer. Kunne man ikke like så godt invitere til debatt om religiøse lederenes samfunnsansvar? Et tverreligiøst dialogmøte der rabbier,imamer,kristne og andre religiøse ledere reflekterte over deres rolle og diskuterte religion og utveksle synspunkter i et fruktbart,vennlig debattklima hadde vært spennende å overvære. En dialog skal etter min mening være en konstruktiv samtale mellom to eller flere personer og skal være preget av åpenhet og velvilje. Slike samtaler ville fremme forståelse, toleranse og respekt for hverandres religion. Man kan hente inspirasjon fra den avdøde Ahmed Deedats debatter,der han som muslimsk lærd utfordret og ble utfordret av blant annet kjente kristne evangalister i offentlige debatter om tro. Ofte diskuterte man omtvistede spørsmål som skiller kristendommen fra islam, f.eks synet på Jesus som Gud kontra islams presisering av Jesus som (bare) en profet. Disse debattene er takket være teknologien lette å finne fram til, mange ligger ute på Youtube. Det er facinerende å se slike debatter på et høyt teologisk og intellektuelt nivå.Søk på Ahmed Deedat på Youtube for å finne fram til interessante debatter og foredrag. Reflekter over hvorvidt det i dag er et behov for slike debatter, der målet er å øke folks kunnskap om andre religioner. Fordommer om hverandres religion kan man enkelt utfordre med kunnskap, og kunnskap kan man få gjennom diaolog. Fundamentet er lagt av Abid Raja, nå er det opp til andre å videreutvikle konseptet.

Muslimske kvinner har i den siste tidens hijab-diskusjoner forsvart sin rett til å bære hijab i alle sammenhenger. Bestemst avviste de det rådende synet om hijaben som undertrykkende, og fastlo at de frivillig valgte hijaben for å tilfredstille sin Gud. Hese i stemmen, forsøkte de å overdøve sine meningsmotstandere. Lite hjalp det, med hijaben på hodet ble de automatisk stemplet som undertrykt, underkuede kvinnfolk hvis meninger ikke bør tillegges hvilken som helst vekt. Underlig nok lyttet man heller på hijab-motstandere som latterliggjorde kvinnenes argumenter ved å gjenta hvor undertykkende hijaben er og ved å anta at hijab mest trolig er påtvunget dem.

I en diskusjon om hijab-bruk i politiet som jeg deltok i, utfordret jeg de skeptiske tilhørerene å tenke på hvem det er opp til å avgjøre om hijaben er undertykkende.  Skal det være såkalte feminster som har gjort det til sin livsoppgve å "frigjøre" stakkars muslimske kvinner eller kvinnen som bærer den?

Men nå har vi fått støtte fra presidenthold. Verdens mektigste mann, Barack Obamaforsvarte muslimske kvinners rett til å bruke hijab da han talte til Kairo i går.I sin tale fastslo Obama at frihet i demokratiske land også innebærer retten til å utøve ens religion. Talen var et spark under beltet for såkalte hijabmotstandere som har klart å gjennomsyre opinionen med sine falske argumenter.  Man kan mene hva man vil om USA,men de skal ha ros for deres evne til å verne om religionsfrihet og bekyttelse av minoriterer. Dette kan muligens forklare muslimers veltilpasshet og suksess i USA.

I talen som ble fulgt av muslimer verden over, siterte Obama flere ganger fra Koranen. Hans forsonende stil sendte uten tvil ut positive,beroligende signaler til muslimer som etter 11/9 har blitt demonisert og diskriminert i Vesten. Kanskje bør politikere i Norge som ha en tendens til å stigmatisere muslimer, i dette tilfelle se til Obama?

I forbindelse med flytting til en ny leilighet og behov for innkjøp av nytt stash, besøkte jeg Ikeas hjemmeside . Målet var å finne ut hvordan man kommer seg dit, men noen minutter senere befant jeg meg i en samtale med den interaktive Ikea-damen,Anna. Anna svarer på alt du lurer på om Ikea,du skriver inn spørsmålet og mottar svaret umiddelbart. Hun er programmert til å svare på enkelte spørsmål. Fascinert av "hennes" presise svar, bestemte jeg meg for å teste ut "hennes" intelligens. Jeg stilte henne spørsmål som ikke hadde noe med Ikea å gjøre, f.eks om hennes alder. Tydelig misfornøyd med spørsmålet sier hun:  "Hehe. Man spør ikke en kvinne om hennes alder". Totalt klar over at jeg står i fare for å bli  stemplet som en med alvorlige fritidsproblemer,  spurte jeg henne om hvilken religion hun tilhørte. Til det kunne hun si: "Jeg tilhører ingen religion, men har heller ikke noe imot noen av dem." Hun er også politisk nøytral og har "ingen spesiell politisk overbevisning."


