Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 35
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Journalist og filosof.

Følgere

Depresjon på catwalken

Publisert 7 måneder siden - 802 visninger

Når klinisk depresjon blir trendy og gir tilhørighet – hvem vil vel vel ut av den?

Facebook maser stadig om «hvordan føler du deg i dag?». Selv har jeg tatt meg i å ­begynne å lete etter noe å føle. Og er det ikke litt melankoli å spore i mitt sinn, tro? Du kan også uttrykke sinnstilstanden din ved å hive på et sørgelig fjes – hashtagge med noe sånt som #feelingdepressed.

Folk står fram med sosial angst i avisene, sånn annenhver dag. Det lager et selvbekreftende ekko tilbake. Diagnosene florerer: Jeg vil også sette ord på lidelsene mine. Jeg har vel også sosial angst. Jeg vil også være introvert og høysensitiv! Jeg vil også bli forstått! De ønsker å bli sett, og sett blir de gjennom diagnosene.

Romantiserer sinnslidelser

Sosiale medier redefinerer depresjon, skriver avisen The Atlantic. Og at Nettsamfunn, som Tumblr, idealiserer lidelse som noe vakkert – som ved at bilder postes i sort-hvitt av arr og avmagrede kropper, eller sursøte små vers om dødslengsel. På den måten romantiserer stadig flere alvorlige sinnslidelser på en måte som rosemaler bildet av klinisk depresjon.

Tenåringer står daglig ansikt til ansikt med dem via sosiale medier og nettaviser: Foto av pene folk med mørke øyne innrammet i enda mørkere­ sminke,­ innenfor et instagram-filter, gjerne i sort-hvitt, som gir følelsen av mystikk og dybde. En tynget sjel, et lam som bærer verdens synder på sine skuldre. I fora på nettet kan du finne like­sinnede. Hvor er de hen? Hvor er fellesskapet? Du behøver ikke lete lenge før du inviteres inn i varmen av medlidende som ikke bare forstår deg, men faktisk overgår deg i lidelser som depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading. Du har funnet tilhørigheten du lengtet etter.

Mystisk og fengende

I min tid på ungdomsskolen på nittitallet sto av og til skriblerier med vakker håndskrift på dassen av typen «Lev farlig, dø ung, bli et vakkert lik». Det ble raskt malt over av vaktmester, men dukket ofte opp igjen på bokbind og pennalhus. Jeg husker det selv – det var noe litt mystisk, fengende og kult over disse emo-ytringene. Og når dødslengtende vers først dukket opp ett sted, så poppet de opp andre steder også. Ofte utløst av et ønske om samme oppmerksomhet som den suicidale fikk der og da. Men der disse ble synlige i klasserom og korridorer, kunne noen ta tak – bekymringsmeldinger åpnet dørene til oppfølging av helsesøster.

I sosiale medier går alt for egen maskin. Ingen vaktmester rydder opp når dødsromantiserende små vers pynter profilen din på forumet. Etter hvert som folk blir vant med å se det, må kanskje sterkere midler til for å få bekreftelse.

Depresjon blir gjort stilig på tilsvarende måte som metallband anno 1988 formidlet helvete som en fest. Slik tuberkulose på 1800-tallet ble romantisert som noe høyverdig og vakkert. Det er like lite pent å være deprimert, som det er å hoste blod. Riktignok ser arrene på armen penere ut i sort-hvitt. Men på samme måte som å sette begrepet helvete i samme bås som fest, kan det å kle lidelsen­ i vakre klær virke tiltrekkende.

Alt forsvinner

Vitterlig kan det være positivt å bli forstått og føle tilhørighet. Men når forståelsen og tilhørigheten har sykdom som opptakskrav, blir lidelse veien til bekreftelse. Alt forsvinner dagen du skulle være så uheldig å bli glad igjen. Forståelsen og gjenklangen man får for bildene man poster av selvskading og sånne små vers om «jeg vil dø en vakker død», den forsvinner.

Så blir man stående der en dag, uten heiagjeng og publikum: Hva er igjen av meg når depresjonen forsvinner? Den som ga meg fellesskapet. Når man har identifisert seg selv med en sykdom på en måte som gir et tett fellesskap over tid – hvem er man uten?

Først på trykk i spalten Gjesten, Vårt Land, 29. april 2017.

Toppfoto: Mateus Lucena/flickr.com

Gå til innlegget

Billetten til Judas og meg

Publisert 8 måneder siden - 2771 visninger

Det går med frykt og beven opp for meg: Jeg tror på fortapelse. Er jeg en mørkedame?

Jeg kjøpte nylig billett til teaterforestillingen Judasevangeliet. Da jeg leste om den, bladde jeg opp i Matteusevangeliet og ble grepet av en sjelden vond sympati for Judas. Er den følelsen lov, ifølge søndagsskolelærerne?

På søndagsskolen lærte vi om Judas som forrådte Jesus, og sånn var det. Vi så det spille seg ut på flanellografen i Getsemane, og der var Judas, som gikk hen mot fortapelsen. Jesus døde, og sto opp igjen. Nådebilletten var sikret for oss alle. Så vi stemte i: «Jeg har billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmel-eeen!»

Tenk om

Men hadde Judas denne billetten? Og – brukte han den? Jeg har vel ikke turt å tenke på det, ikke før nå: Tenk om han ikke gikk fortapt, likevel?

Det er skrekkelig synd på Judas. Godt oppvokst med bedehusets to utganger av livet-teologi, så har jeg – til dels bevisst, dels ubevisst – nærmest fryktet sympati med en sviker som ham. Sympati­ – da er det gjort, da er veien åpnet – da dras ­svikerlaget ned i dragsuget. Så sitter man der i evigheten sammen med Legion, Lucifer og co. Det har nærmest manifestert seg som tvangstanke: Tenk om jeg går over til fiendens side! Om så bare for et øyeblikk. Jeg hører Hallesby klinge i det fjerne i kor med andre mørkemenn og damer: «Dør du nå – ja da stuper du!»

I Matteusevangeliet går Judas og henger seg fordi han angrer så fælt. Anger er helt skrekkelig. Judas klarte ikke å leve med sin. Han ga tilbake sølvpengene og hengte seg. Tenk å svikte ikke bare sin venn, men faktisk Messias og Gudfader selv, med døden til følge.

Har vi ikke alle opplevd at det «farer en liten ­satan» (jf. Lukas) i oss selv? Enten satan er en ­demon eller en metafor?

Nye muligheter

Jeg har selv en tendens til å tilgi folk som angrer. Angrer de ikke, så gidder jeg ikke. Uten anger er det liten sjanse for at de forandrer seg til en jeg kan stole på.

Forbilde-Jesus gir folk nye sjanser. Men han tvinger vel ingen til overgivelse? Jeg tror Jesus syntes inderlig synd på Judas, inviterte ham med i herligheten i evigheten. Men det er Judas’ eget valg om han vil. Og angrer han ikke, men forholder seg beinhard, med viten og vilje – hva kan man da gjøre? Sier man etter flere sjanser nei til nåden – da sier man vel også nei til frelse?

Jeg har en indre mørkedame. Jeg er riktignok romslig med syndsbegrepet, men jeg tror nåden er veien til frelse, jeg tror på lik mulighet for alle. Men hvem kan vel Gud tvinge til himmels? «Alle skal hit. Basta?» Da tar man fra mennesket dets frie vilje, og evnen til å holdes ansvarlig for sine gjerninger. Så vel de gode, som udådene. Det stemmer ikke med mitt gudsbilde.

En siste sjanse

Jeg har skriftet, nå venter dommen: Som delvis oppegående samfunnsborger anno 2017, så dømmer man vel ingen til fortapelse? Man bærer da fanen fra Kristian Schjelderup og ser lys i alle tunneler: Nåden og kjærligheten bærer over med alt. Men – hva om man ikke vil ta imot denne ­nåden? Skal ikke det være lov?

Jeg tror og håper også på en valgmulighet i det hinsidige. En siste sjanse – er du for stolt? Eller tar du parti med det onde? Forblir i sviket?

Ingen nåde uten fortapelse – gir ikke det men­ing? Judas har nådebilletten – men vil han bruke den? Jeg håper det.

Først publisert i spalten Gjesten, Vårt Land, 1. april 2017.

Gå til innlegget

Faste mot frykt

Publisert 9 måneder siden - 191 visninger

Når frykten først er vekket nytter det ikke å komme drassende med snusfornuft og realisme.

Jeg tenkte jeg ville bruke fastetiden til å adressere noe i meg selv jeg ønsker å forandre.

Gjerne noe tidsrelevant, så jeg tenkte at i disse Trump-tider er det å få kontroll over frykten en fin utfordring. I fastetiden vil jeg avstå fra å la meg overta av frykt. En følelse som stjeler masse krefter hvis man lar seg gripe av den.

Så jeg oppsøkte frykten. Det jeg er mest redd for av alt er det overnaturlige.

Derfor kjøpte jeg en dyr, tøff hodelykt og la i vei ut i skogen i mørket for å møte frykten. Fylt med pågangsmot spradet jeg av sted med lydbok på øret. «Nå er jeg tøff», tenkte jeg, og ble da med ett bevisst på situasjonen jeg befant meg i – midt i skogen, alene i mørket.

Et bilde fra skrekkfilmen The Blair Witch Project poppet opp i hodet mitt og vekket frykten for alvor. I fascinasjon for å la meg skremme (i trygge omgivelser), har jeg sett filmen så mange ganger at følelsen av at heksen plutselig kunne gripe tak i meg lå latent og bare ventet på en anledning til å spire.

«Dette er prøvelsen. Ikke mist hodet», tenkte jeg, «du har ikke annet å frykte enn frykten selv. Og for all del: Ikke begynn å løpe!»

Det hjalp til en viss grad. Hva er det jeg frykter mest, spurte jeg meg selv. Jo, det er øyeblikket et spøkelse spretter fram fra busken og sier bø. Bø-øyeblikket – det føles som om det kan skje når som helst. Lar jeg følelsen ta overhånd, så slutter jeg aldri helt å løpe. Og da hjelper det lite å tenke realistisk – at det finnes ikke spøkelser. Men der og da er jeg mye reddere for spøkelser enn jeg ville vært for overgripere langs Akerselva nattestid.

Frykten styrer deg

«Vi har ikke annet å frykte enn frykten i seg selv», sier trollmannen Gandalf i Ringenes Herre.

Har frykten først blitt vekket så er verden allerede avslørt som noe å frykte, som filosof Martin Heidegger snakker om, i Væren og tid.

Trusselen om nært forestående angrep er helt reell der og da, og den forsvinner heller ikke med det første. I hvert fall ikke hvis man tillater den å vokse.

Og enda verre – hvis man begynner å løpe for livet, så stopper man aldri igjen. Etter hvert styrer frykten deg, og ikke motsatt.

Jeg husker en annen gang, jeg hadde gått søvnløs et par dager i Hongkong, men likevel tvang jeg meg selv til å ta noen sånne svevende vogner på taubane fra et høyt fjell over et dyp kløft, til en gigantisk buddhastatue på den andre siden. Der jeg hang og dinglet i en tynn tråd over juvet mellom to fjell i Hongkong, føltes det som om nervene lå utenpå huden, og frykten for at vognen skulle løsne fra vaieren ble rent fysisk.

I et forsøk på å prøve ut kognitiv atferd-terapeutiske metoder, spurte jeg meg selv: Hva er jeg mest redd for nå? Jo, jeg er mest redd for opplevelsen i det vognen løsner og stuper ned i juvet med meg inni. Jeg er ikke mest redd for å dø, men for skrekken jeg opplever underveis.

Frykte frykten

Men aller mest, innser jeg, frykter jeg frykten for at dette skal skje. Og det er i denne tilstanden jeg befant meg i der og da. Jeg hadde oppdaget ­muligheten for å ramle ned. Det kan jo skje, liksom. Og da trøster det lite å si til seg selv at det er små sjanser for at vognen løsner. Å lese sikkerhets­brosjyren er også en mager trøst.

Heidegger snakker om at det man frykter mest er seg selv, sin egen sinnstilstand i fryktøyeblikket.­ Man blir klar over at man er sårbar og frykten overtar, enten den er reell eller imaginær, villeder oss lett og får oss til å miste hodet. Når frykten har avtatt skal det mye til for å gå tilbake til den opprinnelige tryggheten. Trusselen er der ute.

Med Trump som president blir fastens oppgave for meg i år å øve meg på å takle frykten. Og siden jeg gjør det best ved å utsette meg for det som skremmer meg mest – hekser og demoner og andre skrømt, så tar jeg en tur i skogen nattestid.

Jeg må ikke begynne å løpe. Da er det gjort.

Gå til innlegget

Ludder og dilldallet

Publisert 10 måneder siden - 621 visninger

Martin Luther gadd ikke dille og dalle med pynt og jåleri rundt kristen tro og nåde.

En lærer i oppveksten prekte stadig forherligende om Luther. Med Kristiansand-dialekten uttalte han det Ludder.

Han lovpriste Ludder som sto på for å stoppe de slemme katolikkene. De som la den evige salighet og sjelefred ut for salg på kirkeplassen. Som holdt bøssa frem og lot myntene klinge, så sjelen ut av «skjærselden» kunne springe.

Etter å ha hørt så mye anti-katolsk Luther-lovsang, var vi så lei at vi ville bli katolikker hele gjengen. I ren protest.

Når bedehusfolk og -fe attpåtil tordnet mot det «hedenske» de drev med i katolske kirker – alt gullet og all pynten, og all denne korsingen og knelingen, så ble katolisismen enda mer eksotisk, og vi ble bare enda mer katolske.

Heller hokus pokus

Ludder var kjedelig. Katolikkene fikk tonen av befriende trass, tåkebelagt mystikk. Det eneste vi visste var at vi ville være en del av det ikke så tydelige. Som katolikker måtte man ikke stå til rette for andre enn denne læreren, og det var bare stas. Vi ville ha hokus pokus, heller enn en kristian­sandsk Ludder.

I 2017 feirer vi 500 år siden reformasjonen, kirkens­ kanskje største protest noensinne. Vi skal feire protesten, og det gjør jeg best ved å gå i Den norske kirke.

Nåden er lite fjong i Den norske kirke, like lite pyntet på som Jesus var pyntet på korset. Det har ført til protester. Man unner den ikke engang gull røkelse og myrra. De vise menn har tatt skattene sine og byttet kirke, sammen med haugevis av konvertitter. Gudstjenester i Den norske kirke er lite sentralstimulerende.

For høyt under taket

«Jeg er ikke kristen, jeg er katolikk», har katolske­ venner justert meg når jeg har kalt dem kristne. Sjeldent får ordet kristen stå alene uten vedheng som «i retning den fransiskanske orden med modifikasjoner­ i tradisjon av buddhisttenkere». Ofte prydet med sammensydde ritualer av meditasjonspraksis, inspirert av navngitte forbilder fra den østligste Østen.

Andre stikker til en av frikirkemenighetene, for å kle ordet i tøylesløse tunger eller popmusikk. Atter andre lar Gud velsigne verdslig rikdom og starter attpåtil menighets-TV for å selge nåde til folket. De som slår seg mest til ro med å være kristne har ofte flyktet til bedehuset. Selv ikke de vil bli i kirken. Luther gjorde døren høy og porten for vid. Men det ble for høyt under taket.

På jakt etter enda mer dilldall, har mange blitt spirituelle, heller enn kristne. De tror på en kraft, heller enn en hellig ånd. Det harmonerer fint med sekulariseringen, som er åpent for alt som ikke ennå har slått skikkelig rot, alt som ikke låter kjedsommelig etablert.

Enkel nåde

Det har tatt meg noen tiår å se greia med Luther­, det enkle i nåden og det enkle i kristenbegrepet. Ordet reformasjon var lenge antrukket korsfarerrustning­. Tingen er vel egentlig at Luther ikke gadd å dille og dalle: styre rundt i et hegemoni av ordener, hvor man må banke på kontordører til så mange helgener at innen man rakk å grave seg inn til Gud og Jesus, så var gudstjenesten over og sjefens kontor stengt. Forhåpentligvis bare for dagen. Til korset turte man først å sikte etter innvilget audiens hos Maria og co.

Reformasjonsåret 2017 skal jeg begynne å gå flinkere­ til gudstjeneste i Den norske kirke – verdsette fraværet av dilldall. Øve meg på å la ordet kristen hvile i seg selv, og verdsette enkel 
nåde.

Men jeg har mine tvil. Jeg er jo ikke helt sånn kristen.

Gå til innlegget

Stolthet og røvere

Publisert over 1 år siden - 1218 visninger

Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde!

Tenk bare på røveren på korset, sa min onkel David til fjerne og nære da han levde. Det var så enkelt som å si ja, så ble man tatt med. Han hadde så stor tillit til historien om røveren på korset som ble frelst i siste åndedrag, at den verken trengte pynt eller utbrodering.

I denne enkle setningen ligger det noe solid, som ikke tæres av tidens tann. Det forsvinner ikke, men stiger opp til overflaten gang på gang, uansett hvor mye man måtte komplisere dette med nåde og tilgivelse.

For det er noe i historien om røveren på korset som er så enkelt at det er vanskelig å godta. Det ligger et tilbud om noe så stort, at det umulig kan være sant. Man blir mistenksom: Det må da være en hake ved det hele? Når går betalingsfristen ut da? Hva om ikke sjekken har dekning når den skal heves? For i dag vet man da vitterlig at intet kommer gratis. Men er det et komplisert nåde­begrep som ble lagt frem for røveren på korset der ­sekundene tikket mot døden?

Jeg kom for en tid siden over et gammelt ­radiopptak døpt «Halve bygda vil tro». Det var en lengre direktesendt reportasje fra vekkelsen i ­Indre Agder på 80-tallet. Da Gerhard Fjelde og Nils Kåre Strøm durte rundt med trekkspill og kassegitar som emissærer for to alternative utganger på livet: «en evig salighet», eller «et liv i en evig natt». (Som barn på disse vekkelsesmøtene blir jeg fremdeles dommedagsstemt ved lyden av Jørpeland- og Flekkefjord-dialekt.) Alt sto og falt ved ja eller nei til nåden.

Jeg grøsser og rødmer litt når jeg hører på opptaket. Lidenskap og gråtkvalte røster om frelse og fortapelse er ikke helt min greie. Jeg er ikke noe andaktsmenneske – enhver andakt fra meg ville fremstått som parodi.

Moren min gjentar ordene til onkel David til stadighet i situasjoner hvor jeg fortviler og tenker at nå, denne gangen, går alt galt – det er ingen nåde igjen. Jeg synes ofte det er litt flaut bare å høre dette alternativet, det føles som en oppfordring til bare å gi opp. Jeg må jo klare dette selv, tenker jeg, det ville være skammelig å gi opp. Jeg vil jo gjøre meg fortjent, er ikke det et veletablert krav? Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde! Så det koster meg litt å gå offentlig med på dette enkle i nåden gitt røveren på korset.

Kanskje prisen å betale er stoltheten? Kanskje prisen for nåden betales der og da – ved å innrømme sin tilkortkommenhet og si det ydmyke ja. Da lover Fjelde og Strøm med lystig trekkspillmusikk at «trelldommens tid er forbi».

Den enkle påminnelsen fra onkel David har vist seg å stå støtt gjennom stormene fra det stadig ­ekspanderende tros- og livssynsmarkedet. I mylderet av forlokkende trendmix av nyåndelige retninger, som roper etter deg at du får fri plukk fra «last season’s buddhastatuer» med på kjøpet hvis du blir med på reinkarnasjonsferd.

Selv kristne menigheter ­synes å måtte smøre litt ­ekstra på med verdslige goder for å lokke folk. De frister med trendy kaffeservering og prisbelønt korsang.
Men mellom alt det forgjengelige henger røveren på korset og frister med noe som ikke forgår.

PUblisert i vårt land 5.3.2016 i spalten gjesten

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6319 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6760 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2202 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3552 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 474 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7987 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2659 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 333 visninger
2 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 15 timer siden / 53 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 15 timer siden / 160 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 18 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
Ledsagere som ikke lytter
av
Øyvind Håbrekke
rundt 21 timer siden / 806 visninger
6 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 81 visninger
1 kommentarer
Evig prøvekanin
av
Solveig-Marie Oma
1 dag siden / 165 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
4 minutter siden / 806 visninger
Odd Sverre Hove kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 333 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1358 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4403 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4403 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Klart nei til dødsstraff
rundt 1 time siden / 237 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 333 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 1 time siden / 757 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1358 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 2 timer siden / 806 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4403 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
til krig mot frelsesbønn!
rundt 4 timer siden / 76 visninger
Les flere