Kjære venner,

Nå har jeg ikke skrevet her inne på en stund. Med en liten krabat som holder meg opptatt er det jammen meg så vidt jeg får tid til å puste. Men jeg hadde en kommentar på Morgenbladet som jeg gjerne vil dele med dere. Det dreier seg om om diskriminering av muslimske menn og om muslimske jenter som utnytter offerrollen til å vinne dommerens sympati.Gi meg gjerne tilbakemelding,jeg leser hvert ord

Kommentaren finner dere her: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100813/OBAKSIDEN/708139997

Hva er det som får folk til å ta ekstreme skritt for å oppnå det de oppfatter som skjønnhet? Noen tatovererer seg, andre krympe sine føtter. Alt for å bli det de oppfatter som pene. Skjønnhet er relativt. Det som for noen fortoner seg som stygt, er for andre pent. Det er forunderlig at mens hvite jenter til stadighet gjør seg brunere og krøller håret, gjør mørke jenter det motsatte; bleker sine ansikter og retter ut håret. Hudbleking er desverre en utbredt, men svært skadelig fenomen blant mørkhudede jenter(og gutter faktisk).

Det er bekymringsverdig at unge jenter og godt voksne damer er villige til å gå langt for å bli blekere. Bleking medfører ofte hudproblemer(bla. kviseutbrudd og utslett på ansiktet) og kan i verste falle føre til kreft. Men hvem sin feil er det? Er det disse jentene eller er det samfunnet som presser dem til å føye seg etter de “allmenne” betraktningene om skjønnhet. I noen samfunn er skjønnhet synonymt med lys hud, dermed nøler ikke mange med å gjøre sin hud lysere, dette gjelder blant annet somaliere. Jeg møtte ei gang ei jente som har blitt offer for denne selvdestruktive ukulturen. Hun hadde bleket seg så mye at man tydelig så ujevnheter i hudfargen. Blekingen har i tillegg etterlatt et merke for livet: Masse hår i ansiktet. Hun hadde skjegg, et Henrik Ibsen-skjegg som hun ikke kunne barbere vekk fordi huden da ville følge med. Dette sjokkerte meg, og jeg fikk senere vite at mange led av dette problemet. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at hun forstatt bleker seg. Det er ubegribelig at mange er villige til å risikere sin helse i forfengelighetens navn. I et samfunn med enormt press på utseende, er det i grunn ikke rart at vi søker å tilfredstille storsamfunnets krav til enhver pris.

De skadelige(og mest effektive) blekingsmidlene er forbudt å selge etter norsk lov, likevel er det mange kosmetikkbutikker som selger disse. Jenter og gutter for den saks skyld, velge og vrake i den ene skadelige kremen etter den andre i Oslo.

Da jeg ferierte i Somalia for to år siden, slet jeg med å finne hudkremer som ikke var merket “Whitining”. Mens vi i Norge forbinder ordet med tannbleking, er det i noen kultur “det etterstrebelige” skjønnhetsidealet. Nå er det på høytid at vi får bukt med denne ukulturen før flere ødelegger sine liv. Mødrene kan for eksempel sørge for å fortelle sine døtre at de er vakre,uavhengig av hudfarge,størrelse,hårtype og andre overfladiske,definerte "skjønnhetsfaktorer".

PS: For noen måneder siden var det en god,utfyllende artikkel om dette på A-Magasinet: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3548900.ece

Hei alle,

Vil tipse om det i disse dager er Saladindager med foredrag,forfattermøter og et teaterstykke på Litteraturhuset i Oslo. Gå inn på http://www.litteraturhuset.no/saladin for mer info.

Selv skal jeg få meg meg foredraget til Tariq Ali idag kl. 17. For de som er interessert er det fortsatt mulig å bestille billetter til dette,tror jeg.

I dag(fredag 12.02) demonstrerte tusenvis av muslimer mot trykkingen av de såkalte Muhammed-karikaturene i Oslo. Publiseringen av en karikatur som fremstiller profeten Muhammed som en gris på forsiden av Dagbladet har IGJEN satt sinnene i kok hos mange norske muslimer. Heldigvis gikk demonstrasjonen fredelig for seg. Jeg deltok ikke på demoen, jeg ville ikke være delaktig i å gi karikaturene mer oppmerkomhet og i større grad befeste bildet av den "sinte muslimske demonstranten" hos ikke-muslimer. Dessuten vil jeg nødig gi mediene mer krutt som de bruker til å provosere muslimer ytterligere.

 La det være klart;muslimer har også ytringsfrihet og har rett til å uttrykke sine meninger i det offentlige rom så lenge det skjer innen lovens rammer. Det er likevel fristende å be muslimene som er så opphengt i å reagere på den minste lille ting,om å feie for sin egen dør. Det er viktigere at vi som muslimer reagerer på ugjerninger begått av medmuslimer, især i de tilfellene der de misbruker religionen. Et eksempel er diskriminering og trakkasering begått mot religiøse minoriteter i muslimske land,eller steining av kvinner som har selv er ofre for voldtekt . Ved å reagere på meningsløse tegninger som ikke forestiller en verdens ting, tillegger man dem makt og oppmerksomhet de ikke fortjener. Tiden og energien kan man heller bruke på å bekjempe ukultur og religionstridige handlinger.

Eller kanskje bør muslimene konsentrere seg om å rette opp det skjeve bildet som tegnes av muslimer i den vestlige verden ved å bidra til heve kunnskapsnivået om deres religion blant ikke-muslimer. Det er urovekkende at halvparten av de spurte i en undersøkelse VG Nett har fått utført ikke har en anelse om hvem profeten Muhammed er. Det mest oppsiktsvekkende ved undersøkelsen er likevel at hele 27,8 prosent av de spurte trodde at Muhammed er muslimenes gud. Det er dette som bør oppta den hengivne muslimen, har vi ikke et ansvar for å fortelle vår nabo om hva vi egentlig tror på?

Jeg tror jeg lider av nyhetsdepresjon. Hver gang jeg skrur på tvén eller setter meg foran pcén ender jeg opp med å lese Haiti-relaterte nyheter. Ødeleggelsen etter jordskjelvet er så ufattelige at jeg kjenner jeg blir kvalm.  Jeg kjemper mot tårene hver gang bildet av et lite barn som nettopp har blitt foreldreløst vises på tv og avisen, eller gravide kvinner som føder på gatene og sultne barn som kjemper om en pakke kjeks. Scenene som utspiller seg på gatene er hjerteskjærende. Inntrykkene jeg sitter igjen med etter å er så sterke at jeg også fysisk blir redusert. Jeg føler meg hjelpesløs og svak, og innser at det må drastiske skritt til. Derfor innfører tv og avis-forbud her i huset med øyeblikkelig virkning. Tiltaket huser ikke hjemløse haitire eller gir barna foreldrene sine tilbake,men lindrer mine smerter. Og med ett tviler jeg: Er det egoistisk å skjerme seg fra elendigheten? Kan jeg klandres for å lukke mine øyne for virkelighetens brutaliteter? Gjør jeg det rette?

Hvordan bearbeider dere slike sterke inntrykk?

I ukens utgave av Morgenbladet har en kommentar på trykk der jeg setter fokus på "bikinimoralistene" som kommer i skyggen av de mer kjente "burkamoralistene". Den kan leses her. Limer den inn nedenfor også for ordens skyld.

Forleden ble jeg utsatt for enda et «frigjøringsforsøk» på vei hjem fra universitetet. Denne gangen av en eldre etnisk norsk dame som har valgt å holde en moralsk preken for meg på T-banen. Hun holdt en leksjon om de grunnleggende friheter og rettigheter som vi nyter godt av i et demokratisk samfunn. Før hun gikk av, snudde hun seg mot meg for en siste formaning: «Ta av deg hijaben og brenn den hvis du vil».

Noen uker etter denne episoden raser en debatt om sosial kontroll i bydelen Grønland i Oslo. Blant annet skal muslimske jenter ha opplevd å bli beglodd av muslimske menn og fått slengt spydigheter og bemerkninger etter seg i et forsøk på å kontrollere deres klesstil.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, politikerne var raskt ute med å fordømme handlingen. Fremskrittspartiet anklager Arbeiderpartiet for å lukke øynene for slik ekstremistisk oppførsel, mens Ap med stortingsrepresentant Hadia Tajik i spissen kaster ballen over i fanget på muslimene. Muslimene, representert ved Islamsk Råd, tar selvkritikk og bøyer seg i skam, men de ber også moskeene om å løse problemet.

Mens alle skylder på alle, gjenstår problemet, men løsningen er langt fra komplisert. Ved å tie, aksepterer man, derfor må jenter og andre som blir utsatt for sosial kontroll ta til motmæle, marsjere bort til moralistene og fyre av en real kraftsalve. For mange vil dette være utenkelig, til og med risikabelt. Men trolig vil ikke reaksjonen være annet enn hakeslepp hos de kontrollsyke bøllene som ikke er vant til å bli motsagt. Bare på den måten vil deres holdninger gradvis endre seg.

For noen år siden hadde jeg en diskusjon med en eldre somalisk herre som reagerte på nyheten om at jeg ble utnevnt til leder i Somalisk studentforening. Etter hans mening kunne ikke kvinner lede menn, og denne påstanden mente han hadde belegg i religionen.

Som svar på denne mannssjåvinistiske, diskriminerende uttalelsen, spurte jeg om han ikke kjente til at profet Muhammeds første kone faktisk var hans sjef? Og med ett var diskusjonen over. Mannens synspunkter ble utfordret, og jeg gikk seirende ut av konfrontasjonen.

Man må også rette oppmerksomhet mot en annen type sosial kontroll, som utøves av «moderne» moralister. La oss kalle dem bikinimoralistene. I motsetning til burkamoralistene ønsker bikinimoralistene en verden fri for hijab og sømmelighet. For det er andre enn muslimer som opphøyer seg til moralpoliti og forsøker å påtvinge andre sine verdier og sin moral. Forskjellen er at de muslimske moralistene er mindre raffinerte og subtile i sin utførelse og har ingen akademiske titler å vifte med.

Det er det «moderne» bygdedyret de fleste muslimske jenter plages av. Disse moralistene står ikke bare langs gaten med en pekefinger på lur, vi møter dem også på tv-skjermen, i aviser, på skolene, bak skrivebord, på arbeidsplassen og overalt ellers i det offentlige rom.

Vår frihet til å kle oss som vi vil, bør ikke innskrenkes av noen kontrollsyke skjeggete menn. Ei heller bør muslimske jenter oppleve å bli mobbet for å ha valgt å kle seg i samsvar med den muslimske kleskodeksen. Vi er frie individer, og verken moralister i kjortel eller i miniskjørt bør presse oss til henholdsvis å kle på eller å kle av oss. Muslimske jenter opplever daglig kommentarer om sin bekledning, så hyppig at de knapt reagerer på dem lenger.

Det er tilsynelatende lite dokumentasjon på hvordan den sosiale kontrollen på Grønland utøves og hvor omfattende den er. Trolig er det snakk om sporadiske enkelttilfeller som man ikke kan kalle organisert moraliserende «virksomhet». Det er ingen tvil om at slik oppførsel uansett er uakseptabel, også fra et islamsk perspektiv.

Imidlertid må den individuelle friheten gjelde alle og man må for alle del unngå å gå i dobbeltmoralens felle ved å reagere på den ene typen press og samtidig lukke øynene for den andre. Dette bør vi reagere like sterkt på, enhver skal ha rett til å kle seg som han eller hun vil uten å føle seg trakassert.

Moralismen kan vi neppe komme til livs, for vi har alle en iboende moralist i oss. Det er vår higen etter konformitet som gir næring til fordømmelsen. Men ingen liker pekefingre, i hvert fall ikke når den rettes mot dem selv. Tilbøyeligheten til selv å rette en moraliserende pekefinger mot noen er derfor overraskende stor.

Vi må ta et oppgjør med moralisten i oss selv, og det kan vi kun gjøre ved å anerkjenne annerledesheten. Ingen er perfekte, og man bør strengt tatt bare bekymre seg for seg selv. Men så er det kanskje det som kjennetegner moralens voktere, at de ser feil ved alle andre enn seg selv. For i sin iver etter å forfekte anstendighet og sømmelighet, begår de umoralske handlinger: nemlig å krenke andre menneskers selvbestemmelsesrett. Fortjener de da å bli kalt å moralens voktere?

En amerikaner og en kanadier ble nylig arrestert, mistenkt for å ha planlagt å angripe Danmark. Målet var angivelig den danske avisen Jyllands-Posten, som har trykket de såkalte Muhammed-karikaturene. Historien har lært meg å ta slike sensasjonspregede oppslag med en klype salt, for politiet både i utlandet og her til lands har tatt feil i lignende terrorsaker før. Imidlertid kan man ikke legge skjul på at disse bildene har vakt sterke reaksjoner blant noen, og resultert i brenning av ambassader og blomstrende hat mot nasjonen Danmark. Tusenvis har gått i demonstrasjoner for å uttrykke sin avsky. Jeg var blant dem som reagerte, jeg var krenket, kunne jeg fortelle, såret. I ettertid undres jeg over hva vi egentlig reagerte på. Selv om vi har noen beskrivelser av hans utseende, er det på grunn av bildeforbudet i islam ingen portretter av ham. Ingen vet dermed hvordan han ser ut. Kanskje er det bare jeg som ikke ser hva som er så fælt med disse karikaturene, jeg forstår tross alt ikke «kunstverk», men en ting er sikkert: smakløst er det. Hjelp, jeg lider av mangel på «krenkelseskapital».

Morgenbladets samfunnsredaktør Frank Rossavik har tydeligvis habitusen som skal til for å forstå krenkelsene i disse bildene. Som en reaksjon på arrestasjonen byttet han nemlig ut sitt profilbilde på Twitter med en av karikaturene, den mest omstridte og etter min mening den mest tåpelige av dem alle: der den sinte, skjeggete mannen som tegneren har valgt å kalle Muhammed har på seg en bombeturban med den islamske trosbekjennelsen skrevet på tvers. Hensikten var kanskje å gjenopplive karikaturdebatten og provosere. Han og andre mener at store norske aviser bør kunne trykke tegningene, og anser unnfallenheten i forhold til å gjøre dette som feighet. Jeg er enig med dem, publiser bildene, vis dem på Dagsrevyen og heng dem opp på gaten. Muslimer bør reagere med et skuldertrekk. Få det ut av systemet og vis oss bildene av den sinte mannen som en fyr i Danmark kaller Muhammed. So what? Å skippe frokosten er mer dristig. Så kan vi undre, hvordan ville «hovedpersonen» selv ha reagert på at hans trofaste etterfølgere går amok på grunn av dette? Vel, vi kan la hans handlinger tale for seg. Da profeten forkynte sin tro, var det en kvinne som kastet søppel på ham hver gang han gikk forbi huset hennes. Men en dag da profeten skulle gå forbi, sto hun ikke der. Profeten pustet ikke lettet ut, tvert imot ble han bekymret og oppsøkte kvinnen for å spørre om hun var syk. Det ligger mye lærdom i dette. Noen muslimer går bananas av et par streker tegnet i en avis. Egentlig bør vi kanskje bekymre oss når slike meningsløse provokasjoner uteblir?

Selv om publiseringen av karikaturene i de store norske avisene kan forsvares, er det imidlertid essensielt at enhver redaktør tar sitt samfunnsansvar på alvor. For dersom trykking av bildene vil føre til massiv motstand og voldelige reaksjoner, bør man kanskje revurdere å gjøre det. Antagelig vil en eventuell reaksjon ha underliggende årsaker, for man kan ikke legge skjul på at noen muslimer føler seg angrepet av Vesten, med meningsløse kriger ført blant annet i Afghanistan, Irak og Midtøsten. Muligens vil en ny provokasjon helle mer salt i såret, og gi grobunn for en mer polarisert verden som ingen er tjent med. Ytringsfrihet skal selvsagt vernes om. For min del kan dere trykke i vei, men som det er blitt sagt så mange ganger før: En rett til å krenke er ikke det samme som en plikt til å krenke.
Ilham Hassan er jusstudent og tidligere leder for Somalisk studentforening.

Jeg ble tipset om denne bloggen: http://muslimprosjektet.wordpress.com/

Mannen bak bloggen heter Olav Elgvin og er en kristen skribent som har et mål for øyet: å utfordre sin egne og utbredte fordommer om islam og muslimer. Eksprimentet er interessant,ved å vanke i de muslimske miljøene og besøke muslimske familier søker han å få bekreftet eller avkreftet de mange mytene knyttet til deres religion.Dette bør inspirere alle oss til å åpne øynene for nye impulser,utfordre egne fordommer.  Vi må tørre å gjøre det ukjente kjent. H.M. Kongen sa det så godt i nyttårstalen sin: "så lenge vi er trygge på vårt eget fundament og vet hva vi står for, kan vi også være åpne for det som er ukjent og annerledes."

For noen dager siden fortalte Mia Gundersen i et intervju at hun har stor respekt for prinsesse Märthe Louise og tok samtidig avstand til måten mediene har behandlet prinsessens engleutspill. I intervjuet avslører Mia at hun  har vært i kontakt med klarsynte etter morens død og fastlår at det finnes andre dimensjoner. I likhet med Gundersen har jeg stusset litt over den nedverdigende behandlingen av prinsessen. Kritikere har til de grader latterligjort hennes budskap og tro på engler.  Hun har vært spesielt opptatt av skystengler,som visstnok skal veilede og våke over det mennesket det "følger".Engel-tematikken har takket være prinsessen blitt en snakkis i det offentlige rom,og mennesker har muligens som følge av dette ønsket å søke kontakt med det overnaturlige. For noen uker siden var prinsessen gjest hos Skavlan for å snakke om hennes bok "Møt din skytsengel". Etter min mening fikk hun ikke frem hva hun egentlig mente .Tonen til programlederen var forutinntatt og dømmende,mens prinsessen aldri helt klarte å få frem hennes budskap. Men programmet fikk meg til å reflektere over troen på engler i islam og jeg tenkte jeg skulle dele det(lille) jeg vet om teamet med dere.

Som muslim tror jeg selvsagt på engler, jeg er faktisk forpliktet til å tro på engelene som Guds tjenere og budbringere,skapninger som utfører ulike oppgaver for Ham.Englene er blitt fremstilt på mange ulike måter i kunsten opp gjennom årene, kunsten har hatt en avgjørende rolle. Blant annet har Rafael-englene,de to små,lubne skapningene med to vinger som ser opp på himmelen med drømmende blikk satt standard for moderne fremstillinger,blant annet i Hollywood-filmer. Men er det slik de ser ut? I islam har englene forskjellige antall vinger, og kan åpenbare seg i menneskelig skikkelse. De er skapt av lys og varme og er ikke delt inn i kjønn. Videre har de heller ikke behov for søvn,mat og drikke. De mest kjente englene er Gabriel som brakt Koranen til profet Muhammed, Israfil beskrives som engelen vil blåse i trompeten på dommedag, mens Azrail er kjent som dødsengelen.

I Koranen står det at det er utnevnt to engler for ethvert menneske, for å opptegne dets gode og onde handlinger(K. 82:10-12). Som små ble vi fortalt at det står to engler på skuldrene våre som skriver ned alt vi gjør og jeg må innrømme at tanken virket forbyggende da jeg var barn. Man holder seg jo unna trøbbel når man vet at man er under konstant "overvåking".  Jeg visste jo selvsagt at Gud var allvitende og kunne se det jeg til enhver tid gjorde,men trodde likevel at jeg var så uvesentlig at Gud nok hadde viktigere ting å følge med på. Men disse englene er ikke det Märthe kaller for skytsengler,disse er med oss på oppdrag fra Gud og våker strengt talt ikke over oss. Gud kan sende engler ned for å støtte og hjelpe de troende i sin kamp mot det onde, og å oppmuntre dem til å gjøre gode gjerninger, men disse to englene som til enhver tid følger oss gjør vel ikke annet enn å "føre regnskap" for Gud.  

Fint om noen av de kristne her kan trekke fram likheter og forkjeller mellom kristen og muslimsk engel-lære. Er prinsessens åndelige oppvåkning kristen eller kristeninspirert?

Som en kuriositet kan jeg forresten nevne at Djevelen opprinnelig var en engel,men ble en fallen engel etter at han nektet å bøye seg for Adam da han ble skapt.