Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 3
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Jobber som informasjonsansvarlig, frilansjournalist, skribent, forfatter. Mastergrad i filosofi, med fordypning i religionsfilosofi hos Kant og Kierkegaard.

Følgere

Ludder og dilldallet

Publisert 10 dager siden - 569 visninger

Martin Luther gadd ikke dille og dalle med pynt og jåleri rundt kristen tro og nåde.

En lærer i oppveksten prekte stadig forherligende om Luther. Med Kristiansand-dialekten uttalte han det Ludder.

Han lovpriste Ludder som sto på for å stoppe de slemme katolikkene. De som la den evige salighet og sjelefred ut for salg på kirkeplassen. Som holdt bøssa frem og lot myntene klinge, så sjelen ut av «skjærselden» kunne springe.

Etter å ha hørt så mye anti-katolsk Luther-lovsang, var vi så lei at vi ville bli katolikker hele gjengen. I ren protest.

Når bedehusfolk og -fe attpåtil tordnet mot det «hedenske» de drev med i katolske kirker – alt gullet og all pynten, og all denne korsingen og knelingen, så ble katolisismen enda mer eksotisk, og vi ble bare enda mer katolske.

Heller hokus pokus

Ludder var kjedelig. Katolikkene fikk tonen av befriende trass, tåkebelagt mystikk. Det eneste vi visste var at vi ville være en del av det ikke så tydelige. Som katolikker måtte man ikke stå til rette for andre enn denne læreren, og det var bare stas. Vi ville ha hokus pokus, heller enn en kristian­sandsk Ludder.

I 2017 feirer vi 500 år siden reformasjonen, kirkens­ kanskje største protest noensinne. Vi skal feire protesten, og det gjør jeg best ved å gå i Den norske kirke.

Nåden er lite fjong i Den norske kirke, like lite pyntet på som Jesus var pyntet på korset. Det har ført til protester. Man unner den ikke engang gull røkelse og myrra. De vise menn har tatt skattene sine og byttet kirke, sammen med haugevis av konvertitter. Gudstjenester i Den norske kirke er lite sentralstimulerende.

For høyt under taket

«Jeg er ikke kristen, jeg er katolikk», har katolske­ venner justert meg når jeg har kalt dem kristne. Sjeldent får ordet kristen stå alene uten vedheng som «i retning den fransiskanske orden med modifikasjoner­ i tradisjon av buddhisttenkere». Ofte prydet med sammensydde ritualer av meditasjonspraksis, inspirert av navngitte forbilder fra den østligste Østen.

Andre stikker til en av frikirkemenighetene, for å kle ordet i tøylesløse tunger eller popmusikk. Atter andre lar Gud velsigne verdslig rikdom og starter attpåtil menighets-TV for å selge nåde til folket. De som slår seg mest til ro med å være kristne har ofte flyktet til bedehuset. Selv ikke de vil bli i kirken. Luther gjorde døren høy og porten for vid. Men det ble for høyt under taket.

På jakt etter enda mer dilldall, har mange blitt spirituelle, heller enn kristne. De tror på en kraft, heller enn en hellig ånd. Det harmonerer fint med sekulariseringen, som er åpent for alt som ikke ennå har slått skikkelig rot, alt som ikke låter kjedsommelig etablert.

Enkel nåde

Det har tatt meg noen tiår å se greia med Luther­, det enkle i nåden og det enkle i kristenbegrepet. Ordet reformasjon var lenge antrukket korsfarerrustning­. Tingen er vel egentlig at Luther ikke gadd å dille og dalle: styre rundt i et hegemoni av ordener, hvor man må banke på kontordører til så mange helgener at innen man rakk å grave seg inn til Gud og Jesus, så var gudstjenesten over og sjefens kontor stengt. Forhåpentligvis bare for dagen. Til korset turte man først å sikte etter innvilget audiens hos Maria og co.

Reformasjonsåret 2017 skal jeg begynne å gå flinkere­ til gudstjeneste i Den norske kirke – verdsette fraværet av dilldall. Øve meg på å la ordet kristen hvile i seg selv, og verdsette enkel 
nåde.

Men jeg har mine tvil. Jeg er jo ikke helt sånn kristen.

Gå til innlegget

Stolthet og røvere

Publisert 11 måneder siden - 1188 visninger

Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde!

Tenk bare på røveren på korset, sa min onkel David til fjerne og nære da han levde. Det var så enkelt som å si ja, så ble man tatt med. Han hadde så stor tillit til historien om røveren på korset som ble frelst i siste åndedrag, at den verken trengte pynt eller utbrodering.

I denne enkle setningen ligger det noe solid, som ikke tæres av tidens tann. Det forsvinner ikke, men stiger opp til overflaten gang på gang, uansett hvor mye man måtte komplisere dette med nåde og tilgivelse.

For det er noe i historien om røveren på korset som er så enkelt at det er vanskelig å godta. Det ligger et tilbud om noe så stort, at det umulig kan være sant. Man blir mistenksom: Det må da være en hake ved det hele? Når går betalingsfristen ut da? Hva om ikke sjekken har dekning når den skal heves? For i dag vet man da vitterlig at intet kommer gratis. Men er det et komplisert nåde­begrep som ble lagt frem for røveren på korset der ­sekundene tikket mot døden?

Jeg kom for en tid siden over et gammelt ­radiopptak døpt «Halve bygda vil tro». Det var en lengre direktesendt reportasje fra vekkelsen i ­Indre Agder på 80-tallet. Da Gerhard Fjelde og Nils Kåre Strøm durte rundt med trekkspill og kassegitar som emissærer for to alternative utganger på livet: «en evig salighet», eller «et liv i en evig natt». (Som barn på disse vekkelsesmøtene blir jeg fremdeles dommedagsstemt ved lyden av Jørpeland- og Flekkefjord-dialekt.) Alt sto og falt ved ja eller nei til nåden.

Jeg grøsser og rødmer litt når jeg hører på opptaket. Lidenskap og gråtkvalte røster om frelse og fortapelse er ikke helt min greie. Jeg er ikke noe andaktsmenneske – enhver andakt fra meg ville fremstått som parodi.

Moren min gjentar ordene til onkel David til stadighet i situasjoner hvor jeg fortviler og tenker at nå, denne gangen, går alt galt – det er ingen nåde igjen. Jeg synes ofte det er litt flaut bare å høre dette alternativet, det føles som en oppfordring til bare å gi opp. Jeg må jo klare dette selv, tenker jeg, det ville være skammelig å gi opp. Jeg vil jo gjøre meg fortjent, er ikke det et veletablert krav? Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde! Så det koster meg litt å gå offentlig med på dette enkle i nåden gitt røveren på korset.

Kanskje prisen å betale er stoltheten? Kanskje prisen for nåden betales der og da – ved å innrømme sin tilkortkommenhet og si det ydmyke ja. Da lover Fjelde og Strøm med lystig trekkspillmusikk at «trelldommens tid er forbi».

Den enkle påminnelsen fra onkel David har vist seg å stå støtt gjennom stormene fra det stadig ­ekspanderende tros- og livssynsmarkedet. I mylderet av forlokkende trendmix av nyåndelige retninger, som roper etter deg at du får fri plukk fra «last season’s buddhastatuer» med på kjøpet hvis du blir med på reinkarnasjonsferd.

Selv kristne menigheter ­synes å måtte smøre litt ­ekstra på med verdslige goder for å lokke folk. De frister med trendy kaffeservering og prisbelønt korsang.
Men mellom alt det forgjengelige henger røveren på korset og frister med noe som ikke forgår.

PUblisert i vårt land 5.3.2016 i spalten gjesten

Gå til innlegget

Du duger ikke helt

Publisert rundt 1 år siden - 1851 visninger

En god porsjon selvforakt er helt nødvendig for et fruktbart nytt år.

Jeg innså noe stort da jeg slet opp bakken fra butikken med handleposer fulle av gulrøtter og grønnkål, rødbeter og spinat første mandag i 2016: Jeg hadde aldri tatt denne turen til fots uten at jeg har følt meg som et dass etter julefeiringens omfangsrike fråtsing. Det er viktig å bli så lei av å være udugelig, at eneste alternativ er skjerpings.

Lucy Kellaway, kommentator i Financial Times, skrev i slutten av november en tekst i Aftenposten med følgende budskap: «Følelsen av å være ubrukelig på jobb er vesentlig for suksess.»

Der karrieresider i aviser og dameblader bobler over av heiarop om selvtillit og tro på seg selv – ta «me-time» og se at du er god nok som du er – så støtter Kellaway de udugelige, peker på faren ved å bli selvtilfreds: «Du blir dårligere på jobben.»

Endelig får jeg støtte i at det er sunt, ikke sykelig nevrotisk, å føle seg ubrukelig (om man så må ty til et og annet serotonin-stimulerende medikament – bare ikke for høy dose, da blir det for mye av det gode).

I skrivende stund oppleves det at jeg tyter ut som så udugelig, at eneste grunnen til at jeg skriver ­likevel er at jeg hadde følt meg enda verre hvis jeg hadde gitt opp. Skjønt, dagen jeg blir tilfreds med dette – tenker at «jeg er god nok, så dette får være godt nok», leverer med selvtillit til redaktøren – ja, da er jeg på galeien.

I går følte jeg meg for eksempel så ubrukelig, fordi jeg ikke klarte å skrive et ord av verdi, at jeg lot selvforakten sparke meg ut i minusgradene 
og ned på gymmen. Det er da bedre å skrive noe dårlig med sprettrumpe enn låvedørsrumpe, tenkte jeg, pumpet jern og knurret litt til meg selv i 
speilet. Vel å merke ikke fornøyde knurr, 
slik som muskelherrene til høyre ved de tyngste manualene. Man kan ikke sette muskler inn på konto, så udugeligheten bærer frukt kun om den vedvarer.

«Du er du, og du duger», sang vi glade på ­enkelte kristne barnemøter. Repeterte refrenget om at vi «passer perfekt i Guds favn», og det gjelder slik vi er akkurat nå, så da er det ikke mer vi kan gjøre. Dette gikk jeg aldri med på, og det gjør jeg ei heller nå! Følelsen av å være litt syndig gjør at man vokter seg for å la hangen til det onde vokse uhindret frem i ens indre. Før man aner ordet av det tilgir man seg selv, før man ber andre om tilgivelse, og fortsetter som før. Gud har jo allerede tilgitt, så da er det vel ikke mer jeg kan gjøre?

Teksten i barnesangen burde endres til «Du er du, og du duger, så lenge du prøver så godt du kan.» For det er selvsagt heller ikke bra å føle seg så håpløs at du bare går og legger deg igjen. Så problemstillingen gir oss enda ett fruktbart prosjekt: Vi bør strebe etter balanse mellom sunn udugelighet, og usunn håpløshet.

Kanskje har pietistene hatt rett hele tiden? Det må ikke bli for mye av det gode. Verken den ene eller andre veien. Romerriket falt når det etter hvert gikk for godt. Da ble selv de dydigste krigerne dekadente centurioner. Laurbærene forplantet seg og streben ble erstattet med tilfreds dovenskap.

Så ikke dropp nyttårsforsettene. Og ikke vær redd for å dra på med noen ekstra. Hvis alle ­forsettene krysses ut innen 2017, står du i fare for å bli fornøyd med deg selv. Og da er det gjort.

Skribent og filosof

Gå til innlegget

Veien til et frommere liv

Publisert over 1 år siden - 596 visninger

Jeg har planen klar: Jeg skal bygge karakter, som første skritt på veien mot et bedre liv. 
Så kommer presten og ødelegger alt.

Jeg ønsker et nytt og frommere liv. Det er nok viktig å begynne fra en kant, og jeg har lest at en pilegrimsferd eller to kan styrke ånden og føre til en høyere moralsk bevissthet. Nå flytter jo til og med forbrytere over i kloster og går på retreat etter soning! Det må jo ligge noe i denne shoppingen fra det katolske, krydret med en frisk dæsj av buddhisme.

Pilegrimsvandring kan forhåpentligvis gi meg dytten jeg trenger for å bli en god borger, et barmhjertig medmenneske og en samvittighetsfull, miljøe­ngasjert motkraft til forbrukerkreftene. Det kan i tillegg gi meg et kledelig image av trendy fromhet.

Jeg begynner med å bestille en masse pilegrimsbøker på nett. Jeg kjøper meg nye fjellstøvler, en stor og staselig ryggsekk, fjelltelt, sovepose, fjellklær, backup-klær og flust med bøker om pilegrims-­tradisjonen tilbake til de gamle ørkenfedrene. Det er viktig å investere i et nytt og bedre liv, før man kan begynne på det.

Like viktig er det å bruke noen uker eller ­måneder på å bygge meg opp mentalt på livet på den smale sti, hvor de rette valg kommer av seg selv i takt med Guds velbehag over beslutningen om å legge ut på ferden. Nå skal jeg endelig finne meg selv – og Gud da – i ødemarken. (Jeg må huske å kjøpe et nytt speilreflekskamera og ta mange bilder så jeg kan poste om sjelefreden på Facebook etterpå.)

Jeg leser også at det er lurt å lade opp med en fasteperiode for å fjerne alt hunger og begjær etter syndige søtsaker i forkant av retreaten. Det høres fornuftig ut, så jeg surfer innom noen kjøkken­sider. Det kan jo ikke skade med noen nye gryter til suppefasten jeg bestemmer meg for å starte neste mandag.

Det er nok også viktig å kjøpe noen nye, fine notatbøker til turen, så jeg kan nedtegne eksistensielle refleksjoner under reisens søken mot det frommere selvet. Kanskje klarer jeg å ta et livsforvandlende valg der på toppen av Hallingskarvet, slik Jonas Gahr Støre gjorde. Hvoretter jeg stiger ned som profet: en subjektiv Moses med oppskriften på et fromt liv.

Kanskje jeg attpåtil kan tjene meg rik på å lansere en bok om det, tenker jeg, og klikker meg gjennom produktsidene på nettbokhandelen. (Usj, det er ikke måte på hvor mye som alt er skrevet om dette i nyere tid.)

Etter å ha skrevet liste over de nødvendige forberedelsene, er jeg så tung i hodet at jeg synker ned i sofaen og tenker at det er lov å surfe litt på Facebook i påvente av inspirasjon. Her chatter jeg litt med en luthersk statskirkeprest som jeg husker har nevnt noe om retreater og pilegrimsreiser i forbifarten en gang. «Hva var nå det igjen?»

Svaret er en knusktørr anti-tese til min farge­rike sjeleferd: «Man kommer nærmere Gud ved å legge penger i en tiggerkopp enn å dra på 
retreat. Luthersk fromhet handler om å være som Kristus for hverandre, og han var da ikke på 
retreat da han motsto Satan i ørkenen!» sier 
presten.­

Men jeg må vel styrke karakteren med en oppbyggelig retreat først? Man kan da vel ikke bare begynne å drive og utvise vettløs barmhjertighet uten å ha kontemplert grundig over hvor dette best kan investeres? Så jeg bestemmer meg for å vente på bokforsendelsene. Før jeg kan dra, må jeg bygge meg opp mentalt til den oppbyggelige turen.

Da siterer presten en salme som ødelegger alt: «Del ditt brød med sulten bror som må hjemløs 
vandre. Dette er vårt kall på jord: Bære bør for andre.»

Først publisert i Vårt Land 17.10.2015

LES OGSÅ: Går i kloster bak murene

Gå til innlegget

Nok empati til alle?

Publisert over 1 år siden - 367 visninger

Bekymrede sjeler har tatt samfunnsansvar: Vi må rasjonere empatien vår.

Det siste året har både imageraddisen og kristendemokraten turt å sette sin signatur på filosofien om å være gnien på empatien.

De har kommet i taktfaste drypp, reaksjone­ne­
 på at dyr får juridiske rettigheter satt opp mot «langt mer alvorlige saker». Og de lander i et gjerrig ­dilemma: Hvem ville du reddet ut av et brennende hus? Hunden eller en fremmed?

Forrige uke kom en eller annen Guri Idsø Viken i Aftenposten og moraliserte over hvor fælt det var at avisene skrev om pingvindrap samtidig som russejenter ble voldtatt. Hun nevnte ikke nyhetsoppslag som «Få drømmereisen billig!». Og i fjor ropte Klassekampen-redaktør, Mimir Kristjansson varsku da folk viste offentlig sympati med hunden Tønes, som ble skutt av en nabo. Med tonen til en barnehagetante fortalte han om sorgen han hadde opplevd som liten da han mistet hunden sin. Nå var han stor og visste bedre: «Det var tross alt bare en hund».

Senere kom Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund på banen. Han lot hjertet blø over at mannen som bandt hunden Lucas fast til en blokk og lot den drukne i en foss, fikk strengere straff enn enkelte barnemishandlere. KrFs Erik Lunde skriver om hvor galt det kan bli når dyr får for høy status i forhold til mennesket.

Tilsynelatende basert på noen googlesøk om grønn ideologi trekker han fram militante dyre­vernere som eksempler – de sammenligner jo hvalfangst med nazisme. Han trakk det nesten like langt som Mimir Kristjansson, som brukte Hitlers kjærlige forhold til schäferhunden sin som eksempel på hvor galt det kan gå når folk ikke skjønner at dyr bare er dyr.

Felles er et nyanseløst bilde av at dyrevernere er fanatikere som setter dyr vel så høyt som mennesker. Skal jeg trekke ut kristenfundamentalister og korsfarere som representanter for kristne for å vise hvor galt det kan gå når bibelske dogmer settes høyt? Det går da ikke an å være kristen og inkluderende samtidig.

Men for pokker da, folkens!

Det er sjelden jeg siterer Gandhi – tror aldri det har skjedd før – men her er det på sin plass: «En nasjons storhet og moralske utvikling kan bedømmes ut fra hvordan de behandler dyrene sine.» Han viser her til «de svakeste» blant oss.

Hvis ikke kampen menneskeverd og barns ­rettigheter kan kjempes uten å måtte spise av ­andre, så står det dårlig til!

Barn og dyr er to svake grupper, det er opp til oss å gi dem rettsvern. Og rettferdighet for den ene utelukker ikke den andre. Den slutningen sier i så fall mest om den som trekker den. Men da får de investere den sparsommelige empatien sin selv, ikke vifte med pekefingre mot de som har mer å gi. Som en representant for De Grønne sa da jeg drøftet dette med ham: «Det er ikke slik at empatien blir brukt opp om vi bryr oss om dyr! I så fall er det mangel på empati som er problemet, ikke dyrevern.»

Sort, hvitt-bastionen Lund, Lunde, Viken, Kristjansson & co. er muligens redde for å sløse med empatien, så de bruker tiden sin på å diskutere hva som er verdt å bruke den på. Flyktningene i Middelhavet? Nei, som enkeltperson kan man jo ikke gjøre noe med det. Er det ikke nok at man trener fotballaget?

Men her sitter vi da, snakker om fedmebølge, går til rettssak mot naboens altfor høye hekk og gnåler om retten til tid for seg selv i tidsklemma – så klager man på at dyr får for høy status! Poenget er å inkludere dyr i det moralske fellesskap – ikke å senke menneskers moralske status.

For et par år siden hadde jeg huset fullt av katter som var blitt dumpet før ferien. Jeg burde vel kanskje ikke reddet pusene, når så mange barn står uten hjem?

Først publisert i spalten Gjesten i Vårt Land 30.05.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 683 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 683 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere