Mohamed Abdishazan

Alder: 33
  RSS

Om Mohamed

Muslim. Masterstudent. Pragmatiker.

En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!
(41:34, Koranen)

Følgere

En religiøs fritenker har sovnet inn

Publisert rundt 7 år siden

Den egyptiske forfatteren Gamal Al Banna har dødd i en alder av 93 år. Al Banna er kjent blant noen nordmenn fra hans korte intervju med den norsk-irakiske forfatteren Walid Al Kubaisi TV2-dokumentar "Det Muslimske Brorskapet".

Fra Ahram:

Prominent Islamic scholar and author Gamal El-Banna passed away on Tuesday morning aged 93. He had been suffering from pneumonia for several weeks.

El-Banna wrote over 50 books that deal not only with Islam, but also with politics, economics and the trade union movement.He was known for his controversial religious views which were criticised by mainstream Islamic scholars. For example, El-Banna believed the veil is not a Muslim obligation and that Muslim women can marry Christian or Jewish men.El-Banna was the younger brother of Hassan El-Banna, the founder of the Muslim Brotherhood.

Fra EgyptIndependent:

Author Gamal al-Banna died Wednesday at age 93 after receiving treatment at a Cairo hospital for pneumonia.

Born in 1920, he was the younger brother of Hassan al-Banna, the founder of the Muslim Brotherhood, a group whose policies he rejected. Banna was a liberal thinker who wrote about controversial Islamic issues.

Banna wrote and translated more than 150 books including his first,"Three Hurdles to Glory"(1945), and "New Democracy" (1946).

Banna lectured for 30 years until 1993 at the Workers University in Cairo and other specialized institutes. He was also an expert who consulted at the Arab Labor Organization.

Gå til innlegget

Et våpen mot kvinnen

Publisert rundt 7 år siden

"Når steinen traff hennes tinning og blodet begynte å sprute, skrudde jeg av filmen". Soraya Ms ulykke var at hun ble født i et patriarkalske og teokratiske samfunn. Et samfunn hvor kvinner har ikke noe frihet.

For noen dager siden så ble den norske allmennheten introdusert for en av de mest betente og røffeste debattene i den muslimske verden. Det vil si forholdet mellom stat og "moske" (sharia). Som følge av den såkalte arabiske våren har denne debatten blusset opp igjen. I en del steder som for eksempel Egypt har debatten også fremprovosert voldelige aksjoner - hvor islamister på den ene siden har mer eller mindre barket sammen med resten (liberale, sekulære, sosialister og religiøse minoriteter som koptere) - noe som til dels motbeviser påstanden om "den homogene muslimske verden" som en del såkalte islamkritikere serverer hele tiden.

I aktualitets- og debattprogrammet Dagsnytt 18 (fra 24 minutter inni sendingen), den 10.januar debatterte SV-leder Audun Lysbakken og IslamNets leder Fahad Qureshi. Det var en relativt kort meningsutveksling som i virkeligheten ikke kom med noe nytt - dvs for de som har (inngående) kjennskap til temaet som ble diskutert. Det tragiske er at Dagsnytt 18s Anne Grosvold og NRK ikke visste hvor store implikasjoner selve temaet som ble diskutert har, ikke bare i den muslimske verden - men også i Vesten (blant vestlige muslimer). Hvis de visste det så ville de brukt mer enn 10 enkle minutter på det.

Ja, det er valgår og dette er den fremste forklaringen til at Audun Lysbakken og Andreas Halse (SU-lederen) prøver å appellere til velgere som har skjønt noe SV ikke har vært klar og tydelig på. Det vil si den reelle utfordringen med religiøs ekstremisme - nærmere bestemt islamismen. Jeg har vansker med å ta både Lysbakken og Halse seriøst - fordi det begge to kommer med burde bli sagt mye tidligere (og kan sies enda mer røffere og tydeligere). SV har her noe å lære av for eksempel deres danske søsterparti Socialistisk Folkeparti, hvor Villy Søvndal for en del år siden serverte følgende kraftsalve: "Til disse mørkemænd vil jeg sige: Gå ad helvede til. Hvis de har så dybe længsler om at leve i et religiøst diktatur, så kan de rejse til de lande i Mellemøsten, hvor et sådant diktatur findes," Denne uttalelsen var (primært) rettet mot den islamistiske organisasjonen Hizb Ut Tahrir (en organisasjon som er i europeisk sammenheng mye farligere og har mer innflytelse enn Brorskapet):

Men dette (korte) innlegget handler ikke om SV eller IslamNet for den saks skyld. De fleste her vet fra før av hva mitt syn på disse organisasjonene er. Dette innlegget skal handle om selve temaet som ble diskutert. Mer spesifikt: steining.

Hva jeg tenkte - underveis men jeg så en film for noen par år siden: "Når steinen traff tinningen og blodet begynte å sprute, skrudde jeg av filmen".

Filmen heter "Stoning of Soraya M" (Steiningen av Soraya M) og er basert på sann hendelse. Jeg har oppi gjennom årene sett noen blodige filmer - men det var først denne filmen som gjorde meg provosert, sint og frustrert. Det var denne filmen som fikk meg til å skru av, gå rundt i rommet, for så skru på igjen. "Stoning of Soraya M" handler om den iranske landsbykvinnen Soraya som blir beskyldt for å ha vært utro mot sin mann (zina). Jeg skal ikke avsløre (og ødelegge for de som ønsker å se den) filmens handling. Men filmen viser på en treffende måte hvordan hudud-straffene (særlig straffen mot zina) først og fremst går utover kvinner. Det finnes selvfølgelig menn som blir også straffet. Men denne straffemetoden er en forklaring på hvorfor unge småbarnsmødre i Sudan er fortsatt fengslet. Eller hvorfor voldtektsofre blir steinet eller fengslet. Eksemplene på dette barbariet er alt for mange. Brutaliteten bak steining kan aldri rasjonaliseres. Steining er enda et våpen som blir brukt mot kvinner. Islamismens første ofre er muslimer - særlig muslimske kvinner.

Gå til innlegget

Den islamske republikk Egypt?

Publisert over 7 år siden

Når det Muslimske Brorskapet i Egypt har begynt å vise sitt sanne ansikt har de selverklærte ekspertene av akademikere, journalister og politikere her i Norge og i resten av Vesten vært stille og ikke sagt noe.

For de fleste anstendige og oppegående mennesker kommer det ikke som en overraskelse det Morsi driver på med. Hvor naiv kan man være når man tror at islamister er noe annet enn de er av natur? Det vil si: ideologiske fanatikere som ønsker, som drømmer om en ny form av despotisme – en teokratisk despotisme. Sentralisering av makt. Man blir ikke moderat av å delta i demokratiske valg. Demokrati handler om mye mer enn det, som den den amerikanske Michael J Totten skriver treffende. " Democracy isn’t just about getting elected. A democratic election is not a one-time plebiscite on who the next tyrant is going to be. Democracy requires individual and minority rights and the separation of powers. Winners cannot oppress losers, nor do losers get to wage war on the winners."

Alle islamister er mer eller mindre det samme – som den egyptiske intellektuell Sayyid Al Qimni sa: «Det er lite som skiller mellom dem». Det er når alt kommer til alt ikke noe stor forskjell mellom Al Qaeda på den ene siden og det muslimske brorskapet på den andre siden. En organisasjon som lever og ånder for «martyrdød» blir ikke mindre ekstrem ved at dets fremste medlemmer (og ideologer) har på seg dress og kan smile bredt når de håndhilser på andre (så lenge du ikke er en kvinne selvfølgelig).

Dette er en 80 år gammel drøm for Brroskapet.

Det er en trist utvikling i Egypt – en trist men forventet utvikling. Vi får se om fødselen av den islamske republikk Egypt vil genuint frigjøre alle egyptere. Jeg tviler sterkt – fordi det har skjedd før og det ender alltid med undertrykkelse og ufrihet. Det eneste håpet er at det finnes fortsatt noen egyptere som kjemper mot dette.

Folk lærer aldri av historien. 1979………

Gå til innlegget

De ville slå mig ihjel

Publisert rundt 8 år siden

Kristne har ikke religionsfrihet i Nord Europa? En del mennesker har innbilt seg at forfølgelse av kristne skjer bare i "Langvekkistan" som det kommer fram i undersøkelser og rapporter. Dette problemet er særlig stort i muslimske land.

Kopterenes situasjon i et Egypt som uheldigvis blir mer og mer islamisert er urovekkende. Det er bare å følge med. Det er bare spørsmål om tid før kopterne som har bodd der, til og med lenge før islam kom til Egypt begynner å flykte fra deres eget hjemland.

Men dette innlegget handler om to eksempler på at religionsfriheten er ikke noe alle har - til og med i det som skal være demokratiske og frie samfunn. Denne problematikken er ikke så "fjern" som noen av oss liker å innbille oss. Mens folk snakker om "islamofobi" ditten og datten. Mens en del snakker om at muslimer i Europa blir utsatt for systematisk hetsing osv og at bruken av niqab har noe med religionsfriheten å gjøre. Det er mennesker i Europa, i det som skal åpenbart være de frie samfunn i Europa som ikke har en reell religionsfrihet og som blir truet på livet daglig. Det spesielle med denne kristne minoriteten som blir forfulgt er at de alle var muslimer før. Jeg har tidligere i et innlegg her på VD tatt opp denne problematikken og vist tilbake til to hendelser i Norge hvor eksmuslimer som konverterte til kristendommen har blitt utsatt for vold.

I går kveld så kom jeg borti enda et slikt eksempel. I en kort dokumentar opplyser den danske avisen Jylland-Posten at det er over 1000 eksmuslimer som har konvertert til kristendommen i Danmark. I dokumentaren så møter vi på noen av disse eksmuslimene (en del er iranere) og får innblikk i deres livssituasjon. Mange av dem skjuler deres kristne tro og lever under konstant frykt. Selv om mange av dem er aktive i menigheter. En del har til og med blitt utsatt for vold og blitt truet på gata av helt ukjente mennesker.

Den styrken disse menneskene viser er imponerende. Den ene av mennene (Peter Vandgaard) i filmen avslutter med å si: "Hvis folk vil slå mig ihjel, fordi jeg elsker Jesus. Så lad dem slå mig ihjel."

Det er veldig trist at det finnes så mange mennesker i Nord Europa som ikke har noe reell religionsfrihet. Mens folk over-diskuterer "islamofobi", så må eksmuslimer leve under konstant frykt fordi de gjorde noe så enkelt som å bruke deres grunnlovsfestede rett til å tro på hva de vil. Den samme retten som er nevnt i Art.18 i Menneskerettighetserklæringen: "Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer."

Det samme er også situasjonen i Storbritannia, hvor Channel 4 for en del år siden laget en dokumentar om situasjonen til 3000 eksmuslimer som har blitt kristne. Mange av dem møter på de samme utfordringer som deres trosfeller i Danmark.

Jeg har tidligere spurt Bent Høie som leder arbeidet i Høyres programkomite hva han og Høyre vil gjøre for å sikre religionsfriheten og bevegelsesfriheten til tre spesifikke religiøse minoriteter i Norge. Det blir interessant å se om de retter søkelys på denne problematikken. Fordi den eksisterer i Norge også.

Den danske dokumentaren kan sees her: "De ville slå mig ihjel".

Den britiske dokumentaren kan sees her.

Gå til innlegget

Et land for to folk

Publisert rundt 8 år siden

Det er ikke populært å snakke om enstatsløsning når det kommer til Midtøsten-konflikten, primært fordi noe slikt er kontroversielt, men også fordi dette framstår som en ”fjern drøm” for mange. Men er det slik i realiteten? Er ikke det på tide å sette enstatsløsning på den internasjonale dagsorden?

I dream of white lilies, streets of song, a house of light.

I need a kind heart, not a bullet.

I need a bright day, not a mad, fascist moment of triumph.

I need a child to cherish a day of laughter, not a weapon of war.

I came to live for rising suns, not to witness their setting.

-          Mahmoud Darwish ("A Soldier Dreams of White Lilies”)

Slik drømmer den israelske soldaten som konverserer med Mahmoud Darwish i diktet ”A Soldier Dreams of White Lilies”. Den israelske soldaten er bare et av konfliktens mange ofre. En konflikt som har kostet mange menneskeliv og som har gang på gang utløst voldsspiral. Mens denne voldsspiralen fortsetter tviholder det internasjonale samfunnet på tostatsløsning. De har overbevist seg selv om at en varig fred er bare mulig gjennom tostatsløsning. Men for hver dag som går framstår tostatsløsningen som en illusjon: ”Tostatsløsningen er en illusjon. Konflikten mellom palestinerne og sionistene er ikke en konflikt om grenser og materielle interesser, men mellom to identiteter knyttet til et område begge krever eiendomsretten til. Dette understrekes av at FN og det internasjonale samfunnet 62 år etter at tostatsløsning ble vedtatt, ikke har klart å implementere dette.”

Jeg skal i dette innlegget prøve å gjøre et (lite) forsvar for den eneste reelle løsningen på en konflikt som har pågått i over 60 år. Jeg skal ta for meg tankene og ideene til noen personer som er tilhengere av enstatsløsning.

Den moderate sionisten

Martin Buber er mest kjent som en filosof. Hans filosofiske verk Jeg og Du som handler om hvordan menneskelige relasjoner skapes/oppstår og hva slags forhold Jeget har til omverden er et vesentlig bidrag til den praktiske filosofien (dialogsfilosofien). Martin Buber var også politisk aktiv og sionist. I store deler av sitt liv så var Buber tilhenger av enstatsløsning. Bubers sionisme var basert på et genuint ønske om å skape fred mellom to naboer (palestinere og jøder). Han var medlem i Ichud-gruppen som jobbet for enstatsløsning.

Bubers sionisme som var tuftet på pragmatisme er relativt moderat sammenlignet med noe av dagens sionisme. I boka A Land of Two Peoples får vi innblikk i hans langvarige engasjement for enstatsløsning. Hans taler, artikler og brevvekslinger med framtredende ledere som David Ben Gurion, palestinere og til og med den indiske frihetskjemperen Mahatma Gandhi.

Buber understrekte tidlig hvor mye begge folkeslag (jøder og palestinere) trengte hverandre. Ifølge Buber så undervurderte de jødiske bosettere (og deres ledere) palestinere. Den manglende tilliten mellom partene, gjorde dem fremmede for hverandre. Han var også tidlig ute med å adressere det man fortsatt i dag kaller for ”det palestinske flyktningsproblemet”. Han var også klar på at det måtte bli slutt på diskriminering av israelske arabere. Buber var en moderat stemme i en vanskelig og kompleks konflikt.

Kompromissens filosofi

For en del år siden gikk den palestinske forfatteren Izzat Al Ghazzawi og den israelske forfatteren Amos Oz sammen for å forklare hvilken rolle litteraturen kan spille i konflikten. Resultatet ble essaysamlingen Hvordan helbrede en fanatiker som er basert på en rekke foredrag de holdt i Tyskland. I boka så forklarer de hvordan litteraturen kan være ”fredsskapende” og motarbeide den blodige fanatismen. Den røde tråden og budskapet til begge forfattere er verdien av ”kompromiss” (det som jeg liker å kalle for ”kompromissens filosofi):”Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død.”

Ifølge Al-Ghazzawi så må begge parter være villig til å velge bort det han kaller for ”blodets vei”.  Denne ”veien” har vært dominerende i konflikten siden dets (uheldige) fødsel (og de siste ukers voldshandlinger viser oss det). “Det har vært insistert mye på denne tanken om det normale som er i konflikt med det abnorme. Kanskje vår regions patologi trenger mye hjelp fra verden utenfor. Mens israelerne trenger fred, trenger palestinerne en frigjøring, og det finnes en pris som må betales for begge deler, både fred og frigjøring. De to folkene må bestemme hvilken pris de skal betale: blod eller kompromiss. Vi kjenner alle veien til blod. Den ulykken vi opplever i dag, gir oss en svært klar ide om det. Vi må prøve ut veien til kompromiss; men inntil vi bestemmer oss for det, vil de uskyldige lide, og lederne vil øke sine forbrytelser ytterligere.”

Etter drapet på PRC-lederen Zuhair Al Qaissi forrige uke, blusset voldsspiralen igjen. Militante palestinere skjøt flere hundre raketter inn Israel. Disse rakettene treffer i blant skoler og barnehager. Israel svarte tilbake med et dødelig angrep hvor over 20 palestinere mistet livet. 

Blodets vei er den lengste og farligste veien å ta. Det er en vei som ikke viser noe som helst slutt på volden og som livnærer seg på hatet hos begge folkeslag – særlig blant krigshissere i begge leir. En vei som bare skaper død og fordervelse og som ødelegger den neste generasjons framtid. Å velge bort denne veien for en mer fredeligere vei og da snakker jeg ikke om fiaskoen som går under navnet ”Veikartet for fred”, men en vei basert på viljen til å inngå kompromisser som kan sikre begge parters overlevelse. Dette vil være et slag i trynet på det Oz kaller for ”de idealistiske kretsene i Europa”.

De som heller bensin i bålet

En av de fremste årsakene til at denne konflikten fortsatt pågår er ikke først og fremst fordi israelere og palestinere kan ikke fordra hverandre. Men på grunn av det faktumet at mange utenforstående heller bensin i bålet. Fra innflytelsesrike kristenfundamentalister i USA til de israelske lobbyistene til kalifat-drømmende jihadister til venstrevridde (idealistiske kretsene) i Europa. Disse individene, disse gruppene, lobbyene, organisasjonene har i flere tiår framstått som den største barrieren mot varig fred mellom israelere og palestinere. I deres hunger etter det de anser for rettferdighet har de motarbeidet det som kommer i konflikt med deres ideologiske, politiske og religiøse interesser.

Den blinde støtten for Israel fra amerikanske kristenfundamentalister som ”dagdrømmer” om Jesus Kristus gjenkomst til arabiske despoter som har brukt palestinere som brikker i et regionalt maktspill. Disse gruppene har gang på gang vist at deres intensjoner er destruktive og de har gjort begge parter bjørnetjeneste.

Den unge palestinaskjerf-brukende idealisten i Europa som nesten alltid tilhører den politiske venstresiden har i hans kamp for palestinske rettigheter glemt bombene som faller i israelske barnehager og den frykten israelske barn må leve under hver eneste dag. I deres frivillige innsats for okkupasjonsmakten har Fox News-tittende høyrevridde kristenfundamentalister glemt palestineres utålelige tilværelse i det som er deres hjemland. I deres utopi om kalifatet har islamistiske grupper glemt å anerkjenne palestinere som et folk med mål, drømmer og ambisjoner og ikke et redskap i deres ideologiske verketøykasse. Denne dyrkingen av urettferdighet og hykleri må øyeblikkelig forkastes hvis man skal oppnå varig fred for to folkeslag som trenger både fred og sikkerhet.

Jeg er ikke en moralsk relativist. Jeg er ikke en som er interessert i bodycount-diskusjoner, fordi både palestinske og israelske liv er like mye verdt. Jeg er ikke en som prøver å skjønnmale eller svartmale. Men det innlysende må sies og det kan aldri bli sagt nok ganger. Jeg tror ikke – jeg vet at samtlige av disse gruppene bidrar ikke til med en varig og fredelig løsning på denne konflikten, men er maskineriet som holder konflikten i gang. Det skulle bare mangle at disse gruppene får sitt pass påskrevet og at man slutter å lytte til dem. Hvis man genuint bryr seg om rettferdighet og fred så må man overvinne trangen en del av oss har for å støtte den ene parten på bekostning av den andres frihet og rettferdighet.

Den tragiske tilværelsen

Det kommer som en overraskelse for de fleste at den omstridte bosetningspolitikken til Israel blir til dels satt ut til verks av palestinske bygningsarbeidere. Det er sannsynligvis forskjellige årsaker til at palestinere er med på å forminske deres fremtidige hjemland. Men dette er også med på å vise (på en rar måte vil enkelte si) oss at det er snakk om to folkeslag som er og som deler den samme skjebne. Virkeligheten er mer sammensatt enn det media viser oss mange ganger. Edward Said går inn på dette i hans intervju med David Barsamian (Kultur og motstand). Nærmere 20 % av Israels befolkning er arabere. De har flere rettigheter enn det deres arabiske søsken i den arabiske verden, men de blir også utsatt for etnisk diskriminering og rasisme.

Hva er holdningen til enstatsløsning blant partene? Palestinere er mer åpen for enstatsløsning enn israelere, særlig fordi sistnevnte frykter å bli minoritet i en fremtidig nasjon for begge parter. Men det finnes fortsatt israelere som er for en slik løsning. Det hjelper ikke bare å forholde seg til grasrotbevegelser i området. Det vil være fornuftig å åpne for en bredere og internasjonal debatt om muligheten for enstatsløsning. Det ville vært en fordel hvis det internasjonale samfunnets sluttet med "heiagjengervirksomheten".

Det er på tide å løfte opp de moderate stemmene i debatten.De som setter medmenneskelighet og rettferdighet foran ideologi. De moderate stemmene jeg har nevnt er få (andre stemmer: Hannah Arendt, Tony Judt, Ali Abunimah, Sari Nusseibeh og Judah Magnes) og noen av dem er borte, men de er alle fornuftens stemme i en av de mest polariserte debatter i moderne tid. Å fastholde på Bubers drøm om enstatsløsning, å fokusere på viljen til å inngå kompromiss og gå vekk fra blodets vei vil kanskje og bare kanskje være med å få slutt på denne voldsspiralen som har kostet mange menneskeliv og som fortsetter å så hatets frø hos de neste generasjoner.

En stat som ivaretar begge folkeslag og etniske minoriteters (drusere og beduiner) rettigheter. En sekulær og demokratisk stat med respekt for menneskerettighetene. Jeg vil avslutte med noe Buber skrev:“Is it really necessary that the lives of two nations living together in one place depend on the solely political concepts of majority and minority? Has not the time come to try to put the concept in different terms? And isn't it possible that this particular location and our particular situation may be just the circumstances in which to begin trying? True, it is very difficult, very, very difficult; it demands tremendous daring, and in order to accomplish it courageous and independent thinking is required, capable of formulating a new means to achieve new goals. But whoever knows our situation thoroughly, knows that we have no other choice; only here, if anywhere lies the true path--all other paths are deceptive. It may be that the programs for a bi-national state have till now been imperfect; if so we must amend them (A Land of Two Peoples).” 

Han skrev dette i 1944, kanskje ideen om en nasjon for to folk er ikke lengre umulig i vår tid?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1988 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1174 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 952 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 753 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 640 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere