Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 35
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Frilansjournalist, spaltist. Mastergrad i filosofi, med fordypning i religionsfilosofi hos Kant og Kierkegaard.

Følgere

Folkeateismen som drukner i eget speilbilde

Publisert over 2 år siden - 9015 visninger

Nyateistene jubler. Et angrep på Gud fra Stephen Fry bekrefter deres eget umodne gudsbilde.

Eureka! Ergo! For første gang ramler ordene ut av folkemunn med fullt alvor. Den britiske komikeren og ateisten Stephen Fry har gitt dem muligheter til å være elitistiske. I et TV-intervju som i to uker har gått sin hurragang i sosiale medier utbasunerer han sitt raseri mot en gud som ikke griper inn mot det onde i verden.

Folk tror de har oppdaget noe som slår beina under kristendommen. Som om kristne ikke har tenkt på dette før.Som om teologi går ut på å synge hymner og stemme orgelet til søndagen for å blidgjøre denne slemme guden så han ikke sender pest som hevn for utelatt gudstjeneste.

Jeg føler sympati med raseriet til Stephen Fry. Jeg skjønner at han er sint på denne guden og heller vil brenne i helvete enn å spille på lag med ham. Problemet er bare at den guden han snakker om, slett ikke er den kristne guden. Den guden han retter sin frådende vrede mot har han skapt i sitt eget bilde. Den er et speilbilde av egne fordommer.

Dette går altså som en vekkelse gjennom folket. En vekkelse som får internett til å hyperventilere. «Noen evner å si det andre bare tenker,» skriver folk. Som om Fry er oppfinneren av det ondes problem. For de fleste filosofer og teologer er dette ren kiosklitteratur.

Jeg kom selv i skade for å legge ut intervjuet med Fry på Facebook og kritiserte ham for å ha et umodent og barnslig gudsbilde. Før jeg rakk å angre kom folket marsjerende i takt, med hyllester til Fry og anklager som: «så det er studiepoengene dine i filosofi som gjør at du kan dømme andres gudsbilde?»

Jeg svarte ja. For på sett og vis er det utdannelsen som har skapt rom for refleksjonen som har modnet mitt gudsbilde. Og Frys gudsbilde minner meg om mitt eget umodne.

Fry synes å kjefte på barnets projeksjon av ­guden fra de mørkeste kirkebenkene. Guden som tordner mot homofili og får Fry til å bytte ut sine egne følelser med skyldfølelse. Når gudsbildet stopper der, så står den ulogiske guden igjen. En gud som – for å sitere fra diskusjonstråden min på Facebook – «brutalt straffer sin egen sønn for å bøte på syndene til menneskene han selv har skapt». Her mangler tydelig innsikt i hva Guds inkarnasjon i verden handler om.

Men folk forlanger å ha slike meninger i fred, basert på «fritt-etter-fantasien-kunnskap» om en gud de tror er den kristne. Som om denne guden er allemannseie i et land hvor kristendomsundervisning lenge har vært obligatorisk, i et land hvor Gud opptrer hyppig i fædrelandssangene.

Jeg tror at religion og vår evne til å romme den, henger sammen med vår evolusjonære utvikling. Evolusjon er en form for modning. Utvikling av hjernens kapasitet til å kultivere kunnskap og lære av erfaring, avhenger av at man faktisk åpner for å lære av erfaring. Man må innrømme at man har noe å lære.

Jeg har selv brukt mange av studiepoengene mine på å studere ulike apologetiske tilnærminger til det ondes problem på ateistenes premisser. Jeg ble besatt av å finne oppskriften – på å finne et svar som tettet igjen «the missing link» mellom tro og viten.

Nå kan jeg snakke lenge og svulstig om fenomenologiens mulighet til å møte dette hellige, som jeg har innsett ikke kan gripes polemisk. En gud som står og faller med logikk og polemikk kan umulig ha fostret så mange ideer, så mye kunst og refleksjon, moral og inspirasjon. En slik gud kan ikke ha inspirert Caravaggio, Michaelango og kunsten som pryder Peterskirken.

Jeg diskuterer gjerne Gud med ateister. Men ikke på premissene til nyateistene – som pøser ut argumenter fra bøker som hører hjemme blant kiosk­litteraturen på Narvesen nedenfor Deichmanske.

Gå til innlegget

Brett opp ermene, prester!

Publisert over 2 år siden - 2947 visninger

Jeg drømte at Jens Brun-Pedersen var blitt prest i hjembygdas kirke. Og det føltes ikke engang som et kuppforsøk.

Det kimte til julefest. Klokkene klang og jeg løp inn i kirken, satte meg på kirkebenken og så opp mot talerstolen. Der sto sannelig Jens Brun-Pedersen.

Han var kledd i en Petter Dass-prestekjole, med en sånn hvit pappkrave rundt halsen som gir assosiasjoner til heksebrenning. Men denne prestekjolen var blodrød og manglet det broderte gullkorset. Der sto han og forkynte med torden i røsten. Han hadde omskrevet Bibelens budskap til humanetiske verdier og språk.

I drømmen stemte prest Brun-Pedersen i «tanken er fri, tanken er fri» på melodien til Glade jul. Da han begynte prekenen sa han det samme som en prest ville gjøre, bare uten forankring i Skriften.

Jeg tenkte at nå – denne gangen – står ikke verden til påske.
Da jeg våknet sjekket jeg Twitter, og fant denne meldingen fra Human-Etisk Forbund (HEF): «Kan en kirke få støtte for å være livssynsnøytralt seremonirom?», med link til saken «- Ikke kors på et felles hus.»

Jeg måtte klype meg i armen for å sjekke om jeg fremdeles drømte. Gravferdstaler og humanetiker Hanne Morberg foreslo med salighet i blikket at kirken hadde vært et ideelt sted, så lenge man fjernet korset. Hun forklarte hvordan det store rommet med enkle grep kunne «fremstå helt nøytralt og med kunst for alle.»

Med andre ord vil én menighet overta en annen menighets rom. Hun klaget over at kirkene fikk så mye tilskudd av staten. Frimenigheten Human-Etisk Forbund ville også ha penger.
Prester har trykket «like» på HEFs Facebook-profil. Trolig for å vise at de er åpne og inkluderende. Samtidig twitrer HEF at «vi trenger noen som står på for å begrense religionenes plass i skole og kirke». I motsetning til mange prester i folkekirken tør i det minste Human-Etisk Forbunds apostler å moralisere og sette premisser, på samme måte som kirken gjorde i middelalderen. Moderne prester gjør døren høy og porten vid for egen selvutslettelse. De støtter en fagforening som vil gjøre dem arbeidsledig. Alt for å unngå stempelet «konservativ».

Jeg har ofte ergret meg over at prekenen under julegudstjenesten blir mer og mer overflatisk. Enten snakker presten babyspråk, sammenligner Jesus med juletrenips, eller så folkeliggjøres julebudskapet ved å sammenligne inkarnasjonen med alt fra blomsterbed til snømåking. Musevisa kupper Et barn er født i Betlehem.

I kirkene blir åpenhet og humanisme konvertert til menighetspolitisk korrekte verdier, som igjen kroppsliggjøres gjennom ferdigsydde kirkelige ritualer. Navnefest og lysfest kopierer kirkens arkitektur. Man konfirmeres til… hva det nå er borgerlig konfirmasjon konfirmerer ungdommen til.

De færreste vet hva uansett, bare følger stimen inn i konfirmantundervisningen og later som om de følger med. Alt er likt – til og med heksebrennerkappa – bare korset mangler. De sier det samme – de gjør det samme – de moraliserer som menighet: De har bare fjernet Gud og synger Musevisa på gudstjeneste. Pekefingeren leder an i kampen for humanismen.

Jeg twitret tilbake at ”Nå må Human-Etisk Forbund bygge sin egen borg, legge sin egen grunnmur! Maken til dekadanse!” Det tikket raskt inn et varsel om kommentar på Twitter. Jeg kjente hjertet falle ned i skoene i frykt og beven for humanistisk vrede. Det var prest Sindre Stabell Kulø som «favorited my tweet».

Så står kanskje verden til påske likevel. Brett opp ermene da, prester!

FØRST PUBLISERT I VÅT LANDS SPALTE GJESTEN 12.12.2014

Gå til innlegget

Hvor er Hallesby når vi trenger ham!

Publisert over 2 år siden - 2026 visninger

Noen må formidle klimakrisen med de kristne sovelpredikantenes alvor.

Et snev av dommedagsfrykt overfalt meg da jeg googlet 'global oppvarming' her en morgen. Saker om møtet i FNs klimapanel i København for et par uker siden flommet inn: det var tørke, det var vannmangel og en global oppvarming på fatale 5 grader de neste hundre årene. 

Da jeg lukket dataen og begynte å tenke på å rekke bussen druknet bekymringen i spørsmålet om hvilke sko jeg skulle ha på meg: De komfortable og stygge, eller pene og upraktiske? Sistnevnte har jeg altfor mange av til tross for visjonen om å kutte ned på forbruket. Klimakrise og tørkende ørkener forsvant langt bak i bevisstheten. 

Det skjer en kognitiv brist: Holdninger blir atskilt fra praksis. Jeg blir ikke redd nok til at visjonene om klimavennlig hverdag får store følger for dagligdagse valg.

Et underlig fenomen, med tanke på faktaene på bordet foran oss: «Når karbonbudsjettet er brukt opp, vil vi snart passere to grader. FNs Klimapanel IPCC er uangripelig – det er et enestående vitenskapelig arbeid,» uttaler klimarådgiver Arvid Solheim i Forum for utvikling og miljø om rapporten fra klimapanelet. 

Jeg leser daglig avisinnlegg hvor folk mener 97 prosent av verdens klimaforskere formidler ren overtro når de hevder at klimakrisen er menneskeskapt. Andre tror Gud skal komme og ordne opp, eller at alt er forutbestemt, vi skal stekes til evig tid. Akkurat det er ekspertene enig i: Visst blir det steking, men kan man fremdeles ta ansvar – før fortapelsen inntreffer.

Trusselen må tydeligvis presenteres som så påtrengende at det vekker gråt og tenners gnissel hos mottakerne. Se for deg alvoret i svoveltalen til presten i A Portrait of the Artist as a Young Man av James Joyce når han snakker om helvetes pinsler: 

«Å, hvor skrekkelig er ikke de fortaptes ulykksalige skjebne! De smertende øynene deres flammer som ildkuler, blodet koker i årene, hjernen stekes i kraniet, hjertet brenner og brister uavlatelig, og innvollene er en eneste gloende masse.» 

Tenk om slike talegaver ble brukt til å formidle konsekvensene av klimakrisen? Hvilke mirakler svovelpredikantene kunne utrettet om de sluttet seg til forskningen bak FNs femte klimarapport! De kunne latt svovelet regne over menneskets usømmelige omgang med CO2. De kunne sluttet å sløse svovel på dilldall, som romanser mellom likekjønnede og kvinnelige prester. Her kan de spre en frykt så fruktbar at det rykker gjennomsnittsmennesket ut av sin likegyldige reise på energikrevende transportmidler gjennom livet. Uten virkelig frykt gjør man ingen verdens ting.

Samtidens svovelpredikanter nøyer seg gjerne med å skylde verdens forfall på Guds vrede, og avslutter talen med «Det var sånn det skulle bli.» Så setter de seg ned og venter på dagen de kan ytre sin siste ”... og sånn ble det!”

Kan det tenkes at klimakrisen er en naturlig konsekvens av dødssynder som fråtsing, griskhet, vellyst og latskap? Og at dette utspiller seg akkurat nå? 

«Det er viktige ting dere påpeker», sier politikerne når de blir konfrontert med manglende klimatiltak i Statsbudsjettet. Så sitter de der og synes det er viktig, men forholder seg nøytrale inntil Kina først reduserer sine utslipp per person. 

Klimaet venter ikke på Kina. Dommedag kan komme mens du sover. 

Løsningen er en miljøvennlig Ole Hallesby, bevæpnet med samtidens Johannes Åpenbaring: værmeldingen for 2060. Sett ham på talerstolen og la vulkanen sprute. Da blir det lite folk igjen der inne i den varmeste delen av helvete. 

For å sitere Dante: «Det varmeste sted i helvetet er forbeholdt dem som under de store, moralske kriser opprettholder sin nøytralitet.»

FLRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 15.11.2014
Gå til innlegget

Det gode liv med Downs

Publisert over 2 år siden - 819 visninger

Alle har begrensede muligheter i livet. Private fordommer om det gode liv kan ikke rettferdiggjøre abort av fostre med Downs syndrom.

Av stipendiat i filosofi, Pål Rykkja Gilbert og Ida Marie Haugen Gilbert

(Trykket på NRK Ytring 24. oktober)

«Det er ikke moralsk verre å ta abort om fosteret har fått påvist Downs syndrom», konkluderer Aksel Braanen Sterri i et essay i Morgenbladet. Begrunnelsen hans forutsetter at Downs syndrom er et ubetinget onde, og den forutsetter et snevert syn på fosterets moralske status. Men Downs syndrom er ikke et ubetinget onde, og selv om vi aksepterte det, er det god grunn til skepsis mot å bruke abort til å utrydde uheldige menneskelige egenskaper.

Et avvik, ikke en sykdom

Motivasjonen for å abortere et foster med Downs syndrom vil variere. Kanskje tenker man først og fremst på byrden det er å være forelder til et slikt barn. Kanskje er man bekymret for de samfunnsøkonomiske kostnadene. Eller kanskje er det hensynet til barnet selv som står i fokus: Er det riktig å pålegge et barn den byrden det er å leve med Downs syndrom?

Når Sterri slår Downs i hartkorn med alle de sykdommer og skader som moderne legevitenskap skåner oss for, er det hensynet til barnet selv som står i fokus. Downs syndrom er en sykdom og et onde for personen selv, mener han.

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om «syk» og «frisk»?

Det er ikke tvil om at Downs syndrom er et avvik fra det normale. Men kaller vi det en sykdom, tolker vi det som en manglende evne til å utføre bestemte oppgaver. Kroppen er syk hvis den ikke fungerer som den skal.

Ikke alle kan bli verdensmester

Men hva er kroppens funksjon? Hva skal den «brukes til»? Et minimumskrav som de fleste vil kunne enes om, er at den evner å opprettholde grunnleggende livsprosesser over tid. All annen bruk av kroppen forutsetter dette. Men utover det?

I vår moderne, sekulariserte, liberale verden står individets frihet til å selv ta stilling til hva det gode liv er, høyt i kurs. Men ingen har ubegrensede muligheter. Valget vårt begrenses av den kroppen vi er født med, og de muligheter den gir. Det begrenses av vår intellektuelle og psykologiske utrustning og av de sosiale rammene vi er født inn i, og de historiske forhold vi lever under.

Bjørn Dæhlie kunne bli en enestående langrennsløper. Det kunne ikke vi. Heller ikke Julius Cæsar kunne bli like god på ski som Dæhlie: Antagelig var han dårligere fysisk utrustet, men viktigere: Han befant seg på feil tid og sted. På den annen side kunne verken Dæhlie eller vi bli Romerrikets første keiser. Ville våre liv ha vært bedre hvis vi kunne bli like gode som Dæhlie? Ville Cæsars liv vært bedre?

Fordel å ikke ha Downs syndrom?

Dette er absurde spørsmål. Men de understreker at det er vanskelig å gi ett svar på spørsmålet om hva det gode liv er. Derfor er det også problematisk å operere med én standard for hva som er en velfungerende kropp. Den kroppen man får, og de historiske omstendigheter man lever under, er allerede en forutsetning for spørsmålet om hvordan man vil leve.

Enkelte kroppslige avvik er utelukkende til hinder for ethvert menneskelig livsprosjekt. Det er lett å begrunne at det er en fordel å unngå hjerteproblemer eller kreft. Det er ikke like lett å begrunne at det er en «fordel» å ikke ha Downs syndrom.

Det er åpenbart en fordel hvis målet er å bli keiser eller skiløper. Men selv om syndromet setter begrensninger, åpner det også muligheten for en bestemt form for liv. Og det er en vesensforskjell mellom kreft og Downs syndrom: Man kan tenke bort kreft som egenskap ved en person uten dermed å tenke bort hele personen.

Downs syndrom er integrert i personligheten på en helt annen måte enn mange andre sykdommer. Det gir like lite mening å spørre om livet for en person med Downs ville ha vært bedre uten syndromet, som det gir å spørre om livet for en person uten Downs ville ha vært bedre med. I begge tilfeller ville personen blitt en helt annen, og grunnlaget for å stille spørsmålet ville forsvinne.

«Vi er utrydningstruet!»

Sterri siterer Marte Wexelsen Goksøyrs utsagn «Vi er utrydningstruet!», men finner det ikke relevant: «For hvert medisinske utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg sterkt med.» Ser han bare en gradsforskjell mellom «vi med Downs» og «vi med magesår»?

Det er åpenbart at Goksøyr refererer til livet med Downs syndrom som en enhetlig form for eksistens, med egne ambisjoner og verdier, hånd i hånd med begrensningene. Skal Sterri, som selv virker så opptatt av å verne om individets rett til å bestemme over eget liv, fortelle henne at hun tar feil? At hun hadde levd et bedre liv uten?

Videre antyder Sterri at man bør luke ut Downs syndrom fordi det gir høyere sannsynlighet for blant annet hjerteproblemer. Det blir som å skjære av seg hodet for å redusere sannsynligheten for hjernesvulst: Også hodet har klare svakheter. Risikoen for kreft er én av dem, men begrensningene falmer i skinnet fra potensialet.

Fosterets moralske status

Men sett at man kan abortere vekk allment vedtatte menneskelige onder, er det da moralsk uproblematisk? Her kommer man vanskelig utenom fosterets moralske status, og ulike syn legger føringer på svaret.

For hvis fosteret har samme moralske status som en tånegl, bør abort som middel for å utrydde et ubetinget onde være uproblematisk. Men hvis man i utgangspunktet anser abort som drap, vil dette rent instrumentelle motivet få handlinga til å framstå som desto mer uhyrlig.

For det store flertallet av oss, som spaserer på den ulne middelvei, er spørsmålet vanskeligere. Mellomsjiktets syn på abort springer ofte ut av en intuitiv oppfatning om at fosteret er mer verdt enn en hvilken som helst gjenstand, uten at det kan sidestilles med et spedbarn eller et voksent menneske.

Fordommer om det gode liv

Hvis man forholder seg til fosteret som et individ under utvikling, og derfor tillegger det en moralsk egenverdi, blir det spørsmål om det er verdt å ta livet av dette fosteret fordi det vil utvikle en ondartet sykdom. Er det livet som er under utvikling, overhodet verdt å leve, for dette barnet? Normalt skal sykdommen være rimelig fæl om man ender med å svare «nei».

Sorteringssamfunnet er ikke så progressivt som Aksel Braanen Sterri og hans meningsfeller skal ha det til. Moralske kvaler mot abort som foredlingsverktøy er ikke forbeholdt de mest radikale motstanderne av abort.

For Downs syndrom og lignende tilstander får det en totalitær bismak når de reduseres til rent negative egenskaper. Sterris blikk blir ikke mer objektivt av at han gjør sine private fordommer om det gode liv til en allmenngyldig standard.

Gå til innlegget

Det nådeløse sorteringssamfunnet

Publisert over 2 år siden - 1718 visninger

Når kan vi finne genet som ville avslørt en liten Hitler før fødselen? Og slik spare verden for bryet med massemord og alt det styret?

Jeg fikk en irritert følelse i forrige uke. Jeg leste nemlig Aksel Braanen Sterris essay i Morgenbladet, med tittelen «Et forsvar for sorteringssamfunnet». En artikkel der teksten oppfylte presist det overskriften lovte. Kort oppsummert var poenget hans dette: Det er ikke moralsk betenkelig å velge bort barn med Downs syndrom ved hjelp av abort. 

Jeg ble utålmodig og irritert på samme måte som når jeg blir utsatt for lyden av sur korsang, uten mulighet for å rømme. Når stopper egentlig dette? Ved sur sang vet man heldigvis at det før eller senere vil stoppe, selv om det føles som en uendelighet. Men dette stopper ikke – det vil alltid gå nye tog med valgmuligheter. Enhver argumentasjon for gode grunner til abort, åpner ønsket om å finne nye, enda bedre grunner. Slik flytter vi grensene for normalen i takt med fremskritt på den medisinske forskningsfronten. 

Menneskeverdet følger med på graderingsferden. Som i Sterris tilfelle, når han argumenterer for at påvist avvik hos fosteret gir enda bedre grunn til å ta abort enn de grunnene man ellers måtte finne. Ved stadig å rettferdiggjøre en grunn som bedre enn andre grunner til abort, anspores vi til stadig å lete etter flere grunner. Grensene skyves ved hvert fremskritt, akkompagnert av menneskets ustoppelige hunger etter et perfekt liv. Sterri påpeker det, han også, når han problematiserer frykten for sortering av liv: «For hvert medisinske utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg sterkt med.» Problemet er han bruker det som en selvsagt unnskyldning for at: Sånn er det – da må vi følge utviklingen.

Men utviklingen er nådeløs. Vi sitter fanget i rommet med never ending sur sang. For finnes det noe mer ufritt enn et stadig økende utvalg valgmuligheter? Hvor man stadig blir påtvunget valget mellom rett og galt? Personlig ville min største skrekk være å få et «ondt barn». En psykopatisk person som ender opp med å manipulere vettet av meg resten av livet. Mon tro når det kan påvises? Når kan vi finne genet som ville avslørt en liten Hitler før fødselen? Og slik spare verden for bryet med massemord og alt det styret? Og når kan vi avsløre et gen som viser om folk med sikkerhet vil rammes av kroniske depresjoner? Depresjoner er i hvert fall noe man vet oppleves uutholdelig for dem som rammes. Men man kan da ikke gardere seg mot livet?

En sveitsisk filosofistudent jeg snakket med da jeg nylig bodde i Cambridge, var sjokkert over at jeg hadde problemer med sorteringen. Hun mente det selvsagt var uetisk og egoistisk å velge å føde barn med Downs syndrom. «Det ville være å ødelegge for hele familien», mente hun så oppriktig at jeg følte meg syndig som var uenig. Etter hennes standard er det altså blitt feil å ville gjøre mot andre det jeg vil at andre skal gjøre mot en meg: La meg få livet mitt. 

I Norge har vi ikke har kommet helt til Sveits enda. Men når vil vi komme dit at det blir presentert som beint fram umoralsk å føde et barn med Downs syndrom? Misantrop, som jeg er, har jeg liten tro på at gjennomsnittsmenneskets moralske forståelse strekker seg lenger enn det som til enhver tid er sosialt akseptert og i pakt med Norges lover. Så hvor lenge varer det da, før den gravide får alternativet presentert slik: «Du har valget, men det vil være dårlig gjort å sette dette barnet til verden»? Hvorpå det rulles ut en rød løper dekket med roseblader inn til abortsalen. Og så finner man stadig nye muligheter for å avsløre avvik. Normalstandarden vil bli med på kjøret. 

Når slusene først er åpnet er det vanskelig å stoppe før man endelig har funnet oppskriften på det perfekte – som ikke er der. 

Når stopper den sure sangen? 

Vææ! Slipp meg ut!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sanger fra andre etasje
av
Eskil Skjeldal
rundt 11 timer siden / 153 visninger
1 kommentarer
Forhud, forskning og følelser
av
Jens Espeland
rundt 11 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
NMS-fest i samsvar med Guds Ord?
av
Greta Aune Jotun
rundt 11 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Hvor er ...?
av
Svein Ole Hansen
rundt 16 timer siden / 117 visninger
2 kommentarer
Ikke spill poker med djevelen
av
Fred Andersen
rundt 18 timer siden / 142 visninger
0 kommentarer
En god Gud i en rå verden
av
Per Bjørnar Grande
rundt 19 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Eksamen i Ramadan
av
Maryam Trine Skogen
rundt 20 timer siden / 355 visninger
4 kommentarer
Kommune Norge
av
Tove S. J Magnussen
rundt 20 timer siden / 47 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 1 time siden / 577 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Robin Tande kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 6 timer siden / 577 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 377 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 377 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 7 timer siden / 126 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Eksamen i Ramadan
rundt 8 timer siden / 355 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 8 timer siden / 377 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 8 timer siden / 377 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 8 timer siden / 126 visninger
Oeen Elpeleg kommenterte på
Retten til å kutte
rundt 8 timer siden / 3739 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nok er nok?
rundt 8 timer siden / 5351 visninger
Les flere