Mohamed Abdishazan

Alder: 33
  RSS

Om Mohamed

Muslim. Masterstudent. Pragmatiker.

En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!
(41:34, Koranen)

Følgere

Hvilken islamsk feminisme?

Publisert rundt 7 år siden

Noen par år siden ville jeg applaudert en slik kronikk. Nikket med hodet og sagt inni meg selv: "Endelig!" og "Yes!". Men det er nødvendig å komme med noen få kritiske bemerkninger til hele konseptet "islamsk feminisme" og dets islamske rammeverk.

Jeg ville skrytt uhemmet over de mange muslimske feminister som finnes – personer som Nawaal El Saadawi, Mona Eltahawy og akademikere som Fatima Mernissi, Ziba Mir Hosseini, Amina Wadud, Leila Ahmed, Asma Barlas m.fl. Eller historiske (og mannlige feminister) som Qasim Amin (den muslimske verdens svar på John Stuart Mill som er kjent for å ha skrevet Kvinneundertrykkelsen) eller den nylig avdøde Gamal El Banna.

Men hva er mitt utgangspunkt for dette innlegget her? I et innlegg i Dagbladet, skriver Linda Alzaghari, sosialantropolog og daglig leder i tankesmien Minotenk at det går an å være en feminist og muslim samtidig: "Nøkkelen til en islamsk feminisme ligger i å utnytte det potensial som ligger innenfor den islamske tradisjonen, som legitimerer kvinners rett til å ta utdanning og økonomisk selvstendighet, til fritt å velge ektefelle og yrkesvei. Til sosial og politisk rettferdighet."

For all del utnytt potensialet - men spørsmålet er hvilket potensial? Jeg kommer tilbake til det helt på slutten.

I anledning av at det har gått 100 år (seinere enn Iran – tro det eller ei – les Lily Bandehy glimrende VG-kronikk, 2.mars) siden kvinner fikk stemmerett i dette landet her – er det viktig å forstå hva feminisme er anno 2013 – eller mer spesifikt likestilling har å si for forskjellige grupper i vårt land. 

Først til Lindas konklusjon på slutten av hennes artikkel: Ja, det går fint an å være en feminist og muslim. Men det er til en viss grad. Hva mener jeg med det? Det vil si for å være en muslim og feminist må du – og du blir (bokstavlig talt) tvunget til å jobbe innenfor islamske rammeverk – men det kan også være mye mer viktigere (og konstruktivt) å jobbe utenfor islamsk rammeverk. Akkurat her sliter en rekke muslimske feminister - de kvier seg fra å jobbe utenfor islamsk rammeverk. En av flere forklaringer på dette her har noe med: muslimske tilhørere. Hvis din feminisme (eller spesifikt syn på likestilling mellom kjønnene) er tuftet på islam - vil du få flere tilhørere. Men er dette konstruktiv - hvis vi skal være pragmatisk - er dette konstruktiv feminisme? Jeg tviler sterkt.

En god del av vestlige feminister i Vesten har gjort det (historisk) og gjør det fortsatt idag. Du kan ikke forvente at (bare) religion vil først og fremst frigjøre deg som en kvinne. Dette er særlig hvis man skal forholde seg til de abrahamske religionene: kristendommen, islam og jødedommen. Disse tre religionenes hellige skrifter åpner opp for patriarkalske kjønnsroller.

I Koranen 4:34 står det at ektemannen kan fysisk avstraffe sin kone. En kvinners vitnebyrd (ikke bare i økonomiske spørsmål som en rekke muslimske apologeter hevder) er verdt halvparten av mannen. Flere kvinner blir steinet enn menn. Flere kvinner venter også på en slik straff i fengsel enn menn.

Etter den amerikansk-egyptiske journalisten Mona Eltahawys veldig diskuterte artikkel i Foreign Policy i fjor - "Why Do They Hate US?". Skrev Ali A Rizvi, en canadisk-pakistansk lege følgende – som tilsvar til deler av kritikken som Elthawy fikk fra andre (til og med fra såkalte vestlige ikke-muslimske feminister av den kulturrelativistiske arten): "In that context, cherry-picking favorable passages becomes problematic for true believers. And at various points, the Quran, like the other Abrahamic scriptures, contains passages that are plainly sexist: from advocating beating women (4:34), to advocating sex with female prisoners of war even if they're married (4:24), to instructions on how to divorce a wife who hasn't yet had her first period (65:4), to declaring menstruation an illness (2:222), to making two female witnesses equivalent to one male because "if one errs, the other can remind her" (2:282), to saying straight out that men are superior and have authority over women (2:228, 4:34). And that's just a sampling. The hadith, or traditions of the Prophet Muhammad, go even further."

Og som sagt dette er bare noen få eksempler fra Koranen. Hadithlitteraturen (særlig Bukhari og Muslim-samlingene) har også en rekke (og mange flere eksempler) meget utfordrende passasjer som enhver muslimsk feminist må forholde seg til.

Avslutningsvis:  Spørsmålet mitt til muslimske feminister som Linda (andre er også velkommen til å svare): Hvordan mener de at man skal man forstå slike passasjer fra de to viktigste kildene for islamsk tro, praksis og lov?

PS: Min personlige mening (og konklusjon) etter alle disse årene er følgende: Man kan fint være en muslimsk feminist - men det finnes ikke noe som heter islamsk feminisme. Jeg er villig til å ta feil - hvis jeg får gode nok argumenter. Men jeg skal svare mer utdypende når  svarene tikker inn. :)

Gå til innlegget

Hva tror jeg på?

Publisert rundt 7 år siden

«Å miste troen var for meg verre enn en skilsmisse. Folk som ikke aner hva det er, har nok problemer med å forstå det.”

-         Oddbjørn Johannessen

Sitatet ovenfor er mitt utgangspunkt for dette innlegget her - om personlig tro, men også kort om religionens rolle – både når det kommer til det individuelle plan men også i samfunn. Johannessens innlegg viser oss på en fortreffelig måte den eksistensielle reisen som et troende individ går gjennom – ikke alle ganger – men i mange tilfeller finnes det mange likheter mellom de stiene mange av oss tar.  Mye av det Johannessen skriver er også gjeldende for ikke-kristne.

I mange kommentarer her på forumet har jeg skrevet side opp og ned hva jeg er mot, hva jeg ikke tror på, hva jeg finner problematisk med organisert religion, religiøs praksis, teologi m.m. For engangs skyld skal jeg prøve å fortelle - hva jeg tror på.

Jeg tror på Gud – nærmere bestemt Allah. Jeg tror også på profeten Muhammad. Jeg tror også at Koranen er Allahs ord. Men dette er noe av det mest grunnleggende ved den islamske troen. Jeg tror også på menneskeverd og individets frihet. Jeg tror også at den menneskelige fornuften på tross av dets mangler og feil – er en uvurderlig følgesvenn å ha og sannsynligvis et av få redskap vi har til å forstå vår tilværelse.

Starten på den eksistensielle reisen

Jeg tror noe av det som startet det hele var at jeg begynte å ta den islamske troen seriøst ved å lese for eksempel Koranen i et språk som jeg forstår (uheldigvis kan jeg ikke arabisk). Dette gjorde at det man lærte på koranskolen ble forståelig. Nå var det ikke lengre snakk om å resitere ord i et helt fremmed språk – men snakk om ord som ble levende for en. - fordi forståelsen kom. På tross av Koranens repeterende natur (retorisk sett) er jeg av den formening (på lik linje med Bibelen vil noen hevde) at boka er en litterær perle– særlig poetisk. La meg sitere et av mange eksempler – kapittel 99: Jordskjelvet.

Når jorden rystes i det store jordskjelv,

og velter opp det som hviler i den,

og menneskene vil si: "Hva går det av den?"

På denne dag vil den fortelle sin beretning,

for Herren har inspirert den.

På denne dag vil menneskene stige frem i skarer, for å bli vist sine gjerninger.

Og den som har gjort et støvfnuggs vekt av godt, skal se det.

Og den som har gjort et støvfnuggs vekt av ondt, skal se det.

(Einar Berg oversettelsen)

Det er veldig enkelt å kritisere en religion – og islam er ingen unntak – tro meg. Hva er det man sier igjen? Seek and you will find. Det er enkelt å kritisere - hvis man er villig til å sette seg inn i religionens dogmer, skrifter og praksis. Men det er veldig vanskelig å forstå religionens kjerne- dets grunnleggende budskap. Noe en del kritikere – særlig ikke-muslimske kritikere har vansker med å forstå, ifølge meg.

Gjennom min eksistensielle reise har det vært tider hvor jeg underkastet meg fullstendig eller delvis til kognitiv dissonans. Det har vært tider hvor jeg nådde et punkt at jeg nesten ikke kunne fortsette å tro. Disse tidene har vært mest synlige for meg - ikke ved å ha lest islamkritisk litteratur, men islamsk litteratur og etter diskusjoner med andre muslimer. I mange av disse diskusjonene forsto jeg – dvs religiøst sett - at jeg i virkeligheten ikke hadde så mye å fare med. At mine meningsmotstandere hadde for eksempel helt rett i at hudud (som jeg er veldig opptatt av) er en viktig del av sharia. Eller at kvinner og menn er ikke likestilt ifølge troen. Eller at alt handler om evig frelse gjennom ens gjerninger på jorda: skjærsilden vs. evigvarende eudaimonia (paradis). Altså hvor man vil havne i det neste liv. Men jeg har hele tiden vært av den formening (naivt vil noen hevde) at denne troen handler om mye mer enn begjæret etter paradis og frykten for skjærsilden.

Men selv om man når et punkt hvor det sitter langt inne (åpenlyst) å støtte karikaturtegneres rett til å tegne karikaturer man finner usmaklig har nok min drivkraft i disse diskusjonene vært (og noe det fortsatt er den dag idag  – igjen naivt vil noen si) at kjernen av den islamske troen er: menneskeverd.  Når man legger fokus på humanismen som er latent i religionen vil man se at til og med hvis stemmen det gjelder er marginal i det store religiøse felleskapet – til og med hvis det er snakk om en av de fåtalls ensomme muslimske svalene - jeg har nevnt tidligere her på forumet. Ensomme svaler som for eksempel den sudanske teologen Mahmoud Mohamed Taha som i sin tolkning av Koranen konkludert med: vi muslimer bør løfte opp Mekka-kapitlene fordi det universelle budskapet om toleranse og fred er mest tydelig der. Taha kalte dette for Second Message of Islam og han måtte bøte med livet for det.

Menneskeverd er – når alt kommer til alt - viktigere enn den rigide og bokstavelige tilnærming til troen og skriftene - en del troende har. Det var en slik selverkjennelse at jeg begynte å forstå hva Grundtvig mente med "Menneske først, kristen så". For meg blir det vel: "Menneske først, muslim så." Det var også slik jeg forsto Kierkegaard når han skrev: "Hvert menneske er fra Guds hånd en originalutgave." Fordi du skjønner. Jeg har gjennom denne eksistensielle reisen også hatt noen kristne følgesvenner – som andre (herunder kristne) vil hevde jeg kanskje misforsto deres budskap siden jeg fortsatt er muslim.

Jeg har observert som en utenforstående, diskusjoner blant kristne for eksempel her på forumet. Diskusjoner hvor man kan tydelig se hvordan kristne som har minoritetsmening (uavhengig om de er særdeles konservative eller liberale) fort kan bli hengt ut for å være ikke-kristen. Man ser hvordan spørsmålet om alle menneskers verdi som en "originalutgave fra Gud" forsvinner i den til tider lite konstruktive og krasse meningsutvekslingen blant noen troende. Man er ikke lengre brødre eller søstre i troen - men også mer viktigere man er ikke lengre brødre og søstre i menneskeheten. 

Et nylig eksempel er debattanten Ben Økland som forsvarer seg selv mot en rekke anklager vedrørende hans personlig tro. Hvor noen med frekkhetens nådegave hevder at Økland er ikke kristen nok. Jeg forstår på langt vei hvor Økland vil fram til – selv om dette kan være for å repetere Johannessens ord "vanskelig å forstå" for ikke-religiøse. Det er sårende å bli kalt ikke-muslim når man ser på seg selv som en muslim. Jeg skjønte dette etter å ha vært involvert i en diskusjon for over et år siden (og jeg ble forsvart av andre muslimer). Jeg begynte også å tvile sterkt og spurte meg selv kanskje min meningsmotstandere har rett? Kanskje det finnes bare en måte å være muslim eller bare et tankesett som alle muslimer skal ha for å bli kalt muslim? Kanskje de har rett om min "muslimskhet"? Kanskje jeg bare driver på med et selvbedrag i alt dette tullpratet mitt om islam og det moderne? Kanskje det er slik at kvinner og menn skal ikke være likestilt? Tullprat som at vi bare ikke skal forstå religionen i henhold til vår samtid – men også at vår praksis skal vise at religionen har absorbert de mest grunnleggende menneskeretter som for eksempel: religionsfriheten og ytringsfriheten

Men etter hvert legger man alt dette her til side – i alle fall for en (kort) periode. I slike stunder kan min tro sammenlignes med en mann som holder fast på et tau mens han dingler fra en veldig høy bygning. Dette tauet symboliserer ikke bare tillit (til Gud) og tro– men også håp. Man tenker: hva kommer til å skje hvis jeg slipper tak? Fordi det som er mer skremmende for den troende - er hva som vil skje hvis tauet ryker – denne tomheten av ikke lengre å tro. Dette høres kanskje feigt og latterlig ut for en del menneske – men man tenker at hvis denne troen man har er ikke den rette for deg – hva er i virkeligheten meningen med livet? Ikke på en suicidal måte – selvfølgelig ikke – men man sitter igjen med en intens tomhet – nærmere best en eksistensiell tomhet – som troen tidligere fylte. Det åndelige begeret er rett og slett tomt.

Jeg tror at en slik tomhet uten at jeg skal være bombastisk er det som får en del mennesker til å tro på Gud - istedenfor å forkaste troen fullstendig og befinne seg i en åndelig ørken. Fordi det ikke er alle som er modig nok til […] å rekke spøkelset hånden når det vil skremme oss", som Nietzsche skrev treffende i Slik Talte Zarathustra. Noen av oss ønsker ikke å rekke ut hånda fordi det vil være ensbetydende med ikke å eksistere lengre.

Noe annet som også har hatt mye å si for min egen tro er: identitet: I disse uker blir boka Gud er tilbake! sluppet ut. Det har vært debatter, anmeldelser og fokus på bokas innhold – og budskap. I et av utdragene jeg har lest nevner professor og katolikk Janne H Matlary viktigheten av den kristne kulturarven i Norge og hvorfor kristendommen (på godt og vondt) er fortsatt viktig for den norske identiteten. Fordi selv om man ikke regner seg selv som kristen kan man ikke se bort ifra hvordan denne religionen har formet den norske identiteten siden 1000-tallet. Andre av bokas bidragsytere som politikere som Bård Vegar Solhjell og Knut Arild Hareide løfter opp viktigheten av noe jeg vil kalle "religiøs kapital" - dvs å forstå viktigheten av religion både når det kommer til debatter på et nasjonalt nivå, men også mer viktigere på det internasjonale nivå.

Jeg tror mange troende holder fast på deres barnetro fordi den er identitetsskapende. Den forteller oss ikke bare hvem vi er og hvor vi kommer fra, men også hvor vi er på vei. Det skal mye til å forkaste (store) deler av ens identitet.

Avslutningsvis: hvis Gud er tilbake slik som bokas bidragsytere hevder – håper jeg at man med Guds tilbakekomst ikke mener religionens tilbakekomst i den offentlige sfæren. Fordi religion er og bør være en privatsak. Men det bør være nok rom for den personlige troen og mer "religiøs kapital".

Gå til innlegget

Naser Khader om ytringsfriheten

Publisert rundt 7 år siden

Denne talen ble holdt av Naser Khader den 21.februar, Landstingssalen. Arrangementet var en reaksjon mot attentatforsøket på den danske journalisten Lars Hedegaard. Khaders tale sier det meste som bør sies om akkurat dette her, ifølge undertegnede.

Tale/Ytringsfrihed efter Hedegaard torsdag den 21. februar 2013

Tak for indbydelse – godt at se dig i live, Lars.

Jeg vil gerne starte med at understrege, at det er absurd og latterligt at afvise en ung mands deltagelse i dette arrangement på grund af hans navn (Jihad Taha). Det er også dumt ikke at invitere Enhedslisten til dette arrangement. Det er en fodfejl der fjerner fokus fra et meget relevant emne, nemlig at ytringsfriheden i Danmark er under pres.

Jeg vil i min tale komme med mange personlige eksempler – ikke fordi jeg har brug for opmærksomhed eller medlidenhed – jeg hader offerrollen - men for at skære ud i pap at ytringsfriheden i Danmark er altså under pres.

Angrebet på Lars Hedegaard er blot et af mange eksempler på, hvordan kontroversielle holdninger kan medføre, at man risikerer livet, hvis man kritiserer de forkerte grupper i Danmark. Alligevel har flere meningsdannere hævdet, at ytringsfriheden har det fint. Ytringsfriheden har det ikke helt fint.

Det er jo ikke fordi, vi hverken har mellemøstlige eller russiske tilstande, men vi lever altså heller ikke i 60erne og 70erne længere. Tingene har ændret sig.

Truslerne er meget virkelige og meget reelle.

Jeg har ikke været til fods eller holdt foredrag på Nørrebro i mange år. Der er mange såkaldt risikoområder i DK hvor jeg ikke færdes. Jeg kunne fx ikke finde på at gå en tur på Strøget efter kl 20. Asger Aamund sagde på et tidspunkt at, hvis Pia Kjærsgaard og jeg startede til fods i hver vores ende af Nørrebrogade, ville vi med stor sandsynlighed aldrig nå hinanden.

 I det udsagn ligger en ret væsentlig pointe. Man bliver ikke blot truet på sin ytringsfrihed, man bliver også begrænset i sin bevægelsesfrihed.

Sidst jeg holdt grundlovstale i Vollsmose blev jeg nærmest stenet ud.

Sidst jeg var i Københavns omegn, Kokkedal, Hundige kunne jeg ikke gennemføre mine foredrag på grund af unge muslimske ballademagerl. Og sidst jeg var i Århus Vest for 1 md siden, blev der øvet hærværk mod min bil.

Og hvad er min forbrydelse? Jeg har fx aldrig sagt/skrevet at Mohammed er pædofil, at islam er en falsk religion, og er lig nazisme eller at muslimerne voldtager deres børn. Jeg er ikke islam-hader. Flere af mine familiemedlemmer er praktiserende muslimer. Men jeg er islam-kritiker.

Jeg kender flere muslimer, som er meget enige med mig og bakker mig i det skjulte op, men som holder sig tilbage fra selv at deltage aktivt i denne debat. Fordi de har erfaret at det er risikabelt og farligt.

For det koster noget. Ytringsfriheden er under pres i den forstand, at nogle mennesker holder sig ude af debatten, fordi de ikke tør tage konsekvenserne.

Folk holder sig ikke tilbage af respekt, men af frygt.

Jeg har fået mange henvendelser fra folk, der ville sikre sig, at der ikke kom ballade ude af det de sagde eller skrev.

Der var bl.a. en filminstruktør, der var ved at lave en film, hvor man gjorde grin med blandt andre en muslim. Han var blevet pålagt af producenten at tjekke, at der ikke blev overskredet nogle følsomme muslimske grænser.

Jeg har fået henvendelser fra et par stand-upper, der ville diskutere deres ’muslimske’ eksempler.Og med en romanforfatter, der bad mig læse manuskriptet, fordi hun ikke ville have ballade med muslimerne.

Folk er blevet overforsigtige. De beder mig ikke vurdere, om det er respektfuldt eller korrekt, men om at vurdere, hvorvidt det de siger giver ballade.

Og så siger nogen, at ytringsfriheden ikke er under pres!? Dem der hæver at ytringsfriheden ikke er under pres har nok aldrig sagt noget kontroversielt og slet ikke om Islam og islamisme.

Det er ikke kun trusler på livet, det er også den generelle hverdags fjendtlighed, der kan være hård.

Jeg får jævnligt skæld ud på gaden, blikke der kunne dræbe og en del fuckfingre og ukvemsord i trafikken (ikke fordi jeg kører dårligt men på grund af mine holdninger) – ukvemsord a la din fucking vantro luder. Disse ukvemsord kommer primært fra primitive unge demokratiske analfabeter med muslimsk baggrund, som opdager mig på gaden eller i trafikken – de har ikke forstået at fordi man er uenig, så behøver man altså ikke hade hinanden - og de har ikke respekt for at der indimellem er børn i bilen.

Eller dengang ved en børnefodboldkamp da en muslimsk far fortalte sin 6-7 årige søn mens han pegede på mig, at jeg er ’en beskidt vantro forrædder’.

Der er nogen der opflasker deres børn med had – Og det groteske er, at jeg har erfaret og oplever at den gruppe unge muslimer som er født og opvokset her og som agerer som Allahs selvbestaltede politi er meget mere intolerante end min forældres generation.

Jeg får også en del hade-mails og modbydelige Facebookbeskeder.

Nogle af dem er selvfølgelig fuldstændig latterlige, men det kræver alligevel en vis distancering og en stor portion overskud, bare at trække på skuldrene, når man åbner sin mail og der står:

”Naser Khader, jeg hader dig af hele mit liv du er fucking vantro billig luder”, ”smut, fuck af, hverken islam eller muslimer har brug for en hund som dig!”

eller:

”naser luder kahder, hahaha, din beskidte utro horeunge..... fucking horeunge, gå knep din mor dit uopdragne møgsvin. Fucking forrædder. Tror du, du nogen sinde kan blive hvid? Dit beskidte luderhul!”

og sidste eksempel:

”Din lille hund. Du ik muslim, fucking bøssesvin, vent og se om du ik kommer til at brænde i helvede. Nu tror du, at du er stor, men min sko er mere værd end dig. KLAMME HUND !!!! ”

Sådan nogle beskeder, kan jeg godt forstå, det ikke er alle, der har lyst til at udsætte sig selv for.

I nogle situationer ville det sikkert også være bedst, hvis jeg selv holdt mund, men det kan jeg bare ikke.

Desværre handler det jo heller ikke kun om, at man skal tage højde for sig selv, og hvad man selv vil stå model til. Nogle gange bliver man straffet kollektivt. Min familie bliver ofte, ufrivilligt draget ind i det. Der var en pakistansk automekanikker der ikke ville ansætte en af mine familiemedlemmer fordi han e ri familie med mig.

 

Jeg har det med at opdele ytringsfriheden i to, en privat og en offentlig - Inspireret af Frederik Stjernefeldt.

Den private ytringsfrihed styres af moralen. Det er ikke fordi, jeg er tilhænger af, at man kalder hinanden alt muligt. Hvis jeg ikke bryder mig om min nabo, er der ingen grund til at fortælle hende eller ham det. Man skal selvfølgelig behandle hinanden med respekt.

Men det er altså ikke noget man kan lovgive sig ud af. Det må være op til den enkelte at vurdere hvor grænsen går.

Den offentlige ytringsfrihed er derimod en anden sag, her sætter vi grænserne, for hvad man kan og ikke kan tillade sig at sige gennem lovgivningen.

Jeg mener og tror på at ledere, religioner og meningsdannere skal udfordres på deres holdninger. Man må gerne gå skarpt til dem. Og det skal loven give plads til. Og den skal give plads til alle holdninger og al kritik.

Jeg er grundlæggende uenig med dig i det meste, Lars, det ved du. Men jeg var også en af de første til at sige, at du ikke er racist, du er bare galt afmarcheret ;-) – OG du skal havee lov til fortsat at vrøvle J - det er ikke hele religionen islam som er rådent, der er faktisk en del positive elementer i islam – og det er ikke alle muslimer der er intolerante – og selvfølglige kan det lade sig gøre at kombinere det at være muslim med demokrati.

Jeg mener, at kritik, hvis det skal nytte noget, selvfølgelig bør være konstruktiv.

Men det er i og for sig irrelevant. Jeg er meget uenig med dig, men vil forsvare din ret til at vrøvle.

Kritik af islam eller Muhammed hører under den offentlige ytringsfrihed, og så må muslimerne altså bare acceptere det, der bliver sagt og skrevet. Punktum.

Derudover har en religion faktisk godt af at blive gennemgået kritisk. Kristendommen bliver udfordret hver dag på universiteterne. Det bliver den altså ikke svagere af. Som jeg har sagt så mange gange før, er en religion, der ikke tåler kritik, en svag religion.

Man behøver ikke at tage det personligt, hvis nogen kritiserer Allah, Koranen og Muhammed. I kristendommen har man en armslængde til religionen og til Gud. Det kunne muslimerne godt lære af.

Det er selvfølgelig vigtigt at debatten ikke bliver for unuanceret. Når jeg siger, ytringsfriheden er presset mener jeg ikke, at islam eller muslimer generelt presser den.

Fordi man kritiserer Enhedslisten, kritiserer man heller ikke hele Danmarks befolkning. Kritiserer man nynazisterne i Tyskland, kritiserer man ikke hele Tyskland.

Det er politisk islam, jeg kritiserer. Ikke muslimerne generelt men islamisterne.Det er der mange, der ikke forstår. Det er fordi, de ikke skelner mellem politisk islam, som islamisterne står for og islam som religion.

For ikke så længe siden havde jeg besøg af Søren Pind og Jakob Høj i Washington. Jakob spurgte, om jeg kunne huske sidste gang vi mødtes i debat. Det var dengang han forsvarede muslimerne, og jeg angreb dem. Jeg sagde til ham: Du tager fejl. Jeg angriber aldrig muslimerne generelt, men de rådne elementer i Islam og islamisterne.

Jeg angriber islamisterne, for jeg er fundamentalt uenig med dem, og deres trusler om vold bryder med demokratiets værdier.

Jeg har ikke noget problem med, at man er religiøs. Jeg har ikke ondt af at folk er fundamentalistisk – bare de holder det for sig selv – hvis de gerne vil leve et kedeligt liv, så er det deres problem. Men det er et kæmpe problem når de forsøger at presse deres levevis på mig og andre.

Jeg har også et problem med dem, jeg kalder for Allahs selvbestaltede politi. Det er dem, der i bedste parallelsamfundsstil sætter reglerne for, hvordan vi andre skal leve og opføre os. Det er dem, der forsøger at pådutte os andre deres normer gennem trusler.

Da min datter Sofia kun var fem, var vi i svømmehallen. Hun var for lille til at klæde om alene, så jeg havde hende med i mændenes omklædningsrum. Her blev jeg konfronteret af andre muslimske mænd, hvordan jeg dog kunne finde på at tage hende med ind i mændenes omklædning. Hun kunne jo se deres kønsdele.

Hun var kun fem år!

Nogle mennesker laver desværre ikke andet end at gå og vente på den mindste stavefejl, de kan klage over og føle sig krænket over, til hvem som helst, der vil høre på dem. Ting kommer derfor også hurtigt ud over den danske grænse.

Jeg skrev f.eks. engang et indlæg om, at hårdkogt salafisme var lig nazisme, det blev hurtigt oversat til flere sprog og lå mange steder online. Jeg modtog endda trusler fra Jordan.

Vi har islamistiske teologer, der siger dræb guds fjender. Så det bliver legalt at slå folk ihjel, hvis man kan stemple dem som fjender af Allah. Er denne trussel ikke et problem for ytringsfriheden?

Vi har organisationer, som OIC, der søger at kriminalisere religionskritik. Det er ikke blot forhånelser, men al kritik, man går efter.

Og hvad med alle de terroraktioner, som PET har forhindret? De handlede faktisk om at begrænse ytringsfriheden.

Ytringsfriheden er altså ikke kun presset af kræfter internt i landet men også udefra, og hvis man hævder andet end at ytringsfriheden er under pres, er det efter min mening, alene fordi man lukker øjnene for den virkelighed, som mange af os lever i.

Jeg vil slutte af med at minde om en muslimsk taxachauffør, som jeg kørte med, da jeg under Muhammedkrisen var i Kairo. Han sagde noget meget klogt, nemlig at:

Jeg forstår ikke al den ballade. Vi muslimer lærer at Allah er den største. Burde vi så ikke lade ham om at forsvare sine profeter?

Hvis alle så verden som ham her, ville der ikke være nogen problemer og ytringsfriheden ville ikke være under pres.

Tak for ordet…

 

Publisert her på Verdidebatt.no med Naser Khaders vennlige tillatelse

Gå til innlegget

Nazisten og journalisten

Publisert rundt 7 år siden

For to uker siden ble en 70 år gammel ekstremist som kan sammenlignes med en av de mest kjente nynazistene i Norge - forsøkt skutt i København. Denne ekstremisten hater en hel gruppe med mennesker – dvs det er snakk om et ufyselig kollektivt hat.

Dette er i alle fall slik man kan lese og forstå samfunnsforsker Olav Elgvins kronikk i Aftenposten, den 15/2 – "Tore Tvedt – afrikaner-kritiker".

Hvor hen, herr Elgvin?

Det første som er interessant med kronikken til Elgvin er som man sier på "godt norsk"  -timinga. Elgvin kunne brukt spalteplassen annerledes. Han kunne for eksempel forsvart ytringsfriheten til mennesker som han innerste inne er dypt uenig med som for.eks Hedegaard - mennesker som lever under konstant trussel – men han går heller inn for noe annet. Elgvin kunne for engang skyld forlatt denne nærmest relativistiske ryggmargrefleksen som har vært en tendens – nei – (til dels) rådende i ytringsfrihetsdebatten siden Rushdie-saken. Men dette er vel enklere sagt enn gjort? Eller kanskje det er ikke det? Dette var tiden for å steppe opp. Men nei da. Elgvin gjør noe annet.

Hedegaard har i mange år vært en kjent samfunnsdebattant - ikke bare i Danmark, men også i Norden og Vest Europa. De ytringene som han ble rettsforfulgt for i 2009 var kjent fra før av – for mange. Men i alle disse årene har ikke Elgvin eller andre samfunnsforskere (mer spesifikt: såkalte "islameksperter") i det ganske land -vært interessert i hva Hedegaard eller hans likesinnede har sagt eller skrevet. Men plutselig nå – rett etter attentatforsøket er det relevant å løfte dette opp. Hvorfor? Jo, fordi ifølge Elgvin har norsk media feilet "med å ta denne forskjellen alvorlig". Forskjellen mellom islamkritikere og muslimhatere.

Denne tilnærmingsmåten som Elgvin og en del andre åpenbart går inn for (som for eksempel svensk media som Hedegaard har anmeldt for æreskrenkelser) er en tendens i den vest-europeiske islamdebatten – særlig i ytringsfrihetsdebatten. Elgvin går med dette rett inn i rekken av folk som på langt vei går inn for å kvele og tåkelegge debatten. Ved å sidestille en eldre journalist (som man ikke trenger å være enig med – dette handler ikke først og fremst om enighet vs. uenighet) med nynazister og personer som kommer med trusler utraderer Elgvin skillet som i virkeligheten finnes mellom disse gruppene. Jeg har tidligere fremhevet det som er kritikkverdig med en del av Lars Hedegaards uttalelser. Dette kan fint gjøres uten å kaste Hedegaard i Tvedt-båsen. Noe åpenbart Elgvin ikke kunne dy seg å gjøre.

Elgvins forståelse av kritikk?

Det andre som er interessant med Elgvins kronikk. Det er at Elgvin på langt nær hevder at Kamil Azhars kronikk kan kalles "god islamkritikk" blir også en smule tragikomisk. Azhars kronikk var ja - "friskt pust i den offentlige samtalen i Norge om islam" og etterlengtet. Men betyr dette at Azhars innlegg er og var genuint sett "god islamkritikk" eller religionskritikk for den saks skyld? Kan kronikken klassifiseres som genuin islamkritikk? Nei er svaret – i alle fall ikke teologisk, historisk og ideologisk. Politisk ja – men det stopper bare der.

Hvorfor? Vel fordi Azhar gikk åpenbart i den samme fellen som en rekke såkalte "kritiske"og såkalte "liberale" muslimer gjør vanligvis: de marginaliserer seg selv - teologisk sett. Det vil si når de hevder "vi har ikke nok teologisk innsikt til å uttale oss om dette her, ergo vi stiller imamene, muftiene, muslimske ledere foran oss! De må komme fram og ta avstand og fordømme. Det er latterlig at jeg som en enkel muslim skal gjøre det!" Dette er mer eller mindre den røde tråden i Azhars kronikk. Det er ikke først og fremst kritikk av selvutnevnte norsk muslimske ledere – men først og fremst et rop etter dem – et rop for at de skal komme en til unnsetning - slik at de igjen kan lede flokken. I virkeligheten er dette det siste man trenger ( mer av) den religiøse flokkmentaliteten – en flokk som skal igjen ledes av de geistlige. Det man trenger er som Kant skrev treffende i hans avhandling Hva er opplysning: "ha mot til å bruke din egen forstand uten andres veiledning!"

Men tilbake til hovedessensen i Elgvins kronikk. Har Olav Elgvin et (eller flere) poeng? Ja, når det kommer til Arne Tumyr, SIOE og NDL. Arne Tumyr er en høyreekstremist. Det han har kommet med oppi årene er islamkritikk på veldig lavt nivå – hvis det kan kalles islamkritikk i det hele tatt. På dette punktet er jeg fullstendig enig med Elgvin. Men hva er god kritikk – i det hele tatt?

Hva er god kritikk?

"Finnes det en kultur hvor forbryterne blir påført korporlig straff, hvor sterile kvinner blir utstøtt og utro kvinner straffet med døden, hvor en manns vitneutsagn er jevnbyrdig med to kvinners, hvor en datter bare har halvparten av sin brors arverett, hvor kvinner blir omskåret og hvor blandede ekteskap er forbudt, mens polygami er tillatt? Da påbyr nestekjærligheten oss uttrykkelig å respektere disse skikkene. Trellen skal kunne nyte godt av knutten - å frata ham denne retten vil være å lemleste selve hans vesen, å angripe hans menneskeverd, kort sagt vise seg som rasist."

- Alain Finkielkraut, Tankens forræderi (1995)

Jeg kan liste opp en hel rekke med uttalelser - både fra folk som kaller seg selv muslimer – men som også er eksmuslimer hvor jeg vil vedde på at Elgvin og hans likesinnede vil finne for å være "muslimhat"eller i alle fall på grensen til det. Et (nylig) eksempel er den pakistanske forfatteren Mubarak Haider som ble invitert av LIM-nettverket. En av Elgvins akademiske kollegaer konkluderte med (etter å ha lyttet til et av Haiders foredrag) at det kan lett bli misforstått og at han valgte feil publikum – noe som viser en manglende innsikt om-de genuint sett - kritiske røstene i den muslimske verden og hva de står for.

Haider bor selv i et land hvor den religiøse ekstremismen er nærmest rådende. Pakistan er ikke det eneste stedet hvor denne ekstremismen er rådende. Fra Mali i Vest til Indonesia i Øst – er ekstremismen enten rådende og/eller i vekst. Mens Haiders islamkritikk vil bli forstått som "islamofobt" og "muslimhat" er Haiders fremste våpen det skrevne og talte ordet– mens de genuine ekstremistenes (islamistenes) fremste våpen er bomber og pistoler. Men hvorfor nevner jeg Haider? Jo, fordi det samme skillet finnes mellom folk som Hedegaard på den ene siden og høyreekstremister som truer med død og fordervelse (og som har begått massedrap). Skillet går ikke først og fremst mellom hat og kritikk – men mellom ytringer og (voldelige) handlinger.

Hvis man er progressiv og/ eller sekulær som Mubarak Haider - vil man forstå at det Haider kommer med er ikke bare fornuftig – men også i høyest grad nødvendig – i vår tid. Haider er den muslimske verdens svar på fortidens selvkritiske intellektuelle i Vesten. Haider, ikke disse postmodernistiske pseudo-islamistene som Elgvin og rekke andre tror har noe fornuftig å komme med i debatten om islam og det moderne. . Det finnes ikke noe mer klamt der ute enn islamisme og postmodernisme i skjønn forening. De er glatte som ål og slu som rev - hele gjengen.

Et annet eksempel er en av Haiders landsmenn – den anerkjente fysikeren Pervez Hoodbhoys som i  i et nylig intervju med tyske Der Spiegel snakker om noe lignende av det Haider er inne på: den muslimske verdens narsissisme og følelsen av kollektiv mislykkethet på alle tenkelige områder. Les her for en litt dårlig engelsk oversettelse - anbefales på det sterkeste.

Hvordan ville Elgvin og likesinnede reagerte mot mennesker som Hoodbhoy og Haider? Hvis vi bytter Hedegaard med dem? Er de også "muslimhatere" og ekstremister? Eller har de "frikort" siden de er muslimer og/eller har muslimsk bakgrunn? Hvis reaksjonen hadde uteblitt. Hva sier dette oss? Jo, man begrenser for hvem som kan komme med kritikk – man hevder bare intern kritikk er legitim (og denne interne kritikken er ikke engang god i en del tilfeller: Tariq Ramadan). Men som vår egen vestlige historie viser oss: både den eksterne og interne kritikken var i høyst grad en nødvendig drivkraft i det paradigmeskiftet (Opplysningstiden) som fant sted. Som den franske filosofen og venstreintellektuelle Alain Finkielkraut skrev i Tankens forræderi: "Det er på sin egen kulturs bekostning at det europeiske individ har erobret alle sine friheter, èn for en. Endelig, og mer allment, er det kritikken av tradisjonen som danner Europas åndelige grunnlag…"

Elgvin anklager norsk media for å ha sett bort i fra forskjellen mellom islamkritikk (islamkritikere) og muslimhat (muslimhatere). Elgvin har rett i at det finnes et skille – men spørsmålet er hvorvidt Elgvin selv har utradert dette skillet ved å kaste Hedegaard i samme bås som nynazister og voldelige ekstremister?

Gå til innlegget

Den første menneskerett

Publisert rundt 7 år siden

Vi ser igjen hvordan det å ytre seg som en fri borger i et fritt samfunn - i det som skal være frie og liberaldemokratiske samfunn kan føre til at du får en rabiat fanatiker på døra som ønsker å sende deg til din skaper – før din (opprinnelige) tid.

"Da jeg var liten, følte jeg en dyp medlidenhet med dyrene, fordi de ikke kunde snakke. Siden har mitt hjerte forherdet sig; men fremdeles er jeg tilbøielig til å anse ytringsfriheten som den første menneskerettighet. Det førrste man gjør når man kommer til verden er jo også å oppløfte et brøl av forferdelse. Det nytter jo lite, men allikevel -"

- "Det frie ord", 1935, Arnulf Øverland

Skuddene i København

Skuddene som falt i København forrige uke går i en liste som blir lengre og lengre for hver eneste uke. En sensurliste som har (mesteparten av tilfellene) en bestemt fellesnevner: debatten om islam. Det er en rød tråd her for den som ønsker og er villig til å se det. .

Hvordan reagerte folk denne gangen? Det finnes selvfølgelig forskjeller på tidligere reaksjonsmønstre (før og under karikaturstriden i 2005) på den ene siden og nåværende reaksjonsmønstre. Det vil si reaksjonsmønstre blant opinionsdannere, politikere, media, akademia, kulturpersonligheter og såkalte intellektuelle etc. Sakte men sikkert ser det ut som det har gått opp et lys - for en del av de som før - ikke ønsket eller ikke ville se virkeligheten for det den var og er fortsatt.Virkeligheten for mange mennesker, ikke bare i Vesten, men også i den muslimske verden som lever under konstant trussel fordi de er annerledestenkende (og annerledestroende). Selv om reaksjonsmønstre har bedret seg - finnes det fortsatt moralsk feighet der ute.

Den moralske feigheten

Når Aftenpostens politiske redaktør Stanghelle skriver "vi vet ikke helt hvor dette ender" begynner man å lure på hvor Stanghelle har vært de siste 25 årene. Hvorfor har ikke Stanghelle og hans kollegaer vært like tydelige før? Hvor tror Stanghelle i virkeligheten at dette vil ende? Endestasjonen har et navn Stanghelle og jeg tror du vet hva navnet er - hvis du tenker deg godt om.

Det mest interessante med kronikken til Stanghelle er at han ikke nevner (ikke en eneste gang) ord som "islamisme"eller "islam". Nå kan man selvfølgelig si at det er litt for tidlig å vite hvem som egentlig angrep Lars Hedegaard, men for å bruke en klisjè av et uttrykk: "If it walks like a duck, quacks like a duck, looks like a duck, it must be a duck.”. Det er selvfølgelig større sjanse for at Hedegaard ble angrepet av en rabiat islamist enn at han ble angrepet av en rabiat miljøvernaktivist. Å hevde noe slikt er ikke det samme som å trekke en forhastende konklusjon eller å være "fordomsfull", men å forholde seg til dagens virkelighet – noe Stanghelle og mange av hans kaliber ikke evner eller ønsker ikke å gjøre. Hvorfor det mon tro? Det finnes flere forklaringer på dette – men et er i alle fall synlig og innlysende: moralsk feighet. I den britiske journalisten Nick Cohen punktliste for forsvar av ytringsfriheten sier pkt 4 følgende: "If you are frightened, at least have the guts to say so." Men det finnes så lite moralsk mot i Vesten at man ikke engang vil innrømme at man er feig og/eller redd.

Den selektive solidariteten

Når det blåste verst rundt de russiske jentene i Pussy Riot var media-Norge mer eller mindre entydig og prinsipiell i sin støtte til bandet. Mens 2-3 års fengselsstraff skapte furore og engasjement i det gamle Noreg, er det vanskelig å se det samme engasjementet for folk som venter på dødsdom i Saudi Arabia (Hamza Kashgari) eller folk som venter på lange fengselsstraff i Indonesia (Alexander Aan). Mens (for gode grunner) hetsing av kvinner skaper engasjement er det vanskelig å se pressemeldinger fra Pen Norge eller lederartikler i landets største aviser som støtter deres danske kollega Lars Hedegaard - på et prinsipielt grunnlag. Dette handler ikke om hvorvidt man er enig eller uenig i andres standpunkter - men hvorvidt ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett som skal vernes mot de som bruker vold for å kneble andre. Til enhver tid.

Man skal selvfølgelig ikke sammenligne alle former av urett uten å ta hensyn til konteksten. Men er det snakk om et snev av eurosentrisme? Kanskje det er snakk om manglende solidaritet? Er det fordi Pussy Riot er europeere? Er det grunnen til at de fikk mer fokus enn en ung mann som skrev 4 uskyldige tweets (og som følge av det fikk dødsdom)? Jeg tror det argumentet blir for enkelt. Det blir for enkelt hvis man er en genuin ytringsfrihetstilhenger. Hvis man er det så bør ikke dette engasjementet stoppe ved Europas grenser – til og med hvis det blir idealistisk. Litt idealisme er bedre enn likegyldighet eller det som er verre: det utålelige sviket som ligger bak en del vestlige personers moralske feighet.

Hvis man i et lite øyeblikk bytter ut Hamza Kashgari med Lars Hedegaard og Pussy Riot med kvinner som blir netthetset - vil man kanskje legge merke til noe. Alt dette er selvfølgelig alvorlig (og alle fordømmer det) – for ikke å snakke om at det er moralsk forkastelig og er kriminelt. Men engasjementet som netthets av kvinner skapte er ikke på lik nær det engasjementet som det at en 70-årig journalist ble forsøkt skutt - har skapt. Dette sier oss en del ting som mange ikke ønsker å innrømme høyt. Dette viser hvor selektiv solidariteten til en del mennesker i Norge/Vesten er i virkeligheten - særlig når solidariteten er i høyest grad nødvendig.

Ytringsfrihetens trang(ere) kår - globalt og lokalt

Det er en del som ikke forstår at jo flere hendelser som skuddene i København forrige uke, jo mer går det ut over den reelle ytringsfriheten - i praksis. Nå snakker man ikke om juridiske begrensinger – disse begrensingene er det såkalte "moderate" internasjonale aktører med dress som prøver å få fram. Mens rabiate islamister angriper folk med øks og pistol – så går såkalte "moderate"i FNs lokaler og ønsker å innføre en global blasfemilovgivning. Da har det ingenting å si om du tror du sitter trygt i det kalde nord. Begge grupper ønsker det samme: sensur. Den ene gjør det ved å bruke politiske virkemidler –den andre ved hjelp av frykt og vold. Men begge grupper må bekjempes. Men blir det gjort? Ikke godt nok.

I etterkant av protestene mot amatørfilmen "Innocence of Muslims" var EU fort ute sammen med den arabiske ligaen (og flere andre internasjonale aktører) med en pressemelding. EU gikk langt i å undergrave den reelle ytringsfriheten - til europeiske borgere. Man er både naiv og nærmest virkelighetsfjern hvis man innbiller seg at dette presset – bade den voldelige, men også det politiske –vil ikke langsiktig påvirke vår ytringsfrihet.

Hva er vår reaksjon mot dette presset? Eller hva er noens reaksjon mot dette presset? Jo, å åpne opp døra for barbarene ved porten. Ved å overgi seg til trusler og press – fordi det er viktig å ivareta "harmoni" - men hva slags harmoni kan man skape i et samfunn hvor frykt for ord (eller tegninger) skal råde? Hva slags samfunn får man når frykten for det talte og skrevne ord er så stort at vi må kneble oss når det kommer til dette temaet her?

Den egentlige blasfemien

"Those who presume to fully grasp God’s will, and dare to impose their own limited understanding of this upon others, are essentially equating themselves with God, and unwittingly engaged in blasphemy”

– Abdurrahman Wahid (1940-2009), tidligere president i Indonesia og muslimsk teolog.

En av de mer interessante muslimske statsledere i nyere tid - Abdurrahman Wahid skrev (i kjølevannet av karikaturstriden) essayet - "God Needs No Defense" - at den egentlige blasfemien er å tro at Gud trenger å bli forsvart av mennesker når han blir "angrepet" av andre mennesker. Wahid tar også opp et spørsmål som få muslimske ledere (til og med i Vesten) tar opp (og hvis de gjør det – ikke på en prinsipiell måte): […] why is there so little freedom of expression, and religion, in the so-called Muslim world?" Hvorfor er det slik? Wahid nevner blasfemiloven i Pakistan, men eksemplene er mange. Senest ute er Egypt hvor det "progressive KrFs lokallag fra 50-tallet" i Egypt ledet av Morsi kom fram til at det er viktigere å "beskytte" borgere mot lavbudsjetterte amatørfilmer på YouTube enn å beskytte borgere – som for eksempel religiøse minoriteter mot tvangsekteskap, tvangskonvertering og voldtekt. Det er viktigere å beskytte borgerne mot amatørfilmer enn å beskytte dem mot volden som kommer fra rabiate islamister. Så lenge man har denne mentaliteten – så lenge man har slike ledere vil man aldri få gjort noe med det som Wahid i sin tid tok opp: Hvorfor er det slik?

Veien videre – til neste gang

Hvordan vi i Vesten reagerer har en god del å si. Vi i Vesten som mer eller mindre nyter godt av det Øverland kalte for den første menneskerett – må for all del ikke lempe på denne retten ved å rasjonalisere voldelige represalier, fakkeltog styrt av individer som klart er illiberale og/eller har manglende demokratiske sinnelag. Man må stå fast på de gode prinsippene. Dette er kanskje den eneste måten at denne menneskeretten kan nå de mange avkrokene på vår klode den så langt ikke har nådd. Men hvis vi ofrer vår egen ytringsfrihet på de krenkedes alter eller lar oss styre av en moralsk feighet – vil dette aldri skje. Til neste gang ikke diskuter hva offeret har sagt eller skrevet eller tegnet – men fordømme kneblingsforsøket og bekjempe fanatismen. La det gå automatikk i det - ryggmargrefleks - neste gang.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1988 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1174 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 952 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 753 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 640 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere