Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 3
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Jobber som informasjonsansvarlig, frilansjournalist, skribent, forfatter. Mastergrad i filosofi, med fordypning i religionsfilosofi hos Kant og Kierkegaard.

Følgere

Billetten til Judas og meg

Publisert 26 dager siden - 2667 visninger

Det går med frykt og beven opp for meg: Jeg tror på fortapelse. Er jeg en mørkedame?

Jeg kjøpte nylig billett til teaterforestillingen Judasevangeliet. Da jeg leste om den, bladde jeg opp i Matteusevangeliet og ble grepet av en sjelden vond sympati for Judas. Er den følelsen lov, ifølge søndagsskolelærerne?

På søndagsskolen lærte vi om Judas som forrådte Jesus, og sånn var det. Vi så det spille seg ut på flanellografen i Getsemane, og der var Judas, som gikk hen mot fortapelsen. Jesus døde, og sto opp igjen. Nådebilletten var sikret for oss alle. Så vi stemte i: «Jeg har billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmel-eeen!»

Tenk om

Men hadde Judas denne billetten? Og – brukte han den? Jeg har vel ikke turt å tenke på det, ikke før nå: Tenk om han ikke gikk fortapt, likevel?

Det er skrekkelig synd på Judas. Godt oppvokst med bedehusets to utganger av livet-teologi, så har jeg – til dels bevisst, dels ubevisst – nærmest fryktet sympati med en sviker som ham. Sympati­ – da er det gjort, da er veien åpnet – da dras ­svikerlaget ned i dragsuget. Så sitter man der i evigheten sammen med Legion, Lucifer og co. Det har nærmest manifestert seg som tvangstanke: Tenk om jeg går over til fiendens side! Om så bare for et øyeblikk. Jeg hører Hallesby klinge i det fjerne i kor med andre mørkemenn og damer: «Dør du nå – ja da stuper du!»

I Matteusevangeliet går Judas og henger seg fordi han angrer så fælt. Anger er helt skrekkelig. Judas klarte ikke å leve med sin. Han ga tilbake sølvpengene og hengte seg. Tenk å svikte ikke bare sin venn, men faktisk Messias og Gudfader selv, med døden til følge.

Har vi ikke alle opplevd at det «farer en liten ­satan» (jf. Lukas) i oss selv? Enten satan er en ­demon eller en metafor?

Nye muligheter

Jeg har selv en tendens til å tilgi folk som angrer. Angrer de ikke, så gidder jeg ikke. Uten anger er det liten sjanse for at de forandrer seg til en jeg kan stole på.

Forbilde-Jesus gir folk nye sjanser. Men han tvinger vel ingen til overgivelse? Jeg tror Jesus syntes inderlig synd på Judas, inviterte ham med i herligheten i evigheten. Men det er Judas’ eget valg om han vil. Og angrer han ikke, men forholder seg beinhard, med viten og vilje – hva kan man da gjøre? Sier man etter flere sjanser nei til nåden – da sier man vel også nei til frelse?

Jeg har en indre mørkedame. Jeg er riktignok romslig med syndsbegrepet, men jeg tror nåden er veien til frelse, jeg tror på lik mulighet for alle. Men hvem kan vel Gud tvinge til himmels? «Alle skal hit. Basta?» Da tar man fra mennesket dets frie vilje, og evnen til å holdes ansvarlig for sine gjerninger. Så vel de gode, som udådene. Det stemmer ikke med mitt gudsbilde.

En siste sjanse

Jeg har skriftet, nå venter dommen: Som delvis oppegående samfunnsborger anno 2017, så dømmer man vel ingen til fortapelse? Man bærer da fanen fra Kristian Schjelderup og ser lys i alle tunneler: Nåden og kjærligheten bærer over med alt. Men – hva om man ikke vil ta imot denne ­nåden? Skal ikke det være lov?

Jeg tror og håper også på en valgmulighet i det hinsidige. En siste sjanse – er du for stolt? Eller tar du parti med det onde? Forblir i sviket?

Ingen nåde uten fortapelse – gir ikke det men­ing? Judas har nådebilletten – men vil han bruke den? Jeg håper det.

Først publisert i spalten Gjesten, Vårt Land, 1. april 2017.

Gå til innlegget

Faste mot frykt

Publisert rundt 2 måneder siden - 153 visninger

Når frykten først er vekket nytter det ikke å komme drassende med snusfornuft og realisme.

Jeg tenkte jeg ville bruke fastetiden til å adressere noe i meg selv jeg ønsker å forandre.

Gjerne noe tidsrelevant, så jeg tenkte at i disse Trump-tider er det å få kontroll over frykten en fin utfordring. I fastetiden vil jeg avstå fra å la meg overta av frykt. En følelse som stjeler masse krefter hvis man lar seg gripe av den.

Så jeg oppsøkte frykten. Det jeg er mest redd for av alt er det overnaturlige.

Derfor kjøpte jeg en dyr, tøff hodelykt og la i vei ut i skogen i mørket for å møte frykten. Fylt med pågangsmot spradet jeg av sted med lydbok på øret. «Nå er jeg tøff», tenkte jeg, og ble da med ett bevisst på situasjonen jeg befant meg i – midt i skogen, alene i mørket.

Et bilde fra skrekkfilmen The Blair Witch Project poppet opp i hodet mitt og vekket frykten for alvor. I fascinasjon for å la meg skremme (i trygge omgivelser), har jeg sett filmen så mange ganger at følelsen av at heksen plutselig kunne gripe tak i meg lå latent og bare ventet på en anledning til å spire.

«Dette er prøvelsen. Ikke mist hodet», tenkte jeg, «du har ikke annet å frykte enn frykten selv. Og for all del: Ikke begynn å løpe!»

Det hjalp til en viss grad. Hva er det jeg frykter mest, spurte jeg meg selv. Jo, det er øyeblikket et spøkelse spretter fram fra busken og sier bø. Bø-øyeblikket – det føles som om det kan skje når som helst. Lar jeg følelsen ta overhånd, så slutter jeg aldri helt å løpe. Og da hjelper det lite å tenke realistisk – at det finnes ikke spøkelser. Men der og da er jeg mye reddere for spøkelser enn jeg ville vært for overgripere langs Akerselva nattestid.

Frykten styrer deg

«Vi har ikke annet å frykte enn frykten i seg selv», sier trollmannen Gandalf i Ringenes Herre.

Har frykten først blitt vekket så er verden allerede avslørt som noe å frykte, som filosof Martin Heidegger snakker om, i Væren og tid.

Trusselen om nært forestående angrep er helt reell der og da, og den forsvinner heller ikke med det første. I hvert fall ikke hvis man tillater den å vokse.

Og enda verre – hvis man begynner å løpe for livet, så stopper man aldri igjen. Etter hvert styrer frykten deg, og ikke motsatt.

Jeg husker en annen gang, jeg hadde gått søvnløs et par dager i Hongkong, men likevel tvang jeg meg selv til å ta noen sånne svevende vogner på taubane fra et høyt fjell over et dyp kløft, til en gigantisk buddhastatue på den andre siden. Der jeg hang og dinglet i en tynn tråd over juvet mellom to fjell i Hongkong, føltes det som om nervene lå utenpå huden, og frykten for at vognen skulle løsne fra vaieren ble rent fysisk.

I et forsøk på å prøve ut kognitiv atferd-terapeutiske metoder, spurte jeg meg selv: Hva er jeg mest redd for nå? Jo, jeg er mest redd for opplevelsen i det vognen løsner og stuper ned i juvet med meg inni. Jeg er ikke mest redd for å dø, men for skrekken jeg opplever underveis.

Frykte frykten

Men aller mest, innser jeg, frykter jeg frykten for at dette skal skje. Og det er i denne tilstanden jeg befant meg i der og da. Jeg hadde oppdaget ­muligheten for å ramle ned. Det kan jo skje, liksom. Og da trøster det lite å si til seg selv at det er små sjanser for at vognen løsner. Å lese sikkerhets­brosjyren er også en mager trøst.

Heidegger snakker om at det man frykter mest er seg selv, sin egen sinnstilstand i fryktøyeblikket.­ Man blir klar over at man er sårbar og frykten overtar, enten den er reell eller imaginær, villeder oss lett og får oss til å miste hodet. Når frykten har avtatt skal det mye til for å gå tilbake til den opprinnelige tryggheten. Trusselen er der ute.

Med Trump som president blir fastens oppgave for meg i år å øve meg på å takle frykten. Og siden jeg gjør det best ved å utsette meg for det som skremmer meg mest – hekser og demoner og andre skrømt, så tar jeg en tur i skogen nattestid.

Jeg må ikke begynne å løpe. Da er det gjort.

Gå til innlegget

Ludder og dilldallet

Publisert 4 måneder siden - 601 visninger

Martin Luther gadd ikke dille og dalle med pynt og jåleri rundt kristen tro og nåde.

En lærer i oppveksten prekte stadig forherligende om Luther. Med Kristiansand-dialekten uttalte han det Ludder.

Han lovpriste Ludder som sto på for å stoppe de slemme katolikkene. De som la den evige salighet og sjelefred ut for salg på kirkeplassen. Som holdt bøssa frem og lot myntene klinge, så sjelen ut av «skjærselden» kunne springe.

Etter å ha hørt så mye anti-katolsk Luther-lovsang, var vi så lei at vi ville bli katolikker hele gjengen. I ren protest.

Når bedehusfolk og -fe attpåtil tordnet mot det «hedenske» de drev med i katolske kirker – alt gullet og all pynten, og all denne korsingen og knelingen, så ble katolisismen enda mer eksotisk, og vi ble bare enda mer katolske.

Heller hokus pokus

Ludder var kjedelig. Katolikkene fikk tonen av befriende trass, tåkebelagt mystikk. Det eneste vi visste var at vi ville være en del av det ikke så tydelige. Som katolikker måtte man ikke stå til rette for andre enn denne læreren, og det var bare stas. Vi ville ha hokus pokus, heller enn en kristian­sandsk Ludder.

I 2017 feirer vi 500 år siden reformasjonen, kirkens­ kanskje største protest noensinne. Vi skal feire protesten, og det gjør jeg best ved å gå i Den norske kirke.

Nåden er lite fjong i Den norske kirke, like lite pyntet på som Jesus var pyntet på korset. Det har ført til protester. Man unner den ikke engang gull røkelse og myrra. De vise menn har tatt skattene sine og byttet kirke, sammen med haugevis av konvertitter. Gudstjenester i Den norske kirke er lite sentralstimulerende.

For høyt under taket

«Jeg er ikke kristen, jeg er katolikk», har katolske­ venner justert meg når jeg har kalt dem kristne. Sjeldent får ordet kristen stå alene uten vedheng som «i retning den fransiskanske orden med modifikasjoner­ i tradisjon av buddhisttenkere». Ofte prydet med sammensydde ritualer av meditasjonspraksis, inspirert av navngitte forbilder fra den østligste Østen.

Andre stikker til en av frikirkemenighetene, for å kle ordet i tøylesløse tunger eller popmusikk. Atter andre lar Gud velsigne verdslig rikdom og starter attpåtil menighets-TV for å selge nåde til folket. De som slår seg mest til ro med å være kristne har ofte flyktet til bedehuset. Selv ikke de vil bli i kirken. Luther gjorde døren høy og porten for vid. Men det ble for høyt under taket.

På jakt etter enda mer dilldall, har mange blitt spirituelle, heller enn kristne. De tror på en kraft, heller enn en hellig ånd. Det harmonerer fint med sekulariseringen, som er åpent for alt som ikke ennå har slått skikkelig rot, alt som ikke låter kjedsommelig etablert.

Enkel nåde

Det har tatt meg noen tiår å se greia med Luther­, det enkle i nåden og det enkle i kristenbegrepet. Ordet reformasjon var lenge antrukket korsfarerrustning­. Tingen er vel egentlig at Luther ikke gadd å dille og dalle: styre rundt i et hegemoni av ordener, hvor man må banke på kontordører til så mange helgener at innen man rakk å grave seg inn til Gud og Jesus, så var gudstjenesten over og sjefens kontor stengt. Forhåpentligvis bare for dagen. Til korset turte man først å sikte etter innvilget audiens hos Maria og co.

Reformasjonsåret 2017 skal jeg begynne å gå flinkere­ til gudstjeneste i Den norske kirke – verdsette fraværet av dilldall. Øve meg på å la ordet kristen hvile i seg selv, og verdsette enkel 
nåde.

Men jeg har mine tvil. Jeg er jo ikke helt sånn kristen.

Gå til innlegget

Stolthet og røvere

Publisert rundt 1 år siden - 1200 visninger

Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde!

Tenk bare på røveren på korset, sa min onkel David til fjerne og nære da han levde. Det var så enkelt som å si ja, så ble man tatt med. Han hadde så stor tillit til historien om røveren på korset som ble frelst i siste åndedrag, at den verken trengte pynt eller utbrodering.

I denne enkle setningen ligger det noe solid, som ikke tæres av tidens tann. Det forsvinner ikke, men stiger opp til overflaten gang på gang, uansett hvor mye man måtte komplisere dette med nåde og tilgivelse.

For det er noe i historien om røveren på korset som er så enkelt at det er vanskelig å godta. Det ligger et tilbud om noe så stort, at det umulig kan være sant. Man blir mistenksom: Det må da være en hake ved det hele? Når går betalingsfristen ut da? Hva om ikke sjekken har dekning når den skal heves? For i dag vet man da vitterlig at intet kommer gratis. Men er det et komplisert nåde­begrep som ble lagt frem for røveren på korset der ­sekundene tikket mot døden?

Jeg kom for en tid siden over et gammelt ­radiopptak døpt «Halve bygda vil tro». Det var en lengre direktesendt reportasje fra vekkelsen i ­Indre Agder på 80-tallet. Da Gerhard Fjelde og Nils Kåre Strøm durte rundt med trekkspill og kassegitar som emissærer for to alternative utganger på livet: «en evig salighet», eller «et liv i en evig natt». (Som barn på disse vekkelsesmøtene blir jeg fremdeles dommedagsstemt ved lyden av Jørpeland- og Flekkefjord-dialekt.) Alt sto og falt ved ja eller nei til nåden.

Jeg grøsser og rødmer litt når jeg hører på opptaket. Lidenskap og gråtkvalte røster om frelse og fortapelse er ikke helt min greie. Jeg er ikke noe andaktsmenneske – enhver andakt fra meg ville fremstått som parodi.

Moren min gjentar ordene til onkel David til stadighet i situasjoner hvor jeg fortviler og tenker at nå, denne gangen, går alt galt – det er ingen nåde igjen. Jeg synes ofte det er litt flaut bare å høre dette alternativet, det føles som en oppfordring til bare å gi opp. Jeg må jo klare dette selv, tenker jeg, det ville være skammelig å gi opp. Jeg vil jo gjøre meg fortjent, er ikke det et veletablert krav? Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde! Så det koster meg litt å gå offentlig med på dette enkle i nåden gitt røveren på korset.

Kanskje prisen å betale er stoltheten? Kanskje prisen for nåden betales der og da – ved å innrømme sin tilkortkommenhet og si det ydmyke ja. Da lover Fjelde og Strøm med lystig trekkspillmusikk at «trelldommens tid er forbi».

Den enkle påminnelsen fra onkel David har vist seg å stå støtt gjennom stormene fra det stadig ­ekspanderende tros- og livssynsmarkedet. I mylderet av forlokkende trendmix av nyåndelige retninger, som roper etter deg at du får fri plukk fra «last season’s buddhastatuer» med på kjøpet hvis du blir med på reinkarnasjonsferd.

Selv kristne menigheter ­synes å måtte smøre litt ­ekstra på med verdslige goder for å lokke folk. De frister med trendy kaffeservering og prisbelønt korsang.
Men mellom alt det forgjengelige henger røveren på korset og frister med noe som ikke forgår.

PUblisert i vårt land 5.3.2016 i spalten gjesten

Gå til innlegget

Du duger ikke helt

Publisert over 1 år siden - 1861 visninger

En god porsjon selvforakt er helt nødvendig for et fruktbart nytt år.

Jeg innså noe stort da jeg slet opp bakken fra butikken med handleposer fulle av gulrøtter og grønnkål, rødbeter og spinat første mandag i 2016: Jeg hadde aldri tatt denne turen til fots uten at jeg har følt meg som et dass etter julefeiringens omfangsrike fråtsing. Det er viktig å bli så lei av å være udugelig, at eneste alternativ er skjerpings.

Lucy Kellaway, kommentator i Financial Times, skrev i slutten av november en tekst i Aftenposten med følgende budskap: «Følelsen av å være ubrukelig på jobb er vesentlig for suksess.»

Der karrieresider i aviser og dameblader bobler over av heiarop om selvtillit og tro på seg selv – ta «me-time» og se at du er god nok som du er – så støtter Kellaway de udugelige, peker på faren ved å bli selvtilfreds: «Du blir dårligere på jobben.»

Endelig får jeg støtte i at det er sunt, ikke sykelig nevrotisk, å føle seg ubrukelig (om man så må ty til et og annet serotonin-stimulerende medikament – bare ikke for høy dose, da blir det for mye av det gode).

I skrivende stund oppleves det at jeg tyter ut som så udugelig, at eneste grunnen til at jeg skriver ­likevel er at jeg hadde følt meg enda verre hvis jeg hadde gitt opp. Skjønt, dagen jeg blir tilfreds med dette – tenker at «jeg er god nok, så dette får være godt nok», leverer med selvtillit til redaktøren – ja, da er jeg på galeien.

I går følte jeg meg for eksempel så ubrukelig, fordi jeg ikke klarte å skrive et ord av verdi, at jeg lot selvforakten sparke meg ut i minusgradene 
og ned på gymmen. Det er da bedre å skrive noe dårlig med sprettrumpe enn låvedørsrumpe, tenkte jeg, pumpet jern og knurret litt til meg selv i 
speilet. Vel å merke ikke fornøyde knurr, 
slik som muskelherrene til høyre ved de tyngste manualene. Man kan ikke sette muskler inn på konto, så udugeligheten bærer frukt kun om den vedvarer.

«Du er du, og du duger», sang vi glade på ­enkelte kristne barnemøter. Repeterte refrenget om at vi «passer perfekt i Guds favn», og det gjelder slik vi er akkurat nå, så da er det ikke mer vi kan gjøre. Dette gikk jeg aldri med på, og det gjør jeg ei heller nå! Følelsen av å være litt syndig gjør at man vokter seg for å la hangen til det onde vokse uhindret frem i ens indre. Før man aner ordet av det tilgir man seg selv, før man ber andre om tilgivelse, og fortsetter som før. Gud har jo allerede tilgitt, så da er det vel ikke mer jeg kan gjøre?

Teksten i barnesangen burde endres til «Du er du, og du duger, så lenge du prøver så godt du kan.» For det er selvsagt heller ikke bra å føle seg så håpløs at du bare går og legger deg igjen. Så problemstillingen gir oss enda ett fruktbart prosjekt: Vi bør strebe etter balanse mellom sunn udugelighet, og usunn håpløshet.

Kanskje har pietistene hatt rett hele tiden? Det må ikke bli for mye av det gode. Verken den ene eller andre veien. Romerriket falt når det etter hvert gikk for godt. Da ble selv de dydigste krigerne dekadente centurioner. Laurbærene forplantet seg og streben ble erstattet med tilfreds dovenskap.

Så ikke dropp nyttårsforsettene. Og ikke vær redd for å dra på med noen ekstra. Hvis alle ­forsettene krysses ut innen 2017, står du i fare for å bli fornøyd med deg selv. Og da er det gjort.

Skribent og filosof

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Når professorer tåkelegger
rundt 2 timer siden / 345 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 3 timer siden / 652 visninger
Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 3 timer siden / 156 visninger
Øyvind A. Jørgensen kommenterte på
Djevelen er global
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Ben Økland kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 3 timer siden / 652 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva er det med FN?
rundt 4 timer siden / 124 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 156 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 156 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Roald Øye kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Les flere