Inger Cecilie Stridsklev

Alder:
  RSS

Om Inger Cecilie

Følgere

Norges manglende dialog etter 2.Verdenskrig

Publisert over 6 år siden

I Sør-Afrika fikk man en sannhets- og forsoningskommisjon. Der ble begge parter hørt. Dette er et ideal for mange andre land, og burde også vært det for Norge.

I Sør-Afrika kunne til og med konen til superhelten Nelson Mandela tiltales og straffes.

Hva som skjedde 22. juli 2011 er klarlagt. Også gjerningsmannen er enig i de faktiske forhold. Det er fare for at det hadde blitt langt mer komplikasjoner etter dette angrepet hvis Breivik hadde tilhørt en annen befolkningsgruppe.

Men i Norge er man knapt begynt på forsoningsarbeidet etter 2. Verdenskrig.

Man fortsetter stort sett best mulig å fastholde den ene sidens propagandaversjon, mens de som var/er uenige knapt kommer til orde eller blir hørt. Som det oftest går med manglende dialog, har det ført til at oppfatninger og anklager er blitt gjensidige.

Når Desmond Tutu kommer hit, var det manglende interesse i Norge for en historiefortelling om 2. Verdenskrig og Norge som alle kunne kjenne seg igjen i som burde tas opp! Men det er jo også et tabu at det er et problem!

Gå til innlegget

Hva skal Olav Tuff angre?

Publisert rundt 7 år siden

Tross mange års forskning for å kunne bevise det motsatte, er fortsatt de eneste jøder man vet er drept av nordmenn ekteparet Feldmann(51). To milorg-menn ble frikjent i 1947, til tross for tilstått rovmord. Olav Tuff var aldri antisemitt.

http://dt.no/nyheter/en-krig-for-livet-1.3177758

Av:Publisert11.11.2004 00:00

 Tiden som frontkjemper på Østfronten er sterke ungdomsopplevelser jeg ikke glemmer. Jeg var med på hendelser, og så ting jeg ikke kan glemme. Jeg er preget av dette resten av livet, sier Olav Tuff. Her en liten flik det han snakker om:
Tuff meldte seg for avreise til Tyskland i januar 1941. Målet var gratis militær utdannelse og garanti om at de ikke skulle settes inn i kamp mot England. De var omtrent 300 nordmenn som reiste i følge.
- Alt var frivillig, vi kunne ha reist hjem dersom vi hadde ønsket det. Eventyrlysten og tanken på et lenger utenlandsopphold var en medvirkende årsak til at jeg som 18-åring den gang valgte å bli, forteller Tuff.
Krigen skred frem, og Hitler gjorde seg klar til sitt angrep på Russland.
- Vi fikk da en forespørsel om vi kunne tenke oss å kjempe i tysk uniform mot de russiske troppene. Jeg svarte ja, sammen med soldater fra Danmark, Sverige, Finland og Norge.
- Jeg husker det hele så godt. Vi ble stilt opp på jernbanestasjonen i Tyskland for å reise til Østfronten. Det var den 23. august 1941, på bursdagen min, sier Olav.

LIKSTANKEN VAR VERST. Olav Tuff husker de fleste hendelsene til minste detalj. Han forteller om et utall trefninger, om farlige episoder der han lett kunne endt opp på statistikken over falne.
- Vi var den første frivillige enheten som ble sendt til divisjon Wiking. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet ved Kiev fikk vi for alvor føle krigens grusomheter. Lokalbefolkningen fortalte oss at russerne hadde drept alle de intellektuelle som bodde i byen, før de hadde trukket seg tilbake. De intellektuelle var definert som prester, lærere, høyt utdannede mennesker og selvfølgelig jøder. Dette gjorde inntrykk, sier Olav ettertenksomt.
Olav Tuffs enhet ble plassert som vakter rundt det aktuelle området. Det ble aldri noen kamp. 250 000 russere overga seg etter å ha blitt omringet. En av de russiske generalene som heiste det hvite flagget var sønnen til Josef Stalin.
- Den første vinteren var det flere slag, russerne angrep og vi slo tilbake. Det ble store tap på begge sider.
- Vi hadde på ingen måte noen luksustilværelse. Lite mat, dårlige klær og bitende kulde gjorde sitt til at vi led ute i felten, husker han.
De fikk en liten brødskalk og 20 gram smør hver om dagen. Noen middag eller annen varmmat sto ikke på menyen den vinteren. Han forteller om lange perioder på 40 minusgrader. Det var så kaldt at automatgeværene sluttet å fungere.
Da våren kom ble tilstanden mye bedre. De fikk så mye kjøtt de ville ha, og sjokolade ble det satt pris på. Men sammen med den grønne våren kom likstanken.
- Det var døde kropper overalt, de kom til synet da snøen smeltet. Det var da vi så resultatet av grusomhetene en krig fører med seg. Stanken var uutholdelig, men vi hadde ikke noe valg, vi måtte bli. Den perioden har festet seg dypt inne i meg, forteller han megetsigende,

SKYT DEM NED. Det ble sommer i 1942. Olav Tuff og hans soldatkamerater ble kommandert videre. De inntok byen Rostov og skulle krysse elva Terrech da de ble beskutt av russiske styrker. To danske frontkjempere falt, kampene raste og etter hvert ble 16 russiske soldater tatt til fange.
- Den tyske kommandanten kom bort til meg med en krystallklar ordre: Skyt fangene, de var med på å drepe våre menn.
- Jeg nektet plent, og sa at jeg ikke ville skyte geværløse menn på den måten. Svaret jeg fikk var at dersom jeg ikke gjorde som han sa, ville jeg bli stilt opp sammen med dem og skutt jeg også.
- Jeg svarte den tyske offiseren med at jeg ikke hadde avlagt noen ed til Hitler, og at han derfor ikke kunne gå frem på den måten. Offiseren klappet sammen hælene på støvlene sine og forsvant. Han godtok argumentet mitt – og verken jeg eller de 16 fangene ble henrettet, sier Tuff.

BLODBAD. Den 2. verdenskrig gikk sin gang slik vi kjenner den fra historiebøkene. Tyskerne og deres frontkjempere fra andre nasjoner ble kjeppjaget ut av Russland. Tilbaketrekningen var et faktum, en prosess som skulle vise seg å bli et blodbad uten like. En opplevelse som den da noenogtyve år gamle Olav Tuff var i sentrum av.
Han husker det hele skremmende detaljert. Skrekkscenene er brent fast i det furete ansiktet som legger seg i tankefulle linjer når han nok engang forteller om sin verste opplevelse til da.
- Vi måtte bare flykte ut av området. Det var ikke tid til å ta med de sårede. Mange av dem ba om at vi skulle skyte dem for å gjøre slutt på deres lidelser. Men det kunne vi bare ikke gjøre, til det var samvittigheten for sterk.
- Panservognene og maskingeværene skjøt vilt inn i soldatmassene. Det var en ren massakre, vi måtte løpe for livet, forteller Olav.
Han forklarer at det var 54 000 tyske soldater og frontkjempere som desperat flyktet ut fra området ved Tscherkassy. Av disse overlevde omkring 8000. Alt var over i løpet av tre grufulle og iskalde februardager i 1944.
- Opplevelsen rundt denne tilbaketrekningen var grusom, inntrykkene er uvirkelige og de vi aldri fjerne seg fra bevisstheten.

DØMT. Olav Tuff ble sendt til Norge med den gamle amerikabåten Monte Rosa, som gikk i rute mellom Danmark og Norge. Han ble skipet hjem i november 1944. Det skulle gå omkring et halvt år før Tuff ble pågrepet og ført i fangenskap på Falstad fangeleir i Trøndelag.
- Jeg ble tatt til fange fordi jeg hadde vært frontkjemper – jeg hadde kriget i gal uniform.
Olav Tuff ble dømt til tre år og åtte måneders fengsel. I dommen het det at han hadde kjempet mot Norges allierte, Russland.

INGEN NAZIST. Han angrer ikke på at han deltok som frontkjemper. Og han blir svært fornærmet dersom han blir kalt nazist.
- Vi hadde lest mye borgerlig presse, som tok sterk avstand fra Stalin-Russland, og som på den annen side fortalte hvor godt alt fungerte i Tyskland. Der var det ingen arbeidsledighet, slik det var hjemme. Hele landet virket forlokkende. Det var derfor vi bestemte oss for å dra til Tyskland i 1941 for å få en gratis militær utdannelse. Vi hadde aldri noen tanker om å slåss mot England, men da vi ble spurt om å kjempe mot kommunismen, var det et politisk grunnsyn som gjorde sitt til at jeg som ung og uerfaren ble frontkjemper, resonnerer han.
- Jeg kjempet for Norge den gangen. Vi sloss for at kommunismen ikke skulle ramme landet vårt, understreker Olav Tuff.

 

Se også:

Brennpunkt og frontkjemper Olav Tuff

Gå til innlegget

Brennpunkt og frontkjemper Olav Tuff

Publisert rundt 7 år siden

Det har vært full åpenhet for alt som var negativt om de på vedtatt "gal side" under 2. Verdenskrig i Norge, og vanskelig å komme til orde om det som var negativt for vedtatt "Rett side". Dette er et forsøk på å rette opp litt av dette.

 

Frontkjemperen Olav Tuff

Jeg kjenner Olav Tuff såpass, at jeg tok meg den frihet å ringe ham rett etter programmet for å spørre hva han syntes. ”Berre tull”, sa han. Jeg forstår ham.

HL-senteret har brukt 6 millioner og 9 år for å bevise at norske frontkjempere deltok i ugjerninger mot sivile på Østfronten. En jødisk professor uttalte skepsis til HL-senterets objektivitet. Fure, den daværende lederen av HL-senteret reagerte slik: ”Han er ikke verd å polemisere mot. Jeg foretrekker å forholde meg til seriøse personer. Vi tar ikke denne personen alvorlig. Det er oss knusende likegyldig hva han måtte mene. Det han sier er at høyt respekterte forskere driver med intellektuell svindel, og det sier egentlig alt om denne personen.”

Det farlige i å ha et fiendebilde er at man kan bli som det. Til tross for minimalt med funn, omtaler HL-senteret frontkjempere like ensidig som Himmler omtalte jøder. Man leter like forgjeves etter positiv omtale av jøder hos Himmler som etter positiv omtale av frontkjempere hos HL-senteret. I deres utstilling fremkommer det ikke at de eneste jøder man vet er drept av nordmenn, er drept av Milorg-folk. De to ofrene, ekteparet Feldmann, står oppført blant ofrene fra Auschwitz. Det fremkommer heller ikke at alle tre deportasjoner fra Norge under 2. Verdenskrig var fremprovosert av motstandsfolk.

I følge en artikkel i NRK sa Olav Tuff at ”dette tyske jødehatet var uforståelig for ham. Han hadde ikke noe forhold til å rangere raser”. Andre frontkjempere har beskrevet den livlige debatten i forbindelse med undervisning i ”Weltanschauung”.

Karakteristisk nok ble det i programmet vist et eksemplar av ”Hirdmannen”. Norge hadde et nazistisk parti, som var eldre enn Nasjonal Samling, NNSAP. Noen av dem ble medlemmer av NS i okkupasjonstiden, til glede for tyskerne. En av dem var redaktør for Hirdmannen. Han var tidligere redaktør for avisen til de norske nazistene. I hans aviser er det mange eksempler på antisemittisme. Enkelte norske nazister ble også frontkjempere.

Frontkjempere flest var ikke nazister, men medlemmer av Nasjonal Samling (Quislinger). Som det fremgikk av programmet var forholdet mellom Quisling og Himmler svært kjølig. Quisling ønsket et fritt Norge. Derfor ønsket han også å bygge opp en ny norsk hær, etter at Administrasjonsrådet på tyskernes oppfordring hadde lagt ned restene av den gamle. Den nye norske hæren skulle være et reelt nøytralitetsvern, i motsetning til det som var nesten nedlagt og som ble altfor sent mobilisert våren 1940. Slik skulle den tyske okkupasjonen av Norge bli overflødig og Norge bli fritt. Men da måtte norske soldater bevise for tyskerne at de dugde.

I programmet ble det også vist hauger av lik av sivile som kommunistene hadde drept. En forklaring på lokalbefolkningens jødehat, kan finnes i Quislings bok ”Russland og vi”. Boken ble skrevet etter at Quisling hadde ledet det praktiske arbeidet for Nansenhjelpen i 1922-23 for å avhjelpe Stalins første forsøk på utsulting av ukrainske bønder (Holodomor, med inntil 10 millioner døde). Han reddet hundretusener menneskeliv, blant dem noen tusen jøder. Frontkjempere hadde neppe noe ønske om å drepe dem Quisling hadde reddet livet til knappe 20 år tidligere. Det er ikke rart bondegutter fra Norge fryktet mer en despot som forfulgte bønder enn en som forfulgte jøder.

”Franktirører”, mennesker som fører krig uten uniform, kan henrettes uten dom. Det er tvilsomt om det er rett å straffe andre sivilister for dette, men når ”krigere” gjemmer seg blant sivilister, går det ut over disse sivile, slik f, eks palestinere må lide for andre palestineres angrep på Israel. I følge Tuff var menneskene i den brente kirken familiene til slike partisaner, som kommunistiske franktirører ble kalt. Han ble et vitne. Det kom ingen ut han kunne reddet (eller evt. drept).

Dette sitatet fra ”Russland og vi” forklarer hvorfor styresettet i Sovjet ble kalt ”Jødebolsjevisme”.

Kritikk av den er langt mer en kritikk av Sovjetsystemet enn av jøder.

”Jødespørsmålet i Russland inntar en plass for sig.

Meget har vært talt og skrevet om jødene i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner m.h.t. bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. ””Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket til disse idealers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevik noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med de indre stridighetene innen partiet.”

”På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitalister. Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktignok vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.

Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semittismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff.” Vidkun Quisling: Russland og vi: 1930 s.40-42

Filmen viste hauger av lik, drept av kommunistene. Særlig er massedrapene på politiske fanger i Lvov like før byen ble inntatt av tyskerne er kjent. Lokalbefolkningen var rasende, og drepte jøder en masse som hevn. Frontkjempere som kom gjennom byen, og der som så mange steder ble ønsket velkommen av en befolkning som håpet å bli kvitt Stalin, ble forskrekket over dette raseriet. Noen forsøkte å stoppe det, men de måtte videre.

Frontkjemperne fikk stort sett ikke vite om ugjerningene til ”Einsatzgruppen” som kom bak dem før de var fanger etter krigen. Forholdene for fanger i norske etterkrigsleire var ikke bedre enn i årene før. Olav Tuff satt i Innherred fangeleir sammen med bl. a. to frontkjemperbrødre. Broren Kåre, som i likhet med mange frontkjempere hadde gjort en hederlig innsats våren 1940, kom tilbake fra forhør i Trondheim sterkt forslått 26. 4.1946. Dagen etter døde han av hodeskader på deres felles celle. Da medfanger i et anonymt avisinnlegg varslet om at fanger ble ”sjikanert, plaget og slått, mange til døde”, ble det etterforskning; de skyldige i å ha skrevet innlegget ble avslørt.  

Dette er lest opp for, og godkjent av Olav Tuff.

 

Gå til innlegget

Kirken og NS-familiene

Publisert over 8 år siden

Kirken og NS-familiene

I det siste har det vært drøftet om ikke det kunne være på tide for Den Norske Kirke å be barn til medlemmer av Nasjonal Samling om tilgivelse for den forfølgelse de ble utsatt for etter at okkupasjonstiden var over. Min bestefar var med å stifte Kristen Samling, et kristent felleskap for dem som i okkupasjonstiden ble mobbet ut av de kristensamfunn de hadde tilhørt. I deres trosbekjennelse sto blant annet: ”Vi tror på de helliges samfunn, som er den sanne kristne menighet, uansett forskjell i rase og trosbekjennelse.” Allerede fra høsten 1940 ble mobbing av NS-barn betraktet som en legitim form for motstand. Den 1. 8. 1941, for 71 år siden hadde bladet ”Kristen Samling” en artikkel som het ”Hvorfor våre barn?”, hvor de etterlyste hyrdebrev fra biskopene mot de ”hundreder, ja tusener av overgrep som de uskyldige har blitt utsatt for”. I samme artikkel ble understreket: ”Vi kan ikke med vår beste vilje ønske tilbake en regjering som avgjort sto i direkte forbindelse med en verdensomfattende antikristelig bevegelse og arbeidet på å avkristne vårt kjære fedreland, erstatte Herrens bud med en ny moral, og utrydde eller forringe kristenlæren i våre skoler.” I følge minister Prytz, var Nasjonal Samlings merke tatt direkte fra Hellig-Olavs skjold fra Olavsantemensalet i Nidarosdomen.

Biskop Tor Singsås påstår at ”NS-ideologien hadde slektskap med en totalitær ideologi som viste seg å ha fatale følger”. Kan ikke det samme sies om Arbeiderpartiet? Allerede i mellomkrigstiden ble NS-medlemmer kalt ”nazister”.  Som svar skrev Quisling 29.1.1938 artikkelen ”Det rette navnet.” Der skrev han ”Vi har også brukt ordet ”Sosialindividualisme” på vår bevegelse. Vi har dermed villet fremheve at den slett ikke tilsikter en kollektiv undertrykkelse av individets rett, men tvert imot en samfundsordning hvor frihet, forskjellighet og fellesskap er forenet på rette måten.” Han understreket at NS var nasjonalt, altså bygget på den idé Europa er skapt etter: Hvert folk sitt land. Og at Nasjonalsosialismen var den tyske formen. Det fantes de som i sin åndsfattigdom kritikkløst kopierte utlandet. Før Nasjonal Samling ble stiftet Grunnlovsdagen 1933, fantes allerede det nazistiske partiet Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeider Parti (NNSAP). De prøvde å få innflytelse i NS, men gikk stort sett ut av NS sammen med Johan B. Hjort i 1937. Noen meldte seg inn igjen i okkupasjonstiden, og var populære hos tyskerne.

NS-medlemmene oppfattet seg ikke som ”medløpere”, men som de som forsvarte Norges og nordmenns interesser overfor okkupasjonsmakten. I krigen 1807-14 var det hungersnød i Norge, til tross for prosentvis mange flere bønder og fiskere. I Holland sultet 10-20 000 mennesker ihjel siste krigsvinteren. Takket være Blehr-Backe-avtalen hadde nordmenn mer mat enn tyskere på slutten av krigen. Norske kirkeklokker ble også spart, slik at Holland kunne få noen av oss etter krigen. På slottet var det eget benådningskontor for å hindre henrettelser og sending til Tyskland av norske fanger.I januar 1945 var Quisling og Terboven hos Hitler. Terboven forlangte 10 000 norske gisler skutt etter jernbanesabotasjen på Jørstad der 78 tyske soldater omkom. Det fikk Quisling forhindret.  

I sin meglerposisjon kunne ikke NS-folk fortelle særlig om motsetningene til tyskerne i okkupasjonstiden. De hadde regnet med mer ytringsfrihet når Norge ble fritt. Men, som Øyvor Hansson, leder for NS-kvinnene sa i Oslo Byrett 29.9.1949: ”Etter Arbeiderpartiets store kursendring etter okkupasjonen, ble der satt opp et samarbeidsprogram for samtlige politiske partier i Norge. Dette program er i hovedsaken det samme som Nasjonal Samlings. Jeg vil da spørre: Kan jeg dømmes for å ha arbeidet for dette program? Og m.h.t spørsmålet nazist: Kan jeg etter norsk rett pådømmes en politisk oppfatning som jeg aldri har hatt og aldri kommer til å få?”

Det kunne de visst. NS-folk ble pådømt meninger de ikke kjente igjen hos seg selv, og gjerninger de ikke hadde gjort. De kjente ikke igjen seg selv i det offisielle bildet av dem, men sine dommere. Verken prester eller andre var åpne for samtaler så lenge NS-medlemmene ikke erklærte seg enige med motparten. Den tydelige uviljen mot dialog tolket NS-folk som en halvveis innrømmelse av at det var Nasjonal Samling som hadde de beste gjerningene og de gode argumentene, og at det offisielle sort/hvitt-bildet var bygget på bevisst løgn. Forutsetningen for forsoning er vilje til å lytte til også hva motparten har å si. Som NS-barn forlanger jeg av Den Norske kirke rett til å holde det 4. bud: Hedre din far og din mor og det 8. bud: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste/nærmeste, for eksempel foreldre.                                                                          I.C.Stridsklev

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere