Inger Cecilie Stridsklev

Alder:
  RSS

Om Inger Cecilie

Følgere

Modige Marta Steinsvik

Publisert 3 måneder siden

Det har kommet protester mot at gater i Oslo og Mandal skulle oppkalles etter Marta Steinsvik. Kanskje hun likevel fortjener å få gater oppkalt etter seg?

Modige Marta Steinsvik.

I diskusjonen om å kalle gater etter Marta Steinsvik, er det hun er mest kjent for, og som gjorde henne mest omstridt, ikke nevnt. Jødefordommer var utbredt i mellomkrigstiden. At jødene var aktivt inne i finansverdenen er forståelig, fordi mange andre yrker gjennom tidene har vært stengt for dem. At mange jøder var tilhengere av den russiske revolusjon, er også forståelig. Pogromene i tsartiden fikk mange jøder til å emigrere, noen til Norge.

Det som virkelig gjorde Marta Steinsvik omstridt, og som gjorde at hun ved slutten av sitt liv var forfulgt av myndigheter og andre, var boken ”Frimodige ytringer” utgitt på eget forlag. På forsiden sto: ”Kongeriket Norges Grunnlov §100”Frimodige ytringer om statsstyrelsen og en hvilken som helst annen gjenstand er enhver tillatt.” Boken kom ut i tre opplag, det første i mars 1946, etter at hun hadde hatt problemer med å få noen til å trykke boken.

Hun skrev blant annet(s23): ”Belegget på fengslene har aldri vært så stort som etter kapitulasjonen. Når hertil kommer at fangene som skulle være varetektsfanger i mange tilfeller notorisk behandles etter de tidligere tyske metoder, da må det antagelig være på tide for Stortinget og de høyere myndigheter å gripe inn.”

 Hun gjenga tallrike konkrete eksempler. Men myndighetene grep ikke inn, derimot ble hun etterforsket, utsatt for diverse beskyldninger og truet på livet. Resultatet av fangebehandlingen etter krigen summerte Kjell Bondevik opp da landsvikoppgjøret ble diskutert i Stortinget: Det var en skuffelse, fordi de dømte ikke forsto at de hadde gjort noe galt.

Gå til innlegget

Den våkne biskopen

Publisert 7 måneder siden

Professor Torleiv Austad erkjenner at motstandskirken ikke reagerte adekvat og tidsnok da de norske jødene ble arrestert og deportert i oktober/november 1942.

En biskop reagerte adekvat. Det var biskop i Oslo Lars Frøyland. Han hadde han hatt to jøder i skjul hjemme som var kommet over til Sverige i oktober. Søndag 1. november 1942 hadde han direktesendt radiogudstjeneste fra Oslo Domkirke. Den dagen var kirken fylt av ungdommer fra hele landet. Noregs Ungdomslags landsmøte fylte kirken, så han talte nynorsk. Han endte prekenen slik: ”Til slutt lyt eg nemna endå ein ting som eg tykkjer er syrgjeleg og som skjemmer folket vårt: Framferdi vår mot folk av ei onnor rase og ei onnor tru, innom våre eigne grenser. Eg kjenner meg bunden av samvitet mitt til å segja dette. Og eg gjer det om det så skal koste meg aldri så mykje. Er det rett å skjera alle yver ein kam og straffa dei uskuldige med dei skuldige? Me er då nordmenn! Me er då kristne.” Han ble etter krigen idømt bl.a. 7 års tvangsarbeid og fikk aldri bli prest mer. Han var også beskyldt for ”Rassenschande”: Han hadde latt en norsk mann vie til en tysk kvinne i selve Oslo Domkirke.

Gå til innlegget

Er kritikk mot Arbeiderpartiet = hat?

Publisert nesten 3 år siden

Kan kritikk mot Arbeiderpartiet være berettiget?

AUF-lederen Mani Hussaini bekjenner seg i dagens Vårt Land til ytringsfriheten. Han nevner at det har vært underkommunisert at angrepet 22.7.2011 var et angrep mot Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har i stor grad oppfattet seg identisk med den norske stat, og sett angrep mot Arbeiderpartiet som angrep mot Norge. Dette gjelder generelt, og slett ikke bare for hendelsen for 5 år siden.

Arbeiderpartiet har oftest oppfattet kritikk mot det som ”konspirasjoner” eller ”hat”, og ikke som reelt begrunnet kritikk. Etter krigen forlangte Arbeiderpartiet å bli behandlet slik Gudbrand i Lia ble behandlet av sin kone, og nåde den som ikke gjorde det! De ble straffet for det, og i meget høy grad nektet ytringsfrihet. (Se HF Dahl og Henrik G. Bastiansen: Hvor fritt et land s.145-152)

Arbeiderpartiet har forfulgt mange minoriteter: Tatere, krigsbarn og deres mødre, krigsseilerne, medlemmer av Samfunnspartiet, av Nasjonal Samling, og av Kommunistpartiet. Arbeiderpartiet er fortsatt ingen forkjemper for samvittighetsfrihet.       

                                                          

Gå til innlegget

Under sanden

Publisert rundt 3 år siden

Forholdene var verre under mineryddingen i 1945 i Norge enn i Danmark

I 1998 ga Helge Hagemann ut boken ”Under tvang. Minerydningen ved den jyske vestkyst 1945”. Offisielt omkom i Danmark 149, men Hagemann mente ut fra tyske kilder at antallet heller var 250. I tillegg var mange sårede. Nå har vi fått den danske filmen ”Under sanden” om disse hendelsene.I en pressemelding 17.9.1945 står: ”Halvannen million landminer er tatt opp i Norge. Bortsett fra visse strøk i Øst-Finnmark er samtlige minefelter nå ryddet. 5000 tyskere har fjernet minene under alliert kontroll. 184 tyskere er drept og 252 såret under dette arbeidet. Etter at minefeltene har vært erklært renset, har tyskerne måttet gå skulder ved skulder over feltene som en siste garanti for at det ikke har vært slurvet.” Men i følge opplysninger fra Allied Forces Headquarter var allerede 29.8.45 275 tyskere drept og 392 såret. Da kan ulykken på Grønlikaia i Oslo 17.8.1945 være tatt med. Det var en av to større ulykker som skyldtes slurvete omgang med ammunisjon og sprengstoff. Norge gjaldt ikke for alliert, og skulle derfor ikke ha krigsbytte. Derfor skulle ammunisjon og sprengstoff tilintetgjøres ved å senkes på dypt vann. På Grønlikaia omkom 41, derav 39 tyskere og to nordmenn. 98 ble såret, derav 88 tyskere.

1.9.1945 ble 19 menn tilintetgjort da den tyske elvebåten ”Thekla” gikk i luften fylt med ammunisjon og sprengstoff, deriblant nitroglycerin, utenfor Florø. 6 var sivile tyske sjøfolk, en var engelsk jøde, 12 var norske, derav ti varetektsfanger mistenkt for landssvik. Av de ti manglet det anklager mot tre: En på 17 år, en på 69 og fetteren til daværende justisminister Cappelen. De ble først begravet 50 år etter sin død i den hittil eneste gudstjeneste i Norge med både protestantisk, katolsk og jødisk prest.

Ingen ble anklaget etter disse ulykkene.

Gå til innlegget

Som vi så i programmet om hans slektning Geir Lippestad, kom Johan Andreas Lippestad fra en meget sosialt interessert familie, noe som kan være med på å forklare at han fikk utrettet så mye.

 Johan Lippestad (1902-1961) var sosialminister i Norge fra 25.9.1941 til 8.5. 1945.

Han var aldri nazist (medlem av det norske nazipartiet NNSAP (Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti) stiftet i 1932. Han var medlem av Nasjonal Samling, stiftet Grunnlovsdagen året etter. 

Lippestad var sosialminister i Norge fra 25.9.1941 til 8.5. 1945.

Han var kommisarisk leder for Norsk Arbeidsgiverforening fra september 1941, og bidro til at den organisasjonen fikk en relativt selvstendig stilling.

Han fikk også medansvar for tvangsevakueringen av Finnmark. Det gikk stort sett bedre med dem som ble evakuert enn med dem som etter oppfordring fra London ble igjen i landsdelen.

Som Sosialminister gjennomførte han, tross motstand fra Terboven som takket være Haagkonvensjonene og Hitler hadde all makt i Norge:

Krigspensjonering (etter kampene i 1940) både for militære og for sivilister som hadde lidt skade. Det var uavhengig av om skadene skyldtes tysk eller alliert bombing.

I lov om syketrygd ble det innført tillegg for syketrygdedes barn våren 1944, samtidig ble arbeidsgivernes premiebidrag fordoblet.

Arbeidsløshetstrygd

Barnetrygd

Fridag 1. mai

Han gjorde en innsats for å fremme yrkeshygiene, og at det var ”nødvendig å være på vakt for å sikre gjennomføringen av de prinsipper om vern mot helse- og ulykkesfare i bedriftene som Loven om Arbeidervern av 19.juni 1936 bygger på”.Han motarbeidet tyske påtrykk for økt arbeidskraftmobilisering.

Han opplevde som diverse andre ministre å møte motstand hos tyskerne mot sin innsats for landsmenn, i motsetning til de kommisariske statsråder som Terboven utnevnte i september 1940, og som ikke var medlemmer i Nasjonal Samling. De ministre som ikke var NS-medlemmer ble frikjent i etterkrigsoppgjøret. Minister Lippestad fikk livsvarig tvangsarbeid, ble fradømt stemmerett og det han eide. Han slapp ut i 1956, 4 år før han døde 58 år gammel.

http://www.dnms.no/index.php?seks_id=111727&a=1

 https://nbl.snl.no/Johan_Lippestad_-_1

Øystein Sørensen ”Solkors og Solidaritet”,

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere