Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 3
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Jobber som informasjonsansvarlig, frilansjournalist, skribent, forfatter. Mastergrad i filosofi, med fordypning i religionsfilosofi hos Kant og Kierkegaard.

Følgere

Det gode liv med Downs

Publisert over 2 år siden - 806 visninger

Alle har begrensede muligheter i livet. Private fordommer om det gode liv kan ikke rettferdiggjøre abort av fostre med Downs syndrom.

Av stipendiat i filosofi, Pål Rykkja Gilbert og Ida Marie Haugen Gilbert

(Trykket på NRK Ytring 24. oktober)

«Det er ikke moralsk verre å ta abort om fosteret har fått påvist Downs syndrom», konkluderer Aksel Braanen Sterri i et essay i Morgenbladet. Begrunnelsen hans forutsetter at Downs syndrom er et ubetinget onde, og den forutsetter et snevert syn på fosterets moralske status. Men Downs syndrom er ikke et ubetinget onde, og selv om vi aksepterte det, er det god grunn til skepsis mot å bruke abort til å utrydde uheldige menneskelige egenskaper.

Et avvik, ikke en sykdom

Motivasjonen for å abortere et foster med Downs syndrom vil variere. Kanskje tenker man først og fremst på byrden det er å være forelder til et slikt barn. Kanskje er man bekymret for de samfunnsøkonomiske kostnadene. Eller kanskje er det hensynet til barnet selv som står i fokus: Er det riktig å pålegge et barn den byrden det er å leve med Downs syndrom?

Når Sterri slår Downs i hartkorn med alle de sykdommer og skader som moderne legevitenskap skåner oss for, er det hensynet til barnet selv som står i fokus. Downs syndrom er en sykdom og et onde for personen selv, mener han.

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om «syk» og «frisk»?

Det er ikke tvil om at Downs syndrom er et avvik fra det normale. Men kaller vi det en sykdom, tolker vi det som en manglende evne til å utføre bestemte oppgaver. Kroppen er syk hvis den ikke fungerer som den skal.

Ikke alle kan bli verdensmester

Men hva er kroppens funksjon? Hva skal den «brukes til»? Et minimumskrav som de fleste vil kunne enes om, er at den evner å opprettholde grunnleggende livsprosesser over tid. All annen bruk av kroppen forutsetter dette. Men utover det?

I vår moderne, sekulariserte, liberale verden står individets frihet til å selv ta stilling til hva det gode liv er, høyt i kurs. Men ingen har ubegrensede muligheter. Valget vårt begrenses av den kroppen vi er født med, og de muligheter den gir. Det begrenses av vår intellektuelle og psykologiske utrustning og av de sosiale rammene vi er født inn i, og de historiske forhold vi lever under.

Bjørn Dæhlie kunne bli en enestående langrennsløper. Det kunne ikke vi. Heller ikke Julius Cæsar kunne bli like god på ski som Dæhlie: Antagelig var han dårligere fysisk utrustet, men viktigere: Han befant seg på feil tid og sted. På den annen side kunne verken Dæhlie eller vi bli Romerrikets første keiser. Ville våre liv ha vært bedre hvis vi kunne bli like gode som Dæhlie? Ville Cæsars liv vært bedre?

Fordel å ikke ha Downs syndrom?

Dette er absurde spørsmål. Men de understreker at det er vanskelig å gi ett svar på spørsmålet om hva det gode liv er. Derfor er det også problematisk å operere med én standard for hva som er en velfungerende kropp. Den kroppen man får, og de historiske omstendigheter man lever under, er allerede en forutsetning for spørsmålet om hvordan man vil leve.

Enkelte kroppslige avvik er utelukkende til hinder for ethvert menneskelig livsprosjekt. Det er lett å begrunne at det er en fordel å unngå hjerteproblemer eller kreft. Det er ikke like lett å begrunne at det er en «fordel» å ikke ha Downs syndrom.

Det er åpenbart en fordel hvis målet er å bli keiser eller skiløper. Men selv om syndromet setter begrensninger, åpner det også muligheten for en bestemt form for liv. Og det er en vesensforskjell mellom kreft og Downs syndrom: Man kan tenke bort kreft som egenskap ved en person uten dermed å tenke bort hele personen.

Downs syndrom er integrert i personligheten på en helt annen måte enn mange andre sykdommer. Det gir like lite mening å spørre om livet for en person med Downs ville ha vært bedre uten syndromet, som det gir å spørre om livet for en person uten Downs ville ha vært bedre med. I begge tilfeller ville personen blitt en helt annen, og grunnlaget for å stille spørsmålet ville forsvinne.

«Vi er utrydningstruet!»

Sterri siterer Marte Wexelsen Goksøyrs utsagn «Vi er utrydningstruet!», men finner det ikke relevant: «For hvert medisinske utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg sterkt med.» Ser han bare en gradsforskjell mellom «vi med Downs» og «vi med magesår»?

Det er åpenbart at Goksøyr refererer til livet med Downs syndrom som en enhetlig form for eksistens, med egne ambisjoner og verdier, hånd i hånd med begrensningene. Skal Sterri, som selv virker så opptatt av å verne om individets rett til å bestemme over eget liv, fortelle henne at hun tar feil? At hun hadde levd et bedre liv uten?

Videre antyder Sterri at man bør luke ut Downs syndrom fordi det gir høyere sannsynlighet for blant annet hjerteproblemer. Det blir som å skjære av seg hodet for å redusere sannsynligheten for hjernesvulst: Også hodet har klare svakheter. Risikoen for kreft er én av dem, men begrensningene falmer i skinnet fra potensialet.

Fosterets moralske status

Men sett at man kan abortere vekk allment vedtatte menneskelige onder, er det da moralsk uproblematisk? Her kommer man vanskelig utenom fosterets moralske status, og ulike syn legger føringer på svaret.

For hvis fosteret har samme moralske status som en tånegl, bør abort som middel for å utrydde et ubetinget onde være uproblematisk. Men hvis man i utgangspunktet anser abort som drap, vil dette rent instrumentelle motivet få handlinga til å framstå som desto mer uhyrlig.

For det store flertallet av oss, som spaserer på den ulne middelvei, er spørsmålet vanskeligere. Mellomsjiktets syn på abort springer ofte ut av en intuitiv oppfatning om at fosteret er mer verdt enn en hvilken som helst gjenstand, uten at det kan sidestilles med et spedbarn eller et voksent menneske.

Fordommer om det gode liv

Hvis man forholder seg til fosteret som et individ under utvikling, og derfor tillegger det en moralsk egenverdi, blir det spørsmål om det er verdt å ta livet av dette fosteret fordi det vil utvikle en ondartet sykdom. Er det livet som er under utvikling, overhodet verdt å leve, for dette barnet? Normalt skal sykdommen være rimelig fæl om man ender med å svare «nei».

Sorteringssamfunnet er ikke så progressivt som Aksel Braanen Sterri og hans meningsfeller skal ha det til. Moralske kvaler mot abort som foredlingsverktøy er ikke forbeholdt de mest radikale motstanderne av abort.

For Downs syndrom og lignende tilstander får det en totalitær bismak når de reduseres til rent negative egenskaper. Sterris blikk blir ikke mer objektivt av at han gjør sine private fordommer om det gode liv til en allmenngyldig standard.

Gå til innlegget

Det nådeløse sorteringssamfunnet

Publisert over 2 år siden - 1712 visninger

Når kan vi finne genet som ville avslørt en liten Hitler før fødselen? Og slik spare verden for bryet med massemord og alt det styret?

Jeg fikk en irritert følelse i forrige uke. Jeg leste nemlig Aksel Braanen Sterris essay i Morgenbladet, med tittelen «Et forsvar for sorteringssamfunnet». En artikkel der teksten oppfylte presist det overskriften lovte. Kort oppsummert var poenget hans dette: Det er ikke moralsk betenkelig å velge bort barn med Downs syndrom ved hjelp av abort. 

Jeg ble utålmodig og irritert på samme måte som når jeg blir utsatt for lyden av sur korsang, uten mulighet for å rømme. Når stopper egentlig dette? Ved sur sang vet man heldigvis at det før eller senere vil stoppe, selv om det føles som en uendelighet. Men dette stopper ikke – det vil alltid gå nye tog med valgmuligheter. Enhver argumentasjon for gode grunner til abort, åpner ønsket om å finne nye, enda bedre grunner. Slik flytter vi grensene for normalen i takt med fremskritt på den medisinske forskningsfronten. 

Menneskeverdet følger med på graderingsferden. Som i Sterris tilfelle, når han argumenterer for at påvist avvik hos fosteret gir enda bedre grunn til å ta abort enn de grunnene man ellers måtte finne. Ved stadig å rettferdiggjøre en grunn som bedre enn andre grunner til abort, anspores vi til stadig å lete etter flere grunner. Grensene skyves ved hvert fremskritt, akkompagnert av menneskets ustoppelige hunger etter et perfekt liv. Sterri påpeker det, han også, når han problematiserer frykten for sortering av liv: «For hvert medisinske utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg sterkt med.» Problemet er han bruker det som en selvsagt unnskyldning for at: Sånn er det – da må vi følge utviklingen.

Men utviklingen er nådeløs. Vi sitter fanget i rommet med never ending sur sang. For finnes det noe mer ufritt enn et stadig økende utvalg valgmuligheter? Hvor man stadig blir påtvunget valget mellom rett og galt? Personlig ville min største skrekk være å få et «ondt barn». En psykopatisk person som ender opp med å manipulere vettet av meg resten av livet. Mon tro når det kan påvises? Når kan vi finne genet som ville avslørt en liten Hitler før fødselen? Og slik spare verden for bryet med massemord og alt det styret? Og når kan vi avsløre et gen som viser om folk med sikkerhet vil rammes av kroniske depresjoner? Depresjoner er i hvert fall noe man vet oppleves uutholdelig for dem som rammes. Men man kan da ikke gardere seg mot livet?

En sveitsisk filosofistudent jeg snakket med da jeg nylig bodde i Cambridge, var sjokkert over at jeg hadde problemer med sorteringen. Hun mente det selvsagt var uetisk og egoistisk å velge å føde barn med Downs syndrom. «Det ville være å ødelegge for hele familien», mente hun så oppriktig at jeg følte meg syndig som var uenig. Etter hennes standard er det altså blitt feil å ville gjøre mot andre det jeg vil at andre skal gjøre mot en meg: La meg få livet mitt. 

I Norge har vi ikke har kommet helt til Sveits enda. Men når vil vi komme dit at det blir presentert som beint fram umoralsk å føde et barn med Downs syndrom? Misantrop, som jeg er, har jeg liten tro på at gjennomsnittsmenneskets moralske forståelse strekker seg lenger enn det som til enhver tid er sosialt akseptert og i pakt med Norges lover. Så hvor lenge varer det da, før den gravide får alternativet presentert slik: «Du har valget, men det vil være dårlig gjort å sette dette barnet til verden»? Hvorpå det rulles ut en rød løper dekket med roseblader inn til abortsalen. Og så finner man stadig nye muligheter for å avsløre avvik. Normalstandarden vil bli med på kjøret. 

Når slusene først er åpnet er det vanskelig å stoppe før man endelig har funnet oppskriften på det perfekte – som ikke er der. 

Når stopper den sure sangen? 

Vææ! Slipp meg ut!

Gå til innlegget

Mine Israel-vennlige følelser

Publisert over 2 år siden - 776 visninger

Jeg tar sjansen på sosialt selvmord og spør: Hvor kommer Israel-sympatien min fra?

«Hvorfor har du kjøpt aloe vera-gele så tydelig merket 'fra Israel'?» spurte en gjest da hun kom ut i fra badet hjemme hos oss. Jeg kunne lettet forklare, uten å lyve, at det var for å tjene penger. At jeg kjøpte den da jeg for mange år siden sto på stand for Vårt Land under pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen, for å sikre meg provisjon fra salget.
Håpet var at hvis pinsevennene så meg kjøpe produkter fra Israel, så ville de la mistanken om at Vårt Land var Israel-fiendtlige ligge og ta abonnement på avisen.

