Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 35
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Journalist og filosof.

Følgere

Den blå timen

Publisert 27 dager siden - 797 visninger

Mens jeg sitter på legevakta i Frankrike med andregrads forbrenning og klynger meg til mitt europeiske helsetrygdkort, tenker jeg med gru på hvem som kan bli Norges neste helseminister.

Dagen starter med høylytt klaging på flyplassen etter landing i Frankrike tirsdag morgen. Det tar lang tid før koffertene lempes fra flyet ut på rullebåndet. Deretter må vi stå to timer i kø for å hente ut leiebil. Kaffemaskinen virker ikke, og når jeg legger på noen euro for å få ut en sandwich fra salgsmaskinen, så funker ikke den heller.

Jeg er sulten og kaffetørst. Fremme ved ­skranka blir vi møtt av en ung mann som nekter å snakke engelsk. Jeg er trøtt og sur, og føler meg som ­offer for all verdens urett.

Når vi endelig kommer på veien, stopper vi for å kjøpe kaffe og sandwicher, og er så sultne og grinete at vi kjenner oss berettiget til å parkere på handicapparkeringen.

Gloheit kaffe

Ute igjen setter jeg meg i bilen med kaffe uten lokk på. Venninna mi ratter ut fra handicapparkeringen, trår litt for hardt på gassen, og jeg mister den kokende varme kaffen rett i fanget. Det gjør noe så hinsides vondt, og det blir annengrads forbrenning, så vi må kjøre en hel halvtime til legevakta i Auvignon. Der må vi parkere et stykke unna, og mens jeg hinker til legevakten får jeg skrekkelig dårlig samvittighet for å ha parkert på handicapen tidligere den dagen.

Inne på legevakta er det ingen som forstår ­engelsk når jeg prøver å forklare at jeg lider og har brannsår. Jeg blir bedt om å fylle ut et ­skjema, men brannsåret smerter så mye at jeg ikke ­klarer å forstå hva jeg skal skrive. Med ­skjelvende ­underleppe drar jeg frem pass og europeisk helsetrygdkort – og vipps – så ­kommer jeg rett inn til legen.

Mens jeg sitter der inne og mottar omsorg og lindring fra en moderlig sykepleier, så begynner jeg å grine. For tenk å ­komme hit, utsultet med tredjegrads solforbrenninger og det som enda verre er, etter uker i båt fra Nigeria til Europa – uten å ha et helsetrygdkort å klamre seg til når man endelig kommer frem.

 Sikrer alle

Det er når man er sjuk at man har det som verst, og man glemmer det fort når man er frisk. Det er når man er sjuk at man er takknemlig for at noen har stemt på partier som sikrer alle helsehjelp. Enkelte partier vil bygge ned velferdsstaten, så hvor lenge varer det da før man fjerner helsetrygd til fordel for skattelette?

Jeg tenkte ikke over dette da jeg gikk til urnene forrige uke, men jeg er sjeleglad for at såpass mange partier i Norge har satt helse så høyt oppe på prioriteringslista.

 Ukristelig politikk

Det er rett og slett ukristelig å nekte alle gratis helsehjelp.

Lukas-evangeliet forteller enkelt om hvordan Kristus er, og at det som er kristelig er å hjelpe de syke: «En gang han var i en av byene, kom en spedalsk mann, full av sår. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bønnfalt ham: ‘Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.’ Jesus rakte ut hånden og rørte ved ham. ‘Jeg vil’, sa han. ‘Bli ren!’ Og straks forsvant spedalskheten.»

Den danske presten og filosofen Knud Ejler Løgstrup sa en gang at den kristne plikten i politikken er å organisere samfunnet som om vi elsket hverandre, selv om vi ikke gjør det.

Å rive ned velferdsstaten er ikke innenfor.

Gå til innlegget

Marit&Irene, Fjelde og Elvis Presley

Publisert rundt 2 måneder siden - 433 visninger

Selv ikke bedehusfolket klarer å motstå Elvis. Nå er det 40 år siden kongen forlot bygget for godt.

Kassettholderen hjemme der jeg vokste opp var fylt med salmekassetter av god bedehuskvalitet. Et menighetsblad vi fikk fortalte historien til en tenåringsgutt som hørte så mye på Alice Cooper, Motörhead, Iron Maiden og andre vederstyggeligheter at han en dag våknet opp og ikke kunne røre seg. Djevelen hadde angivelig tatt bolig i rommet.

Jeg stilte ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i artikkelen. Jeg løp i skrekk og gru ned i stuen for å jakte mindre djevelske alternativer til  Metallica- og Kizz-kassettene mine, så det bar rett i samlingen til foreldrene mine.

Men der var det mest salmer om synd eller perleport. Hver gang jeg så litt lyst på tittelen, viste coveret bilder av menn med strengt blikk bak umoderne briller, eller damer med høy bølgepermanent. Ikke en tromme var å se.

Jeg skulle til å gå for et toneløst liv, da lyset slo ned. For der – midt mellom Gerhard Fjelde og Marit&Irene – sto Elvis Presley’s Greatest hits.

Siden har jeg vært blodfan av Elvis.      

Amerikas Jerusalem

På en roadtrip til Junaiten i fjor, besøkte jeg Jerusal.. ehm.. Graceland. Jeg gikk rundt hjemme hos Elvis og følte jeg hadde vært her før, i hvert fall på fest. Selv rommet med det snuskete speilet i taket føltes kjent. Da vi kom ut i hagen hvor han lå gravlagt, så begynte jeg å grine. Jeg begynte der og da å tro på alle vitnesbyrd fra Elvis-fans om at Elvis egentlig lever. ”Den døde er ikke i graven,” talte en stemme i hodet.

Vi kjørte videre gjennom Texas, og det ble kortere mellom kirkene, til vi stoppet i en småby ved navn Post. Her var en hel masse sjapper som solgte Jesus-nips. Bibelvers i rammer og på keramikk, Jesus-bilder og annen bedehuskunst i amerikanske dimensjoner. Og der, i hylla med kristne cd-er sto Elvis – Blue Hawaii og nok en Greatest hits. Jeg spurte dama som drev butikken om hvorfor Elvis fikk stå likeverdig blant alle de kristne nipsgjestandene. Hun sa at han var som en profet, og siterte ham på at ”I am not the king, Jesus is the king”.

Elvis lever

Hvis jeg skulle velge én person, død eller levende, å se på scenen så hadde det vært Elvis. Elvis er selve manifestasjonen av begrepet udødelighet.

Beatles kom etter med politiske budskap og engasjement. Elvis lot musikken hvile i seg selv, men sang på en måte som ga låta lyden av noe opphøyd. Den blandet seg ikke inn med spekulasjoner rundt Guds planer på jorden, prøvde ikke å forandre så mye, men lot politikk og krig og fred bli opp til Gud å bestemme. Det passet nok bra for deler av kristenfolket. Han forsøkte seg ikke med noe som konverterte ungdommen fra bedehuset til Blitz.

Ekstasen

Jeg har aldri skjønt greia med hallelujafølelsene folk snakker om å ha hatt på religiøse møter og stevner. Sånne som gynger med salige fjes til lovsang på kristne møter, med utstrakte armer, som om Gud selv sto på scenen. Da er det lettere å forestille seg at følelsen av å se Elvis Presley opptre, er som popversjonen av et møte med kristen kunst. Som Richard Sterban, en av musikerne til Elvis, uttalte i forbindelse med hans 40-års dødsdag 16. august: ”When I listened to him sing How Great Thou Art, I thought that if I looked up into the sky I might see Jesus looking down; that’s how powerful his version of the song was.”

Det er litt pinlig å ha fått en religiøs åpenbaring over grava til Elvis i hagen hans på Graceland. Men Elvis var den første som sang halleluja på en måte som ikke hørtes teit ut.

Gå til innlegget

Å forherdes i dyd

Publisert 3 måneder siden - 279 visninger

Bondeangeren er en viktig del av et menneskets liv. Uten den hadde det blitt for mye av det gode.

«Herre Gud fader i himmelens land, hjelp meg til å bli et rettskaffent menneske, gjøre godt og ikke synde. Men ikke helt ennå.»

Jeg mistenker at Gud har hørt ulike utgaver av denne bønnen utallige ganger. I hvert fall fra meg .. For jeg må bare ha det gøy litte grann til.

Det blir tidsnok kjedelig, tenker man kanskje også. For å sitere min venn, Svein, som først på sine godt over middelaldrende dager åpnet Skriften i håp om å finne ut av dette mye omtalte himmelriket.

Han mistenkte at himmelriket ikke var noe for ham: «Sitte der i evigheten og høre på harpemusikk i lag med nonner og fråhaldsfolk?»

Man havner tidsnok i evigheten med denne gjengen, tenker han, så det gjelder i hvert fall å ha det moro først.

Så går man ut på livet, dyrker bannskap og drukkenskap, og angrer heller neste dag.

 

Salig omvei

Pietistene har en leveregel om at det ikke må bli for mye av det gode, men heller ikke for lite. Med støtte i André Bjerke er man derfor pliktig til å ta seg en god fest i ny og ne. Som Bjerke skriver: «I moralens navn velsigner jeg bakrusen. Uten den ville jeg ha forherdet meg i dyd.»

I min tolkning lyder det sånn: Uten synd, ingen anger.

For som alle andre står jeg i fare for å bli så fornøyd med meg selv at jeg blir blind for egne udåder, og da uteblir angeren. Og uteblir angeren, så har man heller ingen grunn til å granske sjela og finne noe å forsake. Og da risikerer vi å «forherdes i dyd».

Det er derfor viktig å ha noe å angre på, noe som minner en om at man ikke er skyldfri. Ellers risikerer vi å kaste denne steinen som bare den skyldfrie er berettiget til å kaste.

Da havner man i beste fall i skjærsilden noen år, sammen med fariseere og skriftlærde. Mens tollere som Sakkeus, og andre som ikke har glemt kunsten å ha det gøy, farer oppover i susende fart.

 

Valhall derimot…

For Svein frister et himmelrike mer, dersom det ble reklamert som en tilstand av fri fråtsing i alt det Paulus i brevet til Galaterne ramser opp av aktiviteter som diskvalifiserer deg til den evige salighet:  ”..gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.”

            «Her snakker vi,» mener Svein.

Sånn sett frister Valhall, vikingenes teori om himmelrike, ham mer. Den gjengse markedsføring av det kristne himmelriket frister ham slett ikke nok til at han orker å forsake de fristende syndene, til fordel for et liv i fromhet:

            «Folk tenker i det hele tatt for lite over hva man skal drive tiden med i Himmelen i millioner av år. Kan jo ta med strikketøy og kryssordblader, men likevel... Himmelriket bør markedsføres bedre, det må jo være verdt innsatsen. Harpemusikk og gater av gull frister for lite til å holde meg på den smale sti.»

 

Må jo få kose seg litt

Jeg lanserte teorien til Bjerke som en teologisk omvei rundt et liv i pur fromhet, for Svein. At han kunne få i pose og sekk, såfremt han bare husket å angre litt på syndene. Jeg ramset opp at en dødssynd som stolthet ga verre straff, enn å gi etter for kjødets syndige lyster. Forherder man seg i dyd, blir man fort så høy i hatten at man går fortapt før man aner ordet av det. 

Det kan føles som en trussel å be om hjelp til å bli et bedre menneske. Spesielt hvis man tenker at det å be om å bli ”rettskaffen”, betyr å be om å bli en annen person: Å konvertere fra å være som er glad i kose seg, til å bli en sånn som foretrekker harpemusikk og strikking fremfor en god fest. Men det frister jo ikke å ”gå fortapt” heller.

 

Begge deler, takk

Det finnes altså gode muligheter til å få i pose og sekk – ha det gøy her og nå, men likevel rekke å sikre seg mot fortapelsen. Man kan tenke at uten synd, ingen grunn til å benytte seg av nåden. Og det er heller ikke nødvendig å være for tidlig ute med å forsake alt som er gøy. Man må bare bruke litt kløkt – huske på å bli et rettskaffent menneske tidsnok til å sikre seg arven i guds rike.

Altså frister det å be Gud om å få ha det gøy bare litt til, så jeg ber - trolig ikke alene - om at: ”Ikke gjør meg kjedsommelig rettskaffen helt ennå. Legg inn muligheten for en halvtimes slumring, er du grei, så turen ut av dvalen blir behagelig.

Amen.

Gå til innlegget

Doktor Frankensteins vidunderlige nye verden

Publisert 5 måneder siden - 811 visninger

Når enkle gleder ikke lenger er gode nok, så vet man at man er på feil vei, skriver Mary Shelley i romanen Frankenstein.

Jeg ser det for meg i flakkende film: Eureka-opplevelsene Aksel Braanen Sterri får der han sitter som nyfrelst stipendiat på filosofisk­ ­institutt. Han har kommet over en oppskrift på ingredienser til en dydig, lykkelig væren-i-verden: Vi begynner fra en kant og skyller ut livsformørkende egenskaper med fostervannet. Dette må prøves og implementeres i samfunnet. Tjopp, tjopp til Dagsnytt!

Sterri nøler ikke med å ta steget fra teori til ytring. Han griper pennen, den med fjær på, og løper inn til de andre to i trioen som på bloggen sin kaller seg «moralistene». Og vitterlig er det en god tittel på denne moraltrioen av mørkemenn som feller dommer over hvilke liv som er gode, og hvilke som er dårligere og dårligst. Og hva som må til for å gi livsrom til de genetiske grunningrediensene i et godt liv, midt i alt dette ugresset.

Hedonisme

Frasparket kom fra med-moralist og postdoktorand Ole Martin Moens forskningsarbeid. Den produktive filosofen skrev doktorgradsavhandling om hedonisme.

Selv sitter han som husfilosof på P2-programmet Verdibørsen og postulerer verdier ut til folket. Det moralske utgangspunktet til Moen er klart og tydelig: Hvis det fantes en pille som sikret deg et lykkelig liv på alle måter, ville han tatt den. Men inntil et slikt vidundermiddel er brakt fram, må vi nøye oss med å bruke de midler vi her og nå har for hånden: Bioteknologiens muligheter for å bygge idealmodellen – basert på moralistenes personlige fordommer om det gode liv.

Moen heier Sterri til redaksjonene for å meddele sitt Ergo sum til massene. Tredje ledd i trioen, digital forskningsformidler og lederutvikler, ­Marius ­Jones, integrerer kunnskapen i databasen for fremtidens ledere.

Vil gjenoppstå

Personlig haster det nok ikke like mye for Moen. Han skal fryses ned og forhåpentligvis gjenoppstå, som han i vinter snakket om i NRK-programmet Trygdekontoret. Syke vil han sortere, men selv lar han seg ikke sortere ut av verden – ikke engang ved egen død.

Riktignok gjenoppstår han med fare for å være som neandertaler å regne sammenlignet med de nye menneskene i idealsamfunnet han postulerer der fremme. Han håper nok de tar imot ham med åpne armer, når han gir seg til kjenne som opphavsmann til de vitenskapelige fremskritt som grunnla den vidunderlige nye verden han gjenoppstår i.

Kanskje står han attpåtil ansikt til ansikt med statue av seg selv, som «grunnlegger av denne Edens hage», der fremme. Faren er vel større for at han våkner utstilt på museum, eller i et laboratorium for forskning på urmennesket, men den tid, den sorg.

Hvis Sterri og med-moralistene hans på filosofisk institutt får se moralteoriene sine utført i praksis – i stedet for å kultivere sin egen moral ved reelle menneskelige møter – og slår seg sammen med noen doktorer på nabofakultetene – ja, da vandrer snart en mengde serotoninberusede Frankenstein-monstre rundt i korridorene på jakt etter sterkere dose. Prototyper som bevisst er utformet slik at de ikke vekker sympati, siden empatien som ville oppstått i et reelt ansikt til ansikt-møte ville forgifte hele forskningsarbeidet.

Sorteres ut

Så blir de stående disse tre: Moen, Sterri og ­utopien. Men størst blant dem er utopien.

Til sist går det med dem som med doktor Frankenstein. Slik han myrdes av eget skaperverk kjent som «Frankensteins monster», sorteres hele menneskeheten med sin lidelse ut i prosessen med å fremskynde idealverdenen.

En ny himmel og en ny jord får oppstå der fremme, men ingen av dem som lever i dag kvalifiserer til plass i den vidunderlige nye tilværelsen som spirer opp fra moralistene på Blindern anno 2017.

Gå til innlegget

Depresjon på catwalken

Publisert 6 måneder siden - 799 visninger

Når klinisk depresjon blir trendy og gir tilhørighet – hvem vil vel vel ut av den?

Facebook maser stadig om «hvordan føler du deg i dag?». Selv har jeg tatt meg i å ­begynne å lete etter noe å føle. Og er det ikke litt melankoli å spore i mitt sinn, tro? Du kan også uttrykke sinnstilstanden din ved å hive på et sørgelig fjes – hashtagge med noe sånt som #feelingdepressed.

Folk står fram med sosial angst i avisene, sånn annenhver dag. Det lager et selvbekreftende ekko tilbake. Diagnosene florerer: Jeg vil også sette ord på lidelsene mine. Jeg har vel også sosial angst. Jeg vil også være introvert og høysensitiv! Jeg vil også bli forstått! De ønsker å bli sett, og sett blir de gjennom diagnosene.

Romantiserer sinnslidelser

Sosiale medier redefinerer depresjon, skriver avisen The Atlantic. Og at Nettsamfunn, som Tumblr, idealiserer lidelse som noe vakkert – som ved at bilder postes i sort-hvitt av arr og avmagrede kropper, eller sursøte små vers om dødslengsel. På den måten romantiserer stadig flere alvorlige sinnslidelser på en måte som rosemaler bildet av klinisk depresjon.

Tenåringer står daglig ansikt til ansikt med dem via sosiale medier og nettaviser: Foto av pene folk med mørke øyne innrammet i enda mørkere­ sminke,­ innenfor et instagram-filter, gjerne i sort-hvitt, som gir følelsen av mystikk og dybde. En tynget sjel, et lam som bærer verdens synder på sine skuldre. I fora på nettet kan du finne like­sinnede. Hvor er de hen? Hvor er fellesskapet? Du behøver ikke lete lenge før du inviteres inn i varmen av medlidende som ikke bare forstår deg, men faktisk overgår deg i lidelser som depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading. Du har funnet tilhørigheten du lengtet etter.

Mystisk og fengende

I min tid på ungdomsskolen på nittitallet sto av og til skriblerier med vakker håndskrift på dassen av typen «Lev farlig, dø ung, bli et vakkert lik». Det ble raskt malt over av vaktmester, men dukket ofte opp igjen på bokbind og pennalhus. Jeg husker det selv – det var noe litt mystisk, fengende og kult over disse emo-ytringene. Og når dødslengtende vers først dukket opp ett sted, så poppet de opp andre steder også. Ofte utløst av et ønske om samme oppmerksomhet som den suicidale fikk der og da. Men der disse ble synlige i klasserom og korridorer, kunne noen ta tak – bekymringsmeldinger åpnet dørene til oppfølging av helsesøster.

I sosiale medier går alt for egen maskin. Ingen vaktmester rydder opp når dødsromantiserende små vers pynter profilen din på forumet. Etter hvert som folk blir vant med å se det, må kanskje sterkere midler til for å få bekreftelse.

Depresjon blir gjort stilig på tilsvarende måte som metallband anno 1988 formidlet helvete som en fest. Slik tuberkulose på 1800-tallet ble romantisert som noe høyverdig og vakkert. Det er like lite pent å være deprimert, som det er å hoste blod. Riktignok ser arrene på armen penere ut i sort-hvitt. Men på samme måte som å sette begrepet helvete i samme bås som fest, kan det å kle lidelsen­ i vakre klær virke tiltrekkende.

Alt forsvinner

Vitterlig kan det være positivt å bli forstått og føle tilhørighet. Men når forståelsen og tilhørigheten har sykdom som opptakskrav, blir lidelse veien til bekreftelse. Alt forsvinner dagen du skulle være så uheldig å bli glad igjen. Forståelsen og gjenklangen man får for bildene man poster av selvskading og sånne små vers om «jeg vil dø en vakker død», den forsvinner.

Så blir man stående der en dag, uten heiagjeng og publikum: Hva er igjen av meg når depresjonen forsvinner? Den som ga meg fellesskapet. Når man har identifisert seg selv med en sykdom på en måte som gir et tett fellesskap over tid – hvem er man uten?

Først på trykk i spalten Gjesten, Vårt Land, 29. april 2017.

Toppfoto: Mateus Lucena/flickr.com

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 751 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 751 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere