Mohamed Abdishazan

Alder: 33
  RSS

Om Mohamed

Muslim. Masterstudent. Pragmatiker.

En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!
(41:34, Koranen)

Følgere

Den andres frihet

Publisert rundt 8 år siden

Har Henrik Thune noe imot at islamistenes maktovertakelse vil gå utover kvinner, religiøse minoriteter og annerledestenkende? Hvis svaret er ja: Hvorfor kritiserer han da de som er kritisk til Brorskapet?

Seniorforsker Henrik Thune kritiserer Walid al-Kubaisi, Unni Wikan og Halvor Fosli i Dagbladet for pessimisme og manglende tro på den demokratiske utviklingen i Egypt.

Hva er grunnlaget for kritikken? Jo, de er for opphengt i å kritisere islamistene i Egypt!

Al-Kubaisi, Wikan og Fosli nyanserer rett og slett ikke, og de villeder den norske allmennheten med det som ifølge Thune er «irrasjonell frykt for islam». De er også «bekymret for den andres frihet».

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hvilken frihet er det i realiteten Brorskapet eller lignende bevegelser ønsker?

Jeg skal ta opp to punkter i kronikken til Thune for å besvare spørsmålet. Det ene handler om en malplassert sammenligning som allmennheten ofte har fått servert de siste årene, vanligvis fra norske akademikere som burde vite bedre: «Det er en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiske partier på 1950-tallet.»

Bjørn Olav Utvik ved UiO understreker det samme poenget nylig: «Brorskapet er et konservativt muslim-demokratisk parti. De opererer i en «setting» som KrF i Lyngdal på 1950-tallet.» Hilde Henriksen Waage, også ved UiO, sier det samme i Søndagsavisa 7. mai 2006: «Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse.>>

Ja, såkalte religiøse demokrater har visse ting til felles, som for eksempel at samtlige ønsker mer religion i samfunnet. Mer konkrete saker har de også til felles: De er abortmotstandere, mot LHBT-rettigheter, for konservative kjønnsroller også videre.

Men akkurat på disse områdene ser man også store forskjeller mellom bevegelsene. Særlig mellom det man kaller kristendemokrater og islamistiske massebevegelser. Sistnevnte tar det enda lengre ut enn deres  kristne kollegaer i Vesten.

Mens vestlige kristendemokrater er moderate og ikke er tilhengere av teokratisk styreform, er islamistenes fremste mål et teokrati hvor sharia råder på alle plan og nivåer i samfunnet, i den private så vel som offentlige sfæren. Hva er islamistenes fremste middel for å nå målet? Jo, det er nok de demokratiske spillereglene.

Forskjellene mellom dem er flere: Mens kristendemokrater ikke ønsker likekjønnet ekteskap (og noen ganger ikke partnerskap heller), ønsker sistnevnte at homofile straffeforfølges og i verste fall drepes.

Mens noen kristendemokrater ønsker at kvinner skal være sømmelig kledd, ønsker islamistene at kvinnen skal ha begrenset bevegelsesfrihet, og at hun ikke skal være likestilt med mannen.

Ja, jeg er klar over at de som har sans for Brorskapet vil komme løpende og si: Men hva med de kvinnelige politikere i Brorskapet? Ja, hva med dem? Brorskapets kvinnesyn blir ikke mindre forkastelig av at de har noen få kvinnelige politikere (3 i nasjonalforsamlingen).

Men Brorskapet er også mot forslaget om å omstrukturere det nasjonale kvinnerådet slik at man kan effektivisere kvinnens rolle i samfunnet og politikken, og de er kritisk til at en kvinne kan inneha stillingen som president.

Jeg ville ikke en gang sammenlignet Kristent Samlingsparti med Brorskapet. De ønsker ikke at Norge skal ha noen teokratisk styreform. Brorskapet og de som er enda mer reaksjonær enn dem, salafistene (som han her som avbryter et møte i nasjonalforsamlingen) ønsker en islamsk stat i Egypt. De er ikke redde for å si det høyt nå som de har betydelig med støtte i Egypt.

Å kritisere Det Muslimske Brorskapet og salafistene er helt nødvendig. Kritikken handler ikke om en frykt for «den andres frihet», som Thune hevder, men den bunner i en genuin bekymring for den andres frihet.

Hvem er «den andre» det er snakk om? Jo, det er nok egyptiske kvinner, koptere, LHBT, annerledestenkende og annerledestroende.

Det andre punktet gjelder følgende uttalelse fra Thune: «Spørsmålet er hvordan man kan være for demokratiets fulle blomstring og revolusjonære framvekst her i Europa, og samtidig anvende andre kriterier for politikk i den arabiske verden.»

Det er et godt spørsmål. Men istedenfor å støtte demokratiets blomstring i Midtøsten helt og fullt (som bør motivere en bekymring for den andres frihet), angriper Thune de som kritiserer en teokratisk og menneskefiendtlig bevegelse.

Selvfølgelig skal man ikke bruke andre kriterier på andre enn oss selv. Men det betyr også at man ikke skal forvente mindre av egypterne enn av andre. Når Thune gjør det, blir han nedverdigende.

Når man sitter i det kalde nord og bagatelliserer Brorskapets egentlige ønsker, tror man virkelig at man støtter liberale og sekulære egyptere, eller kopterne, da?

Nå som den arabiske våren går inn i en ny fase, må vi i Vesten i hvert fall ikke romantisere den aggressive islamistiske bevegelsen i Midt-Østen og Nord-Afrika (MENA), men følge den med argusøyne og kritisere den hele tiden. Da viser vi i alle fall et snev av solidaritet ovenfor minoriteter som ikke ønsker islamistenes maktovertakelse.

Vi må fortsette å tro på den demokratiske utviklingen i Egypt og MENA. Men vi kan ikke være naive og godtroende overfor islamistbevegelsen. Vi i Vesten må ta systematisk avstand fra den autoritære statsmakten som har falt i Egypt, Tunisia, Libya, og som også snart vil falle i Syria og Yemen.

Demokrati har alltid vært en del av en større pakkeløsning som inneholder den liberale rettsstaten, menneskerettigheter, likestilling og minoriteters rettigheter.

Ønsker Thune å dyrke «de laves forventningers rasisme», må han også akseptere at islamistenes maktovertakelse vil gå utover kvinner, religiøse minoriteter, annerledestenkende og annerledestroende. Har han noe imot det, burde han ikke angripe al-Kubaisi, Wikan og Fosli, men rette sin kritikk i en annen retning: mot islamistene.

Dette innlegget er postet hos Minervanett.no

PS: En setning er tatt med i dette innlegget.

Gå til innlegget

Hvor er den sekulære ekstremismen?

Publisert rundt 8 år siden

Mohammad Usman Rana skriver i Aftenposten at man må avklare og finne ut om hva slags sekularisme som skal prege i samfunnet.

Det har gått fire år siden den forrige kronikken om  den "forferdelige" og "ekstreme" sekularismen i Norge. Jeg har fortsatt ikke sett hvor denne påståtte sekulære ekstremismen er (i norsk sammenheng)? Hvor er det den er dominerende? Hvordan kommer den fram? Usman Rana prøver å gi eksempler, men som ikke holder i det lengste og blir for enkle.

Usman Rana har fullstendig rett i at sekularisme er ikke ensbetydende med ateisme. Rett og slett fordi ateisme er et livssyn (manglende gudstro), ergo en sekulær stat som er ateistisk er ikke livssynsnøytral. Det er viktig å påpeke at dette handler om livssynsnøytralitet. Man kan selvfølgelig "problematisere" at man fortsatt har en statskirke i Norge, men i norsk sammenheng så er staten ikke mindre livssynsnøytral i praksis. Nå er det også slik at statskirken er ved veis ende.

Den røde tråden i kronikken er et mer eller mindre forsøk på å framstille den rådende sekularismen i Norge som "anti-religiøs" (eller nærmere bestemt anti-islamsk som vi får hentydninger på slutten). Noe som er fullstendig feil. For det første så står religionsfriheten sterkt i Norge og de fleste mennesker nyter godt av denne friheten. Unntaket er ikke debattene som Usman Rana referer tilbake til: niqabforbud, politihijab, omskjæring, dommere med religiøse symboler etc. Men det at norske jøder må bruke mye ressurser og midler på å sikre deres synagoge og kristne asylsøkere som blir utsatt for hatkriminalitet. Dette er grove menneskerettighetsbrudd. Dette er eksempler på manglende religionsfrihet og bevegelsesfrihet. For det andre så er ikke økende grad av skepsis eller kritikk av bestemte religioner det samme som å være "anti-religiøs".

Et av Usmans Ranas eksempler på at sekularismen blir feiltolket som "ateisme" og/eller "anti-religion"  i det norske ordskifte, er debatten om omskjæring. Usman Rana hevder at Reidar Hjermann fra Barneombudet er i "krig" mot foreldreretten og religionsfriheten. Det hadde vært fint hvis Usman Rana kunne utdype hva som er i realiteten "krigersk" med Barneombudets argumenter mot omskjæring av guttebabyer? Eller la oss si det på en annen måte: Hvordan er dette "sekulær ekstremisme"?

Det  meste interessante med kronikken og argumentasjonsrekken til Usman Rana er at den er  rettet mot feil addressater. Hvis du tenker deg om. Innlegget er først og fremst rettet mot storsamfunnet som fremstår for den verdikonservative Usman Rana som mer og mer "sekulær ekstremistisk". Men er dette riktig en virkelighetsoppfatning? Innlegget og de som har misforstått er ikke først og fremst såkalte "sekulære ekstremister", men en del religiøse mennesker. Det er for eksempel en del  muslimer som har misforstått hva sekularisme er i realiteten - ikke bare i den muslimske verden, men også her i Vesten. For en del så er sekularisme det samme som "ateisme" og "anti-religiøs".  Selv om Usman Rana ikke vier oppmerksomhet til å oppklare denne misforståelsen i kronikken, så finnes det muslimske akademikere som den amerikanske jussprofessoren Abdullahi Ahmed An Naim som har tidligere imøtegått og prøvd å slå ihjel denne myten.

Når vi er også i gang så er det også viktig å merke seg at det finnes en sekulær tradisjon i islamsk historie, hvor filosofen Ibn Rushd (Averroes ) sto for: "It is safe to say that the thoroughgoing naturalism and rationalism of Averroism provided a philosophical justification for the doctrine of separation of church and state. Secularism in the West may claim Ibn Rushd as one of its philosophic exponents. It is for this very reason that his teaching has had no influence in the Muslim East. While Ibn Rushd is alive in the West, says Wahba, he is dead in the East, and where Averroism is dead, enlightenment is dead. Muslim conservatives have always been intent on “smothering the seeds of secularism” in Ibn Rushd’s thought, because if these seeds germinate, they would emancipate reason, whose absence in the Muslim world is at the bottom of its backwardness, Wahba contends.(34)"

Det er viktig å forstå at i et pluralistisk samfunn så er bare ikke en livsynsnøytral stat en forutsetning, men det er også viktig at religion har minimalt med innflytelse i offentligheten. Å gi religion mer (enn nødvendig) makt i offentligheten er å gjøre alle oss selv bjørnetjeneste og en fare for religiøse minoriteters rettigheter. Å fortsatt tro at det finnes "sekulær ekstremisme" i Norge fordi man har hatt en rekke kontroversielle debatter om hodeplagg og omskjæring er tåkelegging av de viktige debattene om religionsfriheten og sekularisme. Hvorfor ikke heller bidra til et opplysningsarbeid blant muslimer  og slå ihjel myter som sekularisme er ateisme og at demokrati er kufr (vantro)?

Gå til innlegget

Din mokkamann!

Publisert rundt 8 år siden

Mokkamann, sydhavskonge, neger, bleiking og m.m. Jeg kan ikke skjønne at dette kan skape så mye sinne og furore. Dette er jo tullete og harmløs.

Jeg fikk ikke sett på Spellemann, men jeg fikk selvfølgelig med meg hva som skjedde, siden media-Norge har formidlet det videre til alle - uavhengig om du ønsket å få med deg det eller ei.  Reaksjonene har vært interessant å observere. Antirasistisk Senter var veldig fort ute i går kveld med å fordømme uttalelsene til Plumbo på det sterkeste. Jeg ser ingen grunn til at de skal fordømme det. Fordi Tshawe følte seg "krenket"?  Madcon, eller generelt sett rappere/svarte musikere har en vane med å harselere med andre mennesker på grunn av deres hudfarge "nigger-faktoren" er høy og det blir iblant sagt "bleikfis" og "hviting".Nå hevder jeg ikke at Madcon nødvendigvis har vane med å bruke slike ord. Men hvem vet om en del fraser og kommentarer ble utvekslet tidligere?

Det interessante med det hele er hvordan en del etniske nordmenn reagerte. Man skulle tro at mørkhudede mennesker (og kvinner) ble krenket til de så grader av ordet "mokkamann" (og fittehøl) at samtlige av dem vil våkne neste dag med spedalskhet.

På Twitter så var det også en rekke reaksjoner mot Tshawes "comeback" (fittehøl). Dette ble oppfattet for å være "kvinnediskriminerende" blant en del mennesker. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være kvinnediskriminerende? Er ordet "hæstkuk" mannsdiskriminerende?

Folk må rett og slett slutte å være så hårsåre. Jeg mener ikke at man skal gå rundt og være ufyselig. Men jeg er redd for at denne politiske korrekte hårsårheten vil bare føre til at vi kommer til å frykte å tilnærme oss andre mennesker som ikke har samme hudfarge eller kjønn som oss.

Den reelle rasismen eksisterer og tro meg den går ikke bare en vei. Når (muslimske) innvandrere kaller etniske nordmenn for "vantro horer" så er dette rasisme. Den reelle rasismen er å rangere mennesker ut ifra raser. Det er å diskriminere mennesker på grunn av deres hudfarge eller etnisitet. Det finnes ikke noe som heter "omvendt rasisme" - rasisme er rasisme. Det som skjedde på Spellemann er ikke rasisme, men flåsete kommentarer som ble utvekslet.

Til de av dere som reagerer med vantro og sjokk: Husk hva som skjedde med Erik Schjenken. Når de politiske korrekte antirasistene går til krig mot mennesker så kan det ende dårlig. Lars Erik Blokkhus  har kommet med en unnskyldning, det bør vel holde? Eller skal han "henges" ut som Erik Schjenken ble?

Jeg vil ikke gå inn i den saken siden jeg har sterke meninger om både den saken og rasismeparagrafen generelt (jeg syns den bør oppheves). Men det går an å slutte å være på heksejakt hele tiden. Den paternalistiske holdning en del etniske norske antirasister har til norske borgere med pigment i huden er latterlig og absurd.

Jeg syns for øvrig redaktør Helge Simonnes innlegg er nøktern og bra. Innlegget kan leses her.

Gå til innlegget

Mellom tro og tvil

Publisert rundt 8 år siden

Hva er forholdet mellom tro og tvil? Hvorfor skal du ikke frykte tvilen, men heller omfavne den? Dette innlegget er et forsøk på å besvare disse to spørsmålene.

Bare en pust skiller tro fra tvil,

- Omar Khayyam, persisk dikter

Folk tror på mye rart, religion er et av disse rare tingene som de fleste av oss dødelige tror på. Noen mennesker tror at menneskets natur er god, andre tror at den er ond. Mens andre vil si det er våre valg som forteller oss om vi er gode eller onde.

Men det hele er fortsatt tro. Ikke noe mer enn det. Troen kan også ha noe sammenheng med tillit, noe det gjør for mange troende mennesker. Man tror og stoler på at Gud eksisterer. Man tror og stoler på at det finnes et neste liv. Man tror og stoler på at den troen man har idag er den riktige, sanne og den som vil gi deg evig lykke – eller mer spesifikt belønning. Man tror – rett og slett.

Noen mennesker tror at troen løfter fjell – mon tro om ens tro kan løfte K2? Eller kanskje man tror at troen kan løfte et fjell, det hele er vel et tolkningsspørsmål? Jeg vet bare om at folk har besteget fjellet. Aldri hørt om et tilfelle hvor mennesker har holdt en bønn sammen og hvor man har ved hjelp av denne bønnens kraft løftet fjellet. Har du hørt om et slikt tilfelle?

Tro er fint å ha, noen ganger mer enn andre ganger. Det er noe som kan være skapende, i den forstand at det skaper et fellesskap for de troende. Men det kan også være det stikk motsatte. Tro kan ødelegge både individer og samfunn. Først og fremst hvis troen er veldig dogmatisk og bokstavelig. Med andre ord hvis troen er veldig slem og den gir grobunn for hat av de som ikke tror på det du tror på. En slik tro må du for all del - holde deg langt unna!

Troen har en ond tvilling som går under navnet tvil. Smak på det ordet. Det smaker surt og bittert, for ikke å snakke om at det er et fryktelig stygt navn. En del av de som er tilhengere av troen vil mene det, ikke alle, men en del av dem, kanskje nesten alle vil jeg tro. Særlig de som kaller seg selv: de rettroende. Ifølge de rettroende så er tvilen skadelig for den troende. Det eneste som er verre enn tvilen er vel synden? Eller kanskje du synder ved å tvile?

Tvilen kommer luskende i ny og ne, som en tyv i mørket som ønsker å stjele fra deg troen. Uten at du vet det. Den hvisker følgende i dine ører: Kanskje du tar feil? Kanskje du ikke burde gjøre det? Kanskje den bønnen er bortkastet? Kanskje din religion er feil? Kanskje Gud eksisterer ikke?

Ulikt tro som kan være arrogant i sin væremåte, så er tvilen sånt sett ydmyk. Den fører deg ut av den blindveien som den bokstavelige og dogmatiske troen fører deg til. Den plager deg, den irriterer deg og den gir deg rett og slett hodepine!

Du blir selvfølgelig oppgitt over at du kan ha slike onde og skitne tanker – du som er et troende menneske og som setter din lit hos det skjønne og gode som går under navnet: troen. Men er tvilen i realiteten skitten? Er tvilen i realiteten noe ondt? Kanskje det er den som gjør deg menneskelig? Nå vil du rope, nei der tar du feil! Alle mennesker har trodd på noe siden tidens morgen, og hvis du ikke har noe tro, så er det noe riv ruskende galt med deg (og ikke alle andre som har en tro)! Det er sant at mennesker har trodd på mye rart siden tidens morgen. Visste du for eksempel at det var vanlig å tro at jorda var flat før i tiden? Men noen mennesker tvilte og det ble motbevist. Visste du for eksempel at Tor var en gud som man tilba her til lands, inntil 1000 år siden? Hva skjedde med Tor? Jo, du kan få "han" på Bluray. Eller kanskje det er Hollywood-innspillingen av Marvels Thor? Jeg kan ikke se forskjellen. Jeg la bare merke til at guden Heimdal så ikke så "norrøn" ut i den filmen.

Du sier tvilen er ikke statisk som troen? Den gir deg ikke den samme tryggheten som troen gjør? Den samme selvsikkerheten? Alt det er vel riktig i mange tilfeller. Men det som gjør tvilen sterk er jo at den er dynamisk. Jeg tviler, ergo er jeg. Nei, du må ikke skamme deg for tvilen. Du må ta vare på tvilen som om den var det mest dyrebare du har. Fordi tvilen, ulikt troen, gir deg to ting. Enten styrker den din tro eller gjør den svak, slik at du forkaster den for noe bedre. Det høres jo ut som en bra deal?

Tro løfter kanskje fjell, men tvilen er det som gjør deg til et menneske. Fordi tvilen utspringer fra den menneskelige fornuften. På tross av sine feil og mangler er den en uvurderlige gave å ha.

Gå til innlegget

Religionsfriheten handler bare ikke om retten til å tro på det man vil, men også retten til å skifte ens tro. Når skal eks-muslimer få fred fra de som begrenser en verdensreligion til å være en dødskult?

Jeg postet dette innlegget i NyeMeninger en stund tilbake. Jeg poster det på nytt med visse forandringer, i anledning av undersøkelsen til trosfrihetsorganisasjonen Open Doors og som et relevant tilsvar til debattleder Johannes Morkens innlegg (2/1).

Ifølge Open Doors så er hele 38 av 50 nasjoner som topper listen muslimske.Så kan man diskutere hva betyr det at de er muslimske eller islamske osv? Men poenget her er at majoritetsbefolkningen og staten i en god del tilfeller er akkurat: muslimsk og/eller islamsk. Dette er en virkelighet vi alle må forholde oss til, særlig de av oss som er muslimer.

I et innlegg fra 2/1 så forteller Johannes Morken om tilværelsen til palestinske eks-muslimer i Galilea, Israel. Dette er også en av mange triste fortellinger. Det bør ikke være slik! Religionsfriheten er en viktig menneskerett.

Dette innlegget handler primært om hva islam sier om apostasi og religionsfrihet. I innlegget nedenfor så viser jeg tilbake tiil et eksempel fra Norge (!), fra Maldivene (et av de landene som topper lista til Open Doors) og en personlig oppmuntring til vestlige muslimer.

                                                       -----------

De fleste av oss har kjennskap til den ubehagelige sannheten som skildrer virkeligheten for mange millioner mennesker på vår klode. Det vil si de frafalte. En del av dem konverterer til kristendommen, men en god del konverterer også til andre religioner, mens en del blir ikke-religiøse (agnostikere og ateister). Mange av de kristne som blir forfulgt i de 38 muslimske nasjonene er frafalte muslimer. Det er ikke noe tvil om det.

Det finnes per dags dato bare en bestemt religion hvor majoriteten av de som kaller seg selv lærde (hva enn det skal bety) eller geistlige foreskriver dødsstraff (eller fengselsstraff) som reaksjon mot frafall fra den islamske troen. Ved å bruke utdrag fra hadithlitteraturen, så blir en slik tolkning foretatt. Fra Maldivene i Øst til muslimske miljøer i Vesten, så kan det å forlate islam koste deg dyrt – veldig dyrt.

Vi kjenner til de mer frittalende eks-muslimene som Ayaan Hirsi Ali, Wafa Sultan og Maryam Namazie. Dette er tre individer som blir truet på livet fordi de er frafalte. Man trenger ikke å være enig med deres standpunkter. Dette handler ikke om enighet, men om religionsfrihet. Dette er en menneskerett som uheldigvis blir tatt for gitt i Norge. Kanskje det er fordi det er relativt enkelt å melde seg ut av "majoritetsreligionen" (skriver med gåseøyne fordi de fleste nordmenn er sekulære/ikke-religiøse)? Det holder vel med å ringe eller sende mail til det lokale kirkekontoret og vips så er man ikke lengre medlem av statskirken. Situasjonen er ikke så enkel for afghanske asylsøkere i Hå-asylmottak og Mohamed Nazim fra Maldivene. To eksempler på et globalt problem.

I Norge så har vi religionsfrihet?

Det har i de siste månedene vært en del styr i Hå asylmottak. En afghansk asylsøker som hadde konvertert til kristendommen ble utsatt for vold fra noen muslimske beboere. Det har senere kommet fram at det er snakk om flere eks-muslimske beboere som har blitt utsatt for en eller annen form av trakassering eller vold. Dette er en reaksjon mot det at de er åpen om sitt frafall.

UDIs svar på problematikken er en informasjonsfilm om religionshets.  "Temaet ble aktualisert da en afghansk asylsøker fikk helt kokende vann over seg på Hå asylmottak på Jæren i Rogaland i august. Han har forklart at han ble utsatt for dette av en muslim på mottaket fordi han hadde konvertert fra islam til kristendom."

Men hva mer skal gjøres for å verne "Ali" og hans likesinnede fra de som ønsker dem vondt?  Når skal de bli beskyttet fra de som ikke er innforstått med at her i Norge så har vi noe som heter religionsfrihet? Hvorfor har ikke andre politikere enn bare Hans Olav Syversen fra KrF kommet på banen?

Den modige maldiveren

Mohamed Nazim er en maldiver som erklærte at han var en ateist foran flere tusen mennesker (majoriteten - hvis ikke alle var muslimer). Dette var under et arrangement i 2010. Den kjente TV-predikanten Dr Zakir Naik holdt et foredrag i Maldivene.  Mohamed Nazim ble arrestert, først og fremst for å verne han mot represalier (noe som sier en del om de som truer mennesker som frafaller en religion). Han var fengslet i flere dager inntil han konverterte tilbake til islam.

I ettertid så kan man vel si at det var fornuftig av Nazim å akseptere den islamske troen igjen. Hvis ikke så kunne det fort ende med at en eller annen ekstremist ville angrepet og i verste fall drept han. Så lenge Mohamed Nazim befinner seg i Maldivene så må han jo bare akseptere å konvertere tilbake til islam gjennom tvang? Men hva sier du til at afghanske asylsøkere eller eks-muslimer som har konvertert til kristendommen blir angrepet i Vesten? Maldivene er et eksempel på en av de nasjonene i den muslimske verden som har lover som åpner for at frafalte skal straffes. Lovene blir forlatt i den muslimske verden, men mentaliteten blir tatt med til Vesten. 

Kort om teologi og personlig forespørsel til vestlige muslimer

Selv om islamske organisasjoner i Vesten har vært klare på å fordømme vold mot eks-muslimer, så har det fortsatt ikke vært noen effektive tiltak rettet mot denne problematikken. Dette er så langt som det jeg har fått med meg. Islamsk Råd Norge har tidligere vært ute og fordømt dette her. Men hva mer enn fordømmelse? Det må vel noe handling til også?

Dette er for øvrig relativt enkelt å forholde seg til – hvis man er villig til det. Hvis man er av den formening at islam er en verdensreligion så vil man forkaste den tolkningstradisjonen som ikke bare åpner opp for forfølgelse av frafalte, men til og med gir dødsstraff for det i land som Saudi Arabia, Iran, Maldivene osv.  Jeg har tidligere i et innlegg her nevnt den amerikanske jussprofessoren Abdullahi Ahmed An Naim. Han tar opp denne problematikken i sin essaysamling Islam and Human rights og er klar på viktigheten av religionsfriheten. Kanskje man skal lytte mer til muslimer som An-Naim enn de som agiterer dødsstraff for frafall? An-Naim er ikke alene om å ha dette synspunktet. Mange andre muslimer og særlig akademikere og teologer deler hans synspunkt. Noe som kommer klart fram i denne listen her hvor over 100 muslimske akademikere, teologer, samfunnsdebattanter osv uttaler seg om straffen for frafall.

Det er viktig at de av oss som er muslimer her i Vesten er med på å forandre den muslimske mentaliteten som passivt eller aktivt fremprovosere den slags vold mot eks-muslimer i Vesten. Hvorfor gir du din nye bror eller søster i religionen en klem, mens du er likegyldig til volden som eks-muslimer blir utsatt for? Muslimer i Vesten må være de første til å vise at islam kan tolkes i samsvar med de moderne menneskerettighetene på dette området her.

Det er veldig problematisk at man lar såkalte lærde og geistlige begrense en verdensreligion til å være en nærmest mafia-lignende organisasjon hvor den eneste veien ut, er ved hjelp av en body bag. Religionsfriheten handler bare ikke om retten til å tro på det man vil, men også retten til å skifte ens tro. Når skal vi muslimer ta det siste leddet seriøst? Når skal de geistlige som ikke tar religionsfriheten seriøst,  miste makten sin? Hvorfor fratar man ikke dem denne retten de bruker til å undertrykke annerledestroende? Når skal ijtihad være mer gjeldende? Og sist men ikke minst når skal eks-muslimer få fred fra de som begrenser en verdensreligion til å være en dødskult?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1988 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1174 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 952 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 753 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 640 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere