Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 35
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Frilansjournalist, spaltist. Mastergrad i filosofi, med fordypning i religionsfilosofi hos Kant og Kierkegaard.

Følgere

Du duger ikke helt

Publisert over 1 år siden - 1863 visninger

En god porsjon selvforakt er helt nødvendig for et fruktbart nytt år.

Jeg innså noe stort da jeg slet opp bakken fra butikken med handleposer fulle av gulrøtter og grønnkål, rødbeter og spinat første mandag i 2016: Jeg hadde aldri tatt denne turen til fots uten at jeg har følt meg som et dass etter julefeiringens omfangsrike fråtsing. Det er viktig å bli så lei av å være udugelig, at eneste alternativ er skjerpings.

Lucy Kellaway, kommentator i Financial Times, skrev i slutten av november en tekst i Aftenposten med følgende budskap: «Følelsen av å være ubrukelig på jobb er vesentlig for suksess.»

Der karrieresider i aviser og dameblader bobler over av heiarop om selvtillit og tro på seg selv – ta «me-time» og se at du er god nok som du er – så støtter Kellaway de udugelige, peker på faren ved å bli selvtilfreds: «Du blir dårligere på jobben.»

Endelig får jeg støtte i at det er sunt, ikke sykelig nevrotisk, å føle seg ubrukelig (om man så må ty til et og annet serotonin-stimulerende medikament – bare ikke for høy dose, da blir det for mye av det gode).

I skrivende stund oppleves det at jeg tyter ut som så udugelig, at eneste grunnen til at jeg skriver ­likevel er at jeg hadde følt meg enda verre hvis jeg hadde gitt opp. Skjønt, dagen jeg blir tilfreds med dette – tenker at «jeg er god nok, så dette får være godt nok», leverer med selvtillit til redaktøren – ja, da er jeg på galeien.

I går følte jeg meg for eksempel så ubrukelig, fordi jeg ikke klarte å skrive et ord av verdi, at jeg lot selvforakten sparke meg ut i minusgradene 
og ned på gymmen. Det er da bedre å skrive noe dårlig med sprettrumpe enn låvedørsrumpe, tenkte jeg, pumpet jern og knurret litt til meg selv i 
speilet. Vel å merke ikke fornøyde knurr, 
slik som muskelherrene til høyre ved de tyngste manualene. Man kan ikke sette muskler inn på konto, så udugeligheten bærer frukt kun om den vedvarer.

«Du er du, og du duger», sang vi glade på ­enkelte kristne barnemøter. Repeterte refrenget om at vi «passer perfekt i Guds favn», og det gjelder slik vi er akkurat nå, så da er det ikke mer vi kan gjøre. Dette gikk jeg aldri med på, og det gjør jeg ei heller nå! Følelsen av å være litt syndig gjør at man vokter seg for å la hangen til det onde vokse uhindret frem i ens indre. Før man aner ordet av det tilgir man seg selv, før man ber andre om tilgivelse, og fortsetter som før. Gud har jo allerede tilgitt, så da er det vel ikke mer jeg kan gjøre?

Teksten i barnesangen burde endres til «Du er du, og du duger, så lenge du prøver så godt du kan.» For det er selvsagt heller ikke bra å føle seg så håpløs at du bare går og legger deg igjen. Så problemstillingen gir oss enda ett fruktbart prosjekt: Vi bør strebe etter balanse mellom sunn udugelighet, og usunn håpløshet.

Kanskje har pietistene hatt rett hele tiden? Det må ikke bli for mye av det gode. Verken den ene eller andre veien. Romerriket falt når det etter hvert gikk for godt. Da ble selv de dydigste krigerne dekadente centurioner. Laurbærene forplantet seg og streben ble erstattet med tilfreds dovenskap.

Så ikke dropp nyttårsforsettene. Og ikke vær redd for å dra på med noen ekstra. Hvis alle ­forsettene krysses ut innen 2017, står du i fare for å bli fornøyd med deg selv. Og da er det gjort.

Skribent og filosof

Gå til innlegget

Veien til et frommere liv

Publisert over 1 år siden - 602 visninger

Jeg har planen klar: Jeg skal bygge karakter, som første skritt på veien mot et bedre liv. Så kommer presten og ødelegger alt.

Jeg ønsker et nytt og frommere liv. Det er nok viktig å begynne fra en kant, og jeg har lest at en pilegrimsferd eller to kan styrke ånden og føre til en høyere moralsk bevissthet. Nå flytter jo til og med forbrytere over i kloster og går på retreat etter soning! Det må jo ligge noe i denne shoppingen fra det katolske, krydret med en frisk dæsj av buddhisme.

Pilegrimsvandring kan forhåpentligvis gi meg dytten jeg trenger for å bli en god borger, et barmhjertig medmenneske og en samvittighetsfull, miljøe­ngasjert motkraft til forbrukerkreftene. Det kan i tillegg gi meg et kledelig image av trendy fromhet.

Jeg begynner med å bestille en masse pilegrimsbøker på nett. Jeg kjøper meg nye fjellstøvler, en stor og staselig ryggsekk, fjelltelt, sovepose, fjellklær, backup-klær og flust med bøker om pilegrims-­tradisjonen tilbake til de gamle ørkenfedrene. Det er viktig å investere i et nytt og bedre liv, før man kan begynne på det.

Like viktig er det å bruke noen uker eller ­måneder på å bygge meg opp mentalt på livet på den smale sti, hvor de rette valg kommer av seg selv i takt med Guds velbehag over beslutningen om å legge ut på ferden. Nå skal jeg endelig finne meg selv – og Gud da – i ødemarken. (Jeg må huske å kjøpe et nytt speilreflekskamera og ta mange bilder så jeg kan poste om sjelefreden på Facebook etterpå.)

Jeg leser også at det er lurt å lade opp med en fasteperiode for å fjerne alt hunger og begjær etter syndige søtsaker i forkant av retreaten. Det høres fornuftig ut, så jeg surfer innom noen kjøkken­sider. Det kan jo ikke skade med noen nye gryter til suppefasten jeg bestemmer meg for å starte neste mandag.

Det er nok også viktig å kjøpe noen nye, fine notatbøker til turen, så jeg kan nedtegne eksistensielle refleksjoner under reisens søken mot det frommere selvet. Kanskje klarer jeg å ta et livsforvandlende valg der på toppen av Hallingskarvet, slik Jonas Gahr Støre gjorde. Hvoretter jeg stiger ned som profet: en subjektiv Moses med oppskriften på et fromt liv.

Kanskje jeg attpåtil kan tjene meg rik på å lansere en bok om det, tenker jeg, og klikker meg gjennom produktsidene på nettbokhandelen. (Usj, det er ikke måte på hvor mye som alt er skrevet om dette i nyere tid.)

Etter å ha skrevet liste over de nødvendige forberedelsene, er jeg så tung i hodet at jeg synker ned i sofaen og tenker at det er lov å surfe litt på Facebook i påvente av inspirasjon. Her chatter jeg litt med en luthersk statskirkeprest som jeg husker har nevnt noe om retreater og pilegrimsreiser i forbifarten en gang. «Hva var nå det igjen?»

Svaret er en knusktørr anti-tese til min farge­rike sjeleferd: «Man kommer nærmere Gud ved å legge penger i en tiggerkopp enn å dra på 
retreat. Luthersk fromhet handler om å være som Kristus for hverandre, og han var da ikke på 
retreat da han motsto Satan i ørkenen!» sier 
presten.­

Men jeg må vel styrke karakteren med en oppbyggelig retreat først? Man kan da vel ikke bare begynne å drive og utvise vettløs barmhjertighet uten å ha kontemplert grundig over hvor dette best kan investeres? Så jeg bestemmer meg for å vente på bokforsendelsene. Før jeg kan dra, må jeg bygge meg opp mentalt til den oppbyggelige turen.

Da siterer presten en salme som ødelegger alt: «Del ditt brød med sulten bror som må hjemløs 
vandre. Dette er vårt kall på jord: Bære bør for andre.»

Først publisert i Vårt Land 17.10.2015

LES OGSÅ: Går i kloster bak murene

Gå til innlegget

Nok empati til alle?

Publisert nesten 2 år siden - 370 visninger

Bekymrede sjeler har tatt samfunnsansvar: Vi må rasjonere empatien vår.

Det siste året har både imageraddisen og kristendemokraten turt å sette sin signatur på filosofien om å være gnien på empatien.

De har kommet i taktfaste drypp, reaksjone­ne­
 på at dyr får juridiske rettigheter satt opp mot «langt mer alvorlige saker». Og de lander i et gjerrig ­dilemma: Hvem ville du reddet ut av et brennende hus? Hunden eller en fremmed?

Forrige uke kom en eller annen Guri Idsø Viken i Aftenposten og moraliserte over hvor fælt det var at avisene skrev om pingvindrap samtidig som russejenter ble voldtatt. Hun nevnte ikke nyhetsoppslag som «Få drømmereisen billig!». Og i fjor ropte Klassekampen-redaktør, Mimir Kristjansson varsku da folk viste offentlig sympati med hunden Tønes, som ble skutt av en nabo. Med tonen til en barnehagetante fortalte han om sorgen han hadde opplevd som liten da han mistet hunden sin. Nå var han stor og visste bedre: «Det var tross alt bare en hund».

Senere kom Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund på banen. Han lot hjertet blø over at mannen som bandt hunden Lucas fast til en blokk og lot den drukne i en foss, fikk strengere straff enn enkelte barnemishandlere. KrFs Erik Lunde skriver om hvor galt det kan bli når dyr får for høy status i forhold til mennesket.

Tilsynelatende basert på noen googlesøk om grønn ideologi trekker han fram militante dyre­vernere som eksempler – de sammenligner jo hvalfangst med nazisme. Han trakk det nesten like langt som Mimir Kristjansson, som brukte Hitlers kjærlige forhold til schäferhunden sin som eksempel på hvor galt det kan gå når folk ikke skjønner at dyr bare er dyr.

Felles er et nyanseløst bilde av at dyrevernere er fanatikere som setter dyr vel så høyt som mennesker. Skal jeg trekke ut kristenfundamentalister og korsfarere som representanter for kristne for å vise hvor galt det kan gå når bibelske dogmer settes høyt? Det går da ikke an å være kristen og inkluderende samtidig.

Men for pokker da, folkens!

Det er sjelden jeg siterer Gandhi – tror aldri det har skjedd før – men her er det på sin plass: «En nasjons storhet og moralske utvikling kan bedømmes ut fra hvordan de behandler dyrene sine.» Han viser her til «de svakeste» blant oss.

Hvis ikke kampen menneskeverd og barns ­rettigheter kan kjempes uten å måtte spise av ­andre, så står det dårlig til!

Barn og dyr er to svake grupper, det er opp til oss å gi dem rettsvern. Og rettferdighet for den ene utelukker ikke den andre. Den slutningen sier i så fall mest om den som trekker den. Men da får de investere den sparsommelige empatien sin selv, ikke vifte med pekefingre mot de som har mer å gi. Som en representant for De Grønne sa da jeg drøftet dette med ham: «Det er ikke slik at empatien blir brukt opp om vi bryr oss om dyr! I så fall er det mangel på empati som er problemet, ikke dyrevern.»

Sort, hvitt-bastionen Lund, Lunde, Viken, Kristjansson & co. er muligens redde for å sløse med empatien, så de bruker tiden sin på å diskutere hva som er verdt å bruke den på. Flyktningene i Middelhavet? Nei, som enkeltperson kan man jo ikke gjøre noe med det. Er det ikke nok at man trener fotballaget?

Men her sitter vi da, snakker om fedmebølge, går til rettssak mot naboens altfor høye hekk og gnåler om retten til tid for seg selv i tidsklemma – så klager man på at dyr får for høy status! Poenget er å inkludere dyr i det moralske fellesskap – ikke å senke menneskers moralske status.

For et par år siden hadde jeg huset fullt av katter som var blitt dumpet før ferien. Jeg burde vel kanskje ikke reddet pusene, når så mange barn står uten hjem?

Først publisert i spalten Gjesten i Vårt Land 30.05.2015

Gå til innlegget

Syndige søndagsfristelser

Publisert rundt 2 år siden - 308 visninger

Offisielt er jeg selvsagt i mot søndagsåpne butikker. Men så deilig det hadde vært!

Jeg er ikke noe søndagsmenneske. Søndag har alltid vært den kjedeligste dagen i uka. En klaustrofobisk dag, hvor jeg føler jeg må gjøre ordentlige ting, som å gå i skogen eller i kirka, og lage ordentlig middag fra bunnen – med poteter og saus som er handlet etter handleliste dagen før. Nå som jeg ikke lenger tvinges til å gå i kirka, står mulighetene i kø. Så deilig det hadde vært med søndagsåpne butikker! Jeg er selvsagt i mot det, offisielt. Men hvor mange søndager har jeg ikke brukt på å tråle gatene etter søndagsåpne Bunnpriser? 

Her en søndag – etter å ha sjekket nøye om noen kunne avsløre meg – snek jeg meg inn på bloggen til Fotballfrue for å se hva alt ståket rundt henne dreide seg om. Før jeg ante ordet av det hadde jeg ikke bare sittet og surfet rundt i flere timer – jeg hadde laget lavkarbomiddag etter hennes oppskrift, jeg hadde sjekket åpningstidene på nærmeste interiørbutikk fordi jeg følte for å spise middagen på samme rosedekorerte servise som hun har. Jeg hadde kontemplert over å male veggene kremhvite, kjøpe hvit sofa og innrede hjemmetreningsstudio i kontorkroken til ektemannen. Det eneste som hindret meg i å løpe til butikken og kjøpe porselen, hårspray, cottage cheese og krølltang var at butikken var søndagsstengt. 

Leder i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, viser konsekvensene av søndagsåpne butikker i kroner og øre. I et innlegg på Verdidebatt i forbindelse med Høyres landsmøte forrige helg, opplyser han at vi nordmenn i fjor brukte 60 milliarder kroner på oppussing, 30 milliarder på elektronikk og tre milliarder på hudpleieprodukter. Det hele er kronet med en julehandel på over femti milliarder.

Behovet for stimuli inntar oss i form av kreativ oppussingsglede. Kanskje nye møbler kan sprite opp tilværelsen? Vi shopper interiør til det ikke er mer å pusse opp og higer videre. Hva med en helt ny garderobe? Konsumet er kjedsomhetens sukker – raske karbohydrater som gir midlertidig tilfredsstillelse. Etter en liten sukkerfaste blir gulroten søt og fristende.

Funker ikke det, går konsumet på kroppen løs. Man begynner med juicing, det nye for å drive slagget ut av kroppen. Forsvinner det, forsvinner tungsinnet. Ånden blir lett og man flyr av sted på placeboeffekten, man angrer ikke lenger, man juicer. Og milliarder av tonn med fruktkjøtt kastes og kjøres av sted med miljøforpestende lastebiler. På veien møter de kjøttransport – lastebiler fullastet med gris. Flesket går til dem som heller rømmer inn i usunn fråtsing og isolerer tilværelsen med fedme. Kyllingbryst masseproduseres til lavkarbofanatikerne. 

«Arbeiderpartiregjeringen vil avkristne Norge», kimet representanter for kristen-Norge for noen år siden. Avkristningen til nye regjeringen hører jeg lite om, men argumentene mot søndagsåpne butikker har kristenreligiøse undertoner. Den sittende regjering forsvarer forslaget om søndagsåpne butikker i frihetsideologisk ånd. Så hva skal vi velge, frihet eller kristendom? Ingen av delene funker som argument hvis vi skal stoppe dette statskuppet fra mammon med katastrofale miljøødeleggelser som konsekvens. Det er ikke mulig å motstå fristelsene fra den nådeløse invitasjonen til søndagsåpent konsum.

Men her snakker vi om invitasjon til å smake på en syndens frukt som det er umulig å slutte å spise videre på når man har tatt første bit.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 2. MAI 2015

Gå til innlegget

I grevens tid på moralens vegne

Publisert rundt 2 år siden - 2550 visninger

Gjennom Fifty Shades of Grey trues samtiden av en ny «Don Juan», hvor overgrep belønnes med lykkelig slutt.

«Gid min mann var mer som Don Juan!» er nok en setning som har opptrådt i fantasien til mange husmødre verden over opp gjennom tidene. Når forelskelsen har ebbet ut i endeløs hverdag, blir fantasien kilde til litt sødme. Her opptrer Don Juan som en mystisk forfører som tar seg inn gjennom soveromsvinduet, men forsvinner like mystisk ut i natten igjen. 

Don Juan, eller Don Giovanni som han heter i Mozarts opera med samme tittel, er myten om tidenes mest beryktede forfører, en iskald morder og bedrager. Men der historien om den klassiske Don Juan er en historie til skrekk og advarsel, så truer en ny og farligere forfører med å kuppe Don Juan-begrepet. Fifty Shades of Greys glatte forførerhelt, Christian Grey, forfører damer og menn verden over. 

I grevens tid. Bergen Nasjonale Opera tar denne uken ansvar for å reinkarnere fantasien om den klassiske Don Juan ved en nyoppsetning av Don Giovanni. I grevens tid på moralens vegne. For i motsetning til forfatteren av Fifty Shades of Grey, har ikke Mozart latt seg friste til å gi historien en lykkelig slutt. Her går det bokstavelig talt rett til helvete for mannen som forfører, smigrer, lyver og myrder. 

Mr. Grey portretteres som en drømmehelt. En slutt som til tross for overgrepene gir forføreren belønning for syndene. En som slett ikke forsvinner ut i natten, men flytter inn for godt.

For i motsetning til Don Giovanni vil Mr. Grey eie kun den ene, med hud og hår. Og han forfører ikke med smiger og søte ord, men med trusler og «stalking», noe som gir forførelsen en ny dimensjon. Det at Fifty Shades-trilogien ender med ekteskap, babylykke og «happy ever after» sukrer pillen. Så mens Mr. Grey truer med å erstatte Barbie-Ken som brudgom på pikerommene, lider den klassiske Don Juan i Mozarts Don Giovanni en skjebne som formidler at forføreren kommer med en tydelig advarsel.

Forlokkende. Det er noe like forlokkende med «samtidens Don Juan» som med Don Giovanni. Det er noe besnærende ved en mann som er så blottet for den skurrende samvittigheten som alltid skal ødelegge når man har det gøy. Moral er riktignok høyverdig, men lite sexy og setter begrensninger som rammer forføreren. Dette forfører ikke bare kvinner, men også menn. Det er vel mange menn som drømmer om å kunne nedlegge den ene etter den andre – uten å måtte la noe så irriterende som sympati med det enkelte byttets hjertesmerte bli et hinder for den rene forlystelse. 

Men er det synd på dem? Må de tilgis fordi de ikke vet sitt eget beste? Her ligger et annet viktig skille mellom disse to Don Juan-ene. Filosofen Søren Kierkegaard er kjent for sin tolkning og hyllest til Don Giovanni, som han mener er Mozarts beste verk, i det filosofiske skriftet Enten – Eller.

I følge Kierkegaard kan ikke Don Giovanni regnes som en typisk forfører, ettersom en forfører er en som vet hva han gjør når han gjør det. I forføreren finnes, ifølge Kierkegaard, alltid en viss refleksjon og bevissthet før han med går løs på sitt bytte.

Don Giovanni fremstår ikke som en person, men snarere som rent begjær. Han er en som overhodet ikke overveier, men bare gyver løs på det som tiltrekker ham – enten det er en dame, eller øyebikkets lyst til å drepe den som kommer i veien for ham. Kierkegaard mener at Don Giovanni rett og slett ikke faller inn under etiske bestemmelser. Don Giovanni er bokstavelig talt offer for eget begjær.

Advarer. Derimot vet Mr. Grey nøyaktig hva han driver med. Han advarer bedårende mot seg selv: «Kom deg bort fra meg, jeg er farlig,» hvisker han hest til den bergtatte kvinnen og fremstår med det bare enda mer mystisk og tiltrekkende. Det man ikke ser i jungelen av røde roser, er at dette er en blindende manipulasjonsteknikk som fraskriver seg ansvaret for overgrepene. Hun er advart, så da er det hennes eget ansvar som lar det fortsette. 

Don Giovannis Donna Elvira advares gang på gang, ikke bare av andre, men også av egne erfaringer om å bli forført og forlatt av Don Giovanni. Men hun gir ham nye sjanser og vil redde ham – slik hovedperson, Anastasia Steele, i Fifty Shades, vil redde Mr. Grey.

Don Giovanni står ikke til å redde, og Donna Elvira går i kloster. I Fifty Shades får den ikke-angrende synderen lov til å være overgriper – han har jo hatt så fæl barndom, stakkar! Manipulatoren får viljen sin, og etterlater publikum med en følelse av at dette er vakkert og riktig. 

Grenseløst. Don Giovanni stiller også spørsmålet: Er det frihet å stadig tørste etter mer? Er det frihet i grenseløst begjær, eller er forføreren forbannet som Dracula  en som stadig tørster videre etter andre å tømme for blod. Slik begjæret etter stadig mer blod holder Dracula fanget, synes det umettelige kvinnebegjæret å holde Don Giovanni fanget.

Der Dracula næres av blod synes Don Giovanni å nære sitt bunnløse begjær med blødende kvinnehjerter. Og som ikke gir seg før døden innhenter ham. Don Giovanni krasjlander i evig fortapelse. Den skruppelløse forføreren får sin straff og publikum sin klare advarsel: Man turer ikke fram sånn ustraffet.

Mr. Grey har andre preferanser og suger til seg næring i fra denne ene han kan fortære fullt ut. Og han gir seg ikke før han har sugd seg fast i et nytt liv. Og han klarer det. Men de barbariske metodene Grey bruker, rettferdiggjøres av historiens sødmefylte slutt. Belønningsmekanismene aktiveres i publikum, det reises en bauta over helten og blir stående som et ideal som forfører både kvinner og menn.

I mens flytter Mr. Grey og hans offer inn i rammen av familielykke. Et bilde som blir stående så lenge straffen aldri blir skrevet inn i Fifty Shades of Grey. Vi får aldri se konsekvensene av Mr. Greys lysskye handlinger. Tvert i mot blir manipulering og overgrep stående som veien til en lykkelig slutt.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 14.3.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Teologisk nonsens
7 minutter siden / 1751 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Skam
32 minutter siden / 11335 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
37 minutter siden / 1751 visninger
Torill Born kommenterte på
Du er nok verre enn meg
rundt 1 time siden / 172 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 363 visninger
Rune Holt kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 138 visninger
Torill Born kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 138 visninger
Rune Holt kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 1 time siden / 1751 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 138 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 813 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 813 visninger
Les flere