Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 35
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Frilansjournalist, spaltist. Mastergrad i filosofi, med fordypning i religionsfilosofi hos Kant og Kierkegaard.

Følgere

Doktor Frankensteins vidunderlige nye verden

Publisert 22 dager siden - 788 visninger

Når enkle gleder ikke lenger er gode nok, så vet man at man er på feil vei, skriver Mary Shelley i romanen Frankenstein.

Jeg ser det for meg i flakkende film: Eureka-opplevelsene Aksel Braanen Sterri får der han sitter som nyfrelst stipendiat på filosofisk­ ­institutt. Han har kommet over en oppskrift på ingredienser til en dydig, lykkelig væren-i-verden: Vi begynner fra en kant og skyller ut livsformørkende egenskaper med fostervannet. Dette må prøves og implementeres i samfunnet. Tjopp, tjopp til Dagsnytt!

Sterri nøler ikke med å ta steget fra teori til ytring. Han griper pennen, den med fjær på, og løper inn til de andre to i trioen som på bloggen sin kaller seg «moralistene». Og vitterlig er det en god tittel på denne moraltrioen av mørkemenn som feller dommer over hvilke liv som er gode, og hvilke som er dårligere og dårligst. Og hva som må til for å gi livsrom til de genetiske grunningrediensene i et godt liv, midt i alt dette ugresset.

Hedonisme

Frasparket kom fra med-moralist og postdoktorand Ole Martin Moens forskningsarbeid. Den produktive filosofen skrev doktorgradsavhandling om hedonisme.

Selv sitter han som husfilosof på P2-programmet Verdibørsen og postulerer verdier ut til folket. Det moralske utgangspunktet til Moen er klart og tydelig: Hvis det fantes en pille som sikret deg et lykkelig liv på alle måter, ville han tatt den. Men inntil et slikt vidundermiddel er brakt fram, må vi nøye oss med å bruke de midler vi her og nå har for hånden: Bioteknologiens muligheter for å bygge idealmodellen – basert på moralistenes personlige fordommer om det gode liv.

Moen heier Sterri til redaksjonene for å meddele sitt Ergo sum til massene. Tredje ledd i trioen, digital forskningsformidler og lederutvikler, ­Marius ­Jones, integrerer kunnskapen i databasen for fremtidens ledere.

Vil gjenoppstå

Personlig haster det nok ikke like mye for Moen. Han skal fryses ned og forhåpentligvis gjenoppstå, som han i vinter snakket om i NRK-programmet Trygdekontoret. Syke vil han sortere, men selv lar han seg ikke sortere ut av verden – ikke engang ved egen død.

Riktignok gjenoppstår han med fare for å være som neandertaler å regne sammenlignet med de nye menneskene i idealsamfunnet han postulerer der fremme. Han håper nok de tar imot ham med åpne armer, når han gir seg til kjenne som opphavsmann til de vitenskapelige fremskritt som grunnla den vidunderlige nye verden han gjenoppstår i.

Kanskje står han attpåtil ansikt til ansikt med statue av seg selv, som «grunnlegger av denne Edens hage», der fremme. Faren er vel større for at han våkner utstilt på museum, eller i et laboratorium for forskning på urmennesket, men den tid, den sorg.

Hvis Sterri og med-moralistene hans på filosofisk institutt får se moralteoriene sine utført i praksis – i stedet for å kultivere sin egen moral ved reelle menneskelige møter – og slår seg sammen med noen doktorer på nabofakultetene – ja, da vandrer snart en mengde serotoninberusede Frankenstein-monstre rundt i korridorene på jakt etter sterkere dose. Prototyper som bevisst er utformet slik at de ikke vekker sympati, siden empatien som ville oppstått i et reelt ansikt til ansikt-møte ville forgifte hele forskningsarbeidet.

Sorteres ut

Så blir de stående disse tre: Moen, Sterri og ­utopien. Men størst blant dem er utopien.

Til sist går det med dem som med doktor Frankenstein. Slik han myrdes av eget skaperverk kjent som «Frankensteins monster», sorteres hele menneskeheten med sin lidelse ut i prosessen med å fremskynde idealverdenen.

En ny himmel og en ny jord får oppstå der fremme, men ingen av dem som lever i dag kvalifiserer til plass i den vidunderlige nye tilværelsen som spirer opp fra moralistene på Blindern anno 2017.

Gå til innlegget

Depresjon på catwalken

Publisert rundt 2 måneder siden - 763 visninger

Når klinisk depresjon blir trendy og gir tilhørighet – hvem vil vel vel ut av den?

Facebook maser stadig om «hvordan føler du deg i dag?». Selv har jeg tatt meg i å ­begynne å lete etter noe å føle. Og er det ikke litt melankoli å spore i mitt sinn, tro? Du kan også uttrykke sinnstilstanden din ved å hive på et sørgelig fjes – hashtagge med noe sånt som #feelingdepressed.

Folk står fram med sosial angst i avisene, sånn annenhver dag. Det lager et selvbekreftende ekko tilbake. Diagnosene florerer: Jeg vil også sette ord på lidelsene mine. Jeg har vel også sosial angst. Jeg vil også være introvert og høysensitiv! Jeg vil også bli forstått! De ønsker å bli sett, og sett blir de gjennom diagnosene.

Romantiserer sinnslidelser

Sosiale medier redefinerer depresjon, skriver avisen The Atlantic. Og at Nettsamfunn, som Tumblr, idealiserer lidelse som noe vakkert – som ved at bilder postes i sort-hvitt av arr og avmagrede kropper, eller sursøte små vers om dødslengsel. På den måten romantiserer stadig flere alvorlige sinnslidelser på en måte som rosemaler bildet av klinisk depresjon.

Tenåringer står daglig ansikt til ansikt med dem via sosiale medier og nettaviser: Foto av pene folk med mørke øyne innrammet i enda mørkere­ sminke,­ innenfor et instagram-filter, gjerne i sort-hvitt, som gir følelsen av mystikk og dybde. En tynget sjel, et lam som bærer verdens synder på sine skuldre. I fora på nettet kan du finne like­sinnede. Hvor er de hen? Hvor er fellesskapet? Du behøver ikke lete lenge før du inviteres inn i varmen av medlidende som ikke bare forstår deg, men faktisk overgår deg i lidelser som depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading. Du har funnet tilhørigheten du lengtet etter.

Mystisk og fengende

I min tid på ungdomsskolen på nittitallet sto av og til skriblerier med vakker håndskrift på dassen av typen «Lev farlig, dø ung, bli et vakkert lik». Det ble raskt malt over av vaktmester, men dukket ofte opp igjen på bokbind og pennalhus. Jeg husker det selv – det var noe litt mystisk, fengende og kult over disse emo-ytringene. Og når dødslengtende vers først dukket opp ett sted, så poppet de opp andre steder også. Ofte utløst av et ønske om samme oppmerksomhet som den suicidale fikk der og da. Men der disse ble synlige i klasserom og korridorer, kunne noen ta tak – bekymringsmeldinger åpnet dørene til oppfølging av helsesøster.

I sosiale medier går alt for egen maskin. Ingen vaktmester rydder opp når dødsromantiserende små vers pynter profilen din på forumet. Etter hvert som folk blir vant med å se det, må kanskje sterkere midler til for å få bekreftelse.

Depresjon blir gjort stilig på tilsvarende måte som metallband anno 1988 formidlet helvete som en fest. Slik tuberkulose på 1800-tallet ble romantisert som noe høyverdig og vakkert. Det er like lite pent å være deprimert, som det er å hoste blod. Riktignok ser arrene på armen penere ut i sort-hvitt. Men på samme måte som å sette begrepet helvete i samme bås som fest, kan det å kle lidelsen­ i vakre klær virke tiltrekkende.

Alt forsvinner

Vitterlig kan det være positivt å bli forstått og føle tilhørighet. Men når forståelsen og tilhørigheten har sykdom som opptakskrav, blir lidelse veien til bekreftelse. Alt forsvinner dagen du skulle være så uheldig å bli glad igjen. Forståelsen og gjenklangen man får for bildene man poster av selvskading og sånne små vers om «jeg vil dø en vakker død», den forsvinner.

Så blir man stående der en dag, uten heiagjeng og publikum: Hva er igjen av meg når depresjonen forsvinner? Den som ga meg fellesskapet. Når man har identifisert seg selv med en sykdom på en måte som gir et tett fellesskap over tid – hvem er man uten?

Først på trykk i spalten Gjesten, Vårt Land, 29. april 2017.

Toppfoto: Mateus Lucena/flickr.com

Gå til innlegget

Billetten til Judas og meg

Publisert 3 måneder siden - 2734 visninger

Det går med frykt og beven opp for meg: Jeg tror på fortapelse. Er jeg en mørkedame?

Jeg kjøpte nylig billett til teaterforestillingen Judasevangeliet. Da jeg leste om den, bladde jeg opp i Matteusevangeliet og ble grepet av en sjelden vond sympati for Judas. Er den følelsen lov, ifølge søndagsskolelærerne?

På søndagsskolen lærte vi om Judas som forrådte Jesus, og sånn var det. Vi så det spille seg ut på flanellografen i Getsemane, og der var Judas, som gikk hen mot fortapelsen. Jesus døde, og sto opp igjen. Nådebilletten var sikret for oss alle. Så vi stemte i: «Jeg har billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmel-eeen!»

Tenk om

Men hadde Judas denne billetten? Og – brukte han den? Jeg har vel ikke turt å tenke på det, ikke før nå: Tenk om han ikke gikk fortapt, likevel?

Det er skrekkelig synd på Judas. Godt oppvokst med bedehusets to utganger av livet-teologi, så har jeg – til dels bevisst, dels ubevisst – nærmest fryktet sympati med en sviker som ham. Sympati­ – da er det gjort, da er veien åpnet – da dras ­svikerlaget ned i dragsuget. Så sitter man der i evigheten sammen med Legion, Lucifer og co. Det har nærmest manifestert seg som tvangstanke: Tenk om jeg går over til fiendens side! Om så bare for et øyeblikk. Jeg hører Hallesby klinge i det fjerne i kor med andre mørkemenn og damer: «Dør du nå – ja da stuper du!»

I Matteusevangeliet går Judas og henger seg fordi han angrer så fælt. Anger er helt skrekkelig. Judas klarte ikke å leve med sin. Han ga tilbake sølvpengene og hengte seg. Tenk å svikte ikke bare sin venn, men faktisk Messias og Gudfader selv, med døden til følge.

Har vi ikke alle opplevd at det «farer en liten ­satan» (jf. Lukas) i oss selv? Enten satan er en ­demon eller en metafor?

Nye muligheter

Jeg har selv en tendens til å tilgi folk som angrer. Angrer de ikke, så gidder jeg ikke. Uten anger er det liten sjanse for at de forandrer seg til en jeg kan stole på.

Forbilde-Jesus gir folk nye sjanser. Men han tvinger vel ingen til overgivelse? Jeg tror Jesus syntes inderlig synd på Judas, inviterte ham med i herligheten i evigheten. Men det er Judas’ eget valg om han vil. Og angrer han ikke, men forholder seg beinhard, med viten og vilje – hva kan man da gjøre? Sier man etter flere sjanser nei til nåden – da sier man vel også nei til frelse?

Jeg har en indre mørkedame. Jeg er riktignok romslig med syndsbegrepet, men jeg tror nåden er veien til frelse, jeg tror på lik mulighet for alle. Men hvem kan vel Gud tvinge til himmels? «Alle skal hit. Basta?» Da tar man fra mennesket dets frie vilje, og evnen til å holdes ansvarlig for sine gjerninger. Så vel de gode, som udådene. Det stemmer ikke med mitt gudsbilde.

En siste sjanse

Jeg har skriftet, nå venter dommen: Som delvis oppegående samfunnsborger anno 2017, så dømmer man vel ingen til fortapelse? Man bærer da fanen fra Kristian Schjelderup og ser lys i alle tunneler: Nåden og kjærligheten bærer over med alt. Men – hva om man ikke vil ta imot denne ­nåden? Skal ikke det være lov?

Jeg tror og håper også på en valgmulighet i det hinsidige. En siste sjanse – er du for stolt? Eller tar du parti med det onde? Forblir i sviket?

Ingen nåde uten fortapelse – gir ikke det men­ing? Judas har nådebilletten – men vil han bruke den? Jeg håper det.

Først publisert i spalten Gjesten, Vårt Land, 1. april 2017.

Gå til innlegget

Faste mot frykt

Publisert 4 måneder siden - 181 visninger

Når frykten først er vekket nytter det ikke å komme drassende med snusfornuft og realisme.

Jeg tenkte jeg ville bruke fastetiden til å adressere noe i meg selv jeg ønsker å forandre.

Gjerne noe tidsrelevant, så jeg tenkte at i disse Trump-tider er det å få kontroll over frykten en fin utfordring. I fastetiden vil jeg avstå fra å la meg overta av frykt. En følelse som stjeler masse krefter hvis man lar seg gripe av den.

Så jeg oppsøkte frykten. Det jeg er mest redd for av alt er det overnaturlige.

Derfor kjøpte jeg en dyr, tøff hodelykt og la i vei ut i skogen i mørket for å møte frykten. Fylt med pågangsmot spradet jeg av sted med lydbok på øret. «Nå er jeg tøff», tenkte jeg, og ble da med ett bevisst på situasjonen jeg befant meg i – midt i skogen, alene i mørket.

Et bilde fra skrekkfilmen The Blair Witch Project poppet opp i hodet mitt og vekket frykten for alvor. I fascinasjon for å la meg skremme (i trygge omgivelser), har jeg sett filmen så mange ganger at følelsen av at heksen plutselig kunne gripe tak i meg lå latent og bare ventet på en anledning til å spire.

«Dette er prøvelsen. Ikke mist hodet», tenkte jeg, «du har ikke annet å frykte enn frykten selv. Og for all del: Ikke begynn å løpe!»

Det hjalp til en viss grad. Hva er det jeg frykter mest, spurte jeg meg selv. Jo, det er øyeblikket et spøkelse spretter fram fra busken og sier bø. Bø-øyeblikket – det føles som om det kan skje når som helst. Lar jeg følelsen ta overhånd, så slutter jeg aldri helt å løpe. Og da hjelper det lite å tenke realistisk – at det finnes ikke spøkelser. Men der og da er jeg mye reddere for spøkelser enn jeg ville vært for overgripere langs Akerselva nattestid.

Frykten styrer deg

«Vi har ikke annet å frykte enn frykten i seg selv», sier trollmannen Gandalf i Ringenes Herre.

Har frykten først blitt vekket så er verden allerede avslørt som noe å frykte, som filosof Martin Heidegger snakker om, i Væren og tid.

Trusselen om nært forestående angrep er helt reell der og da, og den forsvinner heller ikke med det første. I hvert fall ikke hvis man tillater den å vokse.

Og enda verre – hvis man begynner å løpe for livet, så stopper man aldri igjen. Etter hvert styrer frykten deg, og ikke motsatt.

Jeg husker en annen gang, jeg hadde gått søvnløs et par dager i Hongkong, men likevel tvang jeg meg selv til å ta noen sånne svevende vogner på taubane fra et høyt fjell over et dyp kløft, til en gigantisk buddhastatue på den andre siden. Der jeg hang og dinglet i en tynn tråd over juvet mellom to fjell i Hongkong, føltes det som om nervene lå utenpå huden, og frykten for at vognen skulle løsne fra vaieren ble rent fysisk.

I et forsøk på å prøve ut kognitiv atferd-terapeutiske metoder, spurte jeg meg selv: Hva er jeg mest redd for nå? Jo, jeg er mest redd for opplevelsen i det vognen løsner og stuper ned i juvet med meg inni. Jeg er ikke mest redd for å dø, men for skrekken jeg opplever underveis.

Frykte frykten

Men aller mest, innser jeg, frykter jeg frykten for at dette skal skje. Og det er i denne tilstanden jeg befant meg i der og da. Jeg hadde oppdaget ­muligheten for å ramle ned. Det kan jo skje, liksom. Og da trøster det lite å si til seg selv at det er små sjanser for at vognen løsner. Å lese sikkerhets­brosjyren er også en mager trøst.

Heidegger snakker om at det man frykter mest er seg selv, sin egen sinnstilstand i fryktøyeblikket.­ Man blir klar over at man er sårbar og frykten overtar, enten den er reell eller imaginær, villeder oss lett og får oss til å miste hodet. Når frykten har avtatt skal det mye til for å gå tilbake til den opprinnelige tryggheten. Trusselen er der ute.

Med Trump som president blir fastens oppgave for meg i år å øve meg på å takle frykten. Og siden jeg gjør det best ved å utsette meg for det som skremmer meg mest – hekser og demoner og andre skrømt, så tar jeg en tur i skogen nattestid.

Jeg må ikke begynne å løpe. Da er det gjort.

Gå til innlegget

Ludder og dilldallet

Publisert 6 måneder siden - 609 visninger

Martin Luther gadd ikke dille og dalle med pynt og jåleri rundt kristen tro og nåde.

En lærer i oppveksten prekte stadig forherligende om Luther. Med Kristiansand-dialekten uttalte han det Ludder.

Han lovpriste Ludder som sto på for å stoppe de slemme katolikkene. De som la den evige salighet og sjelefred ut for salg på kirkeplassen. Som holdt bøssa frem og lot myntene klinge, så sjelen ut av «skjærselden» kunne springe.

Etter å ha hørt så mye anti-katolsk Luther-lovsang, var vi så lei at vi ville bli katolikker hele gjengen. I ren protest.

Når bedehusfolk og -fe attpåtil tordnet mot det «hedenske» de drev med i katolske kirker – alt gullet og all pynten, og all denne korsingen og knelingen, så ble katolisismen enda mer eksotisk, og vi ble bare enda mer katolske.

Heller hokus pokus

Ludder var kjedelig. Katolikkene fikk tonen av befriende trass, tåkebelagt mystikk. Det eneste vi visste var at vi ville være en del av det ikke så tydelige. Som katolikker måtte man ikke stå til rette for andre enn denne læreren, og det var bare stas. Vi ville ha hokus pokus, heller enn en kristian­sandsk Ludder.

I 2017 feirer vi 500 år siden reformasjonen, kirkens­ kanskje største protest noensinne. Vi skal feire protesten, og det gjør jeg best ved å gå i Den norske kirke.

Nåden er lite fjong i Den norske kirke, like lite pyntet på som Jesus var pyntet på korset. Det har ført til protester. Man unner den ikke engang gull røkelse og myrra. De vise menn har tatt skattene sine og byttet kirke, sammen med haugevis av konvertitter. Gudstjenester i Den norske kirke er lite sentralstimulerende.

For høyt under taket

«Jeg er ikke kristen, jeg er katolikk», har katolske­ venner justert meg når jeg har kalt dem kristne. Sjeldent får ordet kristen stå alene uten vedheng som «i retning den fransiskanske orden med modifikasjoner­ i tradisjon av buddhisttenkere». Ofte prydet med sammensydde ritualer av meditasjonspraksis, inspirert av navngitte forbilder fra den østligste Østen.

Andre stikker til en av frikirkemenighetene, for å kle ordet i tøylesløse tunger eller popmusikk. Atter andre lar Gud velsigne verdslig rikdom og starter attpåtil menighets-TV for å selge nåde til folket. De som slår seg mest til ro med å være kristne har ofte flyktet til bedehuset. Selv ikke de vil bli i kirken. Luther gjorde døren høy og porten for vid. Men det ble for høyt under taket.

På jakt etter enda mer dilldall, har mange blitt spirituelle, heller enn kristne. De tror på en kraft, heller enn en hellig ånd. Det harmonerer fint med sekulariseringen, som er åpent for alt som ikke ennå har slått skikkelig rot, alt som ikke låter kjedsommelig etablert.

Enkel nåde

Det har tatt meg noen tiår å se greia med Luther­, det enkle i nåden og det enkle i kristenbegrepet. Ordet reformasjon var lenge antrukket korsfarerrustning­. Tingen er vel egentlig at Luther ikke gadd å dille og dalle: styre rundt i et hegemoni av ordener, hvor man må banke på kontordører til så mange helgener at innen man rakk å grave seg inn til Gud og Jesus, så var gudstjenesten over og sjefens kontor stengt. Forhåpentligvis bare for dagen. Til korset turte man først å sikte etter innvilget audiens hos Maria og co.

Reformasjonsåret 2017 skal jeg begynne å gå flinkere­ til gudstjeneste i Den norske kirke – verdsette fraværet av dilldall. Øve meg på å la ordet kristen hvile i seg selv, og verdsette enkel 
nåde.

Men jeg har mine tvil. Jeg er jo ikke helt sånn kristen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
3 minutter siden / 1117 visninger
Sverre Kolberg kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
41 minutter siden / 1117 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Islam vs. kristendom - igjen
rundt 1 time siden / 1610 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt
rundt 2 timer siden / 349 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En filosofisk buljongterning
rundt 3 timer siden / 107 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 3 timer siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 4 timer siden / 224 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4488 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4488 visninger
Les flere