Ida Marie Haugen Gilbert

Alder: 36
  RSS

Om Ida Marie Haugen

Journalist og filosof.

Følgere

Reis deg og gå inn

Publisert 21 dager siden - 275 visninger

Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere: Jo visst har kirken bruk for deg!

Vårt land formidlet nettopp en under­søkelse som viser at folk føler seg ­velkomne i kirka, men at de likevel ikke oppsøker i kirka.

Hvorfor ikke?

«Den aktiviserer ikke», er et av forslagene. ­«Salmetonene ligger så høyt at det er vanskelig å holde følge», hetet det på debattsidene.

Bidra med noe. Kommunikasjonsekspert og tidligere markedssjef i Frelsesarmeen, Jan Størksen, mener kirken vil bli mer relevant om folk føler de kan bidra med noe.

Han mener at «vi må bort fra en passiv ‘sitte ned-kultur’, der vi bare skal sitte og høre på.»

Han legger til: «Det er viktig for folk å kjenne at det er bruk for dem i kirken. Ikke alle må gjøre alt, men det er en verdi i fellesskapet.»

I stuss. Her kommer jeg i stuss. Sitte ned-kultur?

Bare høre på?

Hvor får han det fra at det ikke er bruk for folk i kirka? Det er nok av oppgaver å ta av, en masse invitasjoner til å gjøre en hel masse i kirka.

Enten du vil bake kaker til kirkekaffen, eller bidra til menighetsbladet. Arrangere konsert, eller stille ut akvarellene dine? Mulighetene er der!

Men du kan også sette deg ned, og hvile, om det er det du helst vil.

Slik som jeg: Jeg liker ganske enkelt å sette meg ned og høre en god prekentekst. Komme frem og motta blod og legeme når jeg inviteres til det. Og la orgelmusikken skylle over meg.

I kirka kan du finne et stille rom, når alt annet bråker og maser.

Puter til basaren. Så hva er da problemet? At kirken ikke maser mer om ditt bidrag? Eller truer deg med evig fortapelse om du ikke broderer ­puter til basaren?

For det stemmer ganske enkelt ikke at kirka ikke har bruk for folk. Den er til og med demokratisk bygget opp – du kan stemme og allting.

Og om talene ikke faller i din smak?

Ja, vel. Bytt kirke, da vel! Spesielt i byene ligger kirkene­ så tett i tett at det ikke er noe i veien for å gå til en ­annen menighet enn den som ligger i din ­umiddelbare nærhet.

Relevante problemer. Og kirken tar opp relevante problemer. Klimakrise, flyktningkrise.

Kirkens Nødhjelp rykker ut i hele verden. Og Kirkens SOS tar seg av «nærområdene».

Så ta turen til kirka, og ikke glem:

Si fra om det du ikke er fornøyd med. Ingen sier at du skal sitte ned.

Gå til innlegget

Retten til hemmelige synder

Publisert rundt 2 måneder siden - 1146 visninger

Regelen om at et sunt forhold er et forhold uten hemmeligheter, fratar meg retten til guilty pleasures og andre ting jeg helst holder for meg selv.

”JØDISKE KJENDISER med hund”. Dette var det første som poppet opp på skjermen da den nye kjæresten til min venninne, Heidi, skulle låne mobilen hennes for å google noe. Heidi er over gjennomsnittet begeistret for hunder, så hun klikker på alt hunderelatert som dukker opp i feeden på Facebook. Denne kjæresten er både jødisk og har hund, så hva i all verden var dette for noe?

Ingen hemmeligheter? ”Det er et sunt prinsipp at partnerne bør kunne ha gjensidig tilgang til hverandres telefoner,” skrev psykolog Frode Thuen i sin samlivsspalte i A-magasinet for et par helger siden. I diskusjonen som fulgte konkluderte han også med at ”et sunt forhold er et forhold der man ikke har hemmeligheter for hverandre.” Psykolog Peder Kjøs sa seg uenig i en kronikk på NRK Ytring denne uken: ”Også i et parforhold trenger vi et privatliv. Vi trenger å kunne snakke fritt med venner og familie, uhemmet av hva den andre vil kunne mene.”

I disse digital tilgjengelighet-tider, så er det skummelt mange måter å bli avslørt i ting man vil holde for seg selv. Er man lur så har man bygget seg en bank av unnskyldninger og bortforklaringer å ty til om man skulle være så uheldig å bli fersket i å ha netthistorikken full av artikler fra Kjendis.no. Men det skulle langt i fra være nødvendig å utsette seg for å bli avslørt for å gjøre rare ting på nett.

Giftige løgner. Jeg attrer den dag jeg var så naiv å gi mannen min passordet til mobilen. På skrivebordet lå Spotify åpen, og det første som kom opp var det siste jeg hadde spilt, og det var låter fra den hemmelige spillelisten ”musikk til husvask og joggetur”. Under denne lå et rikt omfang låter av Bjørn Eidsvåg.

Fattig på lærdom ga jeg ham nylig også passordet til min Netflix-konto. Like før han logget seg inn hadde jeg tilbrakt en alene hjemme-helg med å spise smågodt og se filmer og dokumentarer om prinsesse Diana. Han undret seg forsiktig over historikken min, og jeg fortet meg å forklare det i lys av faglig interesse. Sannheten var at jeg fråtset i Diana-filmer med samme sinnelag som de fleste leser Se og Hør: Av ren sensasjonshunger. Denne dårlige siden av meg selv, vil jeg også holde for meg selv.

Thuens gylne regel om at et sunt forhold er et forhold uten hemmeligheter, fratar meg denne retten.

Vokt dine passord. Etter hendelser som dette har jeg voktet mine passord med omhu. Noe vil jeg ikke at mannen min skal se, selv etter tretten år i forholdet.

Så kommer Thuen og hevder at mistanker om utroskap som har utspring i mistenkelig mobiladferd, svært ofte er berettiget. Psykologkollega Kjøs advarer tilbake at hvis det skal være slik vil enhver kvinne som krever å ha mobilen for seg selv pådra seg mistanke.

Ja, for skal jeg bli mistenkt for utroskap eller annet snusk, i ønsket om å hemmeligholde mine guilty pleasures for ektemannen?

Happy ending. Så tilbake til min venninne, Heidi. Lenge gikk hun og skammet seg over det som kunne se ut som et fordomsfullt google-søk om jøder og hunder. Den jødiske mannen med hund lo heldigvis høyt og godt, da hun til slutt forklarte det hele. Heretter vil hun dog være restriktiv med hvem hun gir tilgang til mobilen.

Hvorvidt man vil gi kjæresten fri tilgang til ens digitale liv, handler ikke bare om mistanker, sjalusi og utroskapsbeskyldninger. Det er rett og slett visse sider av seg selv man vil og bør få holde for seg selv.

Gå til innlegget

Den blå timen

Publisert 3 måneder siden - 821 visninger

Mens jeg sitter på legevakta i Frankrike med andregrads forbrenning og klynger meg til mitt europeiske helsetrygdkort, tenker jeg med gru på hvem som kan bli Norges neste helseminister.

Dagen starter med høylytt klaging på flyplassen etter landing i Frankrike tirsdag morgen. Det tar lang tid før koffertene lempes fra flyet ut på rullebåndet. Deretter må vi stå to timer i kø for å hente ut leiebil. Kaffemaskinen virker ikke, og når jeg legger på noen euro for å få ut en sandwich fra salgsmaskinen, så funker ikke den heller.

Jeg er sulten og kaffetørst. Fremme ved ­skranka blir vi møtt av en ung mann som nekter å snakke engelsk. Jeg er trøtt og sur, og føler meg som ­offer for all verdens urett.

Når vi endelig kommer på veien, stopper vi for å kjøpe kaffe og sandwicher, og er så sultne og grinete at vi kjenner oss berettiget til å parkere på handicapparkeringen.

Gloheit kaffe

Ute igjen setter jeg meg i bilen med kaffe uten lokk på. Venninna mi ratter ut fra handicapparkeringen, trår litt for hardt på gassen, og jeg mister den kokende varme kaffen rett i fanget. Det gjør noe så hinsides vondt, og det blir annengrads forbrenning, så vi må kjøre en hel halvtime til legevakta i Auvignon. Der må vi parkere et stykke unna, og mens jeg hinker til legevakten får jeg skrekkelig dårlig samvittighet for å ha parkert på handicapen tidligere den dagen.

Inne på legevakta er det ingen som forstår ­engelsk når jeg prøver å forklare at jeg lider og har brannsår. Jeg blir bedt om å fylle ut et ­skjema, men brannsåret smerter så mye at jeg ikke ­klarer å forstå hva jeg skal skrive. Med ­skjelvende ­underleppe drar jeg frem pass og europeisk helsetrygdkort – og vipps – så ­kommer jeg rett inn til legen.

Mens jeg sitter der inne og mottar omsorg og lindring fra en moderlig sykepleier, så begynner jeg å grine. For tenk å ­komme hit, utsultet med tredjegrads solforbrenninger og det som enda verre er, etter uker i båt fra Nigeria til Europa – uten å ha et helsetrygdkort å klamre seg til når man endelig kommer frem.

 Sikrer alle

Det er når man er sjuk at man har det som verst, og man glemmer det fort når man er frisk. Det er når man er sjuk at man er takknemlig for at noen har stemt på partier som sikrer alle helsehjelp. Enkelte partier vil bygge ned velferdsstaten, så hvor lenge varer det da før man fjerner helsetrygd til fordel for skattelette?

Jeg tenkte ikke over dette da jeg gikk til urnene forrige uke, men jeg er sjeleglad for at såpass mange partier i Norge har satt helse så høyt oppe på prioriteringslista.

 Ukristelig politikk

Det er rett og slett ukristelig å nekte alle gratis helsehjelp.

Lukas-evangeliet forteller enkelt om hvordan Kristus er, og at det som er kristelig er å hjelpe de syke: «En gang han var i en av byene, kom en spedalsk mann, full av sår. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bønnfalt ham: ‘Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.’ Jesus rakte ut hånden og rørte ved ham. ‘Jeg vil’, sa han. ‘Bli ren!’ Og straks forsvant spedalskheten.»

Den danske presten og filosofen Knud Ejler Løgstrup sa en gang at den kristne plikten i politikken er å organisere samfunnet som om vi elsket hverandre, selv om vi ikke gjør det.

Å rive ned velferdsstaten er ikke innenfor.

Gå til innlegget

Marit&Irene, Fjelde og Elvis Presley

Publisert 4 måneder siden - 458 visninger

Selv ikke bedehusfolket klarer å motstå Elvis. Nå er det 40 år siden kongen forlot bygget for godt.

Kassettholderen hjemme der jeg vokste opp var fylt med salmekassetter av god bedehuskvalitet. Et menighetsblad vi fikk fortalte historien til en tenåringsgutt som hørte så mye på Alice Cooper, Motörhead, Iron Maiden og andre vederstyggeligheter at han en dag våknet opp og ikke kunne røre seg. Djevelen hadde angivelig tatt bolig i rommet.

Jeg stilte ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i artikkelen. Jeg løp i skrekk og gru ned i stuen for å jakte mindre djevelske alternativer til  Metallica- og Kizz-kassettene mine, så det bar rett i samlingen til foreldrene mine.

Men der var det mest salmer om synd eller perleport. Hver gang jeg så litt lyst på tittelen, viste coveret bilder av menn med strengt blikk bak umoderne briller, eller damer med høy bølgepermanent. Ikke en tromme var å se.

Jeg skulle til å gå for et toneløst liv, da lyset slo ned. For der – midt mellom Gerhard Fjelde og Marit&Irene – sto Elvis Presley’s Greatest hits.

Siden har jeg vært blodfan av Elvis.      

Amerikas Jerusalem

På en roadtrip til Junaiten i fjor, besøkte jeg Jerusal.. ehm.. Graceland. Jeg gikk rundt hjemme hos Elvis og følte jeg hadde vært her før, i hvert fall på fest. Selv rommet med det snuskete speilet i taket føltes kjent. Da vi kom ut i hagen hvor han lå gravlagt, så begynte jeg å grine. Jeg begynte der og da å tro på alle vitnesbyrd fra Elvis-fans om at Elvis egentlig lever. ”Den døde er ikke i graven,” talte en stemme i hodet.

Vi kjørte videre gjennom Texas, og det ble kortere mellom kirkene, til vi stoppet i en småby ved navn Post. Her var en hel masse sjapper som solgte Jesus-nips. Bibelvers i rammer og på keramikk, Jesus-bilder og annen bedehuskunst i amerikanske dimensjoner. Og der, i hylla med kristne cd-er sto Elvis – Blue Hawaii og nok en Greatest hits. Jeg spurte dama som drev butikken om hvorfor Elvis fikk stå likeverdig blant alle de kristne nipsgjestandene. Hun sa at han var som en profet, og siterte ham på at ”I am not the king, Jesus is the king”.

Elvis lever

Hvis jeg skulle velge én person, død eller levende, å se på scenen så hadde det vært Elvis. Elvis er selve manifestasjonen av begrepet udødelighet.

Beatles kom etter med politiske budskap og engasjement. Elvis lot musikken hvile i seg selv, men sang på en måte som ga låta lyden av noe opphøyd. Den blandet seg ikke inn med spekulasjoner rundt Guds planer på jorden, prøvde ikke å forandre så mye, men lot politikk og krig og fred bli opp til Gud å bestemme. Det passet nok bra for deler av kristenfolket. Han forsøkte seg ikke med noe som konverterte ungdommen fra bedehuset til Blitz.

Ekstasen

Jeg har aldri skjønt greia med hallelujafølelsene folk snakker om å ha hatt på religiøse møter og stevner. Sånne som gynger med salige fjes til lovsang på kristne møter, med utstrakte armer, som om Gud selv sto på scenen. Da er det lettere å forestille seg at følelsen av å se Elvis Presley opptre, er som popversjonen av et møte med kristen kunst. Som Richard Sterban, en av musikerne til Elvis, uttalte i forbindelse med hans 40-års dødsdag 16. august: ”When I listened to him sing How Great Thou Art, I thought that if I looked up into the sky I might see Jesus looking down; that’s how powerful his version of the song was.”

Det er litt pinlig å ha fått en religiøs åpenbaring over grava til Elvis i hagen hans på Graceland. Men Elvis var den første som sang halleluja på en måte som ikke hørtes teit ut.

Gå til innlegget

Å forherdes i dyd

Publisert 4 måneder siden - 289 visninger

Bondeangeren er en viktig del av et menneskets liv. Uten den hadde det blitt for mye av det gode.

«Herre Gud fader i himmelens land, hjelp meg til å bli et rettskaffent menneske, gjøre godt og ikke synde. Men ikke helt ennå.»

Jeg mistenker at Gud har hørt ulike utgaver av denne bønnen utallige ganger. I hvert fall fra meg .. For jeg må bare ha det gøy litte grann til.

Det blir tidsnok kjedelig, tenker man kanskje også. For å sitere min venn, Svein, som først på sine godt over middelaldrende dager åpnet Skriften i håp om å finne ut av dette mye omtalte himmelriket.

Han mistenkte at himmelriket ikke var noe for ham: «Sitte der i evigheten og høre på harpemusikk i lag med nonner og fråhaldsfolk?»

Man havner tidsnok i evigheten med denne gjengen, tenker han, så det gjelder i hvert fall å ha det moro først.

Så går man ut på livet, dyrker bannskap og drukkenskap, og angrer heller neste dag.

 

Salig omvei

Pietistene har en leveregel om at det ikke må bli for mye av det gode, men heller ikke for lite. Med støtte i André Bjerke er man derfor pliktig til å ta seg en god fest i ny og ne. Som Bjerke skriver: «I moralens navn velsigner jeg bakrusen. Uten den ville jeg ha forherdet meg i dyd.»

I min tolkning lyder det sånn: Uten synd, ingen anger.

For som alle andre står jeg i fare for å bli så fornøyd med meg selv at jeg blir blind for egne udåder, og da uteblir angeren. Og uteblir angeren, så har man heller ingen grunn til å granske sjela og finne noe å forsake. Og da risikerer vi å «forherdes i dyd».

Det er derfor viktig å ha noe å angre på, noe som minner en om at man ikke er skyldfri. Ellers risikerer vi å kaste denne steinen som bare den skyldfrie er berettiget til å kaste.

Da havner man i beste fall i skjærsilden noen år, sammen med fariseere og skriftlærde. Mens tollere som Sakkeus, og andre som ikke har glemt kunsten å ha det gøy, farer oppover i susende fart.

 

Valhall derimot…

For Svein frister et himmelrike mer, dersom det ble reklamert som en tilstand av fri fråtsing i alt det Paulus i brevet til Galaterne ramser opp av aktiviteter som diskvalifiserer deg til den evige salighet:  ”..gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.”

            «Her snakker vi,» mener Svein.

Sånn sett frister Valhall, vikingenes teori om himmelrike, ham mer. Den gjengse markedsføring av det kristne himmelriket frister ham slett ikke nok til at han orker å forsake de fristende syndene, til fordel for et liv i fromhet:

            «Folk tenker i det hele tatt for lite over hva man skal drive tiden med i Himmelen i millioner av år. Kan jo ta med strikketøy og kryssordblader, men likevel... Himmelriket bør markedsføres bedre, det må jo være verdt innsatsen. Harpemusikk og gater av gull frister for lite til å holde meg på den smale sti.»

 

Må jo få kose seg litt

Jeg lanserte teorien til Bjerke som en teologisk omvei rundt et liv i pur fromhet, for Svein. At han kunne få i pose og sekk, såfremt han bare husket å angre litt på syndene. Jeg ramset opp at en dødssynd som stolthet ga verre straff, enn å gi etter for kjødets syndige lyster. Forherder man seg i dyd, blir man fort så høy i hatten at man går fortapt før man aner ordet av det. 

Det kan føles som en trussel å be om hjelp til å bli et bedre menneske. Spesielt hvis man tenker at det å be om å bli ”rettskaffen”, betyr å be om å bli en annen person: Å konvertere fra å være som er glad i kose seg, til å bli en sånn som foretrekker harpemusikk og strikking fremfor en god fest. Men det frister jo ikke å ”gå fortapt” heller.

 

Begge deler, takk

Det finnes altså gode muligheter til å få i pose og sekk – ha det gøy her og nå, men likevel rekke å sikre seg mot fortapelsen. Man kan tenke at uten synd, ingen grunn til å benytte seg av nåden. Og det er heller ikke nødvendig å være for tidlig ute med å forsake alt som er gøy. Man må bare bruke litt kløkt – huske på å bli et rettskaffent menneske tidsnok til å sikre seg arven i guds rike.

Altså frister det å be Gud om å få ha det gøy bare litt til, så jeg ber - trolig ikke alene - om at: ”Ikke gjør meg kjedsommelig rettskaffen helt ennå. Legg inn muligheten for en halvtimes slumring, er du grei, så turen ut av dvalen blir behagelig.

Amen.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
11 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
29 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5617 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5617 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5617 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5617 visninger
Les flere