Overrasket over "hennes" evne til å svare så diplomatisk og pragmatisk, fikk jeg en lys ide. Hadde det ikke vært noe å lage en lignende interaktiv tjeneste der folk kunne stille spørsmål til ei praktiserende muslimsk jente. Vi kan kalle henne Fatima, hun har på seg en rosa hijab og svarer velvilig på alle spørsmål som nysgjerrige nordmenn måtte sitte inne med.

Spørsmål som jeg vet vil bli stilt hijab-dama Fatima er:

- Er du undertykt

- Får du lov til å gå ut?

- Kan du gifte deg med hvem du vil?

- Hvorfor bruker du hijab

- Sover du med hijaben på?

- Er du en islamist eller muslim?


Ingen spørsmål er for dumme for Fatima, hun er villig til å svare på alt. Hun er ikke "virkelig", og blir verken såret eller sint. Dette kan for mange lesere virke som en absurd ide og man kan stille spørsmålstegn ved hvor seriøs den er,men tanken på en hardhudet muslimsk jente som kan tåle så mangt er slettes ikke dum. Det er påfallende at så mange muslimske jenter som har forsøkt å engasjere seg i den offentlige debatten, har opplevd å bli uthengt og mobbet. Noen av dem har til og med opplevd å motta drapstrusler. Andre trapper ned på engasjementet i frykt for å bli "googlet" av skeptiske, framtidige arbeidsgivere og dermed . Dette har ført til at mange rett og slett trekker seg helt tilbake til sine "trygge",miljøer. Samfunnet på sin side mister et mangfold av "fargerike" ansikter og stemmer som kunne hatt en funksjon som brobyggere. Man klarer kanskje å jage dem bort fra offentligheten,men de er her for å bli. Disse er norske jenter som er født her og vil føde sine barn her. Det er dermed bekagelig at disse blir skremt fra å være aktive i frykt for eventuelle negative konsekvenser. Så vil noen kanskje si  at disse er for hårsåre , men disse er kanskje mer utsatt for å bli uthengt og diskriminert på arbeids- og boligmarkedet?

Da er kanskje ideen ikke er så dum alikevel?

I et innlegg stiller D. Åleskjær et interessant spørsmål: ”Finnes det samme romslighet for kildekritikk og tekstanalyse” blant muslimer?

Til tross for at jeg har beskjedne kunnskaper om dette, vil jeg forsøke å si noen ord om kildekritikk i islam. Jeg vil faktisk hevde at ideen om å sikre pålitelige kilder har vært fastholdt i større grad i islam sammenlignet med kristendommen. La oss skille mellom Koranen og Hadith.  

Koranen er en nøyaktig gjengivelse av Guds ord åpenbart til Profeten Muhammed(fvmh) via Engelen Garbriel. Profeten husket det utenat og dikterte teksten til skrivekyndige blant hans følgesvenner. Disse ble kalt "kuttab al-wahi" dvs. åpenbaringskriverne. Mellom den første åpenbaring og den siste strekker en periode på ca. 23 år seg. Profeten ga åpenbaringsskriverne streng beskjed om at kun Guds ord skulle nedskrives, og på den måten forhindre at Guds ord ble blandet med f.eks hans ord. Teksten som profeten dikterte til de skrivekyndige ble kryssjekket flere ganger under Profetens levetid. Så viktig var det for muslimene å sikre at hvert ord ble bevart og nedskrevet nøyaktig slik de ble gjengitt. Mange av Profetens følgesvenner memoriserte Koranen i sin helhet. Da profeten døde, var koranen fortsatt ikke samlet i en bok. Oppdraget med å samle ulike tekstutgaver ble gitt til Zayd ibn Thábit(en skrivekyndig som også kunne hele Koranen utenat). Boka ble bevart hos Hafsah(profetens kone). Da Uthman ble kalif ble Koranen kopiert og flere eksemplarer ble sendt til forskjellige land, mens en av dem ble holdt i Medina. Det er den samme Koranen som man leser over hele verden, i Norge,så vel som Japan, Kenya så vel som USA. Ikke ett eneste ord i Koranens 114 kapitler er blitt endret. Dermed sår muslimer ikke tvil ved Koranens autentisitet, den er nøyaktig slik den var for 1400 år siden. La meg også tilføye at mange muslimer har Koranen i sitt ”hjerte” over hele verden, disse som har klart det usedvanelige i å lære hele Koranen utenat, stavelse for stavelse kalles ”huffadh”.

Hadith er i islamsk tradisjon muntlige overleveringer om Profetens liv(hans utsagn og handlinger i hans levetid). Disse beretningene regnes som profetens sunna (tradisjon) , og muslimer/troende skal leve etter hans eksempel.  Kildene føres tilbake til troverdige vitner fra den første generasjon muslimer frem til den endelige nedskrivningen på 800–900-tallet. Det var faktisk essensielt med en kritisk gjennomgang av denne hadith-floraen for å forsikre deres autentisitet og luke ut feil og til og med tilsiktede forfalskninger. Dette har ført til utviklingen av en avansert kilde-kritikk og fortolkning av tekster i islam. En rekke muslimske lærde, der  Muhammad ibn Ismail al- Bukhari regnes som den fremste, gjennomgikk et stort antall beretninger hvisomfang ble avgrenset, og man fikk en samlet oversikt over de beretningen som kunne godtas som genuine..

Hvordan kom man da fram til hadith-samlinger som enhver muslim har tilgang til? En hadith består alltid av to deler. Først blir vitnene systematisert og navngitt (isnad), deretter følger selve historien (matn).  Troverdigheten med hensyn til isnad var viktig, hver enkelt historie måtte føres tilbake til øyenvitner. Hadith-vitenskapen satte strenge krav til isnad, det ble også i noe grad foretatt en objektiv tolkning av hadithen med tanke på dens autensitet, men ofte var en subjektiv vurdering av øyenvitnene langt viktigere. Blant annet må han/hun ha vært kjent som et pålitelig menneske. Dessuten er antall parallelle overleveringer avgjørende for hadithens autentisitet. Hvis flere overgivelser av ulike vitner har samme innhold, legger man til g på grunn at denne hadithen er sann eller har sterk pålitelighet. De ulike vitnene eller overlevererne må ha levd samtidig, for at de skulle kunne har vært vitne til det samme.  Parallelle, likartede fortellinger øker troverdigheten til saksforholdet. Altså; dersom overleveringen er flerfoldig og kildene troverdige vil hadithen uten videre gå under kategorien ”uomtvistede hadith”. Langt fra de fleste beretningene/fortellingen slapp gjennom spesialistenes nåløye, hundretusener fortellinger ble forkastet og regnet som å være upålitelige eller inadekvate. Det er interessant å se at det i utsilingsarbeidet i stor grad ble anvendt ”moderne” kriterier for kildekritikk som (nærhet, uavhengighet, kildenes subjektive forhold osv).

Hadithene deles inn i kategorier etter hvor pålitelige eller sikre de antas å være: «fullt troverdig» (sahih), god (hasan) eller svak (da’ if). Fordi muslimene skal leve etter Profetens sunna, vil den vekten man tillegger hadithen /beretningen i stor grad avhenge av dens pålitelighet(klassifikasjon). De lærde som sto bak dette omfattende arbeidet ga opphav til en hel kilde-kritisk vitenskap (ilm al-hadith). Og i likhet med moderne rettskildelære, finner vi omfattende kommentarutgaver utarbeidet av senere lærde. Troverdigheten til hadith er fortsatt et tema som de lærde interesser seg for og er et populært diskusjonstema.    

Jeg setter foreløpig en strek her, det er mye som er relevant for belysningen av dette temaet som er bevisst utelatt på grunn mine utilstrekkelige kunnskaper, som lovskoler i islam osv. Men med dagens teknologi er tilegnelse av kunnskap bare et tastetrykk unna(bruk sunn ”kilde-vett” og ikke ta alt dere leser/hører for god fisk!). Det beste er å stille spørsmål til lærde. Anbefaler å delta på ulike foredrag om islam som holdes omkring i landet av  islam-lærde. Disse er ofte gode, og kan utfordres av ikke-muslimer. Blant annet kommer en kjent amerikansk konvertitt på Norges-turne(08-17.juni) og besøker 4 norske byer. Han heter Yusuf Estes. Jeg vet lite om ham, men har stiftet kjennskap med ham via Youtube. Jeg har planer å delta på en av foredragene i Oslo,og anbefaler alle som har spørsmål om islam til å komme for å stille ham disse. 

Mer om arrangementer kan leses her

Planen var å sjekke ut islam-utstillingen med ei god venninne på fredag, men jeg kunne ikke dy meg og søkte ly fra regnværet i moskeen der den fascinerende utstillingen om islam nå befinner seg.  Etter å ha utført dhur-bønnen, beveget jeg meg spent mot utstillingen noen meter unna og stilte meg bak en guidet omvisning. Guiden var en veltalende ung muslim, tilhørerne var etnisk norske ikke-muslimer.  Engasjert geleidet guiden dem gjennom utstilling, med meg hakk i hælene.  Jeg lærte mye nytt, spesielt var det fascinerende å høre om muslimenes bidrag til vitenskapen.  Vi fikk høre om muslimenes tidlige banebrytende oppdagelser, og deres fremskritt innenfor medisin, matematikk, farmasi, astronomi, historie,kunst, fosterlære osv. Blant annet lærte vi at det var en muslim som oppfant tallet null(sifr på arabisk) . Jeg må innrømme at jeg nesten holdt på å bryte ut i latter da jeg hørte dette. Jeg er ingen matematiker, så jeg undervurder helt sikkert nullens rolle, men hva er nullen verdt uten de andre tallene og Vestens videreutvikling av den? Guiden kunne imidlertid fortelle at matematikken ikke kunne ha utviklet seg uten dette tilskuddet fra muslimene. Videre kunne han fortelle at algebra ble utviklet av muslimene, som brakte dette til Europa i middelalderen. Dette gir vel mange enda en grunn til å skylde på disse ”fordømte muslimene” for hodepinene som er fremkalt av algebra. Angivelig skal det første universitet i verden ha blitt opprettet av muslimene i Kairo(Al-Azhar) og fungert som et mønster for ikke-muslimske universitet i Europa. Komplekse instrumenter, som blant annet skal ha muliggjort senere europeiske oppdagelsesreiser skal visstnok ha blitt oppfunnet av muslimene også. Listen er lang,derfor anbefaler jeg alle interesserte å vie denne utstillingen et besøk.

Men så kan man ikke tilskrive muslimene alene alle disse herlige bragdene, disse oppdagelsene ble ført til Europa, der de ble videreutviklet og perfeksjonert. Møtet mellom Østen og Vesten var fruktbart, foreningen av to ulike tankesett og tradisjonelle og nye ideer brakte store fremskritt innen blant annet matematikken, medisinen, astronomien osv.  Det er oppløftende å tenke at så mye ble oppnådd gjennom et vekselspill mellom muslimer og Vesten. Det er et uomtvistet faktum at Vesten en gang ble inspirert av muslimene, er det da ikke rimelig at muslimene åpne øyne for positive bidrag fra Vesten? Mange muslimske land har i grunn mye å lære av godt utviklede, demokratiske vestlige land som vektlegger menneskerettigheter og velferd. En eldre herre blant de besøkende lurte på hva som skjedde med den muslimske storhetstiden eller ”gullalderen”, med en provokatorisk tone i spørsmålet.  Guiden kunne ikke svare på dette utifra et teologisk perspektiv, men mente at det skyldtes muslimenes tilbøyelighet til å handle i strid med Koranens bud og grunnleggende prinsipper om toleranse, respekt og omtanke. Dette er noe enhver muslim som innehar makt i et samfunn bør reflektere over, opptreden som ikke samsvarer med ”islamske verdier” og prinsipper kan neppe ha noe godt for seg. Heldigvis er det ikke vanskelig å holde fast ved disse verdiene i et vestlig samfunn, for ofte kaller man nettopp disse verdiene for vestlige. Rettferdighet, toleranse og respekt er alle dyder som kommer til utrykk og er essensielle i islam. Kanskje vi bør droppe merkelappene, og kalle det i stedet for ”universielle verdier”?

Mens FRP er opptatt med å lange ut mot foreldre hvis døtre går med hijab, virker det som interessen for islam øker blant muslimer og ikke-muslimer. Det er tilsynelatende flere muslimske jenter som velger å bære hijab, kanskje takket være FRPs  hets av den muslimske gruppen?  Man kan selvsagt ikke uten videre konstatere en sammenheng, men det er vel grunn til å tro at politikerens konstante hets og mobbing av muslimer i det offentlige rom, fører til at flere søker trøst i religionen? Politikerens generaliseringer og ukritiske omtale av den muslimske gruppen fører til at muslimer blir behandlet som annenrangsborgere som ikke fortjener likebehandling og folks respekt. 

 Det er imidlertid beroligende å se at det er håp, H.M. Dronningenåpnet i dag en utstilling om islam ved Islamic Cultural Centre Norway. Hun så stilig ut der hun respektfullt bærte hijab og roste de muslimske kvinnelige tilhørerene, som imponerte henne med deres engasjement. Fra talerstolen oppfordret hun de ressurssterke muslimske kvinnene til å stå på. Politikerne har i grunn mye å lære av dette, for mens hatefulle angrep på minoriteter kommer fra deres kant, viser Dronningen tydelig respekt for islam og muslimer.