Jeg skyldte på mammon og pustet ut. Da slapp jeg å bli beskyldt for Israel-sympati.
I dette tilfellet var det såre enkelt, men spørsmål som krever fornektelse av Israel-sympati dukker stadig opp igjen. Facebookfeeden og kommentarfeltene korer unisont mot Israel som barbarisk stat. Mediene tapetserer forsidene med grusomhetene. Jeg leser forferdet om israelske angrep med bilder fra bombede barneskoler. Er det da rart at erkjennelsen sitter så langt inne?

Jeg føler sympati med Israel.

Mine Israel-vennlige følelser kan spores tilbake til grundig søndagsskoleskolering på bedehuset i indre Agder, hvor Israel ble presentert som et hellig land, hinsides all forstand. Et sted innenfor perleporten som er ment å skulle skille Israel fra Palestina. Følelsen av sympati for Israel har en smak av bedehus i seg. Den uuttalte sympatien som ligger i bøyde hoder hos de som tror at den dag Israel faller, så faller verden med den. At jødene er Guds utvalgte folk. At de skal bli forfulgt til evig tid. Og at alt står skrevet som det har blitt.

Sånn sett er ikke den uklare angsten som kommer når verdens vrede atter vendes og vokser mot Israel, så uklar likevel.

Jeg føler noe lunt for denne Israel-sympatien som ligger mindre uttalt hos bedehusfolket enn hos den bråkete MIFF-flokken som lovsang «Hevenu shalom aleichem» under demonstrasjonen på rådhusplassen for et par uker siden. Mens jeg oppfatter MIFFs støtte til Israel mer som en lovprisning av et overjordisk charterferiested, så bygger barndommens profetier fra søndagsskolen en indre uro mens bombene flyr over Gaza. Mens jeg leser at jøder angripes i Malmö og jødehatet spirer i Europa på grunn av krigen på Gaza, så sier en stemme at nå står ikke verden til påske.

Søndagsskolelærerne burde kanskje være stolte? Frøet de sådde spirer på angstfylt kommando opp mot enhver trussel mot Israel. Israel-sympatien føles nærmest biologisk rotfestet i samvittigheten, men blir først problematisk når den blandes inn i politikken.

Kritikk mot Israel kan lett oppleves som kritikk av noe familiært – noe som må beskyttes. Denne følelsen mistenker jeg ut i fra meg selv ligger plantet i fruktbar jord hos mange med røtter i kristne samfunn og miljøer. Den farger denne krigen med en sympati som overskrider det politiske.

Jeg tviler på at et forsøk på å kutte røttene virker annet enn selvfornektende. Det mange kan ha godt av å ta et oppgjør med, er snarere den samvittighetsfulle Israel-støtten som har lekket over i politikken. Først og fremst ved å bli det bevisst.

Slik sikkert mange kan ha godt av å erkjenne at også ubetinget Palestina-sympati kan ha kommet inn med morsmelka.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND AUGUST 2014

Gå til innlegget

Nå er det ikke lenge igjen!

Publisert nesten 3 år siden - 920 visninger

Uten dommedag som horisont hadde jeg i grunn ikke giddet å stå opp om morgenen.

(DENNE BLOGGEN BLE SKREVET 21. DESEMBER 2012 I FORBINDELSE MED AT EN AMERiKANSK PASTOR DA SPÅDDE DOMMEDAG)

Jeg har sagt det før, men nå sier jeg det igjen: Nå står ikke verden til påske! Og det er sannelig på tide. For det er et livslangt slit å unngå fortapelsen.

Nødvendig trussel
”FOR en tid vi lever i!” Jeg har overtatt omkvedet min grandtante Åsta messet på repeat over krumkaker og sviskekompotter under hele oppveksten min. Men som en velutdannet kvinne i tiden, har jeg utad ledd overbærende av den gamle indremisjonstantens spådommer om en nært forestående dommedag. Som en dame av universitetet imøtekommer jeg alle liberale forventninger om at jeg selvsagt ikke tror på gamle bibelske dogmer om evig fortapelse og den evige trussel om dommens dag.

Men strengt tatt frykter jeg at dogmene og truslene får rett til slutt. Og da er det for sent.

Dommedag og trusselen om evig fortapelse er en grunnleggende nødvendighet. Trusselen om at dommedag til enhver tid er like rundt hjørnet – den og bare den – holder meg på en relativt smal sti.

Arvesynden har rammet meg ekstra hardt, født som jeg er med en grunnleggende livsnytersk natur. Frykten for fortapelse er motivasjonen som heiser meg opp fra mitt bunnløse begjær. Hadde det ikke vært for denne, hadde jeg fråtset i luksus, dyrket dovenskapen og drukkenskapen. Jeg hadde levd for lettjente penger og et liv i nytelse. Kanskje hadde jeg blitt luksusprostituert. Jeg hadde hatt tjenerskap fyldig nok til å dekke ethvert umiddelbart begjær. Det eneste som motiverer meg til ikke å flyte helt ut – leve i verden, drive hor og dyrke mammon – er vissheten om at Gud skuler strengt over brillene og klør seg i skjegget mens Han pønsker ut passende straff.

På den annen side er det så mye fælt i verden, at var det ikke for vissheten om belønning i himmelen, hadde jeg i grunn ikke giddet stå opp om morgenen. På den annen siden der igjen, kunne min grunnleggende bedagelige natur vært grunn nok til å bli i sengen. Uten dommedag lurende i horisonten, hadde jeg blitt nihilistisk hedonist.

Forsømmelse og straff
På seg selv kjenner man andre. Så det er ikke bare jeg som trenger dommedag, tror jeg. Mennesket er grunnleggende syndig, og i henhold til mine observasjoner (eller kanskje trenger jeg å fornye vennekretsen min) trenger folk sanksjoner av positiv og negativ art for å faktisk leve moralsk. Man kan preke så mye man vil om at rettferdighet er belønning i seg selv, men jeg tror ikke på det. Og alle som sier det lyver – enten for seg selv eller for andre.

Var det ikke for den evige og umiddelbare trusselen om passende straff, hadde jeg aldri giddet å kildesortere. Det er umulig for andre å kontrollere. Uten pietistisk kristen oppseding hadde jeg ei heller hatt tilstrekkelig kultivert samvittighet til å gjøre det rette bare fordi Gud påbyr det.

Ok, nå skryter jeg.

Jeg gjør ikke det rette fordi Gud påbyr det, men fordi Gud har en straff for å bryte påbudene. Og DET er grunnen til at jeg bestreber et moralsk liv. Jeg trenger trusselen om dommens dag.

Min ambivalens utfordres hver eneste dag i møte med rumenske tiggere. Jeg irriterer meg over dem, men på grunn av angreplikten må jeg gjøre bot for hver stygge tanke – med den konsekvens at jeg alltid er tom for småpenger. Og beløpet jeg betaler høynes etter hvor stygt jeg tenker i det jeg passerer dem. Ti kroner for følelsen av harme. Tjue for ”æsj, de lukter vondt”. 150 kroner for et irrasjonelt, svakhet-i-øyeblikket-av-ren-irritasjon-Frp-sympatisering: ”æsj, nå må Siv Jensen komme til makten en periode her, bare for å få ryddet gatene”.

Jeg går ikke tilbake og gir dem penger fordi jeg virkelig angrer på tankene mine. Jeg går tilbake fordi jeg hører grandtante Åstas stemme i hodet: At man er frelst for å tjene, frelst for å dele, og alt dette her med flisen i din brors øye versus bjelken i ditt eget. Fordi det er Guds vilje. Og gjør man mot Guds vilje, så får det konsekvenser. Om ikke straffen kommer i dette livet, så svikter aldri domstolen i enden av alle ting.

Dommedag som sosialt selvmord
For den sosiale akseptens skyld, sier jeg dét folk vil høre når de sarkastisk spør: “Bare fordi jeg ikke er kristen, betyr liksom det at jeg kommer til helvete hvis dommedag kommer nå?”

“Neida,” svarer jeg. “Gud er jo god og på sikt gjelder nåden alle – jadda, til og med Hitler, sikkert” (for å være ekstra grei). Og “neida, det finnes ikke noe Helvete”, svarer jeg diplomatisk og politisk korrekt. Men jeg tror ikke på det jeg sier, når jeg sier etter. Jeg sier det kun for å unngå sosialt selvmord.

Jeg snakker tross alt sørlandsdialekt.

Jeg tror Messias kommer igjen for å skille rettferdige fra syndere. Og sistnevnte går fortapt. Men jeg trenger heldigvis ikke å si det til dem når de spør, så jeg unngår dermed stempelet “konservativ og fordømmende”. (Hm… betyr dette egentlig at jeg synder? For da begår jeg jo synden “feighet”, siden jeg ikke følger misjonsbefalingen og prøver å omvende dem før det er for seint… Å nei! Nå må jeg i kirken på søndag for å gjøre bot. Og så begynne å si det som det er! Med sosialt selvmord som konsekvens.)

Og jeg kan si så mangt og vakkert om at størst av alt er kjærligheten, for å øke omfanget på veien til frelse. Men jeg tror ikke på det. Jeg tar ingen sjanser: Dagen kan komme når som helst, derfor må man ha det klart for seg til enhver tid, så man ikke begår en uopprettelig synd like før dommedag er her. Man må alltid rekke å angre og få tilgivelse for syndene.

Evig anger
Derfor angrer jeg like godt hele tiden.

Jeg angrer til og med på forskudd: Gud, tilgi meg om jeg skulle være så dum å begå en dødssynd i morgen! Tilgi meg, for jeg vet garantert ikke hva jeg gjør, ber jeg hver eneste kveld. For dommedag kan jo komme mens jeg synder i søvne.

Problemet er bare at jeg aldri egentlig angrer skikkelig på egen dekadens og hang til ondskap, fråtsing, bannskap og slemme tanker. Derfor passer jeg stadig på å be om tilgivelse for egen manglende evne til anger (både på forskudd og etterskudd, for å være på den sikre siden).

Tilgi meg, for mitt hjerte er hardt! Gid jeg måtte vare til dommedag! Så heisen jeg tvinges inn i går opp og ikke ned.

TIDLIGERE PUBLISERT PÅ KRISTENOGPROGRESSIV.NO 21. DESEMBER 2012

Gå til innlegget

Omringet av fariseere

Publisert rundt 3 år siden - 1582 visninger

Når visse temaer møter blindt raseri og avvisning (jeg skjelver når jeg sier det, men for eksempel reservasjonsretten) så synker takhøyden.

Etter at jeg skrev kronikken «Flaut å være kristen», for NRK ytring forrige helg, så har jeg fått skarpe reaksjoner fra både konservative kristne og ateister. Og reaksjonene har mye felles kjennetegn: De illustrerer poenget mitt. Om at man presses til å forsvare seg, dersom man ikke automatisk stemmer i koret av forhåndsetablerte sannheter. Hvis man utfordrer opphøyde og vedtatte sannheter – både blant ateister og kristne, så tramper man rundt i et minefelt. Og fariseere vokter portene på begge sider. Slik de engang voktet tempelet i Jerusalem, så ikke Kristus slapp inn med skadelig påvirkning. Det er en motpolsmentalitet og lukkethet som styrer begge fronter, og dette mener jeg er en ukultur.

Hellige kuer

I et intervju med Manifest-redaktør Mimir Kristjansson i Vårt Land 28. januar, snakker han om å slakte noen av venstresidas hellige kuer. «Venstresiden bør ta en debatt om sitt forhold til religion.Der er venstresiden ekstremt delt i en hardcore ateistisk fløy». Han savner «fordomsfrihet og større takhøyde på norsk venstreside».Jeg håper disse planene overlever møtet med venstresidens ofte kompromissløst ateistiske, yppersteprester. Samt deres mange fariseere på døgnvakt.

For når noen sannheter blir opphøyet som hellige – som absolutte, vedtatte sannheter – så blir disse kognitivt utilgjengelige, isolert innenfor menigheten eller partiet. Når dogmatisk funderte sannheter møter en kompromissløs anti-tese blant ateistene – som mener at selve kristendommens grunnpilarer kan sammenlignes med eventyr; ja da er det klart det smeller. Døren er lav og porten smal. Kristjansson tar tydelig tar tak i dette problemet, når han ønsker fordomsfrihet og større takhøyde på norsk venstreside. I tillegg til en grunnleggende debatt om hvilke forhold det er mellom de kristne og venstresidens ideer.

Overleve en debatt?

Kan venstresiden tåle en diskusjon om dette? Det er bare å sette i gang. Walk the walk. Frøet er sådd. Så gjenstår det å se om det overlever møtet med sola. Hva er venstresida redde for? At en fordomsfri debatt automatisk velter hele regimet? I så fall står den hellige kua der som støvete museumsgjenstand. Hvis ikke den overlever debatten, er den da kanskje moden for slakt?

Er det ikke på tide å la de hellige kuene få beite litt av nytt, grønt gress? Heller enn å tygge tørt høy fra den gangen de venstreradikale ideene blomstret i sin vår? Da ateismen og kompromissløs kvinnekamp var en politisert, konkret motreaksjon mot et intolerant kristent samfunn? Noe det var nødvendig å verne om i fødselen, da saken var ung og sårbar.

Den tyske filosofen Immanuel Kant snakker om når religion blir statutarisk. Han bruker dette først og fremst om åpenbaringsreligioner. «Hovedsaken er at vi, hva angår bruken av disse historiske meddelelsene, ikke gjør det til et stykke religion slik at viten om, tro på og bekjennelse av dem er noe som i seg selv gjør oss Gud velbehagelige. (…) Av den grunn har kloke regjeringer til enhver tid riktignok gitt rom for, ja, til og med tatt med i lovverket i den offentlige religion, den oppfatning at undere har skjedd i gamle dager, men ikke tillatt nye undere.» (Religionen innenfor fornuftens grenser, 2004, s. 77).

Faststøpt som eventyr

Her sikter Kant først og fremst til religiøse «regimer». Men dette kan også gjelde for politiske ideologier og deres hellige kuer. Som forholdet til kristendommen. Når noen i lys av Richard Dawkins eksempelvis likestiller kristendom som eventyr, så lukkes dørene til en fordomsfri debatt. Når visse temaer møter blindt raseri og avvisning (jeg skjelver når jeg sier det, men for eksempel reservasjonsretten), så synker takhøyden. Ideene – både religiøse og politiske – stivner som faststøpt i sement, de blir hellige, beskyttet som gamle sannheter som for all del ikke må erstattes med nye.

Hvis kristne ikke får være kristne i politiske diskusjoner, blir det umulig for kristne og ateister å møtes med gjensidig respekt og åpenhet. Betingelsene for dette møtet må på plass. Og for å få dette til måvenstresiden gjøre som Kristjansson sier og ta en debatt om sitt forhold til religion. Først når denne ”kua” er lagt på bordet, så kan dialogen starte. Hvis ikke slutter den før den har begynt. Og kristne får delta i politikken, hvis og bare hvis religionen holdes utenfor, som gammel overtro som folk kan drive med på privaten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.2.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Grums i medvind
av
Laura Djupvik
rundt 8 timer siden / 550 visninger
0 kommentarer
Uenige for himmelens skyld
av
Leif Knutsen
rundt 12 timer siden / 336 visninger
0 kommentarer
KrF og ekteskapet
av
Jon Kvalbein
2 dager siden / 381 visninger
1 kommentarer
Barn og ­nattverd
av
Oddbjørn Evenshaug
4 dager siden / 278 visninger
1 kommentarer
Reell frykt
av
Agnar Gjøen
7 dager siden / 815 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
3 minutter siden / 1071 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
7 minutter siden / 1071 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
8 minutter siden / 1809 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6016 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
12 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
14 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
20 minutter siden / 1071 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
26 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
27 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
32 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
35 minutter siden / 1071 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
35 minutter siden / 1809 visninger
Les